Robert D. Kaplan: The Loom of Time

Verden mellom Middelhavet i vest og Kina i øst preger både nyhetsbildet og verdensøkonomien, og for det meste på den negative måten. Det er ikke spesielt nytt, men det virker som om det er en slags permanent ustabilitet i dette store området der stabile og demokratiske rettsstater ikke akkurat er rundt neste sving.

Men hva er det som gjør at forutsetningene for demokrati, frihet og rettsikkerhet er så svake her? Hvilke små tegn til en mer positiv utvikling er det? Og skal vi juble for autokratiske, men delvis opplyste og stablile, kongedømmer fordi de i hvert fall er langt bedre enn morderiske diktarurer, eller rent anarki?

Imperier eller anarki

Dette er store og krevende temaer, og det Ropert D. Kaplans bok "The Loom of Time" handler om. Den har den lange og ambisiøse undertittelen "Between Empire and Anarchy, from the Mediterranean to China". Som de fleste av Kaplans bøker er dette en god blanding av reiseskildring, historisk analyse og mer eller mindre dagsaktuell kommentar om konfliker og uløste problemer. Og hvordan geografi, ressursgrunnlag og historie gir eller innskrenker mulighetsrom er sentrale premisser.

Jeg skrev for noe over to års siden om Robert D. Kaplans reiseskildring "Adriatic" her på bloggen, og  avsluttet da med en liten kommentar om at han nettopp hadde kommet med en ny bok, The Loom of Time, som jeg skulle lese når jeg fikk tid. Det har tatt litt tid, men nå har jeg fått gjort det. Mens "Adriatic" er en mer eller mindre sammenhengende fysisk vinterreise rundt Adriaterhavet, riktignok med store tankesprang i tidsepoker og kulturelle og historiske kontekster, er "The Loom of Time" bygget på reiser, samtaler og omfattende lesing av historie, analyser, litteratur og forskning gjennom et langt liv som journalist, forfatter og utenrikspolitisk analytiker.

Boken er på 380 sider og kapitlene beveger seg gjennom det Kaplan omtaler som "The Greater Middle East" fra det østlige Middelhavet og til Afganistan, i Kinas nabolag. Første kapittel handler om konfliktdimensjoner i forholdet mellom øst og vest, blant annet er den store feiden mellom Bernhard Hill og Edward Said, to ledende akademikere, tidlig på 80-tallet. Så er det et kapittel som heter Constantinopel om utviklingen fra det romerske og greske, til det tyrkiske imperiet, og til dagens Tyrkia med alle sine spenninger. Det er kapitler om Egypts dysfunksjonelle utvikling og om Etiopias mange utfordringer med å være et land. 

Kapitlet Arabia Deserta handler om fortid og fremtid i Saudi Arabia, og hvilke krefter som fremmer og bremser politiske reformer der. Deretter  er det tre kapitler om Fertile Cresent, om Syria, Irak og om kurderne. De to første er temmelig dystopiske og slår vel mer eller mindre klart fast at utsiktene til noe annet enn enten et repressivt diktatur, eller anarki og kaos, er svært vanskelig å finne. Men også her er det noen nyanser. Og hva som skal skje med omkring 40 millioner kurdere er naturligvis også et stort spørsmål. Iran er en nøkkelaktør og har et interessant kapittel i boken, og så avsluttes reisen i Afghanistan, et land der det i hvert fall er utfordrende å beskrive en realistisk vei til demokrati og stabilitet.

