tirsdag 26. desember 2023

Robert D. Kaplan: Adriatic

Jeg er begeistret for gode reiseskildringer. Robert D. Kaplans bok "Adriatic", med undertittelen "A Concert of Civilizations at the End of the Modern Age" er en slik bok det er verdt å lese fordi den bidrar med kunnskap og kontekst på flere plan og på områder det er viktig å forstå bedre.

Reiseskildringer er ikke reiseguider, bøkene som hjelper folk finne frem på et nytt sted, for eksempel på ferie. Reiseskildringer er en blanding av reise og opplevelse, historie, litteratur, arkitektur, økonomi, gamle og nye maktkamper og politikk, og gjerne videreformidling av fortellinger fra de man treffer på veien. Og forfatterens egne tanker. Og så er det helt opp til forfatteren å avgjøre hvor reisen går, hva slags tematisk innramming man langer og hvor store eller små doser av hver av de nevnte ingrediensene det skal være.

Derfor er dette en sjanger som ofte blir kritisert for å være for lite akademisk, for lite journalistisk, for lite fokusert om en klar problemstilling, for opptatt av å snakke med vanlige folk, eller for lite opptatt av vanlige folk. Men fordi reiseskildringer har vært skrevet og lest i mange hundre år er det vanskelig å bli kvitt dem. Jeg liker denne sjangeren nettopp fordi den lar forfatterens interesser og engasjement bestemme hva som er viktig. Det blir ofte mer levende og engasjerte tekster da. Jeg liker Erika Fatlands bøker veldig godt og har blogget om og berømmet både "Sovjetistan" og "Grensen". De tilfredsstiller ikke formkravene til en akademisk artikkel, men, det er ikke poenget. Poenget er å viderebringe kunnskap og sammenhenger til langt flere enn et akademisk publikum, også forskningsbasert kunnskap.

Tilbake til Robert Kaplan. Det var hans bok "Balkan Ghosts" fra 1993, som fikk meg til å interessere meg for sjangeren. Jeg syntes dette var en drivende god bok, blant annet fordi den tok opp noen vanskelig spørsmål som ikke passet helt inn i noen av de dominerende politiske forklaringsmodellene i internasjonal politikk. Ikke den demokrati- og markedsoptimistiske liberalismen, men heller ikke den rasjonelle realpolitikken. Og definitivt ikke venstresidens teorier om at konflikt handler om klasse og sosiale forklaringer. Kaplan tilførte en "Clash of civilizations"-lignende analyse av konflikten på Balkan.

Robert Kaplans reiste fra land til land på Balkan, trakk de lange historiske linjene tilbake til skillet mellom det vest-romerske og øst-romerske riket, bruddsonen mellom det katolske, det ortodokse og det muslimske Europa, et oppgjør med fascister i mellomkrigstiden og 2, verdenskrig som mange steder aldri ble tatt og hvordan mange uoppgjorte konflikter fortsatt ligger og verker. Det interessante var at ingen forleggere i utgangspunktet var interessert i en reiseskildring i gammelt grums, men da krigene på Balkan brøt ut ble det klart for mange at vi burde vært mye mer opptatt av å forstå nettopp denne gamle historien. Så har han siden den gang også skrevet bøker om andre deler av verden, blant annet Sentral-Asia, Vest-Afrika, India og Kina, med mye av den samme miksen av geografi, kultur og historie,

"Adriatic" er en slags tilbakevending til problemstillingene i "Balkan Ghosts". Adriaterhavet kan høres ut som et pussig reisemål vinterstid, med regnvær, vind og lavsesong for reiser. Og er ikke Adriaterhavet en litt kjedelig geopolitisk bakevje i dagens verden? Nei, mener Kaplan, for det er nettopp rundt Adriaterhavet mange av de historiske konfliktlinjene fantes som også i dag må forstå og lære av, og også forstå at ikke går bort av seg selv. Mellom øst og vest i Romerriket og mellom øst og vest i Europa, mellom den katolsk og ortodoks kristendom, og islam. mellom Østerrrike-Ungarn og  det osmanske riket, mellom fascisme og kommunisme, mellom NATO og Warszawa-pakten. Og i dag mellom å være i EU og eurosonen, og å være utenfor. 

Kaplans måte å reise og beskrive er slik at gjerne tar med seg et lite lass med bøker, både skjønnlitteratur og faglitteratur om historie, kultur og politikk, og leser seg opp. Han bruker ikke tiden til å snakke med veldige mange folk på veien. Ja, i denne boken snakker han ikke med noen, men lever livet som en eldre boklesende byturist på den italienske delen av reisen, før han kommer til Trieste. Der bestemmer han seg for å snakke med folk, som i Kaplans sammenheng er journalister, akademikere, politikere og forfattere, og mest folk som var disse tingene før. Veldig forskjellig fra for eksempel Erika Fatland som drar til de ytterste utpostene, grenseoverganger og fjellandsbyer, og snakker med sjåfører, guider og alle hun møter på sin vei. Og gjør naturligvis at bøkene blir veldig ulike, Men Kaplan er uansett mest opptatt av noen av de virkelig lange linjene i historien,  Og når man besøker Ravenna er det ikke så mange å snakke med om Ravennas rolle i konflikten mellom det øst-romerske og vest-romerske riket. 

En reiseskildring må ha en reiserute og Robert D. Kaplans reise går fra vest til øst rundt Adriaterhavet. De første fire kapitlene foregår i byer i dagens Italia: Rimini, Ravenna ("How Theodoric and Dante Shaped the west"), Venezia og Trieste. Så er kapittel 5 lokalisert til Slovenia (Lublijana, Rijeka, Koper), kapittel 6 til Kroatia (Zagreb, Split, Korcula, Dubrovnik), kapittel 7 til Montenegro og Albania og til slutt til Korfu i kapittel 8 der det særlig handler om konflikter rundt migrasjon og hvordan de vil kunne øke i årene som kommer.

Selv om boken er rimelig konsentrert geografisk, rundt Adriaterhavet, er den svært sprikende tematisk og i tid. Og så blir det opp til leseren om det likevel sammenheng. Men noen spennende gjennomgående tematikker er det jo. Et av dem handler om rollen tverrnasjonale statsdannelser har hatt for å dempe motsetninger. De gikk jo av moten etter 1. verdenskrig i Europa, men Robert Kaplan er opptatt av hvordan multinasjonale statsdannelser som Bysants og Østerrike-Ungarn bidro til å forebygge nasjonale konflikter og hvordan det i akkurat dette hjørnet av verden av slik at Republikken Venezia organiserte handel og forsvar for byene i store deler av Adriaterhavet i flere hundre år. Venezia var kjent for å ikke være så opptatt av nasjonalitet eller religion, så lenge man kan tjene penger og våre trygg). 

PS 1: New York Times skrev an bra anmeldelse av boken da den kom i 2022 der han er litt kritisk til at den ikke går nok i dybden om Republikken Venezias historiske rolle. Men det tenker jeg man kan løse ved å lese mer om Venezias fascinerende historie andre steder).

PS 2: Robert D. Kaplan har nettopp kommet med en ny bok, "The Loom of Time" som jeg skal lese når jeg får tid. Den handler om det Kaplan omtaler som "The Greater Middle East", områdene mellom Middelhavet og Kina.

Ingen kommentarer :

Legg inn en kommentar