Teknologitrender og -spådommer 2026

Et årsskifte er gjerne tidspunktet der man man oppsummerer det som har skjedd, og kommer med noen spådommer om året som kommer. Hva er ligger under vannskorpen og er i ferd med å modnes? Vi vi ha en lineær utvikling? Kommer det noe nye innovative gjennombrudd? Eller er det noe som er hypet, og ikke blir helt slik det var lovet

Ikke minst på områder der utviklingen går raskt, for eksempel hvilke nye teknologier, eller bruksområder for teknologi som er rett rundt hjørnet, kan disse predisjonene være nyttige for forestillingene våre om hvordan fremtiden kan bli, og hva slags beredskap og hvilke planer det er lurt å ha på plass.

Slik prediksjoner om hvilke nye ting som er rett rundt hjørnet kommer fra flere ulike kanter, både fra tech-tidsskrifter, konsulentselskaper og teknologileverandører. Jeg har sett på noen utvalget av disse for å se om det er noen mønstere i prediksjonene, og begynner like gjerne med en stor autorititet på området, MIT Technology Review, et anerkjent teknologitidsskrift etablert i 1899, tilknyttet det verdensledende universitetet Massachusetts Institute of Technology.

MIT Technology Reviews 10 gjennombruddsteknologier

"10 Breakthrough Technologies 2026" heter artikkelen som predikerer hva som kommer av teknologiske gjennombrudd i året foran oss. Ikke uventet handler mye om kunstig intelligens og mye om energiteknologier og KI, men også nye gjennombrudd innenfor genteknologier. 9 av 10 "gjennombrudd er på disse tre hovedområdene, mens det siste er innenfor romfart.

På energiområdet nevnes to gjennombrudd, natrium-ion batterier, et batteri som bruker natriumioner i stedet for litium som landningsbærer. Det fungerer på omtrent samme måte, men natrium er billigere, sikrere og langt mer tilgjengelig. Det andre er videreutviklig av nye reaktordesign for kjernereaktorer som er mindre, enklere å produsere og bruker alternative kjølesystemer.

Innenfor kunstig intelligens beskrives hele fire teknologigjennombrudd. Og det er egentlige gjennombrudd, eller først og fremst veldig rask eksponentiell vekst, kan sikkert diskuteres, men fort går det, og bedre ytelse og presisjon blir det også. Om generativ koding skriver MIT Technology Review at:

"Professional software engineers and novices alike are using AI coding assistants to produce, test, edit, and debug code, reducing the amount of time it takes to complete the often tedious steps required to finish projects. And Big Tech is fully on board: AI now writes as much as 30% of Microsoft’s code and more than a quarter of Google’s, according to the heads of those companies"

Artiklen nevner også såkalte "KI-følgesvenner", det vil si chatboter som vi utvikler nære personlige relasjoner med. De blir ikke bare kolleger på jobben, men venner, lærere og rådgivere, og for noen blir de partnere de deler sine private tanker og følelser med. 

Neste gjennombrudd kalles "mekanistisk fortolkbarhet", som er teknikker eller egenskaper i KI-teknologien som lar forskere se inn i den «svarte boksen» og forstå hvordan store språkmodeller faktisk fungerer. Artikkelen beskriver det som et slags mikroskop som gjør det mulig å se inn i noe som i dag kan fremstå som utilgjengelig, eller i hvert fall umulig å forstå. Og så nevnes også "hyperscale KI-datafabrikker" som et gjennombrudd, disse enorme datasentrene med hundretusenvis av GPU-er som driver mye av kapitalkostnadene i AI-kappløpet, med tilhørende energi- og miljøutfordringer. Dette siste er vel strengt tatt ikke et nytt gjennombrudd, men handler om at noe som allerede skjer vil øke i omfang.

Personalisert genredigering - og gjenoppstandelse

Genteknologien får kanskje litt mindre oppmerksomhet for tiden enn KI, men flere av driverne i form av økt datakraft brukt på å koble og forstå enorme datamengder, er ganske like. Og KI-teknologier bidrar naturligvis også til å drive innovasjon og teknologiutvikling innenfor helse og medisin.

MIT Technologi Review nevner tre gjennombrudd spesielt i predisjonene for 2026. Noe som kalles "base editing", teknologi som kan rette opp "skrivefeil" i vår genetiske kode. Det er blitt brukt på en syv måneder gammel baby, som et alternativ til en levertransplantasjon, som får tidsskriftet til å bruke overskriften "Base-edited baby". En viktig del av personlig presisjonsmedisin fremover vil være slik personlig genredigering. 

"Embryo-screening" er teknologi som muliggjør enetisk testing som ikke bare kan forutsi alvorige generiske sykdommer, men der selskapene som står bak hevder de kan forutsi helt andre egenskaper, som intelligens: 

"Many Americans agree that it’s acceptable to screen embryos for severe genetic diseases. Far fewer say it’s okay to test for characteristics related to a future child’s appearance, behavior, or intelligence. But a few startups are now advertising what they claim is a way to do just that."

Den tredje på listen over de genteknologiske gjennombruddene er en slags genetisk gjenoppstandelse, eller "gen-oppstandelse", der DNA hentet fra utdødde arter brukes til å utvikle nye behandlinger eller motstandskraft mot sykdommer, til å redde truede arter, og kanksje også reetablere en variant av utryddede arter. 

Siste gjennombruddsteknologi på topp 10-listen, også som ikke passer inn i de andre kategoriene er en kommersiell romstasjon. Den første slike kommersielle romstasjonen skal skytes opp i år, og etter hvert være tilgjengelig for både turister og forskere. Vast Space fra California planlegger oppskyting av Haven-1 romstasjon i mai i år.

Konsulentenes teknologispådommer

Mange av de store intenasjonale konsulenthusene som Gartner, Deloitte og Forrester pleier også å fremføre sine prediksjoner for året som kommer på denne tiden. Det samme gjelder noen av tech-selskapene.

Gartners rapport heter Top 10 Strategic Technology Trends 2026 og putter sine trender i tre kategorier. "The Architect", som handler om KI-plattformer og infrastruktur, "The Synthesist" som handler om orkestreringen av KI slik at den skaper verdi. Det kan for eksemåel være flere KI-agenter som samarbeider om å løse komplekse oppgaver, domenespesifikke KIer som er trent på bransje- eller sektorspesifikke data. Den vil i økende grad også være fysisk KI", det vil si kobling av KI til roboter, droner og autonome systemer. Og "The Vanguard" handler om fire ulike trender som bidrar til å digital autonomi, sikkerhet og opphavsverifisering. Gartner anslår at domenespesifikke KI-modeller vil utgjøre over halvparten av virksomheters AI-bruk innen 2028, og at det store flertallet av virksomheter vil transformere store utviklerteam til mindre, AI-forsterkede team innen 2030.

Deloitte Insights har laget nettrapporten "Tech Trends 2026" og spår også at 2026 vil handle om å minske gapet mellom AI-løfter og virkelighet. De peker fem teknologitrender som vil prege 2026 når det gjelder å gå fra eksperimentering til faktisk nytte. De nevner også KI i den fysiske verden, i form av konvergens mellom KI og robotikk, KI-agenter som ikke bare overtar eksisterende opptaver fra ansatte, men der organisasjoner redesgnes rundt KI-agenter, optimering av de økende kostnadene knyttet til KI-bruk, og det de kaller "Architecting an AI-native tech organization", et begrep jeg tenker jeg må jobbe med å finne en god norsk oversettelse av. Men det høres trendy ut.

"From hype to hard hat work"

Forrester skiller seg ut med et mer kritisk perspektiv. Deres nettportal "Predictions 2026" har artikler som spår at KI vil større motstand mot og utsettelser av KI-investeringer i 2026 fordi gapet mellom overdrevne leverandørløfter og faktisk levert verdi, tvinger frem en korreksjon av forventningene, og av markedsverdier i selsakpene. "AI moves from hype to hard hat work", skriver de i en blogg og spår at virksomheter vil utsette 25 % av planlagte AI-investeringer fra 2026 til 2027.

IBM har også funnet seg fem trender, men har valgt å være mindre teknologisentriske og mer menneskesentriske i sine predisjoner. Rapporten heter "5 Trends for 2026", og har overskrifter som "Uncertainty will be your greatest asset—if you embrace it.", "Employees will want more AI—not less" og "Customers will hold your AI accountable.". Spennende påstander. Og fordi IBM er IBM så har de selvfølgelig også et punkt om at virksomheter må forberede seg på kvantedatamaskiner. De har også et spennende punkt som heter "Global AI resilience will require a local safety net", og som beskriver både digital autonomi, motstandskraft og "forklarbarhet", der både myndigheter og forbrukere vil kreve star på hvordan en beslutning er blitt til og en beslutning er gjennomført. Da må KI-en din kunne gi kunden det svaret.

