Sovjetistan er en reiseskildring i en litt krevende sjanger der det er mye journalistikk og samtaler med folk på reisen, noe historiebok og litt dagsaktuell politisk analyse. Slik Robert D. Kaplan har gjort i noen av sine bøker, blant annet den glimrende "Balkan Ghosts", som igjen er inspirert av Rebekka Wests bok "Black Lamb and Grey Falcon" fra 1941 om Yugoslavia.
Erika Fatland har i arbeidet med boken reist rundt i alle de fem landene etter tur for å bli kjent med personer og steder, "Sovjetistan" følger dette opplegget med et kapittel for hvert av de fem landene, først de to ørkenlandene Turkmenistan og Kasakhstan som nyter godt av oljeinntekter og så de tre fattigere fjellandene. Boken får på en veldig interessant måte frem at dette ikke er fem mer eller mindre like land, men land som til tross for en del fellestrekk har ulik historie, tradisjoner, etnisk sammensetning og politiske systemer, men der det likevel er slik at grensene ble fastsatt litt tilfeldig av Sovjetunionen og derfor ikke alltid tar etniske, språklige eller praktiske hensyn.
Boken starter i Turkmenistan, det mest lukkede og politisk spesielle av landene. De har omkring 5,2 millioner innbyggere på et enormt areal der det meste er ørken. Den forrige presidenten Nijazov, som etter hvert tok navnet Turkmenbasji, gjorde mye rart, blant annet endret han navnet på alle ukedagene og månedene og var glad i å sette opp statuer av seg selv. Hovedstaden Asjkabad er en marmorby med brede avenyer. Ikke mange turister besøker Turkmenistan, noe som gjør denne reiseskildringen spesielt interessant, som når Erika Fatland beskriver byene, forholdene ute i ørkenen og ruinene av oldtidbyen Merv som for øvrig ble erobret av Djengis Khan i 1221.
Så går reisen videre over grensen til det mer åpne og gjestfrie Kasakhstan, et gigantisk land som strekker seg fra Kaspihavet til Kina og utgjorde 12 prosent av det gamle Sovjetunionen, men ikke har mer enn 17 millioner innbyggere. Kasakhstan har minibanker, internett og en god del ytringsfrihet, selv om de fortsatt har samme president som var generalsekretær i det lokale sovjetiske kommunistpartiet i 1991. Erika Fatland besøker Aralsjøen, en økologisk katastrofe, men der den nordlige delen av sjøen som ligger i Kasakhstan heldigvis er i ferd med å komme tilbake,
Hun forteller om hvordan ulike folkegrupper ble tvangsflyttet til Kasakhstan under Stalin, og fortsatt bor der. Hun beskriver byen Astana som ble hovedstad i 1994 og er verdens kaldeste hovedstad. Og hun besøker Semipalatinsk der det ble gjennomført 456 atomprøvestprengninger, men der også Fjodor Dostojevskij i sin tid var straffange. Og for skøyteinteresserte nordmenn er det naturligvis interessant å høre mer om byen Almaty, den gamle hovedstaden, som vi tidligere kjente som Alma Ata, med den berømte Medeobanen 1700 meter over havet der det sist ble satt verdensrekord i 1986, før skøytesporten flyttet innendørs.
Turen går så til Tadsjikistan, et fjelland med 8 millioner innbyggere som er den fattigste av de tidligere sovjetrepublikkene. Tadsjikene skiller seg ut ved at de er et persisk folkeslag og snakker et persisk språk, men med den vrien at de skriver det med kyrilliske bokstaver og ikke arabiske. Landet skiller seg også ut ved at det var en blodig borgerkrig her mellom 1992 og 1997 etter Sovjetunionens oppløsning. I kapittelet om Tadsjikistan får vi også en innføring i "det store spillet", rivaliseringen mellom Russland og England i Afghanistan på 1800-tallet. Og hun besøker grenselven mellom Tadjikistan og Afghanistan i Pamir, et av de mest utilgjengelig stedene på kloden, der smugling er den viktigste næringsveien.
Reien videre går over grensen til Kirgisistan, et annet fjelland, med 5,6 millioner innbyggere. Landet skiller seg ut fra de øvrige ved at folket to ganger har avsatt sittende presidenter og ved at man ikke trenger visum for å reise dit. Det er et land der folk tør å kritisere presidenten åpent, men det er også et land med noen store utfordringer. Virkelig ubehagelig er det å lese om tradisjonen med bruderov, der unge jenter rett og slett blir kidnappet, noen ganger av menn de ikke en gang kjenner, og blir tvunget til å gifte seg, gjerne med aksept fra egne mødre og bestemødre som selv er blitt gift på denne måten. Noen mener at så mye som en tredel av alle ekteskap i landet er slike bruderov, selv om skikken er blitt ulovlig. Boken beskriver også konfliktene mellom kirgisere og usbekere som i 2010 resulterte i voldsomme opptøyer i flere byer i Ferganadalen der 420 mennesker ble drept.
Siste land er Usbekistan, med hele 29 millioner innbyggere, et land som i likhet med Kasakhstan har samme leder som da det var en Sovjetrepublikk under Gorbatsjov. Kapitlet beskriver konflikter rundt regimet, blant annet med islamister. Og vi får høre om den delen av Aralsjøen som ikke er i ferd med å repareres. Vi kan lese om hvordan silkeproduksjonen kom fra Kina og gjorde området til en stor eksportør til Europa allerede før år 1000. Usbekistan har også flere av silkeveiens mest kjente byer, Khiva, Bukhara og Samarkand innenfor grensene. I boken kan vi også lese om Timur Lenk og hans ambisjoner om å gjenopprette Dsjengis Khans rike på 1300-tallet, før boken avsluttes med å beskrive den betydelig mer dagsaktuelle konflikten mellom president Karimov og hans datter, som blant handler omfatter en korrupsjonssak da det ble delt ut lisenser for mobiltelefoni i 3G-nettet i Usbekistan
Det er som sagt en krevende sjanger å kombinere de lange historiske linjene med dagsaktuell politikk og reiseskildring, men jeg synes Erika Fatland løser dette på en glimrende måte. For folk som er nysgjerrige på disse fem sentralasiatiske landene og er på jakt etter en god og velskrevet innføring, er dette boken man bør lese.
Ingen kommentarer :
Legg inn en kommentar