Bredbåndssuksessen fortsetter

Nkoms dashbord for bredbåndsdekning

Hvordan går det med bredbåndsdekningen i Norge? Temmelig bra, viser det seg. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) la i mai frem rapporten "Husstandsdekning for fast bredbånd 2024" som kan fortelle at det ved utgangen av 2024 var en nasjonal dekning på 99,1 prosent for tilbud om bredbånd med hastigheter på 100 Mbit/s og på 96,2 prosent for hastigheter på 1 Gbit/s.

Med tanke på at mye av debatten har handlet om hvor dårllig bredbåndsdekningen i distriktene er, og at staten må bruke milliardbeløp på å sikre bedre dekning, så er det interessant å lese at det er i spredtbygde områder forbedringene er størst, og at dette i all hovesak har skjedd uten offentlige penger. Kombinasjonen av teknologiutviklng, bredbånds- og mobilselskapenes milliardinvesteringer, og kundenes betalingsvilje for film, serier og fotball på nett, har sørget for at vi har et svært godt bredbåndstilbud i Norge.

Den norske bredbåndssuksessen

Denne suksessen har ikke kommet over natten, men skyldes en lykkelig kombinasjonen av betalingsvillige innbyggere, store infrastrukturinvesteringer fra de private selskapene og myndigheter som har laget gode regulatoriske rammebetingelser for mobil og bredbåndsselskapene. I tillegg har teknlogiutvikingen gjort det mulig å tilby bredbånd til husstander via 5G, og mer nylig via satelitt, slik at der er konkurranse ikke bare mellom leverandører av samme teknologi, men også mellom bredbånd levert på ulike teknologier.

Myndighetene har vært opptatt av å ha en teknologinøytral tilnærming og legge til rette for konkurranse, men samtidig gjort det lønnsomt å ha god dekning i hele landet. Hovedstrategien i samspillet mellom myndigehter og de private leverandørene er grundig og godt beskrevet i en stortingsmelding om den digitale grunnmuren fra 2021, som senere er fulgt opp med en ny og modernisert lov om elektronisk kommunikasjon, vedtatt i 2024. Selv om statlige og fylkeskommunale tilskudd finnes, og har spilt en rolle i noen områder, er dette en suksess markedet må ta hovedæren for.

Forestillingen om at det trengs flere statlige milliarder

Likevel er det en utbredt forestilling om at det det trengs langt høyere statlige subsidier til bredbånd, en forestilling som har vært forbausende gjenstridig både hos politikere og næringslivsorganisasjoner. Man skulle jo tro at næringslivsorganisasjonene heller burde prioritere å fjerne diskriminerende eierskapsbeskatning (formuesskatt) og forbedre andre generelle rammevilkår, fremfor å skrive opprop som krever milliardbeløp til oppgaver markedet tar seg av.

Jeg irriterte meg såpass over dette ropet på mer subsidier at jeg skrev et innlegg her på bloggen høsten 2022 med overskriften "Den norske bredbåndssuksessen". Allerede da kunne jeg konstaterte at bredbåndsdekningen i Norge for lengst hadde overoppfylt de politiske målene som var satt. Jeg vil minne om hva de var: Stoltenberg-regjeringen 2005-2013 hadde ingen bredbåndsmål, tror jeg. Solberg-regjeringen 2013-2021 satte i stortingsmeldingen om Norges digitale agenda i 2016 et mål om et tilbud om bredbånd med 100 Mbit/s til minst 90 prosent av husstandene innen utgangen av 2020. På det tidspunktet var det bare 73 prosent av husstandene nasjonalt som hadde et slikt tilbud og det var store geografiske ulikheter. 

Målet fra 2016 virket derfor veldig krevende å nå, men det ble nådd med god margin. Et mål om gigabithastigheter til alle husholdningene var derimot ikke nevnt i 2016 og ble vurdert som temmelig utenkelig da. Men fiberutrullingen gikk over all forventning på på den tiden, og erstattet andre teknologier. Våren 2022 var det derfor blitt slik at 93,6 prosent av husstandene hadde tilgang til over 100 Mbit/s nedstrømss hastighet og 92,5 prosent av husstandene hadde tilgang til Gbit/s nedstrøms hastighet, en økning fra litt over 50 prosent bare to år tidligere. Og så nevnt innlednignsvis er disse tallene i 2024 økt til 99,1 prosent og 96,2 prosent.

