Regjeringens forenklingsstrategi for næringslivet

Regjeringen har lagt frem en ny strategi for å gi næringslivet en enklere hverdag, med overskriften "Enklere, mindre, bedre".  Den har sneket seg under oppmerksomhetsradaren for mange, tror jeg, for den kom i slutten av juni, i skyggen av både stortingsinnspurt og fotball-VM, og med en forsiktig lansering.

Selve dokumentet er temmelig kort, på under 20 sider, og minimalistisk utformet, uten forside, et eneste bilde, figurer, grafer, og ikke engang en riksløve. Her har man ikke kastet bort penger på å gjøre det pent i hvertfall. Men et forord fra nærings- og fiskeriministeren er med, riktignok uten andre statsråder som medavsendere slik pleier å være når flere har anvaret. Man finner den her på regjeringens nettsider.

Forenklingenes evolusjon

Dette er ikke den første forenklingsstrategien av denne typen i historien, men dene bryter med en 15 år lang tradisjon ved at den ikke inneholder et tallfestet kronemål for hvor mye næringslivets kostander skal ned. Første slike kronemål kom under Stoltenberg II i 2011 og lovet 10 milliarder i årlige besparelser for næringslivet innen 2015. Nå satt det en annen regjeringen i 2015, men den videreførste ambisjonene, og la på enda mer, og erklærte at besparelser på 17 milliarder kroner for næringslivet var nådd i 2017. 

Det er publisert egne rapporter om disse tiltakslistene, hva som er gjennomført, og hvordan det summerer seg opp til minst de millardbeløpene som var lovet. Her er rapporten for 2011-2017 som redegjør for 17 milliarder i besparelser, og her er rapporten for 2017-21 som redegjør for ytterligere 10,7 milliarder i besparelser for bedriftene. Litt mindre beløp, men litt mer etterprøvbar rapportering. Så skal det nevnes at 5 milliarder av dette er anslag på tidsbesparelser på grunn av kontinuerlige forbedringer i AltInn.

Så må det også nevne at dette er besparelser knyttet tiltakene i rapporten, ikke summen av alle rapporteringsbyrder. Nye krav og rapporteringsbyrder knyttet til for eksempel hvitvaskingsregelverk, GDPR, åpenhetslov, likestillings- og diskrimineringslovverk er nevnt som problemstillinger i rapportene, men ikke regnet på, så kanskje små og mellomstore bedrifter som forteller at de opplever at rapporteringsbyrden har øyt, har helt rett. Summen har økt,, til tross for de gode intensjonene.

Ambisjoner som ikke ble nådd 2021-25

Når vi så kommer til Støre-regjeringen ambisjoner om å forenkle vekk ytterligere 11 milliarder i kostnader for bedrfitene innen 2025, så forteller rapporten om Forenknlingsarbeidet for næringslivet 2021-25 at slik ble det ikke. Rapporten har funnet forenklinger som summerer seg til 7 milliarder, men da har den tatt inn både tiltak som ikke var med i planene, og ting som ikke er gjennomført, som 1 milliard spart med obligatorsk bruk at e-faktura i privat-privat transaksjoner. Det er sikkert lurt, men det er strengt tatt ikke en forenkling, men et nytt myndighetskrav til næringslivet. 

Det er også interessant hvordan tiltak under Kommunaldepartementet, som forenklinger av plan og bygg, og tiltak under Samferdselsdepartementet, som digitale informasjonstjenester og Vegportalen, får en større plass i foreståelsen av hva forenklinger handler om. Vi er i ferd med å slippe opp for de enkle forenklingene. Der vi erstattet manuelle og papirbaserte rapporteringsprosesser med nye digitale verktøy som gjorde det samme raskere. Og når vi slipper opp for enkle forenklinger må vi gå løse på ting som er mye vanskeligere. Enten fjerne rapporteringskrav helt, fordi de ikke trengs eller fordi de ikke er viktige nok. Eller jobbe frem digitale økosystemer og tjenestser som gjør det mulig å automatisere innrapporteringer. Ved å hente data direkte fra fagsystemer, eller å bruke data som allerede er delt i andre sammenhenger. 

