Fremtidens digitale Norge - Nasjonal digitaliseringsstrategi 2024 - 2030

Regjeringens la frem en ny digitaliseringsstrategi, "Fremtidens digitale Norge - Nasjonal digitaliseringsstrategi 2024-2030", for litt over to uker siden. Det er et dokument som er ganske kort, på under 100 sider, med ganske stor skrift og mye illustrasjoner. På denne nokså begrensede plassen har regjeringens oppgave vært å redegjøre for sine strategier for digitialisering i sin fulle bredde. Det er en krevende oppgave.

Jeg har bevisst ventet med å skrive om den nye digitaliseringsstrategien til etter at statsbudsjettet ble lagt frem, for å kunne skrive mer presist om sammenhengen mellom mål og virkemidler i digitaliseringspolitikken. Hvis en regjering vil satse på noe i offentlig regi, i form av nye virkemidler for næringslivet eller i form av nye tiltak på tvers av sektorer og etater, så koster det noe. Og selv om målet er å sørge for effektivisering og gevinster på sikt, så koster det noe først. Da kommer man ikke utenom at strategi og et statsbudsjett må henge sammen.

Et interessant grep regjeringen har gjort er å ta for seg hele bredden i digitaliseringspolitikken, digital kompetanse, næringsrettet digitalisering, sammenhengende digitale tjenester, økt digital deltagelse, mobil og bredbånd, kunstig intelligens, og alt det andre, i form av en regjeringsstrategi og ikke i form av et dokument som diskuteres og forankres i Stortinget, gjerne en Stortingsmelding. Fordelen med en bredere politisk debatt og behandling og forankring i Stortinget er åpenbar, spesielt for den langsiktige levetiden til mål og et veikart av denne typen. Men regjeringen har et slags svar på hvorfor det denne gangen kan holde med en strategi,  som jeg kommer til om et lite øyeblikk.

Det gode, det uklare, det som mangler - og statsbudsjettet

Noen ord om struktur og kapitellrekkefølge først. Innledningsvis er det et kort og ganske godt forord signert av statsministeren og digitaliseringsministren som forteller at digitalisering ikke er noe mål i seg selv. Det er andre mål i for samfunnet som er viktigere, og aller viktigst er menneskene. Men, gjort på riktig måte, kan digitale tjenester gjøre oss bedre til å oppnå andre og viktigere samfunnsmål. Deretter kommer hoveddelen av dokumentet, som merkelig nok hopper rett inn i et mål om at Norge skal bli verdens mest digitaliserte land i 2030, uten nevneverdig andre forklaringer enn at vi er nummer 4 i verden i dag. Dette hovedmålet er utstyrt med 14 delmål for 2030 som skal bidra til dette.

Utover i dokumentet beskrives det hvordan alt regjeringen skal fikse finnes innenfor ti tematiske områder  Fem av disse beskrives som "å styrke forutsetningene for digitaliseringen",  og handler om ting som kompetanse, fysisk infrastrtruktur, styring og samordning, og sikkerhet og beredkap, mens de fem andre kalles "å øke innsatsen for prioriterte områder" og dreier seg om temaer som datadrevet innovasjon, grønn omstilling og kunstig ingelligens. Akkurat hvordan noe er blitt en forutsening og noe annet er blitt en prioritering, er nok litt tilfeldig. 

Også dissse kapitlene er utstyrt med noen mål, som er litt andre enn de 14 målene for 2030. Det er litt forvirrende. Og så dukker det også opp minst minst 100 kulepunter som omtales som tiltak, og som i varierende grad er egentlige tiltak, men i stedet for å gå gjennom dette litt forvirrende mål-og tiltakshierarkiet, eller ta en kronologik gjennomgang av de ti kapitlene om forutsetninger og prioriteringer, vil jeg heller skrive om to ting jeg synes er virkelig bra med denne strategien, noen ting som er ganske mangelfulle, og i beste fall uklare, og til slutt noen ord om sammenhengen mellom digitaliseringsstrategi og statsbudsjett.

Det gode

Det er to virkelig positive ting ved denne digitaliseringsstrategien. Det ene er den ekstremt tydelige plassen EU-prosesser, EU-regelverk og EU-virkemidler for omstilling og innovasjon har blitt tildelt i norsk digitaliseringspolitikk. Jeg tror aldri jeg har sett et så EU-positivt norsk regjeringsdokument noen gang. Dokumentet er gjennomsyret av beskrivelser av at det er EU-lover og -reguleringer som er og må være avgjørende for Norge, og som gir oss både beskyttelse og mulighetsrom. Allerede under den første av forutsetningene for digitalisering, i et kapittel som heter "Forsterke styring og samordning i offentlig sektor", omtales EUs avgjørende betydning for norsk digitaliseringspolitikk over flere sider, der det blant annet står at 

"Svært mye av EUs politikk på digitaliseringsfeltet påvirker Norge. Det meste av regelverket blir norsk rett gjennom EØS-avtalen, og Norge deltar i flere EU-programmer. DIGITAL-programmet representerer et fellesløft for å øke europeiske bedrifters konkurransekraft, sikre bedre og mer effektive løsninger for offentlig sektor, danne grunnlag for en grønn omstilling og styrke Europas digitale sikkerhet og suverenitet."