Capgemini har også lagt seg på fem trender for 2026 i rapporten "Top Tech Trends 2026". Her er det lett tabloide overskrifter som "The year of truth for AI", "AI is eating software", "The borderless paradox of tech sovereignty" og "Cloud 3.0: all flavors of cloud". Jeg synes det er interessant at denne rapporten fra Campgeminim men også de fra Forrester og IBM, ikke er teknologideterministiske, men tvert imot løfter frem målkonflikter og dilemmaer, og også advarer mot at en svekket tillit kan gå ut over vekst- og investeringstakten. Gapet mellom leverandørenes løfter og evnen til å levere er et økende problem.

Forklarbarhet

Så det er noen helt tydelige fellestrekk i disse trendbeskrivelsene. I alle tar kunstig intelligens stor plass både i virksomheter og i samfunnet. Men hva vi kommer til å bli mer opptatt av å få til kan synes å være i utvikling. Flere fremhver gapet mellom forventninger og resultater er økende. Det er en opplevelse av at teknologien ikke helt holder det den lover, som kan gi en motreaksjon der som det ikke tettes. Og det er flere som løfter frem forklarbarhet og åpenhet som store utfordringer som ligger foran oss. Bedre måter å forstå hva den svarte boksen gjør, og hvorfor det som kommer ut av den blir slik det blir. Flere er også opptatt av det rundt KI er en stor "orkestreringsutfordring". 

Det kommer ikke til å være en enkelt teknologi, eller en chatbot, som løser alt for oss. Den digitale verden må virke sammen med en fysisk verden. Ting må henge sammen i en virksomhet og de må henge bedre sammen når vi skal løse store samfunnsutfordringer.

Kai-Fu Lee: AI 2041 - Ten visions for our future

Hvordan vil en fremtid med betydelig mer bruk av kunstig intelligens se ut? Hvilke områder i samfunnet blir endret mest? Hvordan vil KI påvirker hverdagen vår og jobbene våre? Og hvilke målkonflikter og etiske dilemmaer kan vi komme til å stå i når vi ser noen få år fremover, og passerer 2040?

Raske og store teknologiendringer utfordrer oss som individer og virksomheter, og de utfordrer hele samfunnet, fordi vi ikke kan vite akkurat hva som kommer. Denne usikkerheten gjør at det er vanskelig å ha presise samtaler om hva som er mulig, hva som er ønskelig og hva det er viktig å unngå. Teknologer kan nok ha en forestilling om hvor raskt og hvor mye selve teknologien kan utvikle seg, men det vanskelige er se for seg hvordan tjenester, virksomheter, samfunnet og livene våre kan komme til å endre seg. Og fordi KI favner så bredt, og er så gjennomgripende, er det spesielt vanskelig å ha presise samtaler der

Digital forestillingsevne

Et begrep jeg ser blir brukt stadig mer om hva som er en viktig kompetanse fremover er "digital forestillingsevne". Skal vi bli gode til å planlegge for og påvirke en fremtid med statig kraftigere KI-verktøy, og KI-teknologi i kombinasjon med andre teknologier, er det ikke nok å være opptatt av bare teknologien. Vi må bli bedre til å forestille oss hva ulike varianter at KI i kombinasjon med mer regnekraft, bedre data av ulike slag, bedre VR, digitale tvillinger, genetikk, roboter, automatisering og masse annet, kan gjøre med livene våre. 

Hva slags fortellinger og teknikker kan vi bruke for å trene opp en slik digital forestillingsevne, slik at vi blir bedre i stand til å ta diskusjoner og velge strategier i dag for å påvirke det som kommer? Å prøve å vedta fremtiden, spå om fremtiden, eller fremskrive dagens trender, er ikke spesielt fruktbart, for utviklingen går i rykk og napp, og ulike endringsdrivere og store og små uforutsette hendelser treffer oss på veien. Men vi kan ikke gi opp å forholde oss til og diskutere fremtiden heller. Derfor er det et  behov for å lage scenarier og fremtidsfortellinger for å utforske muligeter og problemer. De viktige er at de er såpass realistiske, eller i hvert fall så mulige, at de vekker nysgjerrighet og stimulerer både forestillings- og motforestillingsevnen.

10 fremtidsfortellinger om KI

Kai-Fu Lee er en av verdens mest kjente eksperter på kunstig intelligens. Han er fra Taiwan, bor i Beijing, har jobbbet for både Apple, Silicon Graphics, Microsoft og Google, og har skrevet flere bøker om kunstig intelligens, blant annet "AI Superpowers" om geopolitikken rundt KI, som kom i 2018, Jeg møtte han på jobb i KMD da han var i Norge like etter (DN intervjuet han her).

Det boken jeg skal reklamere for her på bloggen er imidlertid en helt annet type bok om KI. Den kom på slutten på 2021, og er skrevet av Kai-Fu Lee sammen med den kinesiske science fiction-forfatteren Chen Qiufan. Chen Qiufan har skrevet 10 noveller i boken om effektene av KI på samfunnet på områder som helse, utdanning, forsikring, underholdning, bilkjøring og krig, og hver novelle er fulgt opp med en analyse fra Kai-Fu Lee av hvilke teknologier som er involvert, hvilke etiske målkonflikter og dilemmaer de belyser, og hvor sannsynlig det er at de teknologiene som er nevnt i fortellingene har kommet så langt i 2041 som fortellingene ser for seg.

"AI 2041" er ikke en helt ny bok, den ble utgitt på slutten av 2021, men den er ikke eldre enn at den fortsatt er svært lesbar og relevant. Stort sett alle fortellingene drivende spennende, men også til ettertanke. De er lagt til mange ulike steder i verden. Vi er blant annet innom Mumbai, Lagos, Seoul, Colombo, Shenzhen, Sydney og Keflavik, noe som bidrar til å understreke at KI er et globalt fenomen, og at det er samme type utfordringer, oppsider og nedsider over alt. Og at det er både er oppsider, nesider, dilemmer og målkonflikter er ganske brutalt adressert i flere av fortellingene. 

I noen flere av historiene er sikkerhet og stabilitet på en eller måte truet av krefter som bruker teknologi til å skade eller undergrave viktige institusjoner og samfunnsverdier. Myndighetene svarer da med mottiltak i form av inngripende KI-teknologier for å beskytte, kontrollere, og i noen tilfeller, manipulere innbyggernes adferd. Alt i den gode hensikts tjeneste. Men hvor går grensen for hvor langt man kan gå i å beskytte viktige samfunnsverdier før beskyttelsen og påvirkningen blir en del av problemet? 

Gode samfunnstemaer

Jeg skal ikke bruke plass på å liste opp temaene i alle de ti fortellellingene, men noen eksempler:

I den første fotellingen, "The Golden Elephant" møter vi en indisk familie som får lavere forsikringspremie mot å dele all sin personlige data med ulike apper  og også et KI-basert forsikringsselskap som bruker data i sanntid. KI-en påvirker familiens helsevalg positivt, men også deres sosiale relasjoner. Et problem oppsår når datteren i familen begynner å møte en ung mann fra fra en kastløs familie, og forsikringsutgiftene begynner å gå opp, men i en kontekst der forskjellsbehandling basert på sosial plassering i samfunnet ikke er tillat. Hva er det som skjer?

KI i helse og smittevern er tema i "Contactless Love" en fortelling om en pandemi som aldri tok helt slutt, men kom tilbake i stadig nye mutasjoner, og utløste en bølge av innovasjon innenfor sensorer,  smittevern og automatisdert overvåking av folk bevegelse, men også i for av robotteknologi som løser alle mulige av dagliglivest oppgaver og gjør at mennesker i langt mindre grad trenger å flytte på seg eller møtes fysisk. Noen mennsker begynner å trives med at all kontakt med andre skjer virtuelt og ikke fysisk. Man hva skjer når den ene parten i et virtuelt forhold ikke er fornøyd med tingenes tilstand og vil komme på besøk?

Terror og katastrofer

På den enda mer actionfylte siden har vi fortellingen "The Holy Driver" som dykker ned i hvordan samfunnet skal håndtere problemet med autonome kjøretøyer som havner i situasjoner de ikke fullt ut kan trenes opp til å håntere. For eksempel jordskjelv, skred eller terroraksjoner. Er en del av fremtiden at man trener opp en beredskapsstyrke av noen av verdens beste sjåfører, eller gamere, som kan gripe inn og fjernstyre biler som kommer i slike situasjoner. Hovedpersonen i denne fortellingen er en ung gamer fra Sri Lanka som tror han er med på å utvikle et nytt spill for et kinesisk selskap.

Og kanske aller mest dramatisk er fortellingen "Quantum Genocide" der den kraftfulle kombinasjonen av kvantedatamaskiner og KI blir utforsket. Her er det innbrudd i kryptolommebøker, konflikt mellom hackere og sikkerhetsmyndigeter som bruker ganske ukonvensjonelle metoder, og etter hvert en terrorist som klarer å bruke kvantedatakraft til å bygge og organisere en dronesverm og etter hvert raketter og andre forhåndsprogrammerte innretninger ti å gjennomføre målreettede angrep som truer hele planetens fremtid. Drøftigen til slutt handler om hvordan vi håndterer autonome våpensystemer.

