De syv dødssyndene som truer markedene

Hvordan ser man om en ny finanskrise er på gang? Om det er bobler i noen sektorer,? Om pengene dras i retning av adferd i markedene og innovasjoner i finanstjenestene som ikke er bærekraftige på sikt? Hva er signalene man skal følge med på? The Economist har noen gode forslag i helgens artikkel om "The seven deadly sins of corporate exuberance".

Mine første innlegg her på bloggen skrev jeg de siste dagene i overgangen august/sepember i 2008 Jeg rakk å skrive om Sarah Palins kanditatur som visepresenent i USA og lanseringen av Google Chrome før jeg 15. september skrev om Lehman Brothers. 21. september skrev et et innlegg om "Finanskrisen - Hva er det som skjer?", og veldig mange innlegg som fulgte her på bloggen handlet om finanskrisen og deretter om den såkalte "Eurokrisen" som særlig rammet Hellas, Spania og Irland.

Krisen da skyldes en økonomisk fremtidsoptimisme som var større enn det var grunnlag for i realøkonomien. Investeringsbanker, låneinstitusjoner, boligbyggere og mange boligkjøpere tok større risko enn de burde, og myndighetene regulerte ikke slik de skulle. Dette skjedde i kombinasjon med en ekstrem finansiell innovasjon der man "pakket" høyrisikolån sammen til nye verdipapirer som ble solgt som om de var risikofrie. Det gikk bra helt det det ikke gikk bra i det hele tatt. Eller for å sitere fra Enest Hemmingways "The Sun Also Rises":

"How did you go bankrupt? Two ways. Gradually, then suddenly".

Får vi en ny finanskrise?

Det har nå gått lang tid siden vi hadde den forrige store finanskrisen og enda flere år siden dot.com-krisen som særlig inntraff våren 2000, og som gikk hardt ut over teknologiaksjekursene. Nasdaq-indeksen kom ikke på samme nivå som våren 2000 igjen før våren 2015. Det kan gå fort ned når stemningen snur, og det kan ta lang tid å komme tilbake opp. 

Akkurat nå er det mye snakk om overinvesteringer i teknologiselskaper som utvikler og selger datasenterkapasitet, hardware og tjenester knyttet til kunstig intelligens, og at mange av selskapene umulig kan oppnå inntekter som er store nok til å forsvare dagens investeringsnivå.

Men står vi i fare for å komme i samme situasjon som dot.com-krisen fra 2000 eller finanskrisen fra 2008? Da boblen sprakk ettertrykkelig og de negative ringvirkningene rammet globalt, og langt utover sektorene der problemene oppstod? Står vi på terskelen av en ny global finanskrise? Og hva er i såfall signalene som varsler at vi risikerer å havne der?

The Economist har en lederartikkel i forrige helgs utgave med overskriften "How Markets Could Topple The Global Economy". Den er mest opptatt av hvordan en kraftig nedjustering av markedsferdien til "the magnificent seven", verdens syv største teknologiselskaper, vil påvirke resten av den amerikanske og globale økonomien.

"The cyclically adjusted price-earnings ratio of the S&P 500 index of stocks, propelled by the “magnificent seven” tech giants, has reached levels last seen during the dotcom boom. Investors are betting that the vast spending on artificial intelligence (ai) will pay off. Yet the numbers are daunting. For companies to achieve a 10% return on the AI capex projected by 2030, they will collectively need $650bn of annual AI revenues."

Kan Nvidia, Apple, Microsoft, Alphabet, Meta, Amazon og Tesla forsvare dagens investeringsnivå på KI? For ikke å snakke om selskapene uten store pengebinger som Open AI, Anthropic, Perplexity, og en rekke leverandører i disse verdikjeden som for tiden kjøper aksjer i hverandres selskaper. Noe som går bra så lenge kursene går opp. The Economist er mer opptatt av hvor store negative effekter vi får hvis aksjekursene faller til et mer normalt nivå.

Syv dødelig synder som truer markedene

Den mest interressante artikkelen om farene for en ny finanskrise har overskriften "The seven deadly sins of corporate exuberance", med undertittelen "A frenzy of financial innovation has ensnared America Inc. What could go wrong?"

Ja, hva kan gå galt? The Economist lister opp syv "dødssynder" de mener har rammet USAs markeder og som både hver for seg, og sammen, truer med å sette igang en ny finanskrise. Øverst på listen er spekulasjon i kryptovaluta, der alt for mange selskaper har vært redd for å gå glipp av store og enkle gevinster, og har finansavdelinger som ikke bare investerer i tradisjonelle verdipapirer, eller i lovende oppstartsselskaper, men også i krypto. I USA er dette for tiden aktivt markedsført av Donald Trump og hans familie.

Andre problem er privatinvestorenes (retail investor) optimisme når alt stiger, og en tilsvarende frykt for å gå glipp av penger på gaten. Det gir en dragning mot noen svært spekulative selskaper og forretningsmodeller, der det er et underskudd i dag som raskt må snus til noen svært store overskudd i årene som kommer for å forsvare prisingen. Tredje problem er de de kaller sirulære investeringer (circular spending) har jeg allerede vært inne på. Det skjer når selskaper i samme økonomske verdikjede, eller industrielle økosystem, kjøper varer og tjenester av hverandre med penger de har fordi de investerer i hverandre. The Economist nevner Nvidia som et aktuelt eksempel:

"Consider Nvidia, the leading supplier of AI chips. It owns stakes in CoreWeave, which buys its chips to rent out to others, and is investing in xAI, which buys Nvidia’s chips to run its models. It will also put up to $100bn into OpenAI, giving the maker of ChatGPT more cash to buy Nvidia’s chips."

Gjeld, oppkjøp og patriotisme

Fjerde symptom på at en ikke-bærekraftig bobletilstand er at oppkjøps- og fusjonsaktiviteten tar seg kraftig opp og blir en slags industri i seg selv som tilbyr større gevinster enn den underliggende aktiviteten i selskapene. Finansiell restrukturering blir mer lønnsomt enn å drive og utvikle bedriften. Handlingsrommet for å gjøre dette har en nær kobling til det femte symptomet, at apetitten på mer gjeld vokser, og er med på å finansiere oppkjøp og fusjoner, eller nye datasentre og KI-fabrikker, med nødvendig tilhørende krafttilgang. The Economist skriver:

"To finance its splurge on data centres and takeovers, America Inc is feasting on debt. Meta, a Silicon Valley giant, recently sold $30bn of bonds to pay for its data-centre investments, the biggest such deal of the year. To power the endless rows of servers AI models require, electricity providers are also borrowing heavily."

En sjette grunn til å være bekymret, i følge The Economist, er hvordan argumenter om patriotisme og nasjonal selvforsyning begynner å trumfe rasjonelle økonomiske argumenter, og i noen tilfeller brukes som begrunnelser for statlige investeringer, anskaffelser, eller i verste fall, subsidier til selskaper. Denne type "industripolitikk" er ikke bare skadelig fordi den fremmer ulønnsomme investeringer, men den gjør også at bedriftsledere og store investorer blir fristet til å bruke mer tid på å påvirke politikere enn på å vinne markedsandeler gjennom innovasjon og kvalitetsforbedringer som gjør at de vinner i en normal konkurranse med andre.

Innovativ svindel

Den syvende og siste dødssynden er ikke like synlig, men kan være rett under overflaten når alt mulig annet er i spill. Det handler om finansiell svindel. Der innovasjonen ikke leder til nye og bedre tjenester og produkter, men til nye måter å lure kunder og partnere, og myndighetene. The Economist minner om hvordan den irrasjonelle, men lovlige, oprimismen, bidrar til å skape bedre vekstvikår for aktører som slett ikke følger lover og regler:

"A final sin could soon rear its ugly head. Every hot market in the past has concealed fraud. Like with the accounting scandals at WorldCom or Enron, it is unlikely to be unearthed until a correction begins. But the conditions for wrongdoing are ripe. Accounting practices for AI, crypto and private credit are all sufficiently flexible and opaque. And guardrails are wobbling."

Det er ikke sikkert at en ny finanskrise er rett rundt hjørnet. Selv om vi rent rasjonelt kan si at noen av selskapene er urealistisk høyt priset, og at det før eller senere må komme en korreksjon, eller et krakk, så er det ikke mulig å vite når det skjer og hvor stor krisen blir. Hemmingway hadde helt rett i at det går langsomt først, før det går veldig fort. 

Noen bedrifter og noen land har dessuten lagt bedre strategier for å komme igjennom en krise enn andre. The Economists viktigste råd er å styre unnda de syv dødssyndene. De som klarer det vil være bedre posisjonert for det som kommer etterpå enn de som slipper opp for drivstoff på tanken før de kommer over til den andre siden.

Banco rotto

Symbolikken er det i hvert fall ikke noe å si på når det er verdens eldste bank, Monte dei Paschi di Siena, grunnlagt i 1472, som er truet av konkurs. Det var i Siena og Firenze i Toscana selve starten på det moderne bankvesenet foregikk tidlig i renessansen. Men fordi det å låne ut penger til investeringer i næringsvirksomhet også medfører risiko for bankene som låner ut, var det her uttrykket bankerott, eller "banco rotto" oppstod.

