Fotball og ledelse av primadonnaer

Gårsdagens to kvartfinaler i VM, mellom Tyskland-Argentina og Paraguay-Spania, demonstrerte igjen at det er forskjell på det å ha gode spillere og det å ha et godt lag.

Selv har jeg for eksempel håpet at Argentina ville nå langt i VM, men jeg har ikke regnet med at de ville gjøre det, først og fremst fordi jeg ikke har trodd på Maradonas lederegenskaper. Selv om et lag har noen av vedens beste spillere er det ikke godt nok dersom stjernene ikke spiller godt sammen. Primadonna er et begrep som noen ganger blir brukt negativt om store stjerner som dyrker sitt fag og sin perfeksjonisme. Men det er ikke negativt med store stjerner, det er de som trekker publikum til forestillingene og som kan prestere det helt magiske og geniale. I en fotallkamp kan en stor stjerne utgjøre forskjellen. Men det er på fotballbanen som på operascenen, primadonnaens kunstneriske prestasjoner må fungere innenfor rammen av det laget som helhet skal prestere, ellers vil stjernene komme i veien for laget de er en del av.

Jeg har tvilt på Maradona som leder. At han fungerer godt i medgang er åpenbart, men jeg har vært spent på hvordan han ville fungere når laget lå under 0-2 i en avgjørende kamp. Svaret fikk vi i går. Da Klose la på til 2-0 ramlet Argentina sammen etter å ha sett ut som et vinnerlag i store deler av kampen. Det var ingen trener der da som klarte å tilføre ekstra magi. Sannsynligvis fordi det er helt andre egenskaper enn de Maradona har som skal til for å få et helt lag til å overvinne en krise.

Heltene i fortellingen om fotball som lagspill så langt er Tyskland og Paraguay. Tyskland fordi de viser at fotball fortsatt er et lagspill og at man ikke trenger å ha de største stjernene for å spille godt som et lag. Og stikk i strid med alle historiske erfaringer spiller Tyskland effektiv og vakker angrepsfotball. Angrepet starter i det de vinner ballen ved egen sekstenmeter og så går det i en rask bevegelse helt fram til avslutning ved målet i den andre enden. Jeg kommer aldri til å holde med Tyskland, men jeg har stor respekt for det de nå holder på med. Tyskland viser at effektiv fotball ikke må være defensiv. Den andre helten er Paraguay som har gjort det Italia pleier å gjøre på sitt beste i store mesterskap. Kanskje kynisk, og uten tvil defensivt. Men veldig effektivt. Uten en eneste stor stjerne har Paraguay en organisering uten ball som nesten løp selveste Spania (som bare har superstjerner) i senk. Hver gang en spansk midtbanespiller fikk ballen var det tre eller fire mann som la press på spilleren med ballen. De spanske stjernene virket ganske forvirrede. Men de holdt bare nesten, for Spania og David Villa ser ut til å score hver gang de bytter ut Fernando Torres.

Skal vi unngå at Tyskland vinner VM ligger håpet i en VM-finale mellom Nederland og Tyskland. En herlig revansje for det uforglemmelig triste tapet i 1974 da et av verdens mest spennende fotballag gikk i veggen mot tysk maskinfotball. Dagens utgave av Nederland kan klare det det Johan Cruyff og Rob Rensenbrink ikke fikk til.

Don't mention the war

På det utmerkede bloggen History Matters! minner forfatteren Ingar oss på sammenhengen mellom fotball og europeiske verdenskriger. VM i Sør Afrika er i følge enkelte i ferd med å bli mer og mer lik 2. verdenskrig:

"France collapses even before it's started.
As usual, no one understands what the Italians are up to.
The Americans wait far too long before they show any interest.
- And the Brits, once again, have to fight Germany on their own..."

