onsdag 22. desember 2010

Hva skal vi leve av når oljen tar slutt?

Olje og gass er som kjent ikke-fornybare ressurser, og tar på et tidspunkt slutt. På norsk sokkel er produksjons-nedgangen allerede godt i gang. Men det investeres fortsatt mye penger i oljevirksomhet. Så mye at 2012 vil være all-time high i følge prognosen, da vil oljevirksomhetens andel av norsk BNP være 26 prosent. I 2030 vil den ha falt til 11 prosent.

Statistisk Sentralbyrå (SSB) stiller i rapporten Nedbyggingen av petroleumsvirksomhten - hvor store blir utfordringene for norsk økonomi, fra november, to viktige eksistensielle spørsmål om konsekvensene av dette fallet. De er adressert i slutten av rapporten på tre korte sider fra side 46-49 og lyder: a) Hva skal vi leve av når oljen tar slutt? og b) Kan vi leve av å klippe håret på hverandre? 

Før rapporten kommer så langt ser den blant annet på veksteffekter og sysselsettingseffektene av nedgangen i oljeproduksjon. Dette skjer akkurat samtidig som eldrebølgen slår til for fullt, og endringen i sysselsetting blir ganske betydelige de neste 20 årene. Privat tjenesteyting vil være vinneren med 340 000 nye arbeidsplasser. Det blir 300 000 flere ansatte i offentlig sektor. Mens det i industrien vil være en nedgang på rundt 50 000, fra 280 000 i dag til 230 000. Nå skal man huske på at dette er et ganske optimistisk anslag for industrien, det er ikke en prognose for avindustrialisering, men tvert imot en videreføring av en utvikling der økt produktivitet gjør at færre ansatte produserer større verdier.

Men hva skal vi så leve av når oljen tar slutt? SSBs svar på det er klart og tydelig. Vi skal leve av arbeid, akkurat som nå. Siden det meste av inntektene havner i pensjonsfondet, er vi heller ikke i dag så avhengig av oljen som mange tror:

"Svaret er enkelt og greit at vi skal arbeide, da som nå. Det er nemlig ikke slik at vi i dag lever av oljen. Faktisk lever vi nesten ikke av olje i det hele tatt! Vi utvinner petroleum og sparer grunnrenten. De som lever av oljen er de ansatte i oljeselskapene, men de arbeider som oss andre. (...) Forventet realavkastning av SPU utgjør nå om lag 4 prosent av Norges nasjonalinntekt, eller om lag 5 prosent av Norges nasjonalinntekt fratrukket petroleumsrenta. Det er dette som er oljepengebruken i handlingsregelen og den tilsvarer altså knappe to år med normal økonomisk vekst her i landet, eller to ukeverk med produksjon hvert år."

Men kan vi egentlig leve av å klippe håret på hverandre? Ja, sier SSB, men de som hevder at vi ikke kan leve av å klippe håret på hverandre snakker egentlig om to helt forskjellige spørsmål. Det ene handler om varer versus tjenester, og her viser SSB at tjenester ikke er noe mindre verdifulle enn vareproduksjon i en moderne kunnskapsøkonomi:

"Det avanserte tjenestesamfunnet vi lever i nå, er speilbildet av at vi lever i et av verdens rikeste land med høy grad av arbeidsdeling. Alle rike land i hele verden lever i stor grad av å ”klippe håret på hverandre”. Når en større del av befolkningen i Norge framover blir avhengige av omsorg, er det rimelig at produksjonsstrukturen vris i retning av tjenesteproduksjon dvs. ”hårklipping”. Vi blir også rikere, noe som innebærer et ønske om å øke andelene av budsjettet som går til tjenester. En kan også spørre seg om hva tjenesteproduksjon er. Det er ikke bare hårklipp. Det er mer fritidsaktiviteter og turisme, det er kulturaktiviteter og underholdning og ikke minst undervisning og helsetjenester. Men tjenestesamfunnet omfatter også outsourcing ved at produksjonsaktiviteter som tidligere blant annet ble oppfattet som en integrert del av produksjonsprosessen innenfor vareproduksjon, nå blir tjenesteproduksjon. Skillet mellom vare- og tjenesteproduksjon er derfor ikke alltid så relevant."

Det andre spørsmålet kritikerne tar opp er skjermet versus konkurranseutsatt virksomhet, eller om vi kan klare oss uten eksportinntektene fra oljevirksomheten hvis vi skal finansiere import av andre varer. Vi kan jo ikke betale for importerte mobiltelefoner og PCer med hårklipp? Også her mener SSB at problemstillingen er feil:

"Nå er det ingen en-til-en sammenheng mellom vareproduksjon og produkter som det kan handles med internasjonalt. Norge har for eksempel i mer enn hundre år vært en stor eksportør av tjenester gjennom vår handelsflåte. (...) Det finnes land som har betydelig eksportinntekter fra handel med banktjenester, eller turisme. Men det er likevel relevant å stille spørsmålet om hvordan vi skal finansiere vår import i framtiden når en stor eksportnæring som petroleumsnæringen blir relativt sett kraftig redusert framover. Svaret på dette er litt av det samme som vi har vært inne på tidligere. Norge har i dag enorme eksportinntekter av olje og gass, men inntektene fra denne eksporten blir i stor grad spart. Vi skal ikke erstatte dagens eksport med annen eksport, fordi vi ikke bruker dagens petroleumseksport til å finansiere dagens import. Vi konverterer nettoen til finansielle fordringer på utlandet, dvs. Norge finansinvesterer i utlandet. Når petroleumsnæringen blir liten, kommer vi til å finansinvestere mye mindre. Dette går langt på vei opp i opp og representer ikke et problem."

Problemet er med andre ord ikke at oljevirksomheten bygges ned eller at tjenestenæringene vokser. Utfordringen vil være å utvikle en tjenestenæring som er enda mer kunnskapsintensiv og internasjonalt konkurransedyktig, og kan generere inntektene som skal til for å finansiere utdanning, helse og eldreomsorg.