Robert D. Kaplan: The Loom of Time

Verden mellom Middelhavet i vest og Kina i øst preger både nyhetsbildet og verdensøkonomien, og for det meste på den negative måten. Det er ikke spesielt nytt, men det virker som om det er en slags permanent ustabilitet i dette store området der stabile og demokratiske rettsstater ikke akkurat er rundt neste sving.

Men hva er det som gjør at forutsetningene for demokrati, frihet og rettsikkerhet er så svake her? Hvilke små tegn til en mer positiv utvikling er det? Og skal vi juble for autokratiske, men delvis opplyste og stablile, kongedømmer fordi de i hvert fall er langt bedre enn morderiske diktarurer, eller rent anarki?

Imperier eller anarki

Dette er store og krevende temaer, og det Ropert D. Kaplans bok "The Loom of Time" handler om. Den har den lange og ambisiøse undertittelen "Between Empire and Anarchy, from the Mediterranean to China". Som de fleste av Kaplans bøker er dette en god blanding av reiseskildring, historisk analyse og mer eller mindre dagsaktuell kommentar om konfliker og uløste problemer. Og hvordan geografi, ressursgrunnlag og historie gir eller innskrenker mulighetsrom er sentrale premisser.

Jeg skrev for noe over to års siden om Robert D. Kaplans reiseskildring "Adriatic" her på bloggen, og  avsluttet da med en liten kommentar om at han nettopp hadde kommet med en ny bok, The Loom of Time, som jeg skulle lese når jeg fikk tid. Det har tatt litt tid, men nå har jeg fått gjort det. Mens "Adriatic" er en mer eller mindre sammenhengende fysisk vinterreise rundt Adriaterhavet, riktignok med store tankesprang i tidsepoker og kulturelle og historiske kontekster, er "The Loom of Time" bygget på reiser, samtaler og omfattende lesing av historie, analyser, litteratur og forskning gjennom et langt liv som journalist, forfatter og utenrikspolitisk analytiker.

Boken er på 380 sider og kapitlene beveger seg gjennom det Kaplan omtaler som "The Greater Middle East" fra det østlige Middelhavet og til Afganistan, i Kinas nabolag. Første kapittel handler om konfliktdimensjoner i forholdet mellom øst og vest, blant annet er den store feiden mellom Bernhard Hill og Edward Said, to ledende akademikere, tidlig på 80-tallet. Så er det et kapittel som heter Constantinopel om utviklingen fra det romerske og greske, til det tyrkiske imperiet, og til dagens Tyrkia med alle sine spenninger. Det er kapitler om Egypts dysfunksjonelle utvikling og om Etiopias mange utfordringer med å være et land. 

Kapitlet Arabia Deserta handler om fortid og fremtid i Saudi Arabia, og hvilke krefter som fremmer og bremser politiske reformer der. Deretter  er det tre kapitler om Fertile Cresent, om Syria, Irak og om kurderne. De to første er temmelig dystopiske og slår vel mer eller mindre klart fast at utsiktene til noe annet enn enten et repressivt diktatur, eller anarki og kaos, er svært vanskelig å finne. Men også her er det noen nyanser. Og hva som skal skje med omkring 40 millioner kurdere er naturligvis også et stort spørsmål. Iran er en nøkkelaktør og har et interessant kapittel i boken, og så avsluttes reisen i Afghanistan, et land der det i hvert fall er utfordrende å beskrive en realistisk vei til demokrati og stabilitet.

Pessimistisk realisme

Boken kom som sagt i 2023, og beskriver landene i en region der det stadig bryter ut nye kriger og bytttes ut regimer, som i Irak og Syria, så det kunne fort blitt utdatert. Men Kaplans styrke ligger i at han er opptatt av geografi, ressurser, ideer og kultur, og lange linjer i historien, og hvordan landene er formet av alt dette. Selv om ting skjer, for eksempel krig eller regimeskifte, så endres ikke rammebetingelsene på samme måte. Handlingsrommet for å velge en helt annen kurs er svært begrenset i praksis, 

Derfor kan man ikke akkurat beskylde Robert Kaplan for å være talsperson for en liberal og optimistisk fremtidsvisjon for denne regionen. Ikke fordi han ikke ønsker det, men fordi han står for en realpolitisk tradisjon der man må ta hensyn til beliggenhet, historie, ressursgrunnlag og naboskap, og innrette seg deretter. Det finnes gode og dårlige veivalg, men det er ikke nødvendigvis slik at det liberale flerpartidemokratiet er rett rundt hjørnet i noen av disse landene, mener Kaplan, Man må ofte velge mellom ganske dårlige alternativer.

Kaplans variant av realpolitikken kan man kanskje beskrive som en tragisk, pessimistisk realisme. Han er veldig negativ til utopiske prosjekter og også til å eksportere demokrati med militærmakt. Her skiller han seg både fra den idealistiske, liberale internasjonalismen, men sin tro på at institusjoner og samarbeid kan gjøre verden bedre, og fra de neokonservatives tro på at amerikansk miltærmakt kan bidra til å forme verden i sitt eget bilde. Kaplan tilhører ingen av disse retningene som har preget amerikansk utenrikspolitikk frem til nylig. Han er opptatt av det han kaller et "tragisk sinnelag" – en erkjennelse av at politiske valg som oftest står mellom onder, ikke mellom godt og vondt, og at selv velmente inngrep kan få katastrofale utilsiktede følger. 

Jeg er nok selv mye mer i den liberale og politikk- og utviklingsoptimistiske leiren, og jeg mener vi skal holde fast på at det finnes universelle rettigheter og idealer vi skal strebe etter. Men jeg må innrømme at Robert Kaplans grundige og innsiktsfulle beskrivelser av virkeligheten slik den er, og advarelser mot å prøve å gjøre ting som ikke er mulige, er et veldig verdifult korrektiv mot overdoser av både liberal og neokonservativ idealisme. Skal man forandre verden må man ta utgangspunkt i verden slik den er, og ikke bare være opptatt av hvordan man ønsker at den skal bli.

De gamle sivilisasjoners fortrinn

Mest utfordrende er Kaplan når han mener at stater som hviler på gamle sivilisasjoner, og som ofte har mer organisk framvokste grenser, og kanskje en mer naturlig geografisk avgrensning mot sine naboer, har bedre forutsetninger for stabilitet, om ikke nødvendigvis for demokrati, enn mer kunstig konstruerte stater. Iran, Egypt og Tyrkia er land med en historisk kjerne som går tusener av år tilbake. Syria og Irak, derimot, ble snekret sammen av restene etter det osmanske riket, med grenser trukket av europeiske stormakter med lite hensyn til geografi eller til folkene som faktisk bodde der. Når konstruerte stater med svak indre og ytre legitimitet skal holdes sammen må det gjøres med svært repressive midler, med jernhånd. Når grepet løsner er de svært sårbare for å falle fra hverandre. 

Robert D. Kaplan er selvfølgelig ikke for morderiske og represseive diktaturer, men han er heller ikke tilhenger av importert demokrati. Han er ikke veldig presis på hva alternativet da er, men peker på en slags mellomvei der man bygger på det som finnes av legitime kilder for makt og styring. I noen stater er det mer eller mindre opplyste kongedømmer. Andre steder må det bygges styreformer rundt konsultative arenaer som involverer ulike interesser, samfunnsgrupper og stammestrukturer, men uten å late som vestlig liberalt demokrati kan trylles fram over natten.

Dette poenget har blitt ytterigere aktuelt etter at boken kom ut. I desember 2024 falt Assad-regimet i Syria, etter over femti år i familiens jerngrep. Man skulle tro det var en udelt god nyhet, og for de fleste syrere var det en frigjøring. Men det som har fulgt, er akkurat den typen uro Kaplans analyser forutser: en skjør overgangsregjering uten full kontroll, fortsatt sekterisk vold, og et land der ingen enkelt aktør egentlig sitter med makten. Bokens epilog advarer mot manglende evne til å forestille seg at ting ikke kan bli verre enn selv det verste regimet. Det kan dessverre alltid bli værre.

Europas nabolag

Boken er også en viktig påminnelse om at dette er Europas og vårt eget nære nabolag, og at når det går dårlig der så påvirker det utviklingen her. Det påvirker oljeprisutvikling, handel, transporkorridorer, flytningestrømmer og terroraksjoner. Store deler av energien i verden kommer fra denne regionen, det gjør også mye av migrasjonen. I en mer splittet og urolig verden skal det mindre til at en konflikt mellom land som Iran, Saudi Arabia og Tyrkia også blir en konflikt der USA, Kina og Russland kaster seg inn. Og et Europa som kanskje ikke ønsker å ta noen hovedrolle blir kraftig berørt uansett.

The Loom of Time er ingen oppløftende bok, men den er godt formidlet. Kaplan er blitt eldre, mindre skråsikker og mer etterteksom med årene også, og i en mer polarisert politisk verden er det fint med noen som drar ned tempoet, beskriver de lange linjene, og trekker inn både litteratur, filosofi og historie for å forklare hvordan vanskelige problemer kan betraktes med ulike linser og fra ulike perspektiver.