Bankfolkenes benker (banco) stod utendørs. Det var her de betjente sine kunder, tok imot innskudd og lånte ut penger til de som trengte lån, Dersom bankfolkene ikke hadde nok penger til å betale tilbake det de skyldte innskyterne, for eksempel på grunn av kunder som ikke kunne betjenes sine lån, ble benkene ødelagt (rotto) slik at utlåneren ikke kunne drive videre.

Det kan kanskje virke litt paradoksalt at det nå er i Italia og ikke i Storbritannia vi ser de sterkeste effektene av Brexit. Men det er egentlig ikke så merkelig. Dels er det selvfølgelig slik at Italia i langt tid har hatt utfordringer med for lav vekst i privat sektor, for liten omstilling i offentlig sektor og for høy offentlig gjeld i lang tid. I sin lederartikkel "The Italian Job", om italienske banker, skriver The Economist denne uken at:

"Italy is Europe’s fourth-biggest economy and one of its weakest. Public debt stands at 135% of GDP; the adult employment rate is lower than in any EU country bar Greece. The economy has been moribund for years, suffocated by over-regulation and feeble productivity. Amid stagnation and deflation, Italy’s banks are in deep trouble, burdened by some €360 billion ($400 billion) of souring loans, the equivalent of a fifth of the country’s GDP. Collectively they have provisioned for only 45% of that amount. At best, Italy’s weak banks will throttle the country’s growth; at worst, some will go bust."

Og dels er det nok dessverre også slik at britenes nei til EU bidrar til å sette det hele på spissen og forsterker problemer som allerede var der. Og som vi vet fra tidligere økonomiske kriser er det ikke nødvendigvis slik at de som er mest direkte berørt av beslutningen er de som merker de største effektene, i hvert fall ikke med en gang. Det vil ofte være de som, med rette eller urette, oppfattes som det svakeste leddet som får svi.

Banken Monte dei Pachi di Sienna må helt sikkert ha opplevd litt av hvert de siste 500 årene og har garantert hatt tøffe tider før. Vi får håpe at det ikke blir Boris og Nigel som gjør det slutt.

Pasokifisering

Den krevende kombinasjonen av betydelig vanskeligere økonomiske tider og en kraftig økning i tilstrømningen av asylsøkere til Europa har gått hardt ut over de etablerte politiske partiene som vanligvis regjerer. I flere europeiske land er selve hovedstrukturen i det politiske landskapet, der et stort sosialdemokratisk parti og et stort konservativt eller liberalt parti har vært hovedmotstandere, kraftig utfordret. I flere land har også helt nye partier blitt en del av regjeringsgrunnlaget.

De store borgerlige partiene ser imidlertid ut til å jevnt over klare seg bedre, selv i land de har vært i regjering gjennom en vanskelig periode, som i Tyskland, Storbritannia og Spania, mens flere av de tidligere sosialdemokratiske regjeringspartiene har alvorlige problemer og er i øyeblikket bare en skygge av det de var for noen år siden.

Jeg så i en god kommentarartikkel i svenske Aftonbladet for noen dager siden at dette fenomenet til og med har fått  et eget navn: Pasokifisering. Katrine Marcal skriver:

"Pasok är det grekiska socialdemokratiska parti som dominerade sin politiska scen i tre decennier och regerade i 21 år. I dag är partiet näst intill utraderat, de fick 6,3 procent av rösterna i det ­senaste valet. Pasokifiering betyder helt enkelt snabb, plötslig och till synes fullständig kollaps av tidigare helt ­dominerande socialdemokratiskt parti."

Kommentaren minner om at en slik fullstendig kollaps ikke utelukkende er et gresk fenomen. I Skottland har Labour vært det dominerende partiet i flere tiår, men de fikk bare et eneste av 59 skotske mandater i det britiske parlamentet ved siste valg. Polen hadde et valg i oktober der det ikke ble valgt inn noen representanter i nasjonalforsamlingen fra partier til venstre for sentrum. De var ikke kjempestore fra før, men den sosialdemokratiske blokken hadde 50 mandater og mistet alle.

Nå er dette de mest ekstreme eksemplene, men ser vi på Europa ellers er det også noen andre marerittfremkallende trender for sosialdemokratiske partier som har vært vant til at de vokser når det er økonomisk krise og økende arbeidsledighet, I Frankrike kom sosialistpartiet på tredjeplass i første runde i regionalvalget nettopp. Det må et mirakel til for at de skal vinne neste presidentvalg. I Tyskland ser det ut som sosialdemokratene er dømt til å være juniorpartner i en storkoalisjon med Merkel i lang tid. I Spania ble det konservative regjeringspartiet Partido Popular størst ved valget nylig, men uten å få eget flertall. En lignende situasjon ble det i Portugal etter valget.

I Storbritannia har valget av Jeremy Corbyn gjort at ingen tror Labour kan vinne et valg på svært lenge. Og i Danmark gikk Dansk Folkeparti frem på bekostning av stort sett alle andre partier og sørger for en ny borgerlig regjering, mens sosialdemokratiene med 26 prosent er tilbake på nivået de hadde i 1906. I Finland ble sosialdemokratiene bare det fjerde største partiet ved forrige valg, med 16,5 prosent, det dårligste resultatet siden de ble stiftet for over 100 år siden.

Nå kan man jo være fristet til å si at Sverige er det store unntaket fra denne generelle trenden, for der sitter jo sosialdemokratiene i regjering, men Katrine Marcal lister i kommentaren sin opp fem grunner til at de europeiske sosialdemokratene taper velgere og mener at disse er akkurat like relevante i Sverige som andre steder. Det har blat annet med manglende vilje eller evne tl å formulere et troverdig økonomisk alternativ til markedsøkonomien og med manglende vilje eller evne til å kommunisere gode politiske alternativer til tidligere velgere som i stedet slutter opp om innvandringsfientlige eller populistiske partier. Til dette siste punktet skriver hun videre at:

."..att hitta ett sätt att vinna tillbaka de väljare som har lämnat för nationalistiska, främlingsfientliga och populistiska partier är kanske den svåraste. På något sätt måste dock europeisk socialdemokrati lära sig hantera frågor om identitet, kultur och nationell sammanhållning."

Lærdommen fra resten av Europa ser ut til å være at man ikke vinner valg ved å bare kritiser andre, selv om det er vanskelige tider og borgerlige regjeringer. Man må formulere et helhetlig program som representerer et tydelig alternativ og som henger sammen på en troverdig måte.

Om pyrrhosseire

VG: En pyrrhosseier?

Akkurat hva som skjer i diskusjonene mellom EU og Hellas de neste dagene er det ikke lett å spå om. Eller om det blir så mye mer diskusjoner. Siden det er Hellas regjering som har sagt nei til EUs tilbud om lånerefinansiering, og gjennomført en unødvendig folkeavstemning for å få dette bekreftet, spørs det om det er så mye mer å forhandle om. Hellas er, for å si det forsiktig, kommet i en svært vanskelig situasjon.

Nå vil effektene av at bankene er tomme for penger virkelig slå inn for fullt (The Economist har en god artikkel om alt det ubehagelige som skjer når banker dør, her). De har nå sagt nei til et opplegg som kunne sørget for penger i bankene. Det er dette som får Tom Staavi i VG til å stille spørsmålet i en kommentar om Helleas folkeavstemning egentlig bare er "en phyrrhosseier?" Kommentaren er  også en god påminnelse til at alle som har sagt at det uansett ikke kan bli verre enn det er nå om at de tar feil. Dessverre for den hardt prøvede greske befolkningen kan det bli verre enn det er nå,

Men hvem hvar denne Pyrrhos som vant en seier? Og hvordan ble seieren hans slik at man snakker så negativt om den? Litt historisk research på nettet kan avsløre at Pyrrhos var konge i Epirus tidlig på 200 tallet f.Kr., og en periode også i Makedonia, Han var tremenning til selveste Alexander den store. Pyrrhos periode som konge var en tid ikke veldig lenge etter Alexanders erobringer, men i en periode da Hellas igjen var mer politisk fragmentert. Rett over på andre siden av Adriaterhavet lå det italienske fastlandet, der det var mange gamle greske bosettinger, men Roma vokste seg stadig sterkere og var i ferd med å overta hele halvøyen gjennom erobringer.

