Hvem skal redde redningsmennene?

Frykten har kommet tilbake til finansmarkedene de siste ukene, og denne gangen er ikke årsaken banker, men regjeringer. Fra å være redningsmenn i forrige runde er regjeringene blitt problemet i denne runden. Spesielt regjeringer i Europa. The Economist skrev i sin leder sist fredag at:

"The place with the wobbliest policy is Europe. For the euro to survive, Europeans need to be prepared not just for painful fiscal adjustment but for profound structural reform as well. Profligate governments, mostly in southern Europe, must become more prudent. Uncompetitive economies must shake up their labour and product markets. Countries that are running current-account surpluses, mainly in the north, must help, by avoiding overzealous belt-tightening and introducing reforms to encourage private spending."

The Economist stiller i en litt lengre analyse med tittelen "Rescuing the Rescuers" ytterligere spørsmål om hvordan særlig europeiske regjeringer skal klare å vikle seg ut av den gjeldskrisen de er viklet inn i, og det i en situasjon der flere av de mest sentrale politikerne har begynt å gå til populistiske angrep på finansinstitusjonene de nylig har reddet og er helt avhengige av for å komme ut av krisen.

Thomas Friedman i New York Times sammenligner finanskrisens utvikling med med en bil som har punktert og begynt å bruke reservehjulet, for så å begynne å miste luft i hjulene igjen. Problemet er at man ikke får flere sjanser:

"I like that image. America used its spare tire to prevent a collapse of the banking system and to stimulate the economy after the subprime market crash. The European Union used its spare tire on its own economic stimulus and then to prevent a run on European banks triggered by the meltdown in Greece. This all better work, because we’re not only living in a world without any more spares but also in a world without distance. Nations are more tightly integrated than ever before. We’re driving bumper to bumper with every other major economy today, so misbehavior or mistakes anywhere can cause a global pileup."

Det som må dra oss ut av denne krisen ved å skape ny vekst er Kina og utviklingslandene - og paradoksalt nok USA, der det hele begynte. Freidman minner oss om Winston Churchills bevingede ord: "You can always trust the Americans. In the end they will do the right ting, after they have eliminated all the other possibilities." Vi får håpe Churchills analyse fortsatt har gyldighet i en ny tid, og at USAs opprydning etter finanskrisen og amerikanske forbrukeres etterspørsel etter billigere europeiske varer kan gjøre jobben.