Lang musikk til lange feriedager (82)

En slags undersjanger innenfor hovedtemaet her i sommerspalten Lang musikk til lange feriedager, har vært samlinger med sanger som ikke har vært utgitt før, eller har vært så bortgjemte at de har vært vanskelige å få tak i. Det kan være fordi de ble utgitt som b-sider på singler, på andres album, eller sanger som har vært soundtracks i film eller TV, for å nevne noen eksemper. Da har disse samleplatene en rolle i å gjøre musikken finnbar for vanlige musikkjøpere. 

Så kan man si et dette ikke er så viktig lenger i en digital strømme-epoke, fordi sangene, også b-sider og bidrag til andres samlealbum, ligger der og er finnbare. Men det er noe med å ha et helhetlig, redigert og kuratert materiale som gir mening for den som hører på, tematisk, kronologisk, eller på annen måte.

Noen artister var så ekstremt produktive i sine mest kreative faser at de laget et overskudd av ikke-utgitte sanger, som senere er utgitt som store box-sets smed gullkorn fra arkivene. Bob Dylans "The Bootleg series" er det klassiske eksemplet, som etter hvert finnes i 18 omfattende volumer. Bruce Springsteen har vært i arkivene sine også, og blant annet gravd frem "Tracks", "Tracks II" og "The River Collection". Slike store utgivelser 
perfekt til lange lytteøkter, for eksepel en dag eller to på en badestrand, og har derfor fått en sentral plass i denne spalten.

Ogsa andre artister har hatt slike kreative raptuser, der de har produsert mer enn det de har fått med på albumene, og laget fegne album med b-sider og outtakes som kan være bedre eller like gode som de utgitte albumene. The Smiths rakk bare å gi ut fire vanlige studioalbum, men fylte også tre samlealbum med ting som ikke fikk plass der. (Og alt dette finner man på samlingen "The Smiths: Complete" som jeg blogget om her.

Sci-Fi Lullabies

Dagens samling her i spalten er Suedes "Sci-Fi Lullabies", et samlealbum fra 1997 som består av b-sider fra singlene fra Suedes tre første ordinære album. En helt strålende utgivelse som ble utgitt som en fysisk dobbel CD, og der i hvert fall den første av disse var minst like god som selve albumene. Nå er riktignok originalversjonen av denne samlingen på bare 27 sanger, litt kort for spalten "lang musikk til lange feriedager", som bør opp i rundt 40 sanger. Men så har det sjedd at i 2023 kom "Sci-Fi Lullabies vol 2", en tilleggs-CD med ytterligere 19 sanger, der dette tillegget tar for seg årene fra 1997 og frem til nå. "Sci-Fi Lullabies" er en klar premiekandidat i konkurransen om det beste samling med sanger som ikke ble med på album, men som like bra eller bedre enn sangene på albumene. 

Fant Suede opp "britpop"? Ja, våren 1993 fikk de i hvert fall en musikkavisforside som gjorde at de senere fikk æren av å ha funnet opp "britpop", en ny musikksjanger. Suede var ambisiøse og selvsikre, og hentet inspirasjon fra post-punk og glam-rock, og var også tydelig inspirert av David Bowie. De første singlene ble tungt hypet i musikkpressen, og da det første albumet kom og gikk til tops på hitlistene i UK ble det spørsmål om dette var en helt ny sjanger, "britpop". Suede ble utpekt først, mens Blur, Oasis og Pulp fulgte opp like etter, med til dels med enda større kommersiell suksess, og utgjorte til sammen britpopens fire store.

Men tilbake til "Sci-Fi Lullabies". På Spotify eller Apple Music er volum 1 fra 1997 og volum 2 fra 2025 tilgangelige som separate utgivelser. Men det finnes også en fysisk CD-utgivelse med begge sammen. Der er det 46 sanger, fordelt på tre CDer. Og den inndelingen i tre CDer er et praktisk utgangspukt for å beskrive det som er her.

Første CD er den sterkeste. Det er 14 sanger, i kronologisk rekkefølge fra 1993 til 1996 som var b-sider til de 10 singlene som kom med de to første albumene til Suede, og dette kunne utmerket godt vært gitt ut som et ordinært album. Sanger som kan trekkes frem er "My Insatiable One", "The Living Dead", "My Dark Star", "Killing of a Flash Boy", "Whipsnade" og "Bentswood Boys". Så avsluttes første CD med den melankosk monumentale og nydelige "Europe is our Playground" (som jeg blogget om her). Kanksje Suedes aller beste sang og høyt på listen over beste sanger noen gang. Den var b-side til singelen "Trash" fra Suedes tredje album "Coming Up". 

Og CD2 følger opp med flere b-sider fra singlene fra "Coming Up". 13 sanger fra 5 singler. Det var jo slik at singler på den tiden var maxi-singler som hadde mange b-sider. Men dette blir litt i overkant. Albumet "Coming Up" ble en stor suksess med første plass på hitlistene i UK, og singlene gjorde det bra, men det kreative overskuddet ut over dette var kanskje ikke stort nok til også fylle en hel CD med geniale b-sider. Men sanger som "Sadie" og "Dutchess" er bra, og jeg tenker at det mer kommersielle Suede som utviklet seg på den tiden trengte det sted å putte de mer tenksomme og melankoske sangene som ikke passet helt inn. 

Sci-Fi Lullabies vol 2

Tredje CD er det nye og mest spennende for min del, med sanger fra perioden etter at Suede preget hitlistene. Etter 1997, og frem til i dag.  90-tallet endte ikke så bra for Suede etter "Coming Up" og "Sci-Fi Lullabies" i originalversjonen. Etter tre sterke album ble det en stor kommersiell og kreativ nedtur med to svake album, og tok de pause til 2013. Etter 2013 har  Suede kommet tilbake og gitt ut i alt 5 nye studioalbum. Derfor er det med en viss fykt man går løs på de19 sangene på CD3. Et dette litt for mye fra et band som hadde passert toppen? Bortgjemte sanger fra et band som allerede er bortgjemt, og som ikke har hatt singler på hitlistene siden 2003, høres kanskje ikke ut som noen suksessformel? 

Det er egenltig to interessante problemstillinger å utforske her: Den ene er om nedturen på 90-tallet kunne vært helt eller delvis avverget fordi det var andre og bedre sanger der som ikke kom med på albumene. Den andre er å finnne ut mer om hva bandet har holdt på med siden 2013, og som det er noen uoppdagede perler som avdekkes her. Jeg tar det første først: 

På denne samlingens CD3 er det flere sanger fra slutten av 90-tallet som ikke ble utgitt på albumene. "Since You Went Away" og "Leaving" er b-sider fra singler fra det svake albumet "Head Music" i 1999 og "Heroin" er en utelatt og ikke utgitt sang fra samme albumet. Tre bra sanger, og bedre enn det meste som som kom med på albumet. Men her er også noen b-sider som ikke ville løftet nivået nevneverdig.

Når det gjelder Suede i perioden fra 2013 og utover så kan man kanskje ikke forvente så mange uoppdagede perler når det finnes fem utgitte studioalbum. Dessuten er jo b-sider blitt et fremmedord nå som musikk strømmes. Det er i praksis snakk om sanger som ikke kom med på albumene og enten er uutgitt eller er  tatt inn på "expanded editions" og "deluxe-utgaver". Og her er det mye som er overraskende bra. Jeg vil særlig trekke frem "The Sadness in You, The Sadness in Me", "Dawn Chorous", "What Violet Says", "The Prey" og "You Don't Know Me". Jeg er positivt overrasket over denne nye utvidelsen av Sci-Fi Lullabies 25 år etter

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Semifinale England - Argentina

BBC om Lucky blue away kit

Så er det bare fire lag igjen i VM: Frankrike, Spania, Argentina og England. De samme fire jeg holdt som favoritter da gruppespillet var over, og som jeg blogget om her. Håpet da var en drømmefinale Spania-England.  Det håpet lever fortsatt.

Det har som alltid vært noen overraskelser underveis, blant annet at Tyskland og Nederland røk ut tidlig, at Sveits kom til kvarfinale, og mest positivt av alt, at Norge kom til kvartfinale og var svært nær å vinne den også. Ingen kan hevde at det ville vært et ran om Norge hadde vunnet den kampen, og det lover godt for fremtiden til norsk landslagsfotball. 

Men det er de mest erfarne lagene som gang etter gang viser at de kan dette med å komme langt i Fotball-VM. Det er ikke alltid fulle stilpoeng undeveis, og noen ganger er det helt på nippet til å gå galt (og noen forhåndfavoritter ryker jo også ut), men det er ikke tilfeldig at disse fire er igjen til slutt. Både Frankrike og Argentina har vært i to av de tre siste VM-finalene, og vunnet en hver. Spania var i finale da de vant VM i 2010, men de er regjerende europamester. England er minst erfaren på dette nivået, og hadde lenge en tradisjon for å ryke ut på straffekonkurranser, men kom til VM-semifinale i 2018 og har vært tapende EM-finalist i de to siste finalene. Og det var disse fire lagene som var oddsfavoritter da mesterskapet startet.

