Hvem skal redde redningsmennene?

Frykten har kommet tilbake til finansmarkedene de siste ukene, og denne gangen er ikke årsaken banker, men regjeringer. Fra å være redningsmenn i forrige runde er regjeringene blitt problemet i denne runden. Spesielt regjeringer i Europa. The Economist skrev i sin leder sist fredag at:

"The place with the wobbliest policy is Europe. For the euro to survive, Europeans need to be prepared not just for painful fiscal adjustment but for profound structural reform as well. Profligate governments, mostly in southern Europe, must become more prudent. Uncompetitive economies must shake up their labour and product markets. Countries that are running current-account surpluses, mainly in the north, must help, by avoiding overzealous belt-tightening and introducing reforms to encourage private spending."

The Economist stiller i en litt lengre analyse med tittelen "Rescuing the Rescuers" ytterligere spørsmål om hvordan særlig europeiske regjeringer skal klare å vikle seg ut av den gjeldskrisen de er viklet inn i, og det i en situasjon der flere av de mest sentrale politikerne har begynt å gå til populistiske angrep på finansinstitusjonene de nylig har reddet og er helt avhengige av for å komme ut av krisen.

Thomas Friedman i New York Times sammenligner finanskrisens utvikling med med en bil som har punktert og begynt å bruke reservehjulet, for så å begynne å miste luft i hjulene igjen. Problemet er at man ikke får flere sjanser:

"I like that image. America used its spare tire to prevent a collapse of the banking system and to stimulate the economy after the subprime market crash. The European Union used its spare tire on its own economic stimulus and then to prevent a run on European banks triggered by the meltdown in Greece. This all better work, because we’re not only living in a world without any more spares but also in a world without distance. Nations are more tightly integrated than ever before. We’re driving bumper to bumper with every other major economy today, so misbehavior or mistakes anywhere can cause a global pileup."

Det som må dra oss ut av denne krisen ved å skape ny vekst er Kina og utviklingslandene - og paradoksalt nok USA, der det hele begynte. Freidman minner oss om Winston Churchills bevingede ord: "You can always trust the Americans. In the end they will do the right ting, after they have eliminated all the other possibilities." Vi får håpe Churchills analyse fortsatt har gyldighet i en ny tid, og at USAs opprydning etter finanskrisen og amerikanske forbrukeres etterspørsel etter billigere europeiske varer kan gjøre jobben.

Jakten på supporterutstyr fra Nord Korea

Nord Korea er ikke kompatibelt med resten av verden. De har verken internett eller mobiltelefoner i alminnelig bruk. Ikke har de så mye annet heller. Men landet er kvalifisert for Fotball VM i Sør Afrika for første gang siden 1966, så i år er Nord Korea og Sør Korea med i samme VM. Siden da er Sør Korea blitt 20 ganger rikere pr innbygger enn Nord Korea.

Det kan nok ha noen ganske bisarre sider å være et aggressivt ikke-kapitalistisk land og være med i noe så kommersielt som et Fotball-VM. Vi lever tross alt ikke i 1966, selv om Nord Korea har en levestandard som er omtrent som på 60-tallet. Wall Street Journal har en morsom sak om hvem de tror skal lage nye fotballdrakter for Nord Korea. I dag er det jo slik at supporterutstyr og fotballdrakter er stor butikk. Og utvalgte leverandører som Addidas, Puma, Umbro eller Nike får enerett til å selge offisielt utstyr for lagene - drakter, treningsklær og fritidsklær i masse varianter som selges til en bra pris, og relanseres jevning i nye versjoner fordi det er en viktig inntektskilde for fotballforbundene. Samlere og ekte supportere må jo ha siste versjon. (Her kan man for eksempel se Englands nye landslandsutstyr fra Umbro til VM.)

Men hvor kan fans og samlere få tak i supportereffekter og fotballtrøyer fra Nord Korea? Nå er det betydelig flere rundt om i verden som kjøper draktene til Brasil, Italia og England enn drakten til Nord Korea, men det er tross alt en del samlere der ute som må ha alt, også drakten til DPRK. Og det at den er vanskelig å få tak i gjør det ekstra interessant. Nå viser det seg at uoffisielt supporterutstyr i form av t-skjorter og andre effekter ikke er noe stort problem. På dette området sørger kapitalismen for alle behov, også Nord Koreas. Zazzles nettbutikk flommer over av nord-koreanske effekter. Og på soccer.com kan man kjøpe I Love DPRK fotball t-skjorte. En kan også finne nordkoreanske retrodrakter i 1966-design i UK Soccer Shop.

Betydelig mer vrient, for ikke å si umulig, er det å finne den offisielle drakten for årets VM. I følge Wall Street Journal bruker ikke Nord Korea noen av de store leverandørene, men valgte Pirma fra Mexico som leverandør i full fart før en vennskapskamp i mars i år. Men de har ikke hørt mer, men antar at disse draktene kanskje vil bli benyttet i VM også. Men tidligere denne uken brukte de drakter fra den spanske leverandøren Astore i en vennskapskamp mot Hellas, men Astore sier de ikke har fått noen bestilling og at draktene som ble brukt i kampen ble solgt til noen i Kina, og at noen har sydd på de nasjonale emblemene senere.

Men en Richard Smith i Subside Sports i Exeter, som setter sin ære i å ha utstyr fra samtlige land i VM i utvalget sitt, ville ikke slå seg til ro med å ikke ha drakter fra Nord Korea. I følge Wall Street Journal mener han at han lett kan selge minst 1000 drakter til samlere:

"After spending months on the puzzle, Mr. Smith finally solved part of it earlier this month. A contact in Asia informed him that the North Koreans had struck a deal with Legea SRL, an Italian company. Lorenzo Grimaldi, Legea's marketing manager, confirmed that it has the North Korean contract. He said it struck the deal in Pompei, Italy, in early February, which predates the negotiations between Pirma and the North Koreans. Legea wants the exposure of having jerseys with its logo shown on TV all over the world."

Så spørs det da om nordkoreanerne klarer å få produsert nye drakter før VM begynner om to uker. Den er i hvert fall ikke til salgs på noen nettbutikker enda, selv om det finnes en etterspørsel. Men dette med å møte etterspørsel med et tilbud har nok aldri vært Nord Koreas sterke side.

Åpen innovasjon i motebransjen

Her er et spennende foredrag om innovasjonsprosessen i motebransjen, det vil si de som driver med design og produksjon av klær, sko, vesker og andre fashionprodukter. Foredragsholder Johanna Blakley beskriver hvordan det innen denne bransjen er en juridisk beskyttelse mot kopiering av varemerker, du kan ikke bruke noen andres logo, mens det i realiteten ikke er så lett å skaffe seg effektiv juridisk beskyttelse av selve designet. Og fordi det sjelden er snakk om tekniske løsninger som skal beskyttes, fungerer heller ikke patentbeskyttelse som verktøy.

I tillegg til det industrielle rettsvernet (patenter, designbeskyttelse) finnes det i lovverket også et opphavsrettsvern (copyright), som gjelder utgivelser av åndsverk, der du ikke søker på forhånd, men som trer i kraft i det øyeblikket du utgir et åndsverk, som for eksempel en bok eller en musikkverk. Men verken det industrielle rettsvernet eller opphavsrettsbeskyttelse er spesielt anvendbart i motebransjen i følge Blakley. Det fører til at rammevilkårene for designere er helt annerledes i denne bransjen enn både teknisk design og for de som lager musikk, film, foto, eller billedkunst. Og som en konsekvens av dette må både forretningsmodellene og måten innovasjon foregår bli annerledes.



Johanna Blakleys poeng er at kopiering skjer i stor skala i motebransjen, men at det ikke nødvendigvis trenger å være et problem hvis man har innovasjonsprosesser og forretningsmodeller som virker med slike rammebetingelser. Mer om norsk motebransje og hva de holder på med kan man lese på blant annet Norwegian Fashion.

FT 500 - De største bedriftene i verden

Verdens største bedrift er kinesisk. I følge Financial Times nye liste over de 500 største bedriftene i verden målt i markedsverdi er PetroChina størst, foran Exxon Mobil og Microsoft. I hvert fall var det slik 31. mars i år. Markedsverdier endres fra dag til dag, og vi har lest andre steder at Apple som i fjor var nummer 33 og her er nummer 5, har klatret ytterligere og passert Microsoft de siste dagene.

Kinesiske børsnoterte bedrifter gjør det i det hele tatt svært godt på slike lister. I tillegg til Petro China er Industrial and Commercial Bank of China på 4. plass, China Mobile, verdens største mobilselskap, på 10 plass og China Construction Bank på 11. plass. Alle disse er plassert foran Europas største bedrift som er sveitsiske Nestle på 12. plass.

Nå er det et par ting en bør huske på med slike lister. Det ene er at ikke alle bedrifter er børsnoterte. For å være med på denne listen må minst 15 prosent av aksjene omsettes fritt over børs, og så finner man markedsverdien på denne måten. Det fører til en åpenbar mangel helt i toppen av listen, at statseide oljeselskaper i land som Saudi Arabia, Mexico, Venezuela og Kuwait ikke er med. Og Saudi Aramco ville utvilsomt vært størst av alle målt i markedsverdi dersom det var et børsnotert selskap, fordi det har så mye oljereserver i bakken.

