Et lite gresk valgmirakel

Helgens valg til nasjonalforsamlingen i Hellas har fått ganske lite oppmerksomhet. Langt mindre enn valget i Tyrkia og langt mindre enn valg i Hellas fikk for noen få år siden. Det er nok en bra ting for Hellas at politikken er blitt kjedeligere. Og det er smått utrolig at en konservativ regjering ikke bare vinner gjenvalg, men vinner over 40 prosent av stemmene.

Skrur vi klokken noen vår tilbake var det "det nye venstre" på fremmarsj i Sør-Europa. De skulle ta opp kampen mot markedet og mot krav om å vise økonomisk disiplin. Og ikke noe sted hadde venstresiden så store politiske rockestjerner som i Hellas der venstrepopulistene i Syriza vant valget i 2015. Alexis Tsipras ble statsminister og den enda mer radikale motorsyklende professoren Yanis Varoufakis holdt forelesninger over hele verden om hvordan Hellas viste vei ved å utfordre og etter hvert avskaffe kapitalismen.

Vel, det varte tydeligvis ikke så lange. Det konservative Ny Demokrati har styrt Hellas siden 2019 og har tydeligvis gjort det godt. De fikk 41,8 prosent ved valget, omtrent som sist og mye bedre enn meningsmålingene antydet. Syriza fikk bare 20 prosent, tilbake 11 prosent, til tross for en mer moderat fremtoning. Og Yanis Varoufakis har for lengst stiftet sitt eget pari som bare fikk 2,6 prosent og dermed falt ut av nasjonalforsamlingen.

Hva så med PASOK, det store greske sosialdemokratiske partiet som brøt sammen da den nye venstresiden vant frem? Og som fikk den tvilsomme æren av å sette navn på et helt fenomen, "pasokifisering" av sosialdemokratiet da de i løpet av et par valg falt fra 43 prosent i 2009 til under 5 prosent i 2015. PASOK har omgruppert med et par nye partnere og gjør det bedre nå, med 11,5 prosent av stemmene. Ikke størst på venstresiden, men det går i hvert fall oppover.

Valgmiraklet er det nok likevel Ny Demokrati som står får. Å vinne enda et valg og med 40 prosent oppslutning på å mane til moderealsjon og ved å argumentere for at man må skape verdier for å kunne dele dem, er godt gjort. Og så er det greske valgsystemet slik at dersom ingen koalisjon får flertall så skal det avholdes et nyvalg der det største partiet få et ekstra "styringstillegg" i form av flere mandater. Så kanskje det blir rent flertall for Kyriakos Mitsotakis og Ny Demokrati etter hvert?

Om pyrrhosseire

VG: En pyrrhosseier?

Akkurat hva som skjer i diskusjonene mellom EU og Hellas de neste dagene er det ikke lett å spå om. Eller om det blir så mye mer diskusjoner. Siden det er Hellas regjering som har sagt nei til EUs tilbud om lånerefinansiering, og gjennomført en unødvendig folkeavstemning for å få dette bekreftet, spørs det om det er så mye mer å forhandle om. Hellas er, for å si det forsiktig, kommet i en svært vanskelig situasjon.

Nå vil effektene av at bankene er tomme for penger virkelig slå inn for fullt (The Economist har en god artikkel om alt det ubehagelige som skjer når banker dør, her). De har nå sagt nei til et opplegg som kunne sørget for penger i bankene. Det er dette som får Tom Staavi i VG til å stille spørsmålet i en kommentar om Helleas folkeavstemning egentlig bare er "en phyrrhosseier?" Kommentaren er  også en god påminnelse til at alle som har sagt at det uansett ikke kan bli verre enn det er nå om at de tar feil. Dessverre for den hardt prøvede greske befolkningen kan det bli verre enn det er nå,

Men hvem hvar denne Pyrrhos som vant en seier? Og hvordan ble seieren hans slik at man snakker så negativt om den? Litt historisk research på nettet kan avsløre at Pyrrhos var konge i Epirus tidlig på 200 tallet f.Kr., og en periode også i Makedonia, Han var tremenning til selveste Alexander den store. Pyrrhos periode som konge var en tid ikke veldig lenge etter Alexanders erobringer, men i en periode da Hellas igjen var mer politisk fragmentert. Rett over på andre siden av Adriaterhavet lå det italienske fastlandet, der det var mange gamle greske bosettinger, men Roma vokste seg stadig sterkere og var i ferd med å overta hele halvøyen gjennom erobringer.

Dette var utgangspunktet for de pyrrhiske krigene 280-275 f.Kr. Byen Tarentum sør-øst på den italienske halvøyen ba om hjelp mot romerne og kong Pyrrhos kom med 25 000 soldater og en hel del elefanter (Noe romerne ikke var vant til å møte på slagmarken. Pyrrhos hadde med elefanter til Italia hele 60 år før Hannibal fra Kartago tok med seg noen mer berømte elefanter over Alpene). Om elefantene var utslaggivende vet vi ikke men han vant i hvert fall slaget ved Heraclea, men det var store tap på begge sider. Så kom slaget ved Asculum, litt lenger nord, der den greske kongen Pyrrhos igjen vant på slagmarken, men der tapene igjen var så store at han i følge historikeren Plutark skal ha sagt de bevingede ord:

"En slik seier til, og jeg er fortapt,"

Så det var her i antikkens sør-Europa i 279 f.Kr. begrepet pyrrhosseier oppstod. Pyrrhos fortsatte i samme spor, krysset til Sicilia der han vant noen slag, men stadig ble tappet for mannskaper og ressurser, og til slutt var det romerne som vant krigen etter slaget ved Beneventum. Om det er noen slike pyrrhiske paralleller i dagens greske anstrengelser for å vinne frem mot EU og IMF vil de neste dagene og ukene vise.

