Robert D. Kaplan: The Loom of Time

Verden mellom Middelhavet i vest og Kina i øst preger både nyhetsbildet og verdensøkonomien, og for det meste på den negative måten. Det er ikke spesielt nytt, men det virker som om det er en slags permanent ustabilitet i dette store området der stabile og demokratiske rettsstater ikke akkurat er rundt neste sving.

Men hva er det som gjør at forutsetningene for demokrati, frihet og rettsikkerhet er så svake her? Hvilke små tegn til en mer positiv utvikling er det? Og skal vi juble for autokratiske, men delvis opplyste og stablile, kongedømmer fordi de i hvert fall er langt bedre enn morderiske diktarurer, eller rent anarki?

Imperier eller anarki

Dette er store og krevende temaer, og det Ropert D. Kaplans bok "The Loom of Time" handler om. Den har den lange og ambisiøse undertittelen "Between Empire and Anarchy, from the Mediterranean to China". Som de fleste av Kaplans bøker er dette en god blanding av reiseskildring, historisk analyse og mer eller mindre dagsaktuell kommentar om konfliker og uløste problemer. Og hvordan geografi, ressursgrunnlag og historie gir eller innskrenker mulighetsrom er sentrale premisser.

Jeg skrev for noe over to års siden om Robert D. Kaplans reiseskildring "Adriatic" her på bloggen, og  avsluttet da med en liten kommentar om at han nettopp hadde kommet med en ny bok, The Loom of Time, som jeg skulle lese når jeg fikk tid. Det har tatt litt tid, men nå har jeg fått gjort det. Mens "Adriatic" er en mer eller mindre sammenhengende fysisk vinterreise rundt Adriaterhavet, riktignok med store tankesprang i tidsepoker og kulturelle og historiske kontekster, er "The Loom of Time" bygget på reiser, samtaler og omfattende lesing av historie, analyser, litteratur og forskning gjennom et langt liv som journalist, forfatter og utenrikspolitisk analytiker.

Boken er på 380 sider og kapitlene beveger seg gjennom det Kaplan omtaler som "The Greater Middle East" fra det østlige Middelhavet og til Afganistan, i Kinas nabolag. Første kapittel handler om konfliktdimensjoner i forholdet mellom øst og vest, blant annet er den store feiden mellom Bernhard Hill og Edward Said, to ledende akademikere, tidlig på 80-tallet. Så er det et kapittel som heter Constantinopel om utviklingen fra det romerske og greske, til det tyrkiske imperiet, og til dagens Tyrkia med alle sine spenninger. Det er kapitler om Egypts dysfunksjonelle utvikling og om Etiopias mange utfordringer med å være et land. 

Kapitlet Arabia Deserta handler om fortid og fremtid i Saudi Arabia, og hvilke krefter som fremmer og bremser politiske reformer der. Deretter  er det tre kapitler om Fertile Cresent, om Syria, Irak og om kurderne. De to første er temmelig dystopiske og slår vel mer eller mindre klart fast at utsiktene til noe annet enn enten et repressivt diktatur, eller anarki og kaos, er svært vanskelig å finne. Men også her er det noen nyanser. Og hva som skal skje med omkring 40 millioner kurdere er naturligvis også et stort spørsmål. Iran er en nøkkelaktør og har et interessant kapittel i boken, og så avsluttes reisen i Afghanistan, et land der det i hvert fall er utfordrende å beskrive en realistisk vei til demokrati og stabilitet.

Pessimistisk realisme

Boken kom som sagt i 2023, og beskriver landene i en region der det stadig bryter ut nye kriger og bytttes ut regimer, som i Irak og Syria, så det kunne fort blitt utdatert. Men Kaplans styrke ligger i at han er opptatt av geografi, ressurser, ideer og kultur, og lange linjer i historien, og hvordan landene er formet av alt dette. Selv om ting skjer, for eksempel krig eller regimeskifte, så endres ikke rammebetingelsene på samme måte. Handlingsrommet for å velge en helt annen kurs er svært begrenset i praksis, 

Derfor kan man ikke akkurat beskylde Robert Kaplan for å være talsperson for en liberal og optimistisk fremtidsvisjon for denne regionen. Ikke fordi han ikke ønsker det, men fordi han står for en realpolitisk tradisjon der man må ta hensyn til beliggenhet, historie, ressursgrunnlag og naboskap, og innrette seg deretter. Det finnes gode og dårlige veivalg, men det er ikke nødvendigvis slik at det liberale flerpartidemokratiet er rett rundt hjørnet i noen av disse landene, mener Kaplan, Man må ofte velge mellom ganske dårlige alternativer.

Kaplans variant av realpolitikken kan man kanskje beskrive som en tragisk, pessimistisk realisme. Han er veldig negativ til utopiske prosjekter og også til å eksportere demokrati med militærmakt. Her skiller han seg både fra den idealistiske, liberale internasjonalismen, men sin tro på at institusjoner og samarbeid kan gjøre verden bedre, og fra de neokonservatives tro på at amerikansk miltærmakt kan bidra til å forme verden i sitt eget bilde. Kaplan tilhører ingen av disse retningene som har preget amerikansk utenrikspolitikk frem til nylig. Han er opptatt av det han kaller et "tragisk sinnelag" – en erkjennelse av at politiske valg som oftest står mellom onder, ikke mellom godt og vondt, og at selv velmente inngrep kan få katastrofale utilsiktede følger. 