Det andre en må huske er at denne listen måler størrelse basert på markedsverdi (antall aksjer ganger aksjekurs). Dette er en beregningsmåte som favoriserer vekstselskaper og selskaper med mye verdier knyttet til varemerke og immaterielle rettigheter. Rangerer man etter antall ansatte blir listen helt annerledes, da er det bedrifter innen varehandel (som WalMart) og service som favoriseres. Rangerer man etter verdien av det selskapene eier er det bankene som er størst. Og så kan man naturligvis rangere etter omsetning, noe som gjør oljeselskapene enda mer dominerende. Men selv om rangering etter markedsverdi har noen svakheter, er det nok den måten å måle på som fungerer best på tvers av ulike bransjer.

Hva så med de norske bedriftene på denne listen? Statoil er naturligvis ganske høyt oppe, plassert på 74. plass, med en markedsverdi på 73,9 milliarder USD. Litt ned fra i fjor, men Statoil er nå større enn kjente navn som McDonalds og Walt Disney. Statoil er blitt Nordens største bedrift, Nokia er nest størst og nr 102 på listen, mens Hennes og Mauritz er neste nordiske på en 143. plass. Telenor er ny på denne listen og inne på en 347. plass med en markedsverdi på 22,5 milliarder USD. DNB Nor er også ny på listen, med en 419. plass.

Hele den globale FT 500 listen er her. Og en oppdatert oversikt over de 500 største i Europa er her.

Fotball VM: Spania favoritt, foran Brasil og England

Fotball VM i Sør Afrika begynner 11. juni og varer til 11. juli. Det blir en måned med vegg til vegg fotball på høyeste nivå, og vil nok medføre litt blogging underveis. Det gjelder å planlegge hva man skal se, og for kampprogram og gruppeoppsett kan de offisielle sidene til 2010 Fifa World Cup anbefales.

Et naturlig åpningstema her på bloggen to uker før det begynner er en statusoversikt over favorittene til å vinne VM. Enten man skal satse penger eller bare se hvem folk tror vinner, kan det være interessant å se på hvordan oddsen utvikler seg. Til venstre er et lite utklipp fra Oddscheckers oversikt over favorittene til å vinne hele Fotball VM hos diverse bettingselskaper.

Skal vi tro bettingselskapene blir de fire semifinalistene Spania, Brasil, England og Argentina, lag som gir mellom fire og syv ganger pengene tilbake hvis de vinner. Av disse er Brasil og Argentina de mest rutinerte VM-landene med 11 finaler til sammen (men aldri mot hverandre). Engelske fans tror alltid England vil vinne, men har bare vunnet en gang, hjemme i 1966. Og eneste andre gang de var i semifinale var i 1990. Spania har lite å vise til i VM, men er regjerende europamester og har et meget sterkt lag på papiret, så det er nok årsaken til favorittstempelet. Jeg har mye større problemer med å forstå Argentinas favorittstempel. Med Maradona som trener er jeg redd for at et på papiret virkelig godt lag kan reduseres til noe middelmådig. Og det var bare såvidt de kom seg til VM i det hele tatt.

Og ser vi videre på bettingselskapenes oddsoversikter så får vi tro at de andre fire lagene som spiller kvartfinale er Nederland, Italia, Tyskland og Frankrike. Disse lagene gir mellom 11 og 18 ganger pengene tilbake hvis de vinner hele VM. Dette er de fire europeiske landene med best historikk i VM. Italia og Frankrike var i finalen sist, Tyskland tapte finalen i 2002. Minst et av disse fire landene har vært i samtlige elleve VM-finaler siden 1966, og vunnet fem av dem. Det er med andre ord solide historiske grunner til at de er høyt på listen over favoritter. Men tross all rutinen er nok særlig Tyskland og Frankrike langt unna den bredden i stallen de har hatt før, og som kreves for å gå hele veien.

I tillegg til å satse penger på vinner av VM kan man også spille på hvilke to lag som kommer til finalen. Her er det litt variasjon mellom de ulike selskapene, men gjennomgående er det Spania-Brasil som leder knapt foran Spania-England, Brasil-Argentina og England-Argentina. Dette siste alternativet er jo en virkelig drømmefinale, en finale med fotballhistorisk sus som ville gi England anledning til å revansjere tapet mot Maradona og Guds hånd i kvartfinalen 1986 og den triste utgangen i 1998 da David Beckham ble utvist og det ble straffekonkurranser.

Straffekonkurranser er for øvrig en helt tilfeldig måte å avgjøre fotballkamper som kan gi noen overraskelser. Det pussige er at selv om straffekonkurranser er tilfeldige så er det alltid England og Nederland som taper dem. Dette med England og straffer er en smertefull sak, men må nok bli tema i et senere blogginnlegg.

St Olavs Hospital bruker sosiale medier

For et par uker siden var jeg på Helsekonferansen 2010 og holdt et foredrag om bruk av sosiale medier i helse- og omsorgssektoren. Selve konferansen var en veldig stor todagers konferanse med folk fra hele helse- og omsorgs-Norge. Helsedirektør som møteleder, helseminister på første rad og 950 tilhørere i salen. En morsom utfordring med andre ord. Litt om hva jeg snakket om finner man her. Og video av det hele finnes her.

Som en vil se brukte jeg en del eksempler fra USA på bruk av blogger og sosiale medier i helsesektoren, og noen eksempler fra andre sektorer i Norge som har etablert arenaer på nett der man kan dele erfaringer med hverandre. Jeg snakket også om lederblogger. Ledere i næringslivet som formidler verdier og bygger bedriftskultur gjennom å bruke sosiale medier. Og så sa jeg at jeg savner ledere i helsesektoren blant de aktive bloggerne. Når man gjør et internettsøk etter "sykehusdirektørblogg" kommer det null relevante treff. Så de som vil vite mer om hvem som leder norske sykehus, hva de står for og hvilke planer de har, og leter etter informasjon på internett om dette, finner stort sett ingen ting.

Men så skulle det vise seg at dette ikke var helt presist likevel. En flott ting med å bruke sosiale medier og legge ut foredrag med slike hypoteser på nettet, er at man får vite det temmelig raskt hvis man har vært unøyaktig, eller hvis noen rett og slett har relevante tilleggsopplysninger de vil bidra med. Så jeg fikk et tips fra ledelsen ved St Olavs Hospital om at jeg burde ta en titt på deres nettsider. For der er det ikke bare en, men flere blogger forfattet av sentrale medarbeidere ved sykehuset.

Sykehusets administrerende direktør Nils Kvernmo har en blogg, Sykehusprest Øyvind Brastein har en blogg.  Hovedverneombud Anne Berit Lund har en blogg.  Leder av Brukerutvalget Marthe Risan har en blogg. Og jeg ser minst fire andre andre bloggere som også skriver godt og grundig om viktige temaer som er relevante i forhold til både faglige temaer, livet i sykehussamfunnet og forebygging av helseplager. Dette er veldig imponerende, og i tillegg er St Olavs Hospital både på Facebook og Twitter. Jeg antar at St Olav med dette er blant de mest aktive i sosiale medier i hele helse-Norge. Men kom gjerne med tips i kommentarfeltet dersom det er andre dere vet om som fortjener å bli nevnt.

Sosiale medier, nyludditter og Morgenbladet

I følge senere beretninger knuste Ned Ludd to strikkemaskiner utenfor Leicester i 1779 i protest mot at han ble arbeidsledig. Ingen vet helt sikkert hvem han var, kanskje er det bare en god fortelling. Men fortellingen inspirerte i hvert fall Luddittene som rundt 1811-13 angrep og brant ned tekstilfabrikker og bomullsmøller i England fordi de mente maskinene tok fra dem jobbene og bare skapte elendighet. Siden har det med jevne mellomrom dukket opp bevegelser som er generelt skeptiske til alt det ny teknologi bringer med seg. I følge Wikipedia er nyluddisme i dag særlig knyttet til skepsis til alt som har med datamaskiner og informasjonsteknologi å gjøre:

"Neo-luddism may also be expressed as doubts as to whether new computer and internet based technology really brings benefits, or the belief that we were better off before its advent. (...) Neo-luddism may express itself in stark predictions about the effect of new technologies. John Philip Sousa for example regarded the introduction of the phonograph with suspicion, predicting: "- a marked deterioration in American music and musical taste, an interruption in the musical development of the country, and a host of other injuries to music in its artistic manifestation, by virtue - or rather by vice, - of the multiplication of the various music-producing machines."

Marit K. Slotnæs ga oss over to sider i fredagens Morgenbladet en fascinerende innsikt i hvordan denne skepsisen til ny teknologi, og i dette tilfellet i særdeleshet sosiale medier, er levende også i dag. Nå har skribenten visstnok aldri brukt sosiale medier selv, men hun har brukt e-post og vet derfor hva det handler om. Selv må jeg innrømme at jeg bruker sosiale medier ganske mye etter hvert, og synes likevel jeg sliter med å fullt ut se konsekvensene det etter hvert vil få for både kunderelasjoner, virksomheters interne samhandling og samhandling i privatsfæren. Det er jo fortsatt ganske nytt for de fleste av oss. Men da er det godt vi har folk som Marit K. Slotnæs som allerede vet svaret og ser at det undergraver selve demokratiet.

