Internettets forvitring - om den gradvise forringelsen av digitale plattformer

Forvitrer tjenester, infrastruktur og digitale produkter knyttet til internett, slik at brukeropplevelsen degraderes over tid? Jeg har kalt det "forvitring" i overskriften min her, men i den offentlige debatten brukes det betydelig sterkere begreper enn dette fenomenet, for eksempel "drittifisering" som finnes på Wikipedia, og er en fornorsking av det engelske nyordet "enshittification" (ordboksdefinisjon her).

Enshittification

I januar 2023 lanserte forfatteren Cory Doctorow sitt begrep for dette fenomenet, i en artikkel i Wired om TikTok: "Enshittification". Begrepet ble kåret til årets ord av American Dialect Society, ble tatt inn i ordbøker, og i 2025 ga Doctorow ut boken "Enshittification: Why Everything Suddenly Got Worse and What to Do About It". 

Boken til Doctorow beskriver hvordan mange av nettjenestene vi bruker til daglig har blitt merkbart dårligere de siste årene. Google gir oss stadig flere annonser og KI-genererte sammendrag før vi kommer til lenkene vi egentlig søkte etter. Facebook-feeden er full av reklame og foreslår at vi skal se på innhold fra sider vi aldri har fulgt, og som i økende grad er svindelannonser. For eksempel falske annonser der kjendiser tilsynelatende forteller om tjenster de bruker eller investeringer de har gjort. Amazon favoriserer synliggjøring av sine egne produkter framfor produkter andre produsenter vil selge. Og X (Twitter) er naturligvis et kapittel for seg.

I noen tilfeller, for eksempel etter et oppkjøp av et digitalt selskap , har kunder plutselig blitt avkrevd betaling for en tjeneste som var gratis, for å få tilgang til sine egne data, eller til og med for å fortsatt kunne bruke produktet de har kjøpt. Cory Doctorow har en lang liste med anklager. Han er aktivistisk og spissformulert i formen, og boken er leseverdig, og har som sagt gode konkrete eksempler på tjenester og digitale plattformer som er blitt dårligere. Han har en interessant blogg også, med et svært høyt aktivitetsnivå.

Forbrukerrådets rapport "Breaking free"

I slutten av februar i år kom det norske Forbrukerrådet med en omfattende engelskspråklig rapport som bygger videre både på Doctorows funn og utblåsninger "Breaking Free – Pathways to a Fair Technological Future", som fikk en del oppmerksomhet ved lanseringen. "Drittifisering" av internett er brukt som en norsk oversettelse av "enshittification". Jeg synes selv at det mer moderate begrepet "forvitring" passer bedre på det som skjer. For det er jo ikke slik at alle tjenestene vi bruker blir illeluktende eller skadelige, men noen av dem er blitt mindre nyttige, brukervennlige og velfungende enn før. Det skjer en gradvis nedbrytning av det man i utgangspunktet kom for å få løst, og i noen tilfeller en det oppstått en form for innelåsing det er krevende å komme ut av. 

Rapporten, og Cory Doctorows bok, sier at dette gjerne utvikler seg gjennom tre faser:

• I første fase lokkes brukerne inn i en tjeneste som tilbys gratis eller til en veldig lav pris, og med en god brukeropplevelse. Hvis det er annonser er de få og diskré, innholdet er stort sett relevant for deg, også tipsene om hva annet du kan følge, eller kjøpe, og funksjonaliteten er rik, og utvides jenvlig med nye og spennende muligheter. Når flere opplever det samme oppstår det en nettverkseffekt, og man treffer andre gjennom tjenesten, noe som også gjør at det blir vanskelig å forlate tjenesten. Enten fordi alle vennene dine er der, eller fordi kunder og samarbeidspartnere er der.
• I fase to reduseres tilbudet til privatpersoner til fordel for bedriftskundene som annonserer eller bruker plattformen til å selge sine produkter og tjenster. Frihet og funksjonalitet for brukerne nedprioriteres til fordel for annonsører, selgere og andre forretningskunders inntjening. Algoritmer endres og prioriterer synligheten til betalt innhold. Funksjoner som ga brukerne valgmuligheter for å velge ting bort, fjernes. Noe som gjerne fører til at brukerne blir irriterte, og lurer på hva som skjer, men det er vanskelig å bytte fra en plattform de man har kontakt med er på, til noe annet som nesten ingen bruker.
• I fase tre opplever også forretningskundene en mye dårligere tjeneste. Plattformeier finner ut at det er vanskelig å vokse videre gjennom å skaffe flere brukere eller bedriftskunder, og tenker at det er blitt på tide å ta gevinst. Underveis er også forretningskundene blitt innelåst fordi de må være der kundene er, selv om vikårene deres er blitt dårligere, og selv om det er plattformeieren selv som tar inn de største gevinstene. Rekkevidden faller og bedrifter må betale mer for å nå sitt publikum.
  

Rapporten beskriver dette godt, med flere konkrete eksempler. Google søk ble dårligere for å gi annonsene en bedre plassering. Apple bruker digitale fingeravtrykk på komponentene i en iPhone, slik at en reparatør ikke kan bytte en del med en kompatibel del fra en annen iPhone uten Apples egen programvare. Uavhengige reparatører stenges i praksis ute, og brukte deler kan ikke brukes. Så vil kanksje EUs nye Right to Repair-direktiv tvinge Apple til å endre denne praksisen. Skriverprodusentene som HP bruker digitale låser for å blokkere tredjepartsblekk, og kan dermed prise blekkpatroner langt høyere enn andre produsenter gjør. 

Bilprodusenter har lagt funksjoner som setevarme, motorytelse og til og med bilnøkkelen bak et månedlige abonnement. Komponentene er allerede i bilen, men låst inne digitalt. Tesla har i tillegg blitt anklaget for å redusere ladehastigheten på eldre biler med opptil 30 prosent. Da Futurehome gikk konkurs, innførte de nye eierne et obligatorisk årsabonnement på for funksjonalitet som tidligere var inkludert med utstyret folk allerede hadde betalt for og montert. Noen av eksemplene i rapporten er velkjente og beskrevet før, andre er nyere, og veldig interessante å lese om.

Dokumentasjon eller spekulasjon?

Rapporten er god der den dokumentrerer denne forvitringen av digitale tjenester konkret, men ikke like god der den hevder at det er en slags deterministisk lov som fører til at det med nødvendigvis må bli dårligere, eller når den i et eget kapittel også spekulerer i at KI-tjenester vil forvitre på samme måte, og kanskje enda raskere. Det vet vi jo strengt tatt ikke noe om. Påstanden om at "the question therefore is not whether generative AI systems will be enshittified, but rather how and when" er et eksempel på en slik argumentasjon. 

Konkurransesitusjonen for KI er foreløpig veldig annerledes enn for sosiale medier eller søkemotorer. Det er flere store aktører som konkurrerer hardt, og kinesiske DeepSeek, og etter hvert flere andre open-source modeller har vist at konkurransedyktige modeller kan lages for en lavere kostnader. De åpne språkmodelllene presser de proprietære. Ikt-historien er også full av eksempler på store produkter og tjenster som har blitt borte fordi publikum ikke ville ha dem lenger. Jeg kan jo nevne MySpace, Friendster, BlackBerry og Yahoo. Eller virutelle verdener i metaverset, både for 20 år siden, og mer nylig.

Når man leser den aktivistiske språkbruken i Breaking Free kan man lure litt på hvorfor de store plattformenselskapene har noen kunder i det hele tatt hvis det bare er problemer og dritt de serverer. Sannheten er jo at de også har gitt brukerne nye opplevelser, nye venner, nye nettverk og store effektivitetsgevinster, og på mange områder har tjenester som tidligere bare var tilgjengelige for noen få gjennom dyre og proprietære spesialsystemer, bitt tilgjegelige for alle gjennom en app eller et nettsted. Noe er til og med gratis, i hvert fall gratis i den forstand at du får tilgang med å dele dataene dine med selskapene som leverer tjenesten, men ikke pengene dine.

Som en person som er pårørende til en person uten talespråk, og med et stort behov for hjelpemidler for å kunne kommunisere med andre, vet jeg en del om forskjellen på å kunne bruke en app på et nettbrett, og ha tilgang til en chat i sosiale medier på en plattform andre bruker, og den gamle modellen der man måtte søke om noe, for eksempel en klumpete skjerm, fra en spesialistleverandør via NAVs hjelpemiddelsentral. Dyrt, og upraktisk. Plattformselskapene har bidratt både til inkludering og demokratisering, og til mye lavere priser gjennom volum og standardisering. Ting tyder dessuten på at de fleste digitale tjenestene er populære blant brukerne verden over.

Men de store globale plattformene har som sagt også bidratt med noen viktige negative ting. Det er dette som er temaet i rapporten, og det mest interessante da er om forfatterne også har tenkt ut noen tiltak som kan gjøre noe med problemene? Noe som virker? Noe disse ekspertene som ser små mye som er feil kan bidra til å reparere? Her er dessverre ikke rapporten spesielt sterk. 