Digitale øksystemer og deling av data

Det kan høres enkelt ut, men i en offentlig forvaltning er det ikke uten videre enkelt å bygge digitale økosystemer eller dele data på tvers av sektorer. Selv om det er mulig rent teknisk er det ikke nødvnedigvis mulig juridisk eller organisatorsik. Lover og budsjetter styres av sektorer. I en urolig verden er det masse ting politikere vil ønske å regulere mer, og skal man regulere mer, så må man sørge for å stille krav til virksomhetene om å opplyse om ulike ting som kan legges i offetnlige registre. For hvert nye problem som skal løses kan vi oppleve krav om å lage et nytt offentlig register. Hva med et bærekraftsregister, eller et kundekontrollregister , eller et materialforbruksregister? 

Brønnøysundregistrene har allerede 17 registre, og kan sikkert lage enda flere hvis de får mer penger. Men et nytt register for hvert nye samfunnsproblem er neppe veien å gå. Og i hvert fall ikke hvis mye av denne informasonen er i andre registre, eller blir delt fra næringingslivet til kunder, leverandører, partnere og banker. Da er jo ikke utfordringen å lage nye registre og nye rapporteringsløsninger, men å automatisere datainnhenting og deling på en sånn måte at de som trenger data som allerede finnes kan få tak i den. Hvordan gjør man det? 

Og hvis problemet ikke lenger er at den enkelte prosess er manuell og papirbasert, men heller at lover og forskrifter har overlappende eller motstridende krav, at samme begrep har ulik betydning i ulike lover, at det er dårlig koordinerte tilsyn og mangelfull datadeling mellom tilsynsmyndighetene, det er dårlig datakvalitet i registrene som gjør at informajonen ikke kan brukes, eller rett og slett at man ikke har tid til å følge opp all den informasjonen man faktisk har? Vel, det er den type redefinering av retningen og virkemidlene en ny forenklingsstrategi bør kunne komme med. 

Strategi 2026-29: Fra plikt til flyt 

Gir den nye forskningsstrategien dette moderniserte blikket på hvordan utfordringsbildet ser ut og beskriver den tiltak som tar høyde for at de enkleste tingene allerede er gjort, og at det vi må skal gjøre er mer komplekst, mer tverrsektorielt og mer krevende rent ledesmessig? Jeg vil vel si at blikket og analysene er bedre enn det som presenteres av verktøy for omstilling.

Den gode nyheten er at foreklingsstrategien slår fast at den ønsker å forenkle og forbedre, men erkjenner kompleksiteten, og beskriver behovet for å gjøre ting på andre måter. Kronemålet er borte. I stedet skal effekten være reduksjon i næringslivets samlede tidsbruk, reduksjon i antall rapporteringsplikter på papir, økning i antall automatiserte maskin-til-maskin-rapporteringer, økt gjenbruk av data, og færre særnorske byrder når EU-byrder er mer enn nok.

Strategien bruker begrepene enklere, mindre, bedre, der enklere handler om at det skal bli enklere å drive bedrift når vi får effektiv dataflyt og automatisert behandling. Det skal bli mindre kostander for bedriftene i form av rapporterings- og etterlevelseskostnader. Og bedre handler om at myndighetene må bli bedre til å sørge for at opplysninger som allerede er delt fra bedriftene må kunne brukes vider av myndighetene. Det er næringsministerens forord som forklarer oss dette.

Men en enda bedre overskrift og forklaring på hva strategien egenltig ønsker å oppnå finnes i rapportens underkapittel "Fra plikt til flyt", som beskiver selve problemforståelsen regjeringen har. Der sier dokumentet at:

"For å øke produktiviteten og konkurranseevnen til norsk næringsliv vil regjeringen samarbeide med næringslivet om et langsiktig målbilde for å øke automatiseringsgraden i bedriftene og forbedre samspillet mellom næringslivets og myndighetenes systemer. Målbildet, som benevnes «Fra plikt til flyt», vil ta utgangspunkt i de byggesteinene som er på plass eller under innføring – blant annet pliktig digital bokføring og digitale virksomhetslommebøker – og identifisere nødvendige tiltak. 