England - Argentina i tidligere VM

Når England møter Argentina dras det noen historiske linjer bakover, og tabloidavisene i begge land bygger opp under at dette er mye mer enn en vanlig fotballkamp. Nasjonens ære står på spill, og det skal avgjøres på fotballbanen. Litt på grunn av at de har vært i krig om Falklandsøyene, men mest fordi de har hatt noen legendariske VM-oppgjør før. Ikke så veldig mange, men særlig to dramatiske kamper som kommer til å bli husket lenge.

Faktisk har England og Argentina møttes bare 5 ganger i VM tidligere, og bare 3 av dem har vært etter 1960-tallet. I 1962 i Chile møttes de for første gang, i et gruppespill, og England vant 3-1 og avanserte. Så møttes de i VM i England i 1966 i en ganske dramatisk kvartfinale som England vant  1-0. Den ble senere beskrevet som "århundrets ran" i Argentina. Blant annet fordi Argentina fikk sin lagkaptein utvist ganske tidlig i kampen. Det skjedde i en tid der det ennå ikke var innført gule og røde kort i fotball, og det var visse språkproblemer mellom dommeren og det agentiske laget også.

Så møttes ikke Argentina og England igjen før i VM i Mexico i 1986, i en kvartfinale. En grunn til at de møttes så tidlig var at England bare ble nummer to i sin gruppe i gruppespillet. Gary Lineker scoret for England, men før og etter Linekers mål kom to av VM-historiens mest kjente mål, begge scoret av Diego Maradona. Et med hånden, eller "Guds hånd", som Maradona kalte det senere, og dengang var ikke noe VAR som avslørte juks. Og et minst like berømt mål der han driblet seg gjennom halve det engelske laget, inkludert keeperen, og scoret det som er blitt beskrevet som VM-historiens vakreste mål. 2-1 til Argentina.

Beckham i 1998

Så gikk det 12 år til før neste møte, i VM, i Frankrike i 1998. Åttendelsfinalen der skulle være et revansjeoppgjør for England etter tapet i 1986, og det så lenge lyst ut. Batistuta scoret, Shearer scoret, og så scoret Michaels Owen et av Englands VM-histories vakreste mål da ha løp fra hele det argentinske forsvaret. Alt dette i løpet av det første kvarteret. Men Argentina utlignet rett før pause. England hadde likevel god flyt, og så bra ut, da katastrofen kom tidlig i andre omgang. David Beckham, hadde blitt felt, og liggende, sparket han til en motspiller, og ble utvist. England mistet overtaket. Ingen av lagene scoret i andre omgang, eller i ekstraomgangene, og England tapte på straffekonkurranse. 4-3 på straffer etter at Paul Ince og David Batty bommet. Men den store syndebukken ble David Beckham.

England og Argentina har møttes ytterligere en gang i VM. Det var i gruppespillet i 2002 i VM i Japan, en betydelig mer udramatisk kamp. England vant kampen 1-0 etter en straffe fra David Beckham, så både England og Beckham fikk en slags revansje. Argentina var ikke på topp det året, og røk ut i gruppespillet, og England gikk videre, men ble slått i kvartfinalen av et Brasil med Ronaldo og Ronaldinho. Brasil vant VM, noe de ikke har klart senere, men det er en annen historie. Siden 2002 har de med andre ord ikke spilt, noe som betyr at heller ikke Messi, med alle sine VM, har pilt mot England.

Jeg ser at BBC nevner at Argentina har ønsket å spille i sine mørkeblå bortedrakter i kampen mot England, og fått det slik. Det betyr at England spiller i sine vanlige hvite drakter. Alternativet hadde vært Argentina i hvitt og lyseblått mot England i rødt. Det er ikke helt tilfeldig. Både i 1986 og i 1998 da Argentina vant sine legendariske seire mot England så spilte de i mørkeblått, mot England i hvitt. Mens i 2002 spilte England i rødt mot Argentina i hvitt og lyseblått. Også da England ble verdensmestre i 1966 spilte de i rødt. 

Spania - Frankrike i VM- og EM-historien

Jeg må innom Spania - Frankrike også, og jeg må innrømme at jeg først tenkte at de to lagene må ha møtte hverandre massevis av ganger i VM-historien, i tillegg til mange ganger i EM også. Men interessant nok er det ikke slik i VM. De har faktiske bare møtt hverandre i VM en gang tidligere, i en kvartfinale i 2006 der Frankrike med Zinedine Zidane vant 3-1, og gikk videre. Den samme Zidane ble utvist i VM-finalen i 2006 og Italia vant på straffekonkurranse.

Men hva med EM-kamper mellom Spania og Frankrike? Der må det i hvert fall hva vært noen legendariske oppgjør? Og det har det selvsagt vært, men ikke mer enn 5 kamper. Den første kom i 1984 og var en EM-finale der Frankrikes storlag med Platinis, Giresse og Tigana vant 2-0 og ble Europamestere, Det var Frankrikes første store tittel. Så møttes de to lagene i EM i 1996 i gruppespillet, og det ble 1-1 i en utdramatisk kamp.

Så ble det noen viktige oppgjør. I EM i 2000 møtes Spania og Frankrike i kvartfinale Frankrike ledet 2-1 rett før slutt og Spania bommet på en straffe. Frankrike gikk videre og ble europamestre. I 2012 vant endelig Spania en kamp mot Frankrike i et mesterskap. Det ble 2-0 etter to mål av Xabi Alonso i en kvartfinale.  Spania vant EM. (Da hadde Spania vunnet EM i 2008 og VM i 2010 uten å møte Frankrike). Og i forrige EM i 2024 møttes de igjen i en semifinale etter mål av Lamine Yamal og Dani Olmo. Spania ble mestre like etter på etter å ha slått England i finalen.

Lang musikk til lange feriedager (81)

Tilbake til David Bowie. Som varslet da jeg skrev om den store samlingen "A New Career in a New Town 1977-82", om Berlin-årene pluss litt til, så måtte jeg vende tilbake til begynnelsen. Begynnelsen på David Bowies mangslungnde og musikalt fargerike karriere. Og begynnelsen på denne samlingen av samlinger som gjør at det med litt ujenvne mellomrom kommer et nytt gigantisk box-set med tidligere utgitte album (i remastrede versjoner), live-album og litt ymse albumløse enkeltsanger.

Dagens objekt i denne spalten er den store samlingen "Five Years 1969-73" som kom ut i 2015 og startet denne serien av store box sets. I fysisk versjon er den på 12 CDer. Det inkluderer de ordinære albumene "David Bowie", "The Man Who Sold The World", "Hunky Dory" "The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders From Mars" og "Aladdin Sane", coveralbumet "Pin Ups" og livealbumene "Live: Santa Monica '72" og musikken fra " Ziggy Stardust: The Motion Picture", samt et par CDer med materiale som ikke er på noen av de ordinære utgivelsene. I alt 135 sanger.

Nå har vel de fleste som er bittelitt interessert i rock og popmusikk fått med seg noe av dette før. David Bowe, og ikke minst David Bowie i denne perioden, laget musikk og en formmessig innramming rundt som er blitt stående som musikkhistoriske høydepunkter. Sanger som "Space Oddity", "Changes", "Life on Mars", "Ziggy Stardust" og "Rock'n'Roll Suicide", for å nevne noen, er klassikere. Så er kanskje ikke denne samlingen like musikalsk eksperimentell som Berlin-albunene, men hele mannen var jo eksperimentell, både i fremtoning og livsstil og musikalske sjangerskifter. Og denne samlingen fra tiden som stor rockestjerne, i egne øyne, men også i mange andres, har det hele med.

Nå er det sannsynligvis ikke helt riktig å si at dette er begynnelsen på David Bowie, for han gjorde ting før 1969 også. Litt prøving og feiling, og litt ulike bandkonstellasjoner, men jeg tror det er helt riktig å begynne her med albumet offisielt het "David Bowie" men som senere ofte kalles "Space Oddity" etter gjennombruddslåten. Men han ble likevel ikke superstjerne verken av det albumet eller av "The Man Who Sold The Word", så det er bra de er med her og kan oppdages, eventelt gjenoppdages.

Så kommer albumklassikerne "Hunky Dory" "The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders From Mars" og "Aladdin Sane". Jeg tror ikke jeg skal bruke så mange ord på å beskrive hva som er på disse tre albumene, som jeg tenker de fleste som har et forhold til Bowie kjenner godt til. Men det er fint å få samlet dem her og høyrt dem i sammenheng. Det kan også nevnes at både Ziggy Stardust..." og "Aladin Sane" kom ut i remastrede og utvidede jubileumsutgaver for noen år siden, og "Hunky Dory" er gjort gjenstand for en egen box-set i 2022, med navnet "Divine Symmetry". Der var det 72 outtakes og alternative versjoner, og skrev om den på bloggen her.

Hva er det så man får med seg på denne store samlingen i tillegg til albumklassikerne og de to litt mindre kjente albumene? Coveralbumet "Pin Ups" er med, et interessant, men litt halvhjertet forsøk på å hedre ulike musikalske forbilder. Men verdt å høre på hvis man ikke har gjort det før. Et livealbum som fantes i uoffisielle utgivelser, men ble formalisert her er "Live Santa Monica '72", som er med i to versjoner. 

