Olje er den nye oljen

De siste ti årene har listen over verdens største selskaper, målt i markedsverdi, vært toppet av de store amerikanske teknologigigantene. Apple har stort sett vært øverst siden 2012, og stort satt hatt selskap av Microsoft og Alphabet (Google) i topp 5 siden 2014 og Amazon siden 2017. Mens Meta (Facebook) siden 2018 har knivet med vekselvis Alibaba, Berkshire Hathaway og Tesla om å være inne i topp fem.

I følge Wikipedias kvartalsvise liste over selskapenes børsverdi var et oljeselskap sist øverst på denne listen i tredje kvartal 2013. Sist et oljeselskap var blant de fem største i verden var i fjerde kvartal 2016, i begge tilfeller ExxonMobil. Men litt lengte tilbake, for 10-15 år siden var det derimot helt normalt at de store oljeselskapene dominerte listen over de største selskapene i verden. I tillegg til Exxon pleide Royal Dutch Shell, PetroChina, Petrobras og Chevron, og av og til også Gazprom og BP, å prege listene over de 10 største.

Nå sier ikke nødvendigvis en slik liste over selskapers markedsverdi alt om næringsstrukturer og bransjeendringer fordi de fleste bedrifter i verden er små og mellomstore. Men fremveksten av de globale plattformgigantene forteller likevel en god del om hvilke bedrifter som har størst globalt fotavtrykk. Mens kritikere av næringslivsmakt tidligere var opptatt av mye næringslivsmakt innenfor olje, legemidler og finans, er det i økende grad teknologiselskapenes dominans som får kritikk i dag. Og samtidig har de største teknologioptimistene holdt frem suksessen til Apple, Microsoft, Google, Amazon og Facebook som et viktig bevis på at vi er inne i en global digital transformasjon som knytter verden sammen og effektiviserer og forenkler hverdagen vår.

Men denne uken kom det noen oppdaterte markedsverdier som viste at verden ikke er fullt så svart-hvit likevel. Energisektoren er ikke helt død, tvert imot har den en høyere lønnsomhet enn på svært lenge, blat annet takket være krigen i Ukraina og ekstremt høyre gass- og elektrisitetspriser. Og plutselig er det ikke de store teknologiselskapene som er størst lenger, men Saudi Aramco, det børsnoterte saudi-arabiske statsoljeselskapet. The Guardian skriver: 

"Aramco’s rise comes a decade after the watershed moment in 2011 when Apple surpassed another energy giant, ExxonMobil, to become the world’s most valuable listed company. Since then, Apple, Microsoft, Google’s owner Alphabet and Amazon have dominated stock markets, hitting and then surpassing $1tn valuations and pushing oil giants out of the top ranks."

Nå ble ikke Aramco delprivatisert før i slutten av 2019 og var derfor ikke med på disse listene den gang Exxon var størst (Aramco ville vært større). Så vidt jeg vet har de også en lav andel aksjer som handles i markedet, og er heller ikke notert på de store børsene, så de er derfor ikke med på alle slike oversikter. Men poenget er likevel at ingen kan vite helt sikkert hva som vil være den nye olje, og i hvert fall ikke hvilke selskaper som være størst og mest lønnsomme på lang sikt. Det er mange kandidater til å bli den nye oljen. Og akkurat nå er olje en av dem.

The World for Sale: Money, Power and the Traders Who Barter the Earth’s Resources

I noen av kapitalismens mørkere kroker finner vi råvaretraderne. Personer og selskaper som handler, men ofte ikke selv produserer, varer som råolje, metaller, matvarer og raffinerte oljeprodukter. Men selv om selskapene. Men selv om selskapene tidvis går med enorme overskudd, er de ikke veldig store i antall ansatte og heller ikke spesielt kjente, og trives godt med det.

Boken "The World For Sale - Money, Power Traders Who Barter the Earth’s Resources" av Javier Blas og Jack Farchy kom for et år siden og handler om disse traderne. Selskapene som driver med dette har navn som Glencore, Trafigura, Vitol, Cargill og Gunvor. Boken er skrevet lenge før Russlands invasjon i Ukraina, men er likevel et viktig bakteppe for å forstå sider av den konflikten fordi det historisk nettopp er denne type kriser, som gjerne også forstyrrer forsyningslinjer og tilgang til viktige råvarer, som er tradernes mulighet til å skape ekstraordinære fortjenester ved å være på steder og gjøre ting ingen andre gjør.

Fordi dette er en nokså lukket verden er det ikke helt enkelt å skrive om den. De to forfatterne Javier Blas og Jack Farchy er blant de få som har jobbet med å dekke råvaremarkeder i mange år, både i Financial Times og i Bloomberg, og kan sitt fag. Noe som bidrar til en innsikt, både historisk og utviklingstrekk i dag, som gir en enestående god innsikt. 

Boken beskriver opprinnelsen til dette markedet, som sprang ut av noen små virksomheter som fant noen små, men lønnsomme nisjer i markeder som gjerne var dominert av produsentene selv, som oljeselskaper, gruveselskaper og metallprodusenter. Noen store geopolitiske endringer ga noen ganger store nye muligheter, som da de store vestlige oljeselskapene ("de syv søstrene"), som gjerne handlet egen olje, ble skjøvet ut av nye statlige oljeselskaper i land som Saudi Arabia og Irak, men som trengte noen å selge oljen til. 

Den islamske revolusjonen i Iran skapte et ytterligere behov for noen som ville være mellommann for olje ingen kunne kjøpe åpent. Og ut av dette oppstod blant annet Mark Rich & co AG, med hovedkontor i tilbaketrukne Baar i Sveits. Mark Rich dominerte råvaretrading på 80-tallet, men det ble et økende problem at selskapet gjorde ting som gikk helt på tvers av både FN-beslutninger, vestlige sanksjoner og synet på hva man kan og ikke kan gjøre i despotiske regimer, så gründeren ble etter hvert etterlyst og dømt, og også tvunget til å selge seg ut av selskapet sitt (Mark Rich ble for øvrig benådet av Bill Clinton på hans siste dag som president). 