Pessimistisk realisme

Boken kom som sagt i 2023, og beskriver landene i en region der det stadig bryter ut nye kriger og bytttes ut regimer, som i Irak og Syria, så det kunne fort blitt utdatert. Men Kaplans styrke ligger i at han er opptatt av geografi, ressurser, ideer og kultur, og lange linjer i historien, og hvordan landene er formet av alt dette. Selv om ting skjer, for eksempel krig eller regimeskifte, så endres ikke rammebetingelsene på samme måte. Handlingsrommet for å velge en helt annen kurs er svært begrenset i praksis, 

Derfor kan man ikke akkurat beskylde Robert Kaplan for å være talsperson for en liberal og optimistisk fremtidsvisjon for denne regionen. Ikke fordi han ikke ønsker det, men fordi han står for en realpolitisk tradisjon der man må ta hensyn til beliggenhet, historie, ressursgrunnlag og naboskap, og innrette seg deretter. Det finnes gode og dårlige veivalg, men det er ikke nødvendigvis slik at det liberale flerpartidemokratiet er rett rundt hjørnet i noen av disse landene, mener Kaplan, Man må ofte velge mellom ganske dårlige alternativer.

Kaplans variant av realpolitikken kan man kanskje beskrive som en tragisk, pessimistisk realisme. Han er veldig negativ til utopiske prosjekter og også til å eksportere demokrati med militærmakt. Her skiller han seg både fra den idealistiske, liberale internasjonalismen, men sin tro på at institusjoner og samarbeid kan gjøre verden bedre, og fra de neokonservatives tro på at amerikansk miltærmakt kan bidra til å forme verden i sitt eget bilde. Kaplan tilhører ingen av disse retningene som har preget amerikansk utenrikspolitikk frem til nylig. Han er opptatt av det han kaller et "tragisk sinnelag" – en erkjennelse av at politiske valg som oftest står mellom onder, ikke mellom godt og vondt, og at selv velmente inngrep kan få katastrofale utilsiktede følger. 

Jeg er nok selv mye mer i den liberale og politikk- og utviklingsoptimistiske leiren, og jeg mener vi skal holde fast på at det finnes universelle rettigheter og idealer vi skal strebe etter. Men jeg må innrømme at Robert Kaplans grundige og innsiktsfulle beskrivelser av virkeligheten slik den er, og advarelser mot å prøve å gjøre ting som ikke er mulige, er et veldig verdifult korrektiv mot overdoser av både liberal og neokonservativ idealisme. Skal man forandre verden må man ta utgangspunkt i verden slik den er, og ikke bare være opptatt av hvordan man ønsker at den skal bli.

De gamle sivilisasjoners fortrinn

Mest utfordrende er Kaplan når han mener at stater som hviler på gamle sivilisasjoner, og som ofte har mer organisk framvokste grenser, og kanskje en mer naturlig geografisk avgrensning mot sine naboer, har bedre forutsetninger for stabilitet, om ikke nødvendigvis for demokrati, enn mer kunstig konstruerte stater. Iran, Egypt og Tyrkia er land med en historisk kjerne som går tusener av år tilbake. Syria og Irak, derimot, ble snekret sammen av restene etter det osmanske riket, med grenser trukket av europeiske stormakter med lite hensyn til geografi eller til folkene som faktisk bodde der. Når konstruerte stater med svak indre og ytre legitimitet skal holdes sammen må det gjøres med svært repressive midler, med jernhånd. Når grepet løsner er de svært sårbare for å falle fra hverandre. 

Robert D. Kaplan er selvfølgelig ikke for morderiske og represseive diktaturer, men han er heller ikke tilhenger av importert demokrati. Han er ikke veldig presis på hva alternativet da er, men peker på en slags mellomvei der man bygger på det som finnes av legitime kilder for makt og styring. I noen stater er det mer eller mindre opplyste kongedømmer. Andre steder må det bygges styreformer rundt konsultative arenaer som involverer ulike interesser, samfunnsgrupper og stammestrukturer, men uten å late som vestlig liberalt demokrati kan trylles fram over natten.

Dette poenget har blitt ytterigere aktuelt etter at boken kom ut. I desember 2024 falt Assad-regimet i Syria, etter over femti år i familiens jerngrep. Man skulle tro det var en udelt god nyhet, og for de fleste syrere var det en frigjøring. Men det som har fulgt, er akkurat den typen uro Kaplans analyser forutser: en skjør overgangsregjering uten full kontroll, fortsatt sekterisk vold, og et land der ingen enkelt aktør egentlig sitter med makten. Bokens epilog advarer mot manglende evne til å forestille seg at ting ikke kan bli verre enn selv det verste regimet. Det kan dessverre alltid bli værre.