Enda viktigere er nok lysdporet til kinofilmen "Ziggy Stardust: The Motion Picture", der Bowie før siste låt på den siste konserten på Ziggy Stardust-turneen på Hammersmith Odeon i Juli 1972, ærklærer at: Not only is this the last show of the tour, but it is the last show we will ever do", før han spiller "Rock'n'Rolll Suicide" som avslutning. Nå ble det selvfølgelig ikke slik at Bowie aldri spilte konserter eller dro på turne igjen, men ikke som Ziggy Stardust.

Og sannsynligvis viktigst for de som har det meste fra før: Her er det 2 CDer med enkeltsanger til slutt som er sanger som det ikke er så lett å finnei andre steder. Noen er alternative versjoner av sanger som er på albumene, for eksempel singelversjoner. Flere er sanger som ble spilt inn, men droppet på albumene, som "John, I'm Only Dancing", som finnes i to utgaver her. Det er også flere andre coverlåter enn på Pin Ups og andre rariteter. Helt perfekt for et musikalsk dypdykk en varm sommerdag på en badestrand. Og en dag er sannsynligvis ikke nok heller, for denne samlingen på 135 sanger klokker inn på 8 timer og 45 minutter.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Lang musikk til lange feriedager (80)

Disse lange og varme dagene på badestrender om sommeren kan ikke bare ta for seg rariteter, b-sider og alternative versjoner av sanger. Det må være litt enklere og lettfordøyelig musikalsk næring også.

Manic Streer Preachers samling "National Treasures - The Complete Singles" er en slik samling. Men bare 38 sanger er den litt under denne spaltens rådgivende veileder på minst 40 sanger, og gjerne mye mer, men det får gå. Noen av sangene er ganske lange også. Samlingen kom ut i 2011 da bandet feiret 25 år, og er akkurat det den gir seg ut for, en samling av singlene de har gitt ut i sine første 25 år.

Bandet er ikke spesielt kjent i verden utenfor britiske hitlister, så derfor litt innføring: The Manics oppstrod som Clash-inspirerte punkere fra Wales og planen var at de skulle lage et album som gjorde dem til megastjerner, og så gi seg. Ingen av delene slo til. Men de har i stedet brukt 25 litt ujevne år frem til 2011, og ytterligere 15 etter det, på å lage tidsvis svært energisk og veldig hørbar rockemusikk. 

Jeg må innrømme at jeg til tider har et litt ambivalent forhold til Manic Street Preachers. De har en slags hårfin balanse mellom å være pompøse og litt tegneserieaktige superhelter med et politisk budskap som skal forandre verden gjennom slagordpregede musikktekster, og samtidig, når det ikke tipper over, klarer å skrive både fengende, energisk og melodiøs rock. Og jakten på et bredere publikum har også gjort at sangene er mer allsang og stadion-vennlig. Ja, Manics laget den offisielle EM-fotballsangen for Wales, "Together Stronger",  i mesterskapet i 2016.

Men tilbake til denne samlingen fra 2011. I fysisk versjon var dette en foreggjort box-set med vinyl eller CD-versjoner av singlene, men jeg holder med til det digitale, som er tilgjengelig på både Spotify og Apple Music. Etter de første punkete singelutgivelsene, som ikke er så mye å skrive hjem om, kommer høydepunktene på rekke og rad. Mine storte favoritter er nok "Motorcycle Emptiness" (fantastisk navn på en flott sang), "Little Baby Nothing" og "A Design for Life", og også coverversjonen av MASH-kjenneingsmelodien "Suicide is Painless".

Nevnes må også de mer stadion-allsang-innrettede "Everything Must Go" og " If You Tolerate This Your Children Will Be Next". Så blir det litt slappere etter hvert, og litt lengre mellom høydepunktene. Men  "Your Love Alone Is Not Enough", som de gjorde sammen med Nina Persson fra The Cardigans nå nevnes. Den siste delen av perioden som dekkes kjenner jeg litt dårligere, men her kan "Autumnsong", "It’s Not War) Just the End of Love" og "Postcards From a Young Man" kan nevnes. 

Manic Street Preachers hvar vel gitt ut 4-5 album etter dette også, holder så vidt jeg vet på fotsatt, men er mindre synlige på hitlistene nå. Men hvem vet, kanskje et nytt samlealbum som dekker perioden etter 2011 kan bli et fremtidig prosjekt i denne spalten.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Lang musikk til lange feriedager (79)

Varmen er skrudd på, og da er forholdene for lange dager på badestranden med veldig lang musikk, helt optimale. Jeg har hørt på mye forskjellig, blant annet Madonna, som jeg har skrevet om, og Manic Street Preachers, som jeg kommer tilbake til. Jeg har noen andre kandidater på blokken også, men det kommer uansett til å handle mye om David Bowie i sommer, og også i dag. 

Sånn for ordens skyld så har jeg hatt med David Bowie her i spalten før. Jeg skrev om den helt utmerkede "The Platinum Collection" tilbake i 2009, og berømmet den for å både ha en god generell gjennomgang av det mest kjente Bowie gjorde, men også vikige låter med som man ikke finner på de ordinære utgivelsene. Og så klaget jeg litt over over at det ikke er laget mer grundidge tematiske dypdykk, for eksemåel fra Berlin-perioden på slutten av 70-tallet, eller Glam-rock fasen noen år tidligere. 

Og det er jo et dilemma når man skal lage samlinger. Skal man zoome ut, slik at en musikalsk kamelon presenteres i all sin fargeprakt, men litt av alt, eller skal man heller zoome inn på en bestemt del av mangfoldet? Begge tilnærminger mye for seg, men til ulike formål. Jeg må også nevne at jeg har skrevet om samlingen "Nothing has Changed ", en samling som kom i 2014, og som er en baklengs kronologisk gjennomgang av karrieren over 3 CDer, men med mye vekt på det som kom etter "Let's Dance". Nyttig til sitt formål den også, men i motsetning til for eksemåel Bob Dylans "Bootleg Series" og Bruce Springsteens store utgivelser med låter som ikke fant veien til albumene, så var noe lignende et stort savn fra David Bowie.

Men så begynte de store samlingene vi savnet å komme. I 2015, rett etter "Nothing has Changed", kom den første, "Five Years "(1969-73) med 10 CDer og 135 sanger. Den kommer jeg tilbake til om noen dager. Så kom de ulike Bowie-epokene på rekke og rad med egne tilsvanrede box sets. Jeg har bestemt meg for å ikke begynne med begynnelsen, men med Berlin-perioden, som jeg holder høyest, i skarp konkurranse med "Five Years". Og så er jo noen av Bowies andre epoker både på jakt etter identitet, og noen er ikke så veldig kjente, men det egner seg for sender dypdykk.

Etter denne litte kontekstuelle introen skal resten av dagens spalte handle om samlingen "A New Career in a New Town (1977-82)", en box set som i fysisk CD-versjon har 113 sanger fordelt på 11 CD-plater. Men mens Bob Dylans og Bruce Springsteens ulike samlinger handler om sanger som ikke kom med på albumene, eller alternative versjoner, er David Bowies materiale mer innrettet mot å dokumentere det som kom ut av ordinære og offisielle utgivelser, men med viktige og gode tillegg. 

Noe som betyr at alle de fire studioalbumene som kom ut i disse årene er med, i renoverte og remastrede utgaver. De fire albumene er fire av Bowies aller beste, fra hans mest kreative periode: "Low", "Heroes", "Lodger" og "Scary Monsters", og obligatoriske i Bowie-katalogen.  Og her er også det doble live-albumet "Stage" som kom i denne perioden, også kanksje ikke tilførte så mye nytt dengang, men her er med i en oppfrisket og remastret og utvidet utgave. 

Jeg skal ikke gjøre noen større analyse her av hvorfor David Bowie havnet i Berlin, og hvem han samarbeidet med i disse årene. Det er mange interessante historier rundt dette, men det er jo kjent fra før, blant annet er de tre første albumene, som ble kjent som "Berlin-trilogien", fint omtalt på Wikipedia. Men jeg kan jo nevne at han slo seg sammen med Iggy Pop, og begge var sterkt rusavhengige, og skulle begynne et nytt og bedre liv på et nytt sted. Da ble det også sånn at de begynte å samarbeide om Iggys debut album "The Idiot", og også laget hans neste album "Lust for Life", mens Bowie også fant sammen med Brian Eno, som var med på de tre Berlin-albumene til Bowie: Og gitarist Robert Fripp spilte gitar på "Heroes" og "Scary Monsters". Tony Visconti produserte alle de fire Bowie-albumene..

Men hva er det ellers som gjør denne samlingen så omfattende, og så interessant? Vel, det er flere ting: Albumet "Lodger", det minst oppskrytte, men kanskje derfor også det mest undervurderte av Berlin-albumene, er blitt remikset av produsent Tony Visonti. Så både det opprinnelige og det nye "Lodger" med en litt løsere produksjon er med.  Her er også en av diskene en kort EP med ulike versjoner av sangen "Heroes" på flere  ulike språk.