Jeg er nok selv mye mer i den liberale og politikk- og utviklingsoptimistiske leiren, og jeg mener vi skal holde fast på at det finnes universelle rettigheter og idealer vi skal strebe etter. Men jeg må innrømme at Robert Kaplans grundige og innsiktsfulle beskrivelser av virkeligheten slik den er, og advarelser mot å prøve å gjøre ting som ikke er mulige, er et veldig verdifult korrektiv mot overdoser av både liberal og neokonservativ idealisme. Skal man forandre verden må man ta utgangspunkt i verden slik den er, og ikke bare være opptatt av hvordan man ønsker at den skal bli.

De gamle sivilisasjoners fortrinn

Mest utfordrende er Kaplan når han mener at stater som hviler på gamle sivilisasjoner, og som ofte har mer organisk framvokste grenser, og kanskje en mer naturlig geografisk avgrensning mot sine naboer, har bedre forutsetninger for stabilitet, om ikke nødvendigvis for demokrati, enn mer kunstig konstruerte stater. Iran, Egypt og Tyrkia er land med en historisk kjerne som går tusener av år tilbake. Syria og Irak, derimot, ble snekret sammen av restene etter det osmanske riket, med grenser trukket av europeiske stormakter med lite hensyn til geografi eller til folkene som faktisk bodde der. Når konstruerte stater med svak indre og ytre legitimitet skal holdes sammen må det gjøres med svært repressive midler, med jernhånd. Når grepet løsner er de svært sårbare for å falle fra hverandre. 

Robert D. Kaplan er selvfølgelig ikke for morderiske og represseive diktaturer, men han er heller ikke tilhenger av importert demokrati. Han er ikke veldig presis på hva alternativet da er, men peker på en slags mellomvei der man bygger på det som finnes av legitime kilder for makt og styring. I noen stater er det mer eller mindre opplyste kongedømmer. Andre steder må det bygges styreformer rundt konsultative arenaer som involverer ulike interesser, samfunnsgrupper og stammestrukturer, men uten å late som vestlig liberalt demokrati kan trylles fram over natten.

Dette poenget har blitt ytterigere aktuelt etter at boken kom ut. I desember 2024 falt Assad-regimet i Syria, etter over femti år i familiens jerngrep. Man skulle tro det var en udelt god nyhet, og for de fleste syrere var det en frigjøring. Men det som har fulgt, er akkurat den typen uro Kaplans analyser forutser: en skjør overgangsregjering uten full kontroll, fortsatt sekterisk vold, og et land der ingen enkelt aktør egentlig sitter med makten. Bokens epilog advarer mot manglende evne til å forestille seg at ting ikke kan bli verre enn selv det verste regimet. Det kan dessverre alltid bli værre.

Europas nabolag

Boken er også en viktig påminnelse om at dette er Europas og vårt eget nære nabolag, og at når det går dårlig der så påvirker det utviklingen her. Det påvirker oljeprisutvikling, handel, transporkorridorer, flytningestrømmer og terroraksjoner. Store deler av energien i verden kommer fra denne regionen, det gjør også mye av migrasjonen. I en mer splittet og urolig verden skal det mindre til at en konflikt mellom land som Iran, Saudi Arabia og Tyrkia også blir en konflikt der USA, Kina og Russland kaster seg inn. Og et Europa som kanskje ikke ønsker å ta noen hovedrolle blir kraftig berørt uansett.

The Loom of Time er ingen oppløftende bok, men den er godt formidlet. Kaplan er blitt eldre, mindre skråsikker og mer etterteksom med årene også, og i en mer polarisert politisk verden er det fint med noen som drar ned tempoet, beskriver de lange linjene, og trekker inn både litteratur, filosofi og historie for å forklare hvordan vanskelige problemer kan betraktes med ulike linser og fra ulike perspektiver.

Trumps maktpolitiske superkrefter virker ikke i Iran

Denne gangen er det annerledes, skriver the Economist. Mange, og også jeg, her på bloggen, har jevnlig vært innom Donald Trumps helt enestående evne til å skyte seg selv i foten. Man så har han kanskje enda mer utviklet evne til overleve selvskadingen, benekte det han har sagt og gjort, og gjøre om på fortellingen. Kanksje også kombinasjon med noe som maksimerer egennytten, og bidrar til egen rikdom.

Men krigen mot Iran er annerledes, skriver The Economist. De har omdøpt operasjonen fra "Operation Epic Fury" til "Operation Blind Fury" på forsiden. I lederartikkelen "War in Iran is making Donald Trump weaker—and angrier" slår de fast at det tre vanlige teknikkene Trump bruker for å komme unna kritikkk og virkningene av å skyte seg selv i foten, ukke virker når det gjelder Iran.

De tre politiske superkreftene virker ikke

The Economist mener at Trump normalt bruker tre maktpolitiske "superkrefter" til å redusere skaden han påføres av sine hyppige ukloke handlinger, men at disse av ulike grunner ikke fungerer så godt i den pågående Iran-konflikten_

For det første er det ikke mulig å benekte realiteter og vri på sammenhenger med like stort hell som i mange andre saker. Krig har dessuten sin egen logikk. Og Iran deltar i en annen krig enn USA, skriver The Economist. Irans assymetriske svar på USAs krigføring handler først og fremst om å skade verdens energimarkeder, og å få prisene til å gå til himmels. Det ser ut vil å virke, skriver The Economist:

"Iran is waging its own parallel war against the global energy industry. As it strikes shipping in the Strait of Hormuz and the infrastructure of its neighbours, the markets are keeping score. With Brent crude spiking to more than $110 a barrel on March 18th, following an Iranian missile attack on a Qatari natural-gas hub, the regime will conclude that its strategy is working."

