The Sun: Put the great back into Great Britain

Det blir omtalt som er stor og viktig politisk begivenhet i England når The Sun skifter side og går fra rødt til blått. De har sluppet ut blå røyk fra pipen over redaksjonslokalene og skriver i dag at:

"The Sun believes - and prays - that the Conservative leadership can put the great back into Great Britain."

Ganske pompøst, men sannsynligvis ganske viktig. The Sun er tross alt en av verdens største aviser med rundt 3 millioner i opplag. Nå skal man vel også minne om at The Sun ikke alltid har støttet Labour. På valgdagen 9. april 1992 da Neil Kinnock var Labours statsministerkandidat (og stor favoritt) skrev The Sun over hele forsiden:

"If Kinnock wins today will the last person to leave Britain please turn out the lights"

Mange hevdet at denne forsiden avgjorde valget i 1992. Men siden valget i 1997 da Tony Blair ble valgt og fram til nå, i til sammen tolv år, har The Sun støttet Labour. Nå ser det ut som Labours kommer til å tape valget som kommer (senest) til våren uansett. Snittet av målinger gir de konservative 39 prosent og Labour 26 prosent. De helt ferske målingene sier at forskjellen er under ti prosent, men dette kan ha med at Labour har en landsmøteeffekt nå. I det litt mer langsiktige bildet har de konservative nå et forsprang av thatcherske dimensjoner.

Hva er det så som har skjedd? Skulle ikke venstresiden rykke fram på alle fronter når finanskrisen begravet både troen på markedsfundamentalisme og kapitalismens som sådan? Og så har borgerlige partier styrket seg i stort sett hele Europa, med unntak av periferilandene Norge, Hellas og delvis Portugal. Partiene til venstre for sosialdemokratene er blitt både mer irrelevante ideologisk og (med unntak av Norge) uten makt. Sosialdemokratene er opptatt av å redde kapitalismen og arbeidsplassene, men blir ikke belønnet av velgerne. For det virker som velgerne i Europa (men ikke i USA) akkurat nå går et skritt til høyre når de velger politikerne de tror kan få fart i verdiskapingen igjen.

Jeg tviler imidlertid på at de sosialdemokratiske partiene er ute av regjeringene i de store landene i Europa på mer permanent basis. De kommer nok tilbake, sannsynligvis i en utgave som treffer høyt utdannede urbane velgere som er opptatt av miljøvern enda bedre. Men det er en analyse jeg får komme tilbake til senere.

Helse og sosiale medier - patientslikeme.com

Onsdag arrangerer InnoMed Innovasjonskonferansen 09 på Holmen Fjordhotell, en konferanse om mer og bedre innovasjon i helsesektoren. På programmet er, i tillegg til at Bjarne Håkon Hansen skal fortelle hva han mener om innovasjon i helsesektoren, noen ganske spennende presentasjoner av konkrete innovasjoner som gjør at flere pasienter kan få livsnødvendige helsetjenester hjemme i stedet for å måtte reise til et sykehus.

Men er det noen virkelig radikale nye ideer der ute? Kan vi for eksempel tenke oss at sosiale medier blir brukt på en systematisk måte slik at pasienter kan dele erfaringer og kunnskap, og at dette kan bidra til at vi blir friskere? Og hvis man tar dette enda et skritt lengre: Kan man utnytte selve delingskulturen i sosiale medier som input i innovasjonsprosessene og hjelpe dem som skal utvikle nye legemidler, medisinsk utstyr eller hjelpemidler?

Det sosiale nettverket Patientslikeme.com har som mål (se videoen over) å gjøre nettopp dette. Ideen er såpass radikal at den er inne på Wireds nye "The Smart List: 12 Shocking Ideas That Could Change the World", der den beskrives som "Forget Medical Privacy". Og tankegangen er virkelig radikal. I tillegg til å ta i bruk et eget nettsted til å lage en profil og dele erfaringer og data med andre med samme sykdom som en selv, et slags Facebook for pasienter, deler en også sine pasientdata med helt andre. Og begrunnelsen for dette finnes i Patients Like Me sin "Openness Philosophy":

"We believe sharing your healthcare experiences and outcomes is good. Why? Because when patients share real-world data, collaboration on a global scale becomes possible. New treatments become possible. Most importantly, change becomes possible. At PatientsLikeMe, we are passionate about bringing people together for a greater purpose: speeding up the pace of research and fixing a broken healthcare system. Currently, most healthcare data is inaccessible due to privacy regulations or proprietary tactics. As a result, research is slowed, and the development of breakthrough treatments takes decades. Patients also can’t get the information they need to make important treatment decisions. But it doesn’t have to be that way. When you and thousands like you share your data, you open up the healthcare system. You learn what’s working for others. You improve your dialogue with your doctors. Best of all, you help bring better treatments to market in record time."

Patients Like Me har en egen blogg som heter "The Value of Openness" som beskriver hva de holder på med og hvilke resultater de oppnår. Dette er definitivt ikke noe som passer for alle. Mange vil ha gode grunner til å ikke ønske å dele sine høyst private ting. Og retten til å bestemme over sine egne data selv er en helt grunnleggende rettighet. Men noen ønsker å dele, og her er det mange som har langt inn profilene sine, i full åpenhet. Her kan man for eksempel finne personer som står fram i full åpenhet i grupper for HIV/AIDS, ALS/MND, Mood Conditions, Parkinson's Disease og flere andre sykdommer.

Det er tusenvis av blogger og andre helserelaterte sosiale medier der ute, og det er få områder der veksten er like eksplosiv som helsenettsteder. De fleste er helt uavhengige av myndighetene og det organiserte helsevesenet. En liten oversikt over hvor folk i dag henter informasjon om helse på nettet finnes her på Health 2.0 (den sier at 70 % bruker søkemotorer som Google, rundt 20 % bruker Wikipedia). Et annet interessant eksempel er "Wego Health - empowering health activists to help others", et sosial medienettsted som har som mål å bygge nettverk som lar opinionsledere og aktivister diskutere og utveksle kunnskap.

Jeg tror vi trygt kan slå fast at vi bare har sett begynnelsen på noe som kommer til å bli virkelig stort fremover. Og at det er god plass til mer innovasjon på dette området.

Zero 09: miljø, næringsliv og Lord Stern

Mandag åpnet Zero 09 - The Zero Emission Conference på Gardermoen. En møteplass med flere hundre deltagere fra miljøvernorganisasjoner, myndigheter og næringsliv. Og med foredragsholdere som er blant de største navnene ute og hjemme.

Selve hovedattraksjonen er Lord Nicholas Stern, mannen bak the Stern Review, en 700 siders klimarapport som viser hvor alvorlig situasjonen er på grunn av menneskeskapte klimaendringer. Men også en rapport som beskriver hvordan aktive tiltak må kombineres med vekst og markedsøkonomi. Ja, han sa vel ganske eksplisitt i dag at vekst er helt nødvendig dersom vi skal kunne mobilisere nødvendig politiske støtte til klimatiltak, ikke minst i utviklingslandene.

Nicholas Stern leder The Grantham Research Institute on Climate Change and the Environment ved London School of Economics (LSE), på denne nettsiden kan man se en oversikt over ulike rapporter og foredrag Stern står bak.