Og så husker jeg selv dette som en vedlig interssant og eksperimentell periode der Bowie ble ferdig med Berlin-livet, og snart skulle bli pop-artist med Let's Dance, og uten Visconti, Eno og Fripp. Det gikk vel ikke akkurat slik hans gamle fans hadde ønsket seg, men det må jeg komme tilbake til i forbindelse med senere samlinger i denne serien. Før han havnet der, i overgangen da han var på vei til å bli en enda større stjerne, laget han også noen interssante ting, både som skuespiller. forfatter av filmmusikk.han spilte julesang med Bing Crosby, og ga ut en EP med musikk av Berthold Brecht, som er med i denne samlingen, man "Alabama Song" og "Baals Hymn". Og her er det også med noen sanger som ble enorme hits, men ikke fant veien til noen album, som "Under Pressure" og "Cat People".

En virkelig perle av en samling fra David Bowies kanskje mest kreative periode.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Lang musikk til lange feriedager (78)

Da er det på tide å dra igang sommersesongens aller mest tradisjonsrike spalte her på bloggen. Den om "Lang musikk til lange feriedager". Og her kan jeg sitere meg selv fra i fjor og i forfjor:

"Det er sommerferiesesong, sol og badevær, i hvert fall noen steder. Og derfor på tide å ta opp igjen spalten med lang musikk til lange feriedager som har gått her på bloggen helt siden 2009. Det vil si musikkutgivelser som er lange og passer til dyp utforskning når man har litt god tid, som på en lang dag, i fint vær, på badestranden."

Denne spaltens stoppet opp i pandemiårene 2020 og 2021 med Norgesferie og mer biltur enn badestrand, men kom sterkt tilbale med 6 bidrag igjen i 2022, en topp på 7 samlinger 2023, 5 i 2024 og 6 gode nye bidrag i 2025. Her er hele listen. I år satser jeg på omtrent like mange. Forholdene der jeg er på hytta i Estepona, på solkysten i Spania, skaper perfekte forhold for det.

De fem bidragene i 2024 var Echo and the Bunnymen, The Who, Bob Dylan, The Beach Boys og Florence and the Machine, og i 2025 var det Beach Boys, Bruce Springsteen, Dusty Springfield, Bob Dylan, David Bowie og The Spesials. Et herlig knippe artister og en fin blanding av oppdagelse, nyoppdagelse og husker-du. Det skal jeg prøve å gjenta i år.

Jeg minner om reglene: Spalten handler om god musikk i digitalt format som er praktisk å ha med seg. Det bør være det som i et sammenlignbart fysisk format gjerne kalles "box sets", det vil si samlealbum eller fleralbumutgivelser med samme artist. Det må være minst 40 sanger, men gjerne mange flere. Om det er artistens "greatest hits", "rariteter og b-sider" eller tidligere ikke-utgitte ting spiller ingen rolle. Ja, i noen tilfeller har også "samlede verker" av tidligere utgitt materiale fra hele eller deler av karrieren sluppet til. Poenget er at det må være bra musikk og langt nok til å holde en dag på en badestrand, enten den tilbringes i Norge, eller et varmt sted en annen plass i verden.

I år begynner jeg med Madonna. I erkjennelsen av at den eneste gangen Madonna har fått plass her i spalten var helt tilbake i 2012 da digital musikk ble kjøpt på iTunes som mp3-filer. Samlealbumet het Celebration og kom ut i 2009. Det dekket alle høydepunkene i karrieren fram til Abba-samplingen "Hung Up". Så  har jeg stort sett mistet oversikten over hva Madonna driver med, med et lite unntak for Rebel Heart i 2015, som jeg ga en sjanse, men ble mest skuffet. Akkurat i disse dager har Madonna dessuten sluppet "Confessions II". Har hun et klassisk album til i seg? 

Det skal jeg finne ut, men nå har jeg behov for et nytt samlealbum som tar historien videre fra 2009, men gjerne har med noen av de store hitlåtene fra 80- og 90-tallet også. Finnes det et slikt samlealbum? Egentlig ikke, men det som finnes er et samlealbum med det litt misvistende tittelen "Finally Enough Love: 50 Number Ones", fra 2022. Hun har ikke hatt 50 låter øverst på singellisten, men hun har hatt minst 50 låter på toppen av Billboard Dance Charts, som er en liste hun har preget og som hun har toppet lenge etter at hun forsvant fra toppen av den ordinære singelisten. 

Og det er disse danselåtene og danseremiksene av hits og poplåter som er hele poenget med dette samlealbumet. Balladene mangler, og det er ikke helt representativt for alt hun har gjort, men du verden så bra det er og hvor gådt det passer som soundtrack til en bra dag på stranden. Og i motsetning til på Celebration er låtene her i kronologisk rekkefølge, og begynner med singelversjonene av "Holiday". "Like a Virgin" og "Material Girl", de store gjennombruddslåtene på 80-tallet, og dundrer videre med mer 80-tall med blant annet versjoner av "Into the Groove", "Open Your Heart" og selvfølgelig "Like a Prayer".

I sin fysiske versjon består denne samlingen av tre CDer, og fordi sangene er i kronologisk rekkefølge, er det en nyttig måte å indele det på. Første CD betår av dels av singelversjon og dels av remikser som er såpass like originalene, at det ligner veldig på et ordinært greatest hits album, i hvert fall fratrukket langsomere låter som ikke er her, som "Crazy For You"‘, ‘Live to Tell‘, ‘Papa Don’t Preach‘, ‘True Blue‘, ‘Cherish" og "La Isla Bonita". De går jo helt fint, selv om poenget med dette som et remix-album er blir ganske nedtonet på den første tredelen. Og det er som sagt her vi finner 80-tallets store hitlåter, og litt til.

Andre CD er mer remix-tung. Madonna var en stund verdens største popartist, men var også dronning på klubbscenen og dansegulvene, så poplåtene ble remixet av ulike produsenter til dansbare, og til tider litt ugjenkjennelige utgaver. Sanger som Bedtime Stories, Ray of Light og Frozen er med, men også ikke-typiske Madonna covere som "Don't Cry for me Argentina" og "American Pie". Jeg ser at mange musikkanmeldere river seg i håret over hvilke club-remikser Madonna har valgt ut, og mener det finnes bedre versjoner av mange av låtene. Men Madonna skal vissnok ha håndplukket dette selv, og da er det kanskje en del følelser og nostalgi med i vurderingen også

Og etter hvert ble det slik at selv om Madonne forsvant fra toppen av de vanlige hitlistene (I USA har ikke Madonna toppet Bllboards singelliste siden 2000 med "Music"), så fortsatte hun å toppe the Dance Chart, og det er disse noe mer bortgjemte sangene, som i tillegg er med i til dels obskure remiks-versjoner som preger resten av CD2 og CD3.

Tredje CD ( fortsatt i overført betydning) begynner sterkt med "Hung Up" og "Sorry" med Neil Tennant fra Pet Shop Boys på gjestevokal. Her er som sagt utfordringen fortsatt at låtmaterialet ikke er særlig kjent fra før, og remiksede versjoner av låter man ikke kjenner fra før er å gå inn i helt ukjent terreng. Så dette er en litt ujevn opplevelse, men spennende, og 50 til dels nyoppdagede Madonna-låter er et helt utmerket prosjekt for en lang dag på badestranden.

-------

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

Colin Woodard: Nations Apart

Natons Apart hos Amazon

USA har bursdag og feirer 250 år i dag. Gratulerer med dagen! Dagen er absolutt verdt en feiring, men begivenhenten inviterer også til en hel del ettertanke både når det gjelder hva det er som er viktig å markere, og hvor veien videre skal gå. Og fordi USAs politikk, bedrifter og teknologi påvirker hele resten av verden hele tiden, er det lov for oss alle å mene noe om USA.

Nations apart

Selve den føderale feiringen er, som det meste i det føderale USA for tiden, omstridt og polarisert. Feiringer som dette kan rives i filler av uenighet om hva man feirer og hva man ønsker for fremtiden. Hvorfor og hvordan blr dette en politisk kamparena? Er det Trump som har ødelagt samholdet og skapt splittelse? Det har han helt åpenbart bidratt til, men uenigheten om hvilke verdier USA representerer, og kjemper for innad og utdad, kom ikke med Donalt Trump. Den har vært der i 250 år, ja faktisk litt lengre enn det også.

En svært leseverdig beskrivelse om de konkurrerende verdisettene og selvbildene som konkurrerer om å eie fortellingen om hva USA er, finnes i boken "Nations Apart" av Colin Woodard, som kom ut for noen månder siden. Den har som undertittel "How clashing regional cultures shattered America". Boken beskriver hvordan USAs historie nettopp er preget av en kamp mellom ulike kulturer, historie, samfunnssyn, syn på autoriteter og myndigheter, syn på integrering og forskjellighet, på skytevåpen og religion, og på om alle mennesker er like mye verdt. I perioder har det ført til trusler om utmelding av unionen, og til krig og konflikt.

