mandag 21. april 2014

Michael Lewis: Flash Boys

Michael Lewis har nettopp gitt ut Flash Boys, en svært leseverdig bok om noen av finansmarkedenes mindre forståelige sider, men som Lewis som vanlig klarer å gjør om til fortellinger om virkelige mennesker som tar beslutninger som har helt konkrete konsekvenser. Det er viktig med folk som klarer å popularisere og forklare kompliserte sammenhenger, ikke minst når det har med finanskriser og finansmarkeder å gjøre.

Jeg mener at Michael Lewis er blant de aller beste til akkurat dette og har tidligere blogget om boken Boomerang, en glimrende fortelling om årsaker til og effekter av finanskrisen i blant annet Island, Irland og Hellas, som jeg vil anbefale alle å lese. Litt mer teknisk er The Big Short (som jeg blogget om her), om subprimekrisen i USA, men den er også verdt å lese for folk som er interessert i temaet.

Flash Boys var ikke annonsert på forhånd og kom derfor brått og uventet på både media og finansmarkeder i form av et langt innslag i CBS TV-program 60 Minutes 31. mars med tittelen "Is the US stockmarket rigged?". Temaet i boken er at omkring 60 prosent av all aksjehandel i USA nå gjennomføres automatisk av datamaskiner og at dette har gjort  tid til den kritiske faktoren alle jakter på. Alle trenger de tusendels sekundene som gir dem informasjon før de andre. Spread Networks brukte for eksempel 300 millioner dollar på å legge en litt rettere fiberoptisk kabel mellom Chicago og New York som sparte fem millisekunder (fem tusendels sekunder), Det er så mye tid at noen store kunder er villig til å betale svært mye i leie.

Lewis styrke er at han ikke beskriver finansmarkeder bare som tall og transaksjoner, men som sære og fargerike mennesker med historier . Flash Boys handler om High Frequency Traders (HFT), virksomheter som driver den automatiserte aksjehandelen, men også om teknologene som jobber i og rundt de tradisjonelle bankene og meglerhusene for å flytte dem over i den nye teknologiske virkeligheten. Noe av det boken beskriver på en helt strålende måte er den kulturelle avgrunnen som finnes mellom finansfolkene og teknologene og som gjør at de ikke forstår hva de andre driver med og ikke er spesielt interessert i det heller. Det er en viktig grunn til dagens litt underlige debatter der ingen er helt sikre på hvordan vi har havnet der vi er og om løsningene de valgte virkelig var så smarte.

Flash Boys tar opp noen svært interessante problemstillinger når det gjelder selve spillereglene rundt aksjehandel og praktiseringen av reglene som finnes, særlig når det gjelder de som driver automatisert aksjehandel. Lewis påstår ikke, i hvert fall ikke direkte, at noen bryter loven, men han er veldig tydelig på at måten aksjehandel har utviklet seg de siste årene har medført at man har blitt flinkere til å tilrettelegge for mellommennene enn til å lage en god markedsplass for de egentlige aktørene - de som kjøper og selger verdipapirer. Og det er særlig tre ting Lewis peker på rundt utviklingen av automatisert aksjehandel i USA som det er grunn til å tenke igjennom:

Det første handler om tid og avstand. Nå har det naturligvis alltid vært slik at den som får informasjon først får et forsprang i et marked. Får man signaler om at priser skal opp eller ned før alle andre kan man utnytte dette. Derfor er det regler om at nyheter skal slippes slik at alle får dem samtidig og at sanntids markedsinformasjon skal være åpen og tilgjengelig for alle som handler. Problemet i en verden med robothandel er at sanntid ikke lenger er sanntid. Det å ha datamaskinen sin noen tusendels sekunder nærmere børsen (som også er en datamaskin) enn konkurrenten kan gi store fordeler. Gjør den teknologiske utviklingen at man nå må lage regler for å nulle ut slike avstandsfordeler? Eller er svaret, som Lewis reklamerer for i boken, en børs som IEX som har økt tidsforsinkelsen med noen tusendels sekunder for å behandle alle likt.

