Obama og Springsteen: Born in the USA

Nei, her er det ikke slik at Bruce Springsteen har fått med seg Barack Obama på scenen for å synge "Born in the USA". Dette handler om en ny podcast på Spotify, i 8 episoder, der Obama og Springsteen snakker om livene sine og om landet de bor i. "Renegades - Born in the USA" heter den. Og de har naturligvis mye å fortelle om og er flinke til det. Her er en liten smakebit fra YouTube. 

Ganske morsomt at Obama husker svært godt første gang han møtte Bruce Springsteen, som spilte på at valgkamparrangement i primærvalgkampen til Obama før han ble president, mens Springsteen slett ikke husker når han møtte møte USAs tidligere president førte gang:

- The world is messy

En meget god appell fra Barack Obama, som advarer mot en type politisk aktivisme som først og fremst handler om å sette merkelapper på og dømme andre.

Obama: UK bakerst i køen ved Brexit

Det er kanskje litt pussig at det beste kortet de britiske EU-tilhengerne har akkurat nå heter Barack Obama. Men slik er det og det ble tydelig demonstrert på dagens besøk i London. En del britiske EU-motstandere innbiller seg nemlig at en britisk utmelding av EU, som øker avstanden til kontinentet, vil muliggjøre det fornyet og forsterket bilateralt forhold til USA, med egne avtaler. Barack Obama rev ned alle slike illusjoner og forklarte klart og tydelig at USA prioriterer EU, mens Storbritannia ved en utmelding vil havne langt bak i køen. The Guardian oppsummerer det slik:

"Appearing with David Cameron at the Foreign Office, Obama said he was delivering the warning that the UK is better off in the EU because “part of being friends is being honest”. “I think it’s fair to say maybe some point down the line but it’s not going to happen any time soon because our focus is on negotiating with the EU,” he said. “The UK is going to be at the back of the queue.” 

Og da han ble utfordret på om USA ville finne seg i den type  tilpasninger til en internasjonal organisasjon som britene må akseptere i EU, svarte Obama:

"He added: “I would tell you this. If right now I’ve got access to a massive market where I sell 44% of my exports and now I’m thinking of leaving the organisation that gives me access to that market and is responsible for millions of jobs and an enormous amount of commerce, that is not something I would probably do.”

Nå har ja-siden i Storbritannia vært gjennom en ganske krevende periode, men det kan se ut som Obamas besøk har vært en kraftig vitamininnsprøytning. Så populær er Obama blant britene at nei-kampanjens ledere har gjort alt de kan for å snakke ned Obamas betydning. Dels har de vært opptatt av å si at det ikke betyr så mye hva han mener nå når han snart skal gå av, og Boris Johnson har til og med sagt at Obamas halvt kenyanske bakgrunn taler mot at man bør lytte til ham. The Economist skriver:

"The Leave camp is furious at the intervention, calling it a diplomatic impropriety. Boris Johnson has a counter-column in the Sun today urging the president to butt out and, rather oddly, insinuating that as a “half-Kenyan” his views reflect resentment of Britain’s colonial past. In truth this is sour grapes. For many on the Leave side quitting the EU is a first step to building a new Anglophone alliance, led by Britain and America and extending across the Commonwealth. How ungrateful, how unAmerican, how un-Anglo-Saxon of the president to reject this thrilling fantasy. But most of all they are angry because his comments will hurt their cause. America’s president is popular in Britain. Brexiteers know that voters will take his arguments seriously."

I tillegg til å være krystallklar på pressekonferansen om at Storbritannia havner bakerst i køen om de melder seg ut av EU har Barack Obama også skrevet et langt leserinnlegg i dag i The Telegraph, der han minner britene om at de har gjort EU bedre ved å være med:

"As citizens of the United Kingdom take stock of their relationship with the EU, you should be proud that the EU has helped spread British values and practices – democracy, the rule of law, open markets – across the continent and to its periphery. The European Union doesn’t moderate British influence – it magnifies it. A strong Europe is not a threat to Britain’s global leadership; it enhances Britain’s global leadership. The United States sees how your powerful voice in Europe ensures that Europe takes a strong stance in the world, and keeps the EU open, outward looking, and closely linked to its allies on the other side of the Atlantic. So the US and the world need your outsized influence to continue – including within Europe."

Det er jo litt rart at det trengs en amerikansk president for å minne britene på at de er med på å prege Europa i en åpen, demokratisk og markedsorientert retning og at verden er tjent med at de fortsetter med det. Så får vi håpe britene er enige.

Gettysburg Address 150 år

Ney York Times omtale

For nøyaktig 150 år siden i dag ble en av verdenshistoriens mest berømte taler holdt. Det skjedde på krigskirkegården ved Gettysburg 19. november 1863, midt under den nord-amerikanske borgerkrigen. Da klarte president Abraham Lincoln gjennom noen ganske få setninger å formulere et frihetsbudskap som er omtrent like berømt og symbolsk viktig som uavhengighetserklæringen fra 1776.

Noe av det interessante er at det på denne dagen i Gettysburg, Pensylvania, omtrent fire måneder etter det store slaget der nord-statene vant en viktig militær seier, ikke var Abraham Lincoln som var hovedtaler, men tidlgere diplomat, politiker og Harvard-rektor Edward Everett, en av tidens virkelig store talere. Han snakket om krigshistorie, frihet og demokrati i over to timer. Så skulle Abraham Lincoln komme med en kort kommentar. Men det er denne lille talen til Lincoln på omkring to minutter som sammenfatter det alle var opptatt av og som er blitt stående som en av verdenshistoriens viktigste. Den er slik:

"Four score and seven years ago our fathers brought forth on this continent a new nation, conceived in liberty, and dedicated to the proposition that all men are created equal. Now we are engaged in a great civil war, testing whether that nation, or any nation so conceived and so dedicated, can long endure. We are met on a great battlefield of that war. We have come to dedicate a portion of that field, as a final resting place for those who here gave their lives that that nation might live. It is altogether fitting and proper that we should do this.

But, in a larger sense, we can not dedicate, we can not consecrate, we can not hallow this ground. The brave men, living and dead, who struggled here, have consecrated it, far above our poor power to add or detract. The world will little note, nor long remember what we say here, but it can never forget what they did here. It is for us the living, rather, to be dedicated here to the unfinished work which they who fought here have thus far so nobly advanced. It is rather for us to be here dedicated to the great task remaining before us—that from these honored dead we take increased devotion to that cause for which they gave the last full measure of devotion—that we here highly resolve that these dead shall not have died in vain—that this nation, under God, shall have a new birth of freedom—and that government of the people, by the people, for the people, shall not perish from the earth."

Teksten finnes for øvrig i fem litt ulike versjoner fordi Lincoln jobbet med et par utkast og skrev også ned et par versjoner til utgivelser i ettertid . Det kan man lese mer om på Wikipedia. Datidens mottakelse i media var for øvrig høyst blandet og svært preget av avisenes politiske orientering. Det republikanske New York Times hyllet talen dagen etter, mens den demokratiske Chicago Times skrev at:

"The cheek of every American must tingle with shame as he reads the silly, flat and dishwatery utterances of the man who has to be pointed out to intelligent foreigners as the President of the United States".

Den lokale avisen Harrisburg Patriot-News var også svært negativ i sin lederartikkel for 150 år siden og kalte presidentens tale for "silly remarks". Men nå angrer de. For noen dager siden gikk Patriot-News ut og erklærte av de tok feil for 150 år siden og beklaget sine karakteristikker i en ny lederartikkel. Denne gangen skriver de:

"...the forefathers of this media institution brought forth to its audience a judgment so flawed, so tainted by hubris, so lacking in the perspective history would bring, that it cannot remain unaddressed in our archives. (...) Our predecessors, perhaps under the influence of partisanship, or of strong drink, as was common in the profession at the time, called President Lincoln’s words “silly remarks,”deserving “a veil of oblivion,” apparently believing it an indifferent and altogether ordinary message, unremarkable in eloquence and uninspiring in its brevity. In the fullness of time, we have come to a different conclusion. No mere utterance, then or now, could do justice to the soaring heights of language Mr. Lincoln reached that day"

I forbindelse med 150-års jubileet for The Gettysburg Address ønsker kampanjen Learn The Adress (learntheaddress.org) å få amerikanere til å spille inn sin egen fremføring av talen på video og dele med andre. Her er et eksempel der en rekke kjente personers bidrag er klippet sammen i en felles video:

USAs government shutdown med lego

NRK Beta

Om det bidrar til å opplyse mer enn det forvirrer må den enkelte avgjøre, men jeg synes i hvert fall den var ganske kul. Det er NRK Beta som har kommet over en artikkel i The Atlantic Wire der man visualiserer den politiske debatten om det føderale budsjettet i kongressen ved hjelp av legoklosser i ulike farger.