Europas nabolag

Boken er også en viktig påminnelse om at dette er Europas og vårt eget nære nabolag, og at når det går dårlig der så påvirker det utviklingen her. Det påvirker oljeprisutvikling, handel, transporkorridorer, flytningestrømmer og terroraksjoner. Store deler av energien i verden kommer fra denne regionen, det gjør også mye av migrasjonen. I en mer splittet og urolig verden skal det mindre til at en konflikt mellom land som Iran, Saudi Arabia og Tyrkia også blir en konflikt der USA, Kina og Russland kaster seg inn. Og et Europa som kanskje ikke ønsker å ta noen hovedrolle blir kraftig berørt uansett.

The Loom of Time er ingen oppløftende bok, men den er godt formidlet. Kaplan er blitt eldre, mindre skråsikker og mer etterteksom med årene også, og i en mer polarisert politisk verden er det fint med noen som drar ned tempoet, beskriver de lange linjene, og trekker inn både litteratur, filosofi og historie for å forklare hvordan vanskelige problemer kan betraktes med ulike linser og fra ulike perspektiver.

Trumps maktpolitiske superkrefter virker ikke i Iran

Denne gangen er det annerledes, skriver the Economist. Mange, og også jeg, her på bloggen, har jevnlig vært innom Donald Trumps helt enestående evne til å skyte seg selv i foten. Man så har han kanskje enda mer utviklet evne til overleve selvskadingen, benekte det han har sagt og gjort, og gjøre om på fortellingen. Kanksje også kombinasjon med noe som maksimerer egennytten, og bidrar til egen rikdom.

Men krigen mot Iran er annerledes, skriver The Economist. De har omdøpt operasjonen fra "Operation Epic Fury" til "Operation Blind Fury" på forsiden. I lederartikkelen "War in Iran is making Donald Trump weaker—and angrier" slår de fast at det tre vanlige teknikkene Trump bruker for å komme unna kritikkk og virkningene av å skyte seg selv i foten, ukke virker når det gjelder Iran.

De tre politiske superkreftene virker ikke

The Economist mener at Trump normalt bruker tre maktpolitiske "superkrefter" til å redusere skaden han påføres av sine hyppige ukloke handlinger, men at disse av ulike grunner ikke fungerer så godt i den pågående Iran-konflikten_

For det første er det ikke mulig å benekte realiteter og vri på sammenhenger med like stort hell som i mange andre saker. Krig har dessuten sin egen logikk. Og Iran deltar i en annen krig enn USA, skriver The Economist. Irans assymetriske svar på USAs krigføring handler først og fremst om å skade verdens energimarkeder, og å få prisene til å gå til himmels. Det ser ut vil å virke, skriver The Economist:

"Iran is waging its own parallel war against the global energy industry. As it strikes shipping in the Strait of Hormuz and the infrastructure of its neighbours, the markets are keeping score. With Brent crude spiking to more than $110 a barrel on March 18th, following an Iranian missile attack on a Qatari natural-gas hub, the regime will conclude that its strategy is working."

Det andre som nå ikke virker er Trumps vanlige favorittøvelse: Å etablere og utnytte et handlingsrom for poltiske og økonomisk press. Eller "leverage" som  The Economist kaller det, et ord som mangler en helt presis norsk oversettelse. Ja, kanskje det til og med er slik at Iran har de beste kortene, eller mest "leverage" i denne konflikten. Dyr olje kommer ikke til å gå over:

Iran is opposing Mr Trump by accumulating leverage against him. In recent days it has signalled that it will grant safe passage through the Strait of Hormuz to ships from friendly countries—a sign that it means to use access as a bargaining tool. Even if Mr Trump wants to end the war, Iran could continue to fire at ships. If the waterway remains closed until the end of April, the oil price could reach $150 a barrel."

