mandag 20. april 2015

Nok en gladnyhet i Nationen

Det er mindre en to uker siden jeg blogget om at avisen Nationen hadde en svært gledelig meningsmåling om at 63 prosent av befolkningen vil ha færre og større kommuner i Norge. I den målingen var temaet hvor mange kommuner de spurte ønsker seg i Norge, men ikke hva de mente om egen kommune.

I dag har de en ny svært gledelig meningsmåling i Nationen, men denne gangen er temaet ganske enkelt om folk mener at egen kommune skal slå seg sammen med noen andre. Det er jo enda mer interessant.

I utgangspunktet virker det som befolkningen er delt på midten når 47 prosent svarer ja og 46 prosent svare nei til sammenslåing (her har Nationen riktignok byttet om tallene på grafene sine, men det er ikke så farlig). Det er imidlertid minst tre grunner til at denne støtten fra 47 prosent er et meget gledelig resultat. Den første er at det innebærer en svært stor økning sammenlignet med forrige gang målingen ble gjennomført. På to år har ja-siden vokst fra 36 prosent til 47 prosent.

For det andre viser tallene at det er stort flertall for sammenslåing av egen kommune der det er mest aktuelt, men ikke der det ikke pågår noen diskusjon, som for eksempel i Oslo. Det er jo lett å mene at noen andre skal slå seg sammen, eller være tilhenger av noe som egentlig ikke er så aktuelt, men denne målingen viser at det er i de kommunene det er mest aktuelt og der diskusjonen nå pågår at det er klarest flertall for å slå sammen egen kommune med noen andre. Nationen skriver:

"Mest positive til å slå seg saman med nabokommunar er dei som bur i byar med mellom 5.000 og 50.000 innbyggjarar, 55 prosent av dei ønskjer kommunesamanslåing der eigen kommune er med. Nest mest positive til kommunesamanslåing er dei som bur på landsbygda, der svarar 52 prosent ja til å bli ein del av ein større kommune. For landsbygda er det ei endring i meir samanslåingsvenleg retning, for i 2013 var det 57 prosent av dei spurte på landsbygda som ikkje ønskte å bli ein del av ein større kommune, no er det 43 prosent."

Tredje veldig gledelige funn i denne meningsmålingen er at det er en klar bevegelse i positiv retning i alle de politiske partiene. Mest beveger Senterpartiet seg i positiv retning. Nationen skriver:

"På dagens måling svarar 45 prosent av Sp-veljarane at dei er positive til å slå saman kommunen sin med ein eller fleire nabokommunar. I 2013 var det 21 prosent av dei som svara ja på spørsmålet. – Hos oss har det alltid vore ulike meiningar om kommunesamanslåing, seier Sp-leiar Trygve Slagsvold Vedum."

I de andre partiene er det slik at Høyre har gått fra 41 prosent ja i 2013 til 63 prosent ja nå. Frp har gått fra 47 prosent ja til 55 prosent ja. I Arbeiderpartiet var det 54 prosent nei i 2013, mens de nå er delt på midten, med 47 prosent for og 47 prosent mot. KrFs velgere er bortimot like positive som Høyres velgere. Og i Venstre har synet på å slå sammen egen kommune endret seg fra 43 prosent ja og 54 prosent nei i 2013 til 47 prosent ja og 44 prosent nei nå. Og her skal vi som sagt huske på at svarene i Oslo trekker opp nei-andelen, særlig i partiene som har en stor del av velgerne sine i Oslo.

Jeg tror at mange lokalpolitikere som selv har sett behovet for å slå seg sammen med en eller flere nabokommuner for å styrke lokaldemokratiet og bedre tjenestetilbudet i kommunen har vært litt redde for at befolkningen ikke ser behovet og at de ikke har folk med seg. Disse meningsmålingene i Nationen viser at det ikke er tilfelle. Det er derfor ingen grunn til å skylde på innbyggerne hvis man ikke vil ta diskusjonen.

lørdag 18. april 2015

Britisk valgkart

The Economists valgkart
Valg i UK har ofte vært spennende, men har stort sett handlet om å måle "the swing" mellom de to store partiene siden forrige valg. Når rikstrenden slo mer eller mindre til over hele landet handlet det om å holde oversikt over noen forholdsvis få valgkretser som kunne skifte eier valgnatten. BBCs legendariske "swingometer" fanget på elegant vis opp endringene fra valg til valg.

