Hvem er jeg på nett? - iam.no og Personas gir svar

De siste dagene har det vært rettet mye kritikk mot den nye nettjenesten iam.no som lar deg søke etter personopplysninger om deg selv og andre, og presenterer dem oversiktlig og greit på en nettside. Mange blir nok litt overrasket over hvor lett der er å finne og sette sammen slik informasjon.

Det er startet Facebookgrupper og twitterkampanjer (#iamfail) mot nettsiden og Dagbladet skriver at Datatilsynet skal vurdere lovligheten. Mange lar seg åpenbart sjokkere hvordan søkemotorteknologi kan sette sammen informasjon på nettet til et mer helhetlig bilde. Men hvis det er slik at alt som dukker opp iam.no allerede ligger der åpent og tilgjengelig på nett tipper jeg at Nettavisgründer Odd Harald Hauge og Trine-Lise Jagge i iam.no står på forholdsvis trygg grunn.

Det er vel egentlig snakk om en forretningsmodell der man lager en form for utvidet telefonkatalog der mye av dataene kommer fra telefonkatalogen, med der disse suppleres med data fra Brønnøysundsregistrene og Skattedirektoratet som allerede ligger åpent på nett. Siden dette er en type søketjeneste alle kan lage og der tjenesten med mest trafikk og reklameintekter vinner, tipper jeg iam.no jubler over all oppmerksomheten de har fått i både gamle og nye medier.

Nå er ikke nytt eller dramatisk at man kan finne ut hvor folk bor eller hvilket telefonnummer de har, det er bare litt raskere enn før med internett. Det som ikke er like opplagt er at din og naboens inntekt, formue og skatt ligger åpent og tilgjengelig på nettet. Ved å tillate dette har myndighetene lagt til rette for en form for kikking inn i folks privatliv som er ganske spesiell. Og dette er det ikke iam.no som har funnet på, det er regjering og storting som har bestemt at det skal være slik.

Før man bruker alt for kraftig skyts mot iam.no vil jeg anbefale alle å søke etter seg selv i 1) Telefonkatalogen (inkludert kart og flyfoto av huset ditt), 2) Purehelp (for informasjon om roller) og 3) Aftenpostens skattesøk. Og så se om iam.no viser noe annet enn opplysninger det allerede er svært lett å få tak i. Iam.no tilfører neppe så mye annet enn å gjøre oss oppmerksomme på hvordan nettidentiteten vår ser ut for folk som ikke kjenner oss. Det kan jo være en nyttig påminnelse.

Jeg ser at iam.no også prøver å generere profilinformasjon utover det som ligger i disse offentlig tilgjengelige databasene, og at dette skjer ved å gjøre et enkelt Googlesøk. For de fleste tipper jeg dette ikke blir til noen profil, men at det blir en ganske tilfeldig liste over offentlige nettsider, og uansett noe vi ville foretrekke å gjøre selv gjennom en Facebookside, en offentlig Googleprofil eller en blogg, for å sikre at det ikke er bare er tilfeldige (eller negative) versjoner av hvem vi er som dukker opp når noen søker navnet vårt på nettet.

Men i den grad vi skal spekulere i hvordan fremtiden blir annerledes, tror jeg nok "intelligente søk" som henter ustrukturerte data om deg på nettet og setter sammen bildet til et hele er et spennende område å følge. Et eksempel på en slik tjeneste er Personas fra MIT Media Lab. Den stiller spørsmålet "How does the internet see you?" (Erik Newth har blogget om internettversjonen av seg selv her). Nå er selvsagt problemet at de fleste ikke har spesielt sjeldne navn. Heter du John Smith eller Jan Johansen er det lettere å være usynlig på nettet, og vanskelig å generere en riktig profil basert på ustrukturert informasjon på nettet. Men gradvis vil søkemotorene finne ut av dette også, for eksempel via bruk av Facebookprofiler som helt entydig er knyttet til en bestemt identitet. Og muligheten til å være anonym blir stadig mindre.

Vi står overfor en form for tofrontskrig der det å ikke være på nettet ikke er noe alternativ og det å forby søkemotorer som finner fram til offentlige data om deg heller ikke er noe alternativ. Den ene fronten blir å ta kontroll over og bygge sin egen nettidentitet ved ta i bruk sosiale medier aktivt og under egen identitet slik at din versjon av deg kommer fram, uten at du legger ut informasjon som kan være skadelig eller ikke hører hjemme i offentligheten.

Den andre fronten blir å trekke opp grensene for retten til privatliv på områder der ikke alle skal ha rett til å vite ting om deg. Jeg mener at inntekts- og skattedata på nett er en uting. Det samme er den registreringen av trafikk- og posisjonsdata det legges opp til i EUs datalagringsdirektiv. Når teknologien muliggjør så effektive innsyn i privatlivet vårt må myndighetene etablere noen nye grenser for hva de trenger å vite og hva de trenger å fortelle om oss. Å nekte noen å lete når opplysningene allerede er der ute kommer ikke til å virke.