Aktuelle tiltak som støtter opp under automatisering, kan være videreutvikling av standarder, insentiver for økt bruk og deling av data fra offentlig sektor. Sentralt i et slikt målbilde er også muligheten for at opplysninger kan kontrolleres mot flere kilder i nær sanntid, og at revisjonsspor kan følge med, noe som reduserer muligheten for manipulasjon og svindel. Dermed blir effekten ikke bare forenkling, men også forebygging av økonomisk kriminalitet. 

På enkelte områder kan det være mulig at rapporteringen bortfaller helt, selv om myndighetene fortsatt har behov for informasjonen. Et eksempel er at myndighetene henter informasjonen direkte fra transaksjonsdata eller får direkte tilgang til særskilte data hos virksomhetene. Når digitale virksomhetslommebøker er etablert, vil myndighetene kunne hente informasjon direkte fra disse."

Digitale virksomhetslommebøker, Tilda og fagsystemer

Myndighetsrapportering kan være byrdefullt for bedriftene, men mye av det som gjøres i bedriftene med å samle inn, forvalte, aggregere og kvalitetssikre opplysninger skjer uansett. Av den enkle grunn at virksomhetes egen ledelse, styre, bank, kunder, leverandører og eiere også trenger informasjon som gjør det mulig å både ser bakover og fremover. Bedriftene har digitale systemer for å ivareta disse behovene, og det er disse dataene som uansett er utgangspunktet for å kunne drive med myndighetsrapportering. Statens strategi må derfor være å sørge for at dette ikke er ekstraarbeid på toppen, men kan bygge på det som allerede finnes av data og digitale systemer. 

Strategien fremhver derfor standardiserte fagsystemer og samarbeid med fagsystemleverandørene til næringlivet. Det er bra. Og den har veldig tro på utviklingen av digitale virksomhetslommebøker gjennom nytt EU-regelverk, en bærer av ulike attester, sertifikater, kvalifikasjonsbevis, og rett og slett alt mulig av dokumetasjon på at man er lovlydig og ordentlig. Begge disse disse digitale teknologiene er bærere av virksomhetsdata, og kan tilgjengeliggjøre data åpent og automatisk, slik at det ikke er snakk om noen innrapporteirng, men at myndighetene selv henter data når den trenger dem. Det såkalte "kun en gang-prinsippet" blir erstattet av en slags automatisert dataflyt. 

Jeg synes også det er oppmuntrende at stategien har et eget kapittel 6 om "Bedre tilsyn" som beskriver gevinstene ved at tilsynsetatene deler data med hverandre og andre kontrollmyndighter, og gjøres i stand til å bruke den felles datadelingsløsningen Tilda som verktøy for å dele data. Strategien sier at:

"Tilsynsmyndigheter skal i størst mulig grad benytte data som allerede er tilgjengelig i offentlige registre og digitale systemer, fremfor å kreve manuell innrapportering fra virksomhetene. Der digitale data gir tilstrekkelig informasjon, skal antall fysiske tilsynsbesøk reduseres. Automatisert datafangst skal bidra til at tilsynsmyndigheten er bedre forberedt og at tilsynene blir mer målrettede når fysiske besøk likevel er nødvendige. For næringslivet selv er det verdifullt å få tilgang til egne tilsynsdata i Tilda for å kunne dokumentere regelverksetterlevelse overfor sine kunder og forretningspartnere på en effektiv og troverdig måte."

 Det uforløse i strategien

Alt dette er godt tenkt, men det virker som noen ga opp da strategien skulle beskrive hva man faktisk gjør for å oppnå den koordingen og styringen som kreves for å nå tverrsektorielle digital ambisjoner. En strategi som forenkler for bedriftene ved å ta utgangspunkt i å hente dataene der de finnes, og ikke enda mer tradisjonell rapportering, er ikke gratis for staten. Den krever at det bygges og tilrettelegges for et digitalt økosystem som kan hente og håntdere en helt annet type digital dataflyt.

