Droneforsvar som militært økosystem

Lenke til The Economist

Sjefen for Ukrainas droneforsvar heter Robert "Madyar" Brovdi, og er intervjuet i en del medier den siste tiden i anledning et regnestykke som viser at det er blitt slik at russiske tap til ukrainske droner nå går fortere enn Russland klarer å skaffe nye soldater til fronten.

The Economist er en av publikasjonene som skriver om Brovdis avdelinger for ubemannet krigføring, og skriver i artikkelen "Ukraine’s top drone commander wants to bleed Russia’s army dry", at:

"Russian losses have increased substantially since he took over last summer, aided by a revamped, gamified system that now prioritises enemy infantry. December marked a turning point, the first month when verified Russian losses to Ukrainian drones exceeded recruitment. Since the start of the winter, Ukrainian drones have killed or incapacitated at least 8,776 more soldiers than Russia has replaced. Russia continues to gain little ground in return for its losses."

Økosystem av 15 funksjoner som virker sammen

Artikkelen i The Economist heter . Den beskriver en situasjon der det er blitt slik at Ukraina er ledende i verden når det gjelder ubemannet krigføring, både offentivt og defensivt. De ligger foran NATO, hevder Brodvi, og USA og andre NATO-land bruker Ukraine for å lære hvordan en drone ikke bare er en militær "ting", men et helt system av flere komponenter og funksjoner om må henge sammen

"Teams operate 3-5km behind the line, overseen only by battle captains back at headquarters. Mr Brovdi says the unit has an ecosystem of 15 interlocking functions, from jamming to surveillance, mine-laying and explosive production. It is a concept nato generals have yet to grasp, he says. “When the Americans come—and they come to us like bees to honey—they ask, ‘Which drone is best?’ I tell them the best drone is an ecosystem. For one pilot to make a kill, a whole machine must work behind him.”"

 Aftenposten hadde en artikkel fra frontlinjen i helgen som er inne på noe av det samme i artikkelen "Slik stoppet ukrainerne Putins vinteroffensiv". Det er en interessant fortelling om hvordan tilværelsen på frontlinjen har endret seg i positiv retning for ukrainerne som er intervjuet i saken, blant annet som et resualtet av en velutviklet og mangfoldig samling av ubemannet utstyr. Det er ikke bare angrepsdroner og etteretnignsdroner i luften, men en rekke kjøretøyer på bakken også, som grukes bådde til forsyninger, bytte av reservedeler og en rekke andre oppgaver.

Forvar organisert rundt dronekrigen

I starten var det nok slik i Ukraina-krigen at droner var et slags tillegg. Et supplement til annen og mer tradisjonell måter å føre krig på, med artilleri og stridsvogner, og dronene måtte hele tiden tilpasses andre systemers logikk, virkemåter og helhetlige systemer. Men gradvis har logikken endret seg og andre deler av systemet må tilpasse seg droneforsvaret. Aftenposten beskriver flere sider av dette, både nye angrepsdroner, forsyningslinjer som holdes åpne takket være droner, og nye måter å sette opp forsvarslinjene:

• Dronekrigen snudde: Nå flys de små FPV-dronene inntil fem-seks mil inn bak russernes linjer. Fiberoptikk, nye radiofrekvenser, KI-teknologi og økt ukrainsk droneproduksjon gjorde dødsonen bredere. 
• Nye forsvarslinjer: Ukrainerne har bygget nye, omfattende festningsverk tilpasset dronekrigen. Endeløse grøfter med piggtråd og sperringer strekker seg over steppen med underjordiske stillinger og bunkere, som kan stå imot russisk artilleri. 
• Robot-logistikk: Både bakke- og luftdroner sørget for å holde de ukrainske forsyningslinjene åpne slik at soldatene klarte å beholde kontrollen ved fronten

Hvordan dette vil påvirke forsvarsplanlegging, utstyrskjøp, digitale systemer og KI-anvendelser, er ikke jeg noen stor ekspert på, men det som viker helt åpenbart er at ting ikke blir som som før. Det er en annen type krig det må planlegges for, og den viktigste skolen for å lære mer om hvordan den vil foregå pågår i Ukraina akkurat nå.