For det andre tar han opp hva datamaskinene som handler verdipapirer får anledning til å gjøre med den informasjonen de får og kan prosessere mye raskere enn mennesker (enten menneskene er småsparere eller store pensjonsfond) som handler på de samme markedsplassene. Boken hevder at børsene har ført en kamp for å få High Frequency Traders (HFT) til å sette maskinene sine inn deres lokaler fordi dette gir mer omsetning for børsene. Denne plasseringen gir HFTene muligheten til å bruke prissignaler fra børsenes kunder til å gjøre egne handler noen millisekunder i forkant av andre, såkalt "front-running".

Da handler det ikke bare om å få informasjon først rent fysisk og bruke den så raskt som mulig, men også om å få muligheten til å legge seg mellom kjøper og selger, og gjerne bruke informasjon om prisforskjeller mellom ulike børser til å ta en egen gevinst. USA åpnet for noen år siden opp for flere konkurrerende børser med de samme verdipapirene, for å gi kunden større valgfrihet og lavere priser, men i følge Flash Boys er systemet blitt konstruert på en måte, med en sinnrikt system av bonuser, rabatter og kickbacks, som gjør at det i all hovedsak er mellommennene og ikke kundene som tjener på dette.

Tredje problem han tar opp, og som i hvert fall indirekte handler om automatisert aksjehandel, er såkalte "dark pools", lukkede markedsplasser som de store investeringsbankene har laget for kundene sine og som har overtatt en god del handel fra børsene. Problemet der er at hemmeligholdet gjør at kundene ikke kan vite helt sikkert om de får den beste behandlingen. Dessuten viser Lewis i boken at også i noen "dark pools" har man sluppet inn HFTer som får drive automatisert handel på kundeinformasjonen de fanger opp der. For de store investeringsbankene ser statistikkene bedre ut når de skal markedsføre sine "dark pools" til nye kunder, men spørmålet er hvem som egentlig betaler for de gevinstene HFTene klarer å hente ut. Det finnes som kjent ingen gratis lunsj.

Nå må det også nevnes at Michael Lewis er en forfatter som foretrekker fortellinger med helter og skurker. Det gjør at ikke alle argumenter og nyanser slipper til. Ting kan bli overforenklet og viktige synspunkter kan være utelatt. Likevel er dette en god og viktig bok. I USA ser det også ut som den vil få noen politiske konsekvenser. USAs finanstilsyn SEC var allerede igang med en vurdering av nye reguleringer av automatisert aksjehandel, men det er ingen tvil om at Flash Boys, og den massive oppmerksomheten boken har fått i media, vil sette ytterligere fart i debatten om hvordan lov og regelverket kan moderniseres og ivareta kundenes interesser bedre.

søndag 20. april 2014

85 000 historiske filmer på YouTube

British Pathé er en av verdens eldste medievirksomheter og laget filmaviser mellom 1896 og 1976, med nyheter både fra Storbritannia og verden ellers, Nå har de bestemt seg for å legge hele det historiske filmarkivet sitt, med i alt 85 000 filmer, ut på YouTube. De skriver på bloggen sin at:

“Our hope is that everyone, everywhere who has a computer will see these films and enjoy them,” says Alastair White, General Manager of British Pathé. “This archive is a treasure trove unrivalled in historical and cultural significance that should never be forgotten. Uploading the films to YouTube seemed like the best way to make sure of that.” British Pathé was once a dominant feature of the British cinema experience, renowned for first-class reporting and an informative yet uniquely entertaining style. It is now considered to be the finest newsreel archive in existence. Spanning the years from 1896 to 1976, the collection includes footage – not only from Britain, but from around the globe – ofmajor events, famous faces, fashion trends, travel, sport and culture. The archive is particularly strong in its coverage of the First and Second World Wars.