Hellas, som en kollisjon i sakte film

Anne Applebaum i Washington Post

Hellas går stadig dypere inn i krisen og sannsynligheten for at de må bryte med EUs pengeunion og kutte ut euro har økt merkbart de siste dagen. Men vi har også følelsen av at vi har hørt denne fortellingen før. Det som skjer nå er sannsynligvis et slags høydepunkt i en forbløffende langvarig krisehåndtering, som har vært som å se en kollisjon i veldig sakte film.

Fordi USAs finanskrise og EUs eurokrise har vært faste temaer på denne bloggen hele veien (Lehman Brothers-kollapsen skjedde noen dager etter at jeg begynte å blogge høsten 2008), gir gamle blogginnlegg tagget med Hellas en brukbar oversikt over hvor lenge dette har holdt på.

Første blogginnlegg jeg skrev om krisen i Hellas var så tidlig som i desember 2009 og het ganske enkelt "Går Hellas konkurs?". Det handlet om at Hellas hadde jukset med statistikkene sine, men jeg regnet med at EU og Hellas ville finne en slags løsning, slik EU alltid ser ut til å gjøre. Ting gikk imidlertid raskt dårligere og i februar 2010 trakk jeg noen paralleller til gresk mytologi og blogget om Plutus, rikdommens gud, som skulle fordele rikdommen rettferdig, men ble blindet av Zevs. I mai 2010 trakk jeg på nytt inn gresk mytologi, Denne gangen var temaet politikeres behov for å la seg binde til masten og ikke la seg lokke av kortsiktige fristelser (jfr den norske handlingsregelen), slik Odyssevs lot seg binde til masten og fikk bivoks i ørene, så han slapp å la seg forføre av Sirenenes sang.

I oktober 2011 blogget jeg om Michael Lewis utmerkede essaysamling "Boomerang", som handler om finanskrisen i ulike land, blant annet Hellas, Artikkelen hans om Hellas var også på trykk i Vanity Fair og heter "Beware of Greeks bearing bonds", Noen tror kanskje ideen om en folkeavstemning  i Hellas om EUs krisepakker er ny. Det er den ikke, for i november 2011 foreslo plutselig statsminister Georgios Papandreou en slik folkeavsteming, noe jeg blogget om her. Forslaget om folkeavsteming var håpløst da, og det ble aldri noe av for Papandreou gikk i stedet av som statsminister. Forslaget er om mulig enda mer meningsløst nå.

I 2012 blogget jeg om enda en artikkelsamling om Hellas-krisen, denne gangen om boken "If Greece goes...". Etter det var det litt mindre oppmerksomhet om Hellas mens de gikk løs på utfordringene i økonomien, slanket offentlig sektor, reformerte lovverk og pensjonsordninger, og endelig så ut til å kunne snu den negative utviklingen. Da skjedde det som ikke skulle skje da kommunistene og venstrepopulistene i Syriza vant valget og igjen begynte å overbevise folk om at Hellas problemer kan løses andre steder enn i Hellas, Dette blogget jeg om i januar i år.

Og akkurat hva problemet er med venstrepopulistiske folkeforførere skriver Anne Applebaum meget godt om i en kommentar i Washington Post denne uken, med tittelen "It's the Greek politics, stupid", der hun peker på at Hellas problemer nå ikke først og fremst er av teknisk-økonomisk art, men at det helt grunnleggende handler om man har politikere som holder det de lover eller politikere som lover mer enn de kan holde. Det har vært en lang historie med politiske løftebrudd i Hellas, men når den lenge varslede kollisjonen nå ser ut til å skje, er det ikke fordi økonomien plutselig er blitt mye dårligere, men fordi de som nå styrer har innbilt velgerne at man ikke trenger å rydde opp. Anne Applebaum skriver:

"The crisis in Greece is not, at base, an economic story: It is a political story, a story about the promises that governments make to their citizens and about the ability of any state to guarantee a particular standard of living to its citizens, not only in Greece but also all over Europe. The current Greek government was elected on a completely false premise: that Greece could continue to run one of the most expensive pension systems and one of the largest bureaucracies in Europe, relatively speaking — and that other countries would pay for it."

Ulykkeligvis har Hellas, det landet som virkelig trenger og hadde fortjent en modig, kompetent og handlekraftig regjering, fått et venstrepopulistisk styre som ser ut til å være mer opptatt av å skylde på andre enn av å finne Hellas vei ut av krisen. Det er fare for at konsekvensene blir svært ubehagelig for vanlige grekere.

Alexis Tsipras som Venus og Dirty Harry

Her på bloggen er jeg forholdsvis ofte innom artikler i The Economist, et tidsskrift som hver uke skriver så gode politiske og økonomiske analyser fra hele verden at det til tross for at det kan være et slit å komme seg igjennom hele nummeret, er verdt å omtale når jeg er ferdig. Men da jeg så denne ukens utgave ble jeg igjen minnet på at også The Economists forsider fortjener å bli nevnt. De er gjerne veldig treffende og ofte ganske morsomme i måten de visualiserer og spissformulerer en av ukens hovedsaker.

Denne uken handler det om forholdet mellom Hellas og Tyskland. De har illustrert Syrizas valgseier i Hellas med det som må være statsminister Alexis Tsipras, men som for anledningen fremtrer som en kombinasjon av Venus av Milo og Clint Eastwood, og utforder Angela Merkel med en pistol i hånden og ordene "Go ahead, Angela, make my day."

De som kan sin filmhistorie vil huske at Clint Eastwood i rollen som Harry Callahan i filmen "Sudden Inpact" fra 1983, den fjerde av fem filmer om Dirty Harry sier: "Go ahead, make my day" når han med sin .44 magnum konfronterer en raner som har tatt servitøren Loretta som gissel. Raneren gir opp. Replikken er rangert som nummer 6 på det amerikanske filminstituttets liste over historiens mest berømte filmreplikker.