Den lange omtalen av EUs betydnig for Norge er også fulgt opp av tre strekpunkter som er prisverdig konkrete på at Norge både skal bli bedre til å innføre EU-lovgivning raskt, skal delta aktivit i utformingen av EUs programmer på digitalisesringsområdet og at vi skal foreta en helhetlig vurdering av norsk deltagelse i EUs kommende programmer. Åpenbart for å ta en mer strategisk rolle, og  prøve å påvirke mer. Også i de andre kapitlene i stategien har omtalen av EU fått en helt sentral plass, enten det gjelder næringsretet forskning og innovasjon, den grønne og digitale transformasjonen, EUs Open data spaces for deling av data, kunstig intelligens og AI Act, eID og digital lommebok, digital sikkerhet og beredskap, personvern og innsats for å regulere de store plattformselskapene i Digital services Act. EU er over alt i den norske digitalsieringsstregien, og det er bra.

Kontinuitet og forankring

Det andre som er veldig bra, og som er ekstra viktig når dette dokumentet ikke blir forankret i Stortinget, er at det er gode henvisninger til forrige regjerings mange stortingsmeldinger og strategier om digitalisering. Det understrekes sterkt mange steder at regjeringen ikke har lagt ut på noen helt ny kurs, men bygger på en kurs som er pekt ut tidligere, og som det nå skal bygges videre på.

Digitaliseringsstrategien peker på begytningen av arbeidet som er gjort med livshendelser og sammenhengende tjenester, som er forankret i den forrige digitaliseringsstrategien for offentlig sektor. Det løftes frem gode virkemidler som Stimulab for bruk tjenestedesgn og systemdesign i tverrgående omstillingsprosesser, og medfinansieringsordningen for offentlige digitaliseringsprosesser. Det blir også vist til stortingsmeldingen om datadravet økonomi og innovasjon (Meld. St. 22 (2020–2021) Data som ressurs – Datadrevet økonomi og innovasjon,) og til prinsipper som ble fastsatt i den nasjonale strategien for kunstig intelligens fra 2020. 

I og med at det har gått litt langsommere i digitaliseringspolitikken i det siste, er det bra at denne kontinuiteten vektlegges, og at ikke alt som er beskrevet før behøver å gjentas i den nye strategien. Det viktigste er å gjøre tingene. Og på noen områder har det gått fremover. Det vil bli fremmet nye lover om datadeling, basert på EU-regelverk, det skal behandles en ny lov og elektronisk kommunikasjon, som bygger på en Stortingsmelding om den digitale grunnmuren fra forrige periode, og både cybersikkerhetsutfordringer og kriminalitetesbekjempelse har fått en mer sentral plass i den overordnede digitaliseringspolitikken nå. Det er bra og det er nødvendig.

Det uklare

Så er det dessverre mye som ikke er så klart i digitaliseringsstrategien. Målene, i form av 14 mål for 2030 og et sett med ytterligere mål som innleder de ti kapitlene, er nokså fragmenterte og til dels også overraskende detaljorienterte med tanke på at mye kan skje når det gjelder teknologiutvikling før 2030. Det beskrives godt at ting skal være tverrektorielle, på tvers av offentlige-privat, på tvers av stat-kommune og på tvers av sektorer, men hvor er egentlig virkemidlene og insentivene for å få det til? Det er til ogs med uklart om dagens satsinger på "livshendelser" fortsatt gjelder. Selv om noen av disse er nevnt som noe positivt som det er arbeidet med før, er det ikke sagt noe om det finnes eksisterende eller nye "livshendelser" skal jobbes med fremover. 

Til tider virker strategien som en slags kommentar fra utsiden til ting som foregår i samfumfunnet, men der fofatterne har glemt at de styrer landet, og må ta ledelen og sette igang nye ting selv. Hvor er for eksempel oppfølgingen av utredningene om ny arkivlov og ny forvaltningslov? Hvor er formuleringene om hvordan insentivene for mer og bedre datadeling skal jobbes med, slik at etater ikke taper på å gjøre ting for andre? Og hvor er sorteringen i den norske tilsynsstukturen som skal gjøre oss bedre harmonisert med det EU-regelverket som er så viktig for norsk digitaliseringspolitikk?

Og her er det kanskje den største pussigheten i denne strategien ligger. På områder som staten og regjeringen selv har ansvar for og kontroll på, og kan beslutte hvordan det skal satses og organiseres, er det unødvendidg å nøye seg med abstrakte og luftige mål. Man kan beskrive hva man skal gjøre, helt konkret. Rikrevisjonen har skrevet mange rapporter om hvordan ting som burde henge sammen, ikke henger sammen. Så det burde ikke være så veldig vanskelig å forelle mer om hva som skal til for å løse problemene, enten det handler om deling av tilsynsdata, modernisering av forsvarets ikt-systemer, oversikt over hvem som eier hva i Norge eller om det skal være utskiftning av eller lapping av huller i politiets digitale systemer. Det er rart at en digitaliseringsstrategi fra en regjering som har ansvaret for disse områdene er så uklar på hva som skal skje på akkurat de områdene de har ansvaret for.

Jeg må også nevne tiltakene i dokumentet, eller det som omtales som tiltak, og som det er over 100 av, Det varierer hvor handlingsorienterte disse tiltakene er. Seks av dem inneholdet ordet "utrede", hvis jeg ha talt riktig, og fem av dem har med ordet "vurdere". Når det i tillegg er ganske mye bruk av ord som "styrke" og "videreutvikle" om ting som ikke akkurat fremtår som veldig sterkt eller utviklet i utgangspunktet, så tar jeg meg i å ønske meg noe mer konkret. 