Da får man blant annet frem hvor store eller små de ulike bitene man krangler om er. Og så får man for så vidt også frem et annet poeng som man ikke nødvendigvis trenger lego for å illustrere; at demokratenes svar uansett hvilke kreative nye forslag republikanerne kommer med er (og må være) akkurat det samme: "No. Pass the whole thing."

For en mer grundig gjennomgang av hvilke sektorer som rammes og hvor mange ansatte som ikke kan dra på jobb, kan man lese The Economists artikkel om "The federal government - Closed until further notice" som gir en bra oversikt over konsekvensene av den pågående politiske konflikten.

Det som uansett er sikkert er at selv om denne budsjettkrisen er ubehagelig så er det som kan komme i neste uke mye verre. Da når USA sitt gjeldstak (debt ceiling), hvilket betyr at den føderale regjeringen ikke kan låne mer penger og sannsynligvis ikke kan innfri sine forpliktelser til alle de skylder penger, enten det er borgere eller kreditorer. Og selv om gjeldstaket er hevet 74 ganger før i historien, uten store problemer, er stemningen nå så forgiftet i kongressen at det er fullt mulig de ikke blir enige. Hva skjer da? The Economist skriver:

"If the debt ceiling is breached, the government will have to rely on tax revenues, which currently cover a mere 84% of its expenditures, to pay for everything. It may be able to stiff pensioners while still paying interest on the national debt, thus avoiding a cataclysmic default. But no one has tried this before, so no one knows if the Treasury’s systems would cope. In any case, slashing federal spending by 16 cents on the dollar would fairly swiftly cause a recession, and no politician wants to explain to Grandma why he stopped her Social Security cheque."

Hvorfor Obamas seier var et nederlag

President Obama skrøt i etterkant av budsjettavtalen fordi den innebærer økte skatter for de rikeste i USA. Blant republikanerne i representantenes hus valgte mange å stemme mot budsjettavtalen nettopp fordi skatter skal økes mens det ikke ble enighet om kostnadskutt. Dette har nok bidratt til at mange amerikanske medier og også norske medier feilaktig har fremstilt dette som en stor seier for Barack Obama.

En mer nøktern analyse av hva som er vedtatt, og hva som venter at nye konflikter, viser at det er Obama som ligger an til å tape klart mest. To gode analyser av hvorfor dette er tilfelle kan man finne på Tom Therkildsens blogg Tomsnakk og på Jan Arild Snoens blogg hos Minerva. Disse to bloggerne, som dessuten ser på dette fra sine helt ulike politiske ståsteder, konkluderer begge med at republikanerne har skaffet seg et klart overtak i forhold til de politiske beslutningene må komme i neste runde.

Kort oppsummert ligger årsaken til dette i kombinasjonen av hva som er vedtatt på budsjettets inntektsside (i form av skattesatser) og hva som enda ikke er vedtatt av kutt på budsjettets utgiftsside, men må komme snart. For å ta det i tur og orden:

Når det gjelder skattene har mediene og de republikanske utbryterne vært mest opptatt av at noen velstående personer må betale en del mer skatt enn i dag. Men det viktigste for helheten er ikke at skattene for noen rike øker, det er tross alt alt for få av dem til at de kan løse budsjettunderskuddet i USA, men at skattenivået fra George W. Bush-perioden skal fortsette å gjelde for alle andre. Barack Obama har gjennom denne avtalen fratatt seg selv muligheten til å bruke økte skatteinntekter til å rette opp budsjettbalansen. For å sitere Tom Therkildsen:

"...sannheten er at det stort sett er skattepolitikken til president George W. Bush som nå gjelder. Kongressens eget budsjettkontor regner kostnadene med de nye skattesatsene – sammenlignet med å gå tilbake til satsene fra før Bush-perioden – til om lag 4 trillioner dollar over en periode på 10 år. Så det presidenten har oppnådd er å øke skattene litt i forhold til dagens situasjon, men redusere dem kraftig sammenlignet med å gå over ”budsjettstupet”. Faktisk har demokratene og presidenten med dette i praksis "låst inne" et skattenivå som er helt utilstrekkelig for å kunne kontrollere statsgjelden og samtidig opprettholde dagens velferdsytelser for en befolkning der antallet eldre vil øke sterkt i årene som kommer."

Kan man ikke komme i mål ved å økte statens inntekter må man gjøre noe med statens utgifter. Og når noen medier fremstiller det som om Obama unngikk utgiftskutt i budsjettavtalen er dette i beste fall en halvsannhet. Obama unngikk noen automatiske kostnadskutt som ville kommet hvis man ikke hadde fått til en avtale. Men gjeldstaket som setter en begrensning på hvor mye penger USAs statsadministrasjon kan låne for å finansiere sin fremtidige drift er ikke opphevet. Obama fikk bare utsatt tidspunktet for når man treffer gjeldstaket med noen få uker. Jan Arild Snoen skriver:

"Kuttene er utsatt i to måneder. President Obama ville ha opphevet ordningen med at Kongressen setter et tak på hvor mye gjeld staten kan ta opp, men republikanerne sa naturlig nok nei, siden dette er et viktig forhandlingskort for dem. De kan stille betingelser for å gå med på å heve taket, noe som passer republikanerne ekstra godt, siden det er dette partiet som snakker mest om behovet for å holde underskuddet nede. (...) Gjeldstaket er allerede teknisk sett nådd, men Obama-administrasjonen har noen knep tilgjengelig som gir dem et par ekstra måneder. Men i starten av mars må noe skje, og hevingen av gjeldstaket og behandlingen av de automatiske kuttene vil skje samtidig."

Så realiteten er at allerede i mars, som et resultat av tidligere vedtak og litt utsettelse, så kommer det neste store slaget om det ikke-bærekraftige amerikanske budsjettunderskuddet. Og da er det ikke lenger slik at man kan løse problemet med økte skatter, de er allerede vedtatt. Nå er kutt i offentlige utgifter eneste vei til å nå målet.om å rette opp et enormt budsjettunderskudd, som bare i 2012 var på 1100 milliarder dollar. Som Tom Therkildsen helt riktig skrev på bloggen sin onsdag, dagen etter budsjettvedtaket:

"I natt vedtok Kongressen å skyve på de automatiske utgiftskuttene som lå i ”budsjettstupet” med noen måneder. Demokratene oppfatter det som en seier, og republikanerne som et nederlag. Det er å snu saken på hodet. Det er republikanerne som har skaffet seg et maksimalt gunstig utgangspunkt for neste runde med forhandlinger, mens forsvarsverkene til demokratene er kraftig svekket. Demokratene har allerede ”vunnet” skatteøkninger av stor symbolsk (men dessverre langt fra noen stor økonomisk) betydning og en kort utsettelse av nedskjæringene. Nå kommer regningen. Republikanerne kommer til å kreve kraftige kutt for å heve gjeldstaket, og demokratene har ingenting å ”betale med” for å hindre slike kutt. Skattepolitikken er nå allerede gitt bort."

At flertallet av republikanerne i representantenes hus (151 mot 85) likevel stemte mot dem fremforhandlede avtalen sier nok mer om tilstanden i det republikanske partiet for tiden enn om hvem som har vunnet mest i forhandlingene. Vi vet jo også fra norsk politikk hvor lett det kan være å ønske seg så mye samtidig at man klarer å få gode politiske kompromisser til å se ut som nederlag.

The fiscal cliff

USAs føderale budsjettunderskudd har vært et sentralt politisk tema i hvert fall siden 1981 da Ronald Reagan økte forvarsutgiftene og reduserte inntektsskatten, og innledet en periode med vedvarende budsjettunderskudd og en voksende gjeld. Første del av 80-tallet økte USAs føderale gjeld til omkring 40 prosent av BNP. Det var historisk høyt, med beskjedent i forhold til dagens nivå som snart er på hele 80 prosent av BNP.

Alle er enige om at noe må gjøres, men USAs politikk er gradvis blitt så polarisert at det er vanskelig å se hvordan man kan bli enige om tiltak som vil oppnå det nødvendige flertallet i kongressen. Denne gangen slår noen særlig tøffe konsekvenser til, konsekvenser partiene vedtok sommeren 2011 da de ikke klarte å vedta en felles plan for et balansert budsjett, men var enige om å stille seg bak et slags "riset bak speilet" om man ikke klarte å bli enige før 2013 I en gjennomgang av denne situasjonen i The fiscal cliff - on the egde i siste nummer av The Economist, skriver de i artikkelen at:

"The outside world has long assumed that Mr Obama and Congress would strike a deal, because the alternative is too awful. Starting on January 2nd, taxes would jump for almost all taxpayers; a payroll-tax cut and enhanced unemployment benefits would expire; across-the-board cuts to federal spending would begin; and a clutch of other tax and spending measures would take effect. The total fiscal impact equals roughly 5% of GDP over a full year, easily enough to tip America’s economy back into recession."