Ut av Mark Rich & co oppstod Glenore som et børsnotert gruve og tradingselskap. Ut av kaoset etter Sovjetunionens oppløsing kom Gunvor, som håndterte enorme mengder russisk olje og andre råvarer som var "innelåst" i Russland. Boken tar også for seg historien og skandalene rundt Trafigura og Vitol, som har valgt å fortsatt være privateide, blant annet for å unngå den regnskapsmessige åpenheten Glencore må ha,

Så er det jo et spørsmål om traderne i dagens geopolitiske verden, med industrielle verdikjeder som ikke virker som de skal, og stadige kriser, står klare til å fylle rommet på samme måte som ved tidligere kriser. Forfatterne av boken peker på noen utviklingstrekk som gjør at det ikke er like opplagt som før. For det første er det helt andre krav til åpenhet i dag, uansett om man er børsnotert eller ikke. Selv sveitsiske banker må dele informasjon med myndighetene. Dessuten er det lenge siden korrupsjonspengere kunne trekkes fra på skatten som en forretningsutgift. Det er tvert imot strenge straffer. 

Et annet forhold er at den finansielle delen ("paipirhandel") med råvarer er blitt veldig mye større og krever en helt annen tilgang til kapital enn på 70-, 80- og 90-tallet. Det gjør at de store investeringsbankene har en helt annen rolle enn får, og de må passe på å ikke sette omdømmet sitt i spill ved å bryte lover eller bevege seg inn i etiske minefelt.

Og for det tredje har ikke traderne den type informasjonsmonopol de en gang hadde fordi de satt nærmest informasjonskilden, gjerne i noen veldig risikable områder ingen andre ville være i, og visste ting før alle andre. I dagens digitale informasjonssamfunn er det ikke så mange slike fortrinn, noe som gjør at denne industrien blir mer lik andre markeder. Det er har først til at flere av de store råvaretraderne heller beveger seg i retning av å produsere varer selv, og skaffer seg et konkurransefortrinn innenfor trading ved å også være produsenter, og blir på den måte mer som andre industriselskaper.

Politisk kalender 2017

Det kommer til å skje mye viktig internasjonalt i 2017 også. Med tanke på noen av de overraskelsene vi fikk i 2016 er det jo grunn til å følge godt med, og kanskje være litt bekymret. På den annen side innebærer et nytt år alltid noen nye muligheter for å gjøre det bedre enn før.

Financial Times har laget et politisk kalender for 2017 der det trekker frem ni store hendelser internasjonalt som kan få stor betydning for mange i verden.

Først på listen, og kanskje viktigste av alle, er innsettelsen av Donald Trump som ny president i USA 20. januar. Da vil han ha på plass et mer eller mindre komplett team og sannsynligvis ha et visst hastverk når det gjelder å gjennomføre nokså omfattende valgløfter. Men minst like spennende som programmet for de første ukene i det hvite hus blir det å se hva slags toneleie Trump velger i den politiske samtalen, både nasjonalt og internasjonalt. Det kan få stor betydning for hva som skjer videre i 2017.

I mars er det ventet at Storbritannia vil aktivere artikkel 50 i EU-traktaten, regelverket som regulerer utmelding av EU. Da må utmelding gjennomføres innenfor en tidsfrist på to år og mye, ikke minst forhandlingsmålene de har, må være avklart politisk på hjemmebane. I april og mai er det presidentvalg i Frankrike. Etter at både venstresidens og høyresidens forhåndsfavoritter, Francois Hollande og Nicolas Sarkozy, er ute av kampen virker det hele mye mer åpent. Høyst sannsynlig vil Marine Le Pen være en av to kandidater som går videre vil finalen i mai.

I mai er det også presidentvalg i Iran. Sittende president Hassan Rouhani burde ha et godt utgangspunkt blant annet fordi han har oppnådd en avtale med USA, EU og Russland om blant annet Irans bruk av kjernefysisk teknologi. Men både ytre forhold, som det nye politiske regimet i USA, og indre forhold i Iran kan bidra til å gjøre dette spennende. I løpet av våren, og mest sannsynlig i mai, skal også velgerne i Tyrkia i sin mening om den videre politiske kursen. Tyrkia skal ha folkeavstemning om forslag til grunnlovsendringer som vil endre og utvide presidentens utøvende makt i landet.

I august skal det kinesiske kommunistpartiet ha sin 19. partikongress. Alle regner med at sittende generalsekretær Xi Jinping holder det gående i fire tår til, men det vil være andre posisjoner som skal fylles og naturligvis interessant å følge med på signalene om hvor den politiske kursen går videre i en tid der Kina opplever sin laveste økonomiske vekst på over 25 år.

I Tyskland er det valg av nasjonalforsamling i september eller oktober. Angela Merkel er kandidat til sin fjerde periode som regjeringssjef, men utfallet er mer usikkert enn på lenge. Ikke fordi sosialdemokratene gjør det spesielt godt, heller tvert imot, men fordi også Tyskland har fått sitt høyrepopulistisk parti som utfordrer de tradisjonelle partiene. Og Tysklands tradisjon med flertallsregjeringer, der man i tillegg holder populister både til høyre og til venstre utenfor regjeringsmakten, kan gjøre det uvanlig vanskelig å finne et styringsdyktig flertall denne gangen.

