Brevpostens kollaps

Brevpost omtales ofte som en tjeneste som faller pent og pyntelig i volum, etter hvert som e-post og andre elektroniske tjenester vokser. Men det er ikke noe pent og pyntelig ved den utviklingen vi har sett i brevposten USA det siste året. I forbausende mange år holdt brevpost seg faktisk stabilt, før total totalkollapsen kom i 2009. The Economist skriver om dette i siste nummer:

"It is America’s second-biggest civilian employer. It has more outlets than McDonald’s, Wal-Mart and Starbucks combined. Its business model, however, “is not viable”. Or so claims a new report on the United States Postal Service (USPS), released on April 12th by the Government Accountability Office, the investigative arm of Congress. Since 2006 mail volumes in America have dropped by 17%. In the last fiscal year revenues fell by nearly $7 billion. There is no end in sight to the blight."

Posten Norge opplever et enda større fall. Konfernsjef Dag Meidell skrev i Dagens Næringsliv 21. april at volumet på adresserte brevpostsendinger i Norge har falt med 30 prosent på ti år. Det høres jo mye ut, men fordelt over ti år blir det jo ganske håndterbart. Men en raskt studie av årsrapportene til Posten Norge forteller at nedgangen slett ikke er jevnt fordelt over ti år. I segmentrapporten for post står det:

"Bare siden årtusenskiftet har postmengden falt med 25 prosent. – 2009 har vært et utfordrende år for hele postvirksomheten, konstaterer konserndirektør Lars Tendal i Post.Volumnedgangen i 2009 ble forsterket av finanskrisen, og brevvolumet ble redusert med nesten 15 prosent i forhold til 2008."

15 prosent på et år er jo en del mer dramatisk enn 30 prosent på ti år. Så av dette må vi slutte at fallet er kraftig akselererende og at mer enn halvparten av fallet i brevpostvolum siste tiår har skjedd i 2009, og at det sannsynligvis vil fortsette i minst samme tempo. Fra å være et fenomen litt på siden av kjernevirksomheten har de elektroniske tjenestene overtatt kjernen.

Scott Anthony har i en artikkel om "How to spot disruption before it happens" på bloggen sin i Harvard Business Review tatt utgangspunkt i grafen til the Economist og filosofert over at det mest skremmende ved slike disruptive endringer ikke er når det faller, men den langvarige og tilsynelatende normale tilstanden før det begynner å falle. Og han mener at vi har sett akkurat det samme mange ganger før:

"It just looked so eerily familiar. Go back and look at what happened to CD sales from 1996 to 2001. Or check out newspaper company revenues from 1996 to 2005. Or Kodak's film sales during the 1990s. Or Blockbuster's revenues in the early part of the 2000s. Or Digital Equipment Corporation's revenues in the 1980s. And on and on and on. In the early days of transformation, market leaders tend not to feel deep pain. The transformation takes root away from the mainstream, or in a seemingly non-connected market. It's not yet good enough for mainstream markets. Or, the overall increase in consumption acts as a "rising tide" that lifts the boats in the mainstream market. This makes it easy for executives to say, "I get what you are talking about. But my business is healthy! It's all overblown."

Interessant nok nevner Scott Anthony tradisjonell TV kontra video på nett som et nytt eksempel på et sted vi ser en flat utvikling som tilsynelatende er upåvirket av det nye, men der ting plutselig vil skje veldig raskt. I slike transformasjoner ser man ikke det nye og oppdager ikke endringene som er på gang, med mindre man klarer å se bortenfor grensene for sin egen bransje. Da vil man nok se at det er flere bransjer enn posttjenester, papiraviser, musikk og foto som er kandidater for kraftige fall i møtet med disruptive innovasjoner.