Dette var utgangspunktet for de pyrrhiske krigene 280-275 f.Kr. Byen Tarentum sør-øst på den italienske halvøyen ba om hjelp mot romerne og kong Pyrrhos kom med 25 000 soldater og en hel del elefanter (Noe romerne ikke var vant til å møte på slagmarken. Pyrrhos hadde med elefanter til Italia hele 60 år før Hannibal fra Kartago tok med seg noen mer berømte elefanter over Alpene). Om elefantene var utslaggivende vet vi ikke men han vant i hvert fall slaget ved Heraclea, men det var store tap på begge sider. Så kom slaget ved Asculum, litt lenger nord, der den greske kongen Pyrrhos igjen vant på slagmarken, men der tapene igjen var så store at han i følge historikeren Plutark skal ha sagt de bevingede ord:

"En slik seier til, og jeg er fortapt,"

Så det var her i antikkens sør-Europa i 279 f.Kr. begrepet pyrrhosseier oppstod. Pyrrhos fortsatte i samme spor, krysset til Sicilia der han vant noen slag, men stadig ble tappet for mannskaper og ressurser, og til slutt var det romerne som vant krigen etter slaget ved Beneventum. Om det er noen slike pyrrhiske paralleller i dagens greske anstrengelser for å vinne frem mot EU og IMF vil de neste dagene og ukene vise.

Hellas, som en kollisjon i sakte film

Anne Applebaum i Washington Post

Hellas går stadig dypere inn i krisen og sannsynligheten for at de må bryte med EUs pengeunion og kutte ut euro har økt merkbart de siste dagen. Men vi har også følelsen av at vi har hørt denne fortellingen før. Det som skjer nå er sannsynligvis et slags høydepunkt i en forbløffende langvarig krisehåndtering, som har vært som å se en kollisjon i veldig sakte film.

Fordi USAs finanskrise og EUs eurokrise har vært faste temaer på denne bloggen hele veien (Lehman Brothers-kollapsen skjedde noen dager etter at jeg begynte å blogge høsten 2008), gir gamle blogginnlegg tagget med Hellas en brukbar oversikt over hvor lenge dette har holdt på.

Første blogginnlegg jeg skrev om krisen i Hellas var så tidlig som i desember 2009 og het ganske enkelt "Går Hellas konkurs?". Det handlet om at Hellas hadde jukset med statistikkene sine, men jeg regnet med at EU og Hellas ville finne en slags løsning, slik EU alltid ser ut til å gjøre. Ting gikk imidlertid raskt dårligere og i februar 2010 trakk jeg noen paralleller til gresk mytologi og blogget om Plutus, rikdommens gud, som skulle fordele rikdommen rettferdig, men ble blindet av Zevs. I mai 2010 trakk jeg på nytt inn gresk mytologi, Denne gangen var temaet politikeres behov for å la seg binde til masten og ikke la seg lokke av kortsiktige fristelser (jfr den norske handlingsregelen), slik Odyssevs lot seg binde til masten og fikk bivoks i ørene, så han slapp å la seg forføre av Sirenenes sang.

I oktober 2011 blogget jeg om Michael Lewis utmerkede essaysamling "Boomerang", som handler om finanskrisen i ulike land, blant annet Hellas, Artikkelen hans om Hellas var også på trykk i Vanity Fair og heter "Beware of Greeks bearing bonds", Noen tror kanskje ideen om en folkeavstemning  i Hellas om EUs krisepakker er ny. Det er den ikke, for i november 2011 foreslo plutselig statsminister Georgios Papandreou en slik folkeavsteming, noe jeg blogget om her. Forslaget om folkeavsteming var håpløst da, og det ble aldri noe av for Papandreou gikk i stedet av som statsminister. Forslaget er om mulig enda mer meningsløst nå.

I 2012 blogget jeg om enda en artikkelsamling om Hellas-krisen, denne gangen om boken "If Greece goes...". Etter det var det litt mindre oppmerksomhet om Hellas mens de gikk løs på utfordringene i økonomien, slanket offentlig sektor, reformerte lovverk og pensjonsordninger, og endelig så ut til å kunne snu den negative utviklingen. Da skjedde det som ikke skulle skje da kommunistene og venstrepopulistene i Syriza vant valget og igjen begynte å overbevise folk om at Hellas problemer kan løses andre steder enn i Hellas, Dette blogget jeg om i januar i år.

Og akkurat hva problemet er med venstrepopulistiske folkeforførere skriver Anne Applebaum meget godt om i en kommentar i Washington Post denne uken, med tittelen "It's the Greek politics, stupid", der hun peker på at Hellas problemer nå ikke først og fremst er av teknisk-økonomisk art, men at det helt grunnleggende handler om man har politikere som holder det de lover eller politikere som lover mer enn de kan holde. Det har vært en lang historie med politiske løftebrudd i Hellas, men når den lenge varslede kollisjonen nå ser ut til å skje, er det ikke fordi økonomien plutselig er blitt mye dårligere, men fordi de som nå styrer har innbilt velgerne at man ikke trenger å rydde opp. Anne Applebaum skriver:

"The crisis in Greece is not, at base, an economic story: It is a political story, a story about the promises that governments make to their citizens and about the ability of any state to guarantee a particular standard of living to its citizens, not only in Greece but also all over Europe. The current Greek government was elected on a completely false premise: that Greece could continue to run one of the most expensive pension systems and one of the largest bureaucracies in Europe, relatively speaking — and that other countries would pay for it."

Ulykkeligvis har Hellas, det landet som virkelig trenger og hadde fortjent en modig, kompetent og handlekraftig regjering, fått et venstrepopulistisk styre som ser ut til å være mer opptatt av å skylde på andre enn av å finne Hellas vei ut av krisen. Det er fare for at konsekvensene blir svært ubehagelig for vanlige grekere.

Visegrad-gruppen og Hellas

En vanlig fremstilling av grekernes pågående problemer med EU er at det er tyskerne som er de strenge og slemme, med en viss støtte fra velstående nordiske land, mens de fattigere landene sør og øst i Europa egentlig har sympati for Hellas, men ikke kan vise det.

The Economist har i forrige nummer en interessant artikkel om at virkeligheten er betydelig mer sammensatt, og at det i stor grad er land i øst-Europa, som selv har hatt store økonomiske utfordringer, som er de strengeste med Hellas. De vil rett og slett ikke at Hellas skal behandles annerledes og vil ikke akseptere at Hellas undergraver den økonomiske disiplinen i EU. The Economist skriver om de øst-europeiske EU-medlemmene at:

"These countries have memories of hardship at least the equal of Greece’s, and not just from the Communist era. Latvia’s GDP fell by 25% between 2008 and 2010, when the country opted for a brutal internal devaluation to restore competitiveness. Their public institutions are young and often weak, so politicians have an unusual reverence for fiscal rules. Among the sanctions of Slovakia’s debt-brake law, the fiercest in the euro zone, is a freeze on ministerial salaries when public debt is above 53% of GDP, as it has been for two years (the aggregate euro-zone figure is 92%). Slovakia and Latvia enjoy reasonable growth and declining budget deficits, turning them into advocates of the notion of growth-friendly austerity, against which Mr Varoufakis has long been railing. Ask Germans about their tough approach to Greece and you are often told that the real hardliners are farther east."

Kjernelandene som står opp for dette kravet om økonomisk disiplin og klare spilleregler er særlig den såkalte Visegrad-gruppen som består av Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn, men der også andre land noen ganger deltar i møtene. Gruppen henter sin inspirasjon fra et møte i 1335 da kongene i Böhmen, Polen og Ungarn møttes for å gjøre avtaler for å fjerne barrièrer for handel. Den moderne versjonen stammer fra 1991 da de ble enige om å samarbeide om å komme inn i NATO og EU så raskt som mulig  og lyktes med å komme inn NATO fra 1999 og i EU fra 2004. 

I øyeblikket fronter disse landene også motstanden mot at EU skal fastsette bindende kvoter for hvor mange flyktninger hvert enkelt EU-land skal ta imot fra Syria og Eritrea, og har så langt lykkes i å stoppe EU-kommisjonens forslag. Og så er de som sagt enige om at Hellas ikke fortjener slippe unna den samme type økonomisk omstilling som de selv har vært igjennom og som kreves etter at en stat i for lang tid har finansiert utgiftene sine med lånte penger.

Alexis Tsipras som Venus og Dirty Harry

Her på bloggen er jeg forholdsvis ofte innom artikler i The Economist, et tidsskrift som hver uke skriver så gode politiske og økonomiske analyser fra hele verden at det til tross for at det kan være et slit å komme seg igjennom hele nummeret, er verdt å omtale når jeg er ferdig. Men da jeg så denne ukens utgave ble jeg igjen minnet på at også The Economists forsider fortjener å bli nevnt. De er gjerne veldig treffende og ofte ganske morsomme i måten de visualiserer og spissformulerer en av ukens hovedsaker.

Denne uken handler det om forholdet mellom Hellas og Tyskland. De har illustrert Syrizas valgseier i Hellas med det som må være statsminister Alexis Tsipras, men som for anledningen fremtrer som en kombinasjon av Venus av Milo og Clint Eastwood, og utforder Angela Merkel med en pistol i hånden og ordene "Go ahead, Angela, make my day."

De som kan sin filmhistorie vil huske at Clint Eastwood i rollen som Harry Callahan i filmen "Sudden Inpact" fra 1983, den fjerde av fem filmer om Dirty Harry sier: "Go ahead, make my day" når han med sin .44 magnum konfronterer en raner som har tatt servitøren Loretta som gissel. Raneren gir opp. Replikken er rangert som nummer 6 på det amerikanske filminstituttets liste over historiens mest berømte filmreplikker.