Donald Trump, Europa og Grønland

Helgens The Economist oppsummerer forrige ukens meningsutvekslinger i Davos, og hva de kan bety for den videre utviklingen i forholdet mellom USA og Europa. Denne gangen truet Europa med mottiltak mot amerikansk toll og maktbruk. Det fikk børskursene til å falle, og Trump rygget tilbake. 

Det er ikke sikkert det blir like enkelt neste gang. Lederartikkelen i The Economist, med overskriften "The true danger posed by Donald Trump", oppsummerer det slik:

"The moral is that, to get America’s president to retreat, you have to convince him that you will impose a price on him. In most of their dealings with Mr Trump, European leaders have treated him with sycophancy truffled by the odd, muted objection. This time, they were more assertive and it worked.

That is where the good news ends. At Davos Mr Trump talked about owning Greenland—which means that he could yet seek leverage by reviving tariffs or even the threat to use force. Even if he doesn’t and America and Denmark successfully negotiate a revised treaty that remains short of sovereignty, Europeans should heed the language in his speech. It betrayed an ominous contempt for Europe and for the value to America of the transatlantic alliance as it works today."

Grønland eller Europa?

Er hovdproblemet at Donald Trump vil ha Grønland eller er han først og fremst så misfornøyd med Europa at han vil gjøre hva som helst for å plage og skade EU og europeiske land? Grønland var ikke viktig nok til å bli nevnt i den nye sikkerhetsstrategien USA har produsert, med den såkalte "Donroe-doktrinen", og det meste USA antyder at de ønsker å gjøre mer av på Grønland (blant annet militærbaser og mineraler), er fullt mulig å få til uten noen militær eller økonomisk konflikt med verken Danmark eller Europa, skriver The Economist. 

Så det handler nok mest om Europa, men for å helgardere har The Economist skrevet lange artikler både om Grønlands rolle og betydning når det gjelder militær aktivitet (veldig liten) og utvinning av mineraler (veldig liten), og en artikkel om hva det vil bety for sikkerheten om USA og Europa sklir fra hverandre og ikke stole på hverandre eller samarbeide med hverandre om infrastruktur, teknologi eller militære anskaffelser.

For å ta det siste først: Den allerede nevnte lederartikkelen analyserer og spekulere i hva det kommer til å koste, og hva det vil bety for sikkerheten globalt, i USA og i Europa, og vi sklir lengre fra hverandre. Det er ikke bare Europa som vil tape på det. I motsetning til det Donald Trump ser ut til å tro, er det først og fremst Kina og Russland som tjener på et mer konfliktfult mellom USA og Europa, og en situasjon der USAs adminsitrasjon arbeider for å sette europeiske land opp mot hvandre. For USA vil det kunne være svært skadelig å føre en politikk der de ikke kan stole på sine allierte.

Europa som irritasjonsmoment for Trump

I en litt lengre breifing med tittelen "Donald Trump’s expansionist itch has undermined global security" (bak betalingsmur), går The Economist videre når det gjelder å beskrive hvordan EUs mottiltak er innrettet når det er snakk om økonomiske motreaksjoner fra USA eller andre land. Det ble ikke nødvendig denne gangen, men det er jo ikke akkurat slik at uenigheten mellom Europa og USA er over. Brått blir det en ny situasjon som kan utløse kraftige virkemidler på  begge sider. The Economist skriver at:

"Some European leaders wanted to go much further. France’s president, Emmanuel Macron, suggested that the EU invoke its most powerful economic weapon, the anti-coercion instrument (ACI). This mechanism, which has never been used, would have allowed the EU not simply to adopt matching tariffs in response to America’s, but to resort to completely different forms of retaliation, from cancelling banking licences to restricting exports of the machines used to make advanced computer chips (a business in which ASML of the Netherlands has a monopoly)."

Denne artikkelen trekker også frem hvordan USA i dag er avhengige av tilgang til andre lands baser, blant annet tyske og britiske, for å utøve sin militære makt i ulike deler av verden, enten det er i Venezuela eller i Midt-Østen. Å erstatte disse avtalene med andre måter å håndtere tilgang til forsyninger og infrasturktur vil være både vanskelig og dyrt, og det vil ta lang tid å få disse alternativene på plass. 