Denne gangen er det hele litt mer komplisert, med flere partier og mer geografisk variasjon. Liberaldemokratene faller tilbake, men kjemper tappert for å beholde flest mulig av valgkretsene de vant sist. Både UKIP og Green Party har økt sin oppslutning og selv om de neppe vinner allverden av nye representanter, kan de ta såpass mange stemmer fra de store partiene i jevne valgkretser at de likevel kan bidra til å flytte flertallet på litt uforutsigbare måter mange steder. Det skotske nasjonalistpartiet SNP blir også en nøkkelspiller denne gangen. De har lav oppslutning i UK som helhet, men ser ut til å gjøre nesten rent bord i Skottland og kan havne på vippen nasjonalt.

I en slik situasjon kan det være nyttig å hold oversikt over alle kretsene i UK, og vite hvem som vant og hvor store flertall de ble vunnet med forrige gang. The Economist har laget et nyttig interaktivt kart som både viser samtlige kretser i hele UK og "the marginals", de kretsene der det skal minst velgervandring til for å få flertall for en et annet parti. Valget skal være 7. mai. Meningsmålingene spriker i ulike retninger, men summen av dem tyder på at dette blir både jevnt og spennende, og det virker sannsynlig at ingen av partiene klarer å få flertall alene denne gangen heller.

Et annet nyttig nettsted er UKPollingreport.co.uk, et samlenettsted som både har analyser., men også ulike oversikter for å holde oversikt over kretser og meningsmålinger.

fredag 17. april 2015

Mulig storkommune på Øvre Romerike

NRK Østlandssendingen
Det diskuteres kommunestruktur og nye oppgaver til større kommunene over hele landet for tiden. Også på steder der det har tatt litt tid å komme i gang, som i Akershus, er det blitt fart i både utredninger og diskusjoner etter hvert. Jeg var selv med i en spennende paneldiskusjon på Jessheim for noen uker siden, en diskusjon ordfører Harald Espelund i Ullensaker hadde tatt initiativet til om kommunestruktur på Øvre Romerike.

I dag kunne NRK Østlandssendingen melde at seks kommuner nå vil utrede en mulig sammenslåing, etter initiativ fra Rune Bålsrud, Venstres ordfører i Hurdal, den minste av de seks kommunene. Innslaget i NRK Østlandssendingen kan man se her. Som man ser er navnet på en ny kommune blant de tingene som blir luftet i innslaget, og både Gardermoen, Eidsvoll og Øvre Romerike blir nevnt som aktuelle alternativer.

I innslaget brukes begrepet "gigantkommune". Hva slags begrep man velger å bruke er vel litt avhengig av hvordan man definerer gigantisk, men i følge nykommune.no har de seks aktuelle kommunene tett oppunder 100 000 innbyggere. Dette vil vokse til 136 000  i 2040. Øvre Romerike er en av de raskest voksende regionene i hele landet, blant annet drevet av næringslivsetableringer og ringvirkninger av flyplassen på Gardermoen. Med 100 000 innbyggere ville en sammenslåing av de seks kommunene gjøre det til landets 6. største kommune. Bare Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Bærum er i dag større.

Hvilke kommuner er de så snakk om? De seks kommunevimplene i innslaget er fra kommuner med ganske forskjellig folketall. Størst er Ullensaker kommune med 33 000 innbyggere. Her er Jessheim kommunesenter, en av landets raskest voksende byer. Eidsvoll kommune har 23 000 innbyggere, Nes kommune har 20 000 innbyggere, Nannestad kommune har 12 000 innbyggere, Gjerdrum kommune har 6 300 innbyggere og Hurdal kommune har 2 700 innbyggere.

Prognosene forteller som sagt om stor befolkningsvekst frem mot 2040, særlig i Ullensaker som vil kunne komme opp i 50 000 innbyggere. Jeg tenker at hvordan man håndterer disse vekstutfordringene i regionen på en god måte må være en viktig del av diskusjonen. Mer om prognoser for folketall, demografi, næringsstruktur og andre forhold som er nyttige å vite om disse seks kommunene finner man på nykommune.no.

torsdag 16. april 2015

Omfordelingsvirkningen av billig olje

Finansnettstedet Bloomberg har laget et illustrerende verdenskart som viser hvor vi finner vinnene og taperne når olje og gass blir billigere. Om noen skulle være i tvil: Norge er blant taperne og er det i så stor grad at vi blir fremhevet spesielt, sammen med blant annet Canada og Russland.