Et eksempel er et kipp fra 1942 om det britisk raidet på Måløy og Vågsøy sammen med kompani Linge under 2 verdenskrig:



Leter man rundt i dette spennende arkivet vil man finne en gullgruve av viktige og interessante historiske filmklipp, og noen klipp som i dag kan virke litt sære, men som kulturhistorisk er veldig spennende. Arkivene på YouTube er gruppert i et generelt arkiv, et "war archives", et sportshistorisk arkiv og et arkiv med "vintage fashions" som tema. Her skulle det med andre ord være mulig å finne noe for folk med ganske ulike interesser.

lørdag 19. april 2014

14 britiske dialekter på 84 sekunder

Jeg kom over denne videoen på nettstedet Open Culture der Andrew Jack demonstrerer 14 ulike dialekter fra de britiske øyene. Det gjør han i løpet av de 84 sekundene videoen varer . Han er en såkalt "dialect coach", hvilket jeg antar betyr at han veileder skuespillere og andre som har et behov for å lære en ny dialekt.



Noen vil helt sikkert savne noen dialekter, for ikke alt er med blant de 14 utvalgte. I kommentarfeltet på YouTube ser det særlig ut som en del savner Newcastle og nord-øst England. The Midlands kommer også litt dårlig ut, men dette kan jo rettes når hvis noen prøver seg på en ny og utvidet versjon.

fredag 18. april 2014

Old King Coal

Kull står i dag for litt under 30 prosent av verdens energiforbruk (på andreplass, rett bak olje) og produserer 40 prosent av verdens elektrisitet. I disse tider der vi alle er opptatt av menneskeskapte klimaendringer, og stadig hører om hvordan sol- og vindkraft er på frammarsj i Europa og naturgass er i vekst i USA, skulle man kanskje forvente at kullalderen er i ferd med gå mot slutten. Men er det virkelig slik?

The Economist minner i gårsdagens nummer om at det slett ikke er slik at kullalderen er over. Tvert imot. Mens kull i år 2000 stod for et energiforbruk tilsvarende litt over 2 milliarder tonn oljeekvivalenter, har dette økt omkring 4 milliarder tonn i dag og  og vil øke til nesten 5 milliarder tonn i 2035. Som den nederste grafen til venstre viser har verden aldri brukt så mye kull som nå, og det er også kull og naturgass som vil øke mest i årene som kommer.

Hvordan kan det være at kullforbruket fortsetter å vokse kraftig når både de lokale konsekvensene i form av luftforurensning og de globale konsekvensene i form av klimaendringer er så negative? Ganske enkelt fordi det, rent bortsett fra alle miljøproblemene, er en svært tilgjengelig, sikker og billig energikilde. The Economist skriver:

"What more could one want? It is cheap and simple to extract, ship and burn. It is abundant: proven reserves amount to 109 years of current consumption, reckons BP, a British energy giant. They are mostly in politically stable places. There is a wide choice of dependable sellers. (...) Other fuels are beset by state interference and cartels, but in this industry consumers—in heating, power generation and metallurgy—are firmly in charge, keeping prices low. Just as this wonder-fuel once powered the industrial revolution, it now offers the best chance for poor countries wanting to get rich."

Selv i Tyskland, kjent som det grønneste landet i Europa, er kraftproduksjonen fra brunkull nå på det høyeste nivået siden Øst Tysklands glansdager, fordi elektrisitet fra kull er blitt mye billigere enn elektrisitet fra naturgass. I Japan øker kullforbruket etter ulykken i kjernekraftverket i Fukushima. Men i OECD er likevel hovedbildet at bruk av fornybar energi øker og forbruket av kull går ned. Som grafen øverst viser er det helt andre steder i verden som står for det økte forbruket av kull. Til nå har den vært kraftigst i Kina, som står for nesten halvparten av verdens kullforbruk, men i årene som kommer vil det også være sterk vekst i India og vekstøkonomiene i Afrika.