Grønland

En egen lengre artikkel gjør et dypdykk i hva Grønland betyr for USA, og hvor totalt ulogisk Donald Trumps politikk er. Artikkelen heter "Donald Trump’s grab for Greenland makes no sense" og går blant annet gjennom hvor mye drift av Grønland koster, med Danmarks generøse velferdsordninger, hvor mye drift av flere militærbaser vil kunne koste, og hvor dyrt og krevende mineralutvinning er i Arktis generelt, og på Grønland spesielt. Det er jo stort sett slik at både baser og gruver har stengt ned de siste årene og ikke åpnet opp. Selv den siste tidens apetitt på sjeldne jordmetaller har gitt beskjedne resultater på Grønland. The Economist skriver:

"Yet the odds of a mining bonanza are low. Glaciers cover about 80% of the island, making exploration and development of mines costly and difficult. Greenland’s transport infrastructure is meagre: no two towns are connected by road, limiting mining to coastal areas accessible by ship. During the 20th century no fewer than 18 mines shut down, often because of high costs or logistical problems. Today the island has just two working mines. Nalunaq is a gold mine that was shut in 2014 and reopened in 2024 because of a surge in the bullion price. The other, White Mountain, produces anorthosite, an input for fibreglass and paint. It has faced all manner of challenges."

Og:

"Perhaps the closest comparable construction project to building a new Arctic base is the Mary River mine, for which the transport infrastructure alone cost $1.25bn. One American official reckons it would cost $20bn-30bn to build and maintain five bases in Greenland. Add to that the roughly $10bn in present-value terms it would cost to continue Denmark’s generous payments to the population over the next 30 years, taking ownership of Greenland looks like a decidedly poor financial deal. These costs, although unnecessary, would be affordable for an economy as big as America’s, but the harm a takeover would do to America’s security and standing in the world would be incalculable. The closer you look at what Mr Trump no doubt views as the property deal of the century, the more it seems like many of his hotel and casino projects in the 1990s and 2000s: flashy at first glance, but so laden with debt and hidden costs that they soon became fiascos"

I følge The Economist er det slik at det er ganske stor russisk og kinesisk aktivitet i luften og på sjøen i Arktis, men at dette i all hovedsak foregår rundt Alaska og i veldig liten grad rundt Grønland. På lang sikt kan klimaendringene åpne muligheter for nye sjøruter for varetransport i Arktis, og kanskje også økt aktivitet på land. Kanskje er dt også slik at knapphet på mineraler vil gjøre Grønland mer attraktivt for investeringer, men det er mange steder i verden som fremstår som betydelig enklere når det gjelder vær, natur og logistikk. Den lave og nedadgående aktiviteten der i dag kan tyde på at det ikke er noen store satsinger rett rund hjørnet.

Økende støtte til NATO

Det er blitt veldig vanskelige tider for NATO-motstandere nå. Det er både naturlig og gledelig.

NATO-motstand i europeiske land har gjerne handlet om å bagatellisere trusselen fra Russland, både under kommunismen og nå, og underslå og latterliggjøre at Russland har offensive ambisjoner. Og i samme åndedrag gjerne også påstå at det er USA og vestens offensive hensikter og handlinger som er problemet og som utfordrer freden og sikkerheten i Europa.

Russlands overfall på Ukraina har avklart dette spørsmålet. Det er Russland som helt uprovosert har gått til angrep, slik noen hevdet ikke var mulig. Og denne nye og avklarte virkeligheten har hatt umiddelbar effekt på målinger av folk mener om NATO og NATO-medlemsskap. The Economist har sett på målinger og oppsummert funnene i artikkelen. "Putin’s aggression has bolstered support for NATO":

"As NATO’s leaders make their way to an emergency summit in Brussels on March 24th, support for the alliance is rising across Europe. Surveys by YouGov, a pollster, have been tracking Europeans’ attitudes towards NATO since the start of the war. In five countries YouGov has found respondents ever keener on staying in the security alliance. In a sixth, Sweden (a non-member, for now) there’s been a sharp uptick in support for joining. Nowhere has the shift in the perception of NATO’s value been more marked than in France. In 2019 Emanuel Macron, the country’s president, told The Economist NATO was experiencing “brain death”. Now Mr Macron’s tune has changed. He says that Russia has given NATO “an electroshock”."