Noe viktig mangler

Vi lever i en tid der mye er blitt vanskeligere enn før. Europa faller bak USA og Kina når det gjelder å være i forsknings- og innovasjonsfronten. Klima- og naturutfordringer gjør at vi ikke bare kan forlenge dagens trender, vi må omstille. Produktiviteten vokser mindre enn før. Mange har fått dårligere råd. Og vi sliter med å effektivisere i offentlg sektor og å løse komplekse tverrsektorielle utfordringer. Når forordet i denne digitaliseringsstrategien slår fast at digitalisering ikke er et mål i seg selv, er det synd at den ikke bruker mer plass på det som er de store problemene som ikke blir løst godt nok, og som digitaliseringen kan bidra til å løse. En slik kobling burde vært sterkere på områder som:

• Næringslivsvekst, omstilling og verdiskaping. I en situsjon der olje og gassinntektene går ned og  demografiske endringer gjør at offentlige utgifter stiger, og Europa ikke hanger med i den teknologiske konkurransen med USA og Kina, der det opplagt at rammevilkår for næringslivet burde ha en helt sentral plass. Jeg leser for tiden i EUs rapport om fremtidens konkurransesituasjon, skrevet av et utvalg ledet av Mario Draghi, og skal blogge om den ganske snart. Det er en enorm forskjell på toneleiet i Draghis rapport og i den norske digitaliseringsstrategien.
• Tverrsektorielle og tverrgående utfordringer. Vi trenger mer konkrete oppskrifter på hvordan datadeling og digitalisering, og gjerne med kunstig intelligens på toppen, kan bidra til å løse utfordringer på tvers. Stategier for at hvordan digitaliseringen skal bidra bedre til det grønne skiftet, til et styrket totalforsvar, til å bekjempe ungt utenforskap, til en mer brukervennlig mobilitetssektor osv. Og hvor ble det av livshendelsene og de sammenhengende tjenestene? Hvor ble det av målet fra forrige digitaliseringsstrategi for offentlgi sektor om å ha en personlig digital assistent som ser deg som innbygger, og dine behov, og ikke bare håndterer etatenes tjenester hver for seg?
• Styring og ledelse: Hvordan ser "beslutningsarkitekturen" ut i et land som er det mest digitale i verden i 2030? Det kan vel umulig være helt identisk med måten vi styrer sektorer og forvatlningsnivåer i dag, med ettårige budsjetter og en ganske mangelfull verktøykasse for å å utforske, rigge og organisere tverrgående invitiativer og tjenester, og å avklare økonomiske, juridiske, miljømessige og sosiale hensyn? Hvordan designer man verdens beste beslutningssystem og gjennomføringssystem på disse områdene? 

Et stort hull

Tilbake til statsbudsjetet igjen, som jeg ventet på før jeg skrev noe. Det er et stort gap, i hvert fall på kort sikt, mellom digitaliseringsstrategiens ambisjoner og statsbudsjettet som kom uken etter. Mange har kommentert det (blant annet Arild Haraldsen som skriver om "Der de store visjonene møtes for å dø"). Nå sier digitaliseringsstrategien riktignok i det korte avslutningskapitlet om "Økonomiske og administrative konsekvenser", at vi burde gjort det annerledes:

"Stadig mer av digitaliseringen i offentlig sektor skjer på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer og i samarbeid med næringslivet. Strategien tar derfor særlig for seg tverrgående problemstillinger. Skal vi lykkes med strategien, må alle departementer ta en aktiv rolle og ta ansvar for å realisere ambisjonene i strategien."

Men de som trodde at dette betyr at statsbudsjettet uken etter ville følge opp denne kloke, lille analysen av å gjøre ting i sambarbeid med næringslivet, og på tvers av sekorer og forvaltningsnivåer, må ha glemt å lese hele siden med tekst. For der står det også at:

"Utgangspunktet er at tiltakene som kan få økonomiske konsekvenser for statlig sektor, skal kunne dekkes innenfor de til enhver tid gjeldende budsjettrammene til de berørte departementene. Tiltakene som krever utredning, skal utredes i henhold til utredningsinstruksen og rundskriv R-109/21168 om samfunnsøkonomiske analyser. De økonomiske konsekvensene av målene og tiltakene i strategien må håndteres innenfor de ordinære budsjettprosessene."

Dette er ikke noe nytt, eller spesielt overraskende, det er bare slik systemet er. Tiltak skal dekkes innenfor rammen til det berørte departementet. Og om tiltakete ikke har noen åpenbar eier er det ingen som vil kjempe for det, og ingen ramme å ta pengene fra. Det ble veldig tydeliggjort da statsbudsjettet kom i forrige uke, for det er ikke spesielt mye av det som står i digitaliseringsstrategien som blir fulgt opp. Og det skyldes ikke at det brukes lite penger i statsbudsjettet, tvert imot. Aldri har et statsbudsjett hatt så høye utgifter, eller brukt så mye oljepenger. Ja, det er jo blant annet derfor vi trenger mer satsing på digitalisering: for å øke produktiviteten og effekten av den offenetlige pengebruken.

Å bli best i 2030 kommer ikke av seg selv

Det betyr ikke at det ikke er digitalseringsprosjekter i statsbudsjettet. Både nye AltInn og Fremtidens innkreving skal få mer penger, Politiet har fått penger til å lappe på sine utdaterte it-løsninger og bekjempe kriminalitet og hvitvasking. Forsvaret har mye penger, og mye de skal gjøre. Det er også en rekke andre tiltak begrunnet i sikkerhet i ulike offetlige registre. 

