Ishita Barua: Techbros

Jeg fikk endelig lest Ishita Baruas bok "Techbros" i sommer, en lærerik og svært dagsaktuell bok som favner ganske bredt, men men der hovedtemaet er hvordan vi i Europa, og også i Norge, er i ferd med å tape innovasjons- og forskningskonkurransen mot USA og Japan. 

Vi har færre startups, forsker mindre i næringslivet og har mindre såkorn- og venturkapital. Det er en opplevelse av mer reguleringer og byråkrati. Og så henger vi selvsagt etter når det gjelder utvikling av kunstig intelligens, der Anthropic, Open AI, Google og Nvidia er i ledelsen, sammen med flere kinesiske selskaper.

I tillegg til disse generelle bekymringene er Ishita Barua med sin sterke medisinske og teknologiske bakgrunn godt plassert til å løfte frem hvordan Europas lavere innovasjonstempo også gjelder for skjæringspunktet mellom helse og teknologi, der KI har en stadig mer sentral rolle i forskningen på nye legemidler, genetiske kartlegginger, medisinsk teknologi og andre helseinnovasjoner.

The Terrible Ten

Helt på slutten av boken, i nest siste kapittal, retter boken oppmerksomheten mot flere konkete hindringer som må fjernes for at europeisk globalt lederskap innenfor innovasjon skal være mulig. Europeisk næringliv må ha et regulatorisk rammeverk som fremmer og ikke sperrer mulighetene til å ta i bruk ny teknologi og forskningsbasert kunnskap i nye produkter. Ofte når næringliv snakker om dette høres det ut som slagord, sutring og omtrentligheter, men Ishita Barua er veldig konkret når hun trekker frem EUs 10 punkter de har døpt "The terrible ten ". Det er en liste med strukturelle forhold som gjør at Europa taper konkurransekraft mot USA og Kina og som de har bestemt seg for å gjøre noe med.

EUs "Terrible 10" har kommet opp som en oppfølging av Letta-rapporten og Drahgi rapporten, som også er godt beskrevet i boken, og handler om politikk. Politikk for å fjerne hindringer og få til den nødvendige omstillingen som trengs for å skape et mer konkurrasedyktig indre marked. Politikk for å ikke hindre innvason og nyskping. Dette må vi snakke mye mer om i Norge også, og derfor er det bra at boken er tydelig på at dette må til. EUs "terrible ten" beskriver at:

1. Det er for komplekse EU-regler. Ting som er godt begrunnet hver for seg har ledet til kompliserte og overlappende reguleringer som skaper kostnader, usikkerhet og barrierer, særlig for små og mellomstore bedrifter.
2. Det er en mangel på «eierskap» til det indre marked hos medlemslandene. Mange land er i praksis mer opptatt av å lage nasjonale særodninger enn av å bygge et sterkere felles marked.
3. Det er for kompliserte prosesser for å etablere og drive bedrift over landegrenser. Regler som kan hindre sekskaper å skalere opp og etablere seg i andre EU-land.
4. Mangelfull anerkjennelse av yrkeskvalifikasjoner. Tungvinte godgjenningsprosesser gjør at man mister talenter og ikke får tilgang til kompetansen man trenger.
5. Lange forsinkelser i fastsetting av nye standarder. Dette gir både større usikkerhet om hva som gjelder og fører til høyere kostnader.
6. Fragmenterte regler for emballasje, merking og avfall. Ulike krav fører til at bedrifter må produsere ulike versjoner for ulike land, også ulik emballasje og merking der produktene er like.
7. Utdaterte produktregler og ukoordinerte reaksjoner fra kontroll- og tilsynsorganer, som ugjør en risiko for bedriftene, samtidig som det er utilstrekkelig kontoll av tredjelandsprodukter.
8. Restriktiv og ulik nasjonal tjenesteregulering. Harmoniseringen av tjenester er fortsatt ikke godt nok ivaretatt i EUs indre marked, selv om tjenestesektoren er en stor del av Europas økonomi.
9. Byråkratiske prosedyrer for midlertidig grensekryssende arbeidstakere gjør de mindre attraktivt å tilby tjenester i andre EU-land.
10. Territorielle prisforskjeller som ikke skyndes forskjeller i lønnskostnader eller ulike reguleringer, men at leverandører begrenser leveransene til enkeltmarkeder.

