tirsdag 19. januar 2016

Drowning in oil

Forsiden på The Economist til venstre er ikke fra denne uken, men fra mars 1999. Budskapet fra verdens energibyrå IEA denne uken er imidlertid akkurat det samme som i The Economists legendariske artikkel fra 1999: Fordi tilbudet av olje øker, mens etterspørselen har flatet ut, er vi i ferd med å flomme over av olje vi ikke har bruk for. Da faller prisene raskt, og de kan falle videre. Bloomberg skriver:

"Global oil markets could “drown in oversupply,” sending prices even lower as demand growth slows and Iran revives exports with the end of sanctions, according to the International Energy Agency. The IEA trimmed 2016 estimates for global oil demand as China’s economic expansion weakens and raised forecasts for supplies outside the Organization of Petroleum Exporting Countries. While non-OPEC supply is set to drop 600,000 barrels a day in 2016, Iran’s comeback could fill that gap by the middle of the year. As a result, world markets may be left with a surplus of 1.5 million barrels a day in the first half."

Det som skjer med oljeprisene nå påvirker land veldig forskjellig. Mange land og de fleste forbrukere tjener på billig energi, mens de fleste oljeproduserende land har vært vant til høyere inntekter og har over tid fått økende problemer med statsbudsjettene sine. Problemene blir mer alvorlige jo lavere oljeprisen faller.

Første gang jeg blogget om virkningene av det som da virket som en veldig lav oljepris var i oktober 2014 da oljeprisen hadde falt fra 115 dollar på sommeren til "bare" 85 dollar. "Vinnere og tapere med billig olje" het innlegget, som minnet om at Iran, Venezuela og Russland trenger en oljepris på over 100 dollar for å kunne dekke statens utgifter, men at også Saudi Arabia har fått et forbruksnivå som er høyere enn inntektene når oljeprisen er 85 dollar, men fordi de har penger på bok tåler de det lengre enn mange av konkurrentene..

Neste bloggpost om lav oljepris het rett og slett "Billigere olje". Den skrev jeg i desember 2014 da oljeprisen hadde falt til 70 dollar, noe som virket veldig lavt og satt igang spekulasjoner i media om at skiferoljeproduksjonen i USA ville måtte stenge kranene. Noe The Economist i sin analyse av Sheiks vs shale mente ikke var særlig sannsynlig fordi det er markedsmekanismer og ikke politikk som styrer skifergassprodusentene, Mens OPEC tar politiske beslutninger om lavere produksjon for å presse opp prisene, er fordelen med et marked at de som ikke tåler lavere priser må gi seg, mens de som kutter kostnader og introduserer mer effektive teknologier og produksjonsprosesser vinner. Til, til store glede for forbrukerne som opplever lavere priser.

Og nå er vi der at mens 85 dollar virket billig høsten 2014 har oljeprisen vinteren 2016 falt under 30 dollar. I følge IEA kan den falle enda lavere, noe som påvirker både Norge og andre oljeproduserende land sterkt. Bloomberg skriver:

"Prices “could go lower.” Oil sank to a 12-year low of less than $28 a barrel in London on Monday as the removal of international sanctions over the weekend freed Iran to revive crude exports, threatening to swell a glut created by fellow OPEC members and U.S. shale drillers."

Det kommer stadig nyheter om oljeproduserende land som får ulike problemer som et resultat av en oljepris som ikke er i nærheten av det kostnadsnivået de har vendt seg til. I dag skriver Financial Times om Azerbadjan som har innført strenge tiltak for å begrense valutaeksport. Til og med Saudi Arabia er nå nødt til å redusere i energisubsidier, øke avgifter og kutte i offentlige budsjetter.

Det er i tider som dette vi virkelig forstår hvor bra det er at Norge har valgt annerledes enn mange andre oljeproduserende land når vi har satt penger på bok i oljefondet i stedet for å bruke dem opp.. Staten her spart store deler av oljeinntektene gjennom mange år. Vi har ikke et kostnadsnivå som er himmelhøyt over statens inntekter, selv med lav oljepris. Vi må omstille vi også, men det er tross alt mye lettere å håndtere et lavere overskudd enn å håndtere et stort underskudd. Dessuten har ikke norsk oljeindustri fortrengt alt annet eksportrettet næringsliv slik det er i mange andre oljeproduserende land. Norge har både en sjømatnæring, en prosessindustri, en høyteknologisk industri og en kunnskapsintensiv tjenestesektor som i disse dager nyter godt av en lavere kronekurs og er levende bevis på fordelene ved å ha flere ben å stå på.

Så kan man jo lure på hva som skjedde i 1999 da oljeprisen var 10 dollar og The Economist spådde enda lavere ojepris fordi verden var "drowning in oil". Det som skjedde var at oljeprisen raskt begynte å stige igjen. Dels fordi lav pris bremser investeringene i ny produksjon og dermed fører til lavere tilbud. Og dels fordi økonomien kom ut av krisen og begynte å vokse igjen, I 1999 tok The Economist temmelig feil i sine spådommer skulle det vise seg. Særlig på etterspørselssiden fordi Kina, men etter hver også land som Brasil og India, fikk en kraftig økonomisk vekst og en langt kraftigere etterspørsel etter olje enn de fleste hadde regnet med.

På et eller annet tidspunkt vil etterspørselen etter olje og gass ta igjen tilbudet også denne gangen. Da vil prisene gå opp igjen. Men man gjør nok lurt i å være forberedt på at det kan ta en stund og at det kan bli verre før det blir bedre..