Men hva med satningene på tverrgående og mer fremoverlente tiltak begrunnet i at vi ikke kan fortsette som nå når det gjelder klima og miljø, sikkerhet og beredskap, materalsirkularitet eller fremtidens mobilitetsløsinger? Hvis vi skal være verdens mest digitaliserte land i 2030 må vi vel gjøre mye mer der de største uløste problemene finnes? Noe som innebærer at vi må rigge styring, ledelse, samhandling og digitale fellesløsningen slik at de svarer bedre på denne type utfordringer? 

For eksempel investere i geodataforvaltning og -gjenbruk av data som gjør det mulig å utvikle digitale tvillinger. Investere i fremtidens automatiserte saksbehandlingsløsninger der innbyggeren er i sentrum? Og i fremtidens systemer for datadeling og innrapportering fra bedrifter som er fleksible, med datene i sentrum, og kan håndtere stadig nye krav til miljø- og bærekraftsrapportering. Jeg har vanskelig for å tro at verdens mest digitaliserte land i 2030 kan bli det uten å bli betydelig flinkere på å koble teknologiens muligheter sammen med endringer i måten vi styrer, beslutter og gjennmfører.

Nygammelt digitaliserings- og forvaltningsdepartement

Digi.no om nytt departement

"Tilbake til fremtiden" er det en kjent filmtrilogi som heter. Når jeg leser om det nye departementet som skal opprettes fra nyttår, et nytt digitaliserings- og forvaltningsdepartement tenker jeg at dette minner om noe vi har sett før, med akkurat de samme avdelingene. Man hva er det dette ligner på og i hvilken periode?

Nå skal de sies at departementsorganisering kan fremstå som et litt sært interesseområde og den politiske hukommelsen er ganske kort,  så det er ikke rart at dette omtales som et helt nytt departement  Og navnet er definitiv nytt. Som mange har nevnt er det ikke første gang vi har en minister med digitalisering i tittelen, det hadde både Nikolai Astrup og Linda  Hofstad Helleland ganske nylig, men det er første gang digitalisering er med i navnet til et departement.

Når det likevel er mer enn litt "Back to the future" over dette grepet, handler det om at det mellom 2005 og 2013 var et departement i Norge med navnet "Fornyings- og administrasjonsdepartementet" (på slutten het det Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet) som hadde ansvaret for nettopp digitaliserings- og forvaltningspolitikk. Der var Heidi Grande Røys fra SV statsråd 2005-2009 og Rigmor Aasrud var statsråd 2009-2013. Rigmor Aasrud gikk av 16. oktober 2013, akkurat på dagen 10 år før vi i dag igjen får en statsråd i et eget departement med ansvar for kombinasjonen av forvaltning og digitalisering.

I mellomtiden hadde vi et Kommunal og moderniseringsdepartementet (KMD) som ble opprettet i 2013. Begrunnelsen for den organiseringen var ikke å slutte å jobbe med digitaliserings- og forvaltningspolitikk, men tvert imot å få disse områdene inn i et større og mer kraftfullt departement med ansvar for tverrsektorielle utfordringer, mer brukerorienterte offentlige tjenester, bedre samarbeid mellom stat og kommune, bedre plan- og byggeprosesser, bedre gjennomføringskraft - og med digitalisering som en sentral muliggjører for alt dette.

På det tidspunktet hadde offentlige it-prosjekter et ganske dårlig rykte og jeg tror Fornyingsdepartementet da fremstod som et lite departement uten den helt store gjennomslagskraften innad i regjeringen, og heller ikke når det gjaldt andre departementers arbeid med digitalisering. Det var et ønske om mer kraft, mer helhet og bedre sammenheng i arbeidet. Beslutningen i Statsråd da den nye regjeringen ble utnevnt 16. oktober 2013, og Jan Tore Sanner ble ny kommunal- og moderniseringsminister, var at;

"Statsråd Jan Tore Sanner overtar bestyrelsen av Kommunal- og regionaldepartementet. I tillegg får han ansvar for bestyrelsen av: Arbeidsgiverpolitisk avdeling, Avdeling for bygg, sikkerhet og tjenester, Statsforvaltningsavdelingen, Avdeling for IKT og fornying (...), Same- og minoritetspolitisk avdeling, administrasjonsavdelingen og Kommunikasjonsenheten i Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet, og Planavdelingen i Miljøverndepartementet."

I årene etter 2013 ble Avdeling for bygg, sikkerhet og tjenester innlemmet i Statsforvaltningavdelingen. I 2019 ble seksjon for elektronisk kommunikasjon i Samferdselsdepartementet, med ansvar for mobil- og bredbåndspolitikk, overført til KMD og underlagt digitaliseringsministeren. Det samme ble ansvaret for AltInn, Digital 21 og andre deler av den næringsrettede digitaliseringspolitikken. Disse områdene inngår fortsatt i den samlede digitaliseringsporteføljen til den nye ministeren, og det tenker jeg er bra.