Republikanske problemer

Donalt Trumps tredje politiske superkraft, som han neste alltid kan stole på, er at hans republikanske kjernetropper i MAGA-bevegelsen er lojale og gir ubetinget støtte. Denne gangen er ikke det så opplagt. Trump lovet partiet og velgerne lav inflasjon og ingen nye kriger. Nå er olje- og gasspriser på vei til himmels, diesel og bensin er blitt mye dyrere og flere soldater har allerede mistet livet. Dessuten er gamle venner i Midt-Østen opprørt over uansvarligheten, og utsiktene til langvarige disrupsjoner politisk, økonomisk og militært. Det rammer selve livslinjen til mange av USAs allierte. The Economist skriver:

"In private many elected Republicans are seething. Mr Trump’s failure to heed warnings about the Strait of Hormuz is typical of his contempt for strategy and his hubris in thinking he knows better than people who really do. Republicans are now highly likely to lose control of the House in the midterm elections in November. Their chances of losing the Senate too have risen by ten points, to about 50%.

Det at sentatet bytter flertall ville være et helt spektakuært valgnederlag, dersom det skulle skje, men så virker det kanskje ikke som om Donald Trump bryr seg så mye om mellomvalget. Det er jo ikke han selv som skal velges der. 

Donald Trump har nok sterkt undervurdert hvor gode kort Iran har på hånden, skriver The Economist. Ledelsen der skal jo ikke vinne valg. De kan stå i problemene mye lenger. Det er Trumps republikanske partifeller i USA som stiller til valg litt utpå høsten, og det vet de selvfølgelig i Teheran også:

"Iran’s attack on the gas hub in Qatar shows it still has cards to play. And even if the fighting ended tomorrow it could take four to six weeks to restore oil production, four to eight weeks to settle oil markets and two months to normalise shipping. The risk of renewed Iranian action would remain. Prices may stay high for months. Every day they do weakens the president."

For en enda mer grundig gjennomgang av sammehengen mellom valgutsikter og internasjonale kriser, er artikkelen "How the Iran war is hurting Donald Trump" anbefalt lesing.  Her minner The Economist også om at det ikke er nytt at presidenter i USA har tapt valg på høye oljepriser. Det er ikke sikkert det var eneste årsak, men både Gerald Ford, Jimmy Carter og George H.W. Bush mislykkes med å bli gjenvalgt i en situasjon der olje- og gassprisene økte. Det kan være lurt å lese litt historie, selv om man tror man er USA beste og mest intelligente president noen gang.

Politisk kalender 2017

Det kommer til å skje mye viktig internasjonalt i 2017 også. Med tanke på noen av de overraskelsene vi fikk i 2016 er det jo grunn til å følge godt med, og kanskje være litt bekymret. På den annen side innebærer et nytt år alltid noen nye muligheter for å gjøre det bedre enn før.

Financial Times har laget et politisk kalender for 2017 der det trekker frem ni store hendelser internasjonalt som kan få stor betydning for mange i verden.

Først på listen, og kanskje viktigste av alle, er innsettelsen av Donald Trump som ny president i USA 20. januar. Da vil han ha på plass et mer eller mindre komplett team og sannsynligvis ha et visst hastverk når det gjelder å gjennomføre nokså omfattende valgløfter. Men minst like spennende som programmet for de første ukene i det hvite hus blir det å se hva slags toneleie Trump velger i den politiske samtalen, både nasjonalt og internasjonalt. Det kan få stor betydning for hva som skjer videre i 2017.

I mars er det ventet at Storbritannia vil aktivere artikkel 50 i EU-traktaten, regelverket som regulerer utmelding av EU. Da må utmelding gjennomføres innenfor en tidsfrist på to år og mye, ikke minst forhandlingsmålene de har, må være avklart politisk på hjemmebane. I april og mai er det presidentvalg i Frankrike. Etter at både venstresidens og høyresidens forhåndsfavoritter, Francois Hollande og Nicolas Sarkozy, er ute av kampen virker det hele mye mer åpent. Høyst sannsynlig vil Marine Le Pen være en av to kandidater som går videre vil finalen i mai.