De opprinnelige statene som etablerte USA hadde ulike holdninger til fellesskap, individualisme og autoriteter. Verdigrunnlag og relgiøs orientering var ulike, og aksepten av annerledeshet har vært ulik, men har også endret seg over tid. Dessuten har USA ekspandert vestover ogs sørover, og har med det tatt inn enda flere måter å se på ulike problemstillinger i samfunnet, både de helt nære og de store spørsmålene i verden. Det har også vært noen store innvandringsperioder som har bidratt til å omforme deler av USA, men i litt ujevn hastilighet, og ikke like mye like mye over alt.

USAs mer enn 10 nasjoner

Colin Woodards prosjekt er å beskrive at USA selvsagt finnes som et land med en føderal overbygning, men hvorfor USA likevel ikke er en felles nasjon. USA kan i stedet forstås som minst 10 ulike og distinkte geografiske nasjoner. De går på tvers av de formelle delstatsgrensene, og noen stater har innslag fra to eller flere av disse nasjonene i seg, noe som også påvirker konfliktlinjer, prioriteriner og valgresultater. Og noen av nasjonene krysser også USAs ytre grense mot andre land. Det interessante er at det etter hvert ble mindre viktig hvor folk reiste fra når de kom til USA, og viktigere hvilken kultur de kom til. 

Disse nasjonene er ganske forskjellige i sin verdimessig orientering i mange spørsmål, og hva de er enige om, og hva de er sterkt uenige om, varierer på tvers av nasjonene. De har ulik størrelse. Det gjør at ambisjonsnivået varierer når dett gjelder eierskapet til fortellingen om hele USAs historie, og i hvor stor grad deres versjon av USA skal prege fremtiden. Mens noen vil omforme USA og verden i sitt bilde. er andre mest opptatt av å få være i fred, uten for mye innblanding. Og noen er opptatt av å få lov til å dyrke sin egen kultur og egne tradisjoner mest mulig uforstyrret. 

For å ta det i tur og orden, slik boken gjør det (og man finner også en fin og kort gjennomgang av dette på nettsdiene til Nationhood Lab ved Salve Regina University på Rhode Island, der Colin Woodard er sentrerleder). 

Yankeedom utgjør det mange av oss tenker på som opphavet til USA. Radikale kalvinister kom først, og engelske protestanter. Alle måtte gå på skole for å lære bibeltekstene, så derfor ble de gode på skole til alle. Kollektivt orienterte med familier og landsbyer, men med tillitt til myndigheter og institusjoner som skal passe på og regulere. Kulturen preger New England, upstate New York og de store innsjøene, det vil si Minnesota, Michigan, Wisconsin. 55 millioner mennesker.

New Netherlands er mindre og geografisk konsentrert om New York city og nærliggende områder i New Jersey. Kombinerer det kommersielle, det frihetlige og det inkluderende, men uten puritanernes moralisme eller lokale selvstyreidealer. New York var i en lang periode verdens største by og verdens største mottaker av innvandrere. En interssant kombinasjon av behov for regulering og styring, med åpenhet, mangfold og individuelle rettigheter preger denne nasjonen. 19 milliner mennesker.

Midlands opprinnelse er engelske kvektere med William Penn i spissen, som etablerte seg i Pennsylvania , med sterk tro på alle mennskers innebygde godhet. I motsetning til mer strenge integreringsivrige puritanere, var Midlands preget av en etnisk mosaikk, med flere tyskere enn briter, og med stort språklig, religiøst og etnisk mangfold, i form av bosettinger som har levd side om side, men uten å nøvedidigvis bli så integrert, eller bygget sterke styringsorganer på toppen. 38 millioner mennsker i hele eller deler av Pennsylvania, Maryland, Delaware, Missouri, Iowa, Kansas og Nebraska.

Tidewater er en region som gradivs har byttet identitet. Opprinnelig konservative etterkommere av engelsk aristokati som bosatte seg i Virginia med store gods, tjenere, og etter hvert import av slaver. Men også et område som utvilket nasjonale ledere, som George Washington, Thomas Jefferson og James Madison, som sluttet opp om opplysningstidens idealer. Tidewaters tid kan snart være over. Ekspansjon vestover er blokkert av an større nabo, og man opplever Washington DCs kraft og størrelse, og også andre føderale funksjoner i området har forvandlet kulturen fra en opplyst aristokratisk bastion til en føderal og kollektivt orienter region. 13 milloner mennsker.

Greater Appalachia har levd litt i skyggen, men er kanske USAs mest interssante nasjon akkurat nå. Hit kom det innvandrere og flykninger fra krigsområder og grenseområder, særlig Irland, Skottland og Nord- England som rømte fra noe og fant en frihet i noen ganske utilgjengelige og ugjestmilde områder Et etter hvert stort område, fra West Virginia, Ohio og Indiana til Oklahoma og Texas. Ikke nøvendigvis domnerende i hele disse statene, men bakevjer kjent for stolte hillbillyer og rednecks, der tiden har stått litt stille, og der man i hvert fall ikke roper på myndigheter, reguleringer og kollektive løsnigner når et problem skal løses. 61 millioner mennsker.

Deep South kjenner vi fra historiebøkene om plantasjer og slaveri, og om borgerkrigen de tapte. Engelske slaveeiere fra Barbados koloniserte Carolina på 1670-tallet og bygget et samfunn som var svært forskjellig fra koloniene i nord. Uforenelige verdier første til borgerkrigen 1860-65 der 700 000 amerikanere døde. Selv om de tapte borgerkrigen sluttet ikke de ideologiske konfliktene rundt indivuduelle rettigheter, muligheter og inkludering. For Deep South har veien til makt historisk vært å inngå allianser med Appalachia og Tidewater. Befolkning på 46 millioner mennesker.

Ekspansjon vestover og sørover

 I tillegg til disse 6 opprinnelige nasjonene som ble skapt i koloniperioden, og før USA ble uavhengig i 1776, er det kommet til noen nye nasjoner innenfor USAs grenser, med lik ulike ambisjoner når det gjelder å ta hovedrollen i fortellingen om USAs opphav og fremtid, eller å få ha sin egen rettmessige plass innenfor et stort mangfold. De andre som boken beskriver er:

El Norte er deler av USA som kom inn i unionen på helt andre måter enn koloniene på østkysten, gjennom krig og konflikt med Mexico, og annektering av republikken Texas. Familie, katolisisme og kollektive løsninger står sterkt og spansk språk dominerer, men etnisk er det en sammensatt befolkning der New Mexico, Arizona, sørlige California og deler av Colorado og Texas er omfattet. 34 milloner mennesker.

Left Coast er kystområdene ved Stillehavet i Washinton, Oregon og mye av California som ble kolonisert fra Yankeedom, som etablerte seg i byene, og folk fra Appalachia, som etablere seg på landet. Resultatet ble ikke en kopi av New England, men en slags hybrid som kombinerer tro på institusjoner og myndihetsreguleringer, men også sterk individualisme og utforskningstrang. Det har gitt usedvanlige gode vilkår for innovasjon og entreprenørskap, og stort sett alle de ledende teknologiselskapene i verden er etablert og har hovedkontor på denne smale stripen. 21 millioner mennsker.

Far West er det fjellete, tørre, ugjestmilde og utilgjengelige USA i nord-vest som det ikke var muliig å bare flytte til og bygge noen bondegårder og landsbyer, men som krevde store investeringer i jernbaner, kraftproduksjon, gruvedrift og andre kapitalkrevende og senraliserte beslutninger, både hos myndighetene og i store selskaper.Folk er individualistiske og skeptiske til sentrale myndigheter, men samtidig veldig klar over at de er avhengige av andres beslutnininger for at samfunnet skal fungere. 31 millioner mennesker.

New France er restene av den franske koloniseringen av Louisiana tidlig på 1600-tallet. Disse franske røttene i Amerika finnes sterkere representert i en del av Canada, men den kanadiske og den amerikanske versjonen har tatt to veldig ulike veier ideologisk. Mens Quebec er liberalt er New France i USA blant de mest aggresivt konservative og individualistiske i hele USA. 3 millioner mennsker.

First Nation, er den amerikanske urbefolningen som er geogragisk spredt i Canada og USA. Bortsett fra på Grønnland har ikke denne gruppen institusjonell politisk makt på stats- eller delstatsnivå. I USA er det i det nordlige og vestlige Alaska de har en posisjon. 68 000 mennesker.

Greater Polynesia er i denne sammenhengen den delen av det store polynesiske kulturområdet i Stillehavet som tilhører USA. Polynesere koloniserte Hawaii omkring år 800, og USA erobret makten der i 1893. Dette er en svært multikulturell del av USA.

Spanish Carribean er den sørligste tredjedelen av Florida. Mens resten av Florida er en del av Deep South, skiller Miami og resten av det sørlige Florida seg ut ved å være å være utilgjengelig og ble derfor kolonisert relativt sent, og med innvandrere som kom fra andre steder. Cubanere dominerer, særlig etter at kommunistene overtok makten på Cuba i 1959. Også Puerto Rico og Den dominikanske republikk er en del av dette karibiske kulturområdet.

Hva kan man bruke dette til?