Den som løfter pistolen på magasinets forside er imidlertid ikke Harry Callahan, men statuen av Afrodite fra Milo, en av historiens mest kjente greske statuer, enda bedre kjent som Venus fra Milo. Statuen som er fra ca 100 år f. Kr. ble funnet på øya Milos i Egeerhavet på 1800-tallet og er i dag å finne i Louvre i Paris. Og siden dette er blant historiens mest berømte grekere er det ikke noe dårlig symbol på et valgresultat som kan få dramatiske konsekvenser. Og i motsetning til raneren i "Sudden Impact" er det vel ikke så sannsynlig at Angela Merkel lar seg skremme.

Det var i Hellas eurokrisen startet for fem år siden. Mer om hva Economist tror kan bli utfallet av den nye greske krisen, og om Hellas blir nødt til å gi opp euroen, kan man lese mer om i lederartikkelen "Go ahead, Angela, make my day" og i en litt mer dyptpløyende artikkel som heter "Beware Greeks voting for gifts". Det siste er et uttrykk som for øvrig er hentet fra Vergils "Æneiden" der presten Laokoon advarer innbyggerne i Troja mot å ta imot en viss trehest som ble tilbudt i gave fra de greske lederne. At løfter fra greske ledere viser seg å være for gode til å være sanne har skjedd før.

Kypros og krisen

Akkurat da det virket som det verste var over, og euroen kanskje ville overleve i alle euro-landene, så kom bittelille Kypros og ødela idyllen. Det kan virke merkelig at et land med under en million innbyggere og som bare utgjør 0,2 prosent av eurosonens BNP kan lage så store problemer. Hvorfor det er slik skriver The Economist om i denne ukens leder, med overskriften "Just when you thought it was safe...":

"Cyprus is a Mediterranean midget, with a GDP of only $23 billion. But this crisis could have poisonous long-term consequences. Eight months after the European Central Bank appeared to have restored stability by promising to do whatever it took to save the currency, the risk of a euro member being thrown out has returned."

Selv om Kypros har en knøttliten økonomi er ikke bankvesenet i landet fullt så lite. I likhet med et par andre øystater i Europa (Island og Irland) har Kypros banker som forvalter langt mer penger enn landets BNP og som det derfor er vanskelig for staten å redde hvis det oppstår problemer som truer deres eksistens. Kypriotiske banker forvalter verdier som tilsvarer rundt 800 prosent av BNP i landet. Det er omtrent på nivå med Irland, mens det på Island i 2008 var slik at bankenes verdier utgjorde 1000 prosent av landets BNP.

Mye av verdiene stammer fra folk fra andre europeiske land med store formuer og som har flyttet pengene sine til Kypros fordi landet har laget særlig gunstige skatteregler for å trekke til seg slike utenlandsformuer. Problemet er at det ikke er spesielt enkelt for Angela Merkel å forklare tyske skattebetalere og velgere at de nå må plukke opp regningene som ikke er blitt betalt.

Men også EU må i følge The Economist ta mye av skylden for rotet som har oppstått de siste dagene. Å gå med på en plan som innebærer konfiskering av pengene til småsparere og andre som har pengene sine i banken virker veldig lite veloverveid. Det er også helt uten historisk presedens. Slike bankkriser rammer aksjonærene og bankens kreditorer, men det bør ikke ramme innskyterne. Hvis ikke EU opptrer konsekvent på dette området kan det reise tvil om det er også er utrygt å sette pengene sine i banken i andre europeiske land ned svake banker og bunnskrapte statskasser. The Economist skriver:

"Cyprus is odd, because virtually all its banks’ liabilities are deposits (as opposed to longer-term bonds). Yet, of the 147 banking crises since 1970 tracked by the IMF, none inflicted losses on all depositors, irrespective of the amounts they held and the banks they were with. Now depositors in weak banks in weak countries have every reason to worry about sudden raids on their savings. Depositors in places like Italy have not panicked yet. But they will if the euro zone tries to “rescue” them too."

Vi får håpe Kypros og EU finner en løsning som er til å leve med i løpet av helgen. Det blir helt sikkert smertefullt, men en fremtid utenfor eurosonen og som en slags ny russisk provins fremstår ikke som noe bedre alternativ.

If Greece goes...

Financial Times har gitt ut sin første ebok. Den heter "If Greece goes", er på bare 73 sider og koster $5,28. Boken består av artikler som stod på trykk i avisen i løpet av mai i år og de handler ikke overraskende om eurokrisen. Eller enda mer presist: Hva skjer egentlig med euroen, EU og verden ellers hvis og når Hellas må bytte ut euro med greske drachmer? Og hva skjer egentlig når et land plutselig må bytte valuta?

Jeg trodde vel jeg hadde lest det meste av analyser av Hellas, og euro, særlig den siste tiden i forbindelse med de to greske valgene, men jeg merker at denne artikkelsamlingen tilfører en ekstra dimensjon av alvor. Det er avisens fremste skribenter som står bak, blant annet Martin Wolf, Gillian Tett og Wolfgang Münchau. Og de er alle enige om at vi kan stå foran en uhyre ubehagelig ganske komplisert

Til sammen gir artiklene en grundig gjennomgang av ulike scenarier fremover og hvor dramatisk det blir for Hellas dersom de må forlate eurosonen. Men også hvordan dette vil ramme Portugal, Spania og Italia, de øvrige eurolandene og resten av verden. Det å innføre en helt ny valuta over natten er ikke helt enkelt heller. En av artiklene minner om noe av det som måtte til av utstyr og organisasjon forrige gang et land innførte en ny valuta

"Printing and distributing new notes would be no easy feat. In 2003 the US-lead coalition managed to do it in Iraq in less than three months. But that required the efforts of De La Rue, a British speciality printer, a squadron of 27 Boeng 747s and 500 armed Fijian guards to ease the process."