I mai er det også presidentvalg i Iran. Sittende president Hassan Rouhani burde ha et godt utgangspunkt blant annet fordi han har oppnådd en avtale med USA, EU og Russland om blant annet Irans bruk av kjernefysisk teknologi. Men både ytre forhold, som det nye politiske regimet i USA, og indre forhold i Iran kan bidra til å gjøre dette spennende. I løpet av våren, og mest sannsynlig i mai, skal også velgerne i Tyrkia i sin mening om den videre politiske kursen. Tyrkia skal ha folkeavstemning om forslag til grunnlovsendringer som vil endre og utvide presidentens utøvende makt i landet.

I august skal det kinesiske kommunistpartiet ha sin 19. partikongress. Alle regner med at sittende generalsekretær Xi Jinping holder det gående i fire tår til, men det vil være andre posisjoner som skal fylles og naturligvis interessant å følge med på signalene om hvor den politiske kursen går videre i en tid der Kina opplever sin laveste økonomiske vekst på over 25 år.

I Tyskland er det valg av nasjonalforsamling i september eller oktober. Angela Merkel er kandidat til sin fjerde periode som regjeringssjef, men utfallet er mer usikkert enn på lenge. Ikke fordi sosialdemokratene gjør det spesielt godt, heller tvert imot, men fordi også Tyskland har fått sitt høyrepopulistisk parti som utfordrer de tradisjonelle partiene. Og Tysklands tradisjon med flertallsregjeringer, der man i tillegg holder populister både til høyre og til venstre utenfor regjeringsmakten, kan gjøre det uvanlig vanskelig å finne et styringsdyktig flertall denne gangen.

To hendelser i Financial Times kalender for 2017 er ikke datert nøyaktig. Det gjelder slaget om Raqqa i Syria, et militært slag som forhåpentligvis resulterer i at Isis mister byen de bruker som hovedsete for all sin terroraktivitet. Financial Times anslår at det kan komme i første halvår allerede, men det vil være avhengig av når Mosul i Irak blir endelig frigjort fra Isil. Og udatert er også rentehevingene USAs sentralbank vil gjennomføre i løpet av 2017, men der Financial Times anslår at det vil bli gjennomført tre renteøkninger i 2017, kanskje flere dersom Trump får kongressen med på svært ekspansive offentlige budsjetter for å finansiere infrastrukturprosjekter. Høyere rente i USA betyr at penger blir dyrere over hele verden, noe som kan begrense andre lands handlefrihet.

Og så er det sett fra et norsk ståsted også grunn til å minne om at det, blant mange andre viktige ting som skjer i 2017 som ikke nådde opp på listen, også er et viktig stortingsvalg i Norge 11. september 2017.

Vinnere og tapere med billig olje

Hvilke land er det som taper mest hvis oljeprisen plutselig faller med 25 prosent på kort tid? Og hvilke land tjener på det? Spørsmålet er ikke lenger teoretisk. Mens et fat nordsjøolje kostet 115 USD i midten av juni så kostet det bare 85 dollar i midten av oktober. Heldigvis er det nettopp slike spørmål The Economist liker å finne svar på og går løs på denne uken i "Cheaper oil - Winners and losers" en bredt anlagt gjennomgang med masse flotte grafer og gode eksempler som forklarer hvordan dette henger sammen.

Det første The Economist analyserer i artikkelen er hva lavere oljepris betyr for verdensøkonomien som helhet. Og svaret er at det er veldig bra for veksten i verdensøkonomien med billigere olje, men akkurat hvor bra er avhengig av om prisfallet skyldes høyere produksjon av olje, overgang til andre energikilder eller lavere etterspørsel etter olje på grunn av økonomiske nedgangstider. Det siste er åpenbart mer problematisk en de to første, og situasjonen akkurat nå er at vi opplever en kombinasjon av flere årsaker. The Economist skriver:

"Today’s falling prices are caused by shifts in both supply and demand. The world’s slowing economy, and stalled recoveries in Europe and Japan, are reining back the demand for oil. But there has been a big supply shock, too. Thanks largely to America, oil production since early 2013 has been running at 1m-2m barrels per day (b/d) higher than the year before. Other influences are acting as a brake on the world economy. But a price cut of 25% for oil, if maintained, should mean that global GDP will be roughly 0.5% higher than it would be otherwise."