Den som løfter pistolen på magasinets forside er imidlertid ikke Harry Callahan, men statuen av Afrodite fra Milo, en av historiens mest kjente greske statuer, enda bedre kjent som Venus fra Milo. Statuen som er fra ca 100 år f. Kr. ble funnet på øya Milos i Egeerhavet på 1800-tallet og er i dag å finne i Louvre i Paris. Og siden dette er blant historiens mest berømte grekere er det ikke noe dårlig symbol på et valgresultat som kan få dramatiske konsekvenser. Og i motsetning til raneren i "Sudden Impact" er det vel ikke så sannsynlig at Angela Merkel lar seg skremme.

Det var i Hellas eurokrisen startet for fem år siden. Mer om hva Economist tror kan bli utfallet av den nye greske krisen, og om Hellas blir nødt til å gi opp euroen, kan man lese mer om i lederartikkelen "Go ahead, Angela, make my day" og i en litt mer dyptpløyende artikkel som heter "Beware Greeks voting for gifts". Det siste er et uttrykk som for øvrig er hentet fra Vergils "Æneiden" der presten Laokoon advarer innbyggerne i Troja mot å ta imot en viss trehest som ble tilbudt i gave fra de greske lederne. At løfter fra greske ledere viser seg å være for gode til å være sanne har skjedd før.

Om privatisering som trend

Helgens The Economist hadde en interessant briefing og lederartikkel om omfanget av privatisering internasjonalt. Ikke i betydning konkurranseutsetting, som handler om at oppgaver som tidligere ble utført av offentlige virksomheter fortsatt er et offentlig ansvar, men driften overlates til private leverandører (noe som ofte omtales som privatisering i Norge). Men privatisering i betydningen salg av offentlige eierandeler i selskaper, eiendommer, bygninger og annen formue som ikke er offentlig kjernevirksomhet.

Lederartikkelen heter "Privatisation - The $9 trillion sale" og briefingen har tittelen "State owned assets: Setting out the store". I den siste slås det fast at det var en ganske sterk europeisk privatiseringsbølge fra midten av 80-tallet til omkring 2000 og et lite oppsving igjen midt på 2000-tallet, men at finanskrisen mange steder har ført til en motsatt utvikling med statlige redningsoperasjoner i både finanssektoren og industrien som har økt det statlige eierskapet. Når det i 2012 og 2013 var kraftig vekst i statlige nedsalg igjen er det ikke Europa og USA, men de fremvoksende økonomiene som står i spissen. The Economist skriver:

"However, the geography of sell-offs has changed, with emerging markets now to the fore. China, for instance, has been selling minority stakes in banking, energy, engineering and broadcasting; Brazil is selling airports to help finance a $20 billion investment programme. Eleven of the 20 largest IPOs between 2005 and 2013 were sales of minority stakes by SOEs, mostly in developing countries. By contrast, state-owned assets are now “the forgotten side of the balance-sheet” in many advanced economies."

Med den tilstanden mange europeiske lands statsfinanser er i, med økende gjeld og en problematisk demografisk utvikling, er det god grunn til å identifisere verdier som ikke støtter opp om kjerneaktiviteten og som kan frigjøre verdier og forvaltes bedre av andre. I følge The Economist er det i OECDs 34 medlemsland 2 111 bedrifter med 5,9 millioner ansatte som enten er helstatlige eller der staten har eiermajoritet. Disse finnes særlig innenfor elektrisitets-, transport- og telekomsektoren. Verdien av disse eierandelene er anslått til 2 200 milliarder dollar ($2 trillion).

Verdien av offentlig eide bygg, landområder og andre ikke-finansielle verdier i de samme landene er mye høyere. IMF har beregnet at de utgjør 35 000 milliarder dollar ($35 trillion), eller omkring to tredeler av BNP i de samme landene. Nå er det naturligvis mye av dette det ikke er verken riktig eller naturlig å selge, men blant disse verdiene er det også eierandeler som ikke har noen viktig rolle for det offentlige og der et salg kan frigjøre ressurser som kan omplasseres i vekstfremmende investeringer i for eksempel forskning, digitalisering eller samferdselsinfrastruktur. 

The Economist trekker frem de svenske sosialdemokratenes arbeid for omkring ti år siden for å få mer oversikt og orden på eierskapet og en mer profesjonell drift som et viktig første skritt i en jobb flere land burde gå løs på, for deretter å identifisere hva som kan selges for å frigjøre ressurser til viktigere oppgaver:

"There is no single model for managing public assets, but any successful strategy would include setting private-sector-style financial benchmarks, replacing cronies with experienced managers and shielding them from political interference. Not only is this good in itself, but it can also lead naturally to privatisation. That was the case in Sweden a decade ago, when creating a professionally managed holding company for state assets revealed many to be non-core, leading to a selling splurge by a left-leaning government."

Åslund vs Krugman

Via et godt tips på Facebook fant jeg frem til et interessant innlegg på Foreign Policys nettsted av professor Anders Åslund om "Paul Krugman's blind spot". Nobelprisvinner Paul Krugmans spalte i New York Times har sannsynligvis vært den viktigste fagøkonomiske analysen av både finanskrisen i USA og eurokrisen i Europa for mange som prøver å forstå det som skjer. Derfor er det  viktig og nyttig at det også kommer noen røster som er kritiske til Krugmans verdensbilde.

Og det må man i aller høyeste grad si at den svenske økonomiprofessoren Anders Åslund er. Han sier rett ut at han mener Krugman "just doesn't understand Europe", og skriver i artikkelen i Foreign Policy at:

"Krugman's most spectacular failure has been his prediction of the dissolution of the eurozone. As Niall Ferguson has noted, Krugman "wrote about the imminent break-up of the euro at least eleven times between April 2010 and July 2012." Well, that didn't happen. Not only did the eurozone remain intact but in 2009, Slovakia joined, as did Estonia in 2011; Latvia is set to join in January 2014. While anyone can make a mistake, Krugman's error was more profound, indicating a lack of understanding."

Åslund viser også til at det i de fem årene mellom oktober 2008 og september 2013 er slik at i hvert fall åtte regjeringer i EU-land har gjennomført en ansvarlig økonomisk snuoperasjon og likevel klart å bli gjenvalgt av velgerne. Det gjelder Finland, Sverige, Nederland, Estland, Tyskland, Polen Luxemburg og Latvia. Anders Åslund skriver at det heldigvis kan virke som ansvarlig økonomisk politikk lønner seg:

"Apparently, large budget deficits are not very popular with voters. In 2012, the average budget deficit of these eight countries was 1.6 percent of GDP to compare with 4.8 percent of the 19 countries, where the governments have been ousted. The voters seem to have got it right. The economies of the eight virtuous countries grew by 1.4 percent, while the economies of the 19 others contracted by 0.8 percent."

Nå kan man sikkert diskutere hva som er høne og hva som er egg i en slik valganalyse, men det er i hvert fall ikke opplagt at det å bruke penger man ikke har er nødvendig for å vinne velgernes tillit.

Anders Åslund er langt fra den eneste som hevder at Paul Krugman tar feil i sine analyser av både den amerikanske krisen og eurokrisen, Den mest spektakulære feiden har han hatt over flere år med den britiske historieprofessoren og bestselgende forfatteren Niall Ferguson. Fergusons siste serie med angrep på Krugman kom i Huffington Post i september og oktober i serien "Krugtron the invincible part 1", "Krugtron the invincible part 2" og "Krugtron the invincible part 3". Tidligere har Krugman gått til kraftige motangrep på Ferguson, men i denne runden har han valgt å svare med "Don't feed the trolls" på bloggen sin. Det blir spennende å se hvor lenge Krugman klarer å holde akkurat det løftet.

Fortsatt borgerlig i Tyskland

Det er ting som i skrivende stund ikke er helt klare etter det tyske valget. Men det viktigste er veldig klart: Angela Merkel har vunnet sitt tredje valg på rad og partiet hennes har fått omkring 42 prosent av stemmene, det beste valgresultatet for CDU/CSU siden 1990 og åtte prosentpoeng bedre enn forrige gang. De røde og grønne partiene SPD, Grüne og Linke har også fått 42 prosent av stemmene, men fordi det er uaktuelt for disse partiene å samarbeide om regjeringsmakt har Merkel vunnet og fortsetter som statsminister

Rent bortsett fra det er det ganske mye som er usikkert. For eksempel hvem Merkel skal samarbeide med i regjering denne gangen. I utgangspunktet skulle man tro at en så stor borgerlig seier der de borgerlige til sammen har godt over 50 prosent av stemmene ville avgjøre saken. Problemet er at både de liberale i FDP og euroskeptikerne i Alternative für Deutschland falt akkurat under sperregrensen på 5 prosent og at borgerlige stemmer tilsvarende rett under 10 prosent av velgerne ikke får uttelling i form av mandater.