Diagnoser og behandling

Rapportens forord trekker frem tre brede områder som krever innsats for å få utviklingen av internettjenester på et bedre spor, og det er vanskelig å være uenig i noen av dem:

1. Rebalance power between service providers and consumers. Consumers should be allowed to control their digital experiences and decide how they want to use products that they own. It should be possible and practical to switch to alternative service providers, or tweak services they already use to suit their needs and preferences.
2. End dependence on big tech. To lay the groundwork for innovative products and services and pave the way for alternatives to big tech, competition in digital markets must be restored. Technology based on principles such as openness, interoperability and portability must be advanced through strategic investments. For example, the public sector should leverage its power as a major procurer to support alternatives to big tech.
3. Double down on the enforcement of existing laws. Far from hindering innovation, regulation and laws provide crucial guardrails to guide innovation and ensure a level playing field. Weak enforcement allows big tech to continue its damaging practices at the cost of freedom of choice, service quality, and innovation. To remedy this, enforcement must be strong and vigorous.

Men, hva betyr dette i praksis? Det betyr i hvert fall at Norge må ha en svært nær tilknytning til EU, som lager regelverket på disse områdene. I hvert fall for å oppnå noe som helst innenfor mål 1 og 2. Helst burde Norge vært medlem i EU, og tatt del i regelverksutformingen, naturligvis, men vi må i hvert fall bruke en EØS-tilkyning til å proaktivt bidra til å utvikle og er raske med å innføre det regelverket EU samler seg om. Slik er det ikke i dag.

Og noe at det paradoksale i rapporter som dette er at man etter å ha hudflettet politiske og regulatoriske myndigheter for å være alt for servile overfor internasjonale digitale selskaper, og alt for passive og kunnskapsløse, så ender det med helt generelle anbefalinger om at de samme politiske og regulatoriske myndighetene man ikke stoler på skal gjøre en masse ting på forbrukernes og virksomhetenes vegne,  men som ikke er beskrevet. En dyp pessimisme blir plutselig snudd til en herlig optimisme når det gjelder at politikere både skal tenke ut og innføre konkrete regler. Men særlig hjelp fra denne rapporten om hva som skal vedtas får de ikke.

Tiltak som (ikke) virker

Kapittel 5 i rapporten til Forbrukerrådet heter "A path to revive the internet: Policy recommomentations", og det høres jo lovende ut. Men mens rapporten er leseverdig og konkret når den beskriver eksemplene på forvitring av tjenester og innelåsing av kunder, er den dessverre temmelig upresis når det gjelder å formulere konkrete tiltak som kan motvirke en uønsket utvikling. 

Det mangler ikke på pompøse formuleringer, og det er ganske lett å rope ut om at myndighetene ikke evner å ta ledelsen, eller at det mangler tiltak for å begrense plattformselskapenes makt, men da må fagmiljøene som etterlyser slike tiltak formulere dem konkret. Eller eventuelt erkjenne at det er vanskelig å treffe presist og balansere ulike hensyn, og da heller foreslå en prosess for å kommet til dette konkrete nivået. Det må åpenbart gjøres sammen med andre land som vil det samme som oss.

Hvis vi holder oss til de tre politikkområdene jeg siterte fra litt høyere opp her så er det første å "rebalance power between service providers and consumers". Det brukes begreper som "tear down the walls, brick by brick" og "open the gates". Og da handler det om ting som interoperabilitet mellom tjenester, portabilitet av egne data fra en tjeneste til en annen og desentralisering vekk fra at en aktør kontrollerer økosystemet av tjenster. Alt dette høres faktisk veldig fint og riktig ut, men de nett-tjenestene som bygger på slike prinsipper har ikke akkurat vært store suksesser så langt. 

Område to handler om mye av det samme, og om å begrense de store tech-selskapenes makt. Ideen om et "European Tech Fund" for å investere i teknologiselskaper høres gøy ut, det må jo i såfall være fordi de ikke lykkes å hente inn penger på vanlige måte i markedet. Problemet er jo at uten nok kunder blir det jo ikke noe alternativ selv om det er aldri å riktig rent prinsipielt. Gamle gjengangere som å oppmuntre offentlige virksomheter til å velge open source-teknologi i anskaffelser er også nevnt her. Det nevnes en del eksempler på land og delstater som prøver seg på det, men der er ikke et ord i rapporten om hvilken effekt det har hatt.

En styrking av konkurransepolitikken

Det mest konkrete som sies i rapporten på tiltakssiden er på det tredje området, som handler om å sørge for at eksisterende lovgivning blir praktisert mer kraftfullt. Spesielt konkurranselovgivningen som skal forhindre karteller og monopoldannelser, og som må henge med i den digitale utviklingen. Digital Markets Act (DMA) trekkes frem som det mest kratfulle universalverktøyet som skal brukes for å fremme en mer bærekraftig og sunn konkurranse, og bedre tjenester til forbrukerne. Rapporten peker på at utviklingen går raskt i digitale markeder, og at det derfor ikke er nok å komme inn og bryte opp skadelig maktmisbruk etter at skaden har skjedd. Man må på samme måte som i telekomlovgivningen kunne gå inn og avverge slik skade før den oppstår. Rapporten sier også at:

"In practice, big tech companies can acquire other companies before they become big enough to warrant regulatory scrutiny. Competition authorities therefore need additional powers to protect digital markets. This includes call-in powers, which allow authorities to scrutinise deals below the thresholds of merger law when the deals can influence competition."

Vi skal bruke konkurransepolitisek virkemidler som allerede finnes og utvikle nye der det viser seg å være behov, slik at ikke kundene og innovasjonen lider, og slik at Europa og EU kan være foregangsregionen i verden på dette området. 

En ting rapporten ikke verken eksemplifiserer eller drøfter særlig mye er det forbrukerne selv kan gjøre av aktive forbrukervalg for å støtte aktørene som følger sunne prinsipper for blant annet interoperabilitet og personvern. Hvilke tjenester er det som har lykkes med dette? Migrasjonen fra X til Bluesky de siste årene? Substacks vekst som kanal for betalt innhold, som motvekt til store sosiale medier? Økt betalingsvilje for kvalitetsjournalistikk? Ting som skjer uten noen politisk inngripen. Er dette suksesser? Viser de vei når det gjelder ting det er mulig å få til? 

Kanskje vi også trenger noen bedre oppskrifter som kan hjelpe forbrukerne selv ta mer informerte valg, for eksempel gjennom merking, sammenligningsverktøy, transparens om hvordan algoritmene prioriterer, og bedre tilgang til data om hvor mye tid og penger man bruker på ulike tjenester. Vi kunne kanskje hatt et forbrukerråd som gir flere konkrete råd til forbrukerne om hva de kan gjøre selv.

På verdenstoppen i KI-bruk

Hvor i verden er innbyggernes bruk av kunstig intelligens (KI) høyest? Jeg har nylig blogget om tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) som viser at omkring halvparten av befolkningen i Norge har brukt KI-verktøy i løpet av de siste tre månedene. Men hvordan er dette sammenliknet med KI-bruk i andre land? 

Utvikling vs. bruk av KI

Til vanlig er det veldig mye oppmerksomhet rundt det at USA og Kina er lendende på utvikling av KI-tjenester, men også produksjon av hardware og massive investeringer i forskning og innovasjon som utvikler KI. De største og høyest verdsatte teknololgiselskapene holder til der. De store forskningsbudsjettene er der. Og det støste investeringene i datasentrene som muliggjør trening er der.

Så skulle man kanskje tro at det er en sammenheng mellom å være ledende på utvikling og salg av KI, og befolkningens bruk av KI, men er det slik at USA og Kina er høyt oppe på listen over land der KI brukes mest av innbyggerne i hverdagen? Slik er det ikke. Her er ikke USA og Kina på den globale topp 20-listen i det hele tatt. The Economist har for et par dager siden publisert artikkelen "Which countries are adopting AI the fastest?". Der refererer de til en ny undersøkesle fra andre halvår 2025 som sammenlikner hvor mye innbyggere i ulike land bruker KI. 

Kilden for The Economists artikkel er en undersøkelse gjort av Microsofts AI Economy Institute, en enhet i Microsoft som forsker på KI-bruk. De beskriver metoden de har brukt for å måle KI-bruk slik:

"To track this trend, we measure AI diffusion as the share of people worldwide who have used a generative AI product during the reported period. This measure is derived from aggregated and anonymized Microsoft telemetry and then adjusted to reflect differences in OS and device-market share, internet penetration, and country population."

Denne metoden gir selvfølgelig ikke helt presise tall, og det er en del bruk av skjønn og derfor noen manuelle justeringer, for eksempel fordi ikke alle KI-brukere er på Microsofts operativsystemer. Men jeg tror det for de fleste land en ganske god estimering. Og for Norges del stemmer i hvert fall tallene godt overens med SSBs tall

Verdenstoppen i KI-bruk

Hvilke land er det som topper listen over bruk av KI. Denne undersøkelsen viser at det er De forenede arabiske emiratene (UAE) og Singapore som topper listen med omkring 60 prosent av innbyggerne som har brukt KI i løpet av siste måned. Et lite stykke bak, og på litt under 50 prosent i følge denne undersøkelsen, ligger Norge, som dermed er nummer tre i verden på bruk av KI. Ikke veldig langt bak Norge følger Irland, Frankrike og Spania. Blant topp 10 er det kanskje ikke så overraskende at vi også finner Storbritannia og Nederland, og blant topp 20 finner vi Sverige, Danmark, Sveits og Sør-Korea. Sør-Korea er landet som har klatret mest fra første halvår, fra 25. plass til 18. plass. Microsofts forskere skriver at:

"Countries that have invested early in digital infrastructure, AI skilling, and government adoption, such as the United Arab Emirates, Singapore, Norway, Ireland, France, and Spain, continue to lead. The UAE extended its lead as the #1 ranked country, with 64.0 percent of the working age population using AI at the end of 2025, compared to 59.4 percent earlier in the year.