Nå er et 0,5 prosent høyere globalt BNP veldig bra, men denne gevinsten er naturligvis skjevt fordelt. Og det er ganske formidable pengebeløp som skifter eier fra en situasjon der oljeprisen er 115 dollar til en situasjon der oljeprisen er 85 dollar. Faktisk blir hele 1000 milliarder USD flyttet på i løpet av et år hvis dette varer. The Economist skriver:

"Some countries stand to gain a lot more than that average, and others, to lose out. The world produces just over 90m b/d of oil. At $115 a barrel, that is worth roughly $3.8 trillion a year; at $85, just $2.8 trillion. Any country or group that consumes more than it produces gains from the $1 trillion transfer—importers, most of all."

Hvem er vinnerne? Den mest opplagte er Kina, verdens nest største importør av olje. Også land med økende forbruk og store forbrukersubsidier til drivstoff, som India og Egypt, vinner. Stort sett alle europeiske land er blant vinnerne når energiprisene faller og det samme er helt klart Japan og Korea. USA, verdens største oljeimportør, er blant vinnerne, men her er bildet litt mer sammensatt i og med at USA også er verdens største oljeprodusent (12 millioner fat om dagen) og står for mye av verdens produksjon av skifergass og skiferolje, Denne krever en høy pris for å være lønnsom. Det er derfor mye hyggeligere å være i California enn i Nord Dakota når oljeprisen går ned, og særlig dersom den skulle falle ytterligere.

Hvem er så de store taperne? De helt åpenbare er de store oljeeksportørene, men The Economist gjør et interessant skille mellom de som har klart å holde kostnadene nede da prisene gikk opp og de som har sølt bort inntektene sine og har behov for en oljepris som mye høyere og helst enda litt høyere enn den var i juni. I den kategorien oljeland som klarer seg finner vi gulfstatene og i en viss forstand også Saudi Arabia, som riktignok taper penger på dagens oljepris, men som har mye penger på bok og også kan ha en interesse i en periode der lavere priser rammer konkurrenter og tar ut produksjon fra markedet.

De landene som har mest å frykte, særlig hvis prisene fortsetter å falle, er Russland, Iran og Venezuela. I Russland dempes riktignok nedgangen av en svekket valuta som gjør at prisfallet ikke er på langt nær er så stort som 25 prosent i lokale penger. Russlands problem med lavere oljepris er mer langsiktig, Landet har blitt mer og mer avhengig av olje- og gasseksport som har fortrengt annet næringsliv og er i tillegg rammet av sanksjoner. På 80 tallet var et lignende oljeprisfall en medvirkende årsak til at Sovjetunionen ikke klarte å finansiere opprustningen og kollapset.

Virkelig vanskelig er det blitt i Venezuela som i fjor, allerede før oljeprisfallet, hadde et budsjettunderskudd på 16 prosent av BNP, For hver dollar et oljefat faller i pris blir eksportinntektene deres nesten USD 500 millioner lavere. For å klare utgiftsforpliktelsene i statsbudsjettet trenger Venezuela en oljepris på 120 dollar. Og i Iran står det enda dårligere til. Der brukes omkring USD 100 milliarder, 25 prosent av BNP, på forbrukersubsidier. Iran trenger en oljepris pr fat på 136 dollar for å klare sine offentlige utgifter,

Norge er ikke nevnt spesielt i artikkelen i The Economist og vi har heller ikke den typen utfordringer med statsbudsjettet som Iran og Venezuela har. Vi har ikke latt oss friste til å skru opp forbruket like mye som inntektene har økt, men har i stedet satt av penger på bok i oljefondet. i erkjennelse av det det kan komme vanskeligere tider, Norge har flere ben å stå på næringsmessig enn mange andre oljeprodusenter. Vi må likevel ikke tro at Norge er upåvirket dersom oljeprisen faller ytterligere. Prisfallet påvirker allerede aktivitetesnivået i leverandørbedriftene, noe som særlig merkes i de mest oljeindustritunge delene av landet, og det vil påvirke skatteinntektene til offentlig sektor. Men samtidig er dette en god påminnelse om at vi gradvis må gjøre Norge mindre oljeavhengig når vi skal være bedre rustet for fremtiden.