To hendelser i Financial Times kalender for 2017 er ikke datert nøyaktig. Det gjelder slaget om Raqqa i Syria, et militært slag som forhåpentligvis resulterer i at Isis mister byen de bruker som hovedsete for all sin terroraktivitet. Financial Times anslår at det kan komme i første halvår allerede, men det vil være avhengig av når Mosul i Irak blir endelig frigjort fra Isil. Og udatert er også rentehevingene USAs sentralbank vil gjennomføre i løpet av 2017, men der Financial Times anslår at det vil bli gjennomført tre renteøkninger i 2017, kanskje flere dersom Trump får kongressen med på svært ekspansive offentlige budsjetter for å finansiere infrastrukturprosjekter. Høyere rente i USA betyr at penger blir dyrere over hele verden, noe som kan begrense andre lands handlefrihet.

Og så er det sett fra et norsk ståsted også grunn til å minne om at det, blant mange andre viktige ting som skjer i 2017 som ikke nådde opp på listen, også er et viktig stortingsvalg i Norge 11. september 2017.

Drowning in oil

Forsiden på The Economist til venstre er ikke fra denne uken, men fra mars 1999. Budskapet fra verdens energibyrå IEA denne uken er imidlertid akkurat det samme som i The Economists legendariske artikkel fra 1999: Fordi tilbudet av olje øker, mens etterspørselen har flatet ut, er vi i ferd med å flomme over av olje vi ikke har bruk for. Da faller prisene raskt, og de kan falle videre. Bloomberg skriver:

"Global oil markets could “drown in oversupply,” sending prices even lower as demand growth slows and Iran revives exports with the end of sanctions, according to the International Energy Agency. The IEA trimmed 2016 estimates for global oil demand as China’s economic expansion weakens and raised forecasts for supplies outside the Organization of Petroleum Exporting Countries. While non-OPEC supply is set to drop 600,000 barrels a day in 2016, Iran’s comeback could fill that gap by the middle of the year. As a result, world markets may be left with a surplus of 1.5 million barrels a day in the first half."

Det som skjer med oljeprisene nå påvirker land veldig forskjellig. Mange land og de fleste forbrukere tjener på billig energi, mens de fleste oljeproduserende land har vært vant til høyere inntekter og har over tid fått økende problemer med statsbudsjettene sine. Problemene blir mer alvorlige jo lavere oljeprisen faller.

Første gang jeg blogget om virkningene av det som da virket som en veldig lav oljepris var i oktober 2014 da oljeprisen hadde falt fra 115 dollar på sommeren til "bare" 85 dollar. "Vinnere og tapere med billig olje" het innlegget, som minnet om at Iran, Venezuela og Russland trenger en oljepris på over 100 dollar for å kunne dekke statens utgifter, men at også Saudi Arabia har fått et forbruksnivå som er høyere enn inntektene når oljeprisen er 85 dollar, men fordi de har penger på bok tåler de det lengre enn mange av konkurrentene..

Neste bloggpost om lav oljepris het rett og slett "Billigere olje". Den skrev jeg i desember 2014 da oljeprisen hadde falt til 70 dollar, noe som virket veldig lavt og satt igang spekulasjoner i media om at skiferoljeproduksjonen i USA ville måtte stenge kranene. Noe The Economist i sin analyse av Sheiks vs shale mente ikke var særlig sannsynlig fordi det er markedsmekanismer og ikke politikk som styrer skifergassprodusentene, Mens OPEC tar politiske beslutninger om lavere produksjon for å presse opp prisene, er fordelen med et marked at de som ikke tåler lavere priser må gi seg, mens de som kutter kostnader og introduserer mer effektive teknologier og produksjonsprosesser vinner. Til, til store glede for forbrukerne som opplever lavere priser.

Og nå er vi der at mens 85 dollar virket billig høsten 2014 har oljeprisen vinteren 2016 falt under 30 dollar. I følge IEA kan den falle enda lavere, noe som påvirker både Norge og andre oljeproduserende land sterkt. Bloomberg skriver:

"Prices “could go lower.” Oil sank to a 12-year low of less than $28 a barrel in London on Monday as the removal of international sanctions over the weekend freed Iran to revive crude exports, threatening to swell a glut created by fellow OPEC members and U.S. shale drillers."

Det kommer stadig nyheter om oljeproduserende land som får ulike problemer som et resultat av en oljepris som ikke er i nærheten av det kostnadsnivået de har vendt seg til. I dag skriver Financial Times om Azerbadjan som har innført strenge tiltak for å begrense valutaeksport. Til og med Saudi Arabia er nå nødt til å redusere i energisubsidier, øke avgifter og kutte i offentlige budsjetter.

Det er i tider som dette vi virkelig forstår hvor bra det er at Norge har valgt annerledes enn mange andre oljeproduserende land når vi har satt penger på bok i oljefondet i stedet for å bruke dem opp.. Staten her spart store deler av oljeinntektene gjennom mange år. Vi har ikke et kostnadsnivå som er himmelhøyt over statens inntekter, selv med lav oljepris. Vi må omstille vi også, men det er tross alt mye lettere å håndtere et lavere overskudd enn å håndtere et stort underskudd. Dessuten har ikke norsk oljeindustri fortrengt alt annet eksportrettet næringsliv slik det er i mange andre oljeproduserende land. Norge har både en sjømatnæring, en prosessindustri, en høyteknologisk industri og en kunnskapsintensiv tjenestesektor som i disse dager nyter godt av en lavere kronekurs og er levende bevis på fordelene ved å ha flere ben å stå på.

Så kan man jo lure på hva som skjedde i 1999 da oljeprisen var 10 dollar og The Economist spådde enda lavere ojepris fordi verden var "drowning in oil". Det som skjedde var at oljeprisen raskt begynte å stige igjen. Dels fordi lav pris bremser investeringene i ny produksjon og dermed fører til lavere tilbud. Og dels fordi økonomien kom ut av krisen og begynte å vokse igjen, I 1999 tok The Economist temmelig feil i sine spådommer skulle det vise seg. Særlig på etterspørselssiden fordi Kina, men etter hver også land som Brasil og India, fikk en kraftig økonomisk vekst og en langt kraftigere etterspørsel etter olje enn de fleste hadde regnet med.