Å være ledende på forskning, innovasjon og bedrifters investeringer i KI-produkter betyr ikke at man er ledende på bruk av KI. USA er på 24. plass på den globale rangeringen. 28 prosent bruker KI der. I Kina bruker 16 prosent KI, noe som ikke gir en plass på topp 50-listen. The Economist skriver at:

"The second half of the year in the United States shows that leadership in innovation and infrastructure, while critical, does not by themselves lead to broad AI adoption. The U.S. leads in both AI infrastructure and frontier model development, but it fell from 23rd to 24th place in AI usage among the working age population, with a 28.3 percent usage rate. It lags far behind smaller, more highly digitized and AI-focused economies"

Jeg ser også at Japan har en KI bruk nede på 19 prosent. Finland ligger også overraskende lavt med 27 prosent. Kanskje er det slik at dette er tall som kan skyldes noen metodiske svakheter, eller kanskje at KI-modellene ikke behersker alle språk like godt enda? Microsoft-artikkelen har i hvert fall noen interessante avsnitt som foreklarer hvordan økt KI-bruk blant innbyggerne i Sør-Korea sannsynligivs har sammenheng med store forbedringer i Chat GPTs ferdigheter i koreansk, først i Chat GPT-4 og så ytterlligere i Chat GPT-5.

DeepSeeks markedsandeler

Et helt annet forhold som også fanges opp av denne undersøkelsen er hvor stor utberedelse bruken av DeepSeek og andre kinesiske KI-tjenester i ulike land. I DeepSeek fikk de store amerikansk tjenesteleverandørene en utfordrer med en annen og billigere forretningsmodell, som tilsynelatende presterte på omtrent samme nivå. Det burde kanskje føre til en masseflukt til DeepSeek i mange land? 

Tallene viser at det ikke har skjedd så langt. Selv om det er gratis å bruke DeepSeek for brukerne, skriver Microsoft at det stort sett er i markeder der det ikke er tilgang til de amerikanske selskapenes tjenester at DeepSeek er markedsleder:

"This combination of openness and affordability allowed DeepSeek to gain traction in markets underserved by Western AI platforms. Adoption remained low in North America and Europe, but surged in China, Russia, Iran, Cuba, Belarus, and across Africa, places where U.S. services face restrictions or where foreign tech access is limited. In Africa in particular, DeepSeek usage is estimated to be 2 to 4× higher than in other regions."

DeepSeek har i følge rapporten en markedsandel på 89 prosent i Kina, 56 prosent i Belarus, 49 prosent på Cuba og 43 prosent i Russland. Men det er som nevnt interessant at det særlig i Afrika er foregår en kamp om markedsandeler der kinesisk KI, ofte støttet opp av kinesisk infrastruktur, er i konkurranse med de amerikanske teknologiselskapene.

De syv dødssyndene som truer markedene

Hvordan ser man om en ny finanskrise er på gang? Om det er bobler i noen sektorer,? Om pengene dras i retning av adferd i markedene og innovasjoner i finanstjenestene som ikke er bærekraftige på sikt? Hva er signalene man skal følge med på? The Economist har noen gode forslag i helgens artikkel om "The seven deadly sins of corporate exuberance".

Mine første innlegg her på bloggen skrev jeg de siste dagene i overgangen august/sepember i 2008 Jeg rakk å skrive om Sarah Palins kanditatur som visepresenent i USA og lanseringen av Google Chrome før jeg 15. september skrev om Lehman Brothers. 21. september skrev et et innlegg om "Finanskrisen - Hva er det som skjer?", og veldig mange innlegg som fulgte her på bloggen handlet om finanskrisen og deretter om den såkalte "Eurokrisen" som særlig rammet Hellas, Spania og Irland.

Krisen da skyldes en økonomisk fremtidsoptimisme som var større enn det var grunnlag for i realøkonomien. Investeringsbanker, låneinstitusjoner, boligbyggere og mange boligkjøpere tok større risko enn de burde, og myndighetene regulerte ikke slik de skulle. Dette skjedde i kombinasjon med en ekstrem finansiell innovasjon der man "pakket" høyrisikolån sammen til nye verdipapirer som ble solgt som om de var risikofrie. Det gikk bra helt det det ikke gikk bra i det hele tatt. Eller for å sitere fra Enest Hemmingways "The Sun Also Rises":

"How did you go bankrupt? Two ways. Gradually, then suddenly".

Får vi en ny finanskrise?

Det har nå gått lang tid siden vi hadde den forrige store finanskrisen og enda flere år siden dot.com-krisen som særlig inntraff våren 2000, og som gikk hardt ut over teknologiaksjekursene. Nasdaq-indeksen kom ikke på samme nivå som våren 2000 igjen før våren 2015. Det kan gå fort ned når stemningen snur, og det kan ta lang tid å komme tilbake opp. 

Akkurat nå er det mye snakk om overinvesteringer i teknologiselskaper som utvikler og selger datasenterkapasitet, hardware og tjenester knyttet til kunstig intelligens, og at mange av selskapene umulig kan oppnå inntekter som er store nok til å forsvare dagens investeringsnivå.

Men står vi i fare for å komme i samme situasjon som dot.com-krisen fra 2000 eller finanskrisen fra 2008? Da boblen sprakk ettertrykkelig og de negative ringvirkningene rammet globalt, og langt utover sektorene der problemene oppstod? Står vi på terskelen av en ny global finanskrise? Og hva er i såfall signalene som varsler at vi risikerer å havne der?

The Economist har en lederartikkel i forrige helgs utgave med overskriften "How Markets Could Topple The Global Economy". Den er mest opptatt av hvordan en kraftig nedjustering av markedsferdien til "the magnificent seven", verdens syv største teknologiselskaper, vil påvirke resten av den amerikanske og globale økonomien.

"The cyclically adjusted price-earnings ratio of the S&P 500 index of stocks, propelled by the “magnificent seven” tech giants, has reached levels last seen during the dotcom boom. Investors are betting that the vast spending on artificial intelligence (ai) will pay off. Yet the numbers are daunting. For companies to achieve a 10% return on the AI capex projected by 2030, they will collectively need $650bn of annual AI revenues."

Kan Nvidia, Apple, Microsoft, Alphabet, Meta, Amazon og Tesla forsvare dagens investeringsnivå på KI? For ikke å snakke om selskapene uten store pengebinger som Open AI, Anthropic, Perplexity, og en rekke leverandører i disse verdikjeden som for tiden kjøper aksjer i hverandres selskaper. Noe som går bra så lenge kursene går opp. The Economist er mer opptatt av hvor store negative effekter vi får hvis aksjekursene faller til et mer normalt nivå.

Syv dødelig synder som truer markedene

Den mest interressante artikkelen om farene for en ny finanskrise har overskriften "The seven deadly sins of corporate exuberance", med undertittelen "A frenzy of financial innovation has ensnared America Inc. What could go wrong?"

Ja, hva kan gå galt? The Economist lister opp syv "dødssynder" de mener har rammet USAs markeder og som både hver for seg, og sammen, truer med å sette igang en ny finanskrise. Øverst på listen er spekulasjon i kryptovaluta, der alt for mange selskaper har vært redd for å gå glipp av store og enkle gevinster, og har finansavdelinger som ikke bare investerer i tradisjonelle verdipapirer, eller i lovende oppstartsselskaper, men også i krypto. I USA er dette for tiden aktivt markedsført av Donald Trump og hans familie.

Andre problem er privatinvestorenes (retail investor) optimisme når alt stiger, og en tilsvarende frykt for å gå glipp av penger på gaten. Det gir en dragning mot noen svært spekulative selskaper og forretningsmodeller, der det er et underskudd i dag som raskt må snus til noen svært store overskudd i årene som kommer for å forsvare prisingen. Tredje problem er de de kaller sirulære investeringer (circular spending) har jeg allerede vært inne på. Det skjer når selskaper i samme økonomske verdikjede, eller industrielle økosystem, kjøper varer og tjenester av hverandre med penger de har fordi de investerer i hverandre. The Economist nevner Nvidia som et aktuelt eksempel:

"Consider Nvidia, the leading supplier of AI chips. It owns stakes in CoreWeave, which buys its chips to rent out to others, and is investing in xAI, which buys Nvidia’s chips to run its models. It will also put up to $100bn into OpenAI, giving the maker of ChatGPT more cash to buy Nvidia’s chips."

Gjeld, oppkjøp og patriotisme

Fjerde symptom på at en ikke-bærekraftig bobletilstand er at oppkjøps- og fusjonsaktiviteten tar seg kraftig opp og blir en slags industri i seg selv som tilbyr større gevinster enn den underliggende aktiviteten i selskapene. Finansiell restrukturering blir mer lønnsomt enn å drive og utvikle bedriften. Handlingsrommet for å gjøre dette har en nær kobling til det femte symptomet, at apetitten på mer gjeld vokser, og er med på å finansiere oppkjøp og fusjoner, eller nye datasentre og KI-fabrikker, med nødvendig tilhørende krafttilgang. The Economist skriver:

"To finance its splurge on data centres and takeovers, America Inc is feasting on debt. Meta, a Silicon Valley giant, recently sold $30bn of bonds to pay for its data-centre investments, the biggest such deal of the year. To power the endless rows of servers AI models require, electricity providers are also borrowing heavily."