Nicholas Stern var i likhet med andre foredragsholdere opptatt av at vi ikke må surre oss bort i prosentdiskusjoner som tåkelegger utfordringen. Det er en øvre grense for hvor store absolutte utslipp verden tåler. Og fordeler vi dette på verdens innbyggere er regnestykket egentlig ganske enkelt i følge Stern (hentet fra Zero 09s eget referat):

"- Jeg ser at Stern-rapporten underdrev effekten av klimaendringene. Endringene skjer kjappere, og er større enn vi antok. Dette innebærer at vi må redusere utslippene internasjonalt fra 50 gigatonn nå, via 35 gigatonn i 2030 til 20 gigatonn i 2050. På det tidspunktet vil det være ca 9 milliarder mennesker på jorda, det betyr at vi ender med ett gjennomsnitt på to tonn pr hode i mulig utslipp årlig (I Norge i dag ligger vi på ett utslipp på elleve tonn pr person). Og det er viktig at dette er ett gjennomsnitt; noen vil holde seg under dette, men ingen kan gå noe særlig over grensen, understreket Stern."

BI-professor Jørgen Randers delte ut karakterer til regjeringens klimapolitikk og mente det på de fleste områder er lite å skryte av. Men mens oljenæringen fikk kritikk av Randers så fikk industrien ros: "- Industrien er den store helten! Utslippene har sunket vesentlig, og ligger godt under referansebanen, sa Randers".

Det at klimapolitikk for tiden er viktigere for mange i næringsliv og industri enn det er for velgerne var også et tema Jonathan Lash ved World Resources Institute (WRI) tok opp da han analyserte den politiske situasjonen i USA. Han sa at:

"I USA er ikke klima et spørsmål i folkeopinionen nå. De fleste er mer opptatt av finanskrisen og føler at dette er et mer akutt spørsmål. Men på den andre siden er deler av industrien veldig opptatt av å gjennomføre klimatiltak."

Jeg tror dette er en presis beskrivelse, og en situasjon som kan være litt forvirrende for enkelte miljøvernere. For det er uvant å være på samme side som næringslivet mens opinionen generelt er mer negativ til miljøtiltak. Hvorfor er det slik? Noen i næringslivet er investorer som er interessert i bygge ny industri og tjene penger fordi det er litt tidligere ute. Som Jens Ulltveit Moe, som sa at "- Tiden for de store ideer vil komme".

Men også andre i næringslivet tar en mer proaktiv rolle en tidligere i miljøsammenheng. Det henger sammen med kvoteregimer og reguleringer som gjør at miljøhensyn må prises inn i beslutningene på en annen måte enn før. Og om en vanskelig overgangsperiode til et lavkarbonsamfunn vi vet kommer uansett. Fordi bedrifter og eiere misliker usikkerhet om fremtidige rammebetingelser mer enn noe annet, er det ikke helt unaturlig at man ber om å få fremtidens regler på plass så tidlig som mulig.

Einar Håndlykken, Petter Stordalen og Zero skal ha ros å synliggjøre at disse skillelinjene ikke alltid går der man tror. Og for å lage en møteplass med fremtidsoptimisme der man snakker sammen på tvers av sektorer og skillet stat-privat. Og ja, næringslivet er opptatt av å tjene penger. Men det å tjene penger er ikke så dumt når man skal utvikle fremtidens miljøløsninger.

Ny regjeringserklæring - 50 forslag

I dag begynner de tre rødgrønne partiene forhandlinger om innholdet i en ny regjeringsplattform. Abelia har sendt brev til forhandlerne og vedlagt 50 forslag til punkter en ny regjeringserklæring bør inneholde.

Disse 50 tiltakene for Kunnskapslandet Norge er laget av kunnskaps- og teknologibedrifter som er medlemmer i Abelia. Det ble blant annet gjort sammen med en del sentrale norske politikere fra alle partiene på Abelias sommerkonferanse i juni i år.

Etter at dokumentet ble ferdig ble det sendt til alle partiene ved starten av valgkampen. Og flere av partiene har sagt at de er enige i de fleste tiltakene. For eksempel har noen av SV stortingskandidater slått fast at de støtter 40 av de 50 tiltakene. Inga Marte Thorkildsen sa til Sandefjords Blad under valgkampen at:

"– En av de største landsorganisasjonene i NHO, Abelia, har laget et forslag til regjeringserklæring på 50 punkter. Der kan SV slutte seg til 40 av punktene. Abelia representerer kunnskapsbedrifter, så det er ikke overraskende at SV finner mye felles med den delen av næringslivet. Grunnen til at SV gjør det bra, er vårt partis overordnede mål om å legge om til en grønn kunnskapsøkonomi, legger hun til."

Det gir jo et visst håp om at flere at disse tiltakene for kunnskapssamfunnet vil finne veien inn Regjeringens plattform for neste fireårsperiode. Dokumentet er delt i tre tiltaksområder: Det er tiltak for å fremme innovasjon og skape fremtidens næringsliv. For det andre er det tiltak for å styrke kvaliteten på utdanning og forskning. Og det er for det tredje tiltak for å skape en modernisert og samspillende offentlig sektor.

Summen av satsinger på disse områdene vi avgjøre hvordan Norge klarer overgangen til å bli et kunnskapsland som mestrer raskere endringstakt og mer global konkurranse. Det betyr selvsagt også mye hvilke personer som får hvilke posisjoner i en ny regjering. Men selv de dyktigste statsråder trenger en ambisiøs plattform å jobbe ut fra.

Borgerlig Tyskland - historisk nederlag for SPD

Hvis vi spoler tilbake fire år til 2005 vil noen sikkert huske at det egentlig ble uavgjort ved valget i Tyskland. Angela Merkel overtok makten etter et SPD og CDU/CSU begge gikk tilbake, men fordi ingen av dem fikk flertall sammen med sine partere ble Merkel statsminister i en storkoalisjon med SPD. Og grunnen at at hun ble statsminister var at CDU var ørlite grann større enn SPD (35,2 % mot 34,2 %).

Denne gangen har CDU/CSU gått tilbake til 33,8 prosent, det laveste siden 1949. Men sett i lys av finanskrise og regjeringsslitasje er dette et godt resultat for Merkel. Særlig når sosialdemokratene har gått tilbake med over ti prosent til 23,1 prosent, det klart dårligste resultatet for SPD noen gang i etterkrigstiden. (Så sent som i 1998 da Schröder tok over fra Kohl fikk de hele 40,9 prosent). SPDs resultat nå er med andre ord helt katastrofalt.

Alle de tre mindre partiene gjør gode valg (Die Linke gjør det bra og tar åpenbart en del fra SPD og de grønne gjør det ok), men mest imponerende resultat har det liberale partiet FDP som får 14,1 prosent. De gjør sitt beste valg noen gang og går inn i regjeringen sammen med CDU/CSU. Resultatet er en klar borgerlig valgseier og en borgerlig koalisjonsregjering ledet av Angela Merkel med kristendemokratene CDU/CSU og det liberale FDP.

Jeg kjenner ikke FDP veldig godt i dagens utgave, men det virker som det er et parti som er både mer økonomisk liberalt og mer kulturliberalt enn CDU. Det blir spennende å se hva det betyr at et parti som er tilhengere av lavere skatter og mindre statlige reguleringer får være med og lede landet igjen i en situasjon der utfordringen er å komme ut av krisen og skape ny vekst.

Hvem er jeg på nett? - iam.no og Personas gir svar

De siste dagene har det vært rettet mye kritikk mot den nye nettjenesten iam.no som lar deg søke etter personopplysninger om deg selv og andre, og presenterer dem oversiktlig og greit på en nettside. Mange blir nok litt overrasket over hvor lett der er å finne og sette sammen slik informasjon.