Det andre som nå ikke virker er Trumps vanlige favorittøvelse: Å etablere og utnytte et handlingsrom for poltiske og økonomisk press. Eller "leverage" som  The Economist kaller det, et ord som mangler en helt presis norsk oversettelse. Ja, kanskje det til og med er slik at Iran har de beste kortene, eller mest "leverage" i denne konflikten. Dyr olje kommer ikke til å gå over:

Iran is opposing Mr Trump by accumulating leverage against him. In recent days it has signalled that it will grant safe passage through the Strait of Hormuz to ships from friendly countries—a sign that it means to use access as a bargaining tool. Even if Mr Trump wants to end the war, Iran could continue to fire at ships. If the waterway remains closed until the end of April, the oil price could reach $150 a barrel."

Republikanske problemer

Donalt Trumps tredje politiske superkraft, som han neste alltid kan stole på, er at hans republikanske kjernetropper i MAGA-bevegelsen er lojale og gir ubetinget støtte. Denne gangen er ikke det så opplagt. Trump lovet partiet og velgerne lav inflasjon og ingen nye kriger. Nå er olje- og gasspriser på vei til himmels, diesel og bensin er blitt mye dyrere og flere soldater har allerede mistet livet. Dessuten er gamle venner i Midt-Østen opprørt over uansvarligheten, og utsiktene til langvarige disrupsjoner politisk, økonomisk og militært. Det rammer selve livslinjen til mange av USAs allierte. The Economist skriver:

"In private many elected Republicans are seething. Mr Trump’s failure to heed warnings about the Strait of Hormuz is typical of his contempt for strategy and his hubris in thinking he knows better than people who really do. Republicans are now highly likely to lose control of the House in the midterm elections in November. Their chances of losing the Senate too have risen by ten points, to about 50%.

Det at sentatet bytter flertall ville være et helt spektakuært valgnederlag, dersom det skulle skje, men så virker det kanskje ikke som om Donald Trump bryr seg så mye om mellomvalget. Det er jo ikke han selv som skal velges der. 

Donald Trump har nok sterkt undervurdert hvor gode kort Iran har på hånden, skriver The Economist. Ledelsen der skal jo ikke vinne valg. De kan stå i problemene mye lenger. Det er Trumps republikanske partifeller i USA som stiller til valg litt utpå høsten, og det vet de selvfølgelig i Teheran også:

"Iran’s attack on the gas hub in Qatar shows it still has cards to play. And even if the fighting ended tomorrow it could take four to six weeks to restore oil production, four to eight weeks to settle oil markets and two months to normalise shipping. The risk of renewed Iranian action would remain. Prices may stay high for months. Every day they do weakens the president."

For en enda mer grundig gjennomgang av sammehengen mellom valgutsikter og internasjonale kriser, er artikkelen "How the Iran war is hurting Donald Trump" anbefalt lesing.  Her minner The Economist også om at det ikke er nytt at presidenter i USA har tapt valg på høye oljepriser. Det er ikke sikkert det var eneste årsak, men både Gerald Ford, Jimmy Carter og George H.W. Bush mislykkes med å bli gjenvalgt i en situasjon der olje- og gassprisene økte. Det kan være lurt å lese litt historie, selv om man tror man er USA beste og mest intelligente president noen gang.

Noen tanker om Tyskland

I forrige uke var jeg med på Berlinseminaret. Som en del av arrangørteamet i  Halogen, delvis som møteleder, og også som deltager. Vi arrangerte Berlinseminaret for første gang i fjor, som en slags europeisk versjon av Washingtonseminaret, i erkjennelsen av at Norge er stadig mer avhengig av prosesser og beslutinger tatt i EU og i Tyskland.

Det er trenger ikke være noe galt i å være innvevd i og avhengig av beslutinger tatt andre steder. Tvert imot er det en god ting at land som deler verdier og holdninger også samarbeider tett om handel, energi, forsvar og sikkerhet. Det er også en god ting, ikke minst for små land, å unngå en alles kamp mot alle. Men skal det gå bra, krever det at vi forstår og har kunnskap om de vi blir mer avhenige av, slik reklamen for Berlinseminaret slo fast på forhånd:

"Jobber du med eksport, sikkerhet og forsvar, eller miljø, klima og energi? Trenger du innsikt om geopolitikk, ny-populisme og cybersikkerhet? Bruk fire dager i Berlin sammen med andre høykompetente deltakere. Kom hjem med kunnskaper om det som skjer i Europa, og spesielt Tyskland akkurat nå. Berlinseminaret er for deg som er interessert i politikk, handel, kultur og trender. Vi skal ta deg med på baksiden og innsiden av beslutningsprosessene, den fargerike Berlin-kulturen og la deg møte mennesker og beslutningstakere som påvirker oss hver eneste dag."

Både det mangfoldige programmet og delegasjonen fra norsk næringsliv og samfunsliv levde opp til forhåndsreklamen. Og det er imponerende hvordan man stiller opp med innledere og samtalepartnere på høyt nivå fra tysk offenlig sektor, nærings- og samfunnsliv når en norsk delegasjon kommer på besøk. Tyskland samarbeider med mange land, men det er ikke tull at de er veldig opptatt av å pleie nære forbindelser med Norge.

Så må det også nevnes at stemningen ikke er direkte euroforisk i Tyskland for tiden, hverken når det gjelder den sikkherhetspolitiske situasjonen, den økonomiske utviklingen eller den innenrikspolitiske utviklingen, med tre delstatsvalg nå i september der ekstreme partier til høyre og til venstre ble valgets vinnere. Om nøyaktig et år er det et nasjonalt valg i Tyskland, der dagens regjering kan gå på et braknederlag. Allerede i høst er det et valg i USA som kan føre til et enda større behov for at Tyskland tar en tydeligere lederolle i Europa, noe de har vært tilbakeholdne med å gjøre, og ikke gleder seg over, men erkjenner at de må ta.