USA har størst forsvarsindustri

En mer urolig og usikker verden er dårlige nyheter for mange, men ikke for de som lever av å lage løsninger for å ivareta nasjonal sikkerhet og beredskap mot konflikter og kriser. Fremst blant disse er forsvarsindustrien, som har en viktig rolle når det gjelder å levere systemer og utstyr som gjør det mulig å forsvare seg mot og forebygge ulike former for angrep og trusler.

USAs og vestens dominerende stilling er ikke like dominerende som før, heller ikke når det gjelder militær styrke. Men slår dette også ut i at det ikke er like stor vestlig, og særlig amerikansk, dominans når det gjelder selskapene som produserer våpen og forvarsmateriell?

The Economist har sett på hvilke 100 leverandører som er størst og hvor de kommer fra, i artikkelen "American firms dominate global weapons sales", og slår fast at det til tross for en veldig sterk vekst for russiske våpenprodusenter de siste årene er det det fortsatt slik at alle de fem største er fra USA og 43 av de største 100. The Economist skriver:

"The 43 American companies in the top 100 sold $246bn-worth of arms between them in 2018, making up 59% of the list. This year, for the first time, American firms made a clean sweep of the top five, with over a third of all sales. Lockheed Martin, which makes the F-35 warplane, has held the top slot for a decade; it is followed by Boeing, Northrop Grumman, Raytheon and General Dynamics."

Samtidig er det slik at også europeisk forsvarsindustri klarer seg relativt godt i dagens mer spente utenrikspolitiske klima, med vekst i mange lands forsvarsbudsjetter. The Economist skriver:

"European firms account for a quarter of sales on the top-100 list, with eight from Britain, six from France, four from Germany, two from Italy and one apiece from Poland, Spain, Sweden, Switzerland and Ukraine."

Ernas landsmøtetale

Høyres landsmøte åpnet i dag og varer hele helgen. Et landsmøte er et viktig politisk verksted der valgte delegater fra hele landet møtes for å diskutere og vedta ny politikk. Og et landsmøte i Høyre er naturligvis ekstra viktig nå når partiet er det største regjeringspartiet og partilederen er statsministeren.

Noe av det aller viktigste på landsmøtet er derfor partilederens tale, som gjerne trekker opp noen av de store linjene i politikken, og går ut over de løpende og mer kortsiktige beslutningene en regjering og et parti gjør. Erna Solberg brukte blant annet sin tale til å minne om hvorfor det er bra for verden, men også i norsk egeninteresse at verden preges av åpenhet, frihandel og og et tett internasjonalt samarbeid. Og hvorfor forsvaret for EØS, WTO og NATO er blitt enda viktigere enn før. Her er den delen av en svært god landsmøtetale:

"Handel og samarbeid er viktig for land som skal løfte sin befolkning ut av fattigdom. Men det er også viktig for et rikt land som Norge. Noen av de største landene i verden kan kanskje klare å produsere det meste selv. Eller de kan skaffe seg handelsfordeler gjennom egen forhandlingsstyrke fordi de er store. Men som et lite land er Norge helt avhengig av et omfattende varebytte på gode og likeverdige vilkår. Vi selger olje, gass, laks, skip og mye annet som verden trenger. Tilbake kjøper vi klær, mobiltelefoner, biler og mye annet. Vi lager ting vi er gode til. Andre lager ting de er gode til. Når vi bytter, det vil si handler, gir det høyere levestandard og flere jobber for alle. 

Angrepene på den frie handelen de siste ukene gir derfor grunn til alvorlig bekymring. Det er et stort paradoks når det er USA som fremstår som den største trusselen mot frihandel. Og det kommunistiske Kina fremstiller seg som en av de fremste forsvarerne. En global handelskrig og økende proteksjonisme er det siste verden trenger nå. Det vil ramme mange land hardt, deriblant Norge. Det vil gjøre det vanskeligere å nå bærekraftmålene. Historisk har perioder med utstrakt proteksjonisme ledet til tilbakegang, krig og konflikt. Det er spor som skremmer. Jeg vil sterkt advare mot en slik utvikling. Derfor, kjære landsmøte, skal Norge være en pådriver for en fortsatt fri og rettferdig verdenshandel. 