Krigen er et tema veldig mange europeere helst vil unngå, og de blir ikke i særlig mye bedre humør hvis britene glemmer dette og begynner å snakke om analogiene mellom krigen og VM i fotball. "Don't mention the war" er en bok av Stewart Ferris og Paul Bassett med reiseskildringer med utgangspunkt i Europas jernbanenett. "Don't mention the war" er også en bok av John Ramsden, en bok om forholdet mellom England og Tyskland siden 1890 og frem til i dag. Og så har vi "Don't mention the wars - A travel through European stereotypes" av John Connely.

Men klart mest berømt for å ha lansert begrepet er John Cleese i episoden "The Germans" på Faulty Towers:

I følge Wikipedia var John Cleese skuffet over reaksjonene på denne episoden og har sagt at: "Everybody thinks that was a joke about the Germans but they missed it. It was a joke about English attitudes to the war and the fact that some people were still hanging on to that rubbish". Nå var det ikke bare i England man kanskje reagerte av feil grunn, i Tyskland ble ikke denne episoden vist i det hele tatt da resten av den første serien (dette er episode 6) gikk på tysk TV for følge gang. John Cleese laget for øvrig en musikkvideo til England i VM i 2006 som i følge ham selv tok sikte på å presisere enkelte forhold:

Fotball VM: 16 lag igjen - og veien mot semifinalene

Gruppespillet er slutt og 32 lag er blitt til 16. Mest spektakulære frafall er Italia og Frankrike, finalister fra fire år siden. Litt overraskende er det kanskje også at alle de afrikanske lagene bortsett fra Ghana ble slått ut, mens det amerikanske kontinentet har med sju lag og Asia to. Fra Europa er det seks lag med videre.

Som tabellen over viser gjør trekningen at de 16 lagene kan deles i fire grupper med fire lag i hver, som skal kjempe om en semifinaleplass. Tettheten av favoritter er litt ulik i de fire gruppene, noe som blant annet skyldes at resultatene i gruppespillet ikke alltid blir slik seedingen på forhånd legger opp til.

Øverst i venstre hjørne spiller Uruguay, Sør Korea, USA og Ghana. Det var her England og Frankrike skulle spilt hvis de hadde levd opp til eget selvbilde, men slik det nå ser ut er dette gruppen der et virkelig overraskelseslag kan komme lengst. Uruguay er vel det nærmeste man kommer en favoritt i denne gjengen, men både USA og Ghana kan spiller tidvis veldig god fotball. Så, selv om vi neppe finner vinneren av VM i denne gruppen er det i hvert fall en ganske overraskende semifinalist her.

Nederst til venstre i kampoppsettet er Nederland, Slovakia, Brasil og Chile. I prinsippet skal to av de store favorittene, Brasil og Nederland spille kvartfinale 2. juli, og sjansen er vel stor for at en av disse deretter går hele veien til finalen. Begge vant som forventet sine grupper. Det største spenningsmomentet før vi kommer til kvartfinalen er vel om Chile kan spille så godt at de utfordrer Brasil. På en god dag er nok ikke det helt utenkelig.

Nederst til høyre finner vi Paraguay, Japan, Spania og Portugal. Det var her Italia skulle vært og slåss med Spania om en semifinaleplass, men uten Italia er Spania storfavoritt. Men kampen mot Portugal tirsdag kveld blir neppe spesielt lett for et foreløpig litt ustabilt Spania.

Øverst til høyre finner vi Argentina, Mexico, Tyskland og England, i det som ser ut som VMs mest krevende vei til semifinale. Argentina og Tyskland er her fordi de gjorde jobben og vant sine grupper, England fordi de scoret for få mål og ikke vant gruppen. Det gjør at det ligger an til noen store historiske revansjeoppgjør, først England-Tyskland søndag, som er reprise på både VM-finale i 1966, kvartfinale i VM 1970 , semifinale i VM 1990 og semifinale i EM 1996. Vinner England kan vi få England-Argentina, reprise av kvartfinalen i 1986 (Guds hånd) og kvartfinalen i 1998 da Beckham ble utvist. Vinner Tyskland mot England vil Tyskland-Argentina bli en slags reprise av VM finalene i både 1986 og 1990, begge ganger med Maradona i en sentral rolle. Spennende blir det uansett.