Noen forhold jeg synes kom veldig tydelig frem i løpet av uken, og som jeg tenker vi gjør lurt å ta inn over oss i Norge, er at:

• Man kan ikke forstå Tyskland uten å forstå delstatenes rolle og betydning innenfor det føderale styret. Vi besøkte Hamburgs "ambassade" i Berlin der de er svært bevisste på egne interesser. Og veldig orientert mot Nordsjøen og Norden. For norsk næringsliv er det viktig å forstå både hvilke muligheter og hvilke utfordinger for politiske beslutnignprosesser som ligger i å ha sterke delstater,
• EUs, og ikke minst Ursula von der Leyens posisjon, er blitt sterkere enn før. Vi hadde et svært god samtale om energi, miljø og og sikkerhetspolitikk på EU kommisjonens representasjon i Berlin, i et bygg de deler med EU-parlamentets representasjon. Norsk utenforskap i EU gjør det ikke lettere for oss, men det gjør det ekstra viktig å et godt samarbeid med Tyskland og andre EU-medlemmer vi har felles interesser med.
• Det vi har lært å kjenne som "det grønne skiftet" og "new green deal" endret på retorikken, og også på innretningen, Det handler om vekst og arbeidsplasser også, og er langt sterkere koblet sammen med behovet for innovasjon, omstilling og økonomisk vekst. Bekymringen for at Europa blir frakjørt av Kina og USA er sterk. Europa trenger industrielle lokomotiver inenfor fremvoksende næringer. Problemt er at det ikke noe ønske om å en skadelig subsidiekonkurranse som alle risikerer å tape på. 
• Forsvar og sikkerhet vil legge beslag på en større del av offentlige budsjetter fremover. Samtidig er det behov for å investere i infrastruktur for fornybar energiproduksjon i form av rørsystemer for hydrogen- og CO2-transport. Det er også store velferdsutfordringer som må løses. Kampen om budsjettene bli mer tilspisset og behovet for flere felleseuropeiske satsninger, blant annet innenfor forsvarssystemer, øker. Det gir både muligheter og utfordringer for norsk industri.

Det som uansett er helt sikkert er at behovet for innsikt i hva som skjer i Tyskland og i EU i hvert fall ikke blir mindre i tiden som kommer.At Berlinseminaret vil komme tilbake i nye utgaver, til glede for de som trenger et hyggelig og nytting kunnskapsløft, er temmelig sikkert.

EU-valget 2024

Kilde: Politico.eu

Hva skal man si om EU-valget som nettopp ble gjennomført. sånn bortsett fra at det er synd at vi i Norge ikke får være med å  påvirke lover, rammebetingelser, forskings- og innovasjonsvirkemidler og masse annet som også gjelder oss?

Det viktigste ved valget et at det bekreftet EU som en sterk og viktig samarbeidsarena i en tid der det virkelig trengs, fordi det er krig i Europa og vi har et USA som kan bli mer krevende å samarbeide med etter valget der til høsten. EU er det felles rammeverket vi har når det gjelder flere store fremtidsutfordringer, enten det er klimapolitikk, energi eller kunstig intelligens. Partier som er tilhengere av et sterkt europeisk samarbeid gjennom EU fikk et klart flertall ved valget. Det skal vi være glade for, også i Norge.

Et annet viktig resultat er at samarbeidet av konservative, sosialdemokrater og liberale som sikret at Ursula von der Leyen ble leder av EU-kommisjonen også har flertall etter dette valget. Ja, hennes eget europeiske folkeparti (EPP) gikk frem ved valget, blant annet fordi CDU gikk frem i Tyskland. Sosialdemokratene gjorde det omtrent som sist, men de liberale gikk tilbake, mest fordi Macrons parti gikk på en smell i Frankrike. Men flertall er det. 

Det er typisk europeisk å være ordentlig pessimist på EUs vegne og spå store og små kriser stadig vekk, og et europeisk valg gir en anledning til å ta frem den virkelig store pessimismen. For eksempel at polariseringen, med kraftig økt oppslutning for populister og ekstremister til høre og til venstre, vil gjøre det umulig  å styre EU. Med et kraftig svekket EU. med mer proteksjonisme og større russisk innflytelse som resultat. Vel, det er mye å være bekymret over, men det er definitiv ikke dette som ble resultatet av EU-valget i stort.

Så er det samtidig ingen tvil om at Høyresiden til høyre for EPP har gått kraftig frem, og den er enda sterkere enn det som synes i tallene over fordi AfD (Tyskland) foreløpig ikke tilhører noen partigruppe etter at de ble kastet ut av ID-gruppen. Men disse høyrepartiene er veldig ulike og sliter med å finne en felles plattform. Giorgia Melonis FdL, Marine Le Pens RN og tyske AfD er de tre store og tilhører i dag forskjellige partigrupper. De er også uenige i sak i noen av de viktigste spørsmålene. Kanskje er Meloni på sikt mer interessert i å bli tatt med inn i varmen av mer etablerte europeiske miljøer, mens andre trives best som EU-motstandere og Russland-heiagjeng som ingen seriøse partier vil ta i.