Det er startet Facebookgrupper og twitterkampanjer (#iamfail) mot nettsiden og Dagbladet skriver at Datatilsynet skal vurdere lovligheten. Mange lar seg åpenbart sjokkere hvordan søkemotorteknologi kan sette sammen informasjon på nettet til et mer helhetlig bilde. Men hvis det er slik at alt som dukker opp iam.no allerede ligger der åpent og tilgjengelig på nett tipper jeg at Nettavisgründer Odd Harald Hauge og Trine-Lise Jagge i iam.no står på forholdsvis trygg grunn.

Det er vel egentlig snakk om en forretningsmodell der man lager en form for utvidet telefonkatalog der mye av dataene kommer fra telefonkatalogen, med der disse suppleres med data fra Brønnøysundsregistrene og Skattedirektoratet som allerede ligger åpent på nett. Siden dette er en type søketjeneste alle kan lage og der tjenesten med mest trafikk og reklameintekter vinner, tipper jeg iam.no jubler over all oppmerksomheten de har fått i både gamle og nye medier.

Nå er ikke nytt eller dramatisk at man kan finne ut hvor folk bor eller hvilket telefonnummer de har, det er bare litt raskere enn før med internett. Det som ikke er like opplagt er at din og naboens inntekt, formue og skatt ligger åpent og tilgjengelig på nettet. Ved å tillate dette har myndighetene lagt til rette for en form for kikking inn i folks privatliv som er ganske spesiell. Og dette er det ikke iam.no som har funnet på, det er regjering og storting som har bestemt at det skal være slik.

Før man bruker alt for kraftig skyts mot iam.no vil jeg anbefale alle å søke etter seg selv i 1) Telefonkatalogen (inkludert kart og flyfoto av huset ditt), 2) Purehelp (for informasjon om roller) og 3) Aftenpostens skattesøk. Og så se om iam.no viser noe annet enn opplysninger det allerede er svært lett å få tak i. Iam.no tilfører neppe så mye annet enn å gjøre oss oppmerksomme på hvordan nettidentiteten vår ser ut for folk som ikke kjenner oss. Det kan jo være en nyttig påminnelse.

Jeg ser at iam.no også prøver å generere profilinformasjon utover det som ligger i disse offentlig tilgjengelige databasene, og at dette skjer ved å gjøre et enkelt Googlesøk. For de fleste tipper jeg dette ikke blir til noen profil, men at det blir en ganske tilfeldig liste over offentlige nettsider, og uansett noe vi ville foretrekke å gjøre selv gjennom en Facebookside, en offentlig Googleprofil eller en blogg, for å sikre at det ikke er bare er tilfeldige (eller negative) versjoner av hvem vi er som dukker opp når noen søker navnet vårt på nettet.

Men i den grad vi skal spekulere i hvordan fremtiden blir annerledes, tror jeg nok "intelligente søk" som henter ustrukturerte data om deg på nettet og setter sammen bildet til et hele er et spennende område å følge. Et eksempel på en slik tjeneste er Personas fra MIT Media Lab. Den stiller spørsmålet "How does the internet see you?" (Erik Newth har blogget om internettversjonen av seg selv her). Nå er selvsagt problemet at de fleste ikke har spesielt sjeldne navn. Heter du John Smith eller Jan Johansen er det lettere å være usynlig på nettet, og vanskelig å generere en riktig profil basert på ustrukturert informasjon på nettet. Men gradvis vil søkemotorene finne ut av dette også, for eksempel via bruk av Facebookprofiler som helt entydig er knyttet til en bestemt identitet. Og muligheten til å være anonym blir stadig mindre.

Vi står overfor en form for tofrontskrig der det å ikke være på nettet ikke er noe alternativ og det å forby søkemotorer som finner fram til offentlige data om deg heller ikke er noe alternativ. Den ene fronten blir å ta kontroll over og bygge sin egen nettidentitet ved ta i bruk sosiale medier aktivt og under egen identitet slik at din versjon av deg kommer fram, uten at du legger ut informasjon som kan være skadelig eller ikke hører hjemme i offentligheten.

Den andre fronten blir å trekke opp grensene for retten til privatliv på områder der ikke alle skal ha rett til å vite ting om deg. Jeg mener at inntekts- og skattedata på nett er en uting. Det samme er den registreringen av trafikk- og posisjonsdata det legges opp til i EUs datalagringsdirektiv. Når teknologien muliggjør så effektive innsyn i privatlivet vårt må myndighetene etablere noen nye grenser for hva de trenger å vite og hva de trenger å fortelle om oss. Å nekte noen å lete når opplysningene allerede er der ute kommer ikke til å virke.

Tata Nano - ny bil til 15 000 kroner

Dersom noen lurer på hvor store utfordringer amerikansk og europeisk bilindustri står overfor i årene som kommer, skal man se på videoen om Tata Nano over. Og gjerne besøke Tata Nanos side på Facebook. Det blir ikke lettere framover, selv om finanskrisen etter hvert går over.

Tato Nano er verdens billigste bil, i følge VG har den en utsalgspris fra rundt 15 000 kroner i billigste versjon og 20 000 kroner for luksusversjonen med aircondition og sentrallås. Bilen er laget av Tata Motors, verdens åttende største bilprodusent og del av det store Tatakonsernet som er Indias største bedrift.

India og Kina kommer sannsynligvis til å bli verdens største produsenter av biler. De har enorme hjemmemarkeder. De lager små og billige biler kundene i disse raskt voksende markedene vil ha. Og de vil helt sikkert lage gode nok biler til at kunder i vesten også vil kjøpe dem, slik japanske og koreanske produsenter har klart. Det blir ikke lettere å være Detroit.

Følg min blogg med bloglovin

Må vi gi opp BNP-vekst av hensyn til miljøet?

Er det slik at hensynet til verdens miljø og klima legger et tak på hvor mye økonomien kan vokse? Og er det slik at dersom fattigere land skal ha mulighet til å utvikle seg så må vi stanse veksten i de rikeste landene, blant annet her i Norge?

I så fall vil det sannsynligvis bli svært krevende å få stor nok folkelig oppslutning om nødvendige miljøtiltak. Hele samfunnsformen vår er jo basert på at økonomien vokser hvert eneste år, men unntak av noen ytterst få kriseår.

Spiegel Online har en lengre gjennomgang av denne diskusjonen i en ny artikkel der de minner om det matematisk og ressursmessig problematiske med vekst. En forholdsvis beskjeden vekst på 3 prosent i året innebærer at produksjonen er fordoblet i løpet av 24 år. Det legger beslag på fryktelig mye ressurser og energi. I rike land er det heller ikke noe som tyder på at vi blir lykkeligere av enda mer vekst. Hva er da vitsen med vekst? Jo, vekst er helt fundamentalt i måten samfunnet vårt fungerer:

"The German economy has to grow to offset constantly rising productivity and the resulting decline in demand for labor, otherwise there is the risk of higher unemployment. It has to grow so that incomes can rise each year, or else societal conflicts over income distribution will intensify. It has to grow to pay for the social welfare state, or else society's safety net against illness, unemployment and poverty in old age will become unaffordable. Finally, it has to grow so that the state can continue to service its debt, or it will lose its ability to manage its own affairs."

Vekst er med andre ord en stor fordel for at et samfunn skal unngå mer konflikter og større ulikhet. Veksten gjør at vi har en produktivitetsgevinst som kan fordeles til flere enn dem som har produsert verdiene. Men er det mulig å fortsette veksten når den legger beslag på så mye naturressurser og energi? Ja, sannsynligvis, men det forutsetter en høy grad av innovasjon i samfunnet:

"Paul Welfens, an economist in the western German city of Wuppertal, ...is convinced that "economic growth in Europe and worldwide can continue for centuries," that is, for as long as the world continues to move, change and develop. And as long as competition continues to produce surprising innovations, like the shipping container, the computer, the satellite and the Internet (...) A less-is-more strategy also works on the national scale. German GDP has grown by close to a third since 1990. At the same time, however, the country's energy consumption has declined by 7 percent. Cars are now more fuel-efficient, ships consume less heavy fuel oil and businesses use less electricity. However, one of the reasons Germany is in a relatively good position is that it has outsourced much of the dirtier aspects of its production to Eastern Europe or South-East Asia."