KI som tar jobbene våre

Mot slutten av boken handler fortellingen "The Job Savior" som hva som skjer i et samfunn som automatiserer bort store deler av dagens jobber, og hvilke strategier som kan settes inn. Etter først å ha prøvd seg med et system med borgerlønn, som ikke fungerer, kommer det en ny type selsskap som tar på seg jobben med å finne nye jobber til flest mulig i selskaper som nedbemanner. Problemet er at de nye jobbene ganske raskt også erstattes av KI når teknologien er moden, folk mister håpet, og det virker som en helt uløselig floke å finne nok meningsfylte jobber som kan erstatte de som blir borte, En ganske pessimistisk fortelling, men med en god drøfting av hva som skiller det maskiner er bedre til å løse og hva mennesker gjør bedre, og hvordan teknologi igjen kan skaffe flere nye yrker og jobber enn den tar bort.

Jeg kom som sagt litt sent til denne boken og må takk Bjarte Frøyland i Helsedirektoratet for et aldeles strålende boktips. Boken er som sagt en blanding av novellesamling og fagbok, og et strålende eksempel på hvordan mer eller mindre spekulative fortellinger om fremtiden kan hjelpe oss utvikle den digitale forestillingsevnen våre. Både teknologiutviklingen innenfor KI og anvendesesområdene for KI utvikler seg svært raskt, og hele verden er en del av denne omstillingen. 

Bøker som dette kan blir raskt utdatert på det teknologiske, for eksempel fordi noe skjer raskere, eller ufrivillig morsomme, fordi noe nytt kommer seilende inn fra siden. Og etter en stund kan de være morsomme å lese på nytt fordi noen aldri slo til, mens andre teknologianvendelser og forretningsmodeller man ikke hadde tenkt på, brøt igjennom. Det kan man ikke gjøre noe med. Det viktige er i stedet å stadig prøve å oppdatere både fremtidsbilder og forestillingsevne. Og holde fast på at det mennesker og samfunnsmessige verdier og veivalg dette handler om å navigere i.

Vaksiner reddet 20 millioner liv

Er det mulig å beregne hvor mange liv som er reddet av vaksinering mot covid? Noe helt nøyaktig svar er et naturligvis ikke mulig å komme opp med. For det første fordi vi ikke kan vite helt sikkert hva som hadde skjedd med de som ble vaksinert dersom de ikke hadde blitt vaksinert, i hvert fall ikke på individnivå. 

For det andre er det et spørsmål om hva slags modell man skal bruke til å gjøre en slik beredning og hva slags premisser og antagelser man skal legge inn når man gjøre et mest mulig kvalifisert anslag over hvor mange menneskeliv som ble reddet. Og for det tredje er det vanskelig fordi vi ikke vet sikkert hvor mange som er døde av covid heller i og med at offisiell statistikk er mangelfull og til dels svært tvilsom i mange land. Og skal man gjøre et kvalifisert anslag over hvor mange liv som er reddet må man også vite omtrent hvor mange som er døde. 

The Economist har lenge laget oppdaterte beregninger av hvor mange dødsfall globalt som skyldes covid. Summen av alle lands offisielle tall er 6,3 millioner fra 2020 og frem til nå. Ved å se på hvor mange flere dødsfall det har vært i denne perioden i de samme landene enn i en normalsituasjon, har The Economist beregnet at det reelle tall på antall døde ligger mellom 14,8 og 26,2 millioner, og gjør et  estimat på 21,5 millioner døde. Det er 3,4 ganger høyere enn det offisielle tallet.

Hvor mange flere ville vært døde av covid dersom de ikke var vaksinert? Vaksiner har ikke eksistert i hele covid-perioden, men ble tatt i bruk i desember 2020, og i praksis først et stykke inn i 2021 i de fleste land. Forskere ved Imperial College i London har gjort en beregning av hvor mange liv vaksiner reddet det første året det ble vaksinert, i 2021. Den er omtalt på The Economists nettsider under overskriften "Covid-19 vaccines saved an estimated 20m lives during their first year".

Forskerne har tatt utgangspunkt i the Economist beretninger om det reelle antallet dødsfall som skyldes covid. Så har de brukt den epidemiologiske kunnskapen vi har fått om virusets evne til å spre seg, smittespredning og dødelighet i ulike alders- og befolkningsgrupper, resistens, mulighet for å bli smittet flere ganger osv. I en slik modell må det også legges inn noen forutsetninger om måten samfunnet setter inn ulike tiltak og hvordan folk oppfører seg i ulike scenarier. Og hva er så svaret? Forskerne sier at det i 2021 var 20 millioner menneskeliv som ble reddet av vaksinering. The Economist skriver:

"Such models can simulate any disease. The authors customised theirs for covid by finding the mix of impacts of these variables that yielded the best predictions of deaths in each country in each week. (...) The authors then used this model to predict how many additional deaths would have occurred during the year starting on December 8th 2020—the day of the first jab—if no vaccines had been given, but all other factors remained the same. Excluding countries with tiny populations and China, where our excess-mortality figures are highly uncertain, the answer was 19.1m- 20.4m, 170% more than our estimate of the actual death toll during this period."

Så er det naturlig å spørre om det er slik at dette er personer som i all hovedsak ble reddet i rike land, mens det er fattige land, med færre vaksiner, som har måttet bære den største byrden? Nei, mener forskerne: 

"...but the paper found that nearly as many deaths were prevented in the covax countries (around 7m) as in rich ones (roughly 8m). This is proportional to the number of people in these groups of countries aged at least 65, who are most at risk from covid."

At 20 millioner liv er blitt reddet globalt av disse vaksinene som ble forsket frem, utviklet, produsert og distribuert i et tempo verden aldri har sett maken til fortjener stor anerkjennelse. Og det fine er at det grunnlaget som ble lagt forbindelse med utviklingen av nye mRNA-vaksiner, et slags "byggesett" der man kan endre på ulike deler, gjør at vi også er langt bedre forberedt neste gang et slikt virus treffer oss.

USA taper terreng i vaksineringsligaen

Både starten på pandemien og fortsettelsen, der holdningen til smitteverntiltak og bruk av munnbind har blitt langt mer politisert enn i andre land, har vært krevende. Men når det gjaldt vaksiner så det endelig ut til at USA skulle vise sin overlegenhet. Slik har det ikke blitt.

USA og USAs forskere og legemiddelindustri har gjort en imponerende innsats når det gjelder en historisk rask utvikling av nye vaksiner. Og helsesektoren i USA sørget for logistikken for å få vaksinene ut til befolkningen. I Europa var vi ganske misunnelige. Er USA som snublet inn i pandemien og rotet med både strategi og kommunikasjon, var plutselig blant de fremste i verden på vaksinering. Og sørget for sikkerhets skyld også for at ingen vaksiner produsert i USA kunne eksporteres til andre.

Dessverre for USA er det ikke tilstrekkelig å kunne utvikle vaksiner i rekordtempo, produsere nok til hele befolkningen og i tillegg få de distribuert ut i alle kriker og kroker av landet. Folk må ønske å bli vansinert også. Og der har det etter hvert sviktet. Som grafene over sier har USA gått fra å være fremst i verden på vaksinering, bare bak Israel, UK og et par andre land i første kvartal, til å være blant de som vaksinerer langsomst akkurat nå. The Economist skriver om dette i artikkelen "America is plummeting down the global vaccination league table", der de blant annet skriver at:

"Mr Biden told his fellow Americans that getting vaccinated was “the most patriotic thing you can do”, but they appear not to be listening. Since the beginning of July vaccination rates in America have fallen markedly. The country has slipped down the global league table for vaccinations, to 28th on August 3rd. America has now given an average of 1.2 doses per person to its population aged 12 and over. But over the past 14 days it has administered on average 2.2 doses per 1,000 people per day, slower than the pace in 112 other countries."

Det betyr at USA nå ligger langt bak Canada når det gjelder vaksinasjonsgraden i befolkningen, men også bak land som Tyskland og Frankrike, som tidligere lå langt bak USA. Og det mest bekymringsfulle nå er at det går så sakte. 112 land har nå et høyere vaksinasjonstempo enn USA. Ikke fordi det mangler vaksiner, men fordi det ikke er nok folk som synes det er viktig nok å ta dem.

2 milliarder doser satt, 13 milliarder igjen

Historiens største massevaksinering er godt i gang og pågår i hele verden. Noen steder, inkludert Norge, er vi kommet så langt at vi kan være ferdige i løpet av sommeren eller tidlig på høsten. Og høyst sannsynlig vil det inntre en form for flokkimmunitet lenge før alle har fått to doser.

Så heldige er ikke alle. Hvor fort dette går er avhengig av hvor man bor. I artikkelen "Vaccinating the world: 2bn shots done, 13bn to go" skriver The Economist om denne ujevne utviklingen. Mens viruset i vår del av verden snart vil slite med å finne noen å smitte, er det fortsatt mange å ta av i de fleste land. 