Men midt oppe i all denne voldsomme pessimismen kan det kanskje være et lite poeng å peke på at artikkelen er så full av feil, manglende dokumentasjon og selvmotsigelser at det kan være grunn til å ta opp et par ting. Slotæs skriver (teksten i kursiv er høydepunkter fra hennes innlegg):

"Jeg har aldri vurdert å opprette en egen Facebook-profil, hva skal jeg med det? Jeg svarer på e-post og tar telefonen når den ringer. De som vil meg noe, vet hvor jeg treffes."

Tja, hva skal man si til det? Det vitner jo om en viss prinsippfasthet å aldri ha vurdert å prøve Facebook som snart passerer 500 millioner brukere globalt. Man trenger jo ikke like det, men det er kanskje litt rart å være journalist og skrive om sosiale medier når man aldri har prøvd. Men på den annen side, ikke alle som skriver om mord har prøvd det. Det som kanskje er mer bekymringsfult er hvis man tror historien tok slutt med telefon og e-post. Siste mediabarometer fra SSB viser at det i aldersgruppen under 25 er langt flere som bruker sosiale medier hver dag enn som sender e-post hver dag. Man kan nok gå glipp av en del ting i årene som kommer hvis man insisterer på å få alt via e-post.

"Karakteristisk for de sosiale mediene, er at de bryter ned skillet mellom offentlig og privat. Eller: De sosiale mediene privatiserer offentligheten og profesjonaliserer privatlivet."

Interessant påstand. Nå har det for så vidt blitt flere teknologiplattformer som brukes om hverandre offentlig og privat, som for eksempel nettopp den mobiltelefonen og e-posten som er nevnt tidligere. Men det som er helt sikkert er at sosiale medier bidrar ytterligere til å rive ned skiller mellom arbeid og privatliv, skiller som har vært opprettholdt av at det er noen bestemte fysiske steder der vi bruker tid på arbeid, og andre fysiske steder der vi er private og bruker tid på familie, venner og fritidsaktiviteter. Men er det en naturtilstand? Da luddittene knuste fabrikker var det for å protestere mot at arbeidet ble flyttet fra hjemmene deres og inn i fabrikkene. Historisk har skillet mellom arbeid og privatliv vært mindre enn det er i industrisamfunnet og kontorsamfunnet. Det var mange praktiske grunner til at arbeid og privatliv flyttet fra hverandre og arbeidet endte opp i industrien og på kontorene, i fabrikkene var maskinene og i kontorene var dokumentene. I et kunnskapssamfunn er det annerledes. Der jobber flere med informasjon eller med kreative jobber og vi bruker informasjonsteknologi uavhengig av tid og sted. Da vil skillet mellom arbeid og privat måtte finne noen nye grenser. Det er vel noe av denne grensedragningen som er i ferd med å skje, på en litt uryddig måte muligens, akkurat nå på Facebook og Twitter.

"De sosiale mediene er en naturlig forlengelse av narsissismens kultur, der de forpliktelsene man eventuelt påtar seg, er noe som bare gjelder for en selv. Punktum. Det heter som kjent ikke «vi» nå lenger, men «jeg». Dette er så selvsagt at det knapt er verdt å nevne."

Dette er helt feil. Sosiale medier handler også om å fortelle om ting man er opptatt av, men det handler enda mer om å lytte og om å dele. For hele logikken er ganske enkel. De som lytter til deg kan slutte å gjøre det hvis du er for masete eller ikke har noe interessant å si. Da hører de heller på noen andre. Derfor må du behandle folk med respekt og du må samtale på likeverdig basis hvis du skal fortjene å bli hørt på. Nå er det mulig Slotnæs tror alle sosiale medier er en slags personlig radiosending der vi bombarderer andre med støy hele tiden. Sannheten er at MySpace, som lenge var verdens største sosiale medie, oppstod som en arena for å dele musikk med andre. D&B (Del og bruk) der lærere i norsk skole deler erfaringer og diskuterer fag med hverandre på tvers av alle skolene i Norge, er så vidt jeg kan se ikke særlig preget av narsissister. Og slik må det være, det er fortsatt lettere å få et unormalt stort ego i de gamle mediene enn i de nye.

"Mer alvorlig er det at de sosiale mediene også er som skreddersydd for borderline-personligheter: Det vil si en personlighet som mottar sin identitet utenfra, og som skifter med omgivelsene. En borderline-personlighet er uten kjerne, og mangler rett og slett et apparat for å vurdere hva som er sant og riktig, uten kontinuerlig respons fra omverdenen."

Denne påstanden skjønner jeg ikke helt. Slike personligheter finnes nok i sosiale medier også, men er det flere der enn ellers? Og hva er det som gjør at en person som mangler et apparat for å vurdere hva som er sant og riktig skal ta større skade av å bruke sosiale medier enn å ikke gjøre det? Sosiale medier er tross alt ganske transparente, så det kan jo være noen fordeler ved at folk opererer der, og ikke i det skjulte.

"De sosiale medienes infrastruktur, med «venner» på Facebook og «followers» på Twitter, oppmuntrer til en kultur der man først og fremst oppsøker og diskuterer med dem man allerede er enig med. Gevinsten i demokratiske fora er jo nettopp å bli motsagt".

Jeg tror alle som er aktive i sosiale medier kan forsikre Marit Slotnæs om at man blir motsagt i sosiale medier når noen er uenige. Høyt og tydelig, og av mennesker du ellers aldri ville diskutert med hadde det ikke vært for bloggene eller Twitter. Og heldigvis i en konstruktiv tone mesteparten av tiden, for folk liker å diskutere. Både blogger og Twitter har jo en infrastruktur som nettopp muliggjør det å kommentere og diskutere med alle du ønsker å diskutere med. Ved å skrive på en blogg inviterer jeg til kommentarer fra alle som ønsker å kommentere. Jeg tror Morgenbladets papirbaserte infrastruktur utgjør et langt større problem for debatten, for å si det slik. Og merkelig nok legger Morgenbladet ut artikkelen på nett, men uten mulighet til å kommentere.

"Det gir mening å hevde at de såkalt sosiale mediene undergraver fundamentet demokratiet står på. Det er en grunn til at politikk er «kjedelig», i betydningen rituell og langtekkelig. Den innebygde tregheten i de politiske prosessene er en garantist for at viktige avgjørelser ikke tas etter innfallsmetoden."

Det er mulig det er av hensyn til demokratiet Morgenbladet bare gis ut en gang i uken og ikke hver dag. Da kan de tenke litt lengre før de må mene noe. Men vanlige samtaler mellom mennesker har en tendens til å foregå i sanntid (bortsett fra de som foretrekker å skrive brev til hverandre, men det tror jeg er ganske få). Derfor vil nok de fleste være enige om at teknologi som fjerner noe av behovet for å reise fysisk for å delta i samtalen er et gode. Det er også et gode dersom myndigheter og virksomheter kan svare på spørsmål med en gang. Dessuten tror jeg alle som har sett politikere på TV de siste årene er klar over at muligheten til å tenke seg om lenge ikke er så veldig stor. At enkelte prosesser er mer krevende og trenger lengre tid er ikke noe argument for å erstatte e-post med brevpost. Det er et argument for å bruke lengre tid der den demokratiske prosessen eller rettsikkerheten krever tid, ikke for at alt skal ta like lang tid.

"Det er interessant å merke seg at Obama, kort tid etter at bildene av Stoltenberg og hans splitter nye iPad gikk verden rundt, nå nærmest erklærer krig mot den nye teknologien: I en tale til 1100 avgangsstudenter ved Hampton University i Virginia nylig, advarte han mot å bruke for mye tid på teknologi der informasjon blir «en distraksjon og en avledning, en form for underholdning i stedet for et nyttig instrument".

Dette er bare surr. Så vidt jeg kan se er Obama aktiv både på Twitter, Facebook og på blogg fortsatt. Og jeg er overbevist om at hans neste presidentvalgkamp vil være enda mer preget av sosiale medier enn den forrige. Det Obama snakket om, med god grunn etter min mening, er at det ikke er bra hvis vi bare bruker teknologi til å la oss underholde og være passive konsumenter. Vi må tilpasse den og skape innhold og tjenester som bidrar til å frigjøre oss og gjøre verden til et bedre sted. Og da trengs unge folk som vil ta utdanning og ha den kunnskapen som kreves for å forme teknologien. (Ved hjelp av sosiale medier kan man faktisk finne og lenke til Obamas tale slik den faktisk ble holdt). Her er et lite uttdrag):

"And with iPods and iPads; and Xboxes and PlayStations — none of which I know how to work - information becomes a distraction, a diversion, a form of entertainment, rather than a tool of empowerment, rather than the means of emancipation. So all of this is not only putting pressure on you; it’s putting new pressure on our country and on our democracy. Class of 2010, this is a period of breathtaking change, like few others in our history. We can’t stop these changes, but we can channel them, we can shape them, we can adapt to them. And education is what can allow us to do so.