Motsatt kan det jo også være interessant å se på kampoppsettet på hvilke lag som ikke kan møte hverandre før i en eventuell finale. Som en ser er Brasil og Nederland plassert i motsatt halvdel av både Argentina, Tyskland, Spania og England. Det betyr at de som drømmer om at Brasil-Argentina spiller finale for første gang kan få ønsket oppfylt. Men vi kan også få reprise av Tyskland-Nederland fra 1974 eller Argentina-Nederland fra 1978. Selv håper jeg på Brasil-England, men Nederland-England er også helt i orden. Knapp favoritt hos bettingselskapene er Brasil-Spania.

Fotball VM: Argentina favoritt, knapt foran Brasil og Spania

Etter at alle lagene i VM har spilt en kamp, og de fleste har spilt to, er listen over favoritter hos bettingselskapene endret en del siden jeg skrev om det rett før VM startet.

Den største endringen på Oddscheckers liste over favoritter til å vinne hele mesterskapet er at Frankrike er helt borte fra toppen. Naturlig nok, siden Frankrike kan bli slått ut i gruppespillet også dersom de vinner sin siste kamp. Et annet lag på vei nedover listene er England. Selv om Englands muligheter til å gå videre fra en svak gruppe fortsatt er ganske store, er det ikke akkurat storspill som har preget England. Tre andre forhåndsfavoritter som har snublet litt i innledningen er Spania, Tyskland og Italia. Men ingen av dem har snublet så fullstendig at de faller veldig mye hos bettingselskapene. Tyskland har faktisk klatret litt på listen og ligger nå på omtrent samme odds som England, med regjerende verdensmester Italia litt bak.

Hva så med de positive overraskelsene? På vei oppover oddslistene er Argentina, som i øyeblikket er knapp favoritt til å vinne hele VM og Nederland som nå er inne i topp fire. Og det er nå tre lag, Portugal, Uruguay og Mexico som har spilt så godt at de i følge bettingselskapene kjemper om plass i kvartfinalen.

Men hva betyr så innsatsen i innledningen for de videre resultatene? Ser vi på historien er det ikke nødvendigvis slik at et dårlig gruppespill trenger å bety så mye. Dersom England skal hente inspirasjon noe sted må det være fra VM i 1982 da Italia ikke vant en eneste kamp i gruppespillet. De spilte 0-0 mot Polen, 1-1 mot Peru og 1-1 mot Kamerun, og gikk videre med samme målforskjell, men et scoret mål mer enn Kamerun. Etter gruppespillet ble spillerne kritisert for å spille uinspirert og kjedelig fotball. Men Italia stokket om på laget, fikk inn Paolo Rossi, og ble som kjent verdensmestre. I finalen i 1982 møtte Italia et Tyskland som også hadde problemer i gruppespillet etter å ha tapt mot Algerie. De måtte vinne mot Østerrike i siste kamp, mens Østerrike kunne gå videre selv om de tapte 0-1. Og resultatet, etter en av tidenes aller mest pinlige VM-kaper (den gang spilte man ikke de siste kampene samtidig, så lagene visste resultatet fra den andre kampen), ble nettopp 0-1 og både Tyskland og Østerrike gikk videre.

VM i 1990 var også interessant i forhold til formstigning for et par lag. Argentina som til slutt kom helt til finalen, kom bare på tredjeplass i gruppespillet, med en seier en uavgjort og et tap. Og England som kom til semifinale (tapte på straffer mot Tyskland etter sitt beste VM siden 1966) begynte gruppespillet med 1-1 mot Irland og 0-0 mot Nederland, før de i siste kamp slo Egypt 1-0 i en meget jevn gruppe. Og apropos jevne grupper, i VM 1994 spilte Italia i samme gruppe som Norge der alle fire lagene fikk fire poeng og lik målforskjell etter en seier, en uavgjort og et tap. Italia kom på tredjeplass i gruppen med et scoret mål mer enn Norge, men Norge var utslått mens Italia gikk videre og kom helt til finalen. Og i VM i Tyskland i 2006 kom Frankrike til slutt helt til finalen etter å ha åpnet gruppespillet med 0-0 mot Sveits og 1-1 mot Sør Korea, før de slo Togo 2-0 i den tredje kampen og gikk videre.