Vaksineringen nådde to milliarder doser 2. juni. En fjerdedel av verdens innbyggere hadde da fått minst en vaksinedose (i Norge har vi kommet opp i en tredjedel). Det er en imponerende prestasjon, men fordi de fleste vaksinene ikke gir full beskyttelse før etter at man har fått to doser. Det vil krev omkring 13 milliarder vaksinedoser til globalt. Veien frem dit er ganske lang for mange. The Economist skriver:

"Moreover, the distribution of vaccines remains highly skewed. According to a tally kept by Our World In Data, a website, 183 countries are now administering jabs (the holdouts are mostly countries in sub-Saharan Africa, along with Haiti and North Korea). But of the 2bn doses given, 37% have been dished out in North American and European countries with just 18% of the world's 7.6bn people (see left-hand chart, below). Sub-Saharan Africa, home to 13% of the global population, has administered less than 1% of total jabs. With few exceptions, the wealth of a country remains the best determinant of the number of vaccines it has administered relative to its population."

John Carreyrou: Bad Blood

Det virket helt perfekt. En litt over 20 år gammel gründer, Elizabeth Holmes som hoppet av kjemiingeniørutdanningen på Stanford, grunnla selskapet Theranos og utviklet et revolusjonerende produkt for å analysere blodprøver. En liten boks som med noen dråper blod fra et stikk i en finger kunne gjennomføre flere titalls analyser  og gi pasienten testresultatene i løpet av sekunder.

Ung, kvinnelig gründer, med Steve Jobs som erklært forbilde, som realiserte drømmen om å lage helsesektorens iPod, dingsen som ville gjøre blodprøveanalyser billige og tilgjengelige for alle, er en fantastisk god historie. Tanken på at en ambisiøs og åpenbart dyktig gründer hadde utviklet et produkt som kunne forandre en hel industri, overbeviste både investorer, politikere og media. Hun fikk besøk av visepresident Joe Biden. Hun samlet inn penger for Hillary Clinton. Hun fikk med seg George Shultz, Henry Kissinger og John Mattis i styret sitt. Og hun ble genierklært i blant annet The New Yorker i desember 2014.

Og ikke minst kom investorene løpende. På den tiden var markedet besatt av såkalte "enhjørninger" (unicorns), gründerselskaper i privat eie (ikke børsnotert) som blir verdt mer en en milliard dollar. Theranos ble verdsatt til 9 milliarder dollar. De fortalte investorene at de forhandlet avtaler om å utplassere de små mini-laboratoriene i butikkene til apotekerkjeden Walgreens, supermarkedskjeden Safeway og hos det amerikanske militæret  i Afghanistan, Og at det litt mer langsiktige målet var å få godkjenning for at de små boksene kunne plasseres hjemme hos kronisk syke og kommunisere analysene elektronisk med sykehus og leger.

Problemet var at historien ikke var sann. Selv om ideen var besnærende god, var problemet at produktet til Thearnos ikke virket. I stedet for å erkjenne dette, og bruke lenger tid på å utvikle noe annet som virket, valgte selskapet å selge produkter som ikke leverte analyser man kunne stole på. I software-bransjen ble det gjerne omtalt som "vapourware" hvis et selskap markedsførte et produkt som var noe helt enn det kunden fikk, gjerne med løfte om at feilene ville bli rettet opp litt senere. Det kan kanskje fungere for noen dataprogrammer. Men analyser av livsviktige blodprøver, er ikke noe man kan ha et omtrentlig forhold til. Derfor valgte Theranos å gi inntrykk av at alt var i orden, mens de i all hemmelighet kjørte analyser på andre produsenters utstyr, eller leverte analyseresultater som var feil.

John Carreyrou har skrevet "Bad Blood", boken om Elizabeth Holmes, selskapet Theranos, og hvordan løgnene, avledningsmanøvrene og grådigheten ble avslørt. Det er en fantastisk god bok, helt på høyde med "The smartest guys in the room", boken om Enron-avsløringen som Bethany McLean og Peter Elkind skrev tilbake i 2003. Carreyrou var den som først begynte å stille kritiske spørsmål offentlig om denne Theranos-historien ikke var for god til å være sann, og skrev en stor og kritisk artikkel som ble forsidesak i Wall Street Journal i oktober 2015, med tittelen. Hot Startup Theranos Has Struggled With Its Blood-Test Technology

"Bad Blood - Secrets and Lies in a Silicon Valley Startup" er på en måte to bøker, der den første handler om gründeren og selskapet hun bygget opp, med et ekstremt hemmelighetskremmeri, forbud mot å kommunisere mellom avdelinger internt, dårlig arbeidsmiljø, folk som stadig fikk sparken og en ung toppsjef som systematisk villedet ansatte, investorer, media og eget styre, inkludert det at hun var kjæreste med sin 20 år eldre nestkommanderende i bedriften uten å fortelle det til noen. Andre del av boken handler om forfatterens arbeid med å avsløre sannheten, og om de nokså ekstreme metodene Theranos brukte for å hindre at sannheten om at produktet ikke virket skulle komme ut.

Et spørsmål som sikkert flere har hatt i ettertid er hvorfor det ikke var flere som så behovet for å etterprøve det som virket alt for godt til å være sant. For eksempel undersøke selv om resultatene av blodprøvene virket troverdige og konsistente. Teknologi-bloggeren Jean-Louis Gassée, en av de tidlige kritikerne av Theranos som selv fikk utført en blodprøve han ikke kunne store på, har noen interessante tanker om det i bloggposten "Theranos could have been stopped".  "Bad Blood" er en meget god fortelling om et selskap som var interessant og skremmende på flere plan. Boken kom ut i mai og er helt fersk, men saken ruller videre og nå er det reist kriminalsak mot de to lederne i selskapet.  Det blir sannsynligvis film også etter hvert.

Når science fiction blir virkelighet

I dagligtale sier vi at "science fiction er i ferd med å bli virkelighet" når ting vi ikke trodde var mulig blir mulig ved hjelp av ny teknologi. Førerløse biler for eksempel, eller robotstøvsugere. Nå har magasinet Wired tatt dette med forholdet mellom science fiction og virkelighet litt lenger i sin oppsummering av 2014 og sett på noen av teknologiene som finnes i sci-fi litteraturen, eller i filmer, og hvordan de nærmer seg realisering.

Mest spektakulært av disse eksemplene synes jeg robotarmene (avbildet over) virker. De minner ikke så rent lite om Luke Skywalkers robotarm som han kunne styre med hjernen i Star Wars-filmen "The Empire Strikes Back". Wired beskriver status for denne teknologien slik i billedteksten:

"Back in May, the FDA approved a robot hand, inspired by Luke Skywalker's prosthetic from The Empire Strikes Back. This month, doctors at John Hopkins upped the ante by outfitting this double amputee with two brain-controlled robot arms."

En annen spennende teknologi Wired nevner og som har vært populære i mange science fiction fortellinger er nano- eller mikroroboter som kan svømme med blodet rundt i kroppen og gjennomføre reparasjoner der det er problemer. Det er et stykke frem før dette blir en vanlig del av kroppen, men det er ting på gang. I følge en artikkel i bladet IEEE Spektrum er forskere ved Max Plack Institutt i Tyskland i gang med å utvikle svømmeferdighetene hos slike mikro-roboter:

"The researchers say that the micro-scallop is more of a “general scheme” for micro-robots rather than a specific micro-robot that’s intended to do anything in particular. It’ll be interesting to see how this design evolves, hopefully to something that you can inject into yourself to fix everything that could ever be wrong with you. Ever."

En annen interessant nyvinning er at Skype tester ut en sanntids tolketjeneste, som i følge Wired har et av sine forbilder i Universal Translator fra TV-serien Star Trek, en innretning som gjorde det mulig for folk fra forskjellige planeter å snakke sammen på helt forskjellige språk og likevel forstå hverandre.

Eller hva med fotonkanoner til bruk i krig, slik vi kjenner dem fra blant annet Star Trek? Her bidrar det amerikanske forsvaret til at science fiction blir til virkelighet.US Navy testet i 2014 ut at nytt laservåpensystem til bruk på marinefartyøyer, kalt LaWS.

Wired nevner også nyheten om Google Genomics, der Google tilbyr lagring av en kopi av vår genetiske kode i nettskyen for $25 i året. At Google nå bruker sin kompetanse på drift av datasentraler og søk gjennom enorme mengder data til å dekode DNA og løse helsegåter er jo ikke en helt ulogisk kobling. I følge MIT Technology Review kan vi også komme til å oppleve en slags priskrig på lagring av DNA-koden.

"Also speeding the move of DNA data to the cloud has been a yearlong price war between Google and Amazon. Google says it now charges about $25 a year to store a genome, and more to do computations on it. Scientific raw data representing a single person’s genome is about 100 gigabytes in size, although a polished version of a person’s genetic code is far smaller, less than a gigabyte. That would cost only $0.25 cents a year."

På veiåpning med Fabian Stang

Når man er statssekretær i Kommunal- og Moderniseringsdepartementet får man gjøre mye annet spennende, men ikke åpne nye veier. Den jobben tar samferdselsministeren seg av, gjerne sammen med en lokal ordfører. I dag var det imidlertid min tur. Statsbygg, som ligger under KMD, har hatt ansvaret for å bygge 590 meter ny vei og 320 mener ny gang- og sykkelvei, og ellers revet et bygg, oppgradert en vei og beplantet, i Gaustadbekkdalen mellom Ring 3 og universitetet i Oslo.