Og det er mulighetene for å lykkes med en slik innovativ grønn vekststrategi som gjør at det er håp om at man skal kunne få med seg befolkningen på ganske krevende omlegginger. Hvis de nye og mer miljøvennlige tjenestene både er mer praktiske og kanskje også billigere på enkelte områder, er det mulig å få det til. Det er denne holdningen til at smart grønn vekst er mulig som også ligger til grunn for EU-kommisjonens strategi. Barroso snakker om "Smart Green Growth", og at det er nødvendig både for å skape et konkurransedyktig næringsliv i Europa og for å løse klimautfordringene i verden.

Og Smart Grønn Vekst er også navnet Abelia har gitt den nye samarbeidsarenaen der bedrifter, myndigheter og virkemiddelaktører skal utvikle nye og innovative miljøløsninger. Løsninger og tjenester som er smarte nok til å muliggjøre en økonomisk vekst i kombinasjon med lavere forbruk av energi og naturressurser.

Top 5 business blogging mistakes

Mashable er et nyttig nettsted for brukere av sosiale medier. De har godt nyhetsstoff, men også nyttige tips om hvordan man gjør ting i sosiale medier og hva man ikke bør gjøre. I Mashable kommer det jevnlig råd til bedrifter og andre virksomheter som skal kaste seg ut i dette og ikke er helt sikre på hvordan det fungerer.

I dag skriver Mashable om "Top 5 Business Blogging Mistakes - and How to Avoid Them". Jeg tror ut fra egen erfaring med blogg at dette er ganske fornuftige råd. Kortutgaven er vel omtrent slik:

Mistake #1: Treating Your Blog Like a Press Center. En blogg er et sted der man forteller om hva man er opptatt av, men også inviterer til en samtale der leseren får kommentere og supplere. En blogg er ikke et sted der man pøser ut siste pressemelding. Den skal være personlig i formen, det helt motsatte av en vanlig pressemelding. Et godt eksempel på slik god og personlig bedriftsblogg er Steinars blogg, skrevet av Stormbergs gründer Steinar J. Olsen. Der legger han ut både tekst, bilder og ikke minst videokommentarer til ting han er opptatt av. Dette er selvfølgelig en måte å fortelle om bedriften og produktene, og øke salget, men lenger unna pressemeldinger og reklamebrosjyrer kommer man ikke.

Mistake #2: Not Blogging Regularly. En blogg som ikke oppdateres regelmessig vil ikke fungere særlig godt. Skal man bygge en tilstedeværelse på nettet der man samtaler med sine kunder og samarbeidspartnere er det viktig å ha noe å si. Og det må man gjøre minst et par ganger i uken. Ellers vil det aldri bygge seg opp noe særlig trafikk. For å få til dette over tid kan det være lurt å ikke bare være avhengig av en inspirert enkeltperson, men høre om det er flere i virksomhetene som har gode ideer til hva man kan formidle og som vil være med å finne fram til stoff som kan brukes. Det blir sårbart hvis man overlater alt til en enkelt blogger.

Mistake #3: Not Enabling Conversation. Det å invitere lesere til å komme med synspunkter og å føre en samtale med kundene sine er nok noe av det vanskeligste for mange virksomheter som vil kaste seg inn i dette med sosiale medier. For man er ikke vant til å svare i full offentlighet eller å slippe kontrollen ved å åpne for kritikk. Men det er man nødt til når det gjelder sosiale medier, ellers kan man like gjerne finne på noe annet. Ikke alle vil få samme respons som Steinar Olsens 76 kommentarer (i skrivende stund) på et innlegg der han utfordrer partilederne til å svare på hvilke tiltak de vil gjennomføre i klimapolitikken (alle partilederne har svart på bloggen hans). Det som kan være lurt er å tenke igjennom om man skal ha noen spilleregler innad i virksomheten der man er enige om hvem som har ansvaret for å svare på hva. I en større virksomhet kan ikke sjefen gjøre hele denne jobben selv. Men noen spørsmål kan være av en slik art at det bare er sjefen som kan svare.

Mistake #4: Making New Content Hard to Discover. Bloggen må være lett å finne. Man må i hvert fall lenke til den fra hjemmesiden sin, slik Veidekke gjør fra sin hjemmeside til konsernsjef Terje Venolds blogg. Men i tillegg bør man sørge for å reklamere for bloggen på visittkort, på epost-signaturer, via Twitter og i virksomhetens publikasjoner og presentasjoner. Man må tilby en RSS feed. Og fordi en stadig større del av trafikken på web kommer via søkemotorer, er det viktig å skrive overskrifter og artikler slik at bloggen inneholder nøkkelordene som gjør at den kommer høyt oppe når noen søker etter deg eller virksomheten din.

Mistake #5: Expecting Too Much, Too Soon. Blogging er ikke en kort spurt, men et maratonløp. Man skal være der lenge. Og det tar naturligvis litt tid å få en krets av regelmessige besøkende, så det er helt naturlig at det oppleves som om ingen er der de første ukene. Derfor anbefaler Mashable at man i hvert fall skriver regelmessig i et år før man evaluerer om det hele er verdt innsatsen.

Problemet med en blåblå strategi

Høyresiden i Norge har aldri stått sterkere enn ved valget i 2009. De to høyrepartiene Høyre og FrP har tidligere på det meste fått rundt 36 prosent av stemmene til sammen, det skjedde i 1981, 2001 og 2005. I år har de to høyrepartiene satt rekord og fått 40,1 prosent.

Dette er en situasjon som sammen med Venstres fall og KrFs dårligste resultat noen gang, får enkelte til å drømme om man at skal glemme sentrum og skape et rent blåblått alternativ fra 2013. Den litt uortodokse alliansen av Jan Arild Snoen i Minerva og Arne Strand i Dagsavisen tar til orde for dette. Snoen tar farvel med sentrum og skriver:

"Det er tilsynelatende langt frem til flertall. Men jeg mener bestemt at en tydelig allianse mellom disse to ville ha styrket deres samlede oppslutningen også i år, muligens mest for FrP. Uansett tror jeg mange deler min oppfatning om at det bare er spørsmål om relativt kort tid før KrF faller under sperregrensen, selv om noen distriktsmandater kan overleve litt lenger. Det er i virkeligheten Høyre som holder liv i KrF og Venstre"

Arne Strand er minst like optimistisk (eller så er han flink til å late som) på vegne av de blå partienes mulighet til å få flertall alene neste gang:

"Situasjonen krever en ny plattform for opposisjonen og en ny strategi. Om fire år kan ikke Erna Solberg – hvis hun fortsatt henger med – ha dørene åpne både til sentrum og Frp. Det finnes nemlig ikke noe sentrum å åpne døra for. Skal Høyre få regjeringsmakt etter neste valg, kan det bare skje i samarbeid med Frp. Kort sagt betyr det at de to partiene må tilpasse sin politikk til hverandre. De må stå sammen under valgkampen og love at de skal danne regjering hvis de får flertall på Stortinget. Den av de to som blir størst, må få statsministeren."

