onsdag 9. september 2009

Det regjeringen ikke har levert (3) - Forskningspolitikken

Da den sittende rødgrønne regjeringen ble enige om hva de skulle gjøre de neste fire årene skrev den en regjeringserklæringSoria Moria. Der står det følgende om målsetting for forskningspolitikken:

"Regjeringen vil øke forskningsinnsatsen til 3 prosent av BNP innen 2010. Den offentlige finansierte forskningen skal styrkes gjennom økte bevilgninger til universiteter, høgskoler og forskningsinstitutter"

Dette målet er ikke nådd. Vi er ikke i nærheten av å bruke tre prosent av BNP i Norge på forskning. Men i stedet for å innrømme at de har mislykkes skrev forskningsminister Tora Aasland følgende i et innlegg i Aftenposten tidligere i år:

"Treprosentmålet – at forskning skal utgjøre tre prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) fordelt med en prosent finansiert av det offentlige og to prosent av næringslivet innen 2010 – har hatt en negativ effekt på forskningsdebatten. Jeg har hele tiden hevdet at treprosentmålet har store svakheter som styringsinstrument for forskningspolitikken."

Nå er det lett å være enig i at hvor mye penger vi bruker ikke er noe mål i seg selv, det viktige er at det kommer forskning av høy kvalitet ut av pengene. Men nå er tross alt det å bevilge penger noe av det viktigste en regjering bidrar med når det gjelder forskning. Så det er ikke helt unaturlig å ha et bevilgningsmål slik man også har for bistand og for kultur. Og disse bevilgningene kan utmerket godt kombineres med krav om bedre styring og bedre resultater slik Knut Olav Åmås tar til orde for i Aftenposten i sine 10 forslag for forskning.

Det er to ting som har gått galt. Og for å forstå dette gir det mening å dele opp det såkalte treprosentmålet i to deler. En offentlig del og en privat del:

Den ene delen av treprosentmålet handler om at staten skal bruke penger tilsvarende en prosent av BNP på forskning. Selv om bevilgningene er økt har ikke staten nådd dette målet, noe som påvirker investeringer i avansert forskningutstyr, mulighet til å drive fri forskning ved universitetene og basisbevilgningene til forskningsinstituttene som har stått mer eller mindre stille i hele perioden. Instituttene er virksomheter som driver anvendt forskning i samarbeid med både næringsliv og offentlige oppdragsgivere for å støtte opp under innovasjonsprosesser med ny kunnskap. Tross rekordstor vekst i statsbudsejttet totalt har ikke forskning vært høyt nok prioritert av regjeringen.

Den andre delen av treprosentmålet handler om at andre enn staten skal finansiere forskning for et beløp som tilsvarer to prosent av BNP. Det å andre til å satse egne midler er selvfølgelig vanskeligere enn å bevilge statlige penger. Men da må man innrette den statlige virkemiddelbruken slik at det lønner seg for private å forske mer enn de gjør i dag. For eksempel via skatteinsentiver, gaveforsterkningsordninger, tematiske satsinger, industrielle forsknings- og utviklingskontrakter og andre tiltak som gjør at bedrifter legger mer forskning til Norge. Det må bli mer lønnsomt for bedrifter som allerede er i Norge å bruke egne midler til forsknig. Og det må bli mer attraktiv for bedrifter utenfor Norge å komme hit for å forske. Tross vekst i næringslivets forskning de siste årene er vi ikke i nærheten av å ha nådd dette målet heller.

Hva kunne man ha gjort? Regjeringen kunne for eksempel styrket SkatteFunn, en ordning der staten gjennom et skatteinsentiv bidrar med en krone når bedriften forsker for fire kroner. En meget effektiv og god stimulans for forskning, og en ordning som har vært grundig evaluert av SSB nylig og fått en svært god bedømmelse. Men i stedet for å styrke SkatteFunn har regjeringen valgt å redusere verdien av statens bidrag i SkatteFunnprosjekter. Og i stedet for å forsterke innsatsen for å nå målet har regjeringen på slutten av stortingsperioden valgt å avskaffe målet.