Nå fikk Merkel så mange stemmer at hun vil styre Tyskland uansett, men partiet hennes får akkurat ikke rent flertall alene. Og i Tyskland er en mindretallsregjering ikke aktuelt. CDU/CSU må derfor gå i regjering sammen med enten SPD eller med de Grønne i kommende periode. Ganske pussig etter en knusende borgerlig valgseier, men slik fungerer de det tyske valgsystemet. For fire år siden var det omvendt (jeg blogget om det her). Da ble ble Angela Merkel gjenvalgt som statsminister etter CDUs dårligste valg siden 1949 fordi alliansepartner FDP gjorde det svært godt og sikret flertall for en borgerlig koalisjonsregjering.

Dette ble en valgnatt med en stor vinner og en stor og mange små tapere. Merkels CDU/CSU ble som nevnt vinneren. Den store taperen ble det liberale partiet FDP som har sittet i nasjonalforsamlingen etter samtlige valg etter krigen, og ofte også vært med i regjering, men som nå falt under sperregrensen og blir uten representanter. Ellers gikk både die Linke på ytre venstre fløy og die Grüne litt tilbake fra forrige valg. Mens SPD gikk litt fram fra det katastrofale resultatet for fire år siden, men med ca 25 prosent er de ikke er i nærheten av de 35-40 prosentene som tyske sosialdemokrater vanligvis har ligget på ved valg etter krigen.

For et dypdykk i tyske valgresultater valgkrets for valgkrets kan man se på Speigel Onlines valgsider.

Merkelvellianisme

Alt tyder på at Angela Merkel vinner sitt tredje valg på rad i Tyskland om en uke og fortsetter som regjeringsjef. Mye går bedre i Tyskland nå, blant annet er arbeidsledigheten den laveste på 20 år, og Merkel er populær. Og i motsetning til i Norge ser det ut som økonomiske resultater og personlig popularitet holder til valgseier. Merkels kristeligdemokratiske CDU vil få rundt 40 prosent av stemmene.

Det som ikke er helt klart er hvem hun skal regjere sammen med, dagens koalisjon med liberalerne i FDP eller i en storkoalisjon med sosialdemokratene SPD, slik det var i Merkels første periode som statsminister. I en briefing i denne ukens The Economist, "A safe pair of hands" beskrives det hvordan noe av suksessen til Angela Merkel skyldes at hun har beveget politikken inn mot sentrum og stjålet noen av opposisjonens kampsaker underveis. Hun har blant annet overtatt de grønnes motstand mot kjernekraft og venstresidens forslag om minstelønn. Merkelvellianisme har noen kalt denne evnen til å demontere opposisjonen ved å overta politikken deres i små skritt..

En interessant parallell til Norge er hvordan opinionen i landet og observatører utenfor landet kan vurdere samme partier og politikere nokså ulikt. I Norge ser vi det når det gjelder beskrivelsene av hva slags trussel Fremskrittspartiet representerer. Merkel er for mange i Sør-Europa selve symbolet på kombinasjonen av det handlekraftige og det onde, men blir oppfattet helt annerledes blant tyske velgere. The Economist skriver:

"Outside Germany, Mrs Merkel is identified above all with a particular stance in the euro crisis, one which says it can only be solved with “austerity” (meaning brutal budget cuts) on the part of formerly profligate governments and wider economic reforms to make the entire euro zone competitive again. Germans see things differently. (...) She has undertaken no big reform—the last one, liberalising Germany’s labour market, occurred a decade ago under her predecessor, Gerhard Schröder. Where she has made bold domestic changes, above all in deciding to give up nuclear power after the 2011 disaster at Fukushima in Japan, she has been adopting policies already favoured by the opposition parties. To Germans, therefore, Mrs Merkel is the opposite of ideological. She is a caregiver, like a Mutti, not a taskmaster, like her Irish or Greek caricatures."

Er det så slik at alt er i orden i Tyskland bare Angela Merkel får fortsette (og helst med sin nåværende koalisjon)? Nei, siker The Economist i sin lederartikkel "One woman to rule them all". Også Tyskland trenger reformer for å øke produktiviteten i arbeidslivet og vekstkraften i økonomien. Og ikke minst trenger Tyskland, i likhet ned Norge, investeringer i det som skal bygge fremtiden, utdanning, forskning og infrastruktur. The Economist skriver:

"Complacent Germans may be surprised to be told they need more reform. Yet despite today’s strength their economy has many underlying weaknesses. (...) The service sector should be opened to more competition. Higher education needs an overhaul: Germany has only one university in the world’s leading 50. More investment is required, especially in infrastructure and research and development. Energy prices must be cut. And the public sector needs to become more responsive and productive."

Her blogget jeg om forrige tyske valg i 2009. Merkel vant den gang tross finanskrisens herjinger, mens sosialdemokratene SPD gjorde sitt klart dårligste valg etter krigen og fikk bare 23 prosent av stemmene.

Frankrikes plass i verden

Selv om jeg er litt på etterskudd, må jeg nevne en glimrende liten analyse av Frankrikes politiske problemer, forfattet av Financial Times Simon Kuper i mai. Den har tittelen "The French elite: where it went wrong" og ender opp med å konkludere på følgende måte om den franske politiske elitens brutale møte med globaliseringen:

"The French elite wasn’t trained to succeed in the world; it was trained to succeed in central Paris. Hollande, who attended three elite schools, is now discovering the world as president. His state visit to China last month was the first time he’d ever set foot there. Nowadays many French do succeed in London, New York or Silicon Valley, but they tend to be lost to the French elite."

Noe av det spesielle med den franske politiske eliten er hvor liten den er. Den består i det vesentlige av personer som har gått på to eliteskoler, Ecole Nationale d’Administration (ENA), der 80 studenter, såkalte enarques, uteksamineres hvert år og Ecole Polytechnique som hvert år bidrar med 400 nye kandidater til de fremste jobbene i politikk, embetsverk og diplomati. I mange år gikk dette tilsynelatende veldig bra. Frankrike hadde en av verdens ledende økonomier og bidro med en rekke teknologiske innovasjoner. Men i følge Simon Kuper er det blitt et problem at landet styres av en stadig mer selvrekrutterende gruppe, ikke av en åpen rekruttering der alle med talent og motivasjon kan slippe inn. Kuper skriver at:

"This is the tiniest elite of any large country. It lives in a few select arrondissements in Paris. Its children attend the same local schools, starting at age three. By their early twenties, France’s future leaders know each other. They progress from “classmates” to “caste mates”, explain the sociologists Monique Pinçon-Charlot and her husband Michel Pinçon. Whereas an American CEO and novelist will never meet, the French political, business and cultural elites have practically fused. They meet at breakfasts, exhibition openings and dinner parties. They become friends or spouses. They give each other jobs, cover up each other’s transgressions, write rave reviews of each other’s books."

Hvor alvorlige er så Frankrikes politiske og økonomiske problemer blitt? Jeg synes The Economist har en bra oversikt over dette i siste nummer, i artikkelen "Must we work harder?" Hovedpoenget der at at Frankrike over tid har rotet seg inn i noen strukturelle økonomiske problemer det er svært vanskelig å komme seg ut av. I følge artikkelen har Frankrike helse- og sosialutgifter som utgjør 32 prosent av BNP Det er en høyere andel enn noe annet land i OECD og skyldes blant annet en øvre pensjonsalder på 62 år, men der mange grupper offentlig ansatte har en pensjonsalder på bare 50 år.

Så store byrder på velferdsstaten lar seg rett og slett ikke kombinere med at det blir langt flere eldre som lever stadig lengre. Det kreves reformer, blant annet i pensjonssystemet, slik vi har gjort i Norge. Men François Hollande har til nå vært ytterst varsom med å gjennomføre reformer som kan gi nødvendige utgiftskutt. I stedet satser han på å øke skattebyrden enda mer i en tid der mange bedrifter allerede har store problemer med å overleve på grunn av eurokrisen. Skattene rammer næringlivet hardt og bidrar til å skyve enda flere ut i arbeidsløshet, noe som øker velferdsutgiftene ytterligere. Det er ikke bærekraftig i lengden. Og det bidrar heller ikke til Frankrikes ambisjon om å utøve et globalt politisk lederskap at de ikke evner å holde orden i eget hus.

Kypros og krisen

Akkurat da det virket som det verste var over, og euroen kanskje ville overleve i alle euro-landene, så kom bittelille Kypros og ødela idyllen. Det kan virke merkelig at et land med under en million innbyggere og som bare utgjør 0,2 prosent av eurosonens BNP kan lage så store problemer. Hvorfor det er slik skriver The Economist om i denne ukens leder, med overskriften "Just when you thought it was safe...":

"Cyprus is a Mediterranean midget, with a GDP of only $23 billion. But this crisis could have poisonous long-term consequences. Eight months after the European Central Bank appeared to have restored stability by promising to do whatever it took to save the currency, the risk of a euro member being thrown out has returned."