Så er det naturligvis betydelige nyanser, mange interessante valgresultater og noen bekymringer hvis man ser på hvert enkelt land, og noen interessante større trender også. Jeg tar det stikkordsmessig:

• De grønne partiene gikk tilbake. Fordi også de liberale gikk tilbake og sosialdemokrater og venstresosialister stod stille kan den grønne agendaen kanskje bli bremset noe. EU vil uansett være ledende på det grønne skiftet globalt innenfor transport, energi og klimagasskutt, men man kan ikke løpe alt for langt foran velgerne heller.
• Frankrike fikk et sjokkresultat som kan få store ringvirkninger i neste runde. Det ser ut som fransk høyreside, inkludert republikanerne (som er i EPP) kan finne på å samarbeide inn mot kommende valg. Skulle det EU-skeptiske ytre høyre komme til makten ved hjelpe av det moderate høyre, vil det kunne forandre Frankrikes forhold til både EU og NATO.
• Tyskland fikk også et spesielt valgresultat. CDU er riktignok klart størst, men AfD ble nest største parti, og større enn både SPD og de grønne. De tre partiene som er med i den tyske regjeringen gjorde fryktelig dårlige valg alle sammen, og snart er det tre delstatsvalg i det østlige Tyskland i områder der AfD er svært sterke.
• Norden gikk mot trenden i Europa. Høyrepopulistiske partier (Sverigedemokratene, Samfinnene, Dansk Folkeparti) tapte oppslutning. Kanskje noe av forklaringen er at de er tatt i varmen når det gjelder parlamentarisk samarbeid, og begynner å ligne mer på de etablerte partiene.
• Kontrafaktisk historieskriving er vanskelig, men hva hadde skjedd hvis UK fortsatt var med i EU? Da hadde nok sosialdemokratene i EU gått litt frem ved dette valget og bidratt til en litt annen analyse. Store politiske svingninger i noen få store EU-land stor betydning i EU-valg.

Robert D. Kaplan: Adriatic

Jeg er begeistret for gode reiseskildringer. Robert D. Kaplans bok "Adriatic", med undertittelen "A Concert of Civilizations at the End of the Modern Age" er en slik bok det er verdt å lese fordi den bidrar med kunnskap og kontekst på flere plan og på områder det er viktig å forstå bedre.

Reiseskildringer er ikke reiseguider, bøkene som hjelper folk finne frem på et nytt sted, for eksempel på ferie. Reiseskildringer er en blanding av reise og opplevelse, historie, litteratur, arkitektur, økonomi, gamle og nye maktkamper og politikk, og gjerne videreformidling av fortellinger fra de man treffer på veien. Og forfatterens egne tanker. Og så er det helt opp til forfatteren å avgjøre hvor reisen går, hva slags tematisk innramming man langer og hvor store eller små doser av hver av de nevnte ingrediensene det skal være.

Derfor er dette en sjanger som ofte blir kritisert for å være for lite akademisk, for lite journalistisk, for lite fokusert om en klar problemstilling, for opptatt av å snakke med vanlige folk, eller for lite opptatt av vanlige folk. Men fordi reiseskildringer har vært skrevet og lest i mange hundre år er det vanskelig å bli kvitt dem. Jeg liker denne sjangeren nettopp fordi den lar forfatterens interesser og engasjement bestemme hva som er viktig. Det blir ofte mer levende og engasjerte tekster da. Jeg liker Erika Fatlands bøker veldig godt og har blogget om og berømmet både "Sovjetistan" og "Grensen". De tilfredsstiller ikke formkravene til en akademisk artikkel, men, det er ikke poenget. Poenget er å viderebringe kunnskap og sammenhenger til langt flere enn et akademisk publikum, også forskningsbasert kunnskap.

Tilbake til Robert Kaplan. Det var hans bok "Balkan Ghosts" fra 1993, som fikk meg til å interessere meg for sjangeren. Jeg syntes dette var en drivende god bok, blant annet fordi den tok opp noen vanskelig spørsmål som ikke passet helt inn i noen av de dominerende politiske forklaringsmodellene i internasjonal politikk. Ikke den demokrati- og markedsoptimistiske liberalismen, men heller ikke den rasjonelle realpolitikken. Og definitivt ikke venstresidens teorier om at konflikt handler om klasse og sosiale forklaringer. Kaplan tilførte en "Clash of civilizations"-lignende analyse av konflikten på Balkan.

Robert Kaplans reiste fra land til land på Balkan, trakk de lange historiske linjene tilbake til skillet mellom det vest-romerske og øst-romerske riket, bruddsonen mellom det katolske, det ortodokse og det muslimske Europa, et oppgjør med fascister i mellomkrigstiden og 2, verdenskrig som mange steder aldri ble tatt og hvordan mange uoppgjorte konflikter fortsatt ligger og verker. Det interessante var at ingen forleggere i utgangspunktet var interessert i en reiseskildring i gammelt grums, men da krigene på Balkan brøt ut ble det klart for mange at vi burde vært mye mer opptatt av å forstå nettopp denne gamle historien. Så har han siden den gang også skrevet bøker om andre deler av verden, blant annet Sentral-Asia, Vest-Afrika, India og Kina, med mye av den samme miksen av geografi, kultur og historie,

"Adriatic" er en slags tilbakevending til problemstillingene i "Balkan Ghosts". Adriaterhavet kan høres ut som et pussig reisemål vinterstid, med regnvær, vind og lavsesong for reiser. Og er ikke Adriaterhavet en litt kjedelig geopolitisk bakevje i dagens verden? Nei, mener Kaplan, for det er nettopp rundt Adriaterhavet mange av de historiske konfliktlinjene fantes som også i dag må forstå og lære av, og også forstå at ikke går bort av seg selv. Mellom øst og vest i Romerriket og mellom øst og vest i Europa, mellom den katolsk og ortodoks kristendom, og islam. mellom Østerrrike-Ungarn og  det osmanske riket, mellom fascisme og kommunisme, mellom NATO og Warszawa-pakten. Og i dag mellom å være i EU og eurosonen, og å være utenfor. 