Men selve trykkingen av nye penger er i denne sammenhengen et av de mindre problemene Hellas vil bli stilt overfor. En investeringsbank har beregnet at en ny gresk valuta må devalueres med et sted mellom 30 og 50 prosent i forhold til den øvrige eurosonen, med de enorme utfordringene dette medfører når det gjelder eksisterende handelsforbindelser og kontrakter.

Det største langsiktige problemet for EU er imidlertid av mer prinsipiell karakter. Går et land ut av eurosonen betyr det at det ikke lenger finnes en valutaunion, men bare en felles valuta. Forskjellen vil få enorm betydning for alle landene som deltar, ikke bare Hellas. Martin Wolf beskriver det slik i sin utmerkede oppsummeringsartikkel til slutt i denne korte boken:

"A departure would create severe dangers. The danger of contagion is obvious. The long-run danger is more subtle. But the eurozone either is an irrevocable currency union or it is not. If countries in difficulty leave, it is not. It is then an exectionally rigid fixed-currency system. That would have two dire results: people would not trust in its survival and the economic benefits of the single currency would largely disappear."

Problemstillingene som beskrives i boken er ferske og dagsaktuelle (riktignok er artiklene skrevet før det aller siste greske valget, men det har ikke så stor betydning i og med at usikkerheten om fortsatt euro-tilknytning ikke er fjernet). Boken er derfor vel verdt å lese. Jeg tror også det er en god ide å samle gode avisartikler om et tema på denne måten og gi dem ut samlet som en ebok. Mye mer praktisk enn å samle på gamle aviser.

12 europeiske ledere ble tatt av finanskrisen

12 ledere som måtte gå av

Det utmerkede utenrikspolitiske tidsskriftet Foreign Policy (FP) med tilhørende nettsted har sett på hvor mange europeiske regjeringssjefer som til nå har blitt felt som et resultat av finanskrisen de siste tre årene, Svaret er tolv. Det er, i kronologisk rekkefølge i forhold til når de måtte gå, følgende toppledere:

Geir Haarde, Island, februar 2009, Ivars Godmanis, Latvia, mars 2009, Ferenc Gyurgcsany, Ungarn, april 2009, Viktor Jusjenko, Ukraina, februar 2010, Gordon Brown, Storbritannia, mai 2010, Brian Cowen, Irland, mars 2011, José Socrates, Portugal, juni 2011, George Papandreou, Hellas, november 2011, Silvio Berlusconi, Italia, november 2011, José Luis Rodriguez Zapatero, Spania, desember 2011, Emil Boc, Romania, februar 2012, og Iveta Radicova, Slovakia som skal gå av i forbindelse med valget i mars 2012.

Nå er ikke dette noen helt eksakt vitenskap, det går ikke noen helt opplagt grense mellom de som måtte gå på grunn av finanskrisen og de som hadde måttet gå uansett. Det gjelder spesielt de som tapte valg, som Gordon Brown og Jose Zapatero. I samme tidsrommet tapte også Lars Løkke Rasmussen et valg og gikk av som statsminister i Danmark, men han er ikke tatt med blant de tolv, sannsynligvis fordi FP ikke ser på finanskrisen som hovedforklaring på regjeringsskiftet i Danmark.

Et helt spesielt tilfelle finner vi i Belgia. Der gikk Herman van Rompuy av som statsminister i november 2009, etter under et år som regjeringssjef, for å bli den første presidenten i Det europeiske råd. Han ble erstattet av Yves Leterme som satt til april 2010 da hans regjering mistet flertallet i nasjonalforsamlingen og leverte inn sin avskjedssøknad. Det gikk hele 589 dager, til desember 2011, før Belgia igjen fikk en fungerende regjering med støtte i nasjonalforsamlingen. Det er ny rekord i vår del av verden. I andre land må statsministere gå når det blir riktig vanskelig. I Belgia er problemet at ingen vil være statsminister i det hele tatt når det er for vanskelig.

Er så tolv finanskriseutløste statsministeravganger siden februar 2009 mye? Eller er det omtrent som det ville vært uten krise? Jeg har ikke studert noen statistikk, men det virker ikke på meg som om regjeringsskiftene har kommet oftere de siste tre årene. Det er heller ikke slik at Europa generelt opplever en ustabil og urolig politisk situasjon der tilliten til det politiske systemet som sådan er i fare. Det har vel heller vært slik at de større og mer moderate politiske partiene har vunnet oppslutning, noen av dem fra regjeringsposisjon. Kaoset vi ser i Hellas er heldigvis ikke representativt for måten Europa tar tak i og arbeider seg ut av krisen.

Gresk tragedie

Om Hellas i Huffington Post

Den greske statsminister Georgios Papandreous plutselige og helt uansvarlige utspill om å holde folkeavstemning om EUs krisepakke for å redde nettopp Hellas, viser hvor fullstendig i utakt Hellas er. Og hvor vanskelig det er å få gjort vanskelige beslutninger i EU. Første gang jeg blogget om konkursfaren i Hellas var i desember 2009, for snart to år siden. Nå er vi fortsatt omtrent der vi var da, i hvert fall hvis folkeavstemningen nuller ut det EU har brukt to år på å bli enige om.

The Economist minner i en av bloggene sine i dag om at det grunnleggende problemet er at Hellas har større utgifter enn inntekter. Da er det - folkeavstemningen eller ikke - bare fire muligheter når problemet må løses:

1. Skattene kan økes
2. Utgiftene kan reduseres
3. Man kan låne enda mer penger av sine gode naboer i EU
4. Landet kan gå konkurs.