I det Bloomberg beskriver som "Cheap oil's winners and losers in one giant map", eller den store omfordelingen av inntekter og kostnader som skjer når oljeprisen faller med 50 dollar, er det slik at USA, Europa og Asia reduserer sin energi- og drivstoffregning med til sammen rundt 900 milliarder dollar. Dette er også bra for verdensøkonomien som helhet, som i følge IMF blir løftet med 0,7 prosent.

Men lavere energipriser for de store og folkerike områdene i verden betyr samtidig tapte inntekter for noen energiprodustenter. I følge kartet over taper Canada 40 milliarder dollar, Norge 53 milliarder dollar og oljeprodusenter i Latin Amerika 60 milliarder dollar. Men de virkelig store taperne, markert med rødt på kartet over, er oljeprodusentene i Afrika (land som Nigeria og Angola) med minus 150 milliarder dollar, Russland og sentral-Asia med minus 218 milliarder og Midt Østen med formidable 357 milliarder dollar i tapte inntekter.

Jeg tenker vel at det i hvert fall er to viktige påminnelser i et slikt kart. Det ene er at det er bra for vekst og utvikling i verden som helhet at energiprisene ikke er for høye, selv om Norge taper. Det andre er at det er veldig lurt for at land å ha flere ben å stå på, slik at man ikke blir alt for avhengige av en inntektskilde.

tirsdag 14. april 2015

Norsk mediebarometer 2014

Befolkningens medievaner er i rask endring. Derfor er dette et spennende tema å følge her på bloggen og det har blitt en slags tradisjon å blogge om Norsk mediebarometer, Statistisk sentralbyrås årlige og brede undersøkelser av vår bruk av ulike medier. Norsk mediebarometer 2014 som kom i dag forteller at endringene fortsetter og ikke er i ferd med å gå over.

Da jeg blogget om Norsk Mediebarometer i fjor og året før beskrev jeg hvordan flere nye medieplattformer er i kraftig vekst, mens det i de mer tradisjonelle mediene er en klar todeling der noen faller raskt i oppslutning mens andre klarer seg forbausende bra.

For å ta det siste først. Også i år ser vi at radiolytting klarer seg veldig bra. Hele 64 prosent hører på radio en gjennomsnittsdag, opp fra 59 prosent i 2013 og det høyeste nivået siden 1994. NRK 1 er fortsatt størst, men faller i oppslutning. P4 er rett bak og vokser. Vokser gjør også P3 og Radio Norge. Også bøker klarer seg godt. 25 prosent leser i en bok en gjennomsnittsdag. og folk foretrekker papirbøker. Bare to prosent leser ebøker en gjennomsnittsdag, langt færre enn i for eksempel USA. Det behøver ikke være fordi norske boklesere er mindre endringsvillige, det virker ikke slik når det gjelder annen teknologibruk, så det kan jo også være fordi det frem til nylig ikke har vært så lett å få tak i ebøker fra forlagene eller å lese dem på en Kindle.

I motsetning til lesing av papirbøker er lesing av papiraviser på rask vei nedover. Mens 85 prosent leste en avis en gjennomsnittsdag i 1994 var tallet 75 prosent i 2004 og 63 prosent i 2011.  I 2014 har tallet på avislesere for første gang i moderne tid falt under 50 prosent, til 49 prosent, mens 75 prosent leser nyheter på internett. 74 prosent av oss ser på TV en gjennomsnittsdag, det samme som i fjor, men så sent som i 2005 var det 85 prosent. NRK1s del av dette faller. Bare 35 prosent så NRK 1 en gjennomsnittsdag, ned fra 40 prosent i 2013 og 53 prosent i 2004.

Mest interessant er det å se på hva som vokser. At internettbruk generelt vokser er ikke lenger noen stor nyhet, men det er jo interessant at hele 88 prosent bruker internett en gjennomsnittsdag. Veksten er sterkest blant de eldre delene av befolkningen. Hele 64 prosent av befolkningen bruker Facebook en gjennomsnittsdag og 22 prosent bruker andre sosiale medier.