Nå er det vel grunn til å håpe og tro at kongressen i USA i hvert fall blir enige om noe. Denne pedagogiske videoen viser hvilke tiltak det er størst sannsynlighet av de vedtar, og hvilke de neppe blir enige om. Selv om  det blir enighet om mer enn man regner med i dag vil effektene av tiltakene man må gjennomføre gi en alvorlig innstrammingseffekt i USAs økonomi. Det skyldes ikke bare det galopperende budsjettunderskuddet, men også USAs demografi som gjør det enda vanskeligere enn før  balansere inntekter og utgifter.

Hvordan kan det da være slik at begge partier er enige om å kutte i underskuddet, men har store problemer med å bli enige om hva de skal gjøre? Det skyldes uenighet mellom partiene om hva man skal gjøre. Obama og demokratene vil helst la være å gjennomføre store kostnadskutt, særlig de som rammer velferdsordninger,. De vil heller øke skattene, særlig for de rikeste. Republikanerne derimot har ikke stemt for en skatteøkning i kongressen siden 1993 og er ikke spesielt begeistret for å gjøre det denne gangen heller, de vil heller kutte utgiftene i budsjettet med milliardbeløp

Skal USA unngå en automatisk innstramming med greske dimensjoner. omkring 5 prosent av BNP neste år, må noen gi seg. Og det må skje ganske raskt. De neste dagene kan bli noen virkelig spennende dager i amerikansk politikk. Klarer de ikke å bli enige vil effektene sannsynligvis være merkbare verden over, selv i det oljesmurte Norge.

Bill Clinton blander seg inn - igjen

Det er snart presidentvalg i USA og Roger Simon i Politico har skrevet en morsom artikkel om hvordan Bill Clinton nok en gang blander seg inn i en presidentvalgkamp, og som så ofte før med et litt annet budskap enn man skulle vente. Denne gangen har Bill Clinton  vært på CNN og snakket om Mitt Romney. Der sa han blant annet at:

"...a man who has been governor and had a sterling business career crosses the qualification threshold."

Kommentaren om "sterling business career" kommer rett etter at Obama har kjørt TV-reklamer der han hevder at Bain Capital under ledelse av Romney har vært til stor skade for amerikanske arbeidere.

Roger Simon mener at uenigheten egentlig handler om to viktige forhold der Clinton og Obama skiller lag. Det ene er at Clinton alltid har vært mer positiv til finansnæringen enn Obama. Finanskrisen har nok også fristet Obama til å være langt mer populistisk i sine karakteristikker av Wall Street enn Clinton hadde behov for.

Det andre forholdet handler om nominasjonskampen mellom Obama og Hillary Clinton i South Carolina i 2008, der Bill Clinton klarte å rote det ordentlig til for sin egen kone ved å først insistere på at de skulle satse for fullt i en svært krevende delstat for Hillary, og så, da det begynte å bli opplagt at det ville ende i et knusende nederlag, uttale at det ikke var så farlig fordi: "Jesse Jackson won South Carolina in ’84 and ’88.". Det ble tolket som å bety at seieren der ikke var så viktig for Obama likevel, for det var tross alt mest svarte velgere av den typen som tidligere hadde stemt på Jesse Jackson.

Noen mener at denne blunderen fra Bill Clinton, som bidro til at Obama vant med en 29 prosentpoengs margin i South Carolina i 2008, var det som dyttet hele nominasjonen til Obamas fordel. I hvert fall førte det til at forholdet mellom de to senere ikke har vært særlig hjertelig. Men at Clinton også skulle blande seg inn i denne valgkampen og bruke den til å forsvare Mitt Romneys innsats i Bain Capital, kom sannynligivs nokså overraskende på Obama og det demokratiske partiet.

I sak har imidlertid Bill Clinton rett når han indirekte sier at Obamas kritikk av Bain Capital og andre investorer av denne typen er forfeilet og skyter langt over mål. The Economist kommenterer dette slik:

"Mr Romney is fond of saying that Mr Obama has no idea how the economy works and how jobs are created. The way the Obama campaign talks about Bain Capital suggests that his criticism is correct. Mr Obama, as noted above, likes to insinuate that there is a conflict between pursuing profits and creating jobs. In the long run, however, in a competitive economy, that is nonsense. Only profitable firms can sustain any jobs, and the more profitable they are, the more money they have to invest in new ventures with new workers."

Wingnuts

Wingnut er et amerikansk begrep som beskriver en person på en politiske ytterfløy, til høyre eller til venstre, som gjerne dyrker noen nokså sære teorier og ikke er spesielt mottakelig for objektive fakta. For de har allerede bestemt seg for hva som er sant. Eller som dommer Clay D. Land sa om advokat Orly Taitz, en av de mest fremtredende "birthers":

"Unlike in Alice in Wonderland, simply saying something is so does not make it so".

Wingnuts finner vi i flere ulike fasonger, og boken Wingnuts - How the lunatic fringe is hijacking America av John Avlon, en bok som kom i fjor, gir et overblikk. Den beskriver en del av de virkelig sprø teoriene, og miljøene som står bak, men kunne godt ha gått litt dypere inn hvordan disse ytterliggående synspunktene får økende gjennomslag i det etablerte politiske miljøet.

Forfatter John Avlon var taleskriver for Rudi Guiliani i New York og ønsker seg bredere kompromisser om store reformer, og løsninger inn mot det politiske sentrum , et sentrum han mener flertallet av amerikanere egentlig også tilhører, selv om politikerne deres går mot fløyene. Han kritiserer venstresiden for å lide av Bush derangement syndrome, noe som gjorde at de sluttet å se klart. Uansett hva Bush sa eller gjorde var man mot.

Og han har et par ferskere eksempler på hvordan venstreorienterte wingnuts som kongressmedlem Alan Grayson og andre aktivister i det tidligere demokratiske flertallet i kongressen gjorde det umulig for Obama å finne kompromissser i det politiske sentrum, selv om han gikk til valg på at han skulle samarbeide over partigrensene..

Men noen balanse mellom kritikk av ytre venstre og ytre høyre er det ikke i boken, det handler mest om høyresidens wingnuts. Og det har nok mest med den eksplosjonen i ulike varianter av protestbevegelser som har vokst frem på høyresiden etter at Obama ble president. Mer moderate krefter i det republikanske partiet blir nedkjempet i nominasjonsprosessene, de sliter med å vinne representasjon i det hele tatt i deler av USA, og partiet til Lincoln er snart ikke til å kjenne igjen, mener Avlon.

I følge Avlon ville heller ikke Barry Goldwater eller Ronald Reagan vært særlig glade for at partiets base blir for smalt og ikke har takhøyde nok for ulike meninger:

"...Ronald Reagan won the White House for conservatives by preaching a "big tent" philosophy - noting as far back as in 1967, "The Republican Party, both in California and nationally, is a broad party. There is room in our tent for many views; indeed, the divergence of views is one of our strengths" - and reminding activists that an 80 percent friend is not a 20 percent enemy. These axioms echoed Reagan's genial personality, but they were also shrewd politics. In 1984 the tent was big enough to hold 59 percent of the electorate and carry forty-nine states."

Boken er også innom radioprogramledernes rolle, blant annet Glen Beck og Rush Limbaugh, og hvordan mediene polariseres, noe jeg også skrev om her på bloggen i forbindelse med the Economists bilag om gamle og nye medier nylig. Jeg tror ikke vi unngår en utvikling i retning av at flere medier har meninger, og tror heller ikke det er så negativt hvis man er åpen og tydelig på at man faktisk mener noe.

Avlon er også innom hvor stor betydning sosiale medier har fått for denne politiske mobiliseringen på fløyene og har noen interessante tall som viser hvordan republikanerne var helt bakpå i bruken av sosiale medier i forrige presidentvalgkamp, men at Tea Party-folket og de nye protestbevegelsene har en helt annen holdning og primært bruker sosiale medier i sin mobilisering:

"The technology gap could be seen in the GOP's 2008 online outreach. Obama had 3.1 million Facebook supporters, compared to 600 000 for McCain. Obama had 113 million YouTube views compared to 25 million for McCain (...) By mid-2009 there were twice as many conservative congressmen on Twitter as Democrats, and Sarah Palin was using her Facebook page as her primary means of communicating with supporters. The Tea Party protests and town hall protests were organized online, and with an assist from Fox News' pre-game promotion, they started to feel like populist uprisings."