Kaplans måte å reise og beskrive er slik at gjerne tar med seg et lite lass med bøker, både skjønnlitteratur og faglitteratur om historie, kultur og politikk, og leser seg opp. Han bruker ikke tiden til å snakke med veldige mange folk på veien. Ja, i denne boken snakker han ikke med noen, men lever livet som en eldre boklesende byturist på den italienske delen av reisen, før han kommer til Trieste. Der bestemmer han seg for å snakke med folk, som i Kaplans sammenheng er journalister, akademikere, politikere og forfattere, og mest folk som var disse tingene før. Veldig forskjellig fra for eksempel Erika Fatland som drar til de ytterste utpostene, grenseoverganger og fjellandsbyer, og snakker med sjåfører, guider og alle hun møter på sin vei. Og gjør naturligvis at bøkene blir veldig ulike, Men Kaplan er uansett mest opptatt av noen av de virkelig lange linjene i historien,  Og når man besøker Ravenna er det ikke så mange å snakke med om Ravennas rolle i konflikten mellom det øst-romerske og vest-romerske riket. 

En reiseskildring må ha en reiserute og Robert D. Kaplans reise går fra vest til øst rundt Adriaterhavet. De første fire kapitlene foregår i byer i dagens Italia: Rimini, Ravenna ("How Theodoric and Dante Shaped the west"), Venezia og Trieste. Så er kapittel 5 lokalisert til Slovenia (Lublijana, Rijeka, Koper), kapittel 6 til Kroatia (Zagreb, Split, Korcula, Dubrovnik), kapittel 7 til Montenegro og Albania og til slutt til Korfu i kapittel 8 der det særlig handler om konflikter rundt migrasjon og hvordan de vil kunne øke i årene som kommer.

Selv om boken er rimelig konsentrert geografisk, rundt Adriaterhavet, er den svært sprikende tematisk og i tid. Og så blir det opp til leseren om det likevel sammenheng. Men noen spennende gjennomgående tematikker er det jo. Et av dem handler om rollen tverrnasjonale statsdannelser har hatt for å dempe motsetninger. De gikk jo av moten etter 1. verdenskrig i Europa, men Robert Kaplan er opptatt av hvordan multinasjonale statsdannelser som Bysants og Østerrike-Ungarn bidro til å forebygge nasjonale konflikter og hvordan det i akkurat dette hjørnet av verden av slik at Republikken Venezia organiserte handel og forsvar for byene i store deler av Adriaterhavet i flere hundre år. Venezia var kjent for å ikke være så opptatt av nasjonalitet eller religion, så lenge man kan tjene penger og våre trygg). 

PS 1: New York Times skrev an bra anmeldelse av boken da den kom i 2022 der han er litt kritisk til at den ikke går nok i dybden om Republikken Venezias historiske rolle. Men det tenker jeg man kan løse ved å lese mer om Venezias fascinerende historie andre steder).

PS 2: Robert D. Kaplan har nettopp kommet med en ny bok, "The Loom of Time" som jeg skal lese når jeg får tid. Den handler om det Kaplan omtaler som "The Greater Middle East", områdene mellom Middelhavet og Kina.

Brexit var feil, mener britene

Det har stort sett vært slik etter folkeavstemningen om Storbritannia skulle forlate EU at et knapt flertall har ment at beslutningen var feil. Men de siste to årene har dette lille flertallet økt og økt, til en ganske massiv overvekt av folk som mener det var feil å melde seg ut.

At det er slik er kanskje ikke så rart når vi ser på hvordan Storbritannia har gjort det etter at de forlot EU. Økonomien sliter tyngre enn andre europeiske økonomier og det er knapphet på arbeidskraft på mange områder, en knapphet som i stor grad skyldes at de ikke lenger er en del av EUs felles arbeidsmarked (i motsetning til Norge som er en del av det europeiske arbeidsmarkedet gjennom EØS avtalen). Storbritannia er også utenfor EUs forsknings- og innovasjonssamarbeid og EUs felles personvernregelverk.

Det er The Economist som skriver om dette i artikkelen  "Brexit was wrong, say 57% of British voters", der det kommer frem at:

"Public opinion in Britain has long since turned against the view that Brexit was a good idea. According to YouGov, a pollster, 57% of voters now believe that it was a mistake to leave the European Union, the highest share since the referendum in June 2016. Only 32% think it was the right decision (see chart 1). And a new poll from YouGov finds that, for the first time since the referendum, a narrow majority of 51% say that they would vote to rejoin the EU."

Mens britene har fått oppleve mange av ulempene ved å være utenfor EU, som lange køer på grensen fordi de er utenfor både tollunionen og Schengen, vanskeligere å få tak i kvalifisert arbeidskraft og økt byråkrati fordi UKs statsforvaltning nå må administrere en rekke områder selv som tidligere lå under EUs fellesordninger (for eksempel handelspolitikk, regionalpolitikk og en rekke sektorregelverk). Det som imidlertid ikke har kommet er de lovede gevinstene ved å stå utenfor EU. Det skulle for eksempel gi økt satsing på helsetjenestene og lavere innvandring fra land utenfor EU, i følge tilhengerne av utmelding, På disse områdene har imidlertid utviklingen blitt veldig annerledes, The Economist skriver:

"There are several reasons why opinion has turned so decisively. Disillusion over unfulfilled promises made by Brexit campaigners in 2016 is another. The economy has not performed strongly since 2016 and the cost of living has shot up. The nhs, to which Brexiteers pledged more money, seems more troubled than ever. And net migration, which many leavers had promised would fall after Brexit, is running at record levels. It is little wonder that as many as one-fifth of those who voted to leave say they have now changed their minds"

Ola Borten Moes geopolitiske ørkenlandskap

Senterpartiets nestleder Ola Borten Moe har skrevet  en utenrikspolitisk kronikk på NRK ytring av den merkelige sorten. Med overskiften "Er Europa i ferd med å falle?". 