47 prosent av oss har brukt internett en gjenomsnittsdag til å se på film, TV- eller videoklipp. Det er også interessant å se hvordan bruk av stømmetjenester for film, som for eksempel Netflix, øker rakst. En gjennomsnittsdag bruker 22 prosent ulike "videomedier", men fra å handle om å se leievideo. kjøpevideo og egne opptak av TV-programmer for bare to år siden, så  handler mesteparten av dette i dag om strømmet video.

Men jeg mener det aller mest interessante her er en formidable veksten i vår bruk av smarttelefoner til nyheter, underholdning og andre medie- og kulturtilbud. 62 prosent av oss bruker nå internett på mobilen en gjennomsnittsdag. 39 prosent bruker epost på mobilen og 36 prosent hører musikk på mobilen. Den viktigste trenden vi ser nå er ikke overgang fra papiraviser til nettaviser, fra CD til mp3 til Spotify og fra leievideo til YouTube og Netflix, men endringene som gjør at stort sett alle nå må stille spørsmålet om hvordan innholdet deres skal kunne tilpasses til en mobiltelefon.

mandag 13. april 2015

Utstilling om nytt regjeringskvartal

Noen av alternativene i Aftenposten
I dag åpner utstillingen som viser hvordan et nytt regjeringskvartal kan komme til å se ut. Nytt regjeringskvartal er et stort prosjekt som naturligvis følger vanlige politiske prosesser og spilleregler, blant annet når det gjelder fastsetting av reguleringsplan, men i tillegg har Statsbygg lagt opp til en idéfase der man også kan se alternative måter å løse utfordringene på. Flere ledende arkitektmiljøer har deltatt i denne idéfasen. Statsbygg beskriver dette slik på sin hjemmeside:

"Seks arkitekt- og konsulentteam har tatt del i et parallelloppdrag, der de har levert sine forslag til hvordan Regjeringskvartalet kan utformes. Forslagene handler ikke om hvordan bygningene skal se ut, men hvordan byrommet og bymiljøet skal være, hvor gatene skal gå og hvor plassene skal være. I tillegg handler det om hvor byggene skal stå, hvor høye de bør være, og hvordan trafikk, miljø og sikkerhet skal integreres.

Parallelloppdraget er ikke en konkurranse, men en åpen, honorert idéutviklingsprosess. Det skal ikke kåres noen vinner av forslagene fra de seks arkitekt- og konsulentteamene. Hensikten med å gjennomføre et parallelloppdrag er å sikre godt tilfang av idéer og løsningsmuligheter som grunnlag for en reguleringsplan for det nye regjeringskvartalet. I forslaget til ny reguleringsplan kan idéer fra de ulike forslagene i parallelloppdraget kombineres til et helhetlig konsept for den bymessige utviklingen av det nye regjeringskvartalet. Reguleringsplanforslaget vil bli sendt ut til offentlig høring våren 2016, og det forventes at den statlige reguleringsplanen ferdigstilles og vedtas i løpet 2016."


Jeg var til stede da Jan Tore Sanner åpnet utstillingen i dag og synes den på en veldig bra måte får frem handlingsrommet som finnes og litt ulike måter å løse utfordringen. Arkitektene har vært veldig flinke til å visualisere hva en så stor utbygging handler om og konsekvensene av ulike hovedgrep når det gjelder høyde, tetthet, åpenhet mot byen rundt og andre ting som både ansatte i departementene og befolkningen er opptatt av.

Fordi det er så mange flotte visuelle fremstillinger i det arbeidet som nå er gjort, kan man også ta del i dette uten å besøke utstillingen. For eksempel ved å se og lese om parallelloppragene på Statsbyggs nettsider. Eller ved å gå inn på nettsidene til Aftenposten eller Dagbladet, som begge gir arkitektenes forslag bred omtale. Vil man besøke utstillingen vil den være åpen for publikum 12.00-18.00 på hverdager og 11.00-16.00 på helgedager i fire uker fremover.