# Neda

Fra Wikipedia i dag:

"Neda was a 16 year old Iranian woman killed by the Basij during the 2009 Iranian election protests. Her death was captured on video by at least two bystanders. The graphic videos were broadcasted on the internet, quickly becoming a rallying cry for the pro-reform demonstration. Neda means "voice" in Farsi, and she was fittingly dubbed the "voice of Iran"

Noen bilder bare brenner seg fast og vil bli stående som selve symbolet på store begivenheter. Slik det var med "Tank Man" i Beijing i 1989 tror jeg det kan bli med Neda i Tehran i 2009. En 16 år gammel iransk jente drept på åpen gate med et skudd fra et hustak. Når uskyldige mennesker blir skutt på denne måten er det ikke mulig å hevde at det var en ulykke. Dette var drap og bildene er helt grusomme.

(Oppdatering 23.06.2009: Det har etter hvert kommet fram at Neda fra videoen er 26 år gamle Neda Agha-Soltan, en filosofistudent som deltok i demonstrasjonene. VG forteller historien hennes her.)

Mange flere er sikkert blitt drept av regimet i Iran de siste dagene, kanskje blir folk arrestert og drept akkurat nå. Det spesielle med Neda var at hun ble filmet av noen som stod i nærheten og bildene ble kringkastet til hele verden via YouTube (og her er det grunn til å advare mot svært ubehagelige og sterke bilder, CNN har en litt mer dempet versjon).

Neda er blitt en hel verdens kamprop mot prestestyret i Iran og #Neda er firkantmerket på twitterstrømmen som er i ferd med å bygges opp til en global flodbølge mot regimet i Iran. Plutselig er sosiale medier blitt blodig alvor. Det blir ikke lett å harselere helt på samme måte som før over Twitter, blogger og YouTube.

CNN ser ut til å ha et svar på dette som er interessant. De ber folk sende inn videoer fra aktuelle begivenheter på et eget nettsted "iReport - Unedited. Unfiltered. News". Et nettsted for brukergenerert nyhetsinnhold i erkjennelsen av at egne reportere uansett ikke kan være over alt. Det siste døgnet har CNN brukt TV-sendingene aktivt til å oppfordre folk i Iran til å sende inn sine videoklipp og bilder. Her har vi kanskje kimen til en spennende måte å kombinere de sterkeste sidene til live TV og de stekeste tidene til et nettsted med brukergenerert innhold.

Her hjemme er det vel dessverre grunn til konkludere med at Dagsrevyen hadde en særdeles dårlig dag i går der de første minuttene ble bruk til å vise videoer fra YouTube, samt å helt ukritisk videreformidle et ubekreftet rykte om at Ayatollah Khomeinis gravplass var angrepet av en selvmordsbomber, et rykte det ikke har vært mye snakk om senere, og som prestestyret selv godt kan ha stått bak. Så gikk Dagsrevyen videre til en god nyhetsssak om helseministerens forsøk på å påvirke noen sykehussjefer, før de gikk i gang med en helt meningsløst reportasje om hvorfor helsereformen til Bjarne Håkon Hansen ikke vil lykkes hvis vi ikke fjerner moms på frukt og grønt i Norge (en sak som bloggen til Mandag Morgen merkelig nok publiserte en artikkel om noen få minutter etter at Dagsrevyen gikk).