Colin Woodards kategorisering av USAs nasjoner har han presentert i andre bøker før, og som sagt er forskningssenteret Nationhood Lab ved Pell Center ved Salvia Regina University på Rhode Island satt opp som en dataintensiv forskningsvirksomhet som bruker denne modellen regionale nasjoner som et forståelsesrammeverk for data om verdier og holdninger på ulike samfunnsområder. De analyserer også dagsaktuelle stridsspørsmål, for eksempel politiske preferanser og veivalg. (Her er en fersk sak om Magas oppslutning i de ulike nasjonene)

"Nations Apart" er langt mer ambisøs enn de tidligere bøkene ved at den bruker nasjonsmodellen på flere ulike områder. Den er for det første opptatt av å forklare de ulike, og ofte svært polariserte meningene og verdigrunnlagene, som finnes i USA, i en regional kulturell kontekst. Gjennom datainnsamling og analyse. Den søker å forklare ulikeheter i levekår og livskvalitet. og nivået på offentlgie tjenster og entreprenørskap. Ikke bare hva folk mener og stemmer, men også hva politikere, myndigheter og innbyggere faktisk gjør basert på denne identiteten. 

Og så kan det for det andre brukes til å forstå historien og hva man ønsker seg i fremtiden. Et veldig interessant kapittel i boken heter "History wars", og handler om personer og bevegelser i den ulike nasjonene som har tatt på seg rollen som sannhetsforvaltere når det gjelder å fortelle hva som gjorde USA til USA. Litt mer om det etter hvert. Og for det tredje så er USA et land som er skapt gjennom innvandring utenfra, i flere store bølger, med tildels ganske ulike sammensetning av hvem som kom og hvor de valgte å etablere seg. Hvordan har de endret sammensetningen av nasjonene USA består av?

Data om meninger og konfliktområder

Jeg synes boken gjør en grundig jobb i å beskrive holdninger til ulike kontroversielle spørsmål i befolkningen og bryte dem ned på regionalt og lokalt nivå. Forfatteren bruker plass på å forklare metode og datagrunnlag, og er opptatt av at disse nasjonene ikke er egne statistikkområder i offisiell statitik, og at man må ned på fylkesnivå (counties) i og med at delstatsnivået ikke gir et tilstrekkelig finmasket datagrunnlag.

Boken tar for seg viktige politiske spørsmål som polariserer, som holdninger til skytevåpen, helsetjenestemodeller, abort, klimapolitikk, tillit til myndigheter og vern om demokratiske prinsipper. Tallmaterialet viser hvordan de ulike nasjonene skiller lag , men ikke langs en enkelt høyre-venstre akse eller ved at de samme nasjonene som står sammen i alle spørsmål. De politiske partiene må også navigere i et komplekst landskap av verdier, holdninger og preferanser. Langs viktige dimensjoner har partiene byttet plass i det geografiske landskapet. Og boken tar særskilt for seg det republikanske partiers reise fra å være et ansvarlig establishment-parti, via Tea Party-bevelselsens disruptive rolle, og til Trumps kampanjer og valgseire, og set på dette også i konteksten av regionale nasjoner.

Kartene over nasjonene i USA kan i tillegg til å kartlegge mønstre når det gjelder hva folk mener om ulike polariserende spørsmål, også være interessante når det gjelder å kartlegge helsetilstand, levealder, fattigdom og andre levekårsindikatorer i de ulike regionene. Forfatteren spør regorisk om det egenltig ikke bare er å se på bakgrunnsvariable som etnisitet, inntekt og utdanning for å forklare årsakene til store forskejller. Og viser hvordan det ikke stemmer. Det er betydelige forskjeller mellom USAs nasjoner som ikke lar seg forklare med de vanlige bakgrunnsvariablene..

Kampen om historien

Bokens kapitten 4 heter "History Wars" og handler om de idehistoriske og verdimessige begrunnelsene og hvilke fortellinger og hvilke personer, som har vært brukt til å løfte frem de ulike nasjonenes sivilisatorsike misjon. Den kollektive hukommelsen, om man vil. Woodard skriver at:

"Americans have fequently been battered by "history wars", bitter intellectual and political fights that, in the 1860s, contributed to a catastrophic military conflict. It's as if half a dozen countries were fighting over the nations steering wheel, while halv a dozen others were protesting from the back seat they had been forced into the car against their will. The stakes are enormous. In the end, colletive memory isn't about the past, it's about controlling the nations future."

Boken tar så for seg Yankeedoms og John Winthrops ambisjon om at "We shall be as a city upon a hill; the eyes of all people are upon us". Et slikt selvbilde som guds utvalgte får noen konsekvenser for satsing på utdanning, forskning og publiseringsvirksomhet, og mange navn er trukket fram. Det aristokratiske Deep South har på langt nær like mange personer og institusjoner å trekke frem som ideologer i sitt prosjekt, men Woodard løfter frem flere interssante kilder. Og nevner også romaner om middelalderens England, blant annet Ivanhoe av Sir Walter Scott som et fortellingsmessig kulturelt forbilde. 

I the Midlands er utgangspunktet William Penn og fortellingen om hvordan Babylon, Perisia, Hellas og Roma falt, og det femte kongedømmet skulle oppstå ved kysten av Delaware Bay, med Philadelphia som hovedstad. Nasjonen skulle være et fristed for de undertrykte og ha stor toleranse for ulike religiøse meninger. Mer en salatbolle enn "melting pot", og en motverkt mot en engelsk-puritansk dominans. Mens Greater Appalachia, som en bortgjemt bakevje har betydelig færre litterære og filosofiske fortellere som er bærere av sin identitet som en viderefører av det ubesudlede, frihetssøkende og indivitualistiske angel-saksiske hjemstedet, som gradvis også er blitt en form for bibelbelte med stort innslag av evangelisk protestantisme. Her har Woodard mye interessant å fortelle om kilder og personer som ikke nødvendigvis er så kjent.

Jeg synes også the Far West versjonen av USAs kjerneverdier og egenart er interessant fordi den har preget mye av selvfortståelsen i USA, langt ut over egen region. Ved inngangen til 1900-tallet var sannsynligivs Buffalo Bill Cody den mest kjente amerikaneren i verden, og Sitting Bull og Annie Oakley var med i showet som turnerte både USA og Europa, bare noen år etter at indianerkrigene var over. Frederick Jackson Turner ble akademikeren som tok på seg å beskrive "The significance of the frontier in American history", og at det var her i vest USA egenltig ble født, ikke i New England. En slags darwinistisk teori om at USAs overlegenhet skyldes de krevende utfordringene de måtte overvinne som nasjon.

USAs store innvandringsbølger

Kan det virkelig være slik at et lite antall immigranter på 1600- og 1700-tallet i så stor grad klarte å definere hvordan de politiske kulturenene skulle bli i verdens største supermakt 250 år senere, og at de som har kommet senere ikke har betydd noen ting? Svaret på det er både ja, og nei, og boken er på sitt mest interessante når den tar for seg hvordan de store innvandringsbølgene til USA har skapt, men også endret, den politiske geografien i USA, helt frem til i dag, og fortsatt gjør det

Man kan vel, litt forenklet, si at det har foregått i noen store bølger etter den første koloniseringen, der det særlig fra 1820 og fremover kom en stor bølge vest-europeere som i stor grad flyttet dit de var mest ønsket og velkomne og sånn sett bidro til å forsterke eksisterende kulturelle preferanser. Et viktig unntak var katolikker fra Irland, som kom i et enormt antall til New England, blant annet i forbindelse med potetpesten på 1840-tallet, og endret den religiøse demografien, men ikke maktforholdene like raskt.

Mest interssant er den store innvandringsbølgen mellom 1880 og 1920, fram til dørene inn til USA ble stengt. Denne gangen kom det mange flere sør-europeiske og øst-europeiske innvandrere, og jøder på flukt fra Russland. Men denne innvandringen påvirket nasjonene i USA helt ulikt. Boken har et interessant kart over antall utenlandskfødte innbyggere i 1900, fordelt på nasjonene. I New Netherlands var andel utenlandsfødte på 31 prosent, i Spanish Carribbean 27 prosent og i Yankeedom 24 prosent. Den var mellom 10 og 20 prosent i Far West, El Norte og Midlands. Men i Deep South var andelen utenlandsfødte bare  1,3 prosent og i Greater Appalachia 3,5 prosent, midt under denne store innvandringsbølgen. Innvadrerne var neppe ønsket der, og de ville heller ikke dit, selv om behovet for ny arbeidkraft var stor mange steder. Mens demografien endret seg kraftig i andre regioner, og kreved en justering av egen regional identitet, skjedde ikke det samme i Deep South og Greater Appalachia

Innvandringen til sør

Men etter å ha stengt døren i 1920, og antall utenlandsfødte etter hvert kom ned i under 5 prosent i USA som helthet, kom det en ny mulighet for å innvandre igjen fra 1965 da ny lovgining ble vedatt. Den bølgen har fortsatt helt frem til i dag, og innvandringen har kommet fra langt flere deler av verden. Andelen utenlandskfødte i dag er kommet opp i 14 prosent. Det er fotsatt de tradisjonelle innvandringsregionene som leder an, med Spanish Caribean på 35 prosent utenlandsfødte, New Netherlands på 30 prosent, El Norge på 23 og Left Coast på 21, mens Yankeedom og Midlands er nede på rundt 10 prosent. Men denne gangen er det helt annerledes i sør, der Deep South har 10,4 prosent, Tidewater 12,5 prosent og Greater Appalachia 8,2 prosent. Woodard skriver at:

"These three nations are new destinations with cultures unaccustomed to foreign residents. Meanwhile, four regions that receiced large numbers of foregners during the Great Wave har significantly less now as a share of their overall populations".