En sjette grunn til å være bekymret, i følge The Economist, er hvordan argumenter om patriotisme og nasjonal selvforsyning begynner å trumfe rasjonelle økonomiske argumenter, og i noen tilfeller brukes som begrunnelser for statlige investeringer, anskaffelser, eller i verste fall, subsidier til selskaper. Denne type "industripolitikk" er ikke bare skadelig fordi den fremmer ulønnsomme investeringer, men den gjør også at bedriftsledere og store investorer blir fristet til å bruke mer tid på å påvirke politikere enn på å vinne markedsandeler gjennom innovasjon og kvalitetsforbedringer som gjør at de vinner i en normal konkurranse med andre.

Innovativ svindel

Den syvende og siste dødssynden er ikke like synlig, men kan være rett under overflaten når alt mulig annet er i spill. Det handler om finansiell svindel. Der innovasjonen ikke leder til nye og bedre tjenester og produkter, men til nye måter å lure kunder og partnere, og myndighetene. The Economist minner om hvordan den irrasjonelle, men lovlige, oprimismen, bidrar til å skape bedre vekstvikår for aktører som slett ikke følger lover og regler:

"A final sin could soon rear its ugly head. Every hot market in the past has concealed fraud. Like with the accounting scandals at WorldCom or Enron, it is unlikely to be unearthed until a correction begins. But the conditions for wrongdoing are ripe. Accounting practices for AI, crypto and private credit are all sufficiently flexible and opaque. And guardrails are wobbling."

Det er ikke sikkert at en ny finanskrise er rett rundt hjørnet. Selv om vi rent rasjonelt kan si at noen av selskapene er urealistisk høyt priset, og at det før eller senere må komme en korreksjon, eller et krakk, så er det ikke mulig å vite når det skjer og hvor stor krisen blir. Hemmingway hadde helt rett i at det går langsomt først, før det går veldig fort. 

Noen bedrifter og noen land har dessuten lagt bedre strategier for å komme igjennom en krise enn andre. The Economists viktigste råd er å styre unnda de syv dødssyndene. De som klarer det vil være bedre posisjonert for det som kommer etterpå enn de som slipper opp for drivstoff på tanken før de kommer over til den andre siden.

Kinas KI-sjokk

Nyheter om større og bedre versjoner av språkmodeller og chatbotter har kommet tett som hagl de siste to årene, og det har vært vanskelig å følge med på alt. men den siste uken kom nyheten som virkelig fikk fart i aksjekursen på amerikanske teknologiaksjer. Nedover.  

Nyheten om at den kinesiske AI-selskapet DeepSeek har utviklet en språkmodell som er nesten like bra som de amerikanske kom samtidig som Trump ble insatt som president, og fikk noen til å beskrive det som vårt tids "Sputnik-moment", sjokket da Sovjetunionen i 1957 sendte verdens føste satelitt ut i verdensrommet, før USA. Og DeepSeek er ikke den eneste kinesiske AI-modellen. Det kommer flere.

The Economist hadde en edruelig lederartikkel i helgen om hva dette betyr, der de skriver at:

"Even as Mr Trump was giving his inaugural oration, a Chinese firm released the latest impressive large language model (LLM). Suddenly, America’s lead over China in ai looks smaller than at any time since ChatGPT became famous. China’s catch-up is startling because it had been so far behind—and because America had set out to slow it down.(...) Yet China’s most recent progress is upending the industry and embarrassing American policymakers. The success of the Chinese models, combined with industry-wide changes, could turn the economics of AI on its head. America must prepare for a world in which Chinese AI is breathing down its neck."

Men akkurat hva er det disse industrielle endringene i KI-bransjen The Economist bekriver handler om? Det dreier seg blant annet om forholdet mellom proprietære modeller og modeller med åpen kildekode, der de proprietære riskierer å få sin forretningsmodell undergravd av de som deler progravaren sin. Men enda viktigere handler det om at trening av språkmodeller med høye hardwarekostnader og lave driftskostnader blir snudd på hodet. Det er slett ikke sikkert at DeepSeek vinner denne konkurrransen, men de viser hvordan ting kan gjøres langt billigere enn vi trodde (og billigere enn de store hardwareselskapenes forretningsmodeller krever). The Economist beskriver det slik:

"If good-enough AI models can be trained relatively cheaply, then models will proliferate, especially as many countries are desperate to have their own. And a high cost-per-query may likewise encourage more built-for-purpose models that yield efficient, specialised answers with minimal querying. The other consequence of China’s breakthrough is that America faces asymmetric competition. It is now clear that China will innovate around obstacles such as a lack of the best chips, whether by efficiency gains or by compensating for an absence of high-quality hardware with more quantity."

The Economist følger opp denne høyttenkingen om hvordan Kinas gjennombrudd kan åpne opp for andre forretningsmodeller i en lengre breifing med overskriften "Why Chinese AI has stunned the world". Her beskrives ulike kinesiske KI-initiativer som har vært pågående de siste årene, og hva slags opphav og utvikling DeepSeek har hatt før de brått dukket opp på radaren nå. Artikkelen sammenligner ytelsen til DeepSeek med modeller som OpenAI, Gemini og Llama, de beste amerikanske modellene, og kostnadene for å bruke dem, som er langt lavere for DeepSeek. Jeg tror artikkelen er bak en betalingsmur for de som ikke abonnerer på The Economist. Men en liten smakebit om at det til tross for "DeepSeek-sjokket" ikke er gitt at Kina vil passere USA når det gelder KI-kappløpet:

"This does not necessarily mean that Chinese models will sweep the world. American AI still has capabilities that its Chinese rivals cannot yet match. A research programme from Google hands a user’s web browser over to its Gemini chatbot, raising the prospect of AI “agents” interacting with the web. Chatbots from Anthropic and OpenAI won’t just help you write code, but will run it for you as well. Claude will build and host entire applications. And step-by-step reasoning is not the only way to solve complex problems. Ask the conventional version of ChatGPT the maths question above and it writes a simple program to find the answer. More innovations are in the pipeline, according to Mr Altman, who is expected to announce soon that OpenAI has built “PhD-level super-agents” which are as capable as human experts across a range of intellectual tasks. The competition nipping at American AI’s heels may yet spur it to greater things."

Sjokk kan noen ganger være innovasjonsutløsende, og dermed ganske sunne. Og disruptive innovasjoner som gjør mer eller mindre samme nytten for kunden, men til en langt lavere pris, er teknologihistorien full av ekspler på. Jeg tenker at professor Clayton Christensen ville nikket annerkjennende hvis han fortsatt var blant oss.

Doktor Google tar imot nye pasienter

Det har ikke manglet på spådommer om at de store globale teknologiselskapene vil stå i spissen for spektakulære og disruptive innovasjoner i helsesektoren. I knivskarp konkurranse. Mange husker nok spillplattformern Nintendo Wii som kom i 2006 og skulle introdusere lærings- og simuleringsteknologi til helsesektoren, og også sunne og nyttige spill for personer som trener seg opp etter en skade. Jeg tror også den og dens etterfølgere har vært til glede for mange, men kanskje ikke fult så spektakulært og disruptivt som det ble snakket om.

Omkring 2010 da jeg var i Abelia husker jeg at det var mye snakk om at både Google, Microsoft og Apple så på helsesektoren som det virkelig store nye vekstområdet. En ineffektiv og lite innovativ helsesektor trengte en annen type digitale plattformer, med mulighet til å koble til ulike apper og dingser, og legge til rette for disruptive innovasjoner. og dette ville de store it-selskapene sørge for. Smartklokker fra blant annet Apple skulle revolusjonere sanntidsovervåking av kronisk syke. Noen år senere skulle IBMs Watson koble sammen og analysere all verdens helsedata, og finne nye og bedre svar.

Vi har ikke hørt så mye om Google, Apple, Microsoft og Amazon i helsesektoren i det siste. Det kan ha litt med at det er større skepsis nå til deling av helsedata via de store plattformselskapene. Personlige helsedata er tross alt ikke en vanlig handelsvare. Men på den annen side er jo beskytttelse av personopplysninger fullt mulig å få til. Og de fleste synes nok et mer pasientorientert helsevesen som klarer å dele data på tvers, også fra private apper og dingser, høres ut som en god ide. Kanskje var problemet heller at helsesektoren ble for medisinsk faglig og for kronglete og byråkratisk å komme inn i for it-selskapene? Der dette med "we need an app for that" og tjenesteutvikling med mye prøving og feiling, som fungerer godt andre steder, ikke traff så godt i helsesektoren. Dessuten tror jeg at det organisatoriske og regulatoriske ble for komplisert.

Nå hører det med til historien at mye bra faktisk har skjedd i helsesektoren, til beste for både pasienter og skattebetalere, med de store selskapenes medvirkning. The Economist skriver at:

"America’s five tech behemoths have spent billions on various health-care bets. Some of their earlier health-related investments are starting to pay off. Amazon runs an online pharmacy and its telemedicine services reach just about everywhere in America that its packages do, which is to say most of it. Apple’s smartwatch keeps accruing new health features, most recently a drug-tracking one. Meta scrapped its own smartwatch plans earlier this year but offers fitness-related fun through its Oculus virtual-reality goggles. Microsoft keeps expanding its list of health-related cloud-computing offerings (as is Amazon, through aws, its cloud unit)."