Boken gir som sagt et bra overblikk over ulike mer eller mindre merkelige bevegelser som preger amerikansk politikk for tiden, alt fra folk som vil yte væpnet motstand mot en stat de mener er blitt sosialistisk til de som vil rive løs delstaten sin fra unionen, såkalte "tenthers". Det er "birthers", det er "truthers" (som tror USA selv stod bak 9/11) og det er folk som mener Obama er antikrist.

Der boken kunne vært enda sterkere er å dokumentere hvordan dette ikke bare er sære utgrupper, men synspunkter som i en eller annen grad påvirker de etablerte partiene og de politiske beslutningsprosessene i kongressen. Ikke fordi så mange sentrale politikere er like gale som the wingnuts, men fordi det i dagens polariserte debattklima er en del politikere som sliter med å ta tydelig avstand fra usannheter og galskap. Boken viser hvordan moderate stemmer i begge partier blir straffet og risikerer å forsvinne fra kongressen. Det blir ikke lett å styre USA hvis det er en trend som forsterkes.

There's no one as Irish as Barack Obama

Da har etter hvert Barack Obama ankommet et hardt prøvet Irland i dag og han har vært i Dublin og har møtt blant annet Irlands president Mary McAleese og den ferske statsministeren Enda Kenny i formiddag. Men turens høydepunkt er naturligvis besøket i Moneygall, den lille landsbyen der Barack Obamas great-great-great grandfather på morssiden, Falmouth Kearney, bodde før han utvandret til USA i 1850. Obamas irske røtter er udødeliggjort av The Corrigan Brothers i sangen "Theres no one as Irish as Barack O'Bama", er i en animert videoversjon:



Teksten går blant annet slik:

O’Leary, O’Reilly, O’Hare and O’Hara
There’s no one as Irish as Barack O’Bama
You don’t believe me, I hear you say
But Barack’s as Irish, as was JFK 

Det er også laget en nyere versjon av sangen i forkant av Obamas besøk i Moneygall , en "Welcome Home President Barack O'Bama"-versjon, der innbyggerne i Moneygall deltar i videoen og man kan se den lille landsbyen. 

Obama og aksjonen mot Osama bin Laden

Det er utrolig hvordan en uventet seier kan forandre alt. Og mer uventet og spektakulært enn den brå slutten for Osama bin Laden er det vel knapt mulig å få det til. Obama har i løpet av noen dager gått fra å måtte håndtere tullete påstander om at ikke er født i USA, noe han riktignok har besvart på en helt glimrende måte, til å bli mannen som har eliminert hele USAs hovedfiende. Snakk om å snu stemningen.

Så er det naturligvis mange som stiller noen spørsmål om hva drapet på Osama bin Laden betyr. The Telegraphs USA-redaktør har oppsummert sine tanker i 10 thoughts on Osama bin Ladens death. Jeg tror nok han har rett i den direkte betydningen for kampen mot islamistisk terror ikke blir nødvendigvis blir så stor. Folk slutter ikke plutselig å være islamister. Og terroristcellene som er bygget opp fungerer sannsynligvis uten noe direkte operasjonelt lederskap fra bin Laden uansett. Eller som Foreign Policy formulerer det: Osama Bin Laden is dead, Al Quaeda isn't.

For amerikansk politikk betyr dette forhåpentligvis at de klarer å bli opptatt av større og viktigere ting enn Obamas fødselsattest en tid fremover. For Obama er dette en enorm seier, selv om suksessen er resultat av en langvarig etterretningsinnsats som startet under George Bush. Akkurat det er ikke noe stort problem for Obama. Problemet hans er nok heller at neste presidentvalg ikke vil bli avgjort av utenrikspolitikk, men av tilstanden i amerikansk økonomi. Men når det dukker opp påstander om at presidenten ikke er patriotisk nok, så skader det definitivt ikke å ha denne operasjonen på CVen sin.

Det som har forandret seg mest siden 11/9-2001 er imidlertid verken USA eller al-Qaida, men den arabiske verden. Der er det ikke bin Laden og hans organisasjons visjon om fremtiden som er på offensiven lenger. Det er demokratibevegelsen som vinner terreng  blant de unge. Eller som New York Times i dag skriver om effekten av drapet på Osama bin Laden i den arabiske verden:

"But most remarkable, perhaps, was the sense in countries like Egypt, Tunisia and Libya that Bin Laden was an echo of a bygone era, riven by ossifying divides between West and East, American omnipotence and Arab weakness, dictatorship and powerlessness. (...) For a man who bore some responsibility for two wars and a deepening American involvement from North Africa to Yemen and Iraq, many say, Bin Laden’s death serves as an epitaph for another era."

Dersom analysen i denne artikkelen er riktig så var bin Ladens tid forbi uansett, opprørene og demokratibevegelsen hadde parkert ham på sidelinjen av dagens agenda i den arabiske verden. Mulig det er en vel optimistisk analyse av hvor langt man har kommet i reformprosessen og at det er fortsatt er stor fare for tilbakefall. Men uansett analyse av veien videre i det arabiske opprøret må det som har skjedd i dag være positivt. Det er grunn til å juble sammen med amerikanerne i dag.

Obama på toppmøte i Silicon Valley

Foto: US Government

Akkurat hva de skåler for på bildet vet bare de som var der, men det ser ut som det var en hyggelig middag hjemme hos venturekapitalist John Doerr på torsdag. Til høyre i bildet sitter Barack Obama med Steve Jobs til venstre og Mark Zuckerberg til høyre for seg. Og rundt bordet er topplederne i den delen av USAs teknologiindustri som har hovedkontor i Silicon Valley.

Hensikten med middagen var å snakke om USAs teknologisektor og satsingen på forsking og innovasjon som Obama var opptatt av i State of the Union talen. Deltagere var toppledere i de fleste av USAs fremste teknologiselskaper som holder til i området, inkludert (de Mashable har klart å identifisere), med klokken fra ytterst til venstre:

Eric Schmidt (Google), Art Levinson (Genentech), John Chambers (Cisco), John Doerr, Larry Ellison (Oracle), Reed Hastings (Netflix), John Hennessy (Stanford University), Carol Bartz (Yahoo), Dick Costolo (Twitter), Mark Zuckerberg (Facebook), Barack Obama, Steve Jobs (Apple) og Steve Westly. Et par personer er så langt uidentifiserte. Bildet sier ikke alt om USAs viktigste ikt-bedrifter, det mangler noen store som har hovedkontor andre steder i USA enn i Silicon Valley, som IBM, Amazon og Microsoft (Intel holder til i Silicon Valley, men de fikk besøk av Obama dagen etter i Hillsboro Oregon). Men dette er likevel et godt bilde av hvordan ledelsen i verdens fremste teknologiklynge ser ut akkurat nå.

Det er jo også interessant at det i tillegg til bedriftenes toppledere også er med to venturekapitalister (Doerr og Steve Westley) og et verdensledene universitet (Stanford). Det er jo nettopp dette spesielle samspillet mellom næringsliv, universitet og kompetent kapital som gjør denne regionen best i verden på å stadig få fram nye softwarebedrifter, høyteknologibedrifter og disruptive innovatører, sist representert av Facebook og Twitter. Bedrifter som ofte springer ut av forskningsmiljøene eller fra andre bedrifter, henter kapital fra business angels og venturekapitalister i nærheten som vet hva de skal lete etter og ansetter talenter fra de ledende universitetene.

Men besøket er ikke bare interessant ut fra et hvem-er-hvem innen IT. Det er også svært interessant politisk. For Obama er Silicon Valley tradisjonelt kjerneområde, ikke bare i form av mange velgere, men også i form av uvanlig mange velgere med mye penger. Han er helt avhengig av å ha sterk støtte i Silicon Valley for å vinne neste valg. I følge en artikkel i Politico:

"In 2008, employees at the top 20 Silicon Valley tech firms gave Obama $1.4 million, compared to just $267,000 raised for Republican John McCain, according to a Center for Responsive Politics analysis. Voters in the area favored Obama by 70-30 margin. “From a political perspective, it’s basically a grand slam for Obama,” says California-based Democratic consultant Chris Lehane, quickly ticking off four reasons it was a no-brainer for the White House. “First, this is a part of the country that’s still creating high-paid jobs. Next, Jobs being there buys you a national audience. … Next, you get to talk about the role Facebook is playing [in the Mideast liberation movements]. And it’s touching base with a group of donors who are going to be very important in next year’s election.”