Det gjør at energi fra kull ikke kommer til å bli borte med det første. Men det finnes mindre skadelige måter å både utvinne, transportere og forbrenne kull enn de som preger verden i dag. Noen av utfordringene vil kreve mer forskning og innovasjon for å løse, men mange løsninger som gjør kull renere er tilgjengelige rent teknologisk. Problemet er at energi til innbyggere og industri blir langt dyrere og den økonomiske veksten blir forsinket. For politikere som vil løfte befolkningen ut av fattigdom er ikke det noe godt alternativ. Derfor er The Economists konklusjon at "Old King Coal" er "The fuel of the future, unfortunately".

onsdag 16. april 2014

The Second Machine Age

The Second Machine Age av Erik Brynjolfsson og Andrew McAfee, økonomiprofessorer ved MIT, er en viktig og leseverdig bok. Den er en oppfølger til Race Against The Machine, som jeg blogget om her i 2011 og tar noen skritt videre når det gjelder diskusjonen om konsekvensene av at datamaskiner og programvare blir stadig raskere, billigere og bedre i stand til å overta menneskelig arbeid.

Som i forrige bok tar de utgangspunkt i den eksponentielle veksten i datakraft i PCer og smarttelefoner, som i følge "Moores lov" blir dobbelt så raske (eller får samme ytelse til halve prisen) hver 18. måned. Når fordoblingen skjer en gang, to ganger og ti ganger, fra et veldig lavt utgangspunkt, merker vi det kanskje ikke så godt, men etter noen flere doblinger begynner effekten å få store konsekvenser.

Moores Lov ble formulert i 1958. 15 år senere var datamaskinene blitt 1000 ganger kraftigere. I 2006, etter 32 doblinger, var PCene blitt 4 milliarder ganger raskere. Det er dette som gjør at en Cray-2 superdatamaskin i 1985 til 35 millioner dollar hadde omtrent samme regnehastighet som en iPad 2 i 2011 til under 1000 dollar. Men mens Cray 2 var døv og blind, hadde iPad 2 mikrofon høyttaler, holdetelefonuttak, to kameraer og internett via WiFi og 3G. Og utviklingen tar ikke slutt. Om 15 år vil ha sett enda en 1000-dobling på toppen av det vi har i dag. Det er disse ytelsesfordoblingene etter de 32 første forfatterne kaller "the second half of the chessboard", og som gjør det interessant å tenke på hva maskinene kommer til å gjøre for oss i fremtiden som de ikke gjør i dag.

The Second Machine Age er på mer enn 300 sider og tar opp i hvert fall tre spennende, men også litt problematiske, diskusjoner som kommer som en konsekvens av mulighetene mer datakraft skaper. Det gjør denne boken vel verdt å lese for langt flere enn de som er opptatt av teknologien i seg selv. Ut over å reflektere over nye bruksområder for datamaskiner og roboter er det ikke så mye om datateknologi i boken, men desto mer om ulike politiske og samfunnsmessige konsekvenser av at maskiner blir i stand til å løse så mange flere oppgaver enn før.

Første viktige diskusjon handler om produktivitetsutviklingen fremover og om det er mer eller mindre innovasjon enn tidligere, et tema de også skrev en del om i forrige bok. Forfatterne mener at dette i bunn og grunn handler om hvilket syn man har på hva som driver innovasjon. Pessimistene de beskriver legger vekt på at det er utviklingen av ny helt kunnskap og  nye teknologier som driver innovasjon og at her er de lavthengende fruktene allerede hentet ned. Det vi nå opplever er at ny forskningsbasert kunnskap og teknologiutvikling krever stadig større investeringer, og at avkastningen er fallende. Derfor vil heller ikke produktiviteten kunne vokse så rakst som før.

Optimistene, og forfatterne er blant disse, mener at innovasjon ikke handler om å forske seg frem til ny kunnskap, men å kombinere kunnskap som allerede finnes, helst på tvers av fagdisipliner og bransjer. Fordi antall kombinasjonsmuligheter øker kraftig for hver gang det utvikles noe nytt er det omtrent uendelig med innovasjonsmuligheter der ute. Og et av de viktigste verktøyene til å hjelpe oss analysere og sortere alle disse mulige kombinasjonene er dataverktøy som blir stadig kraftigere. Derfor vil det bli mye mer innovasjon i årene som kommer. Boken har flere gode eksempler på problemer som er løst ved å gå ut åpent på nettet og be om forslag til løsninger, og der det ofte har vært bidrag fra andre fagområder som har vært avgjørende for å knekke koden, fordi bedre svar gjerne handler om evnen til å stille nye og bedre spørsmål.