Omnibus og forenkling

Det er konkrete ting som dette som gjør Ishita Baruas bok "Techbros" virkelig nyttig og god. Deler av den kan fungere som en slags sjekkliste når man skal gå løs på barrierer og hindringer, og finne ut om man har fått med seg alt. Undertittelen er riktignok "...og hvordan Europa kan lære å elske innovasjon",  som antyder at dette med innovasjon også handler om følelser, holdninger og sinnelag. Og det mentale og emosjonelle er definitivt viktig i Ishita Baruas bok, men det hjelper ikke å bare ønske og ville ting litt mer enn andre. Rammevilkår for innovasjon handler om konkrete ting som må gjøres for å forbedre Europas og Norges konkurranseposisjon.

EU-kommisjonen har lanserte flere såkalte omnibus-forslag for å se helhetlig på forenklinger og av reguleringene på brede områder som bærekraftsrapportering og digitalisering. I tillegg til å fjerne rapporteringsbyrder, spesielt for små og mellomstore bedrifter, er det viktig å automatisere innrapporteringer der det trengs. Behovet for å forenkle og standardisere mer er også bakgrunnen for det såkalte 28. regime, et frivillig og felleseuropeisk regelverk som bedrifter kan velge å følge i stedet for fragmenterte nasjonale regelverk når de bygger bedrift. En raskere vei til skalering og vekst på tvers av landegrenser.

Her må jeg smette inn med en liten parentes om norske forhold. Nærings- og fiskeridepartementet la frem en ny forenklingsstrategi for en enklere hverdag for næringslivet i juni som burde vært enda bedre koblet på og begrunnet i  på EUs oppfølging av Draghi rapporten. Den norske strategien nevner EU flere steder, men først og fremst for å forklare at Norge helst ikke må ha enda dårligere rammevilkår enn EU. Det er jo bra, men det er litt rart at ikke Norge skal ha noen ambisjoner på vegne det indre markedet som helhet. Europas konkurransekraft mot USA og Kina er også vår konkurransekraft. Vi er jo tross alt medlem i EUs indre marked. Jeg tror jeg må komme tilbake til denne forenklingsstrategien fra regjeringen i et nytt blogginnlegg ganske snart.

Skalering og global vekst

Hva er det som gjør det så vanskelige å bygge en globalt ledende teknologibedrift fra Europa? For ekempel en vekstbedrift som bygget videre på helseforskning og helsedata, og det at Europa har mange av verdens ledende forskere og noen av verdens beste helsedata?  Her er Ishita Barua på sitt aller beste når hun forteller og analyserer ut fra sitt ståsted i skjæringspunktet mellom grunnforskningsfronten, innovasjon og produktutvikling basert på KI, og de store helseutfordringene. Hun har hatt gode samtaler med forskere og etablerere i både USA og Europa, beskriver gjennom eksempler hva som hindrer europeiske selskaper i å skalere.

Hun forteller om Demis Hassabis som etablerte KI-selskapet DeepMind i London i 2010, sammen med to medgrundere. De har hatt et svært høyt ambisjonsnivå på en rekke områder i forskningsfronten når det gjelder KI, ikke minst det å løse store helseutfordringer, og har utvilsomt lykkes godt med det forskningsmessige og teknologiske. Men for å få tilgang på den nøvendige kapitalen for å skalere raskt videre ble DeepMind kjøpt opp av Google i 2014. Det var ikke noen europeiske alternativer. Forskningsmiljøet er fortsatt i London, og blir satset på, i nye lokaler som kalles Plattform 37 ved Kings Cross jernbanestasjon, men eierskapet er i USA. I dag er de integrert i det som heter Google Brain

Demis Hassabis og hans kollega John M. Jumper i Google Deepmind delte en halv Nobelpris i kjemi i 2024 for bruk av KI i prediksjon av proteinstrukturer, en pris som ikke handler om KI-teknologi som sådan, men om et gjennombrudd innenfor biokjemi gjennom bruk av KI. Vinnerne har selv understreket betydningen av offentlgie helsedata for å lykkes med denne type helseforskning. Akkurat nå som vi hører om nye versjoner av Claude og Chat GPT omtrent ukentlig, og om koding og "cowork" og KI-agenter, er det fint med en bok som er så opptatt av anvendelsene og de samfunnsmessige gevinstene av å legge til rette for KI, ikke minst i helsesektoren som står overfor så store og viktige utfordringer, og der koblingen mellom forskning og anvendese må bli mye tettere.