Nå vil sikkert noen innvende at det at han skriver en utenrikspolitisk kronikk i seg selv er litt rart all den tid regjeringen faktisk har en egen utenriksminister. Og både Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide er tidligere utenriksministre og uttaler seg noen ganger som om de har litt lyst til å være utenriksministre de også. Da kan det bli mye med en fjerde minister som skal forklare den utenrikspolitiske situasjonen.

Men akkurat det synes jeg ikke er noe stort problem. Det er bra at ledende politikeres analyser av verden og Norges plass i verden kommer frem og posisjoner blir tydeliggjort. At Senterpartiets nestleder har behov for å beskrive sin måte å se verden på akkurat nå kan man jo også forstå. Det skal være luft mellom de to regjeringspartiene. Dessuten er det ingen ting i det han skriver som tyder på at Borten Moe har det minste lyst til å overta noe ansvar for norsk utenrikspolitikk. Kronikken er tvert imot en slags betraktning av verdens elendighet fra lang avstand, ikke noe ønske om å gjøre noe med den.

Essensen i det Ola Borten Moe skriver er at alt går galt i Europa. "Europa faller" på kort og på lang sikt, og er på vei ned i avgrunnen. Demografien og verdiskapingen går feil vei, Europa har plassmangel og flykningestrømmer, og i tillegg er det energikrise og krig. Og i følge Borten Moe er det stadig større splittelse mellom øst og vest. Kina og Russland er autoritære og farlige stater. Kina er på vei opp og vil gradvis underlegge seg Russland politisk og økonomisk, Det eneste håpet er i USA fordi der er det god plass, billigere energi og en godt utviklet innovasjonsevne.

Beskrivelsen av utviklingen i Europa og verden i kronikken er tabloid, har hull og svakheter, men jeg skal vente med å kommentere analysen et øyeblikk og heller tenke på hva som er konsekvensen dersom Ole Borten Moe har rett i sitt dystopiske verdensbilde. Dersom det er slik at vår egen verdensdel Europa går rett utfor stupet må det nødvendigvis utløse en eller annen reaksjon fra Norge. Vi kan jo ikke bare sitte og se på denne undergangen og bli trukket med ned i avgrunnen, 

Og stilt overfor en slik situasjon er det vel bare to muligheter. Enten ta del i en stor felles dugnad i Europa for å snu den negative utviklingen og arbeide for innovasjon, vekst, investeringer i infrastruktur. Og satse alt på samarbeid om å løse felles problemer innenfor sikkerhet, forsvar, økonomi, immigrasjon, energi, miljø og handel. I erkjennelsen av at Norge er en del av Europa og Europas undergang også vil være vår undergang. Da er det ikke særlig ansvarlig å bare sitte på siden og se på.

Alternativt kunne vi velge en slags britisk frihandelsmodell der vi fortsatt handler og samarbeider med Europa, men fører en mer liberalistisk og åpen økonomisk politikk overfor resten av verden i tillegg og dyrker en form for blokkuavhengig frihandel der Nord Amerika, Europa og Asia alle er viktige partnere for Norge. Både bilateralt gjennom fjerning av toll og handelshindringer og gjennom å blåse liv i verdens handelsorganisasjon WTOs arbeid for mer frihandel med felles spilleregler som etterleves av alle. Når er det riktignok litt krevende å se hvordan dette skal gjøres i praksis nå når Kina og Russland har blitt mer lukket og mot spilleregler, og USA også dyrker proteksjonisme i langt større grad enn før. Bidens store investeringspakke har sterke føringer om å kjøpe amerikanske varer og tjenester.

Men så er det også slik at Senterpartiet ikke er et frihandelsvennlig og globaliseringsvennlig parti slik de britiske konservative er det, men det mest proteksjonistiske partiet i Norge. Så selv om Borten Moe skriver pent om USAs lederposisjon og innovative evner, vil han aldri kunne bli den som tar til orde for at Norge skal posisjonere seg slik at vi mer offensivt utnytter de mulighetene et tettere handelssamarbeid med USA eller andre land kunne gitt. Og kronikken blir derfor en slags avstandsbetraktning, uten en retning eller strategi. Et mer aktivt Norge i Europa er utelukket. Et mer aktivt Norge på den globale handelspolitiske arenaen er utelukket. Men hva er egentlig alternativet da? 

Men tilbake til den nattsvarte analysen, Nå er det heldigvis ikke så mørkt i Europa som Ola Borten Moe gir uttrykk for. Krigen i Ukraina har ikke gitt en øst-vest splittelse slik han påstår, tvert imot er Europa samlet i sine sanksjoner mot Russland og i sin støtte til Ukraina. Energiprisene er lavere nå enn de var for noen måneder siden. Veksten i Europa er lav, men det står dårligere til i UK som har valgt å melde seg ut av det europeiske samarbeidet. Og Europa samarbeider godt om tiltak for å hindre klimakrise og tiltak for å styrke Europas borgeres rettssikkerhet og demokrati. Det jobbes med europeiske innbyggeres personvern, noe som setter standarden globalt og økt innsyn og demokratiske rettigheter i møte med globale it-giganter, kunstig intelligens og andre store teknologiske utfordringer. 