Denne nye infrastrukturen ble i dag overlevert fra staten til Oslo kommune, og i den forbindelse holdt jeg en kort tale. Det samme gjorde ordfører Fabian Stang, som også fikk æren av å klippe over snoren, og byggherredirektør Synnøve Lyssand Sandberg i Statsbygg, som har hatt ansvaret for dette prosjektet. Mer om arbeidet som er gjort i dette prosjektet kan man lese om på Statsbyggs nettsider.

Samarbeidet mellom staten og Oslo kommune i dette området har røtter tilbake til 1952 da Stortinget vedtok at arealene i Gaustadområdet skulle settes av til forskning og undervisning. På 80-tallet startet utbyggingen av området for fullt, med blant annet Forskningsparken, som er bygget ut i flere trinn, og Institutt for informatikk (IFI). Flere anvendte forskingsinstitutter ligger også i dette området. Over på den andre siden av ringveien finner vi Rikshospitalet og det medisinske fakultetet ved UiO. Noen har regnet ut at rundt en tredel av Norges samlede forskningsaktivitet foregår i dette lille området, så man må jo si et Stortingets vedtak fra 1952 har gitt det ønskede resultatet.

Og det gror videre. I forbindelse med byggingen av det store nye informatikkbygget IFI-2 (i dag Ole Johan Dahls hus), som ble åpnet i 2011 på universitetets 200-årsdag, ble det gjort avtaler mellom staten og de andre store aktørene i området om å ferdigstille infrastrukturen på nordsiden mot Ring 3. De lokalkjente vil vite at adkomsten til universitetet fra denne siden har vært ganske kronglete. Kjørende fra Ring 3 måtte først kjøre opp til Rikshospitalet og så krysse trikkeskinnene flere ganger på strekningen ned til universitetet. Den nye veien løser dette problemet og de syklende og gående får en flott ny gang- og sykkelvei langs Gaustadbekken.

Denne oppgraderingen er også viktig for det som skal skje videre i Gaustadbekkdalen på de gjenværende arealene som ikke er utnyttet. Tidligere i år ble det igangsatt et prosjekt for et nytt livsvitenskapsbygg ved Universitetet i Oslo. Det er et stort prosjekt som Statsbygg gjennomfører på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet og som vil muliggjøre nye forskningssatsinger på noen veldig spennende og fremtidsrettede områder, i skjæringspunktet mellom kjemi, biologi, medisin, farmasi og informatikk, gjerne omtalt som "life science", eller livsvitenskap.

Det nye bygget skal ligge på arealet mellom den nye veien og den nye gang- og sykkelstien og har en foreløpig arealramme på 66 700 kvadratmeter. Plan og designkonkurransen for bygget er nå i gang og de løsningsforslagene som har kommet inn fra de syv prosjektgruppene som har deltatt i plan- og designkonkurransen kan man se her på Statsbyggs nettsider. Nå er det naturligvis kvaliteten på det foregår på innsiden av bygningene som betyr aller mest for hvor godt vi hevder oss internasjonalt innenfor forskning og forskningsbasert næringsliv. Men skal man trekke til seg alle de kloke hodene man trenger for å lykkes så hjelper det at også de fysiske omgivelsene er attraktive.

Ny industriproduksjon på Kjeller

Det var en stor dag hos Institutt for Energiteknikk (IFE) på Kjeller torsdag da IFE sammen med Algeta og Bayer markerte åpningen av en ny produksjonslinje for det nye legemidlet Xofigo. Det er et produkt man i følge E24 tror kan oppnå millardomsetning og bli en såkalt "blockbuster". Xofigo ble godkjent av FDA i USA i mai og de venter nå på svar i Europa.

Norsk kostandsnivå gjør at det ikke er ofte det blir klippet snorer for nye produksjonsanlegg, og i hvert fall ikke i Oslo-området. Og det er minst like uvanlig at medisinsk forskning i Norge blir kommersialisert på en måte som gir et så vellykket resultat som dette. Hva er det så som gjør at Algeta og IFA gjør noe så sjeldent som å bygge industriproduksjon på Kjeller?

Jeg tror at det i hvert fall er to svar på dette. Svar som henger sammen og der det ene handler om produkt og produksjonsprosess og det andre handler om partnerskapet. Når det gjelder produktet og produksjonsprosessen må man huske på at dette ikke er industri i betydningen masseproduksjon av forbruksvarer. Her handler det om å frembringe noen dyre dråper legemiddel, der den aktive komponenten er et radioaktivt isotop, radium-223. Dette stoffet oppfører seg som kalsium i kroppen, men på grunn av alfastrålene som sendes ut kan det brukes til  å bekjempe prostatakreft. Algeta skriver dette på sine nettsider om Xofigo:

"Xofigo is an alpha particle-emitting radioactive therapeutic agent with an anti-tumor effect on bone metastases. The active ingredient in Xofigo is the alpha particle-emitting isotope radium-223, which mimics calcium and forms complexes with the bone mineral hydroxyapatite at areas of increased bone turnover, such as bone metastases. The high linear energy transfer of radium-223 may cause double-strand DNA breaks in adjacent cells, resulting in an anti-tumor effect on bone metastases. The alpha particle range from radium-223 is less than 100 micrometers which may limit the damage to the surrounding normal tissue."

For å frembringe dette stoffet kreves det en helt spesiell kompetanse og en produksjonsprosess som ikke hvem som helst kan sette opp, blant annet fordi det er noen svært strenge kvalitets- og sikkerhetskrav til produksjonsprosessen, blant annet fordi man håndterer radioaktive stoffer. Når IFE er valgt som produksjonssted er det fordi de har vist seg å være konkurransedyktige når det gjelder denne type kunnskapsintensiv industriproduksjon. Alternativet ville vært å legge produksjonen et annet sted i verden. Bayer Pharma har virksomhet over hele verden og har lang erfaring med å velge samarbeidspartnere ut fra pris og kvalitet. Vi kan være nokså trygge på at de har valgt IFE fordi de er best.

Det andre som har gjort dette mulig er partnerskapet mellom noen svært forskningsintensive bedrifter og noen verdensledende forskningsmiljøer, og i dette tilfellet også på tvers av tradisjonelle faggrenser. Algeta er en norsk gründerbedrift med utspring i kreftforskning ved universitetssykehusene i Oslo, en bedrift som for ti år siden bare hadde en håndfull ansatte. I 2006 ble Algeta børsnotert på Oslo børs. I 2009 gikk de inn i et strategisk partnerskap med Bayer for å utvikle og markedsføre Xofigo globalt. Og Algeta er, som et forskningsbasert legemiddelselskap opptatt av å utvide porteføljen av produkter som kan bli virkelig store. Det gjør de vet å rekruttere et team av noen av de beste forskerne fra hele verden.

IFE er et anvendt forskningsinstitutt med røtter innenfor fysikkfaget og forskning på kjernekraft, og etter hvert også petroleumsvirksomhet og fornybar energi. Avstanden fra energiforskning til kreftmedisin kan virke lang, men her som på andre kunnskapsfelter er det noen ganger slik at kunnskapen og teknologiene man utvikler for å løse et bestemt behov finner anvendelser i helt andre bransjer enn det man opprinnelig hadde planlagt. Slik er det også med nukleærteknologi og helse. Helt siden 1950-tallet har IFE jobbet med radioaktive legemidler som kan se inn i kroppen og påvise kreft. Og Eva Dugstad, dagens administrerende direktør ved IFE, medlem av styret i Abelia, har selv bakgrunn som farmasøyt.

Derfor var det også resultatet av noen lange linjer i samarbeidet mellom forsking og næringsliv som ble feiret da Trond Giske klippet snoren på Kjeller i dag. Det tar tid å bygge opp forskningsmiljøer som er så gode at de kan ligge i forkant i verden når det gjelder å utvikle nye forskningsbaserte produkter. Og det er enda mer komplisert å bygge partnerskap mellom gode forskningsmiljøer på tvers av både  faggrenser og bedrifter. Algeta, IFE, Bayer og Oslos medisiske forskningsmiljø har vist at det er mulig å få det til. Og at det fortsatt er mulig å skape konkurransedyktig industri i Norge. Men det forutsetter at vi investerer tilstrekkelig i næringsrettet forsking og i innovasjon, og finner nisjene der vi virkelig kan være konkurransedyktige.

Gjør det selv - bioteknologi

Kan bioteknologi noen gang bli gjort tilgjengelig for vanlige borgere på samme måte som PCer har gjort informasjonsteknologien tilgjengelig for alle?  I følge Ellen Jorgensen er dette alt i ferd med å skje, blant annet fordi kartlegging av den genetiske koden er blitt så mye billigere. Hun leder Genspace, en biolab der vanlige borgere kan gå og eksperimentere med bioteknologi, på en kontrollert og sikker måte. Her er Ellen Jorgensen i foredrag på TED nylig:



Genspace holder til i Brooklyn New York og er et non-profit laboratorium der både barn og voksne kan lære mer om bioteknologi og løse ulike nyttige og underholdende oppgaver der bioteknologiske verktøy kan brukes. På Genspace sine websider beskriver de seg slik:

"Genspace is a community organization dedicated to promoting science literacy at the grassroots level, particularly in the new DNA-based technologies of synthetic biology, genomics and genetic engineering. We work outside of traditional settings, serving both adults and students and providing a safe supportive environment for hands-on exploration of biotechnology by the general public."