Historien gir med andre ord en viss grunn til håp for England og andre lag med en dårlig start på VM. Turneringen er lang. Men det forutsetter at man begynner å spille fotball på et høyt nivå.

Hand of Clod

Engelske tabloider tilgir ikke lett svake prestasjoner, og i dag er det keeper Robert Green det går ut over. Både Sunday Mirror og News of The World bruker overskriften "Hand of Clod", som naturligvis spiller på Diego Maradonas legendariske "Hand of God" fra 1986.

Dette med keepertabber i store mesterskap er ikke noen lett sak å fordøye i England og VG minner oss om en annen keeperskjebne, Chelseakeeper Peter Bonetti som bare fikk syv landskamper for England. Seks av disse kampene gikk veldig bra, og han slapp bare inne et eneste mål. Problemet var den syvende kampen, som var kvartfinale i VM mot Vest Tyskland i 1970. Førstekeeper Gordon Banks var matforgiftet og Bonetti måtte inn på kort varsel. Det gikk bra veldig lenge, England ledet 2-0 tidlig i andre omgang, men tapte til slutt 2-3 etter ekstraomganger. Minst et av målene var en keepertabbe av Peter Bonetti, som aldri fikk spille for landslaget igjen.

Før kvartfinalen i 1970 var England regjerende verdensmester. Etter kampen skulle det gå hele 12 år før England klarte å kvalifisere seg for et VM igjen, i Spania i 1982. Så det var, for å si det forsiktig, et tungt ansvar å sitte med. Nå må det vel også minnes om at det var trangt om plassen på laget mellom superhelt Gordon Banks og Peter Shilton/Ray Clemence på på 70-tallet, så stakkars Bonetti ville nok vært ute uansett. Bonetti var reservekeeper på det engelske laget som vant VM i 1966, men uten å komme på banen. Og den gang var det slik at de som ikke var på banen i finalen heller ikke fikk medaljer. Dette ble reversert i 2007, da fikk alle som var med i den engelske troppen i 1966, inkludert Bonetti, likevel sine gullmedaljer, 41 år forsinket. Uansett hvor stor tabben til Robert Green var i kampen mot USA har den ikke så veldig store konsekvenser, og kommer nok til å bli glemt mye raskere enn både Bonettis  kvartfinale i 1970, Beckhams utvisning i kvartfinalen i 1998 eller Rooneys utvisning i kvartfinalen i 2006.

Jeg er uenig med alle som nå sier at England har et dårlig lag og ikke kan nå langt i dette mesterskapet. Ja, det er et tankekors at de bruker et spiss som Emile Heskey som aldri scorer mål og en alt for langsom Jamie Carragher i forsvar. Men England er ikke alene om å ha en veldig ujevn tropp, på Argentinas lag i går var det sammen med en glimrende Leonel Messi i startelleveren også en ganske rusten Juan Sebastian Veron. Og hvis man skal ha Liverpoolspillere på laget, hvem vil man helst ha med seg i krigen av Stephen Gerrard, Javier Mascerano og Maxi Rodrigues? De beste engelske spillerne, Rooney, Gerrard, Lampard, Carrick og Ashley Cole er helt på høyde med det beste de andre gode lagene har, utfordringen er å få til en spillestil som gjør at de begynner å spille godt sammen. De har dessuten folk som Glen Johnson, Aaron Lennon og Joe Cole som kan tilføre det lille ekstra som skal til i avgjørende situasjoner. Dessuten har alle lagene, med mulig unntak av Spania, ganske ujevne lag der mye er avhengig av at et par enkeltspillere har dagen. England er definitivt med i kampen fortsatt.