På et eller annet tidspunkt vil etterspørselen etter olje og gass ta igjen tilbudet også denne gangen. Da vil prisene gå opp igjen. Men man gjør nok lurt i å være forberedt på at det kan ta en stund og at det kan bli verre før det blir bedre..

Hilary Benns tale om Syria

Det britiske underhuset er kjent for gode innlegg og intense debatter, men også der ville det være en sterk overdrivelse å si at alle innleggene er minneverdige. Noen ganger holdes det gode innlegg og en sjelden gang holdes det så gode innlegg at folk snakker om dem i flere år etterpå. Både fordi selve innlegget er uvanlig treffsikkert, men gjerne også fordi konteksten det holdes i er slik at det får noen store konsekvenser.

Et slikt innlegg kom i Syria-debatten i det britiske parlamentet i går der Labours skygge-utenriksminister Hilary Benn gikk på tvers av sin egen partiledelse og holdt et glitrende innlegg om hvorfor vestens demokratier har et ansvar for å stoppe ekstremismen i Syria, også gjennom bruk av militærmakt når det er nødvendig. Han omtaler konsekvent ISIL som Daesh og som en fascistisk bevegelse som truer vår eksistens som demokratiske land fordi målet deres er å ødelegge verdiene vi tror på.



De som følger litt med i britisk politikk vil også huske at Hilary Benns far Tony Benn var parlamentsmedlem i 47 år for Labour, og i hvert fall far slutten av 70-tallet tilhørte han partiets ytterste venstrefløy, det såkalte "hard left". Sønnen Hilary Benn er derimot plassert i det sentrumsorienterte "New Labour" som Tony Blair bygget opp, noe det er lett å høre når man hører denne talen. Og det spesielle med konteksten her er naturligvis at det nå er en Benn som i realiteten går til angrep på sin egen partiledelse, som tilhører ytterste venstrefløy, for å ikke ta sitt historiske og internasjonale ansvar for å bekjempe fascismen.

Det er ikke rart Jeremy Corbyn ser svært ukomfortabel ut der han sitter på første rad. 397 representanter stemte for regjeringens forslag. 223 representanter stemte imot. Det betyr at 67 av Labours representanter brøt med egen partiledelse og stemte sammen med den konservative regjeringen.

Omfordelingsvirkningen av billig olje

Finansnettstedet Bloomberg har laget et illustrerende verdenskart som viser hvor vi finner vinnene og taperne når olje og gass blir billigere. Om noen skulle være i tvil: Norge er blant taperne og er det i så stor grad at vi blir fremhevet spesielt, sammen med blant annet Canada og Russland.

I det Bloomberg beskriver som "Cheap oil's winners and losers in one giant map", eller den store omfordelingen av inntekter og kostnader som skjer når oljeprisen faller med 50 dollar, er det slik at USA, Europa og Asia reduserer sin energi- og drivstoffregning med til sammen rundt 900 milliarder dollar. Dette er også bra for verdensøkonomien som helhet, som i følge IMF blir løftet med 0,7 prosent.

Men lavere energipriser for de store og folkerike områdene i verden betyr samtidig tapte inntekter for noen energiprodustenter. I følge kartet over taper Canada 40 milliarder dollar, Norge 53 milliarder dollar og oljeprodusenter i Latin Amerika 60 milliarder dollar. Men de virkelig store taperne, markert med rødt på kartet over, er oljeprodusentene i Afrika (land som Nigeria og Angola) med minus 150 milliarder dollar, Russland og sentral-Asia med minus 218 milliarder og Midt Østen med formidable 357 milliarder dollar i tapte inntekter.

Jeg tenker vel at det i hvert fall er to viktige påminnelser i et slikt kart. Det ene er at det er bra for vekst og utvikling i verden som helhet at energiprisene ikke er for høye, selv om Norge taper. Det andre er at det er veldig lurt for at land å ha flere ben å stå på, slik at man ikke blir alt for avhengige av en inntektskilde.

En norsk forsidenyhet i New York Times

Det er ikke hver dag Norge havner på forsiden i New York Times, men i dag har Lisleby i Fredrikstad kommune kommet dit, sammen med nye vannrestriksjoner i California og spørsmålet om Jeb Bush er blitt uunngåelig som republikansk presidentkandidat.

Nå er dessverre grunnen til at at Norge og Fredrikstad er forsidestoff i USA verken store naturopplevelser eller full barnehagedekning i Norge, men at New York Times er blitt overrasket over at uforholdsmessig mange av dem som kriger for ISIL i Syria og Irak, og der flere av dem er drept, er rekruttert fra steder i verden de ikke hadde forestilt seg. Den lange artikkelen som har bragt dem til Fredrikstad heter "A Norway Town and Its Pipeline to Jihad in Syria" og beskriver blant annet hvordan et liv litt på siden av samfunnet plutselig ble erstattet av helt andre forbilder for noen unge personer fra Norge:

"Police officers in this placid Norwegian town had busted their marijuana parties so regularly that “we knew them all on a first-name basis,” recalled Ragnar Foss, head of a local police unit responsible for youth crime. But, two years ago, they cleaned up their act. “We wondered what had happened but were glad when they dropped off our radar,” Mr. Foss said. One by one over the following months, Mr. Hammer and at least seven other young men who lived on or around just one street, Lislebyveien, made their way to Syria to wage jihad alongside the Islamic State and other militant groups."

Artikkelen beskriver historien til en nokså mangfoldig gjeng som som ikke var verken veldig fattige eller underprivilegerte i utgangspunktet. men som selv valgte å bli jihadister og reise for å delta i krig. Når noen i dette miljøet tidligere var såkalte "kjenninger av politiet" og levde på siden av det normale samfunnet, var det ikke fordi de var religiøse, men tvert imot fordi de satset på en livsstil som ikke handlet om å være spesielt lovlydige.