Nå er det sikkert vanskelig å vite forskjellen på en Xbox og Facebook hvis man ikke bruker noen av delene. Men sosiale medier er jo nettopp en slik plattform Obama snakker om, som man kan være med på å forme selv. Der barrierene for å være produsent og ikke bare konsument er mye lavere enn i tradisjonelle medier. Obama har helt rett i sin advarsel. Nettopp derfor håper jeg Obama vil fortsette med å oppfordre folk til å gripe de mulighetene sosiale medier gir.

Nathan Myhrvolds kapitalindustri for oppfinnelser

På bloggen til Bill Gates er det en interessant post om Nathan Myhrvold, mannen som i sin tid etablerte og ledet forskningsavdelingen i Microsoft. Han sluttet i 1999 og grunnla en bedrift som heter Intellectual Ventures, et selskap som gjør noe så eksotisk som å investere i oppfinnelser. Bill Gates beskriver det slik på bloggen sin:

"There are several different ways IV gets involved with inventions. They invest in the existing ideas of others, work with inventors to help them patent their ideas, and spend a considerable amount of time coming up with their own ideas through invention sessions. It’s this last area where I’ve gotten involved. IV will pick a topic like surgery or plane engines and bring together experts in that field along with experts in software, physics, and many other areas to see if they can’t solve a difficult problem together."

Men hva er egentlig poenget med å lage et eget investeringsselskap som samler opp oppfinnelser i en felles portefølje på tvers av bransjer og fagdisipliner? Blir ikke oppfinnelser best håndtert av den enkelte bedrift som kjenner bransjen og markedet best? Nei, mener Myhrvold, og i en lengre artikkel, "Funding Eureka" i Harvard Business Review (takket være tips i kommentarfeltet går lenken ikke lenger til en betalversjon, men til en fullstendig versjon, sponsent av IV) forklarer han hvorfor. Kort fortalt handler det om minst tre forskjellige forhold:

For det første handler det om risiko. I følge Myhrvold er det bare 1-3 prosent av alle oppfinnelser som skaper fortjeneste for den som står bak. Ofte virker de ikke. Noen ideer virker, men er for dyre å produsere. Andre er billige og virker, men taper mot enda bedre ideer. Men de få ideer som virkelig lykkes kan være veldig lønnsomme. Derfor mener Myhrvold at man må lære av andre bransjer som aggregerer eierskapet sitt til store porteføljer for å redusere risiko. Slik man gjør med for eksempel skadeforsikring, pensjonsfond eller venturefond, der de lønnsomme delene av porteføljen avlaster de ulønnsomme. Dette er også interessant i et investorperspektiv. Å satse alt på en enkelt bedrift med en stor ide er veldig risikabelt. Men å investere i en bedrift eller et spesialisert investeringsfond med en stor portefølje av oppfinnelser i ulike faser og ulike bransjer kan være veldig attraktivt. Særlig hvis de som står bak har fått til store ting før og vet hva det handler om..

For det andre mener Nathan Myhrvold at det handler om balansen mellom offentlig finansiert og privatfinansiert forskning. En konsekvens av at langsiktig og grunnleggende forskning i stadig større grad finansieres av regjeringer og ikke av private, er at forskning i all hovedsak skjer på universiteter der det er de  tradisjonelle fagdisiplinene som vinner, mens mer innovasjonsdrevne tverrfaglige prosjekter taper kampen om ressursene. Et annet problem med statlige penger er at de ikke er forutsigbare, men preget av politiske moteretninger. Og i kampen med andre gode formål risikerer forskningen å tape. Derfor er det helt avgjørende at privat sektor også oppmuntres til å investerer langsiktig i forskning og innovasjon, og at det legges til rette for at dette kan skje på en måte som fremmer nettopp forutsigbarhet og langsiktiget.

Et tredje argument for å organisere og forvalte porteføljer med oppfinnelser er kompetanse. I noen bransjer er patenter og lisenser helt grunnleggende i verdiskapingsprosessen. Det krever profesjonell kompetanse å håndtere disse verdiene på rett måte. Både for å utnytte og utvikle dem best mulig, men også for å beskytte seg mot angrep som kan komme, både i form av ulovlig kopiering på den ene siden og mot "patenttroll" som bruker rettsapparatet mer aktivt enn laboratoriene på den andre siden. Derfor er det ikke nok å ha en god ide, selv ikke når man får den patentert. Kompetanse på IPR-strategi og forvaltning av immaterielle rettigheter er avgjørende for å lykkes.

Og som nevnt i bloggen til Bill Gates skal ikke Intellectual Ventures bare investere i kjøp av andres patenter. De har også som mål å bygge sitt eget tverrfaglige nettverk av aktive innovatører som går løs på oppgaver innen en rekke ulike fagområder og kommer opp med nye ideer. Til nå har selskapet 5 milliarder USD til forvaltning og 100 millioner USD er investert i deres eget nettverk av innovatører. Et eksempel på et resultat som kan komme ut av denne måten å organisere innovasjonsprosessen og finansieringen av den, ser man i TED-foredraget til Nathan Myrhvold om utviklingen av en laser som zapper malariamygg:

Mer om syntetisk liv og Craig Venter

Det har som forventet blitt en enorm oppmerksomhet rundt Craig Venters kunngjøring om at teamet hans har produsert en celle syntetisk. Oppmerksomheten er stor i forskningsmiljøene, som for eksempel her på forskning.no, men denne nyheten er også så stor at også helt andre medier kaster seg over den og beskriver hvilken enorm betydning dette kan få. For eksempel i mer typiske næringslivsmedier som er opptatt av hvilken betydning syntetisk produksjon av arvestoff kan få på ulike områder av økonomisk og  kommersiell interesse. Jeg har lenket til et par av de mer interessante her.

The Economist skriver en hovedleder om "And man made life" og i tillegg en lengre artikkel i sitt siste nummer der de går litt dypere inn i biologien og blant annet ser på hvordan kostnadene ved å anvende denne teknologien må følge en kurve tilsvarende Moores lov for prosessorer for datamaskiner dersom dette skal være en noe som kan tas i bruk mer alment . I lederen sammenligner de evnen til å lage syntetisk liv med utviklingen av den første atombomben:

"...a Rubicon has been crossed. It is now possible to conceive of a world in which new bacteria (and eventually, new animals and plants) are designed on a computer and then grown to order. That ability would prove mankind’s mastery over nature in a way more profound than even the detonation of the first atomic bomb. The bomb, however justified in the context of the second world war, was purely destructive. Biology is about nurturing and growth. Synthetic biology, as the technology that this and myriad less eye-catching advances are ushering in has been dubbed, promises much. In the short term it promises better drugs, less thirsty crops (see article), greener fuels and even a rejuvenated chemical industry. In the longer term who knows what marvels could be designed and grown?"

Financial Times skriver i en kommentar blant annet om hva det første anvendelseområdet for syntetisk arvestoff kan komme til å bli, og peker på influensavaksiner som et svært interessant område:

"The first application for synthetic genomes may be the rapid development of new flu vaccines. The US government’s National Institutes of Health is funding a Venter project to make synthetic components of a very wide range of flu viruses, which could be slotted together to make new vaccines as new infectious strains arise. “If this technology had been available last year, we could have cut the period needed to make a vaccine for H1N1 [swine flu] by 99 per cent,” says Dr Venter. “We could have done it in a day.”

Wall Street Journal bruker også rikelig med plass på Craig Venters forskning, blant annet i denne artikkelen, som er opptatt av de kommersielle mulighetene som ligger i forlengelsen av dette forskningen, blant annet beskriver de hvordan denne teknologien kan brukes i energisektoren:

"I think this quickly will be applied to all the most important industrial bacteria," said biologist Christopher Voigt at the University of California, San Francisco, who is developing microbes that help make gasoline. Several companies are already seeking to take advantage of the new field, called synthetic biology, which combines chemistry, computer science, molecular biology, genetics and cell biology to breed industrial life forms that can secrete fuels, vaccines or other commercial products. Synthetic Genomics Inc., a company founded by Dr. Venter, provided $30 million to fund the experiments and owns the intellectual-property rights to the cell-creation techniques. The company has a $600 million contract with Exxon Mobil Corp. to design algae that can capture carbon dioxide and make fuel. At least three other companies—Amyris Biotechnologies in Emeryville, Calif.; LS9 Inc. in San Francisco; and Joule Unlimited in Cambridge, Mass.—are working on synthetic cells to produce renewable fuels."

Under er en video fra TED.com fra selve pressekonferansen Craig Venter holdt på torsdag for å kunngjøre "the worlds first synthetic cell". Eller som han selv spissformulerer hva det handler om ganske tidlig i pressekonferansen:

"This is the first self-replicating species that that we've had on the planet whose parent was a computer."