En liste over hva de enkelte deltagerne på middagen har brukt på partiene de siste ti årene er å finne i San Francisco Cronicle. Demokratene en klar ledelse i denne gruppen, det er bare Larry Ellison og John Chambers som har brukt noe særlig penger på republikanske kandidater, men også de to har brukt mer penger på demokrater enn på republikanere. Slik vil det nok også fortsette i denne delen av USA, men Obama kan ikke ta det for gitt at han får stemmer og donasjoner. Han må også lytte til hva de fremste representantene for det kunnskapsbaserte næringslivet er opptatt av.

To positive ting med Tea Party-bevegelsen

Alt tyder på at det blir et politisk jordskjelv på linje med, eller kanskje større enn seieren i 1994, da republikanerne vant 52 mandater og veltet et demokratisk flertall som hadde vart i 40 år. Republikanerne dominerte deretter kongressen i 12 år, frem til 2006 da demokratene tok begge hus tilbake. Nå kan flertallet snu igjen i begge hus, etter bare fire år med demokratisk flertall.

Vi vet at en av vinnerne i kveld vil bli Tea Party-bevegelsen, en konservativ grasrotbevegelse som har vunnet flere av nominasjonsvalgene i det republikanske partiet. Nå kan man helt klart diskutere hvorvidt Tea Party har gode svar på USAs største utfordringer, men det gir ikke mye mening når norske medier konsekvent omtaler dem som ultrakonservative og til og med høyreekstreme. Som blogger George Gooding skriver i dag er denne bruken av merkelapper ganske pussig. For å få merkelappen venstreekstrem i Norge må man sprenge bomber, det holder ikke å være vanlig kommunist. Høyreekstrem er man derimot når man går inn for lavere skatter, en redusert offentlig sektor, et balansert budsjett og et konservativt syn på moralspørsmål.

For å skape litt balanse er det grunn til å trekke frem to områder der Tea Party-bevelgelsen bidrar positivt inn i det politiske systemet, og står for en revitalisering av det politiske ordskiftet i en situasjon der alternativene kunne blitt langt verre. Det ene poenget er at denne grasrotbevegelsen sannsynligvis har bidratt til å redde det republikanske partiet fra å bli kvalt av konformitet, kjedsomhet og George Bush. For to år siden snakket Obama om de store spørsmålene, trakk de store folkemengdene, brukte sosiale medier og skapte entusiasme. Republikanerne var temmelig irrelevante og uinteressante. Dette har snudd totalt, i stor grad fordi Tea Party valgte å mobilisere innenfor det republikanske partiet og ikke utenfor. Peggy Noonan i Wall Street Journal skriver:

."..the tea party is not a "threat" to the Republican Party, the tea party saved the Republican Party. In a broad sense, the tea party rescued it from being the fat, unhappy, querulous creature it had become, a party that didn't remember anymore why it existed, or what its historical purpose was. The tea party, with its energy and earnestness, restored the GOP to itself. In a practical sense, the tea party saved the Republican Party in this cycle by not going third-party. It could have. (...) Because of this, because they did not go third-party, Nov. 2 is not going to be a disaster for the Republicans, but a triumph. The tea party did something the Republican establishment was incapable of doing: It got the party out from under George W. Bush."

En morsom anekdote i denne kommentaren til Noonan for oss som har et forhold til gamle musikkhelter, er hvordan Mo Tucker, den kvinnelige tidligere trommeslageren i Velvet Underground, er blitt Tea Party-aktivist, og forklarer hvordan en kunstner kan konvertere til en bevegelse som kulturelitene ser på som den laveste av alle livsformer. The Guardian har også fanget opp dette og skriver om "All tomorrow's tea parties". Og Riverfront Times har funnet henne og gjennomført et intervju på e-post.

Det andre poenget jeg vil peke på er at det ikke er opplagt at opprør mot etablerte politikere, i en tid med finanskrise og misnøye, tar fredelige og demokratiske former. I Frankrike har et ikke spesielt radikalt forslag om å heve pensjonsalderen fra 60 til 62 år slått ut i ville streiker, gateslag og steinkasting mot politiet. Er det et bedre alternativ å trykke penger enn å kreve at budsjettene kuttes og at utgiftene er i bedre samsvar med inntektene? Hvem er egentlig mest ekstreme, de som protesterer mot president Sarkozy i Frankrike eller de som protesterer mot president Obama i USA? Kommentarspalten Lexington i The Economist skriver at det amerikanske opprøret klart er å foretrekke fremfor det franske:

"It is not hard, if you really try, to find good things to say about America’s tea-partiers. They are not French, for a start. France’s new revolutionaries, those who have been raising Cain over Nicolas Sarkozy’s modest proposal to raise the age of retirement by two years, appear to believe that public money is printed in heaven and will rain down for ever like manna to pay for pensions, welfare, medical care and impenetrable avant-gardemovies. America’s tea-partiers are the opposite: they exhale fiscal probity through every pore. In their waking hours, and in bed at night, they are wracked by anxiety. How is a profligate America to cut borrowing, balance the budget and ensure that its billowing deficit will not place an unbearable burden on future generations? The tea-partiers do not just have less selfish motives than the pampered French. They also have better manners. Let the French block roads and set things on fire: among tea-partiers it is a point of pride that their large but orderly rallies leave barely a crumpled candy wrapper behind them."

Så , selv om europeiske liberalere og sosialdemokrater lett vil finne saker å være uenige med Tea Party-kandidater om, og jeg har også vært kritisk her på bloggen,  er det greit å få ting inn i et visst perspektiv. De utgjør neppe noen stor fare for det demokratiske systemet eller for verdensfreden. De som har grunn til å være mest bekymret på kort sikt er sannsynligvis de mer etablerte establishment-republikanerne som håper å bli presidentkandidater i 2012. Tea Party-bevegelsen har ikke et flertall av befolkningen bak seg. Men årets valgprosess har vist at de har avgjørende innflytelse i nominasjonsprosessen i det republikanske partiet. Den kommer de til å bruke den i 2012.

Obama vs the wingnuts

Det blåser en kraftig republikansk vind over USA når det i dag er tre uker igjen til et valg på guvernører, the Senate og the House. Valget vil forandre det politiske kartet ganske mye. Og fordi USAs politikk betyr så mye for resten av verden, er det jo verdt å følge litt med på valgkampen og de ulike konfliktene som dominerer debatten. Selv om Obama uansett blir sittende som president i minst to år til, vil rammebetingelsene for regjeringen hans bli veldig annerledes i tiden som kommer. Om det har vært vanskelig å få igjennom Obamas hjertesaker før, blir det omtrent umulig etter dette valget.

Den republikanske valgvinden ser en tydeligst i prognosene for mandatfordelingen i representantenes hus (bildet over) der alle medlemmene velges på nytt ved valget i høst. Republikanerne vil få flertall både der og blant guvernørene. Når velgere i hele USA blir spurt om hva de vil stemme leder republikanerne med omkring 48 mot 41 prosent. Og dette vil naturligvis også slå ut i senatvalget, men her er det bare 37 av de 100 plassene som er på valg, noe som gjør at demokratene kan beholde sitt flertall med et nødskrik. For en grundig analyse av situasjonen i de 37 duellene anbefales norske Monticello Societys valganalyse fra i dag og Jan Arild Snoens analyse hos Minerva, der han spår fortsatt demokratisk flertall i senatet med et eller to mandater.

Nå skulle en kanske tro at den veldige misnøyen med demokratenes politikk i kongressen og valgskredet republikanerne kan få om tre uker også slår ut i en sterk misnøye med Barack Obama, og et nesten garantert skifte om to år. Men slik er det ikke. Selv om to av tre i USA mener at landet går i feil retning ligger Obamas approval ratings fortsatt nær 50-50. Og målinger som er gjort i forhold til presidentvalget i 2012 viser at Obama leder marginalt over Romney og Huckabee og mye mer over Sarah Palin. Det er også spurt om velgerne vil støtte Obama eller en Tea Party candidate i 2012, og da leder også Obama klart.

Så når den kraftige republikanske bølgen ikke er kraftig nok til å sørge for større misnøye med Obama eller et republikansk flertall i senatet allerede i høst, er det ikke demokratenes fortjeneste. Flertallet synes de gjør en elendig jobb. Problemet er at mange republikanere har lett for å bli overivrige og skyter seg selv i foten ved å nominere ytterfløyskandidater. I USA har de et begrep som heter "Wingnuts", en slags parallell til britenes "loony left", men som i amerikanernes tilfelle er mest dagsaktuelt på den politiske høyresiden der det har dukket opp en del temmelig bisarre kandidater som har fått støtte fra The Tea Party og så blitt nominert som offisielle republikanske kandidater. Og det ser ikke velgerne ut til å like så godt, i hvert fall ikke i tradisjonelt demokratiske stater som i år kunne vurdert å stemme på en moderat republikaner, men ikke får den muligheten.