Tanken er interessant, men ikke spesielt god. Det er riktig at høyresiden i norsk politikk er styrket og at sentrum er nede for telling. Men det skyldes blant annet Jens Stoltenbergs utpeking av FrP som sin hovedmotstander. Det har skapt en polarisering som ikke trenger å vare. Og for Høyre er det både taktiske og realpolitiske grunner til å ikke satse på et flertall sammen med Fremskrittspartiet alene ved neste valg.

Det taktiske argumentet mot en blåblå strategi er at 40 prosent ikke er i nærheten av et flertall. Det er fortsatt 60 prosent, et solid flertall, som ikke stemmer på Høyre eller FrP. Forholdet mellom "blokkene" er forbausende stabilt i Norge. De rødgrønne fikk omtrent like mange stemmer nå som for fire år siden. Derfor ligger alltid nøkkelen til et flertall i Norge i sentrum. Man må ha minst et sentrumsparti med seg, slik har det vært siden 1981 da AP og SV mistet et flertall de aldri har klart å vinne tilbake.

Å tro at Høyre og FrP kan løfte sin samlede oppslutning med ti prosentpoeng er en illusjon. Hvor skulle de stemmene egentlig komme fra? Fordi sentrum nesten er borte må disse velgerne hoppe direkte fra venstresiden over til Høyre eller FrP, uten å være innom sentrum. Det er ikke veldig sannsynlig. Da er det nok mer sannsynlig at Høyre vil miste velgere hvis de låser seg til et skjebnefellesskap med FrP i fire år. Det var tross alt sammen med Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten Erna klatret opp på opp på bordet da hun stod fram i VG som som felles statsministerkandidat for de tre partiene og reddet Høyre fra et nytt katastrofevalg.

Det politiske argumentet mot en blåblå koalisjon er at den på vesentlige områder ville slite med å fremme noen konsekvent og kraftfull politikk for å møte det som er vår tids største utfordringer. Og politikk handler som kjent å å finne løsninger på vanskelige spørsmål. De lette spørsmålene kan nesten alle løse.

Utfordring nummer en er å styrke Norge som kunnskapsland og gjøre næringslivet mer konkurransedyktig i møtet med globaliseringen. Vi trenger et mer innovativt, kunnskapsbasert og omstillingsdyktig næringsliv. Høyre og FrP har mye felles i skattepolitikken og vil utvilsomt kunne bli enige om mer statlig pengebruk på forskning. Men i en verden som krever økt mobilitet av kloke hoder over landegrensene, mer forpliktende internasjonalt samarbeid og økt respekt og toleranse i møtet med annerledeshet, tror jeg en ren blåblå koalisjon kan slite med å finne en helhetlig felles strategi i møtet med globaliseringen.

Andre utfordring er å modernisere velferdsstaten slik at vi har nok kompetanse og arbeidskraft til å løse alle oppgavene eldrebølgen skaper. Da er det ikke bare å kaste penger etter problemene. Dette virker mot sin hensikt hvis det er arbeidskraft vi mangler, for da øker vi kostnadene uten å løse problemene. Vi blir nødt til å importere mer kompetent arbeidskraft til Norge, både til omsorgssektoren og de delene av privat sektor som vil trenge flere kloke hoder. Og vi må gjøre noen tøffe prioriteringer, fordi det ikke vil være slik at utgiftene bare kan økes i takt med at det blir flere som trenger velferdsytelser. Dette er løsninger som vil være tjent med brede politiske løsninger framfor polarisering. Velferdsreformer skapt av et blåblått flertall i strid med både sosialdemokratiet og sentrum vil være lite robuste i neste runde.

Utfordring nummer tre er å utforme en klimapolitikk som oppmuntrer næringlivet til å bidra til å løse miljøutfordringene og ikke bremse. Vi trenger teknologier, produkter og forretningsmodeller som virker og som gjør det lønnsomt å handle miljøvennlig. Dette må næringslivet få fram til markedet, men da trenger man hjelp fra en regjering som skaper de rette markedsinsentivene. Målet må være å skape fremtidens næringsliv i dag, slik at Norge er godt posisjonert når verden skal redusere avhengigheten av hydrokarboner. Til å gjøre denne jobben trenger vi et tett samarbeid mellom privat næringsliv og myndigheter. Politikerne våre må være så samlet som mulig bak en ambisjon om at Norge skal ligge langt framme internasjonalt. Også her sliter jeg må å se hva slags politikk den blåblå koalisjonen kan ha som vil føre Norge i forkant.

Big Mac Index vs. Billy Bookshelf Index

For å måle forskjeller i prisnivå mellom land lanserte The Economist i 1986 The Big Mac Index. Et par ganger i året kommer en oppdatert versjon. Og forklaringen på det den måler er:

"Burgernomics is based on the theory of purchasing-power parity, the notion that a dollar should buy the same amount in all countries. Thus in the long run, the exchange rate between two countries should move towards the rate that equalises the prices of an identical basket of goods and services in each country. Our "basket" is a McDonald's Big Mac, which is produced in about 120 countries. The Big Mac PPP is the exchange rate that would mean hamburgers cost the same in America as abroad. Comparing actual exchange rates with PPPs indicates whether a currency is under- or overvalued."

Tanken er at siden en Big Mac er helt lik i 120 forskjellige land så kan prisforkjeller på en Big Mac forklare om et lands valuta er er under- eller overvurdert i forhold til andre. På disse målingene er det i dag slik at Norge troner helt øverst når det gjelder høy pris, med Sveits, Danmark og Sverige et stykke bak. Målt i en sammenlignbar valuta som dollar er Norge med andre ord det dyreste landet i verden.

En alternativ variant av The Big Mac Index er utviklet at UBS og måler hvor mange timer en ansatt med gjennomsnittslønn må jobbe for å ha råd til en Big Mac i 73 ulike byer i hele verden. Her er en fullstendig gjennomgang av pris- og lønnsnivå på en rekke ulike områder i disse byene, inkludert Oslo.

Men nå har det også dukket opp en ny index, The Billy Bookshelf Index som er satt sammen av Bloomberg. Begrunnelsen er at en Big Mac er et produkt som ikke er så veldig sammenlignbart på tvers av land. Det er et landbruksprodukt og det gjør at det oppstår prisforskjeller av andre grunner, for eksempel i forhold til importreguleringer, avgifter og ulikehter i råvarepriser. Så derfor har Bloomberg valgt Ikeas bokhylle Billy som sammenligningsgrunnlag og prisen er sammenlignet mellom 38 forskjellige land. Her er De Forenede Arabiske Emirater, UK og Belgia, billigst, mens Israel og Kuwait er i særklasse dyrest. Og Norges prisnivå er omtrent det samme som i USA, det vil si omtrent akkurat på gjennomsnittsnivå.

Og spørsmålet er jo da: Hvilken av disse indeksene er det som gir det riktigste bildet av prisnivå og kronkekurs i Norge? Er vi dyrest slik Big Mac Index slår fast. Eller er Norge et gjennomsnittlig dyrt land slik Billy Bookshelf Index sier.

Neste valg: Tyskland

For de som fortsatt ikke er lei av politikk er neste mulighet til å få tilfredsstilt behovet for valgspenning i Tyskland 27. september. Skjønt, særlig spennende blir det vel ikke. I følge en lederartikkel i siste nummer av The Economist er det ikke tvil om hvem som blir statsminister. Og heller ikke en spennede valgkamp.