Craig Venter kunngjør gjennombrudd for syntetisk liv

En gruppe amerikanske forskere ledet av Craig Venter har i dag kunngjort at de har oppnådd et gjennombrudd i arbeidet med å lage levende organismer syntetisk. The Guardian Online skriver:

"Scientists have created the world's first synthetic life form in a landmark experiment that paves the way for designer organisms that are built rather than evolved. The controversial feat, which has occupied 20 scientists for more than 10 years at an estimated cost of $40m, was described by one researcher as "a defining moment in biology". Craig Venter, the pioneering US geneticist behind the experiment, said the achievement heralds the dawn of a new era in which new life is made to benefit humanity, starting with bacteria that churn out biofuels, soak up carbon dioxide from the atmosphere and even manufacture vaccines"

Selve forskningsartikkelen, som naturligvis kommer til å få enorm oppmerksomhet og generere mye diskusjon om etiske problemstillinger, ble sluppet kl 14 i dag amerikansk tid, og er publisert i det svært anerkjente vitenskapelige tidsskriftet Science. Jeg skal ikke forsøke å leke ekspert på dette området, men gjennombruddet handler så langt jeg skjønner om at et genom (avestoff) til en bakterie er fremstilt kunstig for første gang. Det kan være starten på en utvikling der man også går løs på mer avanserte organismer og klarer det tidligere uoppnåelige, å produserer liv syntetisk.

Nå skal visstnok denne syntetiske bakteriecellen det er snakk om være en identisk kopi av noe som allerede finnes i naturen, så helt kunstig er det ikke i denne omgang. Men det åpner veien for at det også kan lages celler som ikke finnes naturlig forekommende, med de konsekvenser dette kan få dersom det slipper ut i naturen. Dette er såvidt jeg kan skjønne et stort vitenskapelig gjennombrudd som kan få store konsekvenser på en rekke ulike områder og som garantert vil skape stor debatt. Og selv om veien fra forskning til praktiske anvendelser kan være lang på et område som dette, er det jo utvilsomt slik at muligheten til å skape levende organismer syntetisk er noe prinsipielt helt nytt.

Norges klimagassutslipp falt i 2009

Klimadirektør Ellen Hambro jubler på sin blogg over at Norges klimagassutslipp falt med 5,4 prosent fra 2008 til 2009. Ja, det er utrolig hva kombinasjonen av finanskrise og lavere norsk oljeproduksjon kan oppnå. Problemet er at ingen av delene bidrar særlig mye til å løse de globale klimautfordringene.

Å stole på at kriser skal redde klimaet er ikke en spesielt robust strategi. I 2009 falt industriens klimagassutslipp med 10,7 prosent. Noe av dette skyldtes nok miljøtiltak, men det aller meste var et direkte resultat av en global økonomisk krise som har gått hardest ut over industrien. Det er forhåpentligvis ikke noen varig situasjon.

Tallmaterialet fra Statistisk Sentralbyrå og Klima- og Forurensningsdirektorat kan for øvrig anbefales som en enkel innføring i hvor Norges 50,8 millioner tonn CO2 ekvivalenter egentlig kommer fra. Det er ikke spesielt komplisert, fem kilder står for omtrent alt: 13,3 millioner tonn i året kommer fra oljevirksomhet, 12,5 millioner tonn fra industrien, 10 millioner tonn fra veitrafikk, 7 millioner tonn fra annen transport og 4 millioner tonn fra landbruk.

Noen enkeltkilder er dessuten veldig mye større enn andre. Her har Klima- og Forurensningsdirektoratet laget et nyttig kart som viser at ti punktutslipp står for hele 20 prosent av alle norske utslipp, mer enn alle utslipp fra veitrafikk til sammen. Ni av disse ti stasjonære kildene er knyttet til norsk petroleumsvirksomhet, offshore og på land. Vi kan i samme oversikt lese at 24 bedrifter i Norge står for 30 prosent av alle norske utslipp, eller 16,5 millioner tonn CO2 ekvivalenter. Og fordeler vi utslippene på næring, slik SSB har gjort i denne oversikten, ser vi at hele tjenestesektoren slipper ut mindre klimagasser enn Osebergfeltet.

Hadde det ikke vært en god ide å rett og slett stenge de ti største punktutslippene og dermed redusere norske klimagassutslipp med 20 prosent over natten? En kan jo enkelt og greit overoppfylle norske klimamål ved å legge ned noen olje- og gassfelt og et par landanlegg. Problemet er at det ikke ville bidra veldig mye til å løse de globale klimautfordringene, utfordringer som ikke primært er knyttet til oppstrøms olje-og gassproduksjon eller prosessindustri, men handler om vekst i forbruk, transport og energibruk som kommer som en konsekvens av økonomisk vekst og mer materiell velstand. Verdens befolkning blir rikere (heldigvis) og kjøper større boliger, flere biler, lengre feriereiser og flere materielle goder.

Utfordringen er å frikoble den økonomiske veksten, som vi ønsker, fra den uønskede veksten i utslipp. For å få til det må vi få fram ny teknologi, nye forretningsmodeller og nye tjenester som er smartere og mer energieffektive. Vi må digitalisere og dematerialisere, for eksempel ved å stimulere overgang fra fysiske produkter til digital distribusjon der det er mulig. Vi må benytte videokonferanser og samhandling på nett i stedet for reiser. Og vi må utnytte ikt til å holde oversikt over og styre ressursbruken slik at vi utnytter transportkapasitet, energiressurser, ledige lokaler og andre ressurser på en langt smartere måte. Da kan vi både spare penger og redusere miljøbelastningen, slik det er beskrevet i Abelias rapport om smart grønn vekst.

Det beste myndighetene kan gjøre er å stimulere til denne typen transformerende teknologier og tjenesteinnovasjoner er ved å satse på forskning og utvikling og selv stille seg i spissen for en slik overgang, for eksempel i egen innkjøpspolitikk. Norsk næringsliv har mye å bidra med når det gjelder fremtidens smarte grønne løsninger.

Norge går fortsatt med overskudd

Norge går i følge de siste tallene fra SSB med et stort overskudd, men det hjelper veldig å være et oljeland for  få det til. Norge (det vil si både staten, bedriftene og befolkningen) både kjøper og selger for mange milliarder hver måned.

Eksport- og importstatistikker er jo ekstra interessante i slike turbulente tider som vi opplever nå. Mange land i Europa sliter både med statsfinansene og med handlesbalansen. Men ikke Norge, vi har store overskudd begge steder. I april var handelsoverskuddet 27,1 milliarder kroner og samlet i årets første fire måneder var overskuddet 122 milliarder kroner. Eksporten er nesten dobbelt så stor som importen.

Ser man litt nøyere på tallene vil man se at det hjelper veldig å være et olje-, gass- og råvareland i disse litt vanskelige tider. Uten olje- og gasseksporten ville handelsbalansen vært negativ med rundt 10 milliarder i måneden. Eksporten av råolje er på hele 96 milliarder kroner årets første fire måneder, opp fra 70 milliarder i samme periode 2009. Dette skyldes både økt produksjon og økt oljepris. Og selv om verdien av gasseksporten har gått ned siden i fjor på grunn av lavere gasspris og lavere etterspørsel, er gasseksporten årets første fire måneder likevel på 57 milliarder. Tar vi med eksport av metaller for rundt 20 milliarder og eksport av fisk for rundt 15 milliarder, kommer de norske råvaresektorene opp i tilsammen rundt 190 milliarder kroner av en total eksport på 262 milliarder i årets første fire måneder.

Nå bør man imidlertid ile til og minne om at disse tallene er tall for vareeksport, og derfor ikke gir et helt fullstendig bilde. En stadig større del av økonomien er tjenestehandel, også tjenester som krysser landegrenser. Men fordi tjenester ikke pakkes i containere og transporteres fysisk over landegrenser, men flyttes ved at mennesker reiser og tar med seg kunnskap, ved at bedrifter etablerer datterselskaper i andre land eller ved at bits og bytes flyttes gjennom internett, fanges ikke norsk tjenestesektors internasjonalisering opp av disse tallene.

Danske sosialdemokrater velger privatskole

Jeg har ikke inntrykk av at moralismen står spesielt sterkt i Danmark. Det virker også som de i større grad enn mange andre forerekker at politikeres privatliv er privat. Men et sted går naturligvis grensen. Den inntrer gjerne når politikere sier at alle andre bør gjøre noe av hensyn til fellesskapet, mens de for egen del gjør det stikk motsatte.

De siste dagene har det kommet opp en svært interessant diskusjon om politisk dobbeltmoral, utløst av at Mette Frederiksen, Folketingsmedlem for Socialdemokratene i Danmark, sender sin datter til en privat skole. Mette Frederiksen har tidligere advart sterkt mot valg av private løsninger. I et kraftfullt leserinnlegg i 2005 skrev hun:

"Alle har et ansvar for at folkeskolen fungerer. Det betyder altså, at man må blive og tage kampen op ... kæmpe for at forbedre skolens faglighed og miljø, i stedet for at tage børnene ud af skolen."

Nå som hun selv faktisk har barn og står i den aktuelle valgsituasjonen, hevder hun at hun ikke nødvendigvis har skiftet mening, hun er bare er blitt litt mer nyansert. Men så sier hun noe svært interessant om forskjellen på hva man mener offentlig som politiker og hva man gjør privat:

"Det ville være hyklerisk, hvis jeg ser bort fra sin datters tarv af hensyn til min egen politiske karriere. Jeg har haft en god grund til at vælge den skole".