The Economists artikkel "Alphabet is spending billions to become a force in health care" beskriver også hvordan noen av de store har satset, trukket seg ut, og så satset igjen de siste årene, blant annet når det gjelder å prøve seg på pasientjournalsystemer og kunstig intelligens innenfor helse. Men det mest interessante i artikkelen er beskrivelsen av hvordan det nå er Alphabet, Googles morselskap, som er den helt dominerende aktøren når det gjelder både de stores ventureinvesteringer og FoU-satsinger innenfor helse. The Economist skriver:

"Between 2019 and 2021 Alphabet’s venture-capital arms, Google Ventures and Gradient Ventures, and its private-equity unit, CapitalG, made about 100 deals, a quarter of Alphabet’s combined total, in life sciences and health care. So far this year it has injected $1.7bn into futuristic health ideas, according to cb Insights, a data provider, leaving its fellow tech giants, which have invested around $100m all told, in the dust (see chart on next page). Alphabet is the fifth-highest-ranking business in the Nature Index, which measures the impact of scientific papers, in the area of life sciences, behind four giant drugmakers and 20 spots ahead of Microsoft, the only other tech giant in the running."

Vil de lykkes bedre denne gangen? Og handler det i så fall om å ha mer kunnskap om helsesektorens kompleksiteter og virkemåte, eller handler det mer om at helsesektoren nå er mer moden for digital transformasjon? Jeg tør ikke spå. Men det blir spennende å følge med.

Olje er den nye oljen

De siste ti årene har listen over verdens største selskaper, målt i markedsverdi, vært toppet av de store amerikanske teknologigigantene. Apple har stort sett vært øverst siden 2012, og stort satt hatt selskap av Microsoft og Alphabet (Google) i topp 5 siden 2014 og Amazon siden 2017. Mens Meta (Facebook) siden 2018 har knivet med vekselvis Alibaba, Berkshire Hathaway og Tesla om å være inne i topp fem.

I følge Wikipedias kvartalsvise liste over selskapenes børsverdi var et oljeselskap sist øverst på denne listen i tredje kvartal 2013. Sist et oljeselskap var blant de fem største i verden var i fjerde kvartal 2016, i begge tilfeller ExxonMobil. Men litt lengte tilbake, for 10-15 år siden var det derimot helt normalt at de store oljeselskapene dominerte listen over de største selskapene i verden. I tillegg til Exxon pleide Royal Dutch Shell, PetroChina, Petrobras og Chevron, og av og til også Gazprom og BP, å prege listene over de 10 største.

Nå sier ikke nødvendigvis en slik liste over selskapers markedsverdi alt om næringsstrukturer og bransjeendringer fordi de fleste bedrifter i verden er små og mellomstore. Men fremveksten av de globale plattformgigantene forteller likevel en god del om hvilke bedrifter som har størst globalt fotavtrykk. Mens kritikere av næringslivsmakt tidligere var opptatt av mye næringslivsmakt innenfor olje, legemidler og finans, er det i økende grad teknologiselskapenes dominans som får kritikk i dag. Og samtidig har de største teknologioptimistene holdt frem suksessen til Apple, Microsoft, Google, Amazon og Facebook som et viktig bevis på at vi er inne i en global digital transformasjon som knytter verden sammen og effektiviserer og forenkler hverdagen vår.

Men denne uken kom det noen oppdaterte markedsverdier som viste at verden ikke er fullt så svart-hvit likevel. Energisektoren er ikke helt død, tvert imot har den en høyere lønnsomhet enn på svært lenge, blat annet takket være krigen i Ukraina og ekstremt høyre gass- og elektrisitetspriser. Og plutselig er det ikke de store teknologiselskapene som er størst lenger, men Saudi Aramco, det børsnoterte saudi-arabiske statsoljeselskapet. The Guardian skriver: 

"Aramco’s rise comes a decade after the watershed moment in 2011 when Apple surpassed another energy giant, ExxonMobil, to become the world’s most valuable listed company. Since then, Apple, Microsoft, Google’s owner Alphabet and Amazon have dominated stock markets, hitting and then surpassing $1tn valuations and pushing oil giants out of the top ranks."

Nå ble ikke Aramco delprivatisert før i slutten av 2019 og var derfor ikke med på disse listene den gang Exxon var størst (Aramco ville vært større). Så vidt jeg vet har de også en lav andel aksjer som handles i markedet, og er heller ikke notert på de store børsene, så de er derfor ikke med på alle slike oversikter. Men poenget er likevel at ingen kan vite helt sikkert hva som vil være den nye olje, og i hvert fall ikke hvilke selskaper som være størst og mest lønnsomme på lang sikt. Det er mange kandidater til å bli den nye oljen. Og akkurat nå er olje en av dem.

Hva de 5 store investerer i

"Follow the money", heter det. Og når det gjelder verdens fem største teknologigiganter er det ikke så dumt å følge de enorme pengene de legger inn i oppkjøp, ansettelser og forskning og utvikling i fremvoksende teknologier for å finne ut hva de vedder på at er det neste store om noen år.

Det er The Economist som har kartlagt dette i artikkelen "What America’s largest technology firms are investing in". Noe av det interessante akkurat nå er at alle fem er på jakt etter det neste store innenfor teknologi, og gjør store veddemål på hva de skal leve av fremover, men det er ganske stort sprik i hva de satser på. Ser vi på nye ansettelser, og hva slags profiler de nyansatte har, så satses det på tungt på robotisering (særlig fra Amazon), på selvkjørende biler, helseteknologi, metaverse og fintech. 

Noe av det samme går igjen i tallene for hva penger til oppkjøp og investering i andre selskaper går til. Her ser vi også hvordan Amazon satser tung på robotisering og finansteknologi. I det siste området er også Alphabet, som også satser tungt på helseteknologi. Men det mest ensidige selskapet av alle akkurat nå er Facebook/Meta, som ser ut til å vedde tung på at det er VR/AR/Metaverse som er fremtiden:

"In terms of single-mindedness, the clearest signal is Meta’s pursuit of all things metaverse. Of the 13 firms that work in augmented reality (ar) or vr which were bought for a public price, Meta bought eight, including BigBox vr and Downpour Interactive. Apple bought another four, including Next vr and IKinema. But its highest priority by this measure was ai. Of its 22 purchases since 2019 more than half have been ai-related startups."

En annen interessant trend er de fem stores interesse for bil- og transporttekologi:

"Take the five investees that make cars. Amazon invested in two, Aurora and Rivian. The latter, in which it has a 20% stake, went public in November and is valued at $67bn. On top of this, last year Amazon bought Zoox, which like Aurora focuses on autonomous vehicles, for $1.3bn. Analysts suspect Amazon’s immediate interest in the sector lies in the possibility of making its delivery service cheaper and more efficient—it has already ordered 100,000 delivery vans from Rivian. The investment may be comparable to the company’s purchase of Kiva Systems, a robotics firm, in 2012. Kiva’s technology now helps Amazon’s warehouses run smoothly.

Google also invested in two self-driving-car companies: Waymo, a firm originally spun out of X, the tech giant’s in-house “moonshot” unit; and Nuro, an autonomous-delivery company. Apple, which in 2019 acquired Drive. ai, a self-driving-car startup, is mostly working on its self-driving cars in-house. Its Project Titan aims to launch a vehicle in 2025. This week Microsoft joined the race, with an investment in Wayve, a London-based self-driving-car firm. Overall, 9% of the investments made by the big tech companies are in cars and mobility,"

De 5 store forsker for 149 mrd USD i året

The "big five" i denne sammenhengen er Amazon, Google/Alphabet, Facebook/Meta, Apple og Microsoft, verdens fem mektigste teknologiselskaper. The Economist har en interessant artikkel denne helgen om "What America’s largest technology firms are investing in", det vil si hvilke satsingsområder er det milliardene deres pøses inn i?

Men før jeg kommer så langt  tenkte jeg det kunne være interessant å se litt på hva disse selskapene faktisk investerer i forskning og forskningsbasert innovasjon i året. Både i andel av omsetningen og i absolutte tall er det svært store summer. Mens Norges totale forskningsinnsats er på 78 milliarder kroner i året, og næringslivet bidro med 37 milliarder av dette. er de 5 stores forskningsinnsats i 2021 på 149 milliarder dollar, eller omkring 1300 milliarder kroner. 

Og denne satsingen på forskning og innovasjon er i rask vekst.  The Economist skriver:

"That America’s big tech companies are spending a truly vast amount on r&d is not in doubt. In 2020 America’s public and private spending on r&d added up to $713bn. In 2021 the Big Five spent $149bn, equivalent to roughly a quarter of that total (though some of that money is not spent in America). That is significantly higher than the largest single government r&d budget, that of the Pentagon. A lot of that spending is in product development, and it is true that the tax regime encourages spending to be put down as r&d if possible, which can distort things. But that can hardly explain the 34% increase since 2019: the tax regime has been unchanged throughout that time."

Grafen over viser også noen interessante  ting når det gjelder likheter og forskjeller mellom de fem store. Målt i absolutte tall har Amazon gjort et byks oppover og investerte alene nesten 60 milliarder dollar i forskning og utvikling i 2021, Mens Google, Facebook, Apple og Microsoft er mer like med satsinger på mellom 20 og 30 milliarder dollar. Målt i andel av omsetningen i selskapet er det derimot slik at Meta/Facebook er på topp med over 20 prosent av omsetningen plassert i forskning, foran Amazon, Alphabet og Microsoft som alle er på omkring 12 prosent av omsetning, mens Apple henger litt etter på omkring 6 prosent. 