Selv om Kypros har en knøttliten økonomi er ikke bankvesenet i landet fullt så lite. I likhet med et par andre øystater i Europa (Island og Irland) har Kypros banker som forvalter langt mer penger enn landets BNP og som det derfor er vanskelig for staten å redde hvis det oppstår problemer som truer deres eksistens. Kypriotiske banker forvalter verdier som tilsvarer rundt 800 prosent av BNP i landet. Det er omtrent på nivå med Irland, mens det på Island i 2008 var slik at bankenes verdier utgjorde 1000 prosent av landets BNP.

Mye av verdiene stammer fra folk fra andre europeiske land med store formuer og som har flyttet pengene sine til Kypros fordi landet har laget særlig gunstige skatteregler for å trekke til seg slike utenlandsformuer. Problemet er at det ikke er spesielt enkelt for Angela Merkel å forklare tyske skattebetalere og velgere at de nå må plukke opp regningene som ikke er blitt betalt.

Men også EU må i følge The Economist ta mye av skylden for rotet som har oppstått de siste dagene. Å gå med på en plan som innebærer konfiskering av pengene til småsparere og andre som har pengene sine i banken virker veldig lite veloverveid. Det er også helt uten historisk presedens. Slike bankkriser rammer aksjonærene og bankens kreditorer, men det bør ikke ramme innskyterne. Hvis ikke EU opptrer konsekvent på dette området kan det reise tvil om det er også er utrygt å sette pengene sine i banken i andre europeiske land ned svake banker og bunnskrapte statskasser. The Economist skriver:

"Cyprus is odd, because virtually all its banks’ liabilities are deposits (as opposed to longer-term bonds). Yet, of the 147 banking crises since 1970 tracked by the IMF, none inflicted losses on all depositors, irrespective of the amounts they held and the banks they were with. Now depositors in weak banks in weak countries have every reason to worry about sudden raids on their savings. Depositors in places like Italy have not panicked yet. But they will if the euro zone tries to “rescue” them too."

Vi får håpe Kypros og EU finner en løsning som er til å leve med i løpet av helgen. Det blir helt sikkert smertefullt, men en fremtid utenfor eurosonen og som en slags ny russisk provins fremstår ikke som noe bedre alternativ.

Stakkars Italia

The Economist: Charlemagne blog

Noen ganger er det slik at små land er så heldige å ha politikere som fremstår som større enn landet de er valgt til å lede. Og motsatt er det ganske ofte slik at store land har politikere som er mindre enn landet de er valgt til å lede. Noen ganger går det bra likevel, men da er det på tross av og ikke på grunn av politikerne. I den siste kategorien tror jeg Italia pleier å være, men etter valget denne uken er jeg redd sjansene for at dette skal gå bra er kraftig redusert.

Det var fire partigrupper som ble representert i begge kammer i nasjonalforsamlingen, men valgordningen gjør at det er ulike flertall i de to kamrene. I underhuset gjør valgreglene at venstresiden har et flertall selv om de bare fikk 29,5 prosent (bare 0,3 prosentpoeng mer enn Belusconi) I Senatet har ingen flertall, men Berlusconis gruppe er størst.

Nå er ikke hovedproblemet i Italia valgordningen, men de politikerne folk stemmer på. De egentlige vinnerne av valget er to komikere, Beppe Grillo med 25,6 prosent av stemmene ved valget til underhuset, og Silvio Berlusconi med 29,2 prosent av stemmene. Beppe Grillo har en lang karriere som profesjonell komiker ig beskrives i utenlandske medier som en krysning mellom Michael Moore og Stephen Colbert (som her i The New Yorker og i The Telegraph). Men noe program for å styre Italia har han ikke.

En minst like stor komiker er Silvio Berlusconi, som de fleste nok trodde hadde gitt seg med politikk etter at han ble tvunget til å gå av i sin tredje statsministerperiode. Jeg blogget om Silvio Berlusconis manglende forståelse for Italias alvorlige økonomiske situasjon for snart to år siden. Siden da har Berlusconi blitt enda mer uansvarlig i sin økonomiske politikk og lovet i valgkampen å ikke bare avskaffe en boligskatt, men å gjøre det med tilbakevirkende kraft slik at store pengesummer må betales ut til befolkningen fra en allerede tom statskasse.

Den som burde vunnet valget er Mario Monti, en ansvarlig og kompetent politiker som har startet jobben med å få orden på Italias økonomi og gjenreise tilliten til Italia internajonalt. Men det virker som velgere er lei av ansvarlighet. En annen som ble rammet av dette, og som var favoritt på forhånd, er venstresidens statsministerkandidat Pier Luigi Bersani som fikk langt mindre stemmer enn medier og meningsmålinger antydet på forhånd. Det begynner å se ut som venstresiden aldri skal vinne noe valg i Italia. Når de ikke klarte å vinne nå, med så enorme økonomiske problemer i landet, må man lure på hva som skal til. Mest sannsynlig vil et eventuelt nyvalg svekke Bersani ytterligere.

Italienske velgere fortjener bedre enn å måtte velge mellom fire eldre herrer der en er komiker, en er uansvarlig høyrepopulist (og komiker), en er grå eks-kommunist og en er en kompetent, men grå teknokrat. Det Italia virkelig trenger er en liberal og ansvarlig høyreside som er opptatt av å begrense byråkrati og korrupsjon, gjennomføre reformer i arbeidslivet, fremme økt kvalitet i utdanning og forskning, og stimulere vekst og innovasjon i privat sektor, men ikke bruke penger man ikke har. Det er et politisk alternativ velgerne ikke har i Italia.

David Camerons to taler

UK-forsiden på The Economist

I forrige uke holdt David Cameron to store taler som hadde som mål å definere Storbritannias plassering og rolle i det internasjonale samfunnet. Talene beskrev hvilke verdier og prinsipper han legger til grunn og hvilke politiske prosjekter han mener det nå haster å gå i gang med. Jeg synes han klarte jobben svært godt.

Den første og mest omtalte talen holdt Cameron på onsdag. Den handlet om Britain and Europe (manus her, video her) og inneholdt et løfte om en folkeavstemning om Storbritannias fortsatte medlemskap i EU innen utgangen av 2017, noe The Economist kalte "unøvendig risikabelt". Men både The Economist, Angela Merkel og flere andre har senere vært påfallende dempet i sin kritikk av Cameron, sannsynligvis fordi de liker mye av det han faktisk sier om behovet for reformer i EU dersom EU skal være et godt svar på fremtidens utfordringer.

Selv om man i media lett kan få inntrykk av det motsatte, var talen til David Cameron et sterkt prinsipielt forsvar for EU, både som idé og som institusjonelt samarbeid. Han begynte med å snakke om EUs viktige rolle som fredsbygger i Europa, minnet om at britene i sin natur er "øyboere" som alltid er mer praktiske enn emosjonelle i sitt forhold til europeiske institusjoner: ("For us, the European Union is a means to an end – prosperity, stability, the anchor of freedom and democracy both within Europe and beyond her shores – not an end in itself.") Og gikk deretter over til å beskrive de fem prinsippene han mener EU bør bygge på i det 21. århundret. Første prinsipp er sterkere samarbeid i EU for å bedre konkurranseevnen. Cameron sa:

"At the core of the European Union must be, as it is now, the single market. Britain is at the heart of that Single Market, and must remain so. But when the Single Market remains incomplete in services, energy and digital – the very sectors that are the engines of a modern economy – it is only half the success it could be. It is nonsense that people shopping online in some parts of Europe are unable to access the best deals because of where they live. I want completing the single market to be our driving mission. I want us to be at the forefront of transformative trade deals with the US, Japan and India as part of the drive towards global free trade. And I want us to be pushing to exempt Europe’s smallest entrepreneurial companies from more EU Directives."

Det andre prinsippet Cameron vil at EU skal bygge på i fremtiden er økt fleksibilitet. Ikke alle land som er medlemmer bør behøve å være med i eurosonen eller i Schengen, og Cameron tar et oppgjør med at traktatens formulering om at "en stadig tettere union" skal være et mål i seg selv. Cameron argumenterte deretter for at makt i større grad skal kunne flyttes til medlemsstatene, ikke bare motsatt vei. Fjerde prinsipp er ansvarliggjøring av EUs besluttende organer gjennom åpenhet og gjennomsiktighet. Og femte prinsipp er at endringer for å få orden på eurosonen må være rettferdige både for de som er innenfor og de som er utenfor.

Nå har noen norske EU-motstandere fått det for seg at Storbritannia har blitt en slags alliert i deres proteksjonistiske prosjekt. Leser man talen vil man se at det David Cameron tar til orde for er det stikk motsatte, han vil ha mer indre marked, mer frihandel og flere tiltak for å øke den samlede konkurranseevnen i EU. David Cameron er nok den lederen i EU som er tydeligst i sin omtale av EU som et frihandelsprosjekt og prosjekt som skal styrke Europas konkurranseevne gjennom mer marked. Og Cameron sier helt eksplisitt at han ikke ønsker noen norsk EØS-løsning eller noen sveitsisk bilateral relasjon til EU, fordi hans mål er at Storbritannia forsatt skal være med i EU og ha innflytelse:

"There are some who suggest we could turn ourselves into Norway or Switzerland – with access to the single market but outside the EU. But would that really be in our best interests? I admire those countries and they are friends of ours – but they are very different from us. Norway sits on the biggest energy reserves in Europe, and has a sovereign wealth fund of over 500 billion euros. And while Norway is part of the single market – and pays for the principle – it has no say at all in setting its rules: it just has to implement its directives. 

