Norges klimagassutslipp falt i 2009

Klimadirektør Ellen Hambro jubler på sin blogg over at Norges klimagassutslipp falt med 5,4 prosent fra 2008 til 2009. Ja, det er utrolig hva kombinasjonen av finanskrise og lavere norsk oljeproduksjon kan oppnå. Problemet er at ingen av delene bidrar særlig mye til å løse de globale klimautfordringene.

Å stole på at kriser skal redde klimaet er ikke en spesielt robust strategi. I 2009 falt industriens klimagassutslipp med 10,7 prosent. Noe av dette skyldtes nok miljøtiltak, men det aller meste var et direkte resultat av en global økonomisk krise som har gått hardest ut over industrien. Det er forhåpentligvis ikke noen varig situasjon.

Tallmaterialet fra Statistisk Sentralbyrå og Klima- og Forurensningsdirektorat kan for øvrig anbefales som en enkel innføring i hvor Norges 50,8 millioner tonn CO2 ekvivalenter egentlig kommer fra. Det er ikke spesielt komplisert, fem kilder står for omtrent alt: 13,3 millioner tonn i året kommer fra oljevirksomhet, 12,5 millioner tonn fra industrien, 10 millioner tonn fra veitrafikk, 7 millioner tonn fra annen transport og 4 millioner tonn fra landbruk.

Noen enkeltkilder er dessuten veldig mye større enn andre. Her har Klima- og Forurensningsdirektoratet laget et nyttig kart som viser at ti punktutslipp står for hele 20 prosent av alle norske utslipp, mer enn alle utslipp fra veitrafikk til sammen. Ni av disse ti stasjonære kildene er knyttet til norsk petroleumsvirksomhet, offshore og på land. Vi kan i samme oversikt lese at 24 bedrifter i Norge står for 30 prosent av alle norske utslipp, eller 16,5 millioner tonn CO2 ekvivalenter. Og fordeler vi utslippene på næring, slik SSB har gjort i denne oversikten, ser vi at hele tjenestesektoren slipper ut mindre klimagasser enn Osebergfeltet.

Hadde det ikke vært en god ide å rett og slett stenge de ti største punktutslippene og dermed redusere norske klimagassutslipp med 20 prosent over natten? En kan jo enkelt og greit overoppfylle norske klimamål ved å legge ned noen olje- og gassfelt og et par landanlegg. Problemet er at det ikke ville bidra veldig mye til å løse de globale klimautfordringene, utfordringer som ikke primært er knyttet til oppstrøms olje-og gassproduksjon eller prosessindustri, men handler om vekst i forbruk, transport og energibruk som kommer som en konsekvens av økonomisk vekst og mer materiell velstand. Verdens befolkning blir rikere (heldigvis) og kjøper større boliger, flere biler, lengre feriereiser og flere materielle goder.

Utfordringen er å frikoble den økonomiske veksten, som vi ønsker, fra den uønskede veksten i utslipp. For å få til det må vi få fram ny teknologi, nye forretningsmodeller og nye tjenester som er smartere og mer energieffektive. Vi må digitalisere og dematerialisere, for eksempel ved å stimulere overgang fra fysiske produkter til digital distribusjon der det er mulig. Vi må benytte videokonferanser og samhandling på nett i stedet for reiser. Og vi må utnytte ikt til å holde oversikt over og styre ressursbruken slik at vi utnytter transportkapasitet, energiressurser, ledige lokaler og andre ressurser på en langt smartere måte. Da kan vi både spare penger og redusere miljøbelastningen, slik det er beskrevet i Abelias rapport om smart grønn vekst.

Det beste myndighetene kan gjøre er å stimulere til denne typen transformerende teknologier og tjenesteinnovasjoner er ved å satse på forskning og utvikling og selv stille seg i spissen for en slik overgang, for eksempel i egen innkjøpspolitikk. Norsk næringsliv har mye å bidra med når det gjelder fremtidens smarte grønne løsninger.