Det er nettopp Europa som viser vei ved å finne ut hvordan klassiske borgerlige rettigheter og verdier skal ivaretas og kjempes for i en tid der så mye er i endring og vi står overfor nye teknologier og nye trusler. I en slik situasjon er det viktig å tenke igjennom hvem man vil være på lag med. Og om man mener Europa er et problem for Norge eller om Europa er det politiske og økonomiske fellesskapet som trengs mer enn noen gang.

Europeiske tognyheter 2023

Her i Norge handler nyheter som internasjonale togforbindelser stort sett om togtilbudet mellom Oslo og Stockholm blir dårligere eller bedre. I Europa ellers er det derimot mye nytt og spennende som skjer når det gjelder grensekryssende jernbane, både når det gjelder nye direkteruter, nye nattogtilbud og kortere reisetider.

The Guardians Berlin-korrespondent har beskrevet noen av tognyhetene som kommer i 2023.  Nattogtilbudet fra Stuttgart til Wien, Venezina, Budapest og Zagreb blir utvide med et nattog til Rijeka. Den turen tar 15 timer. Det blir også et nytt nattog fra Basel til Dresden og Praha. Og fra München blir det nytt nattog til Liguria via Østerrike. Og ikke bare til Genoa, men også videre via Cinque Terra-kysten til La Spezia. 

En nyhet i det franske TGV-nettet er at det blir etablert en helt ny rute mellom Freiburg i Tyskland og Bordeaux i Frankrike. Tvers gjennom Frankrike på under 8 timer. Og i følge the Guardian er det ikke bare vinelskere som vil nyte godt at denne ruten:

"From Germany’s Black Forest region to Bordeaux in under eight hours would have been impossible a generation ago. It may be a route for wine lovers, but that’s not what’s driving demand; it is, rather, a theme park just north of Freiburg which is very popular with French visitors. It now has a dedicated station called Ringsheim/Europa-Park, where from mid-December you’ll be able to catch not just a weekly train to Bordeaux but also a direct TGV to Marne-la-Vallée-Chessy, for Disneyland Paris. That itinerary will surely appeal to those keen to sample Europe’s two leading theme parks in a single trip. One-way fares from Freiburg or Ringsheim to Bordeaux start at €59."

En annen gladnyhet på jernbanefronten i Europa er at Litauen, som har vært uten et grensekryssende togtilbud, nå skal få togforbindelse til både Warszawa og Krakow. Reisen mellom Vilnius og Warszawa vil ta ni timer.

Gassmangel og sårbarhet

The Economist har sett på hvilke land som er mest sårbare når hvis gassforsyningene strupes ytterligere. Artikkelen "The countries most at risk from Europe’s energy crunch" ser først på de direkte effektene av at gassen slås av og der blant annet industri må stenge slik at det er nok gass til at folk ikke fryser i hjel. Som kartet til venstre viser er det i tillegg til Tyskland særlig landene i Sentral-Europa uten kystline, som Ungarn, Tsjekkia, Slovakia og Østerrike som er sårbare.

Men så ser de også på de sekundere effektene, det som skjer som en konsekvens av at andre må redusere aktiviteten. Og da er det en langt bredere krets av land som blir hardt rammet: 

"The secondary effect of tight energy supplies will spread the pain further. Global gas supplies will be constrained well into 2024, pushing prices higher. That will hit household incomes, lowering demand in the economy. Businesses may choose to reduce output to cut energy costs, which would then spread along supply chains to other sectors and countries."

Ville dyr gjør comeback i Europa

For ville dyr har ikke Europa vært noe favorittsted. Ikke på mange hundre år. Befolkningene har vokst og landbruket har lagt beslag på stadig mer areal til matproduksjon. Og samtidig har jakt, og til og med skuddpremier, bidratt til å nesten utrydde en rekke ville dyrearter. Både rovdyr og andre ville dyr.

Nettstedet Our World in Data har funnet frem tall som viser hvordan dette til omkring i hvert fall 1950 var en kontinuerlig og ofte ukontroversiell utvikling. Mennesker tok stadig mer plass og naturen måtte ta mindre plass. Men så skjedde det noe og dataene til dette nettstedet viser hvordan de ville dyrene har kommet tilbake, og til dels gjort helt spektakulære comeback. De skriver i artikkelen "Wild mammals are making a comeback in Europe thanks to conservation  efforts" at: 

"By the first half of the 20th century, many of Europe’s mammals had been reduced to just a fraction of their historical levels. Millennia of hunting, exploitation, and habitat loss had forced them into decline. Many had been wiped out completely. But many mammal populations have seen a dramatic increase over the last 50 years.

A coalition of conservation organizations – including the Zoological Society of London; Birdlife International; and Rewilding Europe – periodically publish reports on how animal populations across Europe are changing. In their latest report they looked at the change in populations of 24 mammal species, and one reptile species – the Loggerhead turtle.4 The results are shown in the chart. Eurasian badger populations achieved an average increase of 100% – a doubling. Eurasian otters tripled, on average. For red deer this was an increase of 331%. The Eurasian beaver has made the most remarkable recovery. It’s estimated to have increased 167-fold, on average. There were likely only a few thousand beavers left in Europe in first half of the 20th century. Today there are more than 1.2 million."

Det er beregnet at Europa har 250 arter av pattedyr, så dette utvalget her på 24 utgjør derfor bare en liten del, og baserer seg dessuten på data som er samlet inn på litt ulike måter fra ulike kilder. Men likevel er de nok ganske representative for en trend. Landbruket er mer intensivt og bruker mindre areal. Fraflytting fra distriktene og befolkningsnedgang har gjort at noen områder er tilbakeført til naturen. Og jakt foregår på en kunnskapsbasert måte der  skal ulike bestander skal forvaltes og reguleres, og kanskje øke, men ikke utryddes.