Men artikkelen beskriver også hvordan det i slike miljøer ikke er noen lovmessighet i at alle dras ned i det samme dragsuget. Noen har aktivt tatt avstand fra det de var på vei inn i og bidrar i dag til å prøve å redde andre ut. En av de NY Times nevner spesielt som et eksempel på dette er Yousef Assidiq og hans arbeid for å forebygge ekstremisme blant norsk ungdom.

Billigere olje

Oljeprisen har falt fra 115 dollar fatet i juni til omkring 70 dollar fatet nå. Det er en nedgang på hele 40 prosent og en ganske dramatisk utvikling for bedrifter og land som er oljeavhengige. Norge er naturligvis blant de landene som merker disse negativene konsekvensene, men som jeg blogget om i slutten av oktober, da oljeprisen var rundt 85 dollar, så er det betydelig verre for en del andre oljeproduserende land i verden som har vært mindre flinke til å spare.

Men som The Economist minner oss på lederartikkelen "Sheikhs v shale" i siste nummer, er det slik at det for befolkning og næringsliv i det meste av verden, og for verdensøkonomien som helhet, er klart flere foredeler enn ulemper med lavere oljepriser, Dessuten bidrar USAs nye private oljeprodusenter til at oljevirksomhet blir en mer normal og mindre politisert bransje. The Economist skriver:

"This near-40% plunge is thanks partly to the sluggish world economy, which is consuming less oil than markets had anticipated, and partly to OPEC itself, which has produced more than markets expected. But the main culprits are the oilmen of North Dakota and Texas. Over the past four years, as the price hovered around $110 a barrel, they have set about extracting oil from shale formations previously considered unviable. Their manic drilling—they have completed perhaps 20,000 new wells since 2010, more than ten times Saudi Arabia’s tally—has boosted America’s oil production by a third, to nearly 9m barrels a day (b/d). That is just 1m b/d short of Saudi Arabia’s output. The contest between the shalemen and the sheikhs has tipped the world from a shortage of oil to a surplus."

Et prisfall på 40 dollar flytter i følge The Economist 1 300 milliarder dollar fra produsenter til forbrukere. For en gjennomsnittsamerikaner tilsvarer verdien av denne reduserte drivstoffregningen en lønnsøkning på to prosent. Det er jo gode nyheter for en verdensøkonomi som har mistet mye fart i det siste.

Thomas Friedman om Israel og Palestina

Thomas Friedman (Foto: Charles Haynes)

I tillegg til  skrive kloke ting om kunnskapssamfunnet og globalisering i New York Times og i bøker, skriver Thomas Friedman også skarpe og gode kommentarer om Midt Østen. Han  jobbet tross alt både i Beirut og Jerusalem for New York Times på 80-tallet og vant to Pulitzer-priser.

Tidligere denne uken skrev han en kommentar med tittelen "2 for 2, or 2 for 1?" om diskusjonene i FN de siste dagene om opprettelsen av en ny palestinsk stat. Friedman mener at en slik statsløsning er avhengig av at man snakker med naboene sine, men at hovedaktørene ikke er interessert i noen dialog og i stedet snakker direkte til hvert sitt publikum:

"Prime Minister Bibi Netanyahu of Israel, the Palestinian president, Mahmoud Abbas, and President Obama all spoke at the U.N. last week and, honestly, it is hard to decide whose speech was worse. Netanyahu’s read like a pep rally to the Likud Central Committee. Abbas’s read like an address to an Arab League meeting. Obama’s read like an appeal to Jewish voters in Florida."

Friedman mener både Israel og Palestina i det siste har foretatt en tidsreise tilbake i tiden, og nå snakker som om de ikke har hatt noen forhandlinger eller dialog i det hele tatt. Og akkurat nå oppfører begge parter seg også som om de aldri skal snakke sammen igjen. Dette er en farlig holdning fordi det er så sterke ekstreme grupper på begge sider og mye færre modererende krefter i regionen, at det skal lite til for å trappe opp konflikten. 

Thomas Friedman har i flere kommentarer den siste tiden minnet om at Israel var avhengig av et mer eller mindre åpent samarbeid med flere av diktatorene i arabiske land, Det har gjort at Israel har sett med stor uro på opprørene i blant annet Egypt. Nå når disse gamle og autoritære arabiske regimene faller og det blir mer frihet og demokrati i den arabiske verden, følger Israel seg paradoksalt nok mer utrygge. Det kan tyde på at strategien krever en kraftig revurdering.

Gaddafi faller

TV-bildene fra Libya i kveld minner vel mest om TV-bildene fra Berlinmurens fall i 1989. Eller Saddam-regimets fall i Bagdad i 2003. Alt har virket ganske fastlåst i Libya fram til helt nylig, og mange snakket om lange og blodige sluttkamper. Men gradvis kom opprørerne seg på offensiven de siste dagene og i kveld forsvant plutselig proppen helt.

Sky News, som har en reporter, Alex Crawford, som har reist sammen med opprørerne helt inn til sentrum av Tripoli, har hatt noen fantastiske live TV-bilder av fremrykningen og av jublende folkemengder.

I skrivende stund er ikke kampene i Libya helt over, og for alt jeg vet kan det hende at Gaddafi klarer å forskanse seg slik at det kan gå en stund før han faller. Men ryktene sier at to av sønnene hans er arrestert i kveld, og mest sannsynlig blir sluttkampen ganske kort. TV-bildene fra Benghazi viser dessuten at festen allerede er i gang.

Som Jan Arild Snoen skriver på på sin blogg i kveld, er det enkelte eksperter som har vært svært så negative til at NATO-aksjonen ville gi resultater. Heldigvis tok de feil. Flystøtte fra NATO var helt avgjørende for å hindre at opprøret ble knust i første fase av krigen. På slutten har NATOs fly og marinefartøy bidratt til at regimets militære utstyr, forsyningslinjer og infrastruktur har blitt satt ut av spill. Og på den måten bidratt til å forkorte krigen og redde mange liv.