Så det ble ikke så mye i NRK i går om Iran som vi ikke fikk langt grundigere og bedre informasjon om fra andre kilder. Og poenget her er vel at det ikke er så veldig lett å være en tradisjonell TV-kanal i en situasjon der journalister er kastet ut, mens hver enkelt borger kan lage nyhetsstoff med kameraet på mobiltelefonen, en YouTube konto og en internettilgang. Men da må de tradisjonell mediene aktivt ta i bruk disse mulighetene og ikke late som alt er akkurat som før. Videoklippene med Neda er blitt selve symbolet på hva som er galt med Iran, men kan også vise seg å bli øyeblikket da vi oppdaget at medielandskapet var snudd på hodet.

Følg Iran på Twitter, Flickr og blogger

Fra twitterbruker @Mousavi1388 fredag kveld:

"Please join Mousavi, Khatami and Karoubi tomorrow at 4pm from Enghelab Sq. to Azadi Sq. in Tehran for a crucial green protest #IranElection"

Og fra @persiankiwi;

"Advice - your location can be identified from mobile signal - + delete all sms after sending in case u are arrested - #iranelection"

Det kan se ut som det går mot et dramatisk døgn. Regimet prøver å skremme fok til taushet og det er derfor stadig viktigere for det grønne laget i Iran at det har har åpne kanaler til verden utenfor. Og at informasjon kommer ut selv om de utenlandske mediene er kastet ut og iranske medier er underlagt streng sensur. Nå spiller sosiale medier og spesielt Twitter hovedrollen.

En artikkel på nettsiden til Fox News om twitterbrukere som er inne i Iran anbefaler blant annet å følge disse brukerne av Twitter som skriver oppdateringer om Iran fra innsiden fra time til time: @persiankiwi, @change_for_iran, @madyar og @mousavi1388.

(Oppdatering 23.06.2009: I tillegg følger jeg også @oxfordgirl som er en aktiv og oppdatert kilde for informasjon. Og @AnnCurry fra NBC er verdt å følge.)

Tåler man veldig mye info (mange i sekundet) om Iran fra brukere av Twitter i hele verden som legger inn #iranelecton i meldingene sine, er det en lenke her. Men som sagt, det kan bli litt for mye.

På Flickr finner man #iranelection som legger ut oppdaterte bilder fra demonstrasjonene hver dag. Bildet (some rights reserved) oppe til venstre på denne posten er hentet herfra og er lastet opp av en bruker som heter Faramarz Hashemi (.faramarz på Flickr og @faramarzhashemi på Twitter).

Flere nettaviser har også laget samlesider med lenker til blogger og twitterfeeds om Iran, blant annet The Huffington Post. Og The New York Times News Blog har en egen kontinuerlig oppdatert nyhetsstrøm med oppdateringer fra Iran. NiacINsight er en liveblog på nettstedet til det iransk-amerikanske miljøet.

Bloggen PR 2.0 spør "Is Twitter the CNN of the New Media Generation?". De som er gamle nok til å huske den første Golf-krigen i 1990-91 vil huske CNNs store gjennombrudd som live nyhetskanal fra hustakene i Bagdad da den amerikanskledede koalisjonen satte i gang luftangrepene 17. januar 1991. Mens andre TV-kanaler fulgte sitt sendeskjema der nyhetene kom til faste tider, dekket CNN nyhetene mens ting faktisk skjedde. Den gang fantes det ikke sms, web, chat, blogger eller e-post for folk flest til privat bruk.

I dag finnes det tilgang til internett stort sett over alt i verden og verktøy som gjør at vi alle kan distribuere innhold til hele verden via blogger, Flickr og Twitter. Selv nyhetskanaler her problemer med å henge med. Og kanskje representerer kommunikasjonen fra opposisjonen i Iran et slikt "tipping point" for sosiale medier i en storpolitisk sammenheng.

#Iranelection - en billedserie

En ganske utrolig billedserie tatt inne i Iran de siste dagene (velg fullskjermmodus nede i høyre hjørne for å se større versjon) Bildene ligger på en Flickr konto og det er meningen av verden skal se dem. Sosiale medier er ikke bare leketøy. Langt i fra i dette tilfellet. Akkurat nå er det den viktigte kanalen opposisjonen i Iran har til verden utenfor.

Jeg har forresten presentert bloggen min på Bloggurat.