For de som lurer på hvordan en spiller som avgjør et helt VM ser ut ,og  måtte ha glemt hvordan "The Hand of God" foregikk, så er det en påminnelse her:

Three Lions

Det finnes fryktelig mange dårlige fotballsanger og nesten ingen som er bra. Første verset i originalversjonen av verdens beste fotballsang lyder slik:

Everyone seems to know the score
They've seen it all before
They just know
They're so sure

That England's gonna
Throw it away
Gonna blow it away
But I know they can play
Cos' I remember

Three lions on the shirt
Jules Rimet still gleaming
30 Years of hurt
Never stoppped me dreaming

Det er dette håpet om at neste gang klarer vi det, sammen med smerten og kunnskapen om de gang etter gang roter det til i det avgjørende øyeblikket, som gjør The Lightning Seeds "Three Lions" til verdens beste fotballsang. Fotball handler mest om smerte. Originalen nedenfor ble laget til EM på hjemmebane i England i 1996 som offisiell engelsk VM-sang. Siden har sangen vært med og vært mer populær enn allverdens offisielle VM-sanger som er kommet senere.

Det gikk forøvrig som det det pleier også 1996. England spilte bedre noen gang siden 1990 og kom til semifinale. Men der ble det igjen straffekonkurranse mot Tyskland, og Tyskland vant 6-5 etter at Gareth Southgate bommet på den 6. straffen. Til VM i 1998 laget derfor Lightning Seeds en ny versjon at Three Lions som starter med straffemissen til Southgate og har en oppdatert tekst:

For meg er det England det handler om når det er VM. Nå  har det riktignok opp gjennom oppveksten ikke vært noen selvfølge at England har vært med, 70-tallet var en spesielt svak periode der England etter å ha deltatt som regjerende mester i 1970 var borte i både 1974 og 1978. Siden har det vært litt opp og ned. Aller best i 1990 da det ble et bittert semifinaletap mot et kjedelig Tyskland. Dårligst fire år etterpå da England ble slått ut av Norge og Nederland i kvalifiseringen og ikke var med. Men fra 1998 har England vært med og tapt på straffer og utvisninger to av de tre gangene (mot Argentina i 1998 da Beckham ble utvist og mot Portugal i 2006 da Rooney ble utvist).

Et nytt Fotball VM tenner alltid et nytt håp som at denne gangen vil det holde til å vinne hele greia. Og engelskmenn er sannsynligvis mest optimistiske av alle. Man er jo ikke med for å delta, men for å vinne. Og i anledning nytt VM har Robbie Williams laget en ny versjon av Three Lions. Jeg synes den er dårligere enn originalen, men den er verdt å høre på, og kan jo prøvelyttes sammen med denne fanvideoen på YouTube med engelske fotballhistoriske høydepunkter:

Åpningskamp i fotball VM - og historiens styggeste takling

Fredag er det endelig i gang i Sør Afrika med åpningskamp mellom vertsnasjonen Sør Afrika og Mexico. Det inspirerer jo også til litt nostalgi rundt dette med åpningskamper. Til og med VM i 2002 var det slik at det var regjerende mester som spilte åpningskamp, ikke vertsnasjonen. Dette var gjerne kjedelige kamper som endte 0-0, men et par ganger har det vært virkelige sjokkåpninger. For eksempel i VM i 2002 da regjerende mester Frankrike ble slått 1-0 av Senegal i åpningskampen og så tapte mot Danmark og røk ut allerede etter gruppespillet.

Men klippet under er fra et annet VM-historisk høydepunkt, åpningskampen i VM i 1990 der regjerende mester Argentina møtte Kamerun og tapte 1-0. Argentina gikk senere videre med et nødskrik fra gruppespillet og kom på mystisk vis helt til finalen. Denne utgaven av Argentina var ikke i nærheten av 1986-utgaven, men en kynisk og ganske defensiv spillestil (i 1990 spilte de fleste lagene ganske kjedelig og det ble scoret få mål) kombinert med noen øyeblikks magi fra Maradonna og Caniggia gjorde at Argentina slo ut både Brasil og vertslandet Italia, i en merkelig semifinale der store deler av Napolis publikum holdt med byens store helt Diego Maradona og ikke med det italienske landslaget.