Bergens Tidene har i papiravisen i dag omtalt saken under overskriften "Klart for krangel". Jeg synes det er en litt pessimistisk innfallsvinkel. Det er bra at det foregår en levende diskusjon om utforming av et nytt regjeringskvartal og hvordan dette påvirker byrom og bymiljø. Det vil helt sikkert være ulike syn på de seks arkitektkontorenes forslag. At det kommer til uttrykk i en offentlig debatt er bra for den demokratiske prosessen.

søndag 12. april 2015

Man Utd vs Man City 4-2

I min egen omtale av denne bloggen står det at den også handler om fotball, men siden VM i sommer har det vært tynt. om både Stabæk og Manchester United. Unntaket var en optmistisk bloggpost i august i fjor om "En ny nummer 7" etter at Angel Di Maria meldte sin ankomst til Old Trafford. Om drakt nummer sju er en lykkebringer gjenstår fortsatt å se, men for laget har sesongen gått veldig bra, og stadig bedre.

Dagens overbevisende 4-2 seier over City bekreftet trenden. Det pussige er at det ikke først og fremst er de nye spillerne som ble kjøpt inn for store summer etter den håpløse fjorårssesongen, men de som fikk skylden for de svake resultatene i fjor som løfter laget mest. Riktignok spilte nykommerne Ander Herrera og Daley Blind igjen fra start og gjorde det meget bra. Men Angel Di Maria, Radamel Falcao og Marcos Rojo startet på benken, mens Luke Shaw er skadet.

Blant de som dro de tyngste lassene i dag var spillere som gjorde det temmelig svakt i fjor og som mange for kort tid siden trodde var på vei bort fra klubben. Men i dagenens startoppstilling var både Ashley Young, Juan Mata, Antonio Valencia, Michael Carrick og Marouane Fellaini, som alle har hatt en fantastisk sesong. Både Mata og Fallaini kom til United for å løfte klubben i den håpløse fjorårssesongen. Sistnevnte ble til og med utpekt av en avis som et av sesongens ti dårligste spillerkjøp. Men med nye manager på plass blomstrer disse spillerne som virket usikre og klønete i fjor. Og både Mata og Fellaini scoret flotte mål.

Hva er det som har skjedd og som gjør at de samme spillerne som var så mye dårligere i fjor nå blomstrer? Dels virker det som de spiller i riktigere posisjoner på banen og dermed får brukt egenskapene sine bedre. Men det er også noe med kreativiteten og selvtilliten. Manager Louis van Gaal har denne litt uforklarlige evnen gode ledere har til å få folk til å tro at det er mulig å vinne, også mot en tilsynelatende overmakt. Og når man først begynner å få det til er det etter hvert lett å tro at alt er mulig. Neste sesong blir veldig interessant.

lørdag 11. april 2015

MIA: Paper planes

Jeg ser at videoklippene fra YouTube jeg la inn da jeg blogget om filmen Slumdog Millionaire tilbake i 2009 ikke er der lenger. Slik er det jo noen ganger når man lenker til klipp lagt ut av andre. Men på den annen side gir jo dete en glimrende anledning til å legge ut nytt klipp med traileren fra filmen, en av de aller beste filmene som noen ganger er laget. Musikken her er MIAs sang "Paper Planes" fra 2007:

fredag 10. april 2015

Lønnsom solenergi

At solenergi er i ferd med å bli lønnsom også uten statlige subsidier, i hvert fall i land med mye sol, er et tema jeg har skrevet om flere ganger her på bloggen. Sammen med teknologi som har gjort det mulig å produsere store mengder konkurransedyktig skifergass og skiferolje, bidrar billigere solenergi til en voldsom endring i energimarkedene.

The Economist har i siste nummer noen grafer med oppdaterte tall for investeringer og kostnader for solenergi, og skriver at:

"But the days when renewables were largely a sop to rich-world consumers’ consciences are clearly over. Nearly half of last year’s investment was in developing countries, notably China, whose energy concerns have more to do with the near term than with future global warming. It worries about energy security, and it wants to clean up its cities’ air, made filthy partly by coal-burning power plants. The 2014 figure is slightly less than the previous peak, in 2011 (see chart). But investors today get more energy for their buck. The cost of battery storage, a vital part of a solar-powered future, has fallen by 60% since 2005, and the overall cost of a solar-power system is down by 75% since 2000. IHS, a consultancy, reckons the cumulative fall will be 90% by 2025."