I følge Ellen Jorgensen er det etablert laboratorier som ligner på Genspace og driver med DIY bio flere andre steder i verden også, blant annet i Europa. Jeg tror dette er et område der vi foreløpig bare har sett begynnelsen på en utvikling som vil få stor betydning for både enkeltpersoner, helsevesen og næringsliv.

Hvorfor geologer ikke vinner nobelpriser

Kollokvium.no

På naturfagsbloggen Kollokvium.no kan man lese en interessant forklaring på hvorfor det er slik at det deles ut nobelpriser i de klassiske naturvitenskapene fysikk, kjemi og medisin, men ikke i geologi. Dette til tross for at geovitenskapelig kunnskap er helt sentrale når det gjelder vår forståelse av jorden utvikling, klimaendringer, naturkatastrofer og miljøproblemer.  Dessuten er denne kunnskapen naturligvis helt sentral når det gjelder mulighetene til å utvinne olje og gass, og ulike metaller og mineraler.

Paradoksalt nok er det, i følge artikkelforfatter Henrik H. Svensen, den sentrale rollen familien Nobel hadde i oljeutvinningen i Aserbajdsjan som kan være forklaringen på hvorfor Alfred Nobel ikke valgte å opprette en nobelpris i geologi:

"Geologene hadde en viktig rolle i både plassering av brønner og håndtering av ukontrollerte utblåsninger. Dermed gikk geologenes oppgaver mer i retning av det praktiske enn av å nøste opp i fundamentale vitenskapelige problemstillinger. Geologien i Aserbajdsjan gjorde også selve letingen etter olje til en øvelse av mindre vitenskapelig verdi enn i andre land (og enn i dag, selvfølgelig)."

Bloggen Kollokvium.no er for øvrig et strålende eksempel på på en blog med massevis av interessant stoff om aktuelle saker som man ikke pleier å finne i massemediene. Bloggen omhandler naturvitenskapelig stoff og er forfattet av forskere, men er skrevet for oss som er interesserte, men ikke spesialister. Gruppen som står bak beskriver seg som:

"Vi er en gruppe formidlingsglade naturvitere som liker å fortelle om hva som skjer på våre ulike fagfelt. Her vil du finne nyheter fra fagene, temaer og historier fra vår egen forskning – eller bare rett og slett fagrelaterte ting vi har lyst til å snakke om.."

I tillegg til nevnte geolog er det med en partikkelfysiker og klimaforsker, en biolog, en astrofysiker, en informatiker, en matematiker og kvantefysiker, en paleontolog og en biokjemiker. Biokjemikeren er Hanne S. Finstad som har bygget opp Forskerfabrikken, et annet flott tiltak som har gjort mye for å spre kunnskap om forskning og naturvitenskap til barn og ungdom. Kollokvium.no er en blogg det er vel verdt å besøke av og til hvis han er opptatt av de store og små naturvitenskapelige sammenhengene i verden.

Hvor lite er et atom?

Hvor lite er egentlig et atom? Om hvordan ser atomet ut innvendig? Hvor stor er kjernen i atomet, som består av protoner og nøytroner, og hvor mye er bare tomrom? Denne pedagogiske lille videoen som ligger ute hos TED om "Just how small is an atom?" prøver å illustrere noen slike størrelsesforhold ved å sammenligne med noen andre kjente størrelser.

Hva nå, "big pharma"?

Det har lenge vært en slags vedtatt sannhet at det i legemiddel-industrien blir stadig færre og større bedrifter. Med jevne mellomrom skjer det store fusjoner, som da Merck kjøpte Schering-Plough for 41 milliarder dollar i 2009. Og enda mer regelmessig kommer det nyheter om at et forsknings-laboratorium skal legges ned, slik AstraZeneca gjør når de legger ned forskningsavdelingen i Södertälje og 1200 mister jobben.

Men er det riktig at "big pharma" blir stadig større? Jeg kom over en interessant artikkel i McKinsey Quarterly fra rett før jul som analyserer dette (man må registrere seg for å lese den, men får da gratis tilgang til alle artikler). Den dokumenterer at mens de aller største har blitt større, har det faktisk blitt langt flere bedrifter som konkurrerer om inntektene i denne sektoren, slik grafen over viser.

Dessuten er det er helt andre aktører enn big pharma-bedriftene (definert som bedrifter med en omsetning påover $5 milliarder i året) som i dag vokser mest. Den årlige gjennomsnittlige veksten mellom 1989 og 2010 har vært på 4,3 prosent i denne industrien. De aktørene som har vokst mer enn 4,3 prosent er genarikaprodusenter, bioteknologi, life science-tjenester og medisinske utstyrsleverandører. Aktørene som har vokst mindre enn gjennomsnittet er store og mellomstore legemiddelprodusenter.

Årsaken til denne fragmenteringen har både med høy kostnadsbase og med innovasjonsstrategi å gjøre. De store legemiddelselskapene er ikke bare store, de er også svært FoU-intensive og er blant de bedriftene i verden som har høyest forskningsinnsats målt som andel av omsetningen. Da er det utfordrende å møte mer spesialisering og fokuserte aktører som konsentrerer seg om å være bedre bare på en ting. McKinsey Quarterly skriver:

"As a result of that fragmentation, Big Pharma must compete for parts of the value chain with focused players—for example, generics companies that excel at manufacturing; life-science service providers that offer flexible, specialized services (such as managing clinical trials) at scale; and biotechnology companies that generate innovative ideas and products."

Artikkelen trekker også opp en interessant parallell mellom bilindustrien, som en gang i tiden var dominert av store vestlige vertikalt integrerte bedrifter, men som over tide er blitt veldig fragmentert og spesialisert, og det foregår en kamp mellom aktørene i verdikjeden om hvor de største verdiene skal hentes ut:

"A look at the evolution of the automotive industry may offer some lessons. For many years, it was vertically integrated and dominated by large, primarily Western corporations. But the value chain has been disaggregated into companies specializing in narrow parts of the process. Today, component manufacturers, design houses, and basic-materials companies share much of the industry’s revenues: the automakers are responsible primarily for the design of major components (such as engines), assembly, sales, and marketing. 

Similar trends are already apparent in the pharmaceutical industry: Big Pharma increasingly focuses on sales and marketing, relies on in-licensing for innovative products, and outsources portions of activities such as research and manufacturing. This approach has helped pharma and medical-product service providers to grow at a disproportionate pace. Of course, the analogy can be taken only so far—the functions that big companies retain in the two industries will differ. The key message, though, is that the value chain has been disaggregated and that the role of incumbent, soup-to-nuts players is much diminished."

Finanskrisen fører til at regjeringer prøver å kutte kostnader der det er mulig, også i helsesektoren. For legemiddelindustrien vil det bety et raskere omstillingtempo og hardere kamp om å finne de lønnsomme delene av verdikjeden. Det er sannsynligvis de mest innovative som vinner når ting endrer seg raskere. Men de mest innovative er ikke nødvendigvis de største.

Velferdsteknologi og telemedisin i UK

The Telegraph

Det var via den utmerkede bloggen til EU-kommisjonær for Digital Agenda Neelie Kroes jeg ble oppmerksom på en svært interessant satsing på velferdsteknologi og telemedisin i UK som rulles ut i disse dager . Der skriver hun at:

"I was very pleased to read recently about the promising results of a programme in the UK which shows the enormous potential if we integrate ICT into health care more deeply. The figures from the study are incredible: showing telehealth, used correctly, can deliver a 20% reduction in emergency admissions, 14% reduction in bed days, an 8% reduction in tariff costs and an incredible 45% reduction in mortality rates. That’s impressive stuff. Imagine what this could mean if we could do it at European level."

Satsingen i UK handler dels om bruk av teknologi i hjemmebasert eldreomsorg, noe vi gjerne omtaler som velferdsteknologi eller omsorgsteknologi i Norge. På engelsk kaller de det telecare. Det handler blant annet om bruk av teknologier som fallsensorer, GPS, døralarmer, timeplaner som varsler om avtaler osv., ting som gjør det lettere å klare seg hjemme lenger for eldre mennesker. Jeg har blogget om dette flere ganger tidligere, blant annet i forbindelse med Velferdsteknologikonferansen i Trondhem i høst og Abelias Arena Ny Omsorg.