Men klippet er som sagt fra åpningskampen der Claudio Caniggia, en av verdenshistoriens raskeste fotballspillere, blir forsøkt felt to ganger og holder seg på beina, før han blir utsatt for det som kanskje er tidenes styggeste takling i en VM-kamp. Det har vel sjelden vært mindre tvil om et rødt kort:

Jakten på supporterutstyr fra Nord Korea

Nord Korea er ikke kompatibelt med resten av verden. De har verken internett eller mobiltelefoner i alminnelig bruk. Ikke har de så mye annet heller. Men landet er kvalifisert for Fotball VM i Sør Afrika for første gang siden 1966, så i år er Nord Korea og Sør Korea med i samme VM. Siden da er Sør Korea blitt 20 ganger rikere pr innbygger enn Nord Korea.

Det kan nok ha noen ganske bisarre sider å være et aggressivt ikke-kapitalistisk land og være med i noe så kommersielt som et Fotball-VM. Vi lever tross alt ikke i 1966, selv om Nord Korea har en levestandard som er omtrent som på 60-tallet. Wall Street Journal har en morsom sak om hvem de tror skal lage nye fotballdrakter for Nord Korea. I dag er det jo slik at supporterutstyr og fotballdrakter er stor butikk. Og utvalgte leverandører som Addidas, Puma, Umbro eller Nike får enerett til å selge offisielt utstyr for lagene - drakter, treningsklær og fritidsklær i masse varianter som selges til en bra pris, og relanseres jevning i nye versjoner fordi det er en viktig inntektskilde for fotballforbundene. Samlere og ekte supportere må jo ha siste versjon. (Her kan man for eksempel se Englands nye landslandsutstyr fra Umbro til VM.)

Men hvor kan fans og samlere få tak i supportereffekter og fotballtrøyer fra Nord Korea? Nå er det betydelig flere rundt om i verden som kjøper draktene til Brasil, Italia og England enn drakten til Nord Korea, men det er tross alt en del samlere der ute som må ha alt, også drakten til DPRK. Og det at den er vanskelig å få tak i gjør det ekstra interessant. Nå viser det seg at uoffisielt supporterutstyr i form av t-skjorter og andre effekter ikke er noe stort problem. På dette området sørger kapitalismen for alle behov, også Nord Koreas. Zazzles nettbutikk flommer over av nord-koreanske effekter. Og på soccer.com kan man kjøpe I Love DPRK fotball t-skjorte. En kan også finne nordkoreanske retrodrakter i 1966-design i UK Soccer Shop.

Betydelig mer vrient, for ikke å si umulig, er det å finne den offisielle drakten for årets VM. I følge Wall Street Journal bruker ikke Nord Korea noen av de store leverandørene, men valgte Pirma fra Mexico som leverandør i full fart før en vennskapskamp i mars i år. Men de har ikke hørt mer, men antar at disse draktene kanskje vil bli benyttet i VM også. Men tidligere denne uken brukte de drakter fra den spanske leverandøren Astore i en vennskapskamp mot Hellas, men Astore sier de ikke har fått noen bestilling og at draktene som ble brukt i kampen ble solgt til noen i Kina, og at noen har sydd på de nasjonale emblemene senere.

Men en Richard Smith i Subside Sports i Exeter, som setter sin ære i å ha utstyr fra samtlige land i VM i utvalget sitt, ville ikke slå seg til ro med å ikke ha drakter fra Nord Korea. I følge Wall Street Journal mener han at han lett kan selge minst 1000 drakter til samlere:

"After spending months on the puzzle, Mr. Smith finally solved part of it earlier this month. A contact in Asia informed him that the North Koreans had struck a deal with Legea SRL, an Italian company. Lorenzo Grimaldi, Legea's marketing manager, confirmed that it has the North Korean contract. He said it struck the deal in Pompei, Italy, in early February, which predates the negotiations between Pirma and the North Koreans. Legea wants the exposure of having jerseys with its logo shown on TV all over the world."