Flere land enn før er nå skeptiske til flernasjonale løsninger, som Verdens handels-organisasjon WTO. Mange nærer en frykt for å oppgi suverenitet. I Norge har vi nylig hatt en hard strid om vi skal samarbeide mer med nabolandene våre om utveksling av kraft. Det har vi gjort med suksess i Norden i mange år. Men vi oppnår ikke disse store samfunnsgevinstene uten å oppklare uenigheter med andre land. Det, kjære landsmøte, handler ikke om suverenitet, men om ren egeninteresse. Slik er det også med internasjonal handel. 

Det trengs noen kjøreregler mellom land. Noen regler for hva som er rett og galt. Alternativet er den sterkestes rett. Det er ikke i Norges interesse. Derfor står målet om et forpliktende internasjonalt samarbeid så sterkt i Høyre. Det er til og med tatt inn i vår formålsparagraf: «et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid». Ikke fordi mest mulig skal bestemmes internasjonalt. Ikke fordi det er et mål i seg selv. Men fordi Norge i det lange løp er best tjent med en verden hvor handelen skjer så fritt som mulig og hvor konflikter løses fredelig og rettferdig. Det vil Høyre kjempe for. 

EØS-avtalen er den viktigste avtalen for norske arbeidsplasser. Den sikrer at vi enkelt får solgt varer og tjenester til våre viktigste markeder. Det er lett å ta dette for gitt. Konsekvensene hvis EØS-avtalen faller bort kan bli store. Færre arbeidsplasser. Lavere lønninger. Mindre velferd for den enkelte. Mindre skatteinntekter. Og mindre offentlig velferd. Det er lett å se konsekvensene for bedriftene og arbeidsplassene som rammes direkte. Men disse er grunnstammen i finansieringen av velferden vår. Vi må også huske på kjedevirkningene. Usikkerhet om EØS-avtalen er derfor virkelig ikke i Norges interesse. Dette må vi minne om når EØS-motstanderne bruker Acer og lignende saker for å provosere frem en konflikt om avtalen. Vi kan ikke ta EØS-avtalen for gitt, og det må Høyre passe på. 

Et område som begrunner hvorfor internasjonalt samarbeid er viktig, er fremveksten av store, globale selskaper. Selskaper som har utfordret våre ideer om hvor økonomisk aktivitet egentlig foregår. Skattesystemene har blitt hengende etter, og skattegrunnlaget i mange land uthules. Kompliserte selskapsdannelser på tvers av landegrensene gjør det vanskelig å følge med på om lover og regler følges. I påsken var jeg i Paris for å drøfte innsatsen mot korrupsjon og ulovlige kapitalstrømmer. Enkeltland kan ikke alene løse disse utfordringene. Da finner pengestrømmene lett veier utenom. Disse utfordringene, kjære landsmøte, må løses i fellesskap. 

På det sikkerhetspolitiske området ser vi også viktigheten av internasjonalt samarbeid. Norge har siden 1949 samarbeidet med NATO for vår sikkerhet. Det er fortsatt viktig. NATO ble til i erkjennelsen av at ingen av landene er sterke nok på egen hånd. Men sammen, og hvis alle bidrar, kan vi slå ring om vår frihet."

På Høyres nettsider er det en nyhetssak om landsmøtetalen og en lenke til hele talen, som også handlet om kompetanse, digitalisering, inkludering i arbeidslivet og rammevikår for vekst i antall arbeidsplasser i privat sektor.

Gaddafi faller

TV-bildene fra Libya i kveld minner vel mest om TV-bildene fra Berlinmurens fall i 1989. Eller Saddam-regimets fall i Bagdad i 2003. Alt har virket ganske fastlåst i Libya fram til helt nylig, og mange snakket om lange og blodige sluttkamper. Men gradvis kom opprørerne seg på offensiven de siste dagene og i kveld forsvant plutselig proppen helt.