Og:

"Today the Deep South and Tidewater have a higher proportion of foreign born people than either Yankeedom or the Midlands. Greater Appalachia isn't far behind (...) and if current trends continue, may surpass them both when the 20230 census is compiled. In all three of these "Dixie" regions, almost half of the immigration growth has happened since the late 1990s, the result of the collapse of Yankee-Midland manufacturing and the transfer of factory jobs to low-wage low-regulation, low-tax juristictions like the states controlled by these three regions."

Demografiforskere spekulerer om vi ser kimen av en ny regional kultur, en New South med store med store innslag av latinoer i områder som historisk ikke er vant til ta imot innvandere, og der man kan tenke seg at motforestillingene hos mange som bor der fra før er store. Kanskje er dette en av de viktige nøklene til å forstå noen viktigste dagsaktuelle konfliktlinjer i USAs politikk

Som sagt, boken som er på omkring 350 sider, og stappfull av både tall, kart analyser og historisk kontekst, er spennende lesing. En bra forståelsesramme for å kunne forklare hva som skjer, og hvorfor.

Statistisk sentralbyrå 150 år

Sentralt plassert på Statistisk sentralbyrås (SSB) hjemmeside står teksten "Offisiell statistikk siden 1876". I år er det akkurat 150 år siden 1876, og det faktisk dagen i dag, 1. juli, som er selve bursdagen. Dagen da Det Statistiske Centralbureau ble opprettet i 1876 som et statlig eid, men uavhengig fagmiljø for offisiell statistikk. Det er verdt en god feiring.

Historien før historien

Dagens direktør Geir Axelsen har skrevet en fin post på Linkedin i dag i anledning bursdagen til SSB der han beskriver noe av det som skjedde forut for at det ble etablert et slik byrå for statitikk 1876. Han trekker linejene tilbake 300 år, og skriver at:

I dag, den 1. juli 2026, er vi i Statistisk sentralbyrå (SSB) 150 år, men det har vært laget statistikk om Norge og vår samfunnsutvikling i nesten 300 år. Årlige tall for fødte og døde i Norge finnes helt tilbake til 1735, og den første norske folketellingen ble gjennomført i 1769. I 1797 ble det opprettet et felles dansk-norsk tabellkontor. Formålet var blant annet å lage tabeller som kunne sammenligne landene. Kontoret laget tabeller om blant annet folkemengdens utvikling, handel og skipsfart. Da Norge ble selvstendig i 1814, ble tabellkontoret videreført i den nye nasjonen, som en del av "Finans-, Handels- og Tolddepartementet". En stor prioritet var det nok likevel ikke, for kun én eller to personer var ansatt for å jobbe med statistikk der.

I begynnelsen ble statistikken hovedsakelig produsert til bruk for regjeringskontorene, og kun en sjelden gang nådde resultatene ut til offentligheten. På 1820-tallet vegret for eksempel Stortinget seg mot å bevilge penger til å trykke opp folketellingen fra 1825. I 1839 så Regjeringskontoret og Stortingskomiteene behovet for mer nøyaktig statistisk informasjon om næringslivet. Tabellkontoret ble derfor utvidet til hele 10 personer, og arbeidet skjøt fart. Kontoret gav seg i kast med nytt og gammelt materiale, og gav ut tabell på tabell - noen av disse ble også gitt ut i trykt format. Tabellkontoret ønsket seg etter hvert en mer selvstendig stilling. Én av grunnene var at Tabellkontorets vitenskapelige karakter ville bli tydeligere. Og i utlandet var lignende institusjoner fullt ut uavhengige. 1. juli 1876, for 150 år siden i dag, ble derfor Det Statistiske Centralbureau opprettet. Vi var ikke lenger et tabellkontor i Departementet for det Indre, nå var vi Bureauet.

Statististikk og demokrati

Det å ha gode data om mennesker, samfunn og næringsliv henger nært sammen med utviklingen av demokrati og utviklingen av velferdssamfunnet. Statistikk om mennesker, og levekår, og om hva som virker og hva som ikke virker, trengs for å ha den innsikten som er nødvendig for å bruke offentlige penger riktig, og for å kunne hvite hva resultatene av ulike tiltak er. Og for både myndigheter og næringsliv er det viktig å ha objektiv informasjon om hvordan priser og kostnader utvikler seg i ulike markeder.

For demokratiet er det viktig at alle får tilgang til den samme informasjonen, både de positive og de negative signalene om endringer. Offentlig statistikk bidrar til at noen kan ta æren for det som går bra, men den gjør også at noen kan stilles til ansvar for at resultatene ikke ble slik det var lovet på forhånd. Eller den kan brukes til å argumentere for andre måter å løse problemer på. Media kan bruke statistikk til å lage kritisk journalistikk. Statistikk gjør også at en politisk opposisjonen ikke bare trenger å bruke tallene og innsikten til å kritisere de som styrer landet, men de kan også bruke innsikten til å fremme det de mener er bedre måter å løse problemene på, eller foreslå mer treffsikre tiltak. 

Tilgang til statitikk som alle slutter seg til at er objektiv og troverdig, og gir uttrykk for de faktiske realitetene,  gjør også at vi kan opparbeide en felles oppfatning av hvordan virkeligheten ser ut, noe som gjør det lettere å være enige om fakta, men også enige om hva man er uenige om når det gjelder tiltak og løsninger på problemene. Når vi i Norge og Norgen har en politisk kultur der vi stort sett er flinke til å skille hvordan faktagrunnlaget ser ut, fra hvilke politiske handlinger dette krever, så er det et viktig sunnhetstegn. Statistisk sentralbyrå er en viktig del av denne samfunnsinfrastrukturen som gjør det mulig.

Korrekte data stadig viktigere

Man kunne kanskje tenke seg at et statlig sentralbyrå for statistikk er litt gammeldags, og at vi nå er på full fart inn i en verden med automatisert masseproduksjon, fangst, forvaltning og deling av data på stadig flere områder, og at dette er noe trege statlige byråer og byråkratier ikke skal prøve å henge med på. Og på mange områder er det sikkert slik at staten ikke bør stå for alt som fanges, deles og brukes av ulike data.

Samtidig lever vi i en tid der det å vite hva som er sant og hva som ikke er sant, og hvordan vi skal klare å skille mellom troverdige og ikke-troverdige kilder er blitt stadig viktigere. Det er ikke bare statens egne behov for oppdaterte data som skal ivaretas, men også innbyggere og næringslivet har stor nytte av å ha en offisiell autorisasjon når det gjelder mange sider av samfunnutviklingen. Hvordan går det i boligmarkedet med nye igangsettingstillatelser? Hvordan er kvaliteten og gjennomføringsgraden i ulike utdanninger? Hvor er befolkningsutviklingen og hvordan er er det med innvandringen til Norge fra ulike kategorier av innvandrere?

I dag samler og analyserer SSB data på veldig mange flere områder enn da det ble etablert. Natur, miljø og klima er et godt eksempel på områder der samfunnet er interessert i og har bruk for offisielle data om hvordan tilstanden er for å kunne vite hvordan utfordringbildet ser ut, og for å kunne sette inn riktige og kostnadseffektive tiltak, For næringslivet er det viktig at endringer i markeder i form av priser, kostnader og utviklingstrekk over tid fanges opp, men også om det er mer disruptive endringer i form av bransjeglidninger som skyldes teknologiutviklingen og nye forretningsmodeller.

Derfor tenker jeg vi skal feier bursdagen til Statistisk sentralbyrå ved å anerkjenne alt det bra som er oppnådd, og samtdiig være nysgjerrig og litt søkende når det gjelder hva slags roller og hvilken informasjon det er særlig viktig at et fagmiljø som skal forvalte offisiell statistikk skal ivareta i den fremtidige kunnskapsinfrastrukturen. Da tenker jeg at det særlig er to forhold vi må passe på å ivareta: For det første: Om det er områder der vi er særlig sårbare når det gjelder desinformasjon og falske nyheter, der et Statistisk sentralbyrå er godt posisjonert til å være en del av kvalitetssikringen? 

Og for det andre: I en stadig mer datadrevet økonomi der stordata og med KI på toppen vil bidra til nye tjenester og nye virksomheter, til glede for både offentlig og privat sektor, er den nye muligheter for innovasjon, verdiskaping og vekst der data fra et Statistisk sentralbyrå kan være det som gjør at vi kan utnytte disse mulighetene? Vi er jo kjent internasjonalt for den høye datakvaliteten vi har i Norge, og SSB er en viktig del av den historien. Men da er det naturlig å også se fremover og tenke gjennom hvor de nye mulighetene for verdiskaping gjennom gode og korrekte data ligger.