"It has all been deeply uninspiring.That is in large part because it has long been obvious that Ms Merkel will win again. The only (apparently minor) issue has been whether she can form a new coalition between her centre-right Christian Democrats (CDU) and the liberal Free Democrats (FDP), led by Guido Westerwelle; or is reluctantly obliged to prolong today’s “grand coalition” with Mr Steinmeier’s Social Democrats (SPD). At present the second of these looks more likely. That should worry Germany."

Tyskland har ingen tradisjon for mindretallsregjeringer. Det betyr at dersom ingen av blokkene får flertall må de to store partiene, kristeligdemokratene til høyre og sosialdemokratene til venstre, finne ut av det i regjering sammen. Det har noen fordeler (det er også noen her i Norge som argumenterer for at Arbeiderpartiet og Høyre burde finne sammen i regjering på samme måte), men The Economist minner om at det også er noen svært store ulemper knyttet til denne modellen med storkoalisjoner:

"Yoking together Germany’s two Volksparteien in one government tends to stifle the coherent, mainstream opposition that is essential to the cut-and-thrust of policymaking in any democracy. Deprived of choice, disgruntled voters tend to drift towards extremism or apathy, thereby weakening the big parties even more. Indeed, there is a growing risk that, with five parties always likely to win seats in the German parliament, it may become all but impossible to have anything other than a grand coalition. What ought to be an emergency arrangement might turn into a permanent one. That would not be good for democracy."

Her er en lenke til et en litt dypere analyse av situasjonen foran valget i Tyskland.

Kristin Clemet er blitt blogger

Jeg må jo medgi at jeg er blant dem som har oppfordret Kristin Clemet til å bli blogger. Flere ganger, blant annet her på bloggen i et innlegg om politiske bloggere der jeg skrev at de to mest savnede bloggerne i Norge var Torbjørn Røe Isaksen og Kristin Clemet. Torbjørn var på plass før sommerferien med ny blogg. Og nå er vi som utfordret Kristin også bønnhørt.

Starten lover godt. Dette handler om ekte politikk, skrevet av en som blant annet har vært statsråd i to departementer og nå leder tankesmien Civita. Og som er blant de aller beste i landet til å diskutere ideologiske problemstillinger. I dag har Kristin skrevet et svært innsiktsfullt innlegg om kampen om Kunnskapsdepartementet. Hvorfor og hvordan.

Dette blir en veldig spennende blogg å følge framover. Nå gjør Civita mye bra og mye spennende i form av utredninger, notater og møter allerede. Men en blogg gir jo noen helt andre måter å komme ut med meninger, og ikke minst en plattform å diskutuere politikk på. Det er bare å gratulere og vente spent på fortsettelsen.

Venstres fall

Jeg liker Lars Sponheim. Og jeg liker Venstre. Venstre er for eksempel et parti gamle venner fra venstresiden kan finne på å stemme på når de blir ikke-sosialister, men ikke klarer å gå hele veien til Høyre. Derfor fyller Venstre en viktig rolle i norsk politikk. De er urbane, liberale, sosiale og ikke minst grønne. Og de har hatt flinke politikere, som Sponheim og som Odd Einar Dørum som har kjempet for forskning og dannelse i Stortinget de siste årene.

I denne valgkampen har Venstre vært det partiet som tydeligst har pekt på kunnskapspolitikk og vilkår for små og mellomstore kunnskapsbaserte bedrifter som viktige politikkområder. Og de har vært opptatt av å reise debatter om rettssikkerhet og personvern, ikke minst i forhold til saker som datalagringsdirektivet og andre saker som har med it-utviklingen. Derfor er Venstres nederlag ved valget et stort tankekors for oss som er opptatt av at mange uløste oppgaver ligger og venter på disse områdene. Jeg er ikke alltid enig med Venstre (for eksempel er jeg uenig når det gjelder fildeling). Men Venstre er et parti med sine liberale prinsipper i orden, og det trenger vi.

Hva var det så som gikk galt? Dels var det ting som partiet ikke kunne gjøre så mye med. Dette valget favoriserte store partier med statsministerkandidater. I stor grad var det en valgkamp uten saker. Personvernsakene og fildeling ble aldri noe tema. Miljø var tema, men ikke viktig for velgerne. Og i næringspolitikken, kunnskapspolitikken og forskningspolitikken tror jeg Høyre framstod som like bra som Venstre. Og når Høyre var partiet som tydeligst ville samarbeide med alle andre for å få til en ny borgerlig regjering, var det mange av Venstres velgere som gikk til Høyre denne gangen. Noe som viser at man ikke bare kan utstede garantier om hva man er imot. Vi må høre om hvilke alternativer partiene er for også.

Venstre har vært nede for telling før og kan komme tilbake. De hadde to representanter fra 1973 til 1985. Fra 1985-93 var Venstre helt ute av Stortinget. Så, etter åtte år utenfor Stortinget, ble Lars Sponheim valgt inn i 1993 som den eneste fra Venstre. Etter 1973 har Venstre bare vært over sperregrensen to ganger på ti valg: 4,5 % i 1997 og 5,9 % i 2005. Det som skjedde ved dette valget er med andre ord helt normalt. Venstre kan komme tilbake, de har gjort det før. Men lett blir det ikke. Og i mellomtiden kan Venstre risikere at andre partier prøver å stjele de sosialliberale klærne deres. Høyre for eksempel.

Høyredreining

Som jeg var inne på tidligere i kveld er de såkalte blokkene i norsk politikk forbløffende stabile fra valg til valg. Og oppmerksomheten i kveld er naturligvis rettet inn mot at den rødgrønne blokken beholdt sitt flertall. Norge er et tilsynelatende stabilt annerledesland i et Europa stadig mer dominert av borgerlige regjeringer.

Men uten å gjøre noe stor analyse av bevegelser og årsaker kan det være et poeng å nyansere dette bildet noe:

For det første er det litt flere velgere som har stemt FrP+H+V+KrF enn de som har stemt AP+SP+SV+Rødt. Men den norske valgordningen sørger likevel for et rødgrønt flertall, først og fremst på grunn av "styringstillegget" Arbeiderpartiet får i valgordningen. Men også fordi Venstre falt under sperregrensen. Og det er ikke så mye å diskutere, slik er spillereglene ved norske valg.

For det andre har det skjedd en høyredreining av Stortinget ved valget. Fire SV-mandater er tapt og tre AP-mandater er vunnet. Åtte Venstremandater er tapt og åtte Høyremandater er vunnet. Et KrF-mandat er tapt og to FrP-mandater er vunnet. Det er med andre ord tretten mandater netto som har skiftet eier siden forrige periode og alle disse har gått noen skritt til høyre.

Om dette vil føre til at politikken legges noen hakk lenger til høyre er det ikke så lett å spå om. På kort sikt vil helt sikkert SV krev mer innflytelse som en slags kompensasjon for å støtte en rødgrønn regjering der AP høster hele velgergevinsten. Men over tid kan det bli vanskelig å få gjennomslag for en politikk som er enda mer i utakt med tyngdepunktet i Stortinget, for eksempel i miljøsaker, i utenrikspolitikken og i skattespørsmål.

Statsministerpartiene vant, sentrum og SV tapte

Det er i skrivende stund fortsatt en del kommuner og ca 4 prosent av stemmene igjen å telle. Men bildet begynner å bli klart. (Graf fra TV2)

For det første fikk Arbeiderpartiet 35 prosent og sikret det rødgrønne flertallet slik jeg skrev på bloggen i går at 35 prosent ville gjøre (men jeg hadde ikke trodd Arbeiderpartiet ville klare å mobilisere så kraftig som de gjorde på slutten). Det er ganske enkelt imponerende, særlig når valgdeltagelsen var så lav som den var.