Men i tillegg til telecare er britene også opptatt av det de kaller telehealth, eller remote healthcare. Da handler det i tillegg om å bruke teknologi til  overvåke og behandle kronisk syke mens de bor hjemme, noe vi vel pleier å omtale som telemedisin i Norge. I den nye britiske satsingen er det tre millioner personer med blant annet diabetes, KOLS og hjertesykdommer som skal følges opp hjemme i stedet for å legges inn på sykehus eller sykehjem  The Telegraph bekriver satsingen slik:

"Three million people with conditions such as lung disease, heart failure, arthritis, and high blood pressure, will have machines installed in their homes to monitor their conditions and send results electronically to medics. (...) It is hoped that the NHS will save around £1.2 bn a year by caring for people in their own homes. Medical equipment worth an estimated £750m will be supplied by industry as the era of remote healthcare is expected to expand in the next ten to 15 years. It marks a step change in the way the NHS looks after the long-term sick with more care delivered in their homes rather than in hospitals."

Så kan man jo naturligvis hevde at dette er drevet frem av en budsjettkrise i UK og at man gjør det for å spare penger. Det er jo billigere å behandle kronisk syke hjemme enn på et sykehus. Det interessante er imidlertid at man har gjennomført et stort pilotprosjekt med 6191 pasienter som har fått prøve denne typen sensorer og telemedisinsk utstyr hjemme. Resultatet er at man i tillegg til å spare penger også oppnår et oppsiktsvekkende mye bedre helsemessig resultat for pasientene. The Independent beskriver det slik i sin artikkel:

"Early evidence from a trial in Kent, Cornwall and the London Borough of Newham indicates a 45% reduction in mortality - equating to 120 people still being alive who would otherwise have died. There were also significant reductions in emergency admissions (down 21%), planned hospital admissions (down 24%), visits to A&E (15%), days in hospital (14%) and "tariff" costs for treatment (8%). The trial involved 6,191 people in 238 GP practices and was the largest of its kind in the world so far. It focused on the long-term conditions diabetes, chronic obstructive pulmonary disease and coronary heart disease."

Jeg tror dette er et ganske godt eksempel på at økonomiske problemer og behov for å spare penger ikke nødvendigvis må føre til dårligere tjenester. Det kan også utløse innovasjon. Og det kan føre til at vi bruker både arbeidskraft, kompetanse og teknologi på smartere måter enn før. Dette britiske eksemplet viser også at man ikke bare kan spare seg til slike resultater, man må også investere en del i infrastruktur og teknologi først for å muliggjøre disse besparelsene.

For UK handler dette også om en næringspolitisk storsatsing. Britene ønsker å være verdensledende på telemedisin og hjemmebasert omsorg. Life science-sektoren i UK, som består av både helseteknologi, bioteknologi og legemidler, har i følge The Independent 160 000 ansatte i 4 500 bedrifter som omsetter for 50 milliarder pund. Den beste måten å sørge for at denne kunnskapsintensive industrien fortsatt er verdensledende er i følge statsminister David Cameron å sørge for at deres National Health Service (NHS) er ledende på innovasjon. NHS må i følge Cameron være "the fastest adopter of new ideas in the world". Det er ingen dårlig ambisjon for et offentlig helsevesen.

Norge på europatoppen i teknologioptimisme

EU-kommisjonens Eurobarometer har siden 1991 målt europeeres holdning til ulike nye og til dels omstridte teknologier og utgitt disse tallene i egne rapporter. Etter hvert som teknologifronten flyttes er nye teknologier tatt med, blant annet solenergi, nanoteknologi, syntetisk biologi og "brain enhancement". Europeans and Biotechnology in 2010 er syvende utgave av rapporten. Den måler folks holdninger til åtte ulike teknologier, og denne gangen er også Norge og noen andre ikke-EU land med.

Det generelle bildet er at europeere flest er blitt langt mer teknologioptimistiske siden 1990-tallet. Men det er en viss forskjell mellom landene. På toppen av listen til venstre over de mest teknologioptimistiske landene er Norge. Det er en liste som forsøker å oppsummere befolkningenes holdning til alle åtte teknologier i en enkel graf:

"How optimistic are Europeans about new technologies? Our measures of generalised technological optimism and pessimism are admittedly rather crude. We take the eight technologies and count for each respondent: firstly, the number of technologies that they say will improve our way of life; and, secondly, the number that will make things worse. We then compute for each country the average (mean) number of technologies that are given the optimistic judgement (‘optimism’) and the average (mean) number of technologies that are given the pessimistic judgement (‘pessimism’), and plot them for the EU27 as a whole, and by country"

Ser vi nærmere på de enkelte teknologiområdene er det slik at nordmenn skiller seg positivt ut når det gjelder holdningen til blant annet solenergi, informasjonsteknologi og nanoteknologi. Nordmenn gir for eksempel i større grad en gjennomsnittet i EU uttrykk for at de kjenner til nanoteknologi, og 68 prosent mener man skal fremme bruk av nanoteknologi. Unntaket når det gjelder norsk teknologioptimisme er kjernekraft. Her har nordmenn noe lavere tro på teknologien en gjennomsnittet i EU.

Det mest iøynefallende resultatet for Norges del er den positive holdningen til bioteknologi, noe Forskningsrådet også har omtalt på sine nettsider. Hele 73 prosent i Norge mener at bioteknologi (eller mer presist så er begrepet "biotechnology and genetic engineering") vil få en positiv innvirkning på våre liv om 20 år, noe som er en markant endring fra 1990-tallet da holdningen til bioteknologi i Norge var overveiende negativ. Norge er sammen med Spania, Estland  og Kypros de mest positive til bioteknologi, mens snittet i EU ligger på rundt 50 prosent.

Det er også noen spørsmål i undersøkelsen om en del ulike bruksområder for bioteknologi. Det viser at nordmenn, i likhet med andre i Europa, er skeptiske til genmodifisert mat (30 prosent sier de vil oppmuntre dette i Norge) og kloning av dyr (17 prosent vil oppmuntre dette i Norge). Men på en del andre spørmål, inkludert holdningen til stamcelleforskning, biomedisin og noen måter å bruke bioteknologi i matvareproduksjon, er flertallet i Norge positive til at man skal ta det i bruk. I Norge er vi i likhet med resten av Norden også langt mer positive til å gi opplysninger om oss selv til biobanker for at det skal kunne brukes i forskning.

Det er som sagt en stor undersøkelse. I alt har over 26 000 personer i hele Europa deltatt, 1037 av disse er intervjuet av TNS Gallup i Norge. Hele rapporten er på over 100 sider og finnes som PDF her.

Biotek-konferansen 2011

Bak det litt kryptiske, men forhåpentligvis nysgjerrighets-vekkende navnet 3rd vs 13th - A bundle of resources, er det en spennende konferanse. Temaet er kommersialisering og næringsutvikling innenfor legemidler og biotek, og konferansen skal være i Oslo 20. januar.

Navnet på konferansen handler rett og slett om konferansens røde tråd: Hvorfor er det slik at dansk life-science utgjør en så mye større del av næringslivet og økonomien enn den norske? For å sitere fra programmets omtale av temaet for foredraget til Stig Jørgensen, CEO i Medicon Valley Alliance:

"Danmark posisjon i europeisk sammenheng er sterkt. Målt i antall pipe-lines rangeres dansk life-science som nr. 3, og som nr. 1 korrigert for folketall. Life-science segmentet utgjør 5% av dansk BNP, og sysselsetter over 40.000 mennesker. Om man legger som premiss at Norge og Danmark har et relativt likt utdanningssystem, omtrent like mange kloke hoder og er like kulturelt - hva kan forklare Danmarks sterke posisjon? Hvilke operative grep har de gjort, og kan noen av disse forklare forskjellen mellom bransjens posisjon i våre to land?"

Flere av foredragsholderne, blant annet Mette Kristine Agger fra Lundbeckfondenes venturevirksomhet og Torbjørn Hansen fra Pfizer, vil snakke om hva som kjennetegner biotech-klyngen i Danmark, hva slags eierskap, kapitaltilgang og insentiver de har og hvilke erfaringer de har gjort. Og som en vil se av programmet er det også solid deltagelse fra det norske virkemiddelapparatet og fra Kunnskapsdepartementet som vil si noe om strategier for å få til mer næringsutvikling innenfor life science her i Norge.

Den største nyheten på konferansen er såvidt jeg kan skjønne Torger Reves gjennomgang av hva som kjennetegner den norske medtek- og biotek-kyngen. Det å beskrive klyngen er en del av det store forskningsprosjektet Et Kunnskapsbasert Norge, der en ser på ulike klyngeegenskaper og forutsetninger for å lykkes i internasjonal konkurranse innenfor 13 ulike næringer. Blant tingene som er analysert er klyngens forutsetninger når det gjelder tilgang til kompetent arbeidskraft, kvaliteten på samarbeidet med forskningsmiljøer, tilgang til kompetent kapital og den lokale klyngedynamikken.

Dette er forhold  som til sammen kan fortelle oss en hel del om hvor attraktive norske næringsklynger er i forhold til tilsvarende klynger andre steder i verden, og hva vi bør gjøre for å innrette næringspolitikken slik at vi blir enda mer konkurransedyktige i kampen om å få fremtidens kunnskapsbedrifter til å være her. I E24 har det nylig vært en diskusjon om biotek kan bli "den nye oljen", eller om det er helt urealistisk å tro at Norge kan få noen ledende posisjon på dette området. Innlederne på konferansen vil helt sikkert bidra til å dra den debatten et steg videre. For det er et spennende program konferansearrangør Tove Cecilie Viebe har satt sammen. Konferansen er som sagt 20, januar på Grand Hotel i Oslo. Det kommer mye folk, men det er fortsatt mulig å melde seg på.