Men så er det heller ikke helt enkelt å sammenligne på tvers av disse selskapene som gjerne omtales samlet som "big tech", men som har høyst ulike forretningsmodeller og tjener  hoveddelen av pengene sine på svært ulike måter. Derfor er det kanskje ikke så dumt å se på hvor mye de investerer i absolutte penger i forskning, og disse forskingspengene brukes på.

1000 milliarder dollar

Det finnes andre selskaper som er større målt i antall ansatte, eller i omsetning, men målt i markedsverdi, det vil si forventninger om fremtidig vekst og inntekter, er det noen amerikanske teknologigiganter som er fryktelig store.

I USA beskriver man noen ganger de aller største bedriftene som the $1trn club, selskaper som på et tidspunkt har blitt verdsatt til over 1000 milliarder dollar. Denne lille klubben har nå fått sitt fjerne medlem. Apple har vært der en stund og mer nylig Microsoft, men Amazons markedsverdi har vært over 1000 milliarder dollar bare en kort periode. Fjerde medlem i denne lille klubben er Alphabet, Googles morselskap.

The Economist skriver om dette i artikkelen "Alphabet joins the $1trn club", og slår fast at veksten ser ut til å fortsette videre. I artikkelen skriver de at:

Apple, Microsoft and (briefly) Amazon have all pulled it off. On January 16th Alphabet, Google’s parent company, became the fourth American company ever to have a market capitalisation of $1trn. Big Tech shares have continued to soar after a banner 2019, during which the quartet gained 46% in value, outpacing even America’s frothy stockmarket. Apple’s capitalisation has more than doubled since the start of last year, to $1.32trn. Add Facebook, and America Inc’s five most valuable firms have gained a cumulative $1.8trn in that period."

Verdens 100 største nettsteder

Nettstedet Visual Capitalist har en spennende infografikk med en god visualisering av hvilke 100 nettsteder som er de største i verden, målt som antall besøkende hver måned.

Men i stedet for å bare ha en liste over de 100 største er også størrelsesforholdet illustrert her ved at størrelsen på sirklene viser at det er stor forskjell på de aller største og de neste på listen. Google har 60 milliarder besøkende hver måned. YouTube har 24 milliarder, Facebook har 20 milliarder, Baidu har 10 milliarder og Wikipedia har 5 milliarder.

Det som også er interessant er at de har fargelagt sirklene slik at nettsteder som tilhører selskaper i samme konsern har samme farge. Da ser man hvor dominerende Alphabet/Google-sfæren er med google.com og YouTube, men og en rekke nasjonale google-søkemotorer i ulike land, som til sammen utgjør 44 prosent av trafikken hos de 100 største nettstedene.

Men det finnes også en Facebook-sfære som inkluderer Instagram og Whatsapp, en kinesisk Baidu-sfære, en Microsoft-sfære med Bing, LinkedIn og MSN, en Amazon-sfære og en Yahoo-sfære. Og det finnes også noen andre slike konsernkoblinger av eierskap til nettsteder som er blant verdens 100 største, blant annet noen russiske og noen kinesiske, som jeg vil tro når opp fordi de er store i store hjemmemarkeder. Det er også noen kanadiske-eide nettsteder og noen tjekkisk-eide nettsteder som klynger seg sammen i oversikten og som har et innhold som gjør dem store globalt uten spesielt store hjemmemarkeder.

Microsoft bygger to nye datasentre i Norge

I forrige uke kom gladnyheten om at Microsoft skal bygge to nye store datasentre i Norge, blant annet som et resultat av en stor samarbeidsavtale med Equinor (Statoil) om drift av skyløsninger. E24 skriver:

"Den omfattende samarbeidsavtalen om skyløsninger løper over syv år og er verdt «flere hundre millioner dollar», ifølge de to selskapene. Med andre ord, en avtale i milliardklassen målt i norske kroner. Avtalen innebærer både at de to selskapene skal samarbeide for å få Equinor over på skyløsninger, der Microsoft lagrer og håndterer oljeselskapets omfattende datamengder i sine datasentre. Microsoft skal også bistå i Equinors større arbeid for å oppgradere og utvikle IT-systemene sine."

Norge er et gunstig land å etablere datasentre i og Microsoft er ikke alene om å gjøre det. Her er en artikkel i Computerworld fra 2016 da IBM åpnet sitt første nordiske skydatasenter på Fetsund i Norge og daværende kommunalminister Jan Tore Sanner koblet til den digitale snoren. Det er ikke tilfeldig at flere velger å lokalisere seg i Norge. Vi har ren og fornybar energi, vi et stabilt land politisk og sosiale og vi har de siste årene gjort mye for å forbedre rammebetingelsene for de som vil etablere datasentre i Norge, gjennom fjerning av eiendomsskatt og redusert el-avgift.

Denne pakken av ulike tiltak for å få bedrifter til å lokalisere sine datasentre i Norge er beskrevet i regjeringens strategidokument "Norge som datasenternasjon" som jeg blogget om her tidligere i år. Og Microsofts Norgessjef Kimberly Lein-Mathisen bekrefter også i E24 at denne etableringen både har med Norges sterke posisjon i olje- og gassbransjen og med rammebetingelsene for å drive datasentre i Norge:

"– Når vi skal velge steder å etablere nye sentre vurderer vi jo en rekke aspekter, men jeg må si at det norske myndigheter har gjort i senere tid er veldig bra, og har vært av stor betydning for vårt valg. Det handler både om rammevilkårene, investeringer som er gjort i bredbånd og de gode forutsetningene Norge har med blant annet vannkraft, fortsetter hun."

At vi har lagt godt til rette for etablering av datasentre i Norge, og begynner å se effektene av denne strategien, er også Torbjørn Røe Isaksen inne på i en kommentar i E24:

"– Dette viser at vi er konkurransedyktige og attraktive, blant annet med rimelig og fornybar kraft og gode rammebetingelser, sier næringsminister Torbjørn Røe Isaksen i en uttalelse til E24. – Jeg re veldig glad for at Microsoft, som en av de virkelig store IT-motorene i verden, velger Norge, fortsetter han. Næringsministeren uttalte onsdag at valget av Norge viser at vi for alvor har begynt å markere oss som en viktig datasenternasjon.

Regjeringens strategidokument "Norge som datasenternasjon" er her.

Europa setter standarden for personvern

Det er veldig interessant å følge amerikanske mediers dekning av personvern-skandalen i Facebook. Som i Europa er det både en grundig og kritisk dekning av hvordan brukernes personopplysninger har blitt benyttet til helt andre formål enn det vi har vært klar over. Derfor stiller flere av analysene spørsmålet om og hvordan Facebook vil klare å gjenreise tilliten etter dette store tapet av tillit.

Men minst like interessant er omtalen av myndighetenes rolle og spørsmålet om personvernreglene er strenge nok. Flere amerikanske medier peker nå på at det ikke er USA, men Europa som har tatt ledelsen når det gjelder strengere personvernregler, tilpasset dagens teknologiske plattformer, som også de store amerikanske nettgigantene blir nødt til å forholde seg til. I en lederartikkel med tittelen "Facebook Is Not the Problem, Lax Privacy Rules Are" skriver New York Times om hvordan det ble slik at EU tok ledelsen i å tydeliggjøre borgernes personvernrettigheter, mens USA har en stor jobb å gjøre for å ta igjen Europa:

"There’s no need to start from scratch. In 2012, President Barack Obama proposed a privacy bill of rights that included many ideas for giving people more control over their information, making data collection more transparent and putting limits on what business can do with the information they collect. The bill of rights fizzled out when Congress showed little appetite for it. But the European Union has used a similar approach in developing its General Data Protection Regulation, which goes into effect on May 25.(...) ...the Europeans have made progress toward addressing some of the problems that have recently been highlighted in the United States. For instance, their laws require companies to seek consent before collecting sensitive personal information, to make the request understandable, and to give users an easy way to opt in to sharing such data, rather than forcing them to opt out if they don’t want to be tracked. Further, companies that want to collect data about Europeans will have to be upfront about how they use personal data, and they cannot collect more information than they need to provide the services they are offering."

I en kommentarartikkel skriver Tom Wheeler, som ledet Federal Communications Commission mellom 2013 og 2017, i artikkelen "Can Europe Lead on Privacy?" om det nye europeiske personvernregelverket som er tilpasset den teknologiske tiden vi lever i. EU innfører flere nye plikter virksomheter må oppfylle når de skal håndtere personopplysningene og også et sett med rettigheter som vi som borgere har krav på å få ivaretatt av de som har bruker persondataene våre. Wheeler skriver:

"The European Union, however, is handling the problem differently. Starting in May, its General Data Protection Regulation will go into effect in its 28 member nations. The regulation is powerful in its simplicity: It ensures that consumers own their private information and thus have the right to control its usage and that internet companies have an obligation to give consumers the tools to exercise that control.The European rules, for instance, require companies to provide a plain-language description of their information-gathering practices, including how the data is used, as well as have users explicitly “opt in” to having their information collected. The rules also give consumers the right to see what information about them is being held, and the ability to have that information erased."

Og konkluderer med at USA har mye å lære av Europa, og at USA dessuten kan håpe på at Europas størrelse og definisjonsmakt på personvernområdet gjør at det er EUs nye personvernlovgivning som vil sette standarden for det selskapene gjør også i andre markeder, som i USA, slik at det også der er brukerne som har eierskapet og råderette over egne personopplysninger:

"The New World must learn from the Old World. The internet economy has made our personal data a corporate commodity. The United States government must return control of that information to its owners."

