Vinyl, CD og streaming

Blant mye interessant informasjon i grafen til høyre som viser USAs musikkindustris årlige omsetning av innspilt musikk, og i hvilket format det er solgt til kunden, kan vi lære at salget av vinylplater plasserer salget av CDer for første gang siden 1986. The Economist skriver:

"But like an ageing rocker, vinyl is making a comeback. In the first half of this year, the RIAA says, sales reached $224m, up by 13% year on year. In 2019 as a whole they should reach $500m and exceed those of CDs for the first time since 1986."

Nå utgjør imidlertid ikke salget av vinyl mer enn 4 prosent av den totale omsetningen i USA. Streaming står for 62 prosent av salget og har vokst kraftig de siste årene. Men ikke på langt nær nok så langt til å få omsetningen opp igjen til nivået den var på i gullalderen rundt årtusenskiftet. I dag er omsetningen under halvparten så stor som dengang.

Grafen viser musikk på CDer hadde en enorm vekst fra omkring 1985 til slutten av 90-tallet. De sørget for å parkere vinylsalget før 80-tallet var slutt og deretter kassettene som holdt ut mye lenger, men som forsvant helt omkring 2000. Men CDen erstattet ikke bare vinyl og kassetter, de bidro også til en enorm vekst i musikksalget. Men enn en dobling av omsetningen på 15-20 år frem til år 2000. 

Så kom nedturen som ble enda brattere. På 10 år gikk omsetningen fra over 20 milliarder dollar i året til under 8 milliarder. Noe av forklaringen var at industrien brukte tid på å finne gode forretningsmodeller i en tid der særlig de unge kundene hadde kjøpt mp3-spiller som de hadde behov for å fylle med mp3-filer. Og i mangel på lovlige butikker vokste det frem en egen industri med piratkopiert musikk. Selv om i-Pod og i-Tunes etter hvert etablerte seg som en legitim selger av lydfiler, og mer nylig abonnementsbaserte steaming-tjenester, er det veldig langt opp til gamle høyder.

Og tilbake til retro-bølgen der vinyl dukker opp igjen som en vekstnæring er det noen som har tenkt på at vi trenger løsninger for å lage våre egne vinylplater. Digital teknologi gjør at man ikke trenger å leie tid i et tradisjonelt dyrt platestudio for å lage en vinylplate. Man kan ha sitt eget studio og lage sine egne vinylplater:

"Vinyl addicts may even want to make their own records. This month Florian Kaps, an Austrian entrepreneur, unveiled the Phonocut, a device capable of pressing custom 10-inch records with 10-15 minutes of audio on each side. The company says it will start shipping its machines in December 2020. The price of your own mini-studio: €999 ($1,100)."

Kim Dotcom, piratenes konge

Kim Dotcom, Pirate King

Han het opprinnelig Kim Schmitz og vokste opp i Kiel i Tyskland, men for noen år siden forandret han navnet til Kim Dotcom og etablerte Megaupload.com, verdens største fildelingsnettsted der brukerne kan laste opp og dele digitalt innhold. I følge Kim Dotcom er det en helt legitim lagringstjeneste i nettskyen, omtrent som YouTube, mens dette i følge myndighetene i USA er en piratvirksomhet som sprer gigantiske mengder ulovlig kopiert opphavsrettsbeskyttet materiale over hele verden

5. januar ble det tatt ut tiltale i USA og 19. januar kom politiet, i to helikoptre, på et brått besøk til Kim Dotcoms $18 millioners herskapshus på New Zealand og arresterte han. Det kom som resultat av et nært samarbeid mellom påtalemyndighetene i USA, New Zealand, Tyskland, UK, Nederland og Hong Kong, der Megaupload har sitt hovedkontor.

I følge tiltalen har Megaupload.com og de andre nettstedene til Kim Dotcom tjent $175 millioner på ulovlig lagring og distrubusjon av opphavsrettsbeskyttet materiale og hvitvasking av penger siden oppstarten i 2005. Business Week har Kim Dotcom på forsiden av siste nummer. Hans virksomhet er også analysert i blant annet USA Today, som siterer film- og musikkindustriens talsmenn som feirer dette som en stor seier etter at deres forsøk på å stramme opp lovgivningen mot piratkopiering i USA gikk på et nederlag i kongressen:

"A darker picture is painted by the movie and record industries, who saw their hopes for a tough anti-piracy Internet law collapse this month in Congress after an online revolt by sites such as Google and Wikipedia turned public sentiment. "Megaupload was the largest and most serious threat to copyright infringement in the world," says Kevin Suh, senior vice president of the Motion Picture Association of America. "Megaupload had been one of the most popular and notorious file-sharing services in the United States and (was) used predominantly for trading unauthorized content, including music, movies and other copyrighted works," says Joshua Friedlander, vice president of the Recording Industry Association of America."