I Kentucky har republikanerne nominert Rand Paul, en kandidat båret fram av Tea Party-bevegelsen som sannsynligvis vinner i november, men ikke på langt nær så overbevisende som en mer moderat republikaner ville gjort. En viktig grunn til det er at Rand Paul som av alle ting klarte å skape tvil om hva han mente om Civil Rights Act fra 1964, og antydet at staten muligens har gått for langt på dette området, og at det kanskje kunne overlates til private virksomheter å selv avgjøre om de vil skille kunder på bakgrunn av hudfarge. Han trakk det raskt tilbake, men alle som kjenner bare litt til amerikansk historie skjønner fort hvilken håpløs politisk debatt man da roter seg inn i.

I Delaware er det mer ekstremt. Der har republikanerne nominert Christine O'Donnell, en kandidat som er såpass bisarr (sjekk for eksempel denne "I am you"-videoen) at hun garantert taper et valg til senatet republikanerne kunne vunnet med en normal kandidat. I Nevada ser det ut som demokratenes Harry Reid er så upopulær at han kan tape senatsvalget mot Sharron Angle, men det spørs vel om det er noen fordel for republikanernes sjanser om to år å ha henne i senatet. Angle, O'Donnell og Sarah Palin går nå under fellesbetegnelsen The Mama Grizzlies. Og Sarah Palin har lagt ut en Mama Grizzlies video på YouTube. Problemet til republikanerne er at man vinner valg ved å vinne sentrum, ikke ved å skape begeistring på ytterfløyen og støte fra seg de moderate. Så jo flere wingnuts, jo mer fornøyd blir Obama.

Generaltabbe

Hvis noen var i tvil om hva generaltabbe betyr, kan man jo spørre general Stanley McChrystal. Han lot seg intervjue av Rolling Stone og hele intervjuet kan leses her. Hvorfor han i det hele tatt lot seg intervjue av Rolling Stone kan man jo lure på, kanskje han trodde han skulle bli en rockestjerne. Når man ser hva han faktisk har uttalt så var det ikke mange andre alternativer enn at generalen måtte gå. I følge New York Times tok det ikke lang tid å ta en beslutning. I et demokrati må det være slik at generalene er underordnet den øverste representanten for den utøvende makten, i USAs tilfelle en demokratisk valgt president. Og som Monticello Society skriver, det må alltid være slik at øverste sivile myndighet har det siste ordet om strategi i en en krig.

Generaltabben gir for øvrig godt med brensel til diverse amerikanske talkshowverter, inkludert David Letterman, Jay Leno, Jon Stewart og Stephen Colbert:

If you drill and you spill, you must pay the bill

Mandag falt BPs aksjekurs nye 9 prosent etter at det ble klart at forholdet mellom selskapet og amerikanske myndigheter er blitt enda surere. En presset Obama valgte å sammenligne virkningene av utslippet i Mexicogulfen med virkningene av terrorangrepene 11. september 2001. Der er også blitt antydet at BP kan miste alle sine oljekonsesjoner i USA, noe markedet slett ikke liker. I følge Bloomberg:

"BP Plc may lose control of its U.S. oil and natural gas wells and be barred from doing business with the federal government as punishment for the worst oil spill in U.S. history, industry and regulatory analysts said. President Barack Obama and lawmakers are debating penalties that would cripple the company’s ability to do business in the U.S. as public outrage intensifies."

Grafen over er hentet fra The Economist og viser hvor stort Deepwater Horizon er i forhold til andre historiske utslipp. Det er usikkerhet og uenighet om estimatene, og det at det er kommunisert så ulike tall forsterker BPs problemer ytterligere, men skal vi tro de største anslagene så er utlippet i ferd med å bli det nest største i historien fra en ulykke, bak Ixtoc I utblåsningen i Mexicogulfen i 1979. Selv med de laveste estimatene er dette blant de 20 største utslippene i historien, og i ferd med å klatre videre på listen. Og selv om sammenligningen mellom skadevirkningene av denne ulykken og 9/11 er veldig satt på spissen, og har blitt kritisert, er det ingen tvil om at skadevirkningene er i ferd med å bli betydelige. Og det er ikke bare miljøet som er rammet. Også for oljeindustrien kjennes nok dette ut som en eksistensiell krise akkurat nå.

Onsdag kommer styreleder i BP Carl-Henric Svanberg og konsernsjef Tony Hayward for å møte Barack Obama. Det er Obama som har kalt dem inn på teppet, og det blir neppe et veldig hyggelig møte. Og torsdag skal Tony Hayward grilles i høringer i flere komiteer i kongressen. Der kommer han ikke til å bli møtt av spesielt vennligsinnede utspørrere. Demokratenes leder i senatet Harry Reid har formulert det BP har å forholde seg til slik: "If you drill and you spill, we’re going to make sure you pay the bill". Den regningen kan bli veldig stor, ikke bare i form av penger til å betale for å rense opp, reparere og betale erstatninger, men kanskje særlig i form av skadet omdømme og lavere tillit til at oljeindustrien kan håndtere miljørisiko på en akseptabel måte for samfunnet.

BP straffes i markedet - og i sosiale medier

Etter havariet til Deepwater Horizon 20. april der 11 personer omkom, med en brann og en utblåsning som har pågått siden, har veldig mye gått galt for BP. Om selskapet er skyld i noe som er straffbart skal påtalemyndighetene i USA se på, det skal ikke jeg spekulere i, men at dette har enorme politiske konsekvenser for BP spesielt og oljeindustrien i USA generelt, er det vel få som tviler på.

Markedene liker i hvert fall ikke det de ser. Etter at forsøket på å putte golfballer og gamle bildekk ned i brønnen for å stanse utslippet i den såkalte "Top Kill" operasjonen feilet, falt BPs aksjekurs med 13 prosent i dag, det største kursfallet på en dag på 18 år.I løpet av mai har aksjekursen falt 31 prosent, eller rundt 400 milliarder kroner. I følge E24 har det norske oljefondet tapt 6,2 milliarder på BP. En skulle kanskje tro at Norge allerede var i overkant eksponert i forhold til oljerisko, det er jo der store deler av statens inntekter kommer fra, til at vi trenger å reinvestere oljeinntekter fra norsk sokkel i internasjonale oljeselskaper, men det er jo en debatt som kan tas senere.

Men det er ikke bare i markedet det kommer reaksjoner. Alle som er opptatt av hvordan sosiale medier er i ferd med å bli en del av rammebetingelsene for bedrifters omdømme har fått et ekstremt interessant case som kommer til å bli studert nøye i tiden som kommer. For det første er BPs egen innsats i sosiale medier interessant, Sølvi Suongir skrev om det på bloggen sin allerede for et par uker siden. Det handler blant annet om nettstedet Deepwater Horizon Response, egen Facebookside med 28 000 tilhengere, Twitterkonto, Flickrside og YouTubekanal. I en normal situasjon ville dette vært svært imponerende. Problemet er at situasjonen ikke akkurat er normal, og det BP står opp imot av kritiske sosiale medier er ganske formidabelt.

På Wikipedia er Deepwater Horizon oil spill blitt en fortløpende dokumentasjon av alt som skjer rundt hendelsen. Det er nå 250 fotnoter i artikkelen med lenker til annet stoff på internett. Det er interessant å se hvordan Wikipedia ikke bare er et leksikon i tradisjonell forstand, men også brukes til å dokumentere hendelser som er under utvikling. Jeg tipper mange i tradisjonelle nyhetsmedier som dekker miljøkatastrofen i Gulfen går til Wikipedia for å få oppdateringer og kilder.

Både regjering, forurensningsmyndigheter og delstatsmyndigheter bruker også sosiale medier aktivt. President Obama langer ut mot BP i kraftige ordelag i både gamle og nye medier, blant annet i bloggen sin der han sier:

"As far as I’m concerned, BP is responsible for this horrific disaster, and we will hold them fully accountable on behalf of the United States as well as the people and communities victimized by this tragedy. We will demand that they pay every dime they owe for the damage they’ve done and the painful losses that they’ve caused".

Facebookgruppen Boycott BP har fått over 256 000 tilhengere til nå, mer enn 10 ganger så mange som BPs egen Facebookgruppe om utslippet. Fotosiden der er ganske kraftfull, med over 1500 bilder brukerne laster opp, både bilder av skaden som skjer og opprydningen, men også mer kampanjepregede bilder med kritikk av BP. På sidene finner man lenker til diverse andre nettsteder, som Coalition to Restore Costal Lousiana og Audubon Nature Institute som bruker nettet til å samle inn penger til opprydningen og skaffe frivillige.