Den andre viktige diskusjonen handler om det blir flere eller færre jobber av at teknologien er i stand til å løse langt flere oppgaver enn før. Historisk er det ingen tvil om at mange jobber som tidligere ble gjort manuelt er automatisert bort, som for eksempel det å koble sammen telefonsamtaler eller ta inn bompenger, men samtidig er det skapt minst like mange nye jobber i andre og til dels nye bransjer, der det ikke er like lett å automatisere. Forfatterne mener at vi vil oppleve ganske store omveltninger i arbeidsmarkedet fremover også, og flere typer jobber enn før er utsatt, men at det fortsatt er mulig å tenke seg at totalresultatet blir positivt. Men det blir krevende, og ikke minst vil det være mange som vil ha behov for påfyll av mer kompetanse for å klare denne overgangen til å gjør noe annet enn før.

Tredje diskusjon handler om økonomisk ulikhet og om hvorfor forskjellene øker. Mens det er vanlig å skylde på politiske beslutninger (manglende fordelingspolitikk) eller på globalisering (kineserne og inderne overtar jobbene), har Brynjolfsson og McAfee en annen hovedforklaring. De mener at det nettopp er investeringene i automatisering og digitalisering som er skyld i økt ulikhet, dels fordi de ufaglærte jobbene er mest utsatt for å bli automatisert bort. Dels fordi investeringer flyttes fra arbeid til kapital og dermed også bidrar til å øke andelen av overskuddet som går til tilbake til eierne. Og dels fordi digitale forretningsmodeller, der hver nye kopi er gratis og veldig små bedrifter kan vinne hele det globalt markedet. lett kan resultere i at "vinneren tar alt".

Mot slutten av boken gjør forfatterne også et forsøk på å komme med noen politiske anbefalinger om hva det er viktig å investere i og prioritere i møtet med teknologiendringene. Forslagene deres er gode, men forbausende tradisjonelle, og handler om å løfte kvaliteten på skolen, styrke entreprenørskapet, satse på forskning, øke kunnskapsinnvandringen, investere i transportinfrastruktur og lage bedre koblingsarenaer på tvers av sektorer og bransjer. I tillegg er de opptatt av vri på skattesystemet slik at det blir lavere skatt på arbeid og økt skatt på miljøbelastninger og forbruk vi vil ha mindre av. Det for så vidt betryggende å lese at utfordringer som dette ikke nødvendigvis krever helt andre svar, men at det er lurt å investere i utdanning, forskning og mer innovasjon uansett.

mandag 14. april 2014

Fem finanskriser som forandret verden

The Economist skuffer ikke sine påskelesere i år heller og har i siste nummer et svært leseverdig essay om fem historiske finanskriser med den megetsigende tittelen "Five slumps that shaped modern finance". Et hovedpoeng i essayet er at vi må se på det som ble gjort for å rette opp tingene som gikk galt for å forstå de mest sentrale mekanismene og strukturene i dagens finanssystem. The Economist skriver:

"Five devastating slumps—starting with America’s first crash, in 1792, and ending with the world’s biggest, in 1929—highlight two big trends in financial evolution. The first is that institutions that enhance people’s economic lives, such as central banks, deposit insurance and stock exchanges, are not the products of careful design in calm times, but are cobbled together at the bottom of financial cliffs. Often what starts out as a post-crisis sticking plaster becomes a permanent feature of the system. If history is any guide, decisions taken now will reverberate for decades."

Det var som en konsekvens av politiske veivalg under disse store krisene, eller like gjerne som en ikke-planlagt sideeffekt av dem, at institusjoner som the New York Stock Exchange og the Federal Reserve i USA og Royal Bank og Scotlands dominans i UK ble skapt.