Dessverre er vi ikke kommet helt til det konkrete i strategien. Det er riktignok fem indikatorer for hvordan effekten av strageien skal måles:

• Reduksjon i næringslivets samlede tidsbruk knyttet til rapporterings- og dokumentasjonskrav
• Reduksjon i antall rapporteringsplikter som leveres på papir
• Økning i antall automatiserte rapporteringer (maskin-til-maskin)
• Økning i gjenbruk av data
• Færre særnorske byrder sammenlignet med EU 

Ingen av disse indikatorene er utstyrt med måleverdier, nullpunkt eller frister, så vi vet ikke akkurat hva som skal måles, eller hvordan, og heller ikke hvordan en suksess ser ut. Oppgaveregisteret utpekes som hovedverktøy for denne målingen, men strategien slår fast at det er et "oppdatert og mer komplett Oppgaveregister" som vil kunne gi bedre informasjon om rapporteringspliktene og digitaliseringsgraden. Måleverktøyet mangler, med andre ord, og det er ikke satt noen tidsfrist, noen ansvarlig eller noen prosess for å gjøre dette.

Dokumentets metode er å gi departementene og etatene en del "aktivitetsplikter" når det gjelder å gjennomgå regelverk, sikre digitalt førstevalg i nytt regelverk, utarbeide interne forenklingsplaner og rapportere årlig på status og gevinster. Etatene skal modernisere prosesser, utvikle API-baserte tjenester, sikre deling og gjenbruk og identifisere overlappende krav. Det står ikke noe om når disse forenklingsplanene skal foreligge, hvem som skal godkjenne dem, eller hva man gjør hvis to sektorer lager planer som ikke lar seg forene. Hvem bestemmer når anvar overlapper, eller når det er hull som ikke dekkes?

Ledelse og koordineringsanvar

Slik jeg forstår det er "Fra plikt til flyt" først og fremst å lage et fremtidig målbilde som ennå ikke finnes, men som skal utvikles i samarbeid med næringslivet, fagsystemleverandører og andre berørte. Og berørte finnes det fryktelig mange av, både på myndighetssiden, der både stat og kommune må bidra til forenkling, men også i næringsliv, næringslivsorganisasjoner og hos ulike digitale mulggjørene. Å lage et felles målbilde kan ta litt tid

En riktig ambisjon på det helt overordnede nivået risikerer derfor å bli lammet i gjennomføringsfasen dersom det ikke er en tydeligere plassering av lederansvar, rollebeskrivelser til de ulike bidragsyterne, og en prioritering og rekkefølge som gjør det mulig å få til det som er lovet. Sannsynligivs må dette også deles opp i noen håndterbare gjennomføringsbiter der man for eksempel skiller mellom hva som er nasjonale "felleskomponenter", det vil si digitale løsninger som går på tvers av sektorer og bransjer, og hva som best hånteres av de ulike sektorene og bransjene selv.

Norsk offentlig seketor er fragmentert og byggesteinene i det digitale økosystemet er spredt, kanskje for spredt. I budsjettprosessen kjemper statsråder og etatsdirektører for sine satsingsforslag, men det er ikke så lett å få øye på hvem som har orkestratorrollen på toppen når Finansdepartementet eier Folkeregisteret, KDD eier Kartverket og eiendomsregisteret, Brønnøysundregistrene under NFD har Enhetsregisteret og Oppgaveregisteret, DFD har dataforvaltningsloven og Altinn, og digitale lommebøker for personer, men det er kanskje NFD som har digitale lommebøker for virksomheter. Og tilsyn finnes i stort sett alle sektorer, men den digitale fellesløsningen Tilda er det Brønnøysundregistrene som har. 

Bare for å nevne noe. Og det er ikke alltid slik at departementet som har ansvaret for lovverket som fastsetter plikter og rettigheter det samme som har ansvaret for etaten som utformer politikken og det faglige, eller tilsynet som kontrollerer etterlevelsen.Riksrevisjonen påpekte i undersøkelsen av deling og gjenbruk av data (Dok. 3:8, 2023–2024) at det i dag ikke er et departement har tatt en tydelig arkitektrolle når det gjelder iverksettingen av høye ambisjoner om datadeling. Det er heller ikke et departement som har ansvaret for å være arikitekt når det gjelder forenlinger for næringslivet. Den nye forenklingsstrategien sier mye bra om retningen vi må gå i, men den svarer ikke godt på kritikken fra blant annet Riksrevisjonen av hvorfor vi ikke får til gjennomføringen.