Hvordan fremtiden så ut i fortiden (1)

Hvordan folk i fortiden har ment at fremtiden kom til å se ut er et såpass interessant fenomen at det finnes et eget ord for det: retrofuturisme. Ganske ofte i historien har man tatt veldig feil om fremtiden, ikke minst fordi man har overvurdert og overdrevet hvor mye en del teknologier og fenomener som er nye og spennende i nåtiden, vil utvikle seg videre, mens det er andre ting man ikke har sett komme i det hele tatt.

For noen år siden blogget jeg om noen reklamevideoer telefonselskapet AT&T laget om fremtiden i 1993, med filmstjernen Tom Selleck som veiviser. Han slo fast at du i fremtiden kan sende telefax fra badestranden og at du kan ha videotelefonsamtaler med familien din når du er på reise fra fremtidens telefonkiosker. Begge deler er på en måte forutseende, men likevel helt feil. Og et vanlig problem for mange av fortidens spådommer om fremtiden, helt frem til nyere tid, er at den smarte internettilkoblede mobiltelefonen pleier å mangle.

Derfor var det morsomt å se denne (bildet over) spådommen om fremtiden, riktignok fra 1999 da både internett og mobiltelefoni hadde begynt å ta av, som spår at vi vil gå fra å ha mange dingser i lommen til å ha en felles dings som gjør alt mulig rart. Det var science-fiction forfatteren David Gerrold, som skriver dette om hvordan han ser for seg teknologiutviklingen:

"I’ve got a cell phone, a pocket organiser, a beeper, a calculator, a digital camera, a pocket tape recorder, a music player, and somewhere around here, I used to have a colour television. Sometime in the next few years, all of those devices are going to meld into one. It will be a box less than an inch thick and smaller than a deck of cards. (The size will be determined by what’s convenient to hold, not by the technology inside).

The box will have a high-res colour screen, a microphone, a plug for a headset or earphones, a camera lens, wireless connectivity, cell phone and beeper functions, a television and radio receiver, a digital recorder, and it will have enough processing power and memory to function as a desktop system. It will be able to dock with a keyboard and full size monitor. Oh yes, and it will handle email as well.

Most important of all, it will have both speech recognition and speech synthesis. It will listen and respond in English or whatever language you need, and yes it will be a translator too. It will be an agent, going out and doing cyber errands for you. For instance, I need a Japanese restart in Tulsa, near the Ramada Inn. Book a reservation and arrange transportation. If there’s no Japanese restaurant, try for Italian. Or voicemail Bob as follows: ‘Bob, we accept your offer, but we’ll need a draft of the deal memo by the 15th. Let me know if that’s a problem.’

I call this device a Personal Information Telecommunications Agent, or Pita for short. The acronym also can stand for Pain in the Ass, which it is equally likely to be, because having all that connectivity is going to destroy what’s left of everyone’s privacy.”

Noen tror sikkert det var opplagt at alle disse dingsene måtte fusjonere inn i en smart internettilkoblet telefon-dings etter hvert, men det var jo ikke det i 1999. Jeg har eid stort sett alle de dingsene han nevner, kalkulator, PDA, digitalkamera, lommeradio, iPod - og til og med en lomme-farge TV, og det var på ingen måte opplagt at disse skulle bli del av en telefon. Det var ikke før i 2007 at iPhone ble lansert.

Men det mest profetiske synes jeg likevel er siste avsnitt om hvor lite privatliv det kommer til å bli i fremtiden når alle ser på skjermen og kommuniserer med hverandre hele tiden. Det er godt gjort å være så treffsikker.