Who's hot, who's not (4) - en uke til valget

Valgkampen spisser seg til og foregår nå på to plan samtidig. Den ene kampen foregår mellom de borgerlige og de rødgrønne partiene og handler om flertall i Stortinget. Her er det fortsatt helt jevnt i følge meningsmålingene. Den andre kampen foregår internt på borgerlig side, mellom Høyre og FrP, og handler om lederskapet på borgerlig side.

Og det er internt på borgerlig side det har skjedd mest i løpet av de siste dagene. FrP taper og Høyre vinner i følge målingene. Men hvor store disse endringene er er det vanskelig å si. I følge BA i Bergen er Høyre i dag større enn FrP i Hordaland. Det er i så fall en stor endring. Men andre målinger viser at FrP leder med 10 prosentpoeng både nasjonalt og i Hordaland.

De siste to dagene tror jeg det har skjedd noe viktig. Jens Stoltenberg forandret plutselig hovedmotstander fra Siv Jensen til noe han kaller "Bondevik 3" Et ganske dramatisk skifte av strategi som jeg tror det er viktig å prøve å forstå. For dette kan være øyeblikket som avgjorde stortingsvalget 2009. Spørsmålet er hvilken vei.

Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv skrev i går (papir) en analyse av hva som gjør at Arbeiderpartiet nå endrer hovedmotstander. Han mener at Siv Jensens "politiske burlesque-show" har revet i filler hele statsministerdrømmen og indirekte rammet Arbeiderpartiet. For hvis Siv Jensen ikke er en troverdig statsministerkandidat og Jens blir statsminister uansett, hva er da vitsen med å stemme? Jens eller Jens er ikke like mobiliserende som Jens eller Jensen. Høyres uventede suksess har gitt Arbeiderpartiet en anledning til å fortelle hva valget egentlig handler om. Og en ny mulighet til å ikke tape flertallet.

Men det store spørsmålet er jo da om en Erna Solberg-regjering (av Jens omtalt som "Bondevik 3") oppfattes som like truende som en Siv Jensen-regjering. Frank Rossavik i Morgenbladet er uenig med Kjetil B. Alstadheim og de har diskutert litt fram og tilbake om dette på Twitter i helgen. Jeg er usikker, men jeg tror Frank Rossavik har rett. En mindretallsregjering med Høyre, Venstre og KrF med Erna som sjef kan samarbeide med mange i Stortinget og framstår neppe som like kontroversiell for velgerne som FrP. Man kan hevde at den vil være helt avhengig av FrP i Stortinget og gi FrP økt innflytelse i norsk politikk. Men borgerlige mindretallsregjeringer som vekselvis samarbeider med FrP og Arbeiderpartiet i Stortinget har jo vært vanlig i Norge siden 1985.

Mindretallsregjeringer har til tider vært upopulære, noe Jens Stoltenberg er flink til å minne om når det gjelder Bondevik 2. Men, som Kjetil Løset skriver i TV2-bloggen sin, så er det også helt vanlig at mindretallsregjeringen av Arbeiderpartiet blir upopulære. Han minner også om at en flertallsregjering ikke har fått fornyet flertall ved et valg siden Per Bortens regjering i 1969. Men en regjering må vi ha. Og hvis alle er enige om at de borgerlige kan komme til å danne en regjeringen etter valget så er valget plutselig enklere: En rødgrønn regjering ledet av Jens Stoltenberg. Eller en borgerlig regjering ledet av Erna Solberg.

Når det gjelder de ulike partienes situasjon akkurat nå synes jeg Svein Tore Martinsen gir en god gjennomgang i dag på bloggen sin. Han skriver at nøkkelspørsmålet for om det blir rødgrønt flertall er hvor mye Arbeiderpartiet kommer over 30 prosent. 33 prosent kan være nok, mens 32 prosent kan være for lite. Senterpartet og SV holder stø kurs mot et sted rundt syv prosent. i 2005 var SV en del større enn SP. Denne gangen kan SP blir størst.

Venstre og KrFs valgkamper har vært bra, uten at det ser ut til å løfte partiene noe høyere enn der de er nå. Kanskje vil den økte realismen i en borgerlig trepartiregjering gi litt ekstra oppmerksomhet den siste uken. Venstre kan kanskje bruke dette til profilere seg på forskning og miljøpolitikk, temaer de er tydelige på, men som de ikke har fått betalt for foreløpig.

Og så til slutt det store nøkkelspørsmålet dersom det blir borgerlig flertall i Stortinget: forholdet mellom FrP og Høyre. Her spriker de nasjonale meningsmålingene enormt. Og lokalt ser det ut til å være et enda større problemer med å måle hva som skjer. Blir det borgerlig flertall vil dette styrkeforholdet være helt avgjørende for om det blir et skifte. TV2-målingene gir FrP et solid forsprang. Andre målinger viser at Høyre tar innpå, selv om de er et stykke bak på alle. Kanskje har Høyres vekst bare karakter av svak bris. Og kanskje Siv Jensen har rett i at FrP har stoppet fallet. Men av en aller annen grunn tror jeg det skjer noe større her.

Denne varslede nedturen til FrP er også et tankekors for de borgerlige. For selv om to tredeler at velgerne som forlater FrP skulle gå til Høyre vil den tredelen som ikke gjør det kunne tippe valget i rødgrønn retning. Høyre har sånn sett et lite dilemma. FrP må falle så mye at H+V+KrF blir mye større enn FrP. Men ikke så mye at det blir rødgrønt flertall. Her kan ulikheter mellom fylkene også bli avgjørende, for FrPs oppslutning er mye jevnere utover hele landet enn Høyres. Faller FrP mye der Høyre står svakest vil det gi rødgrønn gevinst.

Marie Simonsen i Dagbladet har forresten introdusert en ny måte å spå valgutfall. I går skrev hun følgende melding på Twitter: "Konstaterer at rødgrønne twitrere har den selvsikkerheten som taper valg. Noen kaller det også arroganse." Jeg tror faktisk hun har et poeng. Sersjantkorpset til Jens rundt i landet tvitrer i vei om hvordan Erna ser ut på plakater. Og skjønner ikke at det virker helt mot sin hensikt. Kanskje har de rødgrønne blitt så vant til å ikke ta det borgerlige alternativet alvorlig at de sliter med å forholde seg til det når det er der.