Større tilbud enn etterspørsel?

I stedet for å lure på hvordan vi kaste enda mer statlige penger etter noe som ser ut til å løses seg veldig godt uten, er det mer interessant å se på hvor godt godt dette gode bredbåndstilbudet harmonerer med etterspørselen etter bredbånd i befolkningen og i næringlivet. Og om det er strategier som kan bidra enda mer kostnadseffektive måter å sørge for bedre dekning der det er udekkede behov, for eksempel langs veier, jernbane eller i fritidsboliger. Vi kan for eksempel lure på:

• Er det samsvar mellom tilgjengeligheten av høyhastighets bredbånd til nesten alle husstander og den faktiske tilknytningen til nettet? Det er bra med tilbud, men vil kundene ha det?
• Hva er sammehengen mellom det at 96 prosent har tilbud om bredbånd med Gbit/s hastighet og de hastighetene husstandene faktisk velger å abonnere på? Synes de at de trenger 1000 mbit/s?
• Fast trådløst bredbånd (FTB) via 5G gjorde har gjort det mulig å gi et mer kostnadseffektivt høyhastighets bredbåndstilbud i flere spredbygde områder. Kan bredbånd via satelitt ytterligere bidra til kostnadseffektivt tilbud til alle?

Nkom noen interessante tall om hva bredbåndskundene velger fra andre undersøkelser, som også er referet til i slutten av denne rapporten, og som svarer på noe av det jeg lurer på. Når det gjelder tilkyningen til høyhastighets bredbånd er det i følge Nkom slik at ikke alle som kan ha det velger å benytte seg av det:

"Nasjonalt er over 78 prosent av husstandene tilkoblet fiberbredbånd. Sett i lys av at dekningen er på 91 prosent (jf. Figur 3), er det fremdeles en stor differanse mellom husstandenes muligheter for tilkobling til fiberbredbånd og hvor mange husstander som fysisk er tilkoblet."

Det er med andre ord slik at tilbudet om raskt bredbånd er en del større enn etterspørselen. Antall tilknytninger øker, men det er ikke obligatorisk å ha bredbånd i Norge, og ikke alle synes de trenger det. Og blant de som er blitt tilkoblet er det slik at selv om de ønsker å ha bredbånd, så er det ikke nødvendigigvis slik at de trenger de raskeste bredbåndshastinghetene. Nkom skriver at:

"Den gjennomsnittlige nedlastingshastigheten for abonnementene har økt fra 304 Mbit/s i 2023 til 325 Mbit/s i 2024. Median, forstått som det «vanligste» verdien av samlingen av abonnementer, har økt fra 200 i 2023 til 250 i 2024. Oppgangen skal sees i lys av at tilbyderne i økende grad endrer sine kjerneprodukter til å inkludere stadig høyere hastighet. Det observeres også at abonnement med høy nedlastingshastighet (1 GB/s og mer) fortsetter økningen. Per utgangen av 2024 utgjør abonnement med nedlastingshastighet på 1 GB/s eller mer, nesten 7,5 prosent av samlede abonnement. Dette er en oppgang fra 6,5 prosent i 2023.

En solid digital grunnmur

Eller for å si det på en annen måte: Mens 96,2 prosent av husstandene har mulighet for å ha bredbånd med en hastighet på 1 Gbit/s er det bare 7,5 prosent som faktisk har valgt å ha det. Resten klarer jeg med mindre. Om ikke huset ditt er fullt av TV-apparater som er på og spillkonsoller som er i bruk samtidig, så er jo ikke det så rart. Staten kan jo ikke akkurat tvinge folk til å bruke noe de ikke synes de trenger.

På den annen side betyr dette at Norge har en fantastisk digital infrastruktur for høyhastighets kommunikasjon som er godt tilpasset en fremtid med enda mer hjemmekontor, medier og underholdning, og hjemmebasert etter- og videreutdanning. Og skulle vi bli rammet av en pandemi så er vi bedre rigget enn de fleste andre for det også. Norge er rett og slett et bra land å prøve ut nye produkter og tjenester fordi vi ligger langt fremme når det gjelder vår digitale grunnmur.