Hva så med Norge? Den gode nyheten for Norge er at EUs nye personvernlovgivning er i tråd med den strenge personvernpolitikken Norge har ført i mange år. Dessuten blir Norge som medlem i EØS del av EUs nye regelverk, og på flere områder innebærer de nye reglene en styrking og modernisering av personvernregelverket også i Norge. 

Regjeringen er godt i gang med å innføre dette regelverket i Norge. Fredag før påske la regjeringen frem en lovproposisjon om ny personopplysningslov. Når denne loven blir vedtatt i Stortinget om ikke så lenge vil den gjennomføre EUs personvernforordning i Norge. Det betyr at ikke bare norske og europeiske virksomheter, men alle virksomheter som tilbyr varer og tjenester til personer i Norge, inkludert Facebook, Google, Amazon, Apple, Alibaba, må følge disse reglene når de innføres i hele EU/EØS-området i slutten av mai. 

Så på spørsmålet om hva vi gjør for å sørge for at persondataene våre ikke misbrukes av bedrifter og offentlige virksomheter vi deler personopplysningene våre med, er svaret at den nye personopplysningsloven og EUs nye personvernregelverk gir oss det rammeverket og de verktøyene vi trenger. Det er ikke så rart mange i USA er misunnelige.

Hvilken bedrift er verdens største?

Fra The Visual Capitalist

Det er lett å tro at det som er verdens største bedrifter i dag vil vokse videre inn i himmelen, i hvert fall i overskuelig fremtid. Men historien viser at det slett ikke behøver å bli slik. Hvilke bedrifter som er på listen over de aller største svinger ganske mye.

Akkurat nå er det de fem store amerikanske it-gigantene Apple, Google, Microsoft, Facbook og Amazon som er størst i verden målt i markedsverdi, med Apple som den aller største med en verdi på over 800 milliarder dollar. Og det er naturligvis lett å se for seg at akkurat disse fem vil fortsette å dominere. De leder jo utviklingen i de digitale vekstbransjene som vokser mest.

Men ser vi bare noen få tå tilbake oppdager vi raskt at det der ganske lite sannsynlig at samme skal være i toppen i lengre tid. i hvert fall om vi skal legge historiske erfaringer til grunn. Tilbake i 2011 da oljeprisen var på skyhøy og mange eksperter snakket om "peak oil", at oljeproduksjonen var i ferd med å passere toppen og ville begynne å falle, mens energiforbruket i verden ville fortsette å øke raskt, var det oljeselskaper som dominerte i toppen av listen over verdens største selskaper. Og få våget å spå noe annet enn at de måtte vokse videre. Exxon var verdens største selskap med over 400 milliarder dollar i markedsverdi.

Jeg tør ikke å spå hvilke selskaper som vil være verdens fem største om fem år eller om 10 år. At noen av de fem største i dag fortsatt vil være der om fem år er nok sannsynlig, men neppe alle fem. 

En endring jeg tror er ganske sannsynlig allerede i løpet 2018 er at verdens største selskap ikke lenger heter Apple, men er et oljeselskap som heter Saudi Aramco. Og grunnen er at det saudi-arabiske statsoljeselskapet ikke lenger skal være heleid av staten, men skal på børs med en privat eierandel på i hvert fall fem prosent. En børsnotering gjør at det vil bli satt en markedspris på Saudi Aramco som gjør at selskapet kan sammenlignes med Apple og Google. 

Hva den prisen blir vet ingen nå, det må markedet avgjøre, men spådommene nå er at det kan være snakk om så mye som 2000 - 2500 milliarder dollar, mer enn dobbelt så mye som verdien av Apple. Da vil børsnoteringen av Saudi Aramco bli verdenshistoriens største børsnotering selv om bare fem prosent av aksjene i selskapet kommer på børs. The Telegraph drøfter hvordan man setter en prislapp på verdens største selskap og skriver dette om hvor enorm dette selskapet er i verdens energiforsyning:

"The company contributes around 12m barrels a day to the global market, roughly one in every nine barrels of the world’s oil supply. It also maintains the world’s largest spare crude oil production capacity, which – in theory – could single-handedly stabilise the global oil market in times of supply disruption. Putting a price tag on what is arguably the world’s most important company is a question global investors will soon be pushed to answer."

Teknologibedrifter og politikk

Det skjer mye rart i internasjonal politikk for tiden, og mye av det er egnet til å skape bekymring. Det gjør at det ikke akkurat er kjedelig å lese internasjonale nettaviser og tidsskrifter om politikk og økonomi. Som The Economist, som har en tankevekkende leder denne helgen om "An insurgent in the White House", og dessuten en litt lengre briefing med overskriften "America first and last". Begge er vel verdt å lese.

Men det var en annen og kortere artikkel i kommentarspalten Schumpeter i helgens The Economist som trigget meg til å blogge om dette. Den heter "Silicon Valleys criticism of Donald Trump" og handler om at teknologibedriftenes tradisjonelle berøringsangst når det gjelder alt som handler om politikk kan være i ferd med å bli endret. Tradisjonelt har nemlig it-bedrifter og denslags vært lite opptatt av, og derfor også nokså kunnskapsløse om, politiske spørsmål. De har sluppet unna saker som annet næringsliv må forholde seg til og ha meninger om. The Economist skriver:

"Early in 2016 Schumpeter went to a dinner with one of Silicon Valley’s luminaries, a man of towering intelligence and negligible humility. Asked about the upcoming election, he scoffed: it didn’t matter who America’s president was. Politics had become irrelevant, he said. Technology firms, and their leaders, would carry on fashioning brilliant products and generally carrying out God’s work on Earth, regardless of who occupied the White House. Cue smirks and more Hawaiian Kampachi all round."

Nå er det for så vidt ikke noe mål at folk som driver bedrifter skal bli tvunget til å være veldig opptatt av politikk. Det mest praktiske er at det er minst mulig byråkrati, liten politisk innblanding og at skattenivå og reguleringer er langsiktige, forutsigbare og så lite inngripende som mulig. Sik at bedriftene får holde på med det de kan og slipper å bruke tid og penger på lobbyvirksomhet. Men akkurat nå kan det virke som om en gode del it-næringslivsfolk, etter først å ha fulgt litt dårlig med på hva USA var i ferd med å gjøre, plutselig har våknet og begynt å si ting høyt (97 bedrifter står sammen om et nytt opprop i følge New York Times) om innvandring, et tema de er opptatt av:

"Attracting hyper-brainy people from around the world is at the heart of the tech business model. Mr Brin was born in Moscow, Mr Pichai in Tamil Nadu and Satya Nadella, the head of Microsoft, in Hyderabad. The biological father of the late Steve Jobs was a Syrian who moved to America, a journey that as of this week would be impossible. Half of all the American startups that are worth more than $1bn were founded by migrants. Many of the engineers at tech firms were born abroad, too. In Cupertino, a posh suburb in Silicon Valley, half the population is foreign-born. The industry has long supported immigration, therefore. But taking a vocal stand on political subjects has not been its habit, and by entering the fray it will draw attention to its own hypocrisies."

Problemet her er naturligvis at ved å trekke oppmerksomheten mot et politisk spørsmål som påvirker teknologinæringens rammebetingelser, så trekkes også oppmerksomheten mot flere av industriens egne etiske dilemmaer og veivalg. Da blir det tydeligere at dette ikke bare handler om å fjerne noen hindringer for en lykkelig og harmonisk teknologisk utvikling, men også om beslutninger som blir tatt av bedriftene selv, med politiske og økonomiske konsekvenser når det gjelder utflagging av arbeidsplasser, hvor man betaler skatt, hensyn til personvern, aksept av sensur, spredning av "fake news" og mye annet vanskelig. 

The Economist skriver at den nye debatten om arbeidsinnvandring gjør at flere  av teknologiselskapene toner flagg i en sak de mener er viktig, men slår samtidig fast at de har en ganske lang vei å gå når det gjelder forholde seg til andre sider av sin samfunnsmessige rolle:

"Yet tech firms still have an awfully long way to go. Often they define virtue as what they judge to be in their business interests. Last year, Mr Cook dismissed a demand by the European Union to pay more tax as “political crap”. In December Apple agreed to a state request to ban the New York Times’s app in China, where the firm makes just over a fifth of its sales. Mr Zuckerberg fits the same pattern: he says he wants to give away 99% of his fortune and that he believes in the ideal of free expression, but his firm paid a tax rate of just 6% over the past half-decade, and he has toadied up to China’s censors, too. Oligopolistic, hubristic and ruthless to its core, Silicon Valley is no beacon of moral leadership."

Jeg tenker at det er bra om bedriftene må bli tydeligere på hvilke dilemmaer de møter og hvilke valg de tar. Og ikke bare om hva de mener at myndighetene skal gjøre. Dette er tross alt de største bedriften i verden. Fem av de syv mest verdifulle børsnoterte selskapene i verden, Apple, Google, Microsoft, Amazon og Facebook, er teknolologiselskaper. De er  større enn de største oljeselskapene, bankene, industrigigantene, legemiddelselskapene og butikkjedene - og alle andre. Da slipper man ikke unna å opplyse om hvordan det bedriften gjør påvirker samfunnet.