Man velger med andre ord et standpunkt til hva folk flest bør gjøre fordi det fremmer den politiske karrieren. Men konfrontert med virkeligheten, for eksempel ved at at man får barn, velger man å gjøre noe helt annet selv. Fordi det er best for barnet, naturligvis. Noe som har ledet til at Redaktør Lisbeth Knudsen i Berlingske Tidenede minner om at dobbeltmoral ikke er dobbelt så god som vanlig moral.  Også Information filosoferer over hvor man skal trekke grensen mellom politikk og privatliv, og hvordan det er lettest å være prinsipiell i saker man verken er berørt av eller kan så mye om.

Saken tok for øvrig en ny vending for noen dager siden da det viste seg at også Socialdemokratenes partileder Helle Thorning-Schmidt sender et barn til privatskole. I et intervju i dansk TV2s frokost-TV hevder hun at det er praktiske grunner til dette, ikke at hun ønsker velge bort offentlig skole. Klassen stod i følge Thorning-Schmidt i fare for å legges ned. Men i følge skolen selv er ikke dette riktig.

Og det stopper ikke der, det virker som om har vært en formidabel flukt ut av den den danske offentlige skolen blant ledende tillitsvalgte på venstresiden. Socialdemokratietes politiske ordfører Henrik Sass-Larsen sier "Socialdemokrater skal ikke tvinges i folkeskole".  Og i Aalborg har SFs skolerådmann Anne-Dorte Krog sine barn i privat skole.

Denne noe mangelfulle sammenhengen mellom politikken dansk venstreside argumenterer for og hva de selv gjør, har naturligvis høstet mye kritikk. Mads Lundby Hansen i den liberale tankesmien CEPOS velger imidlertid å se det positive i disse sakene når han omtaler dem på sin blogg:

"Den socialdemokratiske top - med partiformand Helle Thorning Schmidt i spidsen - sender nu deres børn i privatskole. Det er rigtig godt. Det illustrerer nemlig, at den private sektor kan levere kernevelfærd til danskerne. Og i mange tilfælde er private bedre end de kommunale. I de konkrete eksempler har det jo vist sig, at de private ifølge den socialdemokratiske ledelses personlige vurdering leverer bedre service end de kommunale skoler. Ellers ville Thorning og resten af S-toppen jo ikke vælge privat."

For ordens skyld kan det jo være greit å gjøre oppmerksom på at mine tre barn går i offentlige skoler. Men ikke av prinsipp. Jeg er tilhenger av at vi alle skal ha valgmuligheter når det gjelder både skole, helse og omsorg.

Nye tall for ikt-forskning i EU

I en pressemelding denne uken har EU-kommisjonen presentert noen nye tall som viser hvordan ikt-sektoren er ledende i privat sektor når det gjelder forskning og utvikling.

Mens ikt-sektoren bare utgjør 4,8 prosent av BNP i EU-landene, stod den i 2007 for 25 prosent av F&U-investeringene og 32 prosent av antall forskere som er ansatt i privat sektor. Tross dette henger EU langt etter USA og Asia når det gjelder forskning på ikt og har ambisjoner om doble innsatsen de neste ti årene. Kommisjonær Neelie Kroes sier:

"To help achieve our goal of investing 3% of GDP in research and development, Europe needs to double its public spending on ICT R&D by 2020 and also create the best conditions for the private sector to do the same."

Det er også verdt å merke seg at det er stor ulikhet mellom de enkelte EU-landene. Som grafen over viser tydelig, er Finland og Sverige de eneste EU-landene som ligger høyere enn USA når det gjelder både omfanget av ikt-forskning og total forskningsinnsats i privat sektor, målt i forhold til landets BNP. Det har selvfølgelig mye med at Nokia og Ericsson ligger der de ligger, og er svært forskningsintensive.

I absolutte tall er Tyskland klart størst når det gjelder produksjon av ikt-varer, med 27 prosent andel av EU- sysselsettingen på det området, mens UK er størst på ikt-tjenester med 19 prosent av sysselsettingen i EU. Og for ytterligere å understreke at de store er størst: Bedrifter i Tyskland, UK og Frankrike står for mer enn halvparten av pengene bruket på forskning innen ikt i privat sektor.

Når det gjelder den offentlige satsingen på ikt-forsking så er den betydelig mer beskjeden enn det bedriftene bruker. EU landenes regjering brukte 6 prosent (5,3 mrd euro) av forskningsmidlene på ikt-forskning. Til sammenlikning  brukte USA 9 prosent (10,4 mrd euro) på ikt-forskning.

Spesielle musikkvalg til superheltfilmer

Kanskje et i overkant nerdete tema, men jeg kom over en tekno- og sci-fi blogg som har kåret "The Top 10 Wierdest Songs from Superhero Movies". Denne bloggen, som heter io9, har for øvrig andre interessante oversikter som for eksempel "Five creatures that prove life could exist on other planets (or in outer space)" og "15 insane Italian exploitation comic covers".

Men tilbake til superheltene, Kristi himmelfartsdag er jo også til minne om en superhelt som har inspirert mye musikk. Men i denne konkurransen handler det om tegneseriehelter som har havnet på filmlerretet, og hvordan valget av musikken til disse filmene noen ganger har tatt litt uventede veier. Listen toppes av Seals Kiss From a Rose (Batman Forever, 1994) foran Queens legendariske "Flash Theme" (Flash Gordon, 1980). Begge ble ganske store hitlåter, om enn kanskje noe underlige valg av soundtrack til filmene.

På tredje plass på listen finner vi en liten godbit, The Cures "Dredd Song" (Judge Dredd, 1995), som aldri er utgitt på noe ordinært Cure album (men leter man litt etter spesielle samlealbum finner man den på "Join the Dots - B-sides and Rarities" fra 2004). Kombinasjonen av Stallone og The Cure er utvilsomt litt uvanlig:



Et annet sterkt bidrag av det spesielle slaget er U2s "Hold me, Thrill Me, Kiss Me, Kill Me" (Batman Forever, 1994). Det er vel strengt tatt ikke et av U2s største musikalske øyeblikk, men den gikk faktisk helt til topps på den norske singellisten i 1995 med denne sangen, her med tilhørende video fra Batman:

Brevpostens kollaps

Brevpost omtales ofte som en tjeneste som faller pent og pyntelig i volum, etter hvert som e-post og andre elektroniske tjenester vokser. Men det er ikke noe pent og pyntelig ved den utviklingen vi har sett i brevposten USA det siste året. I forbausende mange år holdt brevpost seg faktisk stabilt, før total totalkollapsen kom i 2009. The Economist skriver om dette i siste nummer:

"It is America’s second-biggest civilian employer. It has more outlets than McDonald’s, Wal-Mart and Starbucks combined. Its business model, however, “is not viable”. Or so claims a new report on the United States Postal Service (USPS), released on April 12th by the Government Accountability Office, the investigative arm of Congress. Since 2006 mail volumes in America have dropped by 17%. In the last fiscal year revenues fell by nearly $7 billion. There is no end in sight to the blight."

Posten Norge opplever et enda større fall. Konfernsjef Dag Meidell skrev i Dagens Næringsliv 21. april at volumet på adresserte brevpostsendinger i Norge har falt med 30 prosent på ti år. Det høres jo mye ut, men fordelt over ti år blir det jo ganske håndterbart. Men en raskt studie av årsrapportene til Posten Norge forteller at nedgangen slett ikke er jevnt fordelt over ti år. I segmentrapporten for post står det:

"Bare siden årtusenskiftet har postmengden falt med 25 prosent. – 2009 har vært et utfordrende år for hele postvirksomheten, konstaterer konserndirektør Lars Tendal i Post.Volumnedgangen i 2009 ble forsterket av finanskrisen, og brevvolumet ble redusert med nesten 15 prosent i forhold til 2008."

15 prosent på et år er jo en del mer dramatisk enn 30 prosent på ti år. Så av dette må vi slutte at fallet er kraftig akselererende og at mer enn halvparten av fallet i brevpostvolum siste tiår har skjedd i 2009, og at det sannsynligvis vil fortsette i minst samme tempo. Fra å være et fenomen litt på siden av kjernevirksomheten har de elektroniske tjenestene overtatt kjernen.

Scott Anthony har i en artikkel om "How to spot disruption before it happens" på bloggen sin i Harvard Business Review tatt utgangspunkt i grafen til the Economist og filosofert over at det mest skremmende ved slike disruptive endringer ikke er når det faller, men den langvarige og tilsynelatende normale tilstanden før det begynner å falle. Og han mener at vi har sett akkurat det samme mange ganger før:

"It just looked so eerily familiar. Go back and look at what happened to CD sales from 1996 to 2001. Or check out newspaper company revenues from 1996 to 2005. Or Kodak's film sales during the 1990s. Or Blockbuster's revenues in the early part of the 2000s. Or Digital Equipment Corporation's revenues in the 1980s. And on and on and on. In the early days of transformation, market leaders tend not to feel deep pain. The transformation takes root away from the mainstream, or in a seemingly non-connected market. It's not yet good enough for mainstream markets. Or, the overall increase in consumption acts as a "rising tide" that lifts the boats in the mainstream market. This makes it easy for executives to say, "I get what you are talking about. But my business is healthy! It's all overblown."