Så spørs det da om nordkoreanerne klarer å få produsert nye drakter før VM begynner om to uker. Den er i hvert fall ikke til salgs på noen nettbutikker enda, selv om det finnes en etterspørsel. Men dette med å møte etterspørsel med et tilbud har nok aldri vært Nord Koreas sterke side.

Fotball VM: Spania favoritt, foran Brasil og England

Fotball VM i Sør Afrika begynner 11. juni og varer til 11. juli. Det blir en måned med vegg til vegg fotball på høyeste nivå, og vil nok medføre litt blogging underveis. Det gjelder å planlegge hva man skal se, og for kampprogram og gruppeoppsett kan de offisielle sidene til 2010 Fifa World Cup anbefales.

Et naturlig åpningstema her på bloggen to uker før det begynner er en statusoversikt over favorittene til å vinne VM. Enten man skal satse penger eller bare se hvem folk tror vinner, kan det være interessant å se på hvordan oddsen utvikler seg. Til venstre er et lite utklipp fra Oddscheckers oversikt over favorittene til å vinne hele Fotball VM hos diverse bettingselskaper.

Skal vi tro bettingselskapene blir de fire semifinalistene Spania, Brasil, England og Argentina, lag som gir mellom fire og syv ganger pengene tilbake hvis de vinner. Av disse er Brasil og Argentina de mest rutinerte VM-landene med 11 finaler til sammen (men aldri mot hverandre). Engelske fans tror alltid England vil vinne, men har bare vunnet en gang, hjemme i 1966. Og eneste andre gang de var i semifinale var i 1990. Spania har lite å vise til i VM, men er regjerende europamester og har et meget sterkt lag på papiret, så det er nok årsaken til favorittstempelet. Jeg har mye større problemer med å forstå Argentinas favorittstempel. Med Maradona som trener er jeg redd for at et på papiret virkelig godt lag kan reduseres til noe middelmådig. Og det var bare såvidt de kom seg til VM i det hele tatt.

Og ser vi videre på bettingselskapenes oddsoversikter så får vi tro at de andre fire lagene som spiller kvartfinale er Nederland, Italia, Tyskland og Frankrike. Disse lagene gir mellom 11 og 18 ganger pengene tilbake hvis de vinner hele VM. Dette er de fire europeiske landene med best historikk i VM. Italia og Frankrike var i finalen sist, Tyskland tapte finalen i 2002. Minst et av disse fire landene har vært i samtlige elleve VM-finaler siden 1966, og vunnet fem av dem. Det er med andre ord solide historiske grunner til at de er høyt på listen over favoritter. Men tross all rutinen er nok særlig Tyskland og Frankrike langt unna den bredden i stallen de har hatt før, og som kreves for å gå hele veien.

I tillegg til å satse penger på vinner av VM kan man også spille på hvilke to lag som kommer til finalen. Her er det litt variasjon mellom de ulike selskapene, men gjennomgående er det Spania-Brasil som leder knapt foran Spania-England, Brasil-Argentina og England-Argentina. Dette siste alternativet er jo en virkelig drømmefinale, en finale med fotballhistorisk sus som ville gi England anledning til å revansjere tapet mot Maradona og Guds hånd i kvartfinalen 1986 og den triste utgangen i 1998 da David Beckham ble utvist og det ble straffekonkurranser.

Straffekonkurranser er for øvrig en helt tilfeldig måte å avgjøre fotballkamper som kan gi noen overraskelser. Det pussige er at selv om straffekonkurranser er tilfeldige så er det alltid England og Nederland som taper dem. Dette med England og straffer er en smertefull sak, men må nok bli tema i et senere blogginnlegg.