20 år siden Windows 95

Foto: Trond Viggo Håpnes via Flickr

I disse dager ruller Microsoft ut sitt nyeste operativsystem Windows 10. Visstnok det siste som kommer i nummerert utgave, for heretter skal oppdateringer skje fortløpende på nettet. Samtidig har de akkurat feiret 20-årsjubileum for Windows 95, en av tidenes viktigste produktlanseringer i it-bransjen. Som Digi.no skriver ser vi fortsatt sporene etter Windows 95 i dag, ja faktisk har startknappen nede i venstre hjørne som ble introdusert i 1995 og markert på lanseringen ved at Rolling Stones spilte "Start me up", igjen blitt viktigere. Og den er fremdeles nede i venstre hjørne.

Men selv om noe er litt likt må vi også huske at 20 år er veldig lang tid i ikt-sammenheng og at Windows 95 tilhørte en helt annen tid enn både dagens OS X, iOS, Chrome, Android og Windows 10. Artikkelen i Digi.no er innom flere eksempler på hvor enorme forskjellene egentlig er blitt. La meg nevne tre:

For det første er datamaskiner utsatt for den såkalte Moores lov, som handler om at ytelsen øker eksponentielt (jeg blogget om Moores lov i 2010). Omkring annenhvert år fordobles hastighet og lagringskapasitet. Skjermoppløsning, minne og andre viktige egenskaper forbedres i omtrent samme tempo. Skulle du installere Windows 95 i 1995 var det anbefalt at du hadde minimum (men i praksis var det nok lurt å ha mer) 4 MB minne og 50 MB med harddiskplass, noe som kunne være krevende i en tid da dette var ganske dyrt og man helst ikke ville bruke unødvendig lagringsplass til operativsystemet. Installasjonen skjedde normalt fra en CD-ROM. Hadde du ikke CD-stasjon i PCen kunne Windows 95 kjøpes i en utgave som fylte 13 disketter.

I forbindelse med et pc-kjøp i familien for noen dager siden var jeg i et par butikker og så på dagens maskiner. En slank bærbar PC har gjerne minst 4 GB minne, det vil si 1000 ganger mer enn minstekravet i 1995, og kanskje en 500 GB harddisk, det vil si 10 000 ganger mer diskplass enn kravet i 1995. Og jeg tror ting som grafikkort, skjermoppløsning, prosessorhastighet og batterikapasitet også har hatt en tilsvarende utvikling, slik at vi snakker om PCer som er mye mindre, men er minst 1000 ganger kraftigere enn for 20 år siden og kan gjøre helt andre oppgaver.

For det andre var det ikke lagt opp til at man skulle bruke internett når man hadde en PC med Windows 95. Internett fantes for så vidt og det var på den tiden det ble mulig å kjøpe et internettabonnement som privatkunde med tilgang via analog telefonlinje, men Microsoft mente dette ikke var fremtiden. Det var i hvert fall ikke viktig nok til å inkludere nettleser og nødvendige kommunikasjonsprotokoller i Windows. Windows 95 støttet så vidt jeg husker bruk av modem for å få oppringt tilgang til andre type databaser som Compuserve, America Online og Microsoft Network, som alle var lukkede abonnementtjenester, men ikke internett. For å få tak i nettleseren Internett Explorer og støtte for TCP/IP måtte man kjøpe en egen tilleggspakke til Windows 95. Dette viste seg selvfølgelig veldig raskt å være en feilvurdering og både i oppgraderte versjoner av Windows 95 og etterfølgeren Windows 98 hadde internett fått en sentral plass. Så sentral faktisk at Microsofts Internett Explorer, som etter hvert ble inkludert gratis, ble verdens klart mest brukte nettleser og MSN ble et av verdens største nettsteder i mange år fremover. Så selv om Microsoft ikke var først på internett så ble de ganske raskt størst.

For det tredje, og som en konsekvens av at verken datamaskiner eller dataprogrammer var like kraftige som i dag, foregikk ikke opplæring i nye produkter via video på YouTube, men i kursbøker og på VHS-kassetter. Man puttet en instruksjonsvideo i videospilleren for å lære å bruke Windows. Et av de mest kjente eksemplene på dette er Microsofts instruksjonsvideo til Windows 95 med Friends-stjernene Jennifer Aniston og Matthew Perry. Den kom til og med i en norsk utgave (bildet over). I dag finner man naturligvis hele denne videoen på YouTube. TV-serien Friends ("Venner for livet") går i reprise på TV-Norge for tiden, og holder seg vel ganske godt som humorprogram. Når det gjelder datateknologi og slikt må vi imidlertid konstatere at 20 år er veldig lang tid:

Dette bruker vi til å lese epost

Tross fremveksten av nye kommunikasjons-kanaler, som sosiale medier og chatprogrammer, har god gammeldags epost fortsatt en solid posisjon, både i arbeidslivet og privat. I følge Statistisk Sentralbyrås siste mediebaromenter (som jeg blogget om her) brukte 66 prosent av befolkningen epost en gjennomsnittsdag i Norge. Det er på samme nivå som i 2003. Og bruk av epost er mer jevnt fordelt aldersmessig i befolkningen enn mange andre medier.

Ting er likevel ikke så stillestående innenfor epost som disse brukstallene kan tyde på. I 2003 var epost noe vi leste og skrev på en (vanligvis stasjonær) internetttilkoblet pc, på jobb eller hjemme, og vi brukte vanligvis egen programvare for epost som var lastet ned og installert, som Microsoft Outlook eller Lotus Notes. I 2003 fantes nettbasert epost i form av Yahoo Mail og Hotmail, mens Gmail og AOL Mail kom først året etter. I dag er epost med oss over alt, og det er smarttelefonen som er blitt det aller viktigste verktøyet.

Et selskap som heter Litmus Software gjør et forsøk på å beregne noen utviklingstrekk når det gjelder epost (de selger også analyseprogramvare). I oppsummeringen av 2013 kom de til at 51 prosent av all epost ble åpnet på en mobil enhet, 29 prosent (ned fra 33 prosent året før) i en epostklient på PC og 20 prosent i et webmailprogram. Bryter vi ned den halvparten av eposten som ble åpnet mobilt ytterligere, ble 26 prosent av all epost åpnet på en iPhone, 12 prosent på en iPad og 12 prosent på en Androidenhet.

At iPhone/iPad er så mye større enn Android på bruk av epost er kanskje litt rart med tanke på at Android nå har langt større markedandeler (85 prosent i Q2 i år). Det kan kanskje ha med geografi og brukergrupper å gjøre, men det kan også ha med endringer i hvordan eposten er satt opp. Androidtelefoner legger stort sett ikke lenger opp til bruk av en egen innebygget Android epostklient, men oppmuntrer til bruk av Gmail. Dessuten har nok målemetoden alltid undervurdert Gmail fordi måling krever at eposten ikke har slått av bildevisninger, mens Gmail tidligere har hatt hatt bilder avslått som default. Endringer på dette gjør at Gmail nå klatrer kraftig på statistikkene.

Litmus Software måler hver eneste måned hvilke epostklienter/tjenester som øker og faller. Tallene for juli viser at folk som bruker epostklienten på iPhone åpnet hele 26 prosent av de 755 millioner epostene som ble tracket. På andreplass er Gmail med 13 prosent markedsandel. Tredjeplassen har gode gamle Microsoft Outlook, en langvarig favoritt på mange arbeidsplasser som finnes i flere ulike utgaver, med 13 prosent. På de neste plassene er Apples epostklient for iPad (12 prosent) og Apple Mail som brukes på PC (8 prosent).

Hvor er gode gamle Hotmail og Yahoo Mail blitt av, tjenestene som som startet hele overgangen til mail på web? De er med fortsatt. Hotmail ble lansert i 1996 og ble kjøpt opp av Microsoft i 1997. Fra 2012 har Microsoft lagt opp til at gamle brukere av Hotmail, MSN, Windows Live osv skal bruke den nye webtjesten Outlook.com, som også er gratis i bruk og inkluderer gratis lagringsplass (men ikke må forveksles med Microsofts epostklient Outlook som er installert software og har en lang historie tilbake til Office 97, og til og med versjoner som kunne kjøres i MS-Dos og Windows 3.1). Outlook.com har nå en markedsandel på 5 prosent, godt under det Hotmail en gang hadde. Og gamle Yahoo Mail, som ble lansert som Rocketmail i 1997 og kjøpt av Yahoo samme året, har 5 prosent markedsandel, tross mange prøvelser de siste årene.

Bare i løpet av noen få år har landskapet endret seg enormt. Jeg fant en bloggpost om to ulike undersøkelser fra tidlig 2010, det vil si mindre enn fem år siden. der den ene er fra samme selskap. Da var markedsandelene for epost slik: 1) Microsoft Outlook (ulike versjoner): 43 prosent, 2) Hotmail (i dag outlook.com): 17 prosent, 3) Yahoo Mail: 13 prosent, 4) Gmail: 5 prosent og 5) Apple Mail: 4 prosent. Først på 6. plass kom iPhone Mail den gang, også med 4 prosent.

Et stort bedre bilde på hvor enorme endringene er i våre digitale brukervaner akkurat nå er det vanskelig å tenke seg. På under fem år har mobil mailbruk gått fra nesten ingen ting til over halvparten. Og dette gjelder som nevnt bare god gammeldags epost, for andre tjenester skjer nok utviklingen enda raskere. Det betyr at at man ikke bare må huske på tilrettelegging for mobile brukere når man lager nye digitale løsninger. Man bør ha som utgangspunkt at mobil bruk har blitt det normale.