Hvordan skaffe nok ansatte i helsesektoren?

Mike Mandel, blogger og tidligere spaltist i Business Week, har skrevet om sysselsetting og produktivitet i helsesektoren i bloggen sin. Som grafen til høyre viser, er det slik at en fremskriving av dagens trender fører til at andelen av befolkningen i USA som arbeider i helsesektoren øker fra 10 prosent i dag til over 25 prosent i 2040. Det er et ganske utfordrende tall, for å si det forsiktig.

Med en slik utvikling er det ikke først og fremst mangel på penger som blir den store utfordringen i helsesektoren i årene som kommer, men mangelen på arbeidskraft. Eller enda mer presist, mangelen på kompetanse. I Norge har vi en helt lik situasjon. Slik Statistisk Sentralbyrå definerer næringer så jobber litt over 500 000 personer i dag i helse- og omsorgsektoren, av rundt 2,5 millioner yrkesaktive. Det er omkring 20 prosent. Allerede innen 2025 sier prognosene at andelen vil øke til 25 prosent, og øke videre etter dette. Og Europas situasjon er mer krevende enn i USA, for andelen eldre i forhold til yrkesaktive er høyere i Europa enn i USA.

Er det i det hele tatt mulig å tenke seg at så mye som 25-30 prosent kan jobbe i helse- og omsorgsyrker? Hvordan kan disse jobbene gjøres attraktive nok til å konkurrerer om arbeidskraften når det blir stadig flere attraktive jobber i andre kunnskapsintensive yrker, ikke minst i private kunnskapsbedrifter? Mike Mandel er inne på svaret når han skriver at det handler om å investere i teknologi og innovasjon:

"Labor is the real long-term issue around Medicare, Medicaid and other medical entitlements. Not share of GDP. Not the cost of medical technology or the price of drugs. You can bring down payments to drug and medical device companies and doctors all you want, but unless you dramatically increase the growth rate of ‘output per worker’ in healthcare, we will still end up in trouble. This is why ‘cost controls’ have failed to stem the rise of healthcare costs. Final implication: History suggests that investment in physical capital, technology, and R&D is the best way to increase the growth rate of “output per worker” in an industry."

Jeg tror dette siste er helt sentralt i debatten om helse- og omsorgssektoren. I iveren etter å kutte kostnader er det lett å kutte i kostnader til forskning, teknologi, legemidler og omstillingstiltak når man må øke bemanningen, men det er å skyve problemene foran seg. I følge ulike statistikker bruker vi i Norge mindre penger på ikt i helsesektoren enn andre land. Og vi bruker mindre penger på legemidler. Vi forsker heller ikke spesielt mye på helse i Norge. Dessverre er det å kutte i slike investeringer noe som ikke gjør oss bedre rustet til å takle eldrebølgen eller gjøre arbeid i helse- og omsorgsyrker mer attraktivt. Kloke investeringer i teknologi, forskning og innovasjon er tvert imot en forutsetning for å øke produktiviteten, jobbe smartere og tilby mer attraktive arbeidsplasser for unge mennesker med mange valgmuligheter.

Mer om syntetisk liv og Craig Venter

Det har som forventet blitt en enorm oppmerksomhet rundt Craig Venters kunngjøring om at teamet hans har produsert en celle syntetisk. Oppmerksomheten er stor i forskningsmiljøene, som for eksempel her på forskning.no, men denne nyheten er også så stor at også helt andre medier kaster seg over den og beskriver hvilken enorm betydning dette kan få. For eksempel i mer typiske næringslivsmedier som er opptatt av hvilken betydning syntetisk produksjon av arvestoff kan få på ulike områder av økonomisk og  kommersiell interesse. Jeg har lenket til et par av de mer interessante her.

The Economist skriver en hovedleder om "And man made life" og i tillegg en lengre artikkel i sitt siste nummer der de går litt dypere inn i biologien og blant annet ser på hvordan kostnadene ved å anvende denne teknologien må følge en kurve tilsvarende Moores lov for prosessorer for datamaskiner dersom dette skal være en noe som kan tas i bruk mer alment . I lederen sammenligner de evnen til å lage syntetisk liv med utviklingen av den første atombomben:

"...a Rubicon has been crossed. It is now possible to conceive of a world in which new bacteria (and eventually, new animals and plants) are designed on a computer and then grown to order. That ability would prove mankind’s mastery over nature in a way more profound than even the detonation of the first atomic bomb. The bomb, however justified in the context of the second world war, was purely destructive. Biology is about nurturing and growth. Synthetic biology, as the technology that this and myriad less eye-catching advances are ushering in has been dubbed, promises much. In the short term it promises better drugs, less thirsty crops (see article), greener fuels and even a rejuvenated chemical industry. In the longer term who knows what marvels could be designed and grown?"

Financial Times skriver i en kommentar blant annet om hva det første anvendelseområdet for syntetisk arvestoff kan komme til å bli, og peker på influensavaksiner som et svært interessant område:

"The first application for synthetic genomes may be the rapid development of new flu vaccines. The US government’s National Institutes of Health is funding a Venter project to make synthetic components of a very wide range of flu viruses, which could be slotted together to make new vaccines as new infectious strains arise. “If this technology had been available last year, we could have cut the period needed to make a vaccine for H1N1 [swine flu] by 99 per cent,” says Dr Venter. “We could have done it in a day.”

Wall Street Journal bruker også rikelig med plass på Craig Venters forskning, blant annet i denne artikkelen, som er opptatt av de kommersielle mulighetene som ligger i forlengelsen av dette forskningen, blant annet beskriver de hvordan denne teknologien kan brukes i energisektoren:

"I think this quickly will be applied to all the most important industrial bacteria," said biologist Christopher Voigt at the University of California, San Francisco, who is developing microbes that help make gasoline. Several companies are already seeking to take advantage of the new field, called synthetic biology, which combines chemistry, computer science, molecular biology, genetics and cell biology to breed industrial life forms that can secrete fuels, vaccines or other commercial products. Synthetic Genomics Inc., a company founded by Dr. Venter, provided $30 million to fund the experiments and owns the intellectual-property rights to the cell-creation techniques. The company has a $600 million contract with Exxon Mobil Corp. to design algae that can capture carbon dioxide and make fuel. At least three other companies—Amyris Biotechnologies in Emeryville, Calif.; LS9 Inc. in San Francisco; and Joule Unlimited in Cambridge, Mass.—are working on synthetic cells to produce renewable fuels."

Under er en video fra TED.com fra selve pressekonferansen Craig Venter holdt på torsdag for å kunngjøre "the worlds first synthetic cell". Eller som han selv spissformulerer hva det handler om ganske tidlig i pressekonferansen:

"This is the first self-replicating species that that we've had on the planet whose parent was a computer."

Craig Venter kunngjør gjennombrudd for syntetisk liv

En gruppe amerikanske forskere ledet av Craig Venter har i dag kunngjort at de har oppnådd et gjennombrudd i arbeidet med å lage levende organismer syntetisk. The Guardian Online skriver:

"Scientists have created the world's first synthetic life form in a landmark experiment that paves the way for designer organisms that are built rather than evolved. The controversial feat, which has occupied 20 scientists for more than 10 years at an estimated cost of $40m, was described by one researcher as "a defining moment in biology". Craig Venter, the pioneering US geneticist behind the experiment, said the achievement heralds the dawn of a new era in which new life is made to benefit humanity, starting with bacteria that churn out biofuels, soak up carbon dioxide from the atmosphere and even manufacture vaccines"

Selve forskningsartikkelen, som naturligvis kommer til å få enorm oppmerksomhet og generere mye diskusjon om etiske problemstillinger, ble sluppet kl 14 i dag amerikansk tid, og er publisert i det svært anerkjente vitenskapelige tidsskriftet Science. Jeg skal ikke forsøke å leke ekspert på dette området, men gjennombruddet handler så langt jeg skjønner om at et genom (avestoff) til en bakterie er fremstilt kunstig for første gang. Det kan være starten på en utvikling der man også går løs på mer avanserte organismer og klarer det tidligere uoppnåelige, å produserer liv syntetisk.

Nå skal visstnok denne syntetiske bakteriecellen det er snakk om være en identisk kopi av noe som allerede finnes i naturen, så helt kunstig er det ikke i denne omgang. Men det åpner veien for at det også kan lages celler som ikke finnes naturlig forekommende, med de konsekvenser dette kan få dersom det slipper ut i naturen. Dette er såvidt jeg kan skjønne et stort vitenskapelig gjennombrudd som kan få store konsekvenser på en rekke ulike områder og som garantert vil skape stor debatt. Og selv om veien fra forskning til praktiske anvendelser kan være lang på et område som dette, er det jo utvilsomt slik at muligheten til å skape levende organismer syntetisk er noe prinsipielt helt nytt.