Så når Karianne Tung går på jobb i sitt nye departement og har sine morgenmøter med departementsråden og lederne (ekspedisjonssjefene) i avdelingene hun har ansvar for, er det tre avdelinger rundt møtebordet: Arbeidsgiverpolitisk avdeling, med ansvar for statens arbeidsgiverpolitikk og lønnsoppgjøret i staten, Statsforvaltningsavdelingen, med ansvar for nytt regjeringskvartal, Statsbygg, statsforvalterne og departementenes fellestjenester, DSS. Og Avdeling for IKT og forvaltningspolitikk, med ansvar for nettopp forvaltningspolitikk, it-politikk, personvern og elektronisk kommunikasjon. Dagens beslutning i statsråd er at:

"Daglig leder Karianne Oldernes Tung utnevnes til statsråd, og overtar styret av Statsforvaltningsavdelingen, Avdeling for IT- og forvaltningspolitikk og Arbeidsgiverpolitisk avdeling i Kommunal- og distriktsdepartementet."

Dette er akkurat de samme tre avdelingene med ansvar for forvaltnings- og digitaliseringspolitikk som Rigmor Aasrud (hun hadde noen andre små avdelinger i tillegg) i sin tid hadde ansvar for. Så i stedet for å beskrive dette som et helt nytt departement er det kanskje mer korrekt å beskrive det som en reversering tilbake til Fornyingsdepartementetes tid, men med en noe større digital komponent i miksen og et annet navn.

Det kan sikkert være noen fordeler med å reversere seg tilbake til et mer rendyrket departement for forvaltning og IKT, som da for eksempel får sin egen stemme rundt bordet i regjeringens møter. Men samtidig vil man nok også raskt finne ut at et lite og veldig forvaltingsorientert departement kan havne lengre unna digitaliseringen som skjer i kommunene, i plan- og byggeprosesser, i næringslivet eller i en viktig digital etat som Kartverket. Man kommer litt lenger unna diskusjonene mellom helsesektoren og kommunesektoren om fremtidens journalsystemer. Og det kan fort komme innspill fra næringslivet om at den næringsrettede digitaliseringspolitikken henger tettere sammen med den næringsrettede forskningen, innovasjonspolitikken og forenklingspolitikken, og derfor burde ligge hos næringsministeren. Det eneste virkelig gode svaret på slike innvendinger er å levere i tråd med det som er lovet.

Uansett er det på sin plass å gratulere både Karianne Tung og alle de andre nye statsrådene, og ønske lykke til med et viktig og krevende arbeid. 

Digitaliseringsrundskrivet 2022

Hvert år sender Kommunal- og moderniseringsdepartementet (som for tiden er omdøpt til Kommunal- og distriktsdepartementet) ut et digitaliseringsrundskriv. Det går til alle deler av den statlige forvaltningen, det vil si departementene, direktorater og tilsyn og andre statlige virksomheter som ikke er selskaper eller foretak. 

Innholdet i dette digitaliseringsrundskrivet er en kombinasjon av pålegg om anbefalinger om hvordan man går fram og hvilke løsninger man skal velge når man digitaliserer i staten. Ikke på detaljnivå, men for eksempel pålegg om at man skal bruke bestemte fellesløsninger, setter brukernes behov i sentrum, bygge inn personvern, tilgjengeliggjøre data som kan deles slik at andre kan bruke  dem, vurdere nettsky og vurdere hva man skal gjøre selv og hva som løses best i et samarbeid med private leverandører. For å nevne noe.

Det er kommet en ny regjering på plass og da er det jo spennende å se hva de har gjort av endringer i pålegg, føringer og signaler de sender om hvordan de ønsker at ting skal foregå. I opposisjon var dagens regjeringspartier sjelden særlig opptatt av digitalisering, men når de var det handlet det ofte om at digitaliseringen gikk for langt, eller for fort, og at de var skeptiske til samarbeid med private leverandører av kompetanse og teknologi. 

Derfor er det interessant å se at det ikke er noe nytt i digitaliseringsrundskrivet som legger opp noen noen politisk kursendring. Heller tvert imot. Det er bare tre ting som justeres i årets rundskriv sammenlignet med digitaliseringsrundskrivet for 2021 (omtalt her på regjeringens nettsider), og alt bygger på ting som var arbeidet med lenge før regjeringsskiftet i oktober:

• En oppdatert omtale av kravene til universelt utformede ikt-løsninger er tatt inn som en konsekvens av norsk tilslutning til EUs WAD-direktiv som omhandler tilgjengelighetskrav for digitale løsninger i offentlig sektor. Det er bra at regjeringen er opptatt av å følge EU-direktiver vi er forpliktete av.

• En tydeliggjør av viktigheten av å ha digitale systemer med "innebygget arkivering", der det også arbeides med en ny og modernisert arkivlov og en regulatorisk sandkasse for løsninger for automatiserte arkivløsninger. 

• Og, kanskje mest interessant: En tydeliggjøring av hvordan det skal samarbeides mellom stat og kommune når staten utvikler nye digitale løsninger som berører kommunesektoren. Her er noen nye prinsipper for "samstyring" mellom stat og kommune presisert. Blant annet at det er KS som utnevner kommunesektorens representanter når det skal utnevnes kommunale representanter, noe som kanskje ikke er så rart når man vet at en nylig avgått KS-leder er blitt digitaliseringsminister.

Noen kursendring er det derfor ikke snakk om. Alle de tre justeringene er positive tilskudd, og ting det har vært jobbet med en stund. Det mest spennende er uansett ikke de nye formuleringenes nøyaktige ordlyd, men om de følges opp i praksis. Alle tre områder, universell utforming for å ivareta personer med funksjonsnedsettelser, innebyggede og automatiserte arkivfunksjoner og reell kommunal medvirkning og innfyltelse, er hensyn det er lett å "glemme" og i realiteten se bort fra når jobben skal gjøres. Det blir spennende å se hva regjeringen gjør får å sørge for at det ikke skjer.