Noe av det mest forbløffende med norsk politikk er hvor stabile de såkalte blokkene er. De tre rødgrønne regjeringspartiene har nå 47,8 prosent, mot 48 prosent sist. Men fordelingen innen "blokkene" er endret ganske mye siden sist.

Høyre og Fremskrittspartiet, de andre partier med statsministerkanditater, har gjort gode valg. Høyre går mest fram. FrP gjør sitt beste valg noen gang. Og tilsammen har Høyre og FrP 39,7 prosent, et historisk høyt nivå.

Valget er en katastrofe for alle de andre partiene. Aller mest for Venstre som faller under sperregrensen slik det ser ut nå og taper stort i bastioner som Hordaland og Oslo vest. De sitter igjen med to direktemandater. Kristelig Folkeparti ser ut til å gjøre sitt dårligeste valg noen gang. SV har med 6,4 prosent gjort sitt nest dårligste valg de siste 20 årene og må sannsynligvis tenke igjennom hele regjeringsdeltagelsen. Det blir ikke lett å stoppe oljeleting i Lofoten nå.

Bare Senterpartiet kan være litt fornøyd, de har nesten holdt stillingen fra forrige valg. Og det er godt gjort når man ikke har statsministerkandidat, ikke er mye i riksmedia og lever i skyggen av Jens.

Fra rødgrønt til blågrønt

Dagsavisen har byttet ut sin vanlige "Blåmandag"-spalte med kommentarer fra flere av de faste skribentene i dag. Mitt bidrag i dag heter fra rødgrønt til blågrønt og handler om valget. Jeg skriver blant annet:

"Hvis noen spør, pleier jeg å råde dem til å glemme taktikken og stemme på det partiet de er mest enige med. Uavhengig av om partiet er stort eller lite. Og uavhengig av hvem som vil samarbeide eller sitte i regjering med partiet.

Velgerne påvirker bare Stortingets sammensetning. Og det er viktig at Stortinget har en sammensetning som reflekterer befolkningens verdier og holdninger. Selv er jeg mest opptatt av forskning og kunnskapspolitikk, gode rammebetingelser for næringslivet og at det tilrettelegges for mer innovasjon og nyskaping slik at blant annet miljøteknologi kan vokse som norsk eksportnæring. Jeg er opptatt av en mer moderne og effektiv offentlig sektor. Jeg er for globalisering og internasjonal konkurranse, og jeg vil at Norge skal delta aktivt i EU, Nato og WTO."

I tillegg skriver jeg litt om blokkene i norsk politikk og kommer med en anbefaling. Les i Dagsavisen.

Litt synsing kvelden før valgdagen

Har klippet inn VGs siste meningsmåling til venstre. Historisk har VG vært treffsikre rett før valg. Også TV2 og Aftenposten har ferske målinger som spår en knapp borgerlig valgseier, noe jeg også holder som mest sannsynlig. Disse tre målingene er relativt på linje når det gjelder de fleste partiene, i motsetning til Dagbladets og NRKs målinger som har noen kraftige utslag for enkelte partier.

Det som vil avgjøre om det blir rødgrønt eller borgerlig flertall er Arbeiderpartiets valgresultat. Får Arbeiderpartiet 35 prosent slik NRK sier blir det rødgrønt flertall. Får AP litt over 32 prosent slik VG og TV2 sier blir det borgerlig valgseier. Jeg synes Arbeiderpartiet har kjørt en god valgkamp. Men uten god drahjelp fra sine regjeringspartnere og uten FrP som troverdig regjeringsalternativ på slutten, har mobiliseringen blitt mer krevende. Får AP 32-33 prosent er det egentlig veldig godt gjort, men neppe nok til å vinne.

Det andre som er veldig spennende er forholdet mellom FrP og Høyre. Jeg tipper Høyre vokser litt mer mot slutten og at FrP vil falle litt til. Kanskje kan Høyre komme helt opp mot 18-19 prosent, men slik det ser ut nå tror jeg FrP får i overkant av 20 prosent og blir litt større. Men fordi Høyre sammen med Venstre og KrF blir betydelig større enn FrP vil dette bli feiret som en stor seier i Høyres Hus. Og med tanke på at meningsmålingene viste rundt 10 prosent for Høyre for fire uker siden er dette en sterk snuoperasjon.

Høyrefolket er i godt humør om dagen. I dag støtte jeg til og med på en Høyrestand ved parkeringsplassen på Vestmarksetra ved veien opp til Gupu da jeg var på tur med familien. Og mens jeg stod der og pratet med noen lokale høyrefolk kom plutselig Jan Tore Sanner kjørende i en el-bil for å dele ut saft og boller til turgåere. Ingenting å si på stemningen der.

Når det gjelder de fire øvrige partiene (SV, SP, KrP og V) ser de ut til å klumpe seg rundt 6,5 prosent i målingene. Forrige gang var rekkefølgen: SV, KrF, Sp, V. Denne gangen ser det ut til å bli enda jevnere mellom disse fire partiene. Rekkefølgen kan godt bli som sist, men skal jeg tippe blir det: SP, KrF, SV, V. Men som sagt, jeg tror det kan bli et resultat på 6-tallet for alle fire. Rekkefølgen har litt betydning også, for det avgjør hvilken plass partiene får på talerlistene i de store debattene i Stortinget. Det er forskjell på å være Norges fjerde største parti og Norges syvende største parti.

En annen ting man skal være oppmerksom på er at for flere av partiene sitter fremtiden deres på utsatte kampplasser på valglistene. De unge og lovende kommer bare inn på Stortinget hvis valgresultatet er godt, med et dårlig valgresultat er det veteranene som fortsetter alene. Politikere som Knut Arild Hareide, Torbjørn Røe Isaksen, Nikolai Astrup, Sylvi Listhaug og Kirsti Bergstø er eksempler på talenter som kan få en sentral rolle i norsk politikk de neste fire årene, eller forsvinne ved dette valget. Denne listen kan sikkert forlenges med flere navn på unge talenter som er på vei inn i politikken, men som må komme inn på Stortinget for å være med på den rikspolitiske arenaen.

Det regjeringen ikke har levert (5): Digital skole

Et valg skal handle om fremtid. Om verdier og holdninger, og om hva partiene vil gjøre av reformer og endringer hvis de vinner. Men et valg bør også være en vareopptelling der vi vurderer hva som gjennomført av det som ble lovet i perioden som gikk.

Som en liten motvekt mot de offisielle skrytelistene (den mest fantasifulle av disse er vel Heidi Grande Røys sine 718 tiltak som er gjennomført for å modernisere offentlig sektor) har jeg de siste dagene sett litt på innovasjonspolitikken, fornyingspolitikken, forskningspolitikken og samhandling i helsesektoren, der det ikke er levert helt i henhold til plan.

Et siste område vi har vært opptatt av i Abelia og fått et eksternt konsulentmiljø til å gjøre en vurdering av status er ikt-situasjonen i norsk skole. Rambøll har laget en rapport om digital skole ved å rett og slett vurdere måloppnåelsen på de fire målområdene i regjeringens eget Program for Digital Kompetanse 2004-08. Metoden de har brukt er å intervjue ulike sentrale aktører i dette arbeidet, og jeg tror ikke konklusjonene her er spesielt omstridt. For å sitere sammendraget:

"For infrastruktur finner vi at målene i det store og hele er oppnådd. Det er noen ulikheter medtanke på utdanningsnivå (der det for eksempel er høyere PC-tetthet per elev i videregående skole enn i utdanningssektoren for øvrig).