Det er med andre ord ikke lenger slik at solenergi er noe bare eksentriske miljøvernere i California og Tyskland monterer på hustakene sine for å redde verdens klima. I dag er det i utviklingsland, og særlig i Kina, at investeringene øker mest. Det hjelper at det reduserer luftforurensningen og er bra for miljøet, men hovedbegrunnelsen deres er at det lønner seg.

torsdag 9. april 2015

Eiendom i kunnskapsøkonomier

Forrige ukes The Economist har en fascinerende og leseverdig briefing om "The paradox of soil", om bolig- og eiendomsprisers effekt på økonomi og produktivitet. Man skulle kanskje tro at sted betyr mindre i en global kunnskapsøkonomi, men alt tyder på at selv om avstand blir mindre viktig så blir sted viktigere. Det har konsekvenser for bolig- og eiendomspriser.

The Economist tar utgangspunkt i 1700-tallet der datidens fremtredende økonomer tildelte eiendom en helt sentral betydning. Adam Smith beskrev hvordan eiendom sammen med arbeid og kapital er de tre produksjonsfaktorene som skaper overskuddet. Og Thomas Malthus beskrev hvordan befolkningsveksten ville skape en matvarekatastrofe på grunn av økende knapphet dyrkbar jord.

Verdens økonomiske og teknologiske historie siden den gang har i stor grad handlet om å komme seg rundt dette problemet til Malthus. The Economist skriver:

"Instead of succumbing to catastrophe Western countries found ways to work around land’s scarcity, some of them ingenious—skyscrapers, artificial fertiliser, railways, suburbs—and some nefarious—dispossessing the oppressed and colonised. Improved transport allowed land farther off to do the work that land close at hand had done before, whether by producing crops half way round the world or housing workers out in the suburbs. High productivity allowed more food to be grown on fewer farms. The value of land relative to GDP fell remorselessly. By the second half of the 20th century land was sufficiently marginalised in rich-world economies that it scarcely registered in economics textbooks."

Med dagens metoder for å produsere mat, utvikle storbyer og bygge transportsystemer er det ikke knapphet på areal i verden generelt, skriver The Economist. Mange steder kunne det fint bodd mange flere. Likevel har eiendomspriser skutt i været og eiendoms plass i økonomien har økt i betydning i igjen de siste årene. Det er ikke fordi deter plassmangel i verden, men fordi det er for trangt om plassen enkelte steder, og da særlig i en del store byer,

Artikkelen i The Economist beskriver hvorfor folk i økende grad flytter til byene, hvorfor høye eiendomspriser er problematisk for produktiviteten og hva det er mulig å gjør med det. En interessant hovedhypotese er at det er nær sammenheng mellom høyere eiendomspriser og en økonomi der veksten er drevet av kunnskapsintensiv tjenesteproduksjon.. The Economist skriver:

"Top cities became hotbeds of innovative activity against which other places could not easily compete. The people clustered together boosted each others’ employment opportunities and potential income. From Bangalore to Austin, Milan to Paris, land became a scarce and precious resource as a result; the economic potential of a hectare of a rural Kentucky county is dramatically lower than that of a hectare in Silicon Valley’s Santa Clara county. And there is only so much of Santa Clara to go around."

At dette er et problem for den enkelte som trenger bolig og må ta opp større lån er opplagt. Men er det også et problem for samfunnet? Ja, mener The Economist og peker på at det i en velfungerende økonomi er slik at produktiviteten øker når det er mobilitet i arbeidsmarkedet. Ansatte bytter jobb fra lav-produktive bedrifter og -bransjer til mer høyproduktive bedrifter og bransjer fordi disse betaler bedre. Dette skjer ikke bare lokalt, men også ved at folk flytter mellom byer og til steder der det er flere kunnskapsintensive og høyproduktive bedrifter som betaler godt. Men høye boligpriser forstyrrer dette bildet. Hvis lønnsgevinsten hver enkelt får ved å bytte jobb spises opp av høyere bokostnader vil det være et sterkt insentiv for at mange heller blir i en dårligere betalt jobb, noe samfunnet som helhet taper på. Dessuten er det uheldig dersom verdiskapingsgevinsten som oppstår i en dynamisk kunnskapsøkonomi spises opp av en sektor der det ikke er innovasjon og produktivitetsvekst, men ressursknapphet som skaper gevinstene.