Ny eID på rekordtid

Norge digitaliseres i et rekordtempo. Fordi det har vært nødvendig for å holde aktiviteten i gang på skolene, hos fastlegene og i masse andre virksomheter. Og på noen områder har det vært nødvendig å utvikle helt nye digitale søknadssystemer eller innrapporteringsløsninger fordi ting ellers ville stoppet helt opp.

I dag har Digitalieringsdirektoratet lansert en slik helt ny tjeneste som er utviklet på rekordkort tid. Det er en digital løsning for  utenlandske borgere som jobber i Norge, men som har måttet forlate arbeidsplassen i reist hjem. Og som i likhet med norske arbeidstakere har rett på dagpenger.

Problemstillingen er da: Hvordan skal de kunne bevise hvem de er slik at rett person moter ytelsen? Hvordan løser man det når personen ikke kan møte opp fysisk og heller ikke, i manges tilfelle, har en BankID eller tilsvarende elektronisk ID som bekrefter hvem du er på nett?

Det er dette problemet Digitaliseringsdirektoratet har løst. Den nye tjenesten tjenesten utnytter det at moderne pass er maskinlesbare og har en del digitalt lagret informasjon i seg som kan bekrefte eller avkrefte at den som har med seg passet er rett eier. Det er dette automatiske passkontroller på flyplasser gjør, men utfordringen er å få det til å virke på utstyr du har selv, som en mobiltelefon og en PC. Og en slik løsning er nå på plass. Digitaliseringsdirektoratet, som også hadde besøk av Linda Helleland på lanseringen i dag, skriver på nettsiden sin at: 

"Statsråden fikk i dag demonstrert løsningen, som er en videreutvikling av MinID, hos Digitaliseringsdirektoratet. I slutten av mars gikk Digitaliseringsdirektoratet i gang med å utvikle en ny eID-løsning basert på at brukerne benytter sin egen smarttelefon til å gjennomføre skanning av eget pass og ansiktsgjenkjenning. Halvannen måned senere er pilotløsningen «MinID Passport» testet, godkjent og klar til bruk.

- Det er både moro og givende at vi har fått dette på plass gjennom tett faglig samarbeid med flere aktører. Våre folk i Digitaliseringsdirektoratet har samarbeidet med Skatteetaten, NAV og leverandøren Nets AS, og det har også vært samarbeid med Buypass som nå tar i bruk den samme passleseren, sier digitaliseringsdirektør Steffen Sutorius."

Datadrevet økonomi og innovasjon

Som blant annet Computerworld skriver om i dag setter vi i KMD nå i gang et arbeid med å skrive en stortingsmelding om datadrevet økonomi og innovasjon. I tillegg har vi allerede varslet en ny stortingsmelding om mobil og bredbånd, som jeg blogget om her. Og vi er også i full gang med å gjennomføringen av tiltakene i strategien for digitalisering av offentlig sektor som kom i juni. 2020 blir et travelt år.

Så kan man jo spørre om hva datadrevet innovasjon egentlig er og hva en stortingsmelding om datadrevet økonomi skal handle om? I dagens pressemelding fra KMD som skriver litt om temaer meldingen skal omhandle nevner vi blant annet de datadrevne plattformselskapenes posisjon, hvordan næringslivet kan skape verdier ut av egne og andres data, juridiske og praktiske hindre for deling av data, og hva vi kan gjøre med disse, og hvordan vi skal tenke rund eierskap til og retten til å bruke ulike data.

Vi lever i en tid der datamaskinenes regnekraft og lagringskapasitet fortsetter å øke, kommunikasjonsnettene blir stadig raskere, spesielt når 5G mobilnett snart kommer, vi vil ha stadig flere sensorer og ting koblet til nettet, som utveksler data i sanntid og vi er i ferd med å ferdigstille en strategi for hvordan vi skal legge til rette for å ta i bruk digitale verktøy med kunstig intelligens. På de aller fleste konferansene og innspillsmøtene jeg har vært i år har ulike problemstillinger rund bruk og deling av data kommet opp. Det er flott med stadig raskere og bedre teknologi, men uten tilgang til gode data er den ikke spesielt nyttig.

Men skal vi kunne utnytte disse mulighetene og legge til rette for gjenbruk av data og mer deling av data, er vi helt avhengige av å gjøre det på en måte som ivaretar og styrker personvern, sikkerhet og andre forhold som opprettholder et høyt tillitsnivå i samfunnet. Norge er kjennetegnet av et uvanlig høyt tillitsnivå både mellom mennesker og mellom innbyggere og myndigheter. Det gir oss et enormt konkurransefortrinn at folk stoler på hverandre og gjør det lettere å ta i bruk nye verktøy og ny teknologi. Men det stiller også store krav til at vi gjøre det på en slik måte at det styrker og ikke svekker denne tilliten. Den viktigste jobben vi gjør i arbeidet med de to nye stortingsmeldingene er å vise hvordan det er mulig å forsatt ha et svært høyt tillitsnivå og samtidig unytte de mulighetene som digital og datadrevet innovasjon gjør mulig.