Verken alternativ 1 eller 2 kan levere tilstrekkelige resultater nå. Til det er gjelden blitt for stor og greske politikere for lite kraftfulle. Alternativ 3 kom på plass etter lange forhandlinger med EU, men kan gå på et nederlag i en folkeavstemning. Da gjenstår bare alternativ 4, konkurs. Problemet med det alternativet er at det vil kutte Hellas bånd til finansmarkedet over natten og gjøre det umulig å låne penger. Uten mulighet til å ta opp nye lån må Hellas balansere budsjettene sine med en gang.

Derfor kan det å si nei til EUs gjeldslettepakke i en folkeavstemning bli det klart mest smertefulle alternativet for befolkningen i Hellas. Underskuddet og gjelden blir jo ikke borte av at folk mener at den burde forsvinne. Dette alternativet vil sannsynligvis også kreve at det skytes inn mye mer kapital i konkurstruede greske banker. Og skulle Hellas bryte med euroen i denne prosessen oppstår det et helt nytt sett med problemer, for eksempel for næringslivet som da vil ha sine inntekter i devalutert drakmer, mens gjelden deres skal betales ned i euro.

Jeg har tidligere blogget om krisen i Hellas og skrevet om Plutus, rikdommens gud som deler ut gaver fra sitt overflødighetshorn, men som ble blindet av en misunnelig Zevs. Resultatet etter at Plutus ble blind var at rikdommen ble spredd utover på en vilkårlig måte, helt uavhengig av om de som mottok penger fortjente dem eller ikke, omtrent som den statlige pengebruken i Hellas har vært.

Oppdatering 2.11: Litt pinlig, og jeg irriterer meg når andre gjør slik feil, men jeg fikk fornavnet til statsministeren i Hellas feil da jeg publiserte. Han heter Georgios, som sin bestefar som også var statsminister, sist i 1965. Andreas er derimot fornavnet til faren til dagens statsminister. Han ledet landet to ganger, senest fram til 1996. Takk til vennlige tipsere på Facebook som oppdaget denne feilen.

Boomerang - Michael Lewis

Michael Lewis har gitt ut en ny bok og begynner innledningen med å skrive at:

This book began accidentally, while I was at work on another book, about Wall Street and the 2008 U.S. financial disaster. I'd become interested in a tiny handful of investors who had made their fortunes from the collapse of the subprime mortgage market."

Den andre boken ble til The Big Short, en beretningen om noen personer som forstod galskapen i boligboblen i USA og klarte å tjene masse penger på å gå motstrøms og kjøpe forsikringer mot at lånene ikke ville bli betalt tilbake. I arbeidet med den fortellingen oppdaget Lewis at det ikke bare var private boliglånskunder som kunne true bankene og hele finanssystemet vårt. Også hele land som hadde lånt mye mer penger enn de noen gang ville klare å betale tilbake var i ferd med å bli store potensielle tapsbomber.

Boomerang - Travels in the new third world er en reiseskildring der Michael Lewis besøker landene som er sentrale i dagens finanskrise, Island, Irland, Hellas, Tyskland og California, og prøver å finne ut hva det er med ved de ulike landenes nasjonale karaktertrekk som gjør at de har havnet i de situasjonen de er i nå. Denne jakten på lands innerste sjel er velskrevet og fascinerende, men det er naturligvis en viss risiko her for grove overforenklinger. Lewis har stor sans for det absurde, og når han går på leting etter gjørmebryting i Hamburg er han nok i ytterkanten av det som er relevant for finanskrisen, men han har uansett en herlig beskrivelse av hvorfor tyskeres fullstendige tillit til regler og retningslinjer har ført til at tyske banker er blant dem som har tapt mest penger under finanskrisen.

Ellers er Lewis på besøk hos fiskere på Island, i munkekloster i Hellas og på sykkeltur med Arnold Schwarzenegger i Santa Monica, der han er opptatt av å finne ut hvordan det politiske systemet gjør at det er lett å skaffe flertall for økte offentlige utgifter, men en valgordning og et konstitusjonelt rammeverk som gjør det omtrent helt umulig å vedta reduserte kostnader eller økte skatter. Artiklen om Island var på trykk i Vanity Fair i april 2009, de øvrige er skrevet i løpet av det siste året. "It's the Economy, Dummkopf!" om Tyskland er oppdatert fram til diskusjonene i EU sommer, og kan leses på nettet i septemberutgaven i Vanity Fair.

Michael Lewis er den fremste historiefortelleren om finanskrisen. Han tar ikke mål av seg til å beskrive det store makroøkonomiske bildet, eller verden sett fra EU eller IMF. Det han er opptatt av å formidle er hvordan landene kom inn i disse problemene, og at det er noen lokale særtrekk i hvert enkelt land som bidrar til å forklare dette. Det gjør også at veien ut av krisen ikke er helt enkelt heller. Hvordan skal man for eksempel få grekere til å begynne å betale skatt?:

"The problem wasn't the law - there was a law on the books that made it a jailable offense to cheat the government out of more than 150 000 euros - but it's enforcement. "If the law was enforced", the tax collector said, "every doctor in Greece would be in jail". I laughed, and he gave me a stare. "I am completely serious". One reason no one is ever prosecuted - exept for the fact that prosecution would seem arbitary, as everyone is doing it - is that Greek courts take up to fifteen years to resolve tax cases. The one who does not want to pay, and who gets caught, just goes to court."

Boken i løpet av de siste dagene anmeldt i blant annet New York Times, Financial Times og Forbes.

I hvilke land er gjeldsproblemene størst?

The Guardian: Government debt

Store deler av Europa, samt USA er nedsyltet i offentlig gjeld. For noen er problemet så stort at landet kan gå konkurs. For andre land er det et stort problem som vil kreve ubehagelige kutt, men ikke noe som gjør at staten står i fare for å slippe opp for penger. Men hvilke land er det som har de største problemene? Og hvor store er problemene i de mest gjeldstyngede landene sammenlignet med de øvrige? Er det noen måte man kan illustrere hvor stort dette egentlig er?

