Den norske bredbåndssuksessen

I midten av oktober presenterte Nasjonal kommunikasjons-myndighet nye tall om den norske bredbåndsdekningen. Som grafen til høyre viser har dette vært en formidabel suksesshistorie de siste årene. 

Ikke bare ble den forrige regjeringens mål (fra Digital Agenda for Norge del IV, ekom-planen) om at 90 prosent av husstandene har tilgang til en nedstrøms båndbredde på minst 100 mbit/s innen utgangen av 2020 overoppfylt, men som vi ser på grafen er det mest oppsiktsvekkende nå hvordan langt flere har fått tilgang til langt høyere hastigheter. Første halvår 2022 hadde 92,5 prosent av husstandene tilgang til over 1000 mbit/s nedstrøms hastighet, en økning fra litt over 50 prosent to år tidligere.

Forrige stortingsperiode var til tider preget av at både opposisjon og en del næringslivsorganisasjoner mente at den offentlige støtten til å bygge ut bredbånd generelt og "gigabit"-bredbånd (1000 mbit/s) spesielt, burde få ekstra generøse statlige subsidier . Ja, noen næringslivsorganisasjoner etterlyste til og med milliardbeløp årlig for å bygge ut noe som nå ser ut til å ha skjedd nesten helt av seg selv, det vil si uten statlige milliarder. Den nye regjeringen hadde neppe tenkt å bruke så mye penger på dette uansett,  og har heller ikke satt noe mål for gigabit-bredbånd i regjeringserklæringen. Men hvorfor ber næringslivsorganisasjoner om tilskudd til noe markedet, dvs næringslivet, dvs deres egne medlemmer, ser ut til å klare helt på egenhånd?

Hva er det som har skjedd og som har skapt denne eksplosive veksten i tilgangen til bredbånd med så høy hastighet? Generelt er det slik at etterspørsel etter innhold som krever bredbånd gir investeringer, og særlig i husholdningsmarkedet har det vært sterk interesse for et TV-tilbud via internett, både i form av pakker med lineære TV-kanaler og, ikke minst, streaming av fotball, filmer og serier via Netflix, Viaplay, TV2 Play, Disney, HBO og alle de andre. Tele- og bredbåndsselskapene investerer minst 15 milliarder kroner i året i dette hvert år. Det er markedet, det vil si kunder og leverandører, som gjør jobben. Og så har staten bidratt til å fylle noen hull der det er spesielt langt mellom folk og bedrifter, noe som er lurt.

Når det gjelder de aller høyeste hastighetene, over 1000 mbit/s er det et par tilleggsforklaringer på den voldsomme veksten i tilbudet. Dette er hastigheter som ble tilgjengelige da fiberselskapene begynte å rulle ut sine fiberkabler, men som de knapt markedsførte, for hvem trenger egentlig så mye interenett? Vel, fibertilknytningen kan levere disse høye hastighetene enten kundene trenger dem eller heller velger et abonnement med lavere hastighet, for eksempel 100 mbit/s, noe mange kunder gjør. Og noen ønsker det jo fordi de bor i familier med høy internettbruk, jobber mye hjemmefra, spiller mye online-spill, eller gjør andre båndbreddekrevende ting på en gang. Samtidig er det mange, for eksempel eldre som bor alene, som slett ikke vil betale mer for å ha flere høykvalitets videosendinger samtidig og i tillegg spille spill. Men skulle de en dag trenge det har de muligheten på grunn av fiberutrullingen som har gått i høyt tempo. 

Og i tillegg har leverandørene av kabel-TV forstått at de må oppgradere sine kabelnett til raskere bredbåndshastigheter dersom de skal henge med i konkurransen med fiber. Og etter hvert også i konkurransen med høyhastighets-internett via 5G, som nå seiler opp som et reelt alternativ for mange. Dette store spranget opp i hastigheter de siste to årene handler i følge Nkom aller mest om oppgradering av kabel-TV. Mens mye av det som står igjen for å nå tilnærmet 100 prosent dekning vil sannsynligvis 5G kunne ta seg av. Og da får vi håpe at også næringslivsorganisasjoner og andre som heier på bredbånd ser at det meste av dette vil faktisk markedet ta seg av. Og det ser ut til å gå veldig fort.

Hva skal vi diskutere i stedet? Hvis vi kunne vri oppmerksomheten litt, fra infrastruktur i seg selv, og mer over på hvordan vi skaper mer innovasjon, bedre forretningsmodeller, nye tjenester og mer automatisering og robotisering, blant annet gjennom rammebetingelser for forskning og innovasjon, så ville det være bra, tror jeg. Og særlig dersom vi er opptatt av hvordan dette skal skje i en tid der sikkerhetstrusler og digitale sårbarheter trenger enda mer oppmerksomhet enn tidligere.