Sky News, som har en reporter, Alex Crawford, som har reist sammen med opprørerne helt inn til sentrum av Tripoli, har hatt noen fantastiske live TV-bilder av fremrykningen og av jublende folkemengder.

I skrivende stund er ikke kampene i Libya helt over, og for alt jeg vet kan det hende at Gaddafi klarer å forskanse seg slik at det kan gå en stund før han faller. Men ryktene sier at to av sønnene hans er arrestert i kveld, og mest sannsynlig blir sluttkampen ganske kort. TV-bildene fra Benghazi viser dessuten at festen allerede er i gang.

Som Jan Arild Snoen skriver på på sin blogg i kveld, er det enkelte eksperter som har vært svært så negative til at NATO-aksjonen ville gi resultater. Heldigvis tok de feil. Flystøtte fra NATO var helt avgjørende for å hindre at opprøret ble knust i første fase av krigen. På slutten har NATOs fly og marinefartøy bidratt til at regimets militære utstyr, forsyningslinjer og infrastruktur har blitt satt ut av spill. Og på den måten bidratt til å forkorte krigen og redde mange liv.

Gratulerer med dagen NATO

Viktig å gratulere NATO med dagen i dag. Det er 60 år siden organisasjonen ble etablert og akkurat nå er det toppmøte der Albania og Kroatia blir ønsket velkommen som nye medlemmer. Da er den transatlantiske familien økt til 28 land.

I et Europa herjet av kriger og konflikter som toppet seg i forrige århundre med to verdenskriger, må NATO vurderes som en helt enestående suksess. Fram til 1989 da Berlinmuren falt sikret NATO fred mellom medlemsland som var innblandet i stadig mer grusomme kriger mot hverandre. NATO (og EU gjennom den økonomiske integrasjonen) fikk en slutt på dette. NATO sørget i tillegg for en amerikanske sikkerhetsgaranti og beskyttet mot kommunistiske diktaturstater lengre øst. Uten NATO kunne Europa sett svært annerledes ut.

Så stor suksess var NATO at alliansen ikke bare vant den kalde krigen, men de fleste av de tidligere motstanderne i Warszawapakten er blitt medlemmer i NATO helt frivillig. Og i stedet for å legge ned da den kalde krigen var over etter Sovjetunionens kollaps i 1991 tok NATO på seg å gjenopprette fred og gripe inn mot overgrep og menneskerettighetsbrudd på Balkan og etter hvert også andre steder der det var konflikter som kunne true demokrati og fred i verden.

Oliver Kamm minner om NATOs hovedarkitekt Ernest Bevin i sin blogg i Times Online og hvordan han nektet å dø før NATO var en realitet. 4. april 1949 sa Bevin:

"It is given to few men to see their dreams fulfilled. Three times in the last year I know I have nearly died, but I have kept myself alive because I wanted to see the Atlantic Alliance properly launched. This has been done today."

Utenriksminister Jonas Gahr Støre holdt en tale om NATOs 60-årsjubileum i Oslo Militære Samfunn for noen dager siden der han trakk linjene tilbake til Ernest Bevin og sa:

"En gang ble den samme Bevin også spurt om hva som var den egentlige målsettingen for hans politiske arbeid. Til dette svarte denne tidligere kusken, trikkekonduktøren, havnearbeideren og grunnleggeren av Storbritannias største fagforening, Transportarbeiderforbundet – at målet for hans politiske arbeid, det var; ”å kunne gå ned på Victoria Station og kjøpe en billett til hvor pokker i verden jeg vil”. En enkel men grunnleggende visjon: Frihet, fred med naboland, rettigheter – og å kunne kjøpe en billett og reise hvor man vil."

Så enkelt og så godt kan man si det. Det er all mulig grunn til å gratulere NATO med dagen. Men som både Oliver Kamm og Jonas Gahr Støre understreker er det samtidig et stort behov for å modernisere og gjøre NATO bedre rustet til å møte dagens sikkerhetspolitiske utfordringer.

Oppdatert kl 15.42: Og da melder blant annet VG og Dagbladet at Anders Fogh Rasmussen blir NATOs nye generalsekretær. Han fortjener også en gratulasjon i dag.