Ny stortingsmelding om mobilnett og bredbånd

I nettavisen E24 kan vi i dag lese om at vi starter arbeidet med en egen stortingsmelding om elektronisk kommunikasjon (ekom), det vil si tele-, mobil- og bredbåndsnett.

E24 skriver godt om hvorfor ekom blir stadig viktigere i samfunnet vårt når stadig flere samfunnskritiske og virksomhetskritiske tjenester er avhengig av disse nettene. Da er det viktig å drøfte hvordan vi sikrer nødvendig sikkerhet og beredskap, men også hvordan vi sikrer rammebetingelser for et fortsatt høyt investeringsnivå slik at vi både øker hastighetene og dekningsgraden.

Det aller meste av investeringene i mobil- og  bredbåndsnett, rundt 10 milliarder kroner i året, er det private selskaper som sørger for. Det er et høyt nivå i internasjonal sammenheng og bidrar til at vi har noen av de beste nettene i verden. Samtidig er det viktig å ha rammebetingelser som bidrar til konkurranse mellom flere aktører, noe som igjen bidrar til både lavere priser for kundene og mer innovasjon når det gjelder tjenester og innhold.

KMD skriver også om beslutningen om å starte arbeidet med en ny stortingsmelding om ekom. Arbeidet starter på et svært spennende tidspunkt. Tidligere politiske mål om hastigheter og dekningsgrad er i ferd med å bli nådd og fiberutbyggingen overgår tidligere prognoser (flere ser i dag TV via fiber enn via kabel). Samtidig har tilnærmet alle husstander i landet 4G-dekning, mens vi står foran en stor investering i nye 5G-nett, med langt høyere datakapasitet, som vi muliggjøre nye tjenester og samhandlingsløsninger. Dette er derfor et godt tidspunkt å beskrive veien videre.

Gledelig skryt til digitaliseringsstrategien

I mitt forrige innlegg her på bloggen skrev jeg om den nye digitaliseringsstrategien for offentlig sektor som nettopp er langt frem. Og om at denne strategien ikke er slutten på arbeidet, men begynnelsen på et stort digitaliseringsløft i hele offentlig sektor.

Da er det gledelig når innspillene og kommentarene både kommer veldig raskt og at de gir støtte til strategien, blant annet ved å peke på hvordan initiativer som allerede er tatt og arbeid som er i gang er med på å bygge opp under målsettingene.

På Forenklingsbloggen til Brønnøysundregistrene kan man i dag lese et  innlegg fra Hans Christian Holte (Skatteetaten), Idar Kreutzer (Finans Norge), Lars Peder Brekk (Brønnøysundregistrene), Eivind Gjemdal (Bits), Kjersti Monland (NAV) og Kristin Kvigne (Politiet), som sammen utgjør topplederne i det som heter DSOP-samarbeidet, som sammen har tatt ansvaret for å gjennomføre noen av de viktigste forenklingsprosjektene i grenseflaten mellom offentlig sektor og private virksomheter. De skriver på bloggen sin at:

"Digitalt Samarbeid Offentlig Privat (DSOP) trekker frem som et eksempel til etterfølgelse for flere deler av offentlig sektor og må sees på som en invitasjon til alle deler av næringslivet om å utvikle stadig nye digitaliseringsprosjekter i grenselandet mellom offentlig og privat virksomhet.

I meldingen skriver regjeringen: «DSOP dreier seg om å effektivisere utveksling av informasjon som en part har behov for. Samarbeidet bygger på en porteføljetankegang der innsats og nytte for partene skal balanseres over tid. I samarbeidet er det sentralt at gevinstene fra ulike samarbeidstiltak i DSOP over tid skal tilfalle finansnæringen, innbygger og statlig sektor.»

Topplederforumet i DSOP understreker viktigheten av nettopp porteføljetankegangen. På noen deler av porteføljen vil en part måtte ta investeringer uten gevinster, men dette får man igjen i andre prosjekter. Dermed kan man nå hovedmålet som er å gi borgerne bedre, sikrere og mer effektive tjenester og spare samfunnet for milliarder årlig.

Meldingen er tydelig på behovet for et klart og digitaliseringsvennlig regelverk. Det er flere eksempler i DSOP-porteføljen der vi har ventet lenge på lovavklaring for å dele data effektivt. Topplederforumet vil derfor understreke viktigheten av å ha politiske prosesser rundt lovgivning som muliggjør et fremtidig høyt tempo i digitaliseringen og at de statlige aktørene i samarbeidet får allokerte investeringsmidler."

I innlegget, med overskriften "Astrup: DSOP er et eksempel til etterfølgelse" er det tatt inn en flott oversikt over hvilke konkrete prosjekter som er igangsatt som en del av DSOP-samarbeidet, som samlet har en beregnet samfunnsøkonomisk gevinst på omkring 45 milliarder kroner. Prosjektene det handler om er blant annet deling av kontrollinformasjon for å avdekke økonomisk kriminalitet, samtykkebasert boliglånsøknad der banken får tilgang til data i AltInn, digital løsning for bostyrere ved konkursbehandling, samtykkebasert tilgang for forsikringsselskapene til syke- og uføreopplysninger, digitale selskapsetableringer og digital samhandling ved eiendomshandel. Bare for å nevne noe.

Ny digitaliseringsstrategi lansert

I regjeringens Granavolden-plattform lovet vi en ny digitaliseringsstrategi for offentlig sektor, og i dag på Difis digitaliseringskonferanse ble den lagt frem. Her er omtalen av strategien på KMDs nettsider, med lenke til selve dokumentet Én digital offentlig sektor.