Kindle singles

Digitalisert innhold og elektronisk distribusjon er en måte å sørge for en raskere og mer praktisk måte å kjøpe og bruke et produkt. Produktet kan være akkurat det samme, en bok, et musikkalbum, en avis, et bilde eller en video, men den fysiske bæreren av produktet er borte. Utfordringen mange i disse bransjene nå opplever er at det ikke stopper der, det hadde jo vært greit om vi kjøpte musikk som album i butikken og som album på internett, men digitalisering av innhold og distribusjon gjør at vi plukker ting fra hverandre og sette dem sammen igjen på uendelig mange flere måter. Det blir et annet produkt enn før.

Og det er i stadig større grad kunden som vil dekonstruere, og som velger hvilke biter som skal plukkes opp og settes sammen. Musikkbransjen har opplevd dette i mange år, ved at folk kjøper enkeltsanger i stedet for album. Kjøpere anbefaler ikke andre å kjøpe nye album, men sanger på spillelister de har satt sammen selv. Men kan man tenke seg at det også i bokbransjen er slik at vi kjøper tekster enkeltvis, i form av noveller og essays, i istedet for å kjøpe dem som en del av bøker eller i magasiner?

Ja, mener tydeligvis Amazon som har lansert Kindle Singles, enkelttekster som typisk koster mellom en og fire USD å kjøpe. Bra for oss lesere, som slipper å kjøpe hele essaysamlinger der flere av tekstene er utdaterte for å få tak i en klassiker man skal ha. Og bra for forfattere som kan distribuere sine tekster direkte til leserne, uten å oppleve at den forsvinner når magasinets salgsperiode er over eller boken ikke lenger er å oppdrive.

Og det er mye interessant på listen, jeg har allerede kjøpt og lastet ned et par stykker til min Kindle, blant annet den avbildede The Enemy av Christopher Hitchens, et helt ferskt essay om Osama bin Ladens betydning etter hans død. Hitchens tar et oppgjør med alle som prøver å "forstå" bin Laden og alle som tror han var på lag med de fattige og undertrykte og hadde en slags antiimperialistisk agenda. Til det siste minner Hitchens oss om at målet var å reetablere det osmanske muslimske kalifatet, som hersket over både muslimske befolkninger og en hel del ikke-muslimer i 400 år, og til slutt ble nedkjempet i første verdenskrig. Bin Ladens mål om å gjenopprette imperiet og utvide det med blant annet hele Spania, må vel i aller høyeste grad sies å være imperialistisk

At bin Laden og hans allierte på noen som helst måte skulle være på folkets side er helt absurd, i følge Hitchens. De har ikke gjort noe for å støtte demokratibevegelsene i Midt Østen. Tvert imot ser de ut til å ha sterkest bånd til de mest repressive regimene, som Sudan, Syria, Pakistan og Irak under Saddam. De stedene bin Ladens samfunnsmodell har kommet nærmest sin praktiske realisering er i Somalia og Afghanistan, kanskje de to landene som har opplevd det sterkeste levestandardsmessige forfallet i verden noen gang.

Slike ting kan det være greit å minne om, og til et slikt formål, å få distribuert et politisk essay om et dagsaktuelt tema, er Kindle Singles et bra medium. Det blir neppe færre bøker eller færre magasiner av dette. Men forhåpentligvis kan gode tekster få enda flere lesere på denne måten.

- Do you have a Facebook?

Thomas L. Friedman i New York Times har nok en gang skrevet en glimrende spalte om Midt Østen som beskriver kampen mellom de gamle autokratene og de unge aktivistene som behersker pc og internett, og tar de ulike virkelighetene på kornet. Han skriver:

"There is a story making the rounds among Lebanese Facebook users about a Syrian democracy activist who was stopped at a Syrian Army checkpoint the other day. He reportedly had a laptop and a thumb drive on the seat next to him. The Syrian soldier examined them and then asked the driver: “Do you have a Facebook?” “No,” the man said, so the soldier let him pass."

Det er et godt eksempel på hvordan et regime ikke helt skjønner hva som har truffet det. Før kunne de kontrollere nesten alt av betydning, nå er det noen unge studenter med pc, Facebook og mobiltelefoner med kamera som setter dagsorden. Og siden regimene ikke helt forstår hva dette er, så vet de heller ikke hva de skal gjøre med det. Syria er viktigst akkurat nå, og viktig for mange flere enn syrerne, mener Thomas Friedman:

This is a fight to the death now — and it’s the biggest show on earth, for one very simple reason: Libya implodes, Tunisia implodes, Egypt implodes, Yemen implodes, Bahrain implodes — Syria explodes. The emergence of democracy in all these other Arab countries would change their governments and have long-term regional implications. But democracy or breakdown in Syria would change the whole Middle East overnight.

The Economist om bin Laden

Selvfølgelig er også The Economist denne uken tettpakket med flere gode analyser om betydningen av bin Ladens død. De har både en lederartikkel, en lengre analyse av al-Qaida, en artikkel om effekten på Obamas oppslutning i USA, en artikkel om Pakistans rolle og en nekrolog. Det er kloke analyser som er verdt å lese, og som viser at betydningen på noen områder er større enn på andre.

Som jeg tidligere har vært inne på her på bloggen så har bin Ladens stjerne vært nedadgående en god stund, spesielt i den arabiske verden der det er demokrati og ikke islamisme som er på offensiven. The Economist skriver i sin lederartikkel at:

"So far the Arab spring has cast violent jihad to the margins. When young Egyptians crowded into Cairo’s Tahrir Square, they wanted rights, not a caliph. Even the Muslim Brothers look as if they will opt for civil society rather than theocracy. Political change in the Arab world will be neither smooth nor immediate. In some places it is sure to go wrong; in others it may yield to hardline Islam. And yet, thanks to the Arab spring, Islam stands its best chance in generations of re-engaging with politics to found institutions in which religious and civil life can coexist. That would be a devastating refutation of Mr bin Laden’s ideology of universal Muslim struggle."