The Swiss have to negotiate access to the Single Market sector by sector. Accepting EU rules – over which they have no say – or else not getting full access to the Single Market, including in key sectors like financial services. The fact is that if you join an organisation like the European Union, there are rules. You will not always get what you want. But that does not mean we should leave – not if the benefits of staying and working together are greater."

David Camerons andre store tale i forrige uke havnet litt i skyggen av EU-talen, men har noe av den samme grunnleggende tematikken om hva det internasjonale samfunnet bør samarbeide mer om. Den holdt han på World Economic Forum i Davos på torsdag (manus her, video her). Den handlet ikke så mye om EU, men om hvordan man må arbeide internasjonalt for å få et mer rettferdig skattesystem der det ikke kan være slik at noen bedrifter må betale mye skatt, mens andre klarer å lure seg unna. Dette problemet vil han prioritere når britene nå skal ha formannskapet for kommende G8-møte. Og til kritikere som mener Cameron med dette har blitt anti-næringsliv, minnet han om at felles spilleregler og konsekvent håndhevning av reglene er en forutsetning for å være næringslivsvennlig:

I know some people might be thinking: he’s talking about cracking down on tax avoidance, making companies be more transparent – doesn’t this sound like an old-fashioned, anti-business, bash the rich, tax success agenda? Absolutely not. This is a resolutely pro-business agenda. I am about the most pro-business leader you can find. I yield to no-one in my enthusiasm for capitalism. It’s an economic system that has generated more wealth, unleashed more human potential, and reduced more grinding poverty than any in history. 

I do not believe that one person’s wealth, fairly gained through free exchange in an open market, is the cause of another person’s poverty. I will have no truck with those who want to demonise the successful, to level-down rather than to build up, or those who continually seek to turn ‘profit’ into a dirty word. But I also passionately believe that if you want open economies, low taxes and free enterprise then you need to lay down the rules of the game – and be prepared to enforce them.

Selv om de to talene handler om ulike temaer innenfor internasjonalt samarbeid og kan virke veldig forskjellige, tror jeg det sentrale er det praktiske politiske perspektivet de har felles, der de overordnede institusjonelle samarbeidet kobles til en vilje til konkret handling. For David Cameron og britene er ikke EU noe mål i seg selv, EU er bare viktig så lenge organisasjonen er relevant i forhold til å løse de konkrete problemene vi har foran oss. Jeg mener det er et fornuftig perspektiv og at det er mye bra å si om Camerons tale, selv om han naturligvis spiller høyt når han inviterer til folkeavstemning:

Europas neste problem heter Frankrike

Det er naturligvis mye pent man kan si om Frankrike. De lager svært god vin og ost, er verdensledende på moter og luksusartikler, og tilbyr noen av de mest varierte og interessante turistopplevelsene i verden. Likevel er det mye som ikke fungerer. Så mye at The Economist har viet en lederartikkel og en 14-siders special report på Frankrikes manglende reformer. De kaller det "en tidsinnstilt bombe" og skriver:

"Certainly France has been more reluctant and slower than any other country in Europe to reform its labour-market, pension, social-security and welfare systems. It largely skipped the radical shake-ups that happened in the Netherlands, Scandinavia and Britain during the 1980s and 1990s and in Germany in the 2000s. And, as the IMF recently pointed out, it is now being left behind by reformers in Italy, Spain, Greece and Portugal."

Fra å ha et kostnadsnivå som for noen år siden var svært konkurransedyktig med Tyskland, har Frankrike nå langt høyere lønnskostnader. Et driftsoverskudd på offentlige budsjetter er snudd til et stort underskudd, og gjelden øker. Fra å ha middels høye offentlige utgifter er Frankrike nå i Europa-toppen. Hele 57 prosent av BNP er offentlige utgifter, noe som er mer en ti prosentpoeng høyere enn Tyskland og fem prosentpoeng over Sveriges offentlige utgifter, landet som tidligere alltid var øverst på slike lister over landene med størst offentlig sektor. Som et bidrag til å finansiere dette har president Hollande besluttet at inntektsskatten på de aller høyeste inntektene økes til 75 prosent.

The Economist peker på et par viktige lærdommer andre land bør trekke av det som har skjedd i Frankrike. Det ene er hvordan en rigid arbeidsmarkedslovgning kveler både omstilling og entreprenørskap. Dette gjør at Frankrike både har færre gründerbedrifter enn det som er vanlig ellers i Europa og færre mellomstore vekstbedrifter. De største franske selskapene i børsindeksen CAC-40 økte antall ansatte globalt med 5 prosent mellom 2008 og 2010, men antallet sysselsatte i Frankrike ble redusert med 4 prosent. Det er i følge The Economist ikke helt tilfeldig:

"Everything from the labour market to pharmacies to taxis is heavily regulated: no wonder would-be entrepreneurs feel discouraged. No entirely new company has entered the CAC-40 stockmarket index since it started in 1987; redundancies can lead to endless court proceedings; and trade unions and protesters tend to take to the streets at the first hint of reform. It adds up to a deeply anti-business culture.

Det andre som er interessant med Frankrike, og som forklarer all reguleringen, er den dype skepsisen alle politikere, både til høyre og til venstre, har til kapitalismen. At sosialister er negative til frie markeder er ikke så uvanlig, selv om Frankrikes venstreside er spesielt ureformert, men landet mangler rett og slett næringsliberale politikere til høyre og i sentrum også. Denne franske skepsisen til kapitalisme, konkurranse og entreprenørskap. og troen på en sterk stat, gjør det vanskelig å mobilisere støtte til helt nødvendige liberale reformer.

Ingen politisk bevegelse har det som sin store hovedsak, men det er mange som har motstand mot forandringer som kampsak. Man mangler dessuten den akutte krisesituasjonen som Spania og Italia opplever. Noe som gjør at det sannsynligvis vil bli en god del verre før det kan bli bedre.

Reell arbeidsledighet i Europa

Daily Chart i The Economist

Om måten vi måler den offisielle arbeidsledigheten i et land gir et godt bilde av hvor stor undersysselsettingen er, har lenge vært et omdiskutert tema. Ulike måter å "gjemme bort" ledighet gjør det også vanskelig å sammenligne hvor mange som egentlig er uten jobb i ulike land.

Grafen til høyre er fra The Economist og gjør et forsøk på å gi et bilde av den reelle undersysselsettingen (underdeployment) i ulike land i Europa. Som en ser er det stor forskjell på de offisielle tallene og denne måte å beregne hvor mange det er som kan jobbe, men ikke er i arbeid. Det er langt færre offisielt arbeidsledige i de fleste land, men forskjellen på dette avviket er forbausende stor mellom ulike land.

Norge ligger for eksempel nederst på listen både når det gjelder offisielle tall og reell undersysselsetting, men er blant landene med størst forskjell. det er rundt tre prosent ledige i Norge i følge de offisielle tallene, mens dette forsøket på å beregne reell ledighet viser et tall på tett under ti prosent. Også Østerrike og Sveits, land med lav offisiell ledighet er i samme situasjon. I følge denne oversikten er det en reell undersysselsetting i Sveits på over 20 prosent, noe jeg synes høres veldig høyt ut, men som kanskje kan ha noe med den høye andelen arbeidsinnvandrere der.

En del land som papiret har langt høyere offisiell arbeidsledighet enn Norge er ikke fullt så forskjellige når vi ser på denne grafen med reell undersysselsetting. Land som Tyskland, Sverige, Danmark og Frankrike har også høyere reell ledighet enn de offisielle tallene, men avviket er langt mindre, slik at den reelle ledigheten i alle disse landene er beregnet til mellom 10 og 15 prosent.

Når det gjelder de landene som sliter mest med gjeld i Europa, har de svært høy arbeidsledighet uansett hvilken måte man måler det på. Spania, Hellas Portugal og Irland ligger høyt uansett hvordan man måter, men det er naturligvis litt høyere reell ledighet enn de offisielle tallene viser. Det landet som virkelig skiller seg ut negativ her er Italia, der det offisielle ledighetstallet på ti prosent naturligvis er høyt, men der den reelle undersysselsettingen er beregnet til omkring 23 prosent. Det betyr at det bare i Italia er fire millioner flere mennesker som reelt sett er ledige enn det den offisielle statistikken fanger opp.

If Greece goes...

Financial Times har gitt ut sin første ebok. Den heter "If Greece goes", er på bare 73 sider og koster $5,28. Boken består av artikler som stod på trykk i avisen i løpet av mai i år og de handler ikke overraskende om eurokrisen. Eller enda mer presist: Hva skjer egentlig med euroen, EU og verden ellers hvis og når Hellas må bytte ut euro med greske drachmer? Og hva skjer egentlig når et land plutselig må bytte valuta?