Strategien er en nyskaping på flere måter. Jeg er nokså sikker på at det er første gang en regjering har presentert en slik helhetlig strategi for digitalisering for offentlig sektor. Og for å virkelig understreke at dette gjelder hele offentlig sektor, og ikke bare staten, er strategien blitt til i et nært samarbeid med KS og kommunesektoren, med et felles forord undertegnet av Gunn Marit Helgelsen, styreleder i KS og digitaliseringsminister Nikolai Astrup.

Nyskapende er også hvordan utfordringene skal angripes. Ikke ved å digitalisere skjema for skjema, slik tidligere strategier har hatt mål om, heller ikke ved å beskrive utfordringer departementsvis og etatsvis, men ved å ta utgangspunkt i det innbyggere og næringsliv faktisk trenger offentlig sektor for å få gjort. I nyhetssaken om strategien skriver vi:

"I strategien prioriteres syv viktige livshendelser. Hver av dem utløser en rekke rettigheter og tilbud i ulike sektorer og forvaltningsnivåer. Strategien legger opp til at det skal utvikles sammenhengende tjenester innenfor hver livshendelse, uavhengig av hvilken sektor eller hvilket forvaltningsnivå som står bak. Strategien peker på hvilket fagdepartement som er ansvarlig for å utvikle sammenhengende tjenester på området.

• Å få barn (Arbeids- og sosialdepartementet)
• Å ha et alvorlig sykt barn (Helse- og omsorgsdepartementet)
• Miste og finne jobb, inkludert ta et utdanningsvalg (Arbeids- og sosialdepartementet)
• Ny i Norge (Kunnskapsdepartementet)
• Dødsfall og arv (Kommunal- og moderniseringsdepartementet)
• Starte og drive en bedrift (Nærings- og fiskeridepartementet)
• Starte og drive en frivillig organisasjon (Kulturdepartementet)

Den nye strategien legger opp til mer innbyggerorienterte løsninger der brukerne får enklere tilgang til egne data, og tilbud om tjenester som er skreddersydd den enkeltes behov."

Strategien omtaler også hvordan vi skal jobbe videre med deling av offentlige data, gjøre lover og regler digitaliseringsvennlige, bruke samarbeid med og innkjøp fra privat sektor til å bli mer innovative, skape et økosystem digital samhandling på tvers av sektorer og forvaltnigsnivåer, og tydeliggjøre ansvar, styring og roller slik at vi får gjennomført de ambisiøse målene.

Den nye strategien er ikke slutten på en prosess, men heller begynnelsen på et hardt arbeid som står foran oss, og der strategien skal gi retning og være en masjordre som vil gi konkrete resultater etter hvert som den blir gjennomført.

Engineering On-Demand

I hverdagen min som statssekretær, med flere innlegg og foredrag på ulike konferanser i løpet av en uke, er det heldigvis også slik at jeg noen ganger får hørt på hva andre har å si. Om innovasjon, teknologiutvikling, nye forretningsmodeller, men også om spennende nye løsninger på store samfunnsutfordringer.

En slik påminnelse om at det foregår mange nye og spennende ting fikk jeg i dag på elektronikkleverandøren Arrows Norways tradisjonsrike kundearrangement. Der handlet det om tingenes internett, smarte byer, grønt skifte, 5G, sensorer, stordata, nettsky og kunstig intelligens, og hvordan teknologien gir oss nye muligheter på stadig flere områder.

Utviklingen går veldig raskt og alt det vi kan gjøre med mer datakraft, raskere internett og bedre software er jo i seg selv spennende. Men det som virkelig slo meg da jeg hørte Arrows europeiske visepresident Jörg Strughold snakke om hva de egentlig leverer, var hvordan samspillet med kundene nå foregår på helt annen måte enn den tradisjonelle måten med en kjøper og en selger av et produkt eller en tjeneste. Alt fra utvikling, design, finansiering, logistikkhåndtering, lager, distribusjon, markedsføring, salg, vedlikehold, og naturligvis alt av støttetjenester, kan håndteres av en spesialisert samarbeidspartner. Ikke minst nettskyen og ulike digitale plattformløsninger bidrar til det.

Arrow fortalte om sin nye tjeneste Arrow Plus - Engineers On-Demand som tar modellen med kunnskapstjenesteutsetting et skritt videre ved at det ikke lenger bare er selskapets egne ansatte som er innleide konsulenter hos andre, men der plattformen også gir tilgang til andre fagfolk enn selskapets egne folk. Dette har kanskje elementer av å være en kanibalisering av egen virksomhet, men som ved andre store overganger til nye forrentingsmodeller basert på ny teknologi, er det vel nettopp det som har vært nødvendig å gjøre for de som skal lykkes under nye forutsetninger.

Slike digitale tredjepartsplattformer som kobler tilbud og etterspørsel sammen på en rask og effektiv måte, og bidrar til bedre kapasitetsutnyttelse noe vi gjerne forbinder med forbrukertjenester som Uber, Airbnb, og kaller "delingsøkonomi". Men denne digitale plattformøkomomien passer minst like godt der det er bedrifter som samhandler, og trenger en felles teknologisk plattform som hjelper til med å styre tilbud og etterspørsel. Det er helt sikkert andre bedrifter som tenker i lignende baner, og det blir spennende å følge med på hvordan de digitale plattformtjenester lykkes i dette kompetansemarkedet.