The Guardian har laget en enkel interaktiv grafikk som tar utgangspunkt i et forhold det gir mening å sammenligne: hva den årlige kostnaden er i prosent for å forsikre de ulike landenes statsgjeld. Det man i praksis gjør er å kjøpe en Credit Default Swap (CDS) på en lands femårs statsobligasjoner. Grafikken viser prisen i basispunkter. 100 basispunkter er det samme som en kostnad på 1 prosent i året. Er prisen på en CDS 100 basispunkter vil det koste 10 000 euro i året å forsikre en gjeld på en million euro

Så kan man jo med utgangspunkt i dette kartet regne ut hva det koster å gjeldsforsikre en million euro i de ulike landene. Å kjøpe en forsikring mot at Norge ikke betaler tilbake gjeld har lavest pris. Det koster bare 4900 euro fordi markedet har tillit til Norge. Prisen i Sverige er 5800 euro og i Sveits er den 6300 euro, godt under en prosent i året. Tross høy gjeld i USA og UK vurderer ikke markedet sjansene for at de skal gå konkurs som særlig stor. Kostnaden i USA er 5000 euro og i UK 8500 euro. Faktisk er det dyrere å forsikre Tysklands statsgjeld, det koster 9500 euro. Sannsynligvis fordi Tyskland er en del av eurosonen og UK er utenfor.

Lenger sør i Europa er betydelig dyrere å forsikre seg mot konkurs. Å gjeldsforsikre en million euro i italiensk statsgjeld koster 50 900 euro i året. Å forsikre portugisisk statsgjeld koster 120 900 euro. Og kostnaden i Hellas er 600 000 euro, et beløp som er så høyt at det sier det meste om hvordan markedet vurderer Hellas evne til å betale tilbake det de skylder. Det er omtrent som å kjøpe en bilforsikring som koster 60 prosent av bilprisen hvert år. Du vet at forsikringsselskapet ser det som temmelig sannsynlig at du nokså raskt kommer til å kjøre rett i veggen når de krever en så høy pris.

Hellas binder seg til masten

I følge gresk mytologi var det slik at at sjøfolk som ble utsatt for Sirenenes sang var fortapt. Sangen var så vakker og lokkende at skip som kom i nærheten av Sirenene gikk på grunn på klippene. Da den greske helten Odyssevs ville høre Sirenenes sang fikk han derfor, i følge Homers Odysseen, sjøfolkene til å putte bivoks i ørene og binde ham til masten, noe som gjorde at Odyssevs overlevde.

Det er omtrent slik det blir når Hellas nå har gjort en avtale om finansiell hjelp fra IMF og EU. For å få omtrent 100 milliarder euro i støtte må Hellas binde seg til masten i mange år. I følge Financial Times holdt statsminister Papandreou i dag en tale til regjeringen sin der han snakket om de store oppofrelsene Hellas må gjøre:

"A sombre George Papandreou, prime minister, told an emergency cabinet meeting,”Our priority is to avoid bankruptcy… That is a red line that cannot be crossed.” “We will have to endure greater sacrifices because of today’s decisions. The alternative would be catastrophe…but we are determined, and by the end of my term in office [in 2013] Greece will be reborn,” he said."

Nå kan man nok hevde at ganske mange land fra tid til annen kommer i en situasjon der de utsettes for populistiske politikere som bruker for mye penger på pensjoner og velferdsytelser, slik at landet får behov for å spare. Og fordi en del velgere ikke liker politikere som kutter i velferdsytelsene, må politikerne konstruere et system der det fremstår som de må binde seg til masten. EU har egentlig laget et slikt system. Det finnes regler som begrenser euro-landene mulighet til å ha store budsjettunderskudd og regler for hvor mye gjeld de har lov til å ha. Norge har på samme måte en egen selvpålagt "handlingsregel" for bruk av petroleumsfondet som binder våre politikere til masten. Nå kan man nok hevde at en vanlig selvpålagt handlingsregel ikke er nok når det gjelder Hellas, de har et politisk og økonomisk system som er så gjennomført korrupt og så ute av kurs at det kreves kraftigere medisin.

New York Times hadde nå i helgen en svært interessant beskrivelse av hvor gjennomsyret Hellas er av skattejuks og svart økonomi. For det er jo ikke slik at alle grekere er fattige, ser man utover de mange småbåthavene i landet er det mye som tyder på at mange er ganske rike. Men når grekere blir spurt om hva de tjener og hva de eier av skattemyndighetene, blir verdiene borte. Noe som for eksempel kommer til uttrykk når de som bor i de rike bydelene nord i Athen blir bedt om å oppgi til skattemyndighetene om de har et svømmebassen i hagen:

"...just 324 residents checked the box on their tax returns admitting that they owned pools. So tax investigators studied satellite photos of the area — a sprawling collection of expensive villas tucked behind tall gates — and came back with a decidedly different number: 16,974 pools."

En studie fra Universitetet i Linz anslår at den svarte økonomien i Hellas er på rundt 25 prosent av BNP. I følge New York Times er det årlig 30 millarder dollar som blir unndratt beskatning. Den samme undersøkelsen viser at den svarte økonomien i Norge og Tyskland er 15 prosent av BNP, mens den i USA er 8 prosent. Hellas burde derfor kunne øke skatteinntektene uten å øke skattenivået, men det forutsetter naturligvis at flere begynner å oppgi hva de tjener og at de som krever inn skattene ikke lar seg bestikke. Og det krever en regjering som er villig til å gjøre noe med problemene. I dag er det så vanlig å bestikke offentlig ansatte,  at det til og med er alminnelig kjent hva prisen er:

"To get more attentive care in the country’s national health system, Greeks routinely pay doctors cash on the side, a practice known as “fakelaki,” Greek for little envelope. And bribing government officials to grease the wheels of bureaucracy is so standard that people know the rates. They say, for instance, that 300 euros, about $400, will get you an emission inspection sticker."