De har sannsynligvis rett i at Kim Dotcom og hans kolleger representerte en av verdens største organiserte trusler mot folk som prøver å leve av å lage musikk, film og annet opphavsrettslig beskyttet materiale. Utfordringen blir å bevise at det er slik det henger sammen i en rettssak, for Megaupload hadde en forretningsmodell der det ikke var var slik at de selv aktivt distribuerte piratkopiert innhold. Virksomheten var i følge Megauploads advokater helt legal, de tilbød gratis langringsplass i nettskyen og gratis nedlastning, men tok betalt fra enkelte brukere som ønsket en raskere og sikrere nedlastingstjeneste. At noen brukere velger å bruke tjenesten til å spre piratkopiert musikk og film må noen andre ta ansvaret for, i følge advokatene.

Forretnngsmodellen var å selge slike betalte premiumabonnementer og i tillegg å få reklameinntekter fra trafikken på nettstedet. Derfor var det viktig å generere mest mulig trafikk til nettstedet. En periode skjedde dette også ved at brukerne som lastet opp de mest populære filene fikk utbetalt premier for dette, noe som høyst sannsynlig har bidratt til mer piratkopiering. Men nettstedet var designet slik at det ikke var Megauppload selv som markedsførte at de distribuerte ulovlige film og musikkfiler, da var bare vertskap for andres behov for lagring og distribusjon. Business Week skriver:

"People wishing to download material wouldn’t find it at the Megaupload site. It wasn’t that obvious. When a customer uploaded, say, the movie Taken, Megaupload assigned the file an Internet address. The company then encouraged the uploader to distribute that URL to friends and post it to third-party linking sites such as thepiratecity.org. If someone did a Google search for Taken, they’d find one of those third-party sites. There the user could access a Megaupload download page where the movie was ready. Downloaders could grab stuff for free but were encouraged to buy premium memberships for faster service. The U.S. government says the system was “expressly designed” to encourage copyright infringement."

Opphavrettslovgivningen i USA rammer det Business Week omtaler som en "primary infringement", der gjerningspersonen med viten og vilje kopierer og sprer beskyttet materiale. Her handler det om en "secondary infringement"der en aktør hevdes å i stor skala ha oppmuntret og lagt til rette for at andre kan bryte opphavsrettslovgivningen. Problemet påtalemyndigheten i USA nå står overfor er at det ikke på samme måte er tydeliggjort verken i lovverket eller gjennom rettspraksis at dette er straffbart, det var noe av dette SOPA og PIPA skulle bidra til å rette opp, men disse lovforslagene ble lagt i en skuff i januar som et resultat av store protester fra internettbransjen og brukere.

Det kan derfor bli svært interessant å se hvor domstolene trekker grensene for hva som er straffbart når det gjelder å tilby lagringsplass og tilrettelegge for distribusjon av opphavsrettslig beskyttet innhold. Det er forhåpenligvis rom nok til å straffeforfølge og dømme aktører som helt åpenbart tilrettelegger for piratkopiering, og tjener store penger på dette, men uten å måtte gå så langt som forslagene i SOPA og PIPA når det gjelder å ramme legale og nyttige søke- og lagringstjenester på nettet. Saken mot Kim Dotcom vil bidra til å klargjøre om dette er tilfelle.

Åpen innovasjon i motebransjen

Her er et spennende foredrag om innovasjonsprosessen i motebransjen, det vil si de som driver med design og produksjon av klær, sko, vesker og andre fashionprodukter. Foredragsholder Johanna Blakley beskriver hvordan det innen denne bransjen er en juridisk beskyttelse mot kopiering av varemerker, du kan ikke bruke noen andres logo, mens det i realiteten ikke er så lett å skaffe seg effektiv juridisk beskyttelse av selve designet. Og fordi det sjelden er snakk om tekniske løsninger som skal beskyttes, fungerer heller ikke patentbeskyttelse som verktøy.

I tillegg til det industrielle rettsvernet (patenter, designbeskyttelse) finnes det i lovverket også et opphavsrettsvern (copyright), som gjelder utgivelser av åndsverk, der du ikke søker på forhånd, men som trer i kraft i det øyeblikket du utgir et åndsverk, som for eksempel en bok eller en musikkverk. Men verken det industrielle rettsvernet eller opphavsrettsbeskyttelse er spesielt anvendbart i motebransjen i følge Blakley. Det fører til at rammevilkårene for designere er helt annerledes i denne bransjen enn både teknisk design og for de som lager musikk, film, foto, eller billedkunst. Og som en konsekvens av dette må både forretningsmodellene og måten innovasjon foregår bli annerledes.



Johanna Blakleys poeng er at kopiering skjer i stor skala i motebransjen, men at det ikke nødvendigvis trenger å være et problem hvis man har innovasjonsprosesser og forretningsmodeller som virker med slike rammebetingelser. Mer om norsk motebransje og hva de holder på med kan man lese på blant annet Norwegian Fashion.