Interessant nok nevner Scott Anthony tradisjonell TV kontra video på nett som et nytt eksempel på et sted vi ser en flat utvikling som tilsynelatende er upåvirket av det nye, men der ting plutselig vil skje veldig raskt. I slike transformasjoner ser man ikke det nye og oppdager ikke endringene som er på gang, med mindre man klarer å se bortenfor grensene for sin egen bransje. Da vil man nok se at det er flere bransjer enn posttjenester, papiraviser, musikk og foto som er kandidater for kraftige fall i møtet med disruptive innovasjoner.

Valg i Nordrhein-Westfalen

Midt oppe i alt oppstyret om det engelske valget og EUs redningspakke for Eurolandene, har det i helge også vært et viktig delstatsvalg i Tysklands største delstat Nordrhein-Westfalen. Et valg som ikke produserte noen klar vinner selv om det var to klare tapere, regjeringspartiene CDU og FDP.

Delstatsvalget i Nordrhein-Westfalen var interessant av flere grunner. Det er en veldig stor delstat, med 18 millioner innbyggere og store byer som Düsseldorf, Essen, Køln, Dortmund, Bonn, Bochum og Duisburg. Det er også en delstat med solide industritradisjoner og med et sterkt sosialdemokrati, som fikk over 50 prosent av stemmene i både 1985 og 1990, og over 40 prosent i 1995 og 2000. Men i 2005 ble det borgerlig flertall for første gang siden 1966. CDU gjorde et kjempevalg og fikk flertall sammen med FDP. Valget i år var derfor en interessant måling av tilfredsheten med både Angela Merkels regjering i Berlin og med delstatsregjeringen til Jürgen Rüttgers.

Og som sagt gjorde både CDU og FDP dårlige valg og mistet sitt flertall fra forrige gang. Problemet er at SPD også gjorde et elendig valg og fikk 34,5 prosent, en ytterligere tilbakegang fra det elendige valget sist. De eneste som kan være virkelig fornøyd er Die Grünen som gikk frem fra 6,2 til 12,1 prosent. Men det holder ikke til flertall sammen med SPD, så utfallet kan bli at kommunistene i Die Linke blir invitert med i en koalisjon med SPD og de grønne. Eller at SPD og CDU må regjere sammen i en storkoalisjon, etter et valg der begge partier gikk tilbake.

Slutt på Premier League for i år

Serien i England ble jevnere og mer spennende enn på lenge. Manchester United, Chelsea og Arsenal har kjempet om ligagull gjennom hele sesongen og kampen mellom de to førstnevnte ble avgjort i favør Chelsea først i dag i siste runde. Begge lag vant i dag, noe som gjorde at Chelsea til slutt fikk et fattig poeng mer enn i løpet av 38 serierunder.

Det ble i realiteten Didier Drogbas 2-1 mål 2. april i kampen mellom United og Chelsea som avgjorde det hele. Og kampen om fjerdeplassen (og plass i Champions League neste år) har vært like jevn. Fire lag, Tottenham, Manchester City, Aston Villa og Liverpool, har kjempet hele sesongen om denne plassen, Peter Crouch avgjorde for Tottenham med en scoring mot Manchester City i en utsatt kamp i midten av forrige uke. Det blir morsomt å se Tottenham i Champions League, det er en vel fortjent plass.

Omtrent like spennende og minst like jevnt har kampen om heder og ære i TV2s Premier League Managers Ekspertliga vært. Som tabellen over viser, vant undertegnede denne uhøytidelige fotballkonkurransen med bare tre små poeng mot Heikki Holmås (og nå håper jeg alle poeng skal være talt). Seiersmarginen er med andre ord under en promille av total poengsum. Mindre enn de fem poengene en enkeltspiller får for score et mål. Jeg må takke Heikki for den spennende kampen, og jeg må innrømme at jeg var sikker på at han hadde avgjort det hele da han ledet med et par hundre poeng rundt ti runder før slutt.

Premier League Manager og Tippeligamanager kan forøvrig anbefales alle som liker å følge litt ekstra godt med på engelsk og norsk serie. Man er tvunget til å følge med på flere lag enn sitt eget favorittlag, for det laget man setter opp kan maksimalt ha tre spillere fra samme klubb, og man kan ikke bare ta med de største stjernene, de koster mer og man har et øvre tak for hvor mye man får bruke på spillere. Foran hver runde kan man bytte på laget (kan være lurt å se på kampoppsettet for neste serierunde først), men det er bare tre spillere som kan byttes ut i hver runde. Noe som gjør dette spillet spennende rent taktisk.

I norsk tippeliga klarte for øvrig Stabæk å slå Brann og endelig score mål igjen. Vi får håpe den negative trenden nå er snudd.

Et blåere Storbritannia

Som kartet og grafene fra BBCs valgsider viser så er som ventet Storbritannia blitt langt blåere enn for fem år siden. Et "swing" fra Labour til Tory på 5 prosent er en ganske kraftig endring, men som meningsmålingene i forkant antydet så er ikke dette nok til å få rent flertall. Da måtte 1-2 prosent til ha byttet parti.

Når noen norske medier med NRK i spissen bruker formuleringer  som at valget var "jevnt" og at det er "ikke er noen klar vinner", er dette selvsagt sterkt misvisende. Gordon Browns regjering tapte klart, og fikk bare 29 prosent oppslutning. Det er derfor nødt til å bli forandring, og det er de konservative med 36 prosent av stemmene som må ta ledelsen. At de ikke har flertall alene gjør jobben litt vanskeligere. Men Toryene har et klart flertall sammen med de liberale, mens Labour og de liberale ikke har noe flertall sammen.

Det er i hvert fall to ting ved dette valgresultatet det kan være verdt å knytte noen kommentarer til. Det ene er den sterke ubalansen det er blitt mellom velgerne i England og velgerne i Skottland og Wales (Nord Irland har helt egne partier). I selve England har Toryene 292 mandater, mens Labour bare har 191 mandater i selve England (og 87 av 91 tapte Labour-mandater er i England). I hele resten av kongeriket har Toryene til gjengjeld bare 14 mandater, mens Labour har 67 mandater. Klarest ser vi denne ubalanser i Skottland der Labour har 41 mandater, LibDem 11, SNP 6 og Toryene bare et eneste mandat. Skottland og Wales er fortsatt ganske røde, selv om de er litt mindre røde enn før. Mens England har et hav av blå valgkretser. Det at de ulike delene av UK trekker i forskjellig retning kan nok komme til å forsterke ønsket om mer selvstyre i Skottland og Wales, og kanskje også i England.

Det andre som var veldig spesielt denne gangen var Liberaldemokratenes vekst og fall. Nå gikk de riktignok litt frem i antall stemmer. Men de mistet fem mandater og resultatet var helt katastrofalt i forhold til de enorme forventningene som var skapt på forhånd. Jeg har ikke noen veldig god forklaring på hvorfor denne nedturen kom så raskt etter Nick Cleggs sterke TV-opptredener. Kanskje er det alvoret i den økonomiske krisen i kjølvannet av Hellas betalingsproblemer som åpenbaret seg og gjorde at britene ikke ville eksperimentere så mye akkurat nå.

Hvordan vil dette gå? Jeg tror David Cameron blir statsminister i løpet av noen dager, mest sannsynlig for en mindretallsregjering. Og fordi arbeidsforholdene i Parlamentet kan bli svært krevende, vil Cameron mest sannsynlig skrive ut et nyvalg allerede om 1-2 år for å skaffe seg et mer styringsdyktig flertall.

Nyskapingskonferanse på Stord

"Det er blitt sagt at design er 98 prosent sunn fornuft og 2 prosent magi. Det er nok riktig, men min erfaring er at jeg bruker 98 prosent av tiden på de to prosentene."

(Olav Eldøy, møbeldesigner, sitert fritt etter hukommelsen)

Jeg har i dag vært på Nyskapingskonferansen 2010, en stor næringslivskonferanse på Stord arrangert av blant annet Atheno, www.snu.as og Samarbeidsrådet for Sunnhordland. Det var en veldig inspirerende opplevelse. Mye næringslivsfolk fra et bredt spekter av næringsliv, og mye studenter.

For de uinnvidde kan det opplyses at Stord, sammen med blant annet Bømlo, ligger i regionen Sunnhordland, mellom Bergen i nord og Haugesund i sør. På Stord er det både sykehus og høgskole, og ikke minst en stor og viktig offshoreindustri med Aker Solutions og Apply Leirvik (Leirvik Sveis) som har bygget mye av det som finnes ute på norsk sokkel. Men Nyskapingskonferansen viste frem et mye bredere bilde av grundere og innovasjonsaktiviteter enn bare tradisjonell industri. Jeg vil trekke frem to inspirerende, men veldig ulike nyskapere som viste seg frem på denne konferansen:

Olav Eldøy er 62 år og fra Stord, og har vunnet en rekke internasjonale priser for sin møbeldesign. Blant annet stolen Peel, som er inspirert av et appelsinskall. Men han fortalte i foredraget at rekkefølgen var slik at designet kom først og assosiasjonene og fortellingen om appelsinskallet etterpå. Det var et annerledes foredrag, med mye bruk av bilder, som sa mye om hvordan denne type kreative designprosesser kan fungere. Hjemmesiden til Olav Eldøy er også verdt et besøk.