Og så er det naturligvis YouTube. Denne videoen er en ganske god illustrasjon på hva en bedrift kan bli utsatt for av kreative sjeler i sosiale medier i dag. Den bygger på en av BPs egne reklamevideoer, men utvikler seg noe annerledes:

Sosiale medier, nyludditter og Morgenbladet

I følge senere beretninger knuste Ned Ludd to strikkemaskiner utenfor Leicester i 1779 i protest mot at han ble arbeidsledig. Ingen vet helt sikkert hvem han var, kanskje er det bare en god fortelling. Men fortellingen inspirerte i hvert fall Luddittene som rundt 1811-13 angrep og brant ned tekstilfabrikker og bomullsmøller i England fordi de mente maskinene tok fra dem jobbene og bare skapte elendighet. Siden har det med jevne mellomrom dukket opp bevegelser som er generelt skeptiske til alt det ny teknologi bringer med seg. I følge Wikipedia er nyluddisme i dag særlig knyttet til skepsis til alt som har med datamaskiner og informasjonsteknologi å gjøre:

"Neo-luddism may also be expressed as doubts as to whether new computer and internet based technology really brings benefits, or the belief that we were better off before its advent. (...) Neo-luddism may express itself in stark predictions about the effect of new technologies. John Philip Sousa for example regarded the introduction of the phonograph with suspicion, predicting: "- a marked deterioration in American music and musical taste, an interruption in the musical development of the country, and a host of other injuries to music in its artistic manifestation, by virtue - or rather by vice, - of the multiplication of the various music-producing machines."

Marit K. Slotnæs ga oss over to sider i fredagens Morgenbladet en fascinerende innsikt i hvordan denne skepsisen til ny teknologi, og i dette tilfellet i særdeleshet sosiale medier, er levende også i dag. Nå har skribenten visstnok aldri brukt sosiale medier selv, men hun har brukt e-post og vet derfor hva det handler om. Selv må jeg innrømme at jeg bruker sosiale medier ganske mye etter hvert, og synes likevel jeg sliter med å fullt ut se konsekvensene det etter hvert vil få for både kunderelasjoner, virksomheters interne samhandling og samhandling i privatsfæren. Det er jo fortsatt ganske nytt for de fleste av oss. Men da er det godt vi har folk som Marit K. Slotnæs som allerede vet svaret og ser at det undergraver selve demokratiet.

Men midt oppe i all denne voldsomme pessimismen kan det kanskje være et lite poeng å peke på at artikkelen er så full av feil, manglende dokumentasjon og selvmotsigelser at det kan være grunn til å ta opp et par ting. Slotæs skriver (teksten i kursiv er høydepunkter fra hennes innlegg):

"Jeg har aldri vurdert å opprette en egen Facebook-profil, hva skal jeg med det? Jeg svarer på e-post og tar telefonen når den ringer. De som vil meg noe, vet hvor jeg treffes."

Tja, hva skal man si til det? Det vitner jo om en viss prinsippfasthet å aldri ha vurdert å prøve Facebook som snart passerer 500 millioner brukere globalt. Man trenger jo ikke like det, men det er kanskje litt rart å være journalist og skrive om sosiale medier når man aldri har prøvd. Men på den annen side, ikke alle som skriver om mord har prøvd det. Det som kanskje er mer bekymringsfult er hvis man tror historien tok slutt med telefon og e-post. Siste mediabarometer fra SSB viser at det i aldersgruppen under 25 er langt flere som bruker sosiale medier hver dag enn som sender e-post hver dag. Man kan nok gå glipp av en del ting i årene som kommer hvis man insisterer på å få alt via e-post.

"Karakteristisk for de sosiale mediene, er at de bryter ned skillet mellom offentlig og privat. Eller: De sosiale mediene privatiserer offentligheten og profesjonaliserer privatlivet."

Interessant påstand. Nå har det for så vidt blitt flere teknologiplattformer som brukes om hverandre offentlig og privat, som for eksempel nettopp den mobiltelefonen og e-posten som er nevnt tidligere. Men det som er helt sikkert er at sosiale medier bidrar ytterligere til å rive ned skiller mellom arbeid og privatliv, skiller som har vært opprettholdt av at det er noen bestemte fysiske steder der vi bruker tid på arbeid, og andre fysiske steder der vi er private og bruker tid på familie, venner og fritidsaktiviteter. Men er det en naturtilstand? Da luddittene knuste fabrikker var det for å protestere mot at arbeidet ble flyttet fra hjemmene deres og inn i fabrikkene. Historisk har skillet mellom arbeid og privatliv vært mindre enn det er i industrisamfunnet og kontorsamfunnet. Det var mange praktiske grunner til at arbeid og privatliv flyttet fra hverandre og arbeidet endte opp i industrien og på kontorene, i fabrikkene var maskinene og i kontorene var dokumentene. I et kunnskapssamfunn er det annerledes. Der jobber flere med informasjon eller med kreative jobber og vi bruker informasjonsteknologi uavhengig av tid og sted. Da vil skillet mellom arbeid og privat måtte finne noen nye grenser. Det er vel noe av denne grensedragningen som er i ferd med å skje, på en litt uryddig måte muligens, akkurat nå på Facebook og Twitter.

"De sosiale mediene er en naturlig forlengelse av narsissismens kultur, der de forpliktelsene man eventuelt påtar seg, er noe som bare gjelder for en selv. Punktum. Det heter som kjent ikke «vi» nå lenger, men «jeg». Dette er så selvsagt at det knapt er verdt å nevne."

Dette er helt feil. Sosiale medier handler også om å fortelle om ting man er opptatt av, men det handler enda mer om å lytte og om å dele. For hele logikken er ganske enkel. De som lytter til deg kan slutte å gjøre det hvis du er for masete eller ikke har noe interessant å si. Da hører de heller på noen andre. Derfor må du behandle folk med respekt og du må samtale på likeverdig basis hvis du skal fortjene å bli hørt på. Nå er det mulig Slotnæs tror alle sosiale medier er en slags personlig radiosending der vi bombarderer andre med støy hele tiden. Sannheten er at MySpace, som lenge var verdens største sosiale medie, oppstod som en arena for å dele musikk med andre. D&B (Del og bruk) der lærere i norsk skole deler erfaringer og diskuterer fag med hverandre på tvers av alle skolene i Norge, er så vidt jeg kan se ikke særlig preget av narsissister. Og slik må det være, det er fortsatt lettere å få et unormalt stort ego i de gamle mediene enn i de nye.

"Mer alvorlig er det at de sosiale mediene også er som skreddersydd for borderline-personligheter: Det vil si en personlighet som mottar sin identitet utenfra, og som skifter med omgivelsene. En borderline-personlighet er uten kjerne, og mangler rett og slett et apparat for å vurdere hva som er sant og riktig, uten kontinuerlig respons fra omverdenen."

Denne påstanden skjønner jeg ikke helt. Slike personligheter finnes nok i sosiale medier også, men er det flere der enn ellers? Og hva er det som gjør at en person som mangler et apparat for å vurdere hva som er sant og riktig skal ta større skade av å bruke sosiale medier enn å ikke gjøre det? Sosiale medier er tross alt ganske transparente, så det kan jo være noen fordeler ved at folk opererer der, og ikke i det skjulte.

"De sosiale medienes infrastruktur, med «venner» på Facebook og «followers» på Twitter, oppmuntrer til en kultur der man først og fremst oppsøker og diskuterer med dem man allerede er enig med. Gevinsten i demokratiske fora er jo nettopp å bli motsagt".

Jeg tror alle som er aktive i sosiale medier kan forsikre Marit Slotnæs om at man blir motsagt i sosiale medier når noen er uenige. Høyt og tydelig, og av mennesker du ellers aldri ville diskutert med hadde det ikke vært for bloggene eller Twitter. Og heldigvis i en konstruktiv tone mesteparten av tiden, for folk liker å diskutere. Både blogger og Twitter har jo en infrastruktur som nettopp muliggjør det å kommentere og diskutere med alle du ønsker å diskutere med. Ved å skrive på en blogg inviterer jeg til kommentarer fra alle som ønsker å kommentere. Jeg tror Morgenbladets papirbaserte infrastruktur utgjør et langt større problem for debatten, for å si det slik. Og merkelig nok legger Morgenbladet ut artikkelen på nett, men uten mulighet til å kommentere.

"Det gir mening å hevde at de såkalt sosiale mediene undergraver fundamentet demokratiet står på. Det er en grunn til at politikk er «kjedelig», i betydningen rituell og langtekkelig. Den innebygde tregheten i de politiske prosessene er en garantist for at viktige avgjørelser ikke tas etter innfallsmetoden."