Jeg trodde vel jeg hadde lest det meste av analyser av Hellas, og euro, særlig den siste tiden i forbindelse med de to greske valgene, men jeg merker at denne artikkelsamlingen tilfører en ekstra dimensjon av alvor. Det er avisens fremste skribenter som står bak, blant annet Martin Wolf, Gillian Tett og Wolfgang Münchau. Og de er alle enige om at vi kan stå foran en uhyre ubehagelig ganske komplisert

Til sammen gir artiklene en grundig gjennomgang av ulike scenarier fremover og hvor dramatisk det blir for Hellas dersom de må forlate eurosonen. Men også hvordan dette vil ramme Portugal, Spania og Italia, de øvrige eurolandene og resten av verden. Det å innføre en helt ny valuta over natten er ikke helt enkelt heller. En av artiklene minner om noe av det som måtte til av utstyr og organisasjon forrige gang et land innførte en ny valuta

"Printing and distributing new notes would be no easy feat. In 2003 the US-lead coalition managed to do it in Iraq in less than three months. But that required the efforts of De La Rue, a British speciality printer, a squadron of 27 Boeng 747s and 500 armed Fijian guards to ease the process."

Men selve trykkingen av nye penger er i denne sammenhengen et av de mindre problemene Hellas vil bli stilt overfor. En investeringsbank har beregnet at en ny gresk valuta må devalueres med et sted mellom 30 og 50 prosent i forhold til den øvrige eurosonen, med de enorme utfordringene dette medfører når det gjelder eksisterende handelsforbindelser og kontrakter.

Det største langsiktige problemet for EU er imidlertid av mer prinsipiell karakter. Går et land ut av eurosonen betyr det at det ikke lenger finnes en valutaunion, men bare en felles valuta. Forskjellen vil få enorm betydning for alle landene som deltar, ikke bare Hellas. Martin Wolf beskriver det slik i sin utmerkede oppsummeringsartikkel til slutt i denne korte boken:

"A departure would create severe dangers. The danger of contagion is obvious. The long-run danger is more subtle. But the eurozone either is an irrevocable currency union or it is not. If countries in difficulty leave, it is not. It is then an exectionally rigid fixed-currency system. That would have two dire results: people would not trust in its survival and the economic benefits of the single currency would largely disappear."

Problemstillingene som beskrives i boken er ferske og dagsaktuelle (riktignok er artiklene skrevet før det aller siste greske valget, men det har ikke så stor betydning i og med at usikkerheten om fortsatt euro-tilknytning ikke er fjernet). Boken er derfor vel verdt å lese. Jeg tror også det er en god ide å samle gode avisartikler om et tema på denne måten og gi dem ut samlet som en ebok. Mye mer praktisk enn å samle på gamle aviser.

Mer pessimistiske ledere globalt

Bedre eller dårligere om et halvt år?

McKinsey Quarterly er ute med et nytt "Economic conditions snapshot" der de har spurt 1350 næringslivsledere på tvers av land og bransjer om hva de tror om den økonomiske utviklingen i egen bedrift, eget land og globalt fremover (tilgjengelig i PDF-versjon her). Undersøkelsen er gjort 11-15. juni.

Hovedkonklusjonen i undersøkelsen er at pessimismen er betydelig større nå i juni enn i mars, forrige gang spørsmålet ble stilt:

"The euro’s future is in limbo. GDP growth in emerging markets is slowing. Uncertainty about sovereign debt threatens economic growth across the globe. It’s no surprise, then, that in our latest survey on economic conditions, executives’ expectations for the global economy are the lowest they have been since March 2011 (...) Only 10 percent of executives say current conditions in the global economy are better now than they were six months ago, and just 20 percent expect conditions to improve in six months’

time."

Et interessant fenomen er at respondentene er langt mer pessimistiske når det gjelder landets økonomi og den globale økonomien enn når det gjelder utviklingen i eget selskap. Bare 15 prosent regner med at etterspørselen etter bedriftens produkter og tjenester vil synke neste halvår, mens over halvparten mener at fortjenesten vil øke.

Som en kunne vente er det store forskjeller mellom de ulike regionene i verden. Her er det særlig Nord-Amerika som skiller seg ut, ved at ledere der er langt mer positive til landets utvikling enn ledere i Europa og Asia:

"Only one-quarter of respondents in North America say conditions in their economies are worse now than they were six months ago, compared with 52 percent in developing markets and 81 percent in India who say the same. Likewise, few executives in the eurozone countries (11 percent) believe conditions have improved or that they will in six months (18 percent). Those in developed Asia are equally wary of improving economic conditions, with nearly half saying conditions in their countries will stay the same; roughly one-quarter of executives in the region said the same three months ago."

Nettbank vs bankfilialer

Bilaget som gratis nedlastbar PDF

Som oftest er det vel slik at det man leser bekrefter noe man visste, eller trodde man visste fra før. Men heldigvis støter jeg noen ganger på ny og overraskende kunnskap, ting som til og med kan gå på tvers av det jeg trodde var tunge globale trender. En slik opplevelse fikk jeg da jeg leste The Economists spesialbilag om Retail banking i siste nummer.

Jeg har vært klar over at Norge ligger i verdenstoppen i bruk av nettbank, men jeg har også trodd at resten av verden fulgte raskt etter og også legger ned bankfilialer, slik det har skjedd i Norge. I Norge har kombinasjonen av internett og høye kostnader gjort at 1885 bankkontorer i 1990 har blitt til 1157 i 2010. Men slik er det ikke i verden ellers. I følge The Economist har den globale utviklingen vært helt motsatt:

"Yet, except in a very few rich countries, there are 10-20% more banks today on main streets the world over than there were a decade ago. Instead of superseding banks, the internet has simply made them a little more convenient. Conventional banks have added internet banking, mobile banking and even video banking to their offering. Yet all the while they have expanded their branch networks. In retrospect, the years in the run-up to the financial crisis were a golden age for banks. Even the dullest of them could earn high returns by taking big risks. And few really bothered to try to cut costs when their revenues were being massively boosted by a debt-fuelled bubble."

Det har gjort at USA nå har 90 000 bankfilialer, 22 prosent flere enn i år 2000. Spania er mest glade i bankfilialer av alle. De har hele 43 000 av dem, omkring halvparten så mange som USA, selv om befolkningen i USA er syv ganger større og arealet 20 ganger større enn i Spania. Disse tallene er uttrykk for en nokså katastrofal utvikling der man har latt være å hente ut produktivitetsgevinster og automatisere tjenester, men heller flyttet oppmerksomheten fra "retail banking", vanlige banktjenester rettet mot vanlige privatkunder og småbedrifter, til stadig mer komplekse investeringsprodukter. Men da boblen sprakk kom behovet for vanlige produktivitetsforbedringer sterkt tilbake.

Spesialbilaget i the Economist handler om ulike sider ved vanlig "retail banking", en virksomhet som utgjør over 50 prosent av bankenes totale globale omsetning, og som blir viktigere når andre deler av bankens virksomhet krymper. Hovedkonklusjonen i The Economist er at den digitale omstillingen kommer, selv om den er blitt forsinket, og at bankene egentlig er ganske godt posisjonert til å klare det. Dels fordi bankkunder flest er ganske lojale og ikke skifter bank uten videre. Derfor har bankene litt bedre tid til å justere kursen enn mange andre bransjer. Og dels fordi banker allerede er svært teknologiintensive og har it-avdelinger og it-leverandører med tusenvis av svært kompetente medarbeidere. Banker har derfor gode forutsetninger for å lykkes med digitaliseringen, noe erfaringene fra Norden og noen andre høykostland allerede har vist oss.

Men det er likevel ikke helt opplagt at det er tradisjonelle banker som vinner. Smarttelefoner og nettbrett muliggjør nye måter å håndtere transaksjoner. PayPal har 100 millioner brukere av sin virtuelle lommebok og mange lurer på om Google og Facebook også vil forsøke seg på å være disruptive aktører i forhold til eksisterende banker. I mange utviklingsland som mangler et fullt utbygget banksystem for hele befolkningen, har mobiloperatører tatt rollen som betalingsformidlere. I Kenya er det i dag 14 millioner brukere av M-Pesa, et mobilbasert system for sparing og overføring av penger. 

Norge og noen andre rike land er de store unntakene i dette bildet, Vi har banker som i mange år har satset tungt bruk av internett og ikt, og som har omstilt organisasjon og tjenester kraftig. Det er litt skuffende at The Economist ikke skriver mer om disse erfaringene og hva resten av verden kan lære av Norden. Man kan jo også håpe at vi i Norge har en del kompetanse og teknologi som kan eksporteres til andre når resten av verden nå skal erstatte bankfilialer med nettbank og mobilbank. For, som The Economist skriver til slutt:

"Little more than a decade ago most retail banks feared the internet. Then they decided largely to ignore it. Now it is becoming ever clearer that the future belongs to those that are nimble and far-sighted enough to embrace it."