Hva er det mulig å gjøre for at prisene ikke skal ta av? Det handler først og fremst om å utforme lover, regelverk og praktisering av plan- og byggebestemmelser slik at det ikke blir for dyrt eller tar for lang tid å bygge boliger til en akseptabel pris. Og slik at det hele tiden kommer nye boliger på markedet som kan møte etterspørselen. Dessuten handler det om å å ta politiske beslutninger om effektive transportsystemer og sørge for å at det da legges til rette for å bygge mest der den nye kollektivinfrastrukturen kommer. Dette er ting vi nå er i gang med i Norge og som vil bidra til at vi vil stå bedre rustet til å møte vekstutfordringene.

onsdag 8. april 2015

Gladnyhet i Nationen om kommunereform

Det er ofte slik at partier, organisasjoner og medier bestiller meningsmålinger i håp om å få bekreftet et bestemt resultat. Og desto mer krevende er det for dem når resultatet kommer og viser noe helt annet enn de hadde håpet. Noen legger da resultatet i skuffen, andre vil i åpenhetens navn publisere det likevel.

Men aller morsomst er det når de som har bestilt målingen er så oppsatt på å formidle et syn at de glemmer å sjekke, eller ikke forstår, hva slags resultat meningsmålingen egentlig viser. Et spektakulært eksempel på dette kom i avisen Nationen i dag der overskriften på forsiden lyder "Folk ønsker ikke store kommuner", mens meningsmålingen den lenker til viser et oppsiktsvekkende stort flertall for større kommuner, i både by, tettsted og landsbygd, og blant velgerne til alle partier på Stortinget.

I følge Nationens tall, gjengitt i grafen over, er det slik at bare 25 prosent vil ha dagens 428 kommuner, mens 12 prosent ikke vet. Resten, det vil si 63 prosent av befolkningen vil ha færre og større kommuner enn i dag. Det fordeler seg på 27 prosent som vil ha 300 kommuner, 23 prosent som vil ha 200 kommuner, 9 prosent som vil ha 100 kommuner og fire prosent som vil ha færre enn 100 kommuner. Det må man kalle et solid utgangspunkt for å jobbe videre med en norsk kommunereform.

Nå tenker vel jeg at de fleste ikke er mest opptatt av antall kommuner, men av kvaliteten på tjenestene i egen kommune, av å ha en forvaltning som driver en god saksbehandling og har nødvendig kompetanse og av at demokratiet lokalt fungerer. Men når de faktisk blir spurt om antall så svarer to tredjedeler at de vil ha et mye lavere antall kommuner enn det er i dag. Grafene i artikkelen viser at det både blant KrFs Venstres, Senterpartiets og Arbeiderpartiets velgere er slik at summen av de som vil ned til 300 kommuner og de som vil ned til 200 kommuner er over 50 prosent. Og selv blant Senterpartiets velgere der det ikke mer enn omkring en tredjedel som vil beholde dagens kommuneantall.

Ser vi på kommunetype er det også et klart flertall for endringer i alle kommunetyper. Riktignok er det slik at det er litt flere som vil beholde dagens antall i det som er definert som "landsbygd" i målingen, men også her er det slik at bare litt over 30 prosent vil ha dagens struktur, mens langt over halvparten vil redusere antall kommuner. De som i følge denne målingen vil gå aller mest radikalt til verks er for øvrig SVs velgere. I SV er summen av de som vil ned til 200 kommuner og de som vil ha bare 100 kommuner på over 60 prosent.

Nationens misvisende overskrift ser ut til å være basert på at "bare" 13 prosent vil ha 100 kommuner eller mindre i Norge. Det er det så vidt jeg vet ingen som har tatt til orde for. Vi som arbeider for en reform som gjør at større kommuner kan levere bedre tjenester til innbyggerne, og vil flytte flere oppgaver fra staten til lokaldemokratiet, lever svært godt med at to tredeler av befolkningen er enige.

tirsdag 7. april 2015

De norske oljekommunene

For to år siden blogget jeg om "Industribyggerne", en interessant utredning laget av forskningsinstituttet IRIS på oppdrag for bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass om hvor mange arbeidsplasser i Norge som er der på grunn av petroleums-virksomheten. Den var en slags kartlegging av norsk oljevirksomhet kysten rundt, som dels viste hvordan ulike deler av oljeverdikjeden har etablert klynger i noen deler av landet, men som også viste at stort sett hele Norge har oljerelaterte arbeidsplasser.