- Spotify omsetter som en liten pizzeria

Spotify omsetter i følge svenske Dagens Industri for mindre enn en liten pizzeria, mens tapene er på høyde med betydelig større bedrifter:

"Det är Spotifys svenska bolag vars årsredovisning för 2008 kommit in till Bolagsverket. Där står det klart att Spotify, som i Financial Times nyligen värderades till nära 2 miljarder kronor, blöder. Omsättningen på 725.000 kronor är lägre än en mindre pizzerias och täcker inte på långa vägar kostnaderna på knappt 33 Mkr. Resultatet blev minus 31,8 Mkr, att jämföra med minus 16 Mkr för 2007."

Kostnader på 33 millioner og inntekter på 725 000 er ganske spesielt. Særlig når en stor emisjon nylig verdsetter selskapet til 1,5 milliarder kroner. En ny dot.com boble? Eller starten på noe virkelig stort?

Nå skal det vel også nevnes at dette var Spotifys resultat i 2008, et år da de neppe prøvde å få særlig mye inntekter heller. Vi må vel anta at både reklameinntekter og betalte abonnementer i 2009 er høyere. Likevel må det være et tankekors at andelen som vil betale er svært liten i forhold til de som velger å høre gratis musikk med reklame. I følge Dagbladet er det bare 0,7 prosent som betaler selv om månedsprisen for et abonnement er latterlig billig, bare 99 kroner i måneden.

Det er mye pent å si om slike tjenester som Spotify. De er enkle og brukervennlige og de gir forbrukere mulighet til å prøvelytte på ny musikk på en legal måte. Jeg er selv en av de få betalende abonnentene og har tro på at en abonnementstjeneste for musikk på mobiltelefon kan ha mye for seg. Men at Spotifys reklamebaserte modell skal løse musikkindustriens utfordringer med piratkopiering er dessverre naivt. Kundene må betale noe. Og man må tjene mye mer penger enn en liten pizzeria. The Economist skrev om dette i slutten av juli og konkluderte med at reklamefinansiert musikk bare kan være en del av svaret:

"At present a little more than 40,000 Spotify users pay a monthly subscription to obtain better sound quality and avoid advertisements—a puny number compared with the 6m who have installed the free application. The company sorely needs to raise the proportion of premium subscribers."

Piratene led et knusende nederlag - som ventet

The Pirate Bay led et knusende nederlag i retten i Stockholm i dag. Mennene bak ble dømt til fengselsstraffer og til å betale en erstatning på rundt 30 millioner svenske kroner til film- og musikkindustrien.

Jeg ser ulike stedet på nettet at noen gir uttrykk for overraskelse og skuffelse over at mennene bak The Pirate Bay ble dømt. Det med overraskelse kan jeg ikke forstå. Det å tilrettelegge for tyveri av noe som tilhører andre er jo heller ikke tillatt i andre sammenhenger. Her vil jeg henvise til Gisle Hannemyrs utmerkede innlegg deltemeninger.no tidligere i dag der han skriver:

"Overraskende er ikke dommen. Å “dele” andres opphavsrettsbeskyttede materiale er forbudt, og det samme er medvirkning. Selv om ikke noe slikt materiale befant seg på serverne til TPB så hadde folkene bak TPB utstyrt nettstedet med søkefunksjoner, og andre tjenester som tilrettela nettstedet for brukernes ulovlige handlinger. Dette var klare og bevisste medvirkningshandlinger, som retten fant tilstrekkelig bevist for å finne de tiltalte skyldige for brudd på opphavsretten."

Gisle Hannemyr sier videre i innlegget sitt at det er mange positive sider ved denne dommen. En positiv ting er at det plasserer ansvaret for ulovlig kopiering tydeligere slik at musikk- og filmindustrien kan forfølge bakmennene rettslig i stedet for å få løs på nettselskaper eller brukere. Det er forhåpentligvis riktig. 

Men selv om dommen er en viktig juridisk avklaring, er det selvsagt ikke over med dette. Film- og musikkindustriens utfordringer med å finne bedre forretningsmodeller blir ikke borte. Jeg irriterer meg for eksempel stadig mer over at jeg ikke kan laste ned og betale for filmer, musikkvideoer og TV-programmer på iTunes eller Hulu.com. Og at jeg i motsetning til amerikanerne må forholde meg til TV-kanalenes sendeplaner eller må kjøpe innhold på en plastskive. 

Her ødelegger musikk- og filmindustrien for seg selv. Men jeg mener det er industrien som må ta ansvaret for å løse dette. Ikke skattebetalerne slik Bård Vegard Solhjell har tatt til orde for. Og slett ikke ved at vi legaliserer tyveri. Jeg har tidligere skrevet i Dagsavisen om hva jeg mener om musikktyveri.