Dette gir naturligvis grunn til en viss optimisme. Problemet er naturligvis at al-Qaida ikke følger noen vanlig politisk logikk når det gjelder hvordan man skaffer seg oppslutning eller hvorfor og hvordan man aksjonerer. Som The Economist er inne på i avslutningen av hovedartikkelen om al-Qaida så medfører bin Ladens død at arbeidet må gå over i en ny fase. En organisasjon som er opptatt av prise sine martyrer vil utnytte bin Ladens død sa langt det lar seg gjøre:

"The most important question, however, concerns the form that global jihad will now take. Al-Qaeda may be in retreat in many ways, but it is far from beaten. It has adapted before, and is still changing. A movement that prizes “martyrdom” will not let the propaganda opportunities of its symbolic leader’s execution be wasted. Indeed, Mr bin Laden’s value as a recruiting sergeant for disaffected young Muslims may be even greater in death than in life."

Obama og aksjonen mot Osama bin Laden

Det er utrolig hvordan en uventet seier kan forandre alt. Og mer uventet og spektakulært enn den brå slutten for Osama bin Laden er det vel knapt mulig å få det til. Obama har i løpet av noen dager gått fra å måtte håndtere tullete påstander om at ikke er født i USA, noe han riktignok har besvart på en helt glimrende måte, til å bli mannen som har eliminert hele USAs hovedfiende. Snakk om å snu stemningen.

Så er det naturligvis mange som stiller noen spørsmål om hva drapet på Osama bin Laden betyr. The Telegraphs USA-redaktør har oppsummert sine tanker i 10 thoughts on Osama bin Ladens death. Jeg tror nok han har rett i den direkte betydningen for kampen mot islamistisk terror ikke blir nødvendigvis blir så stor. Folk slutter ikke plutselig å være islamister. Og terroristcellene som er bygget opp fungerer sannsynligvis uten noe direkte operasjonelt lederskap fra bin Laden uansett. Eller som Foreign Policy formulerer det: Osama Bin Laden is dead, Al Quaeda isn't.

For amerikansk politikk betyr dette forhåpentligvis at de klarer å bli opptatt av større og viktigere ting enn Obamas fødselsattest en tid fremover. For Obama er dette en enorm seier, selv om suksessen er resultat av en langvarig etterretningsinnsats som startet under George Bush. Akkurat det er ikke noe stort problem for Obama. Problemet hans er nok heller at neste presidentvalg ikke vil bli avgjort av utenrikspolitikk, men av tilstanden i amerikansk økonomi. Men når det dukker opp påstander om at presidenten ikke er patriotisk nok, så skader det definitivt ikke å ha denne operasjonen på CVen sin.

Det som har forandret seg mest siden 11/9-2001 er imidlertid verken USA eller al-Qaida, men den arabiske verden. Der er det ikke bin Laden og hans organisasjons visjon om fremtiden som er på offensiven lenger. Det er demokratibevegelsen som vinner terreng  blant de unge. Eller som New York Times i dag skriver om effekten av drapet på Osama bin Laden i den arabiske verden:

"But most remarkable, perhaps, was the sense in countries like Egypt, Tunisia and Libya that Bin Laden was an echo of a bygone era, riven by ossifying divides between West and East, American omnipotence and Arab weakness, dictatorship and powerlessness. (...) For a man who bore some responsibility for two wars and a deepening American involvement from North Africa to Yemen and Iraq, many say, Bin Laden’s death serves as an epitaph for another era."

Dersom analysen i denne artikkelen er riktig så var bin Ladens tid forbi uansett, opprørene og demokratibevegelsen hadde parkert ham på sidelinjen av dagens agenda i den arabiske verden. Mulig det er en vel optimistisk analyse av hvor langt man har kommet i reformprosessen og at det er fortsatt er stor fare for tilbakefall. Men uansett analyse av veien videre i det arabiske opprøret må det som har skjedd i dag være positivt. Det er grunn til å juble sammen med amerikanerne i dag.

PhD og andre bragder i familien Gaddafi

Det krever nok en viss sans for ironi, men har man det kan man jo glede seg over at Saif al-Gaddafis doktorgrads-avhandling fra London School of Economics (LSE) har tittelen: "The Role of Civil Society in the Democratisation of Global Governance Institutions."

Hele avhandlingen på 429 sider ligger på nettet og kan leses her. Bloggen Crooked Timber har studert den litt nærmere og siterer fra innledningen:

"The core aim of the thesis, then, is to explore the potential for the concept of Collective Management to develop a more democratic, morally justified system of global governance that recognises the rights of individuals … and is particularly focused on empowering civil society organizations (CSOs) to give a stronger voice to those currently under-represented in the existing system".

Temmelig bisarre greier når man har sett mannens TV-tale og vet hva slags regime Gaddafis nest eldste sønn er en del av. Nå verserer det dessuten en rekke påstander om at doktorgradsavhandlingen i stor grad er et plagiat. En egen wiki er opprettet for å dokumentere dette. Og ganske problematisk for LSE som skulle motta 1,5 millioner pund i donasjoner fra Gaddafi International Charity and Development Foundation, som har ingen ringere en Saif al-Islam Gaddafi som styreleder. Professor David Held ved LSE hevder i The Guardian at det hele må skyldes at Gaddafis sønn nylig har endret personlighet, og at det er en annen mann som holdt TV-talen enn den han ble kjent med.