Det er mulig det er av hensyn til demokratiet Morgenbladet bare gis ut en gang i uken og ikke hver dag. Da kan de tenke litt lengre før de må mene noe. Men vanlige samtaler mellom mennesker har en tendens til å foregå i sanntid (bortsett fra de som foretrekker å skrive brev til hverandre, men det tror jeg er ganske få). Derfor vil nok de fleste være enige om at teknologi som fjerner noe av behovet for å reise fysisk for å delta i samtalen er et gode. Det er også et gode dersom myndigheter og virksomheter kan svare på spørsmål med en gang. Dessuten tror jeg alle som har sett politikere på TV de siste årene er klar over at muligheten til å tenke seg om lenge ikke er så veldig stor. At enkelte prosesser er mer krevende og trenger lengre tid er ikke noe argument for å erstatte e-post med brevpost. Det er et argument for å bruke lengre tid der den demokratiske prosessen eller rettsikkerheten krever tid, ikke for at alt skal ta like lang tid.

"Det er interessant å merke seg at Obama, kort tid etter at bildene av Stoltenberg og hans splitter nye iPad gikk verden rundt, nå nærmest erklærer krig mot den nye teknologien: I en tale til 1100 avgangsstudenter ved Hampton University i Virginia nylig, advarte han mot å bruke for mye tid på teknologi der informasjon blir «en distraksjon og en avledning, en form for underholdning i stedet for et nyttig instrument".

Dette er bare surr. Så vidt jeg kan se er Obama aktiv både på Twitter, Facebook og på blogg fortsatt. Og jeg er overbevist om at hans neste presidentvalgkamp vil være enda mer preget av sosiale medier enn den forrige. Det Obama snakket om, med god grunn etter min mening, er at det ikke er bra hvis vi bare bruker teknologi til å la oss underholde og være passive konsumenter. Vi må tilpasse den og skape innhold og tjenester som bidrar til å frigjøre oss og gjøre verden til et bedre sted. Og da trengs unge folk som vil ta utdanning og ha den kunnskapen som kreves for å forme teknologien. (Ved hjelp av sosiale medier kan man faktisk finne og lenke til Obamas tale slik den faktisk ble holdt). Her er et lite uttdrag):

"And with iPods and iPads; and Xboxes and PlayStations — none of which I know how to work - information becomes a distraction, a diversion, a form of entertainment, rather than a tool of empowerment, rather than the means of emancipation. So all of this is not only putting pressure on you; it’s putting new pressure on our country and on our democracy. Class of 2010, this is a period of breathtaking change, like few others in our history. We can’t stop these changes, but we can channel them, we can shape them, we can adapt to them. And education is what can allow us to do so.

Nå er det sikkert vanskelig å vite forskjellen på en Xbox og Facebook hvis man ikke bruker noen av delene. Men sosiale medier er jo nettopp en slik plattform Obama snakker om, som man kan være med på å forme selv. Der barrierene for å være produsent og ikke bare konsument er mye lavere enn i tradisjonelle medier. Obama har helt rett i sin advarsel. Nettopp derfor håper jeg Obama vil fortsette med å oppfordre folk til å gripe de mulighetene sosiale medier gir.

Barack Obamas innerste krets

Financial Times hadde en interessant artikkel i går om hvem Barack Obama har i sin innerste krets. Hvem er det Obama alltid lytter til når han tar de viktige avgjørelsene? Det analysen beskriver er en svært liten og tett gruppe på bare fire personer.

"In dozens of interviews with his closest allies and friends in Washington – most of them given unattributably in order to protect their access to the Oval Office – each observes that the president draws on the advice of a very tight circle. The inner core consists of just four people – Rahm Emanuel, the pugnacious chief of staff; David Axelrod and Valerie Jarrett, his senior advisers; and Robert Gibbs, his communications chief."

Dette er i følge artikkelen den minste og tetteste gruppen noen president i USA har omgitt seg med siden Richard Nixon. Og det er en gruppe mennesker som har kjent hverandre ganske lenge. Tre av de fire er i likhet med Obama fra Chicago. (Robert Gibbs er fra Alabama). Og tre av de fire hadde helt sentrale roller i Obamas presidentvalgkamp (mens Rahm Emanuel drev sin egen valgkamp for bli gjenvalgt til kongressen):

“It is a very tightly knit group,” says a prominent Obama backer (...) “This is a kind of ‘we few’ group ... that achieved the improbable in the most unlikely election victory anyone can remember and, unsurprisingly, their bond is very deep.”

Artikkelen gir et interessant innblikk i hvem disse fire personene i den innerste kretsen er og hva de er opptatt av. Og når det er en så liten krets som er med på de store beslutningene er det jo også interessant å se hvem som ikke får være med.

Et viktig senatsvalg og en baseball-brøler i Massachusetts

Tirsdag kveld foregår det et uvanlig viktig valg i Massachusetts for å fylle den ledige plassen etter Ted Kennedy i Senatet. De aller fleste av de siste meningsmålingene sier at det blir republikansk seier i noe som burde vært demokratisk walk-over.

San Francisco Chronicle har funnet 10 grunner til at dette er et veldig, veldig viktig valg. Kort oppsummert handler det for det første om at dette er en av de mest demokratiske delstatene i landet. Ikke siden 1972 har Massachusetts valgt en republikansk senator, og den plassen som nå skal fylles har tilhørt Kennedy-familien siden 1952. Samtlige ti medlemmer av US House of Representatives fra Massachusetts er demokrater. Så det er litt forståelig dersom demokratenes kandidat Martha Coakley har tatt litt lett på oppgaven.

For det andre er dette et valg som kan endre styrkeforholdet i senatet og frata Obama støtten fra de nødvendige 60 medlemmene som skal til for å slippe å forhandle med republikanerne. Det er med andre ord et valg som kan velte Obamas helsereform. Og alle andre større saker han vil ha igjennom og som er kontroversielle. Allerede litt over et år ut i Obamas presidentperiode kan rammebetingelsene hans endres helt.

Og ironisk nok har man dette valget fordi demokratene endret loven i 2004 for å hindre at det skulle utpekes en republikansk senator (Tore Sandvik minner om dette poenget på bloggen sin). Da var senator John Kerry presidentkandidat og Mitt Romney guvernør. Og normalt er det jo guvernøren som utnevner en ny senator i perioden fram til neste valg hvis plassen blir ledig. Men demokratene i Massachusetts endret loven fordi de ikke ville gi Romney mulighet til å utnevne en republikansk senator. Og dobbelt ironisk blir det hvis republikaneren som eventuelt blir valgt i Ted Kennedys sted skal være den som sørger for å velte selve helsereformen, Ted Kennedys store prosjekt.

Når demokratene ser ut til å kunne tape en av sine sikreste plasser i senatet har det nok litt med Obama og nasjonale stemninger og gjøre. Men det har nok enda mer med en serie blundere kandidaten Martha Coakley har gjort.

Den mest spektakulære tabben til Coakley var å kalle to profilerte republikanere, Rudi Guiliani og Curt Schilling for "Yankee fans" i et radiointervju. Sportsmetaforer slår naturligvis godt når de treffer. Men de kan være veldig destruktive når de avslører at den som kommer med dem ikke kan noe som helst om sport. At Rudi Guiliani er stor tilhenger at New York Yankees (her snakker vi baseball) og ofte observert i karakteristisk NY-caps er godt kjent. Her er Martha Coakley på trygg grunn.

Problemet er at baseballstjerne, blogger og republikaner Curt Schilling ikke akkurat er noen "Yankees fan". Han har siden 2004 vært en av de største stjernene i Boston Red Sox, og var med på å vinne The World Series i baseball i 2004 og 2007. Stort større idrettshelter har man ikke i Massachusetts. Da Boston Red Sox vant World Series i 2004 var det 86 år siden sist de vant. Mange mente at de var rammet av "The Curse of the Bambino" etter at Babe Ruth ble solgt til New York Yankees i 1919. Men denne forbannelsen ristet Red Sox som sagt av seg i 2004 da de slo St Louis Cardinals i finalen. Og de kom til finalen ved å vinne over nettopp New York Yankees 4-3 over syv kamper etter å ha ligget under 0-3. Det er første gang i historien et lag har klart å snu 0-3 til 4-3. Curt Schilling var en av en av de største heltene.

Dette er ikke en liten og perifer sportslig begivenhet. Vi snakker om noe alle i Boston vet, slik alle i Norge vet at det var Oddvar Brå som brakk staven. Er man politiker fra Trondheim eller Bergen holder man orden på hvem som spiller for Rosenborg og hvem som spiller for Brann. Pinlige feil på dette området er ikke å anbefale, verken i Norge eller i USA. Obama rykket inn i helgen, i valgkampens siste fase for å avverge et alvorlig nederlag. Men det spørs om det var for sent.