Det kommer til å bli en veldig lang og krevende oppoverbakke for Hellas. Men som med Odyssevs så blir det litt lettere å unngå å bli ledet inn i fristelse når man er bundet til masten. Europas problemene stopper imidlertid ikke med Hellas. Spørsmålet nå er hvor mange flere land som må følge grekernes eksempel og be om å bli bundet til masten. Denne grafikken fra New York Times viser hvor stor gjeld Italia, Spania, Irland,, Portugal og Hellas har, og hvem de skylder penger. Det er ikke rart mange har dårlige nerver i finansmarkedene for tiden.

Om Hellas, EU og gjeting av katter

Dagens dårlige nyhet i finansmarkedene var at S&P har nedgradert Hellas kredittverdighet til "junk status". Noe som betyr at renten på den greske stats lån er så høy at de ikke har noen realistisk vei ut av dette på egenhånd. Som Wall Street Journal skriver så er valgmulighetene som gjenstår svært få. Hellas vil før eller senere bli satt under administrasjon av EU, IMF eller begge.

Et interessant spørsmål når dette utfallet egentlig er gitt, er hvorfor det skal ta så vanvittig lang tid å komme opp med den pakken som skal redde Hellas? Og siden dette er ting IMF har kompetanse på og gjør relativt ofte og raskt, hvorfor driver EU og roter til dette og også skal redde Hellas?

Financial Times har en kritisk og tankevekkende analyse av dette mystiske forholdet mellom EU og IMF. FT skriver først om fordelene ved å få lån fra IMF:

"One, you get cheap loans. The interest rates for an IMF stand-by arrangement currently start at a reasonable 1.26 per cent for small amounts and go only a couple of percentage points higher. Two, you import the policy credibility of the IMF’s brand. You can quibble about the “conditionality” attached to fund lending, but its arrival in a crisis-racked capital is rarely followed by a wild public spending spree. Three, you gain a valuable political shield to deflect public anger. It is easier for a government to slash public spending or raise interest rates by shuffling off responsibility to the fund than it is to claim original authorship. If you don’t like being unpopular, get the IMF to do it for you. They’ve been doing it a long time and they’re good at it."

Men her ligger også nedsiden. Den dagen du ber IMF komme innrømmer du at du har tapt. Det er sannsynligvis derfor EU har insistert på å sette sammen sin egen pakke. Det skulle bidra til at Hellas ikke taper ansikt. Problemet er at EU ikke har de instrumentene og den beslutningsprosessene som skal til. Noe som i følge FT har ført til at Hellas får alle ulempene i en IMF løsning, men foreløpig ikke ser noe til fordelene.

"Repeated inconclusive meetings of European finance ministers; public squabbling over lending conditions; debates about the role of the IMF; doubt, even, whether bail-outs are permitted by EU and national law. A bizarre diversion halfway into talk of creating a European Monetary Fund completed the picture of an exercise in cat-herding. The delay and confusion has made default more likely and squandered the benefits of IMF involvement."

Å gjete katter er som kjent ikke spesielt enkelt og gir erfaringsmessig ikke noe godt resultat. Hensikten har nok vært å vise europeisk handlekraft og samhold. Resultatet har vært omtrent som det må bli når det ikke finnes verken virkemidler eller enighet, et sant kaos som ennå ikke er over:

"Even now, approving the loan in each of the 16 eurozone states will take another week. Adherence to constitutional niceties is admirable, but this is a debt crisis in the capital markets of the 21st century, not the Congress of Vienna. If it takes nearly three months to get agreement in the eurogroup, then the eurogroup should not be leading a financial rescue. The house is burning down, and the eurozone is sitting around debating the constitutionality of calling the fire brigade or filling a bucket of water."

Og som sagt haster det å få på plass en løsning for Hellas. Etter dagens nedgradering av kredittverdigheten steg renten Hellas må betale for et toårig lån til 15 prosent. Det er enda høyere enn Venezuelas 11 prosent rente og Argentinas 8,8 prosent, to av landene i verden det for tiden er mest risikabelt å låne penger til.

Den greske tragedien

I gresk mytologi var Plutus rikdommens gud. Han var sønn av Demeter og var gjerne avbildet med et overflødighetshorn med korn, som på bildet. Plutus ville dele ut rikdommene bare til dem som fortjente det, men Zevs ble misunnelig og gjorde ham blind slik at Plutus ble tvunget til å dele ut rikdommene på en helt vikårlig måte. Omtrent slik som i dagens Hellas, skriver to forskere i Wall Street Journal i dag:

"As the myth goes, Plutus wanted to grant riches only to the "the just, the wise, the men of ordered life." Zeus blinded him out of jealousy of mankind (and envy of the good), leaving Plutus to indiscriminately distribute his favors. Modern-day Greece may be just and wise, but it certainly has not had an ordered life. As a result, the great opportunity and wealth bestowed by European integration has been largely squandered."

Artikkelen er skrevet av Simon Johnson, professor ved MITs Sloan School of Management og Peter Boone som er tilkyttet LSE. De beskriver hva som har skjedd i forholdet mellom EU, IMF og Hellas, og argumenterer for hvorfor det er IMF og ikke Frankrike og Tyskland som burde støtte Helles direkte. Og de minner om hvordan de som mottar støtte er takknemlige i omtrent tyve minutter før de begynner å klage igjen:

"The Europeans will experience firsthand what the IMF has long known. When you ride to the rescue of a financially embattled nation, your arrival is appreciated for about 20 minutes. Then people become embarrassed, resentful and even angry."