Forholdet mellom grunnforskning og anvendelser i næringslivet 

Og her er det også grunn til å berømme Ishita Barua for å løfte frem viktige diskusjoner om brobygging mellom nyskjerrighetsdrevet grunnforskning og innovasjon i næringslivet. I en tid der avstanden tidsmessig mellom grunnleggende forskning i basisteknologier og anvendelser i næringslivet blir stadig kortere, og der de store tech-selskapnene investerer stadig mer i både egen FoU, og samarbeid med ledende forskningsmiljøer, er det helt påfallende hvor lite diskusjon vi har om dette i Norge. 

Den næringspolitiske debatten handler nesten ikke om rammebetingelser for forskning og innovasjon i det hele tatt. Derfor er det bra at Ishita Barua bruker denne boken til å løfte en diskusjon om hvordan denne koblingen mellom forsknig og næringlivsvekst henger sammen, og at den er blitt enda viktigere enn før. 

I Techbros vil man også finne en enkel firefeltstabell som kalles Pasteurs kvadrant, og ble introdusert av Donald Stokes i 1997 som et pedagogisk grep for å grovkategorisere ulike typer forskning og innovasjon. Den horisontale aksen handler om umiddelbar praktisk anvendelse og nytte. Den vertikale aksen handler om dette er en søken etter ny grunnleggende forståelse. I "Edisons kvadrant" nede til høyre finner man anvendt forskning som bygger på kjent kunnskap, men anvender den på nye og innovative måter. Mange bedrifter, også i Norge, har hatt stor suksess her, og det er ikke noe galt i det.

Det er heller ikke noe galt med den rent nyskjerrihetsdrevne grunnsforskningen som søker å komme frem til helt nye kunnskap, men uten noen umiddelbar utvikt til anvendelse, symbolisert av Niels Bohrs kvadrant. Mange gode forskere befinner seg der, og de beste høster heder og ære for sine vitenskapelige gjennombrudd selv om de praktiske anvendelsene er langt unna, om de kommer i det hele tatt.

Broen fra ny forskning til anvendelse

Utfordringen er opp i det høyre hjørnet, der det finnes noen bedrifter som har som virksomhetsmodell at de omsetter grunnleggende forskning til anvendbare produkter og tjenester. Ja, man er helt avhengig av tilgang til verdensledende grunnleggende forskning for å i tape konkurransen som har denne tilgangen. Slik er det for de som utvikler nye legemidler, nye materialer, nye energiteknologier og nye KI-modeller, der avstanden mellom grunnforskningen og næringslivets behov er kort.

Men hvordan bygger man denne broen? Er det universitetene som må ta et større ansvar for å sørge for å være nær de som skal bruke resultatene, og ikke bare publisere sine resultater? Eller er det næringslivet som i større grad må både finansiere og delta aktivt i grunnforskning? Eller er det kanskje behov for å bygge og utvikle noen egne miljøer som har et ben i hver leir, og behersker nettopp denne tosidige rollen der man både forstår hva det krever å være i forskningsfronten, men også forstår hva det krever å lykkes i globale markeder. 

Vi må sannsynligvis gjøre flere av disse tingene på en gang, og ikke noe av dette fremstår som spesielt enkelt. Særlig ikke i Norge der vi ligger svært lavt i forskningsinnsats som andel av BNP, der mange bedrifter har lite tradisjon for å ansette forskere og der også flere av universitetene kan bli bekymret når noen er opptatt av den økonomiske gevinsten av forskningsprosjektene. Ishita Barua skal ha ros for å etterlyser en klarere strategi for det hun kaller "innovasjonsmotivert basalforskning". La oss håpe at boken kan bidra til at en slik slik strategidiskusjon kommer i gang.

Disclaimer: Jeg har ikke kjøpt denne boken selv fordi jeg var så heldig å få den tilsendt fra forlaget. Med en veldig hyggelig personlig hilsen fra Ishita Barua.