At Saif er kjent som den mest normale av sønnene til Gaddafi sier en del om de andre sønnens livsstil. Al-Saadi al-Gaddafi er fotballspilleren i familien. Han spilte en kamp i den italienske ligaen for Perugia før han ble tatt i dopingtest. Og så spilte han totalt ti minutter for Udinese i 2005-06 sesongen. Så gikk han til Sampdoria, der han ikke spilte en eneste kamp. Likevel var han kaptein på den libyske landslaget i fotball og også president i fotballforbundet, men det hadde nok andre årsaker enn talent. Han har dessuten vært styremedlem i Juventus, en italiensk toppklubb med libyske eierinteresser.

Yngst av de syv sønnene, og sannsynligvis den minst hyggelige av dem alle, er Hannibal Gaddafi. Han har gjort mye dumt, men aller mest berømt er han for å ha banket opp noen av sine ansatte tjenere på et lukushotell i Geneve i 2008. Hannibal ble arrestert og bildene fra arresten havnet i pressen etter en lekkasje. Noe som gjorde at far Muammar al-Gadaffi ble så rasende at han flyttet pengene sine ut av sveitsiske banker, stanset flyforbindelsene til Sveits, stanset oljeeksporten til Sveits og kastet Nestle og ABB ut av Libya. To ansatte i ABB ble holdt igjen i Libya som gisler helt til de tvang fram en sveitsisk beklagelse for at Hannibal ble arrestert. Wall Street Journal oppsummerte et par andre av høydepunktene i Hannibal Gaddafis karriere slik i 2009:

"Hannibal Gadhafi has a rap sheet in Europe as long as your arm. He ran afoul of the authorities in Paris for driving drunk down the Champs Elysee at 90 miles per hour—going the wrong way. In a separate incident, he threatened French police with a gun. In Rome he assaulted Italian police with a fire extinguisher. But he has always skated away thanks to his status as a Libyan "diplomat.""

Vi kan vel trygt slå fast at få kommer til å savne denne familien når det forhåpentligvis snart er slutt. Også LSE distanserer seg nå fra regimet i Libya og sier at de ikke vil ha pengene likevel.

Forskjellen er Kina, Twitter og 20-åringene

Det skjer aldri virkelig store endringer i den arabiske verden. Da Berlinmuren falt og frigjorde Øst Europa skjedde det ingenting. Da internett og Google kom, og skapte problemer for andre regimer over hele verden, skjedde det fortsatt ingenting. Hvorfor skjer plutselig alt på en gang akkurat nå?

Det er tema for Thomas Friedmans kommentarspalte i New York Times i dag, skrevet fra Amman i Jordan. I følge han er det tre nye krefter i sving: Kina, Twitter og 20-åringene:

"I’m convinced that the forces that were upholding the status quo here for so long — oil, autocracy, the distraction of Israel, and a fear of the chaos that could come with change — have finally met an engine of change that is even more powerful: China, Twitter and 20-year-olds."

Selv om Kina selv er livredd for det som er i ferd med å skje i Egypt og andre arabiske land, er landet paradoksalt nok også en viktig årsak. To sider ved Kinas vekst og suksess har enorm betydning og er indirekte med på å endre det politiske kartet i den arabiske verden. Det ene er at Kinas suksess er årsak til den kraftige stigningen i priser på matvarer, energi og drivstoff som særlig rammer de fattigste. Noe som gjør at regjeringer etter beste evne prøver å kompensere med økte subsidier eller økt lønn til offentlig ansatte, uten å egentlig ha råd til det. Den andre effekten av Kinas suksess er at varer som kunne blitt produsert i arabiske land, Thomas Friedman nevner for eksempel lanterner til Ramadan som spiller populær egyptisk musikk, blir importert fra Kina. Kina produserer alt det Egypt og mange andre utviklingsland kunne produsert, men  billigere og mye mer effektivt, selv tradisjonelle egyptiske varer.

Sosiale medier som Twitter, blogger og Facebook er det andre som har skjedd. Og mobiltelefoner med nettilgang og videokamera. Det kan virke som regjeringene i den arabiske verden er helt ute av stand til å forstå hva som har skjedd på dette området.

Men viktigst av alt er kanskje 20-åringene. Det er i dag 100 millioner mennesker i den arabiske verden mellom 15 og 29 år, mange har utdanning, men ikke jobb. De opplever at prisene stiger og at fremtidsutsiktene er blitt dårligere. Og den utdanningen de har er ikke alltid så imponerende som den ser ut på papiret. The "educated unemployables" kaller Friedman de som kommer ut av arabiske skoler og universiteter:

"Egypt, Jordan, Yemen, Tunisia today are overflowing with the most frustrated cohort in the world — “the educated unemployables.” They have college degrees on paper but really don’t have the skills to make them globally competitive. I was just in Singapore. Its government is obsessed with things as small as how to better teach fractions to third graders. That has not been Hosni Mubarak’s obsession. I look at the young protesters who gathered in downtown Amman today, and the thousands who gathered in Egypt and Tunis, and my heart aches for them. So much human potential, but they have no idea how far behind they are — or maybe they do and that’s why they’re revolting. Egypt’s government has wasted the last 30 years — i.e., their whole lives — plying them with the soft bigotry of low expectations: “Be patient. Egypt moves at its own pace, like the Nile.” Well, great. Singapore also moves at its own pace, like the Internet."

Sist jeg skrev om Thomas Friedman her på bloggen var i desember, da skrev han innledningsvis i kommentaren sin i New York Times at han skulle han ta fire måneder fri for å skrive ny bok. Jeg går ut fra at den tidligere Midt Østen-korrespondenten og forfatteren av From Beirut to Jerusalem måtte legge litt andre planer etter de siste dagers hendelser i Kairo. Vel verdt å lese er også artikkelen fra noen dager siden om hvorfor det som nå skjer i Egypt og Jordan forandrer Israels situasjon fullstendig og innleder en helt ny tidsregning: B.E., Before Egypt. A.E., After Egypt.