Forskjellen er Kina, Twitter og 20-åringene

Det skjer aldri virkelig store endringer i den arabiske verden. Da Berlinmuren falt og frigjorde Øst Europa skjedde det ingenting. Da internett og Google kom, og skapte problemer for andre regimer over hele verden, skjedde det fortsatt ingenting. Hvorfor skjer plutselig alt på en gang akkurat nå?

Det er tema for Thomas Friedmans kommentarspalte i New York Times i dag, skrevet fra Amman i Jordan. I følge han er det tre nye krefter i sving: Kina, Twitter og 20-åringene:

"I’m convinced that the forces that were upholding the status quo here for so long — oil, autocracy, the distraction of Israel, and a fear of the chaos that could come with change — have finally met an engine of change that is even more powerful: China, Twitter and 20-year-olds."

Selv om Kina selv er livredd for det som er i ferd med å skje i Egypt og andre arabiske land, er landet paradoksalt nok også en viktig årsak. To sider ved Kinas vekst og suksess har enorm betydning og er indirekte med på å endre det politiske kartet i den arabiske verden. Det ene er at Kinas suksess er årsak til den kraftige stigningen i priser på matvarer, energi og drivstoff som særlig rammer de fattigste. Noe som gjør at regjeringer etter beste evne prøver å kompensere med økte subsidier eller økt lønn til offentlig ansatte, uten å egentlig ha råd til det. Den andre effekten av Kinas suksess er at varer som kunne blitt produsert i arabiske land, Thomas Friedman nevner for eksempel lanterner til Ramadan som spiller populær egyptisk musikk, blir importert fra Kina. Kina produserer alt det Egypt og mange andre utviklingsland kunne produsert, men  billigere og mye mer effektivt, selv tradisjonelle egyptiske varer.

Sosiale medier som Twitter, blogger og Facebook er det andre som har skjedd. Og mobiltelefoner med nettilgang og videokamera. Det kan virke som regjeringene i den arabiske verden er helt ute av stand til å forstå hva som har skjedd på dette området.

Men viktigst av alt er kanskje 20-åringene. Det er i dag 100 millioner mennesker i den arabiske verden mellom 15 og 29 år, mange har utdanning, men ikke jobb. De opplever at prisene stiger og at fremtidsutsiktene er blitt dårligere. Og den utdanningen de har er ikke alltid så imponerende som den ser ut på papiret. The "educated unemployables" kaller Friedman de som kommer ut av arabiske skoler og universiteter:

"Egypt, Jordan, Yemen, Tunisia today are overflowing with the most frustrated cohort in the world — “the educated unemployables.” They have college degrees on paper but really don’t have the skills to make them globally competitive. I was just in Singapore. Its government is obsessed with things as small as how to better teach fractions to third graders. That has not been Hosni Mubarak’s obsession. I look at the young protesters who gathered in downtown Amman today, and the thousands who gathered in Egypt and Tunis, and my heart aches for them. So much human potential, but they have no idea how far behind they are — or maybe they do and that’s why they’re revolting. Egypt’s government has wasted the last 30 years — i.e., their whole lives — plying them with the soft bigotry of low expectations: “Be patient. Egypt moves at its own pace, like the Nile.” Well, great. Singapore also moves at its own pace, like the Internet."

Sist jeg skrev om Thomas Friedman her på bloggen var i desember, da skrev han innledningsvis i kommentaren sin i New York Times at han skulle han ta fire måneder fri for å skrive ny bok. Jeg går ut fra at den tidligere Midt Østen-korrespondenten og forfatteren av From Beirut to Jerusalem måtte legge litt andre planer etter de siste dagers hendelser i Kairo. Vel verdt å lese er også artikkelen fra noen dager siden om hvorfor det som nå skjer i Egypt og Jordan forandrer Israels situasjon fullstendig og innleder en helt ny tidsregning: B.E., Before Egypt. A.E., After Egypt.