Nå har det kommet en ny og oppdatert rapport fra IRIS med nye tall, oppdaterte beskrivelsen av direkte og indirekte oljesysselsetting i alle landets fylker og 90 ulike casebeskrivelser av sentrale leverandørbedrifter. For alle som er interessert i å lære mer om hvordan norsk næringslivsgeografi ser ut er dette veldig interessant lesestoff.

Et hovedpoeng i rapporten er at tidligere studier har undervurdert den oljerelaterte sysselsettingen i Norge, som her beregnes til 330 000 ansatte. Av disse er 186 000 i direkte oljerelaterte virksomheter (21 000 offshore, 22 000 i oljeselskapene på land, 104 000 i leverandørindustri som levere til Norge og 39 000 i eksportrettet leverandørindustri), mens 143 000 er indirekte sysselsatt av petroleumsvirksomhet (fordi de leverer transporttjenester, finanstjenester, ikt osv til de andre).

Kartet over viser fylkesfordelingen av disse arbeidsplassene, både når det gjelder antall og andelen av sysselsettingen i fylket. Her er Rogaland på topp med 99 000 ansatte foran Hordaland med 56 700, Akershus med 38 900, Oslo med 30 900 og Møre og Romsdal med 28 500. Tenker vi at Norge i stedet består av bo- og arbeidsmarkedsregioner er Stavangerregionen størst med 81 000, foran Oslo/Akershus med 69 100, Bergensregionen med 44 000 og Haugalandet/Sunnhordland med 25 000 som er direkte eller indirekte oljesysselsatte.

I disse tider der vi diskuterer kommunestruktur og ønske å gå bort fra kunstige administrative grenser og heller lage organisatoriske enheter som er  tilpasset dagens bo- og arbeidsmarkeder, er det interessant å se hvordan kommunekartet for olje-Norge ser ut. Her er det også slik at det finnes sterke oljekommuner over hele landet, men næringslivet har en tendens til å klynge seg sammen noen steder, gjerne der det er industrikompetanse fra før, men også der det er universitets- eller høyskolemiljøer i nærheten.

Og da er det vel aller mest interessant å se på hvordan de 186 000 i direkte oljerelatert virksomhet er fordelt på norske kommuner. I en graf på side 19 ser vi at Stavanger er Norges suverent største oljekommune med over 25 000 som er ansatte i direkte oljerelatert virksomhet. Nest størst er Sola kommune med omkring 12 000. Og på tredje plass er Bærum med litt over 10 000 ansatte, Deretter følger Sandnes med omkring 9 000, Kristiansand med 6000 og Haugesund med omkring 5000 ansatte.

Nå finnes kommuner som kjent i litt ulike størrelser. Ser vi i stedet på andelen sysselsatte i kommunen som er ansatt i direkte oljerelatert virksomhet så kan vi ut fra rapporten kåre Sola til Norges mest oljeavhengige kommune med hele 85 prosent av sysselsettingen. Deretter følger nabokommunene Ulstein og Herøy i Møre og Romsdal, begge med 69 prosent, Verran i Nord Trøndelag med 49 prosent og Austervoll i Hordaland med 44 prosent. Målt på denne måten er oljehovedstaden Stavanger litt lengre nede på listen med 36 prosent av de ansatte i direkte oljerelatert virksomhet,, mens det er 27 prosent i Kongsberg og Haugesund, 23 prosent i Sandnes, 17 prosent i Bærum og Hammerfest, og 16 prosent i Kristiansand.

Rapporten viser at av de 428 norske kommunene har nesten alle noe oljerelatert ved seg. I 17 norske kommer er det ikke landbasert oljerelatert virksomhet, men det bor folk der som jobber offshore. Bare 13 norske kommuner er registrert i statistikken uten verken oljerelatert virksomhet eller offshoreansatte. Det er Rømskog, Grue, Rendalen, Engerdal, Jevnaker, Sør-Aurdal, Etnedal, Vang, Snillfjord, Høylandet, Kautokeino, Kvalsund og Nesseby.