Akkurat dette er nå i ferd med å skje. Statsminister Papandreou er i ferd med å flytte oppmerksomheten bort fra det Hellas må gjøre for å rydde opp i eget hus, og av alle ting i ferd med å begynne med populistiske angrep på EU. I følge Financial Times:

"Greece on Friday unleashed a fierce attack on its European Union partners, accusing them of creating a “psychology of looming collapse” a day after they pledged support for the country’s crisis-hit government. George Papandreou, Greek prime minister, said that, in the eurozone’s first big test, Greece had become “a laboratory animal in the battle between Europe and the markets”.

Hellas sitt problem er at tyske politikere og skattebetalere ikke ser det helt på samme måte. I deres verden er det Hellas som har vært uansvarlige. Og det er Tyskland som alltid må stille opp når andre land i Europa ikke tar ansvar. Det er de lei av, og det kommer ikke til å hjelpe at Hellas sutrer og kjefter, tvert imot. Det eneste Hellas kan gjøre for å bli tatt på alvor er å begynne å rydde opp. Som parlamentarisk nestleder for CDU/CSU i Forbundsdagen Hans-Peter Friedrich så treffende sier:

"We have a big problem,” said Hans-Peter Friedrich, deputy leader of the largest Christian Democrat-Christian Social Union group in the parliament. “Four years ago we increased our pension age to 67. In Greece it is 55. We cannot persuade our people that we will give the Greeks money to finance their state spending when they have not carried out their most urgent reforms.”

Hvis man skal trekke parallellene tilbake til Plutus og gresk mytologi så minner situasjonen om det som skjedde i Aristofanes skuespill om Plutus. Plutus er her en blind tigger som fordeler rikdommen vilkårlig fordi han ikke kan se. Men han besøker et tempel og får synet tilbake igjen. Etter dette kan han igjen begynne å fordele rikdommen til dem som lever ordnede liv og har gjort seg fortjent til rikdom. Dette fører til kaos i bystaten Athen, for det er ikke lett å omstille seg til at rikdommen skal gå til dem som oppfører seg ordentlig og jobber for pengene.

Det kan virke som Athen i dag står overfor omtrent samme situasjon som Athen gjorde i Aristofaens greske komedie. Uansett hvor mye man klager og nekter å innse realitene, vil enten Tyskland eller IMF ta på seg rollen som den seende Plutus og kreve at rikdommene ikke sløses vekk på ineffektivitet og korrupsjon, og at inntekter og utgifter må henge sammen. I Hellas vs Tyskland er det derfor viktig for EU at Tyskland vinner.

Går Hellas konkurs?

Hellas er et hyggelig sted å dra på ferie. Flotte badestrender og masse sol. Men når det gjelder politikk og økonomi så sliter landet med å få det til. Offentlig sektor i Hellas er kjent for å være både korrupt og inkompetent. Og den er alt for stor.

Dessuten har regjeringer i Hellas hatt en lei uvane med å ikke snakke sant om den økonomiske situasjonen i landet. Men nå har sannheten kommet ut og landets kredittverdighet gått utfor stupet. The Economist skriver i siste nummer:

"Successive Greek governments have managed to hoodwink the European Union over the size of the country’s budget deficit and its public debt by blaming their predecessors and then promising to do better. No longer. The European Commission’s fury over a leap in the projected deficit for 2009 from 6.7% of GDP (the figure from the old centre-right New Democracy-led lot) to 12.7% (the figure produced by the new centre-left Pasok government) helped to trigger a collapse in the Greek bond markets and even provoke dire warnings that the country might go bust."

En svært alvorlig side ved situasjonen Hellas har kommet opp i er at myndighetene ikke har betalt regningene for medisinsk utstyr og legemidler de har importert. Gjelden bare vokser og vokser. Nå vil leverandørene ha betaling, hvis ikke vil de slutte å selge noe til Hellas. Financial Times skriver:

"Yiannis Chryssopathis, legal counsel at the Hellenic Association of Pharmaceutical companies, said the debt was significantly larger than the official statistics. He said drug and device companies were cumulatively owed €5.2 bn by the end of last year and by this summer the total had reached €6.5 bn. No regular payments have been received from the Greek health ministry since 2005, when a settlement was reached on outstanding bills from earlier years."

Hellas er det landet i EU som har størst gjeld målt som andel av BNP, neste år vil gjelden vokse til 125 prosent. Og budsjettunderskuddet er høyt. Men dette er likevel en situasjon der er mulig håndtere dersom det er politisk vilje og evne til å gjøre noe. Slik vi ser i for eksempel Irland, der de offentlige utgiftene blir redusert på en drastisk måte. Problemet er at selv om Hellas ikke går konkurs i neste uke, er det ingen som tror at Hellas kommer til å gjøre nok. Med en så stor offentlig sektor er ikke landet konkurransedyktig. De har et pensjonssystem som ikke er bærekraftig. Hellas har fem forvaltningsnivåer (Norge har tre forvaltningsnivåer, som etter mitt syn også er et nivå for mye). Og mest alvorlig av alt, landet er infisert av omfattende korrupsjon, noe statsministeren også erkjenner.

"Our basic problem is systemic corruption,” Mr Papandreou said in Brussels on Friday. “We intend to take harsh measures to root it out.” However, he made it clear that Greece would not follow Ireland’s example and enforce drastic wage cuts.“If we were at the edge of the abyss, we would cut wages in half. But we are not and we are fighting hard not to get there. We will protect wage-earners and pensioners.” His unwillingness to specify cost-cutting measures disappointed market-watchers, aware that Greece is expected to record a budget deficit of more than 12 per cent of gross domestic product this year."

EU vil neppe overlate Hellas helt til seg selv denne gangen heller. Men EU-landene har mye annet å tenke på. Og Hellas sliter med troverdigheten. De er klart i konflikt med reglene for Euromedlemskap og det er ikke første gang de lover å rydde opp.