Og så er var det Silje Vallestad, 31 år og trebarnsmor med blogg, Facebookside og egen bedrift som heter Bipper. På grunn av flyavgangene fra Stord til Oslo fikk jeg ikke hørt hennes foredrag, men på den omfattende medieomtalen som har vært om bedriften skjønner man jo at dette er spennende. Silje har med utgangspunkt i at hun har tre barn og ønsket bedre kontroll over deres mobilbruk, utviklet en ny webbasert tjeneste som gjør dette. Lansering er rett rundt hjørnet. Og Motorola har sendt ut pressemelding med en innlagt video med en 31 år gammel norsk gründer som forteller om tjenesten.

De er ofte litt spesielle folk disse gründerne, men de er spesielle på veldig ulike måter. Det ikke noen mal eller fastsatt oppskrift man må følge. Men det jeg tror mange av disse entreprenørene har felles er at de har et spesielt engasjement, en indre drivkraft. Og så ser de noe ikke alle andre ser.

Pensjonsreform fra 2011

Over 100 deltagere fra ulike kunnskapsbedrifter var med på Abelias konferanse om årets lønnsoppgjør tirsdag. Der fikk de høre foredrag om lønnsoppgjøret og om hvordan man gjennomfører lokale forhandlinger. Og også en veldig interessant gjennomgang fra Harald Magnus Andreassen i First Securities om den økonomiske situasjonen globalt og nasjonalt. En svært god og helt oppdatert analyse der han også hadde noen interessante vurderinger av hva som skiller gjeldskrisene i Hellas og Portugal fra andre land.

I tillegg var det en god og svært grundig gjennomgang fra Kristin Diserud Mildal i NHO om endringene i det norske pensjonssystemet som trer i kraft fra 1. januar 2011. Det er snakk om ganske store endringer, dels endringer i folketrygden og dels i AFP-ordningen i privat sektor, noe som gir hver enkelt mye større fleksibilitet i forhold til å velge når man vil vil slutte å jobbe og når man vil ha utbetalt pensjon. I det nye systemet kan man for eksempel få utbetalt pensjon fra 62 år, men likevel fortsette å jobbe. Eller man kan velge en delvis utbetaling av pensjon. Mange virksomheter har også innført en innskuddsbasert tjenestepensjonsordning i stedet for en ytelsesbasert, noe som ytterligere øker valgmulighetene til den enkelte.

Men valgmuligheter kan være vanskelig, og all denne nye fleksibiliteten skaper naturligvis et stort behov for informasjon, noe NAV har laget nye kampanjenettsider for å bidra til å løse. Her er det informasjon som er målrettet mot de enkelte årskullene, for i hvor stor grad du er omfattet av ny eller gammel folketrygd er avhengig av når du er født. De som er født mellom 1954 og 1962 vil kombinere ny og gammel modell for opptjening. Og de som er født mellom 1944 og 1948 og har planer om å gå av med AFP i nær fremtid må velge mellom ny eller gammel AFP-ordning innen nyttår.

Pensjonsreformen gir også bedriftene noen nye utfordringer. Arbeidsgivere vil oppleve at ansatte vil være usikre på hvilke rettigheter de har i det nye systemet og at noen ansatte ønsker å benytte den økte fleksibiliteten til å kombinere pensjon og arbeid på andre måter enn før, men er usikre på hva de kan avgjøre selv og hva de må avtale med arbeidsgiver. For å møte dette behovet for informasjon har NHO utarbeidet et nytt nettbasert kurs for arbeidsgivere som vil sette seg inn i pensjonsreformen og hvilke nye regler som gjelder fra 2011. Det er ikke meningen at arbeidsgivere skal være pensjonsrådgivere for sine ansatte. Men det kan være greit å vite hvor man kan finne mer informasjon. Og det kan være lurt å forberede seg på at det kan komme flere spørsmål og ønsker om mer fleksible arbeidstidordninger fra ansatte som vil kombinere pensjon og arbeid.

En del av omleggingen som skjer fra 2011 er en ny AFP-ordning i privat sektor (offentlig sektor beholder den gamle ordningen). Prinsippene i den nye ordningen er veldig forskjellige fra den gamle og ikke alltid helt intuitive. For eksempel trenger man ikke lenger å slutte å jobbe for å få AFP. For å stimulere flere til å jobbe lengre blir det slik i privat sektor at alle ansatte i bedrifter med AFP-ordning vil ha rett til AFP enten de går av eller ikke. Fordi ikke alle bedrifter har AFP og AFP ikke er som en fripolise du tar med deg, vil det kunne påvirke retten til AFP om du skifter jobb. Også her vil informasjonsbehovet være stort i tiden som kommer, og også den nye AFP-ordningen har laget nye nettsider med informasjon.

Hellas binder seg til masten

I følge gresk mytologi var det slik at at sjøfolk som ble utsatt for Sirenenes sang var fortapt. Sangen var så vakker og lokkende at skip som kom i nærheten av Sirenene gikk på grunn på klippene. Da den greske helten Odyssevs ville høre Sirenenes sang fikk han derfor, i følge Homers Odysseen, sjøfolkene til å putte bivoks i ørene og binde ham til masten, noe som gjorde at Odyssevs overlevde.

Det er omtrent slik det blir når Hellas nå har gjort en avtale om finansiell hjelp fra IMF og EU. For å få omtrent 100 milliarder euro i støtte må Hellas binde seg til masten i mange år. I følge Financial Times holdt statsminister Papandreou i dag en tale til regjeringen sin der han snakket om de store oppofrelsene Hellas må gjøre:

"A sombre George Papandreou, prime minister, told an emergency cabinet meeting,”Our priority is to avoid bankruptcy… That is a red line that cannot be crossed.” “We will have to endure greater sacrifices because of today’s decisions. The alternative would be catastrophe…but we are determined, and by the end of my term in office [in 2013] Greece will be reborn,” he said."

Nå kan man nok hevde at ganske mange land fra tid til annen kommer i en situasjon der de utsettes for populistiske politikere som bruker for mye penger på pensjoner og velferdsytelser, slik at landet får behov for å spare. Og fordi en del velgere ikke liker politikere som kutter i velferdsytelsene, må politikerne konstruere et system der det fremstår som de må binde seg til masten. EU har egentlig laget et slikt system. Det finnes regler som begrenser euro-landene mulighet til å ha store budsjettunderskudd og regler for hvor mye gjeld de har lov til å ha. Norge har på samme måte en egen selvpålagt "handlingsregel" for bruk av petroleumsfondet som binder våre politikere til masten. Nå kan man nok hevde at en vanlig selvpålagt handlingsregel ikke er nok når det gjelder Hellas, de har et politisk og økonomisk system som er så gjennomført korrupt og så ute av kurs at det kreves kraftigere medisin.

New York Times hadde nå i helgen en svært interessant beskrivelse av hvor gjennomsyret Hellas er av skattejuks og svart økonomi. For det er jo ikke slik at alle grekere er fattige, ser man utover de mange småbåthavene i landet er det mye som tyder på at mange er ganske rike. Men når grekere blir spurt om hva de tjener og hva de eier av skattemyndighetene, blir verdiene borte. Noe som for eksempel kommer til uttrykk når de som bor i de rike bydelene nord i Athen blir bedt om å oppgi til skattemyndighetene om de har et svømmebassen i hagen:

"...just 324 residents checked the box on their tax returns admitting that they owned pools. So tax investigators studied satellite photos of the area — a sprawling collection of expensive villas tucked behind tall gates — and came back with a decidedly different number: 16,974 pools."

En studie fra Universitetet i Linz anslår at den svarte økonomien i Hellas er på rundt 25 prosent av BNP. I følge New York Times er det årlig 30 millarder dollar som blir unndratt beskatning. Den samme undersøkelsen viser at den svarte økonomien i Norge og Tyskland er 15 prosent av BNP, mens den i USA er 8 prosent. Hellas burde derfor kunne øke skatteinntektene uten å øke skattenivået, men det forutsetter naturligvis at flere begynner å oppgi hva de tjener og at de som krever inn skattene ikke lar seg bestikke. Og det krever en regjering som er villig til å gjøre noe med problemene. I dag er det så vanlig å bestikke offentlig ansatte,  at det til og med er alminnelig kjent hva prisen er:

"To get more attentive care in the country’s national health system, Greeks routinely pay doctors cash on the side, a practice known as “fakelaki,” Greek for little envelope. And bribing government officials to grease the wheels of bureaucracy is so standard that people know the rates. They say, for instance, that 300 euros, about $400, will get you an emission inspection sticker."

Det kommer til å bli en veldig lang og krevende oppoverbakke for Hellas. Men som med Odyssevs så blir det litt lettere å unngå å bli ledet inn i fristelse når man er bundet til masten. Europas problemene stopper imidlertid ikke med Hellas. Spørsmålet nå er hvor mange flere land som må følge grekernes eksempel og be om å bli bundet til masten. Denne grafikken fra New York Times viser hvor stor gjeld Italia, Spania, Irland,, Portugal og Hellas har, og hvem de skylder penger. Det er ikke rart mange har dårlige nerver i finansmarkedene for tiden.