For kompetanseutvikling finner vi lav grad av måloppnåelse i henhold til delmålene. Vi har ikke funnet at ”Pedagogisk og innovativ anvendelse av IKT i læringsarbeidet” har blitt definert eller operasjonalisert, noe som er sentralt for å indikere måloppnåelse innen dette satsingsområdet.

For digitale læringsressurser, læreplaner og arbeidsformer finner vi lav grad av måloppnåelse i henhold til delmålene. Vi har i våre studier ikke funnet systematiske målinger eller indikatorer på resultatene av de tiltak som er iverksatt.

For FoU finner vi delt grad av måloppnåelse. På enkelte delmål er målsettinger oppnådd, mens på enkelte delmål tilsier våre kilder at utviklingen ikke har ført til måloppnåelse."

Det har med andre ord vært mye fokus på utstyr og båndbredde, noe som har ført til et godt resultat på dette området. Men når det gjelder det vi skal bruke alle PCene til er resultatene fortsatt for dårlige.

Det er massevis av flotte lærerblogger der ute som bekrefter at situasjonen er slik også sett fra den enkelte skole. Et eksempel er Hans Christian Ruud som er undervisningsinspektør og ikt-ansvarlig ved Grav Skole i Bærum. I august da det var litt kritikk av lærernes kompetanse og ikt-status i skolen i media i forbindelse med at "ITU Monitor 2009 - Skolens digitale tilstand" ble lagt fram skrev han på bloggen:

"Satsingen på IKT i skolen de siste årene har nok vært fokusert for mye på antall elever per PC, og alt for lite på hvordan man kan utnytte dette utstyret på en god måte i undervisningen. Maskiner er kjøpt inn i hopetall, skoler er kablet opp og gjort trådløse, digitale tavler er hengt opp, men det viser seg altså at tilgangen til utstyr ikke har endret lærernes arbeidsmønster. Lærerne bruker PC i planleggingen av undervisningen, men maskinene er ikke en integrert del av undervisningen slik Kunnskapsløftet forutsetter."

Jeg tror dette er en svært presis analyse. Vi lykkes der det er lettest, der vi kan bruke penger på utstyr. Datautstyr og båndbredde har blitt billigere de siste årene også. Det som er vanskelig og som har med arbeidsformer, læremidler og kompetanse får vi ikke til i samme grad, noe som gjør at vi fortsatt er langt unna målene som ble satt for noen år siden. Så her er det mye å ta tak i for den som vinner valget.

Hvis meningsmåling var valg

Meningsmålingene kommer tettere og tettere. De har spriket mye gjennom valgkampen, men nå mot slutten begynner de å konvergere for de fleste partiene. Og da er det jo interessant å vurdere hva det betyr hvis for eksempel målingen i TV2 fredag kveld skulle bli valgresultatet.

Når det gjelder kampen om regjeringsmakt er TV2s måling helt klar på på to områder: For det første er det et solid borgerlig flertall, med 89 borgerlige mandater mot 79 rødgrønne. De rødgrønne har 44,6 prosent. De borgerlige har 52,2 prosent.

For det andre er det nå slik at H+KrF+V har 28,6 prosent og 50 mandater mens FrP har 22,6 prosent og 39 mandater. Skulle dette bli valgutfallet har den rødgrønne regjeringen lidd et knusende nederlag og må gå. Og det mest opplagte alternativet med dette resultatet er en borgerlig regjering med Høyre, Venstre og KrF. Det er en ganske annerledes situasjon enn den vi hadde da valgkampen startet og det var Jens mot Jensen.

Hvordan er så situasjonen for de ulike partiene med dette resultatet? Valgkommentarer er ofte ganske kortsiktige og ser fire år tilbake. Men hvordan ligger partienes oppsluning i forhold til en lengre tidsperiode, for eksempel de 20 årene som er gått siden Jan P. Syse dannet en borgerlig trepartiregjering i 1989?

Arbeiderpartiet har med 32,7 prosent en oppslutning som er nøyaktig den samme som for fire år siden. Den er ikke helt oppe på 36,9 prosent fra 1993 (eller 35,0 prosent i 1997 da Jagland ikke klarte 36,9), men det er langt bedre enn katastrofevalget i 2001 på 24,3 prosent.

Senterpartiet vil med 5,5 prosent gjøre sitt dårligste valg siden 1949, men ikke mye dårligere enn der de har pleid å være siden EU-valget i 1993 da de fikk over 16 prosent. Dessuten pleier SP å gjøre det bedre enn meningsmålingene viser. Så dette kan bli et valg på det jevne.

SV vil med 6,4 prosent gjøre sitt dårligste valg siden 1997. De ligger nå på halvparten av nivået i 2001 da de fikk 12,5 prosent og godt under det som ble betegnet som katastrofevalg for fire år siden da SV fikk 8,8 prosent. Kan det være at SV sklir videre ned til femtallet? Det har ikke skjedd siden 1985.

Venstre har en veldig turbulent valghistorie de siste 20 årene og var under sperregrensen både i 1989, 1993 og i 2001. Så TV2s måling på 5,1 prosent er positiv i det perspektivet. Men Venstre håper nok fortsatt de skal slå 5,9 prosent fra sist.

KrF hadde svært gode valg på over 12 prosent både i 1997 og 2001. Dagens oppslutning på 6,1 prosent er også under resultatet på 6,8 prosent fra forrige valg. Det er skuffende for KrF.

Høyre vil med 18,4 prosent ha gjort det største comebacket siden Jan Petersen fikk 21,2 prosent på "skatt og skole" i 2001 og vant valget for de borgerlige sammen med Bondevik. Høyres oppslutning har etter at de forlot 30-tallet de sist hadde i 1985 svingt mellom litt over 20 prosent og 14,1 prosent ved forrige valg. I det perspektivet er 18,4 prosent et bra resultat.

FrP vil med 22,6 prosent gjøre sitt beste valg noen gang. Da må de slå 22,1 prosent fra fire år siden, og de vil uansett gjøre sitt nest beste valg noen gang (må slå 15,3 prosent fra 1997). Og de har vunnet skolevalget. Det er selvsagt skuffende for FrP å miste den klare dominansen de hadde på borgerlig side bare noen uker før valget. Men de vil gjøre et godt valg.

Målingen i NRK tidligere denne uken viser et rødgrønt flertall med 85-84, men er egentlig ikke så veldig ulik TV2s måling. To interessante ting skiller NRK fra TV2: For det første ligger Arbeiderpartiet mye høyere hos NRK. For det andre er forholdet mellom FrP og Høyre helt annerledes, med et Høyre som går tilbake fra 2005 mens FrP går klart fram. Og det er dette spriket mellom TV2 og NRK som gjør at det fortsatt er spennende. For de to tingene som vil avgjøre valget mandag er 1) om Arbeiderpartiet får 33 eller 35 prosent. Og 2) om forholdet mellom Høyre og FrP er slik at FrP framstår som vinner eller om H+KrF+V har slått tilbake.

Oppdatering 12.09.2009 kl 09:30: De fleste målingene som kommer nå bekrefter bildet fra TV2s målinger. Eller ligger et stykke mellom TV2 og NRK, med et knapt borgerlig flertall. Men Dagbladet er noe for seg selv. I dag har de en måling med klart rødgrønt flertall og der SV går fram til 9,1 prosent. Høyre er "i siget" skriver Dagbladet, og gir Høyre 14,1 prosent. Dette er er så rare tall at Kirsten Karlsen som har skrevet artikkelen i Dagbladet ikke ser ut til å tro på dem heller. Nytt byrå neste gang? Minerva har forøvrig en god samlet oversikt over alle målingene de siste dagene.