Fortellingen begynner med den store lånekrisen i USA i 1792 da det var et enormt behov for investeringskapital for å bygge landet, men der spekulasjon og svindel tok overhånd og bankene rett og slett slapp opp for kontanter, Mannen som reddet situasjonen var USAs første finansminister Alexander Hamilton, som gjennomførte historiens første redningsaksjon (big "bailout") som tilførte enorme mengder statlig kapital for å hindre kollaps i det private banksystemet:

"Hamilton’s bail-out worked brilliantly. With confidence restored, finance flowered. Within half a century New York was a financial superpower: the number of banks and markets shot up, as did GDP. But the rescue had done something else too. By bailing out the banking system, Hamilton had set a precedent. Subsequent crises caused the financial system to become steadily more reliant on state support."

Andre krise i fortellingen inntraff i 1825 og var den første store "emerging markets"-krisen, der briter fant ut at de skulle investere sparepengene sine i statsobligasjoner i land i Latin Amerika som nylig var frigjort fra Spania og som kunne tilby høy rente. Problemet var at de nye statene ikke kunne holde garantiene som ble gitt. Dessuten var det langt fra London til Latin Amerika, noe som gjorte at kreative mellommenn brukte mangelen på informasjon til å dikte litt For eksempel skotten Gregor MacGregor som fant opp landet Poyais i Mellom-Amerika og solgte statsobligasjoner fra dette imaginære landet til investorer i UK. 

Da ting gikk helt galt valgte parlamentet og Bank of England å legge hovedskylden for de dumme investeringene på bankene og ikke på investorene, noe som førte til at veldig mange små og mellomstore banker ble kjøpt opp eller lagt ned. Blant vinnerne var de skotske bankene, som Royal Bank of Scotland, som var underlagt en lovgivning som var mer positive til større banker. Krisehåndteringen i 1825 er av grunnene til at UKs fire største banker i dag holder 75 prosent av alle innskuddene og RBS er en av de største bankene i verden.

I 1857 kom den første virkelige globale finanskrisen. Den ble utløst av overinvesteringer i jernbane i USA, som i stor grad ble finansiert av investorer og banker fra Europa. Det var både lønnsomt og smart å bygge jernbane, men en periode var optimismen alt for stor og det var for mange som lokket investorene med urealistisk høy avkastning, ikke ulikt dot.com-krisen i 2000-01. Krisen i 1857 var den første der effektene spredte seg fra by til by, tvers over Atlanteren og til Europa i løpet av dager. Det mest spesielle ved krisen i 1857 var at staten for en gangs skyld ikke gikk inn og plukket opp regningen.

Krisen i 1907 oppstod i et USA som, i motsetning til UK, hadde beholdt et svært desentralisert og fragmentert banksystem (med 22 000 forskjellige banker), noe som likevel ikke var til hinder for at det oppstod nye finansaktører i form av "truster" som tok høyere risiko og hadde langt lavere krav til egenkapitaldekning enn de mange lokale bankene. The Knickerbocker Trust Company, den største av dem, var kjent for å ha et romersk tempel som hovedkontor, dekorert med marmor fra Norge innvendig.

Med høy risiko og så lav egenkapital måtte det gå galt. Og da det gikk galt i oktober 1907 var USA uten et "lender of last resort" som kunne bruke den statlige pengesekken og redde de som hadde rotet bort egne og andres penger. Mellom 1907 og 1908 falt produksjonen i USA med utrolige 11 prosent. Sårene etter denne krisen, der bankene rett og slett gikk tom for penger, var den direkte årsaken til the Federal Reserve Act i 1913, en lov Alexander Hamilton ville vært fornøyd med.

Femte finanskrise var den virkelig store krisen i 1929-33. En mørk periode i mars 1933, da myndighetene påla finansmarkedet en ukes "bank holiday", var det 2000 banker som aldri åpnet igjen. I alt 11 000 banker stengte mellom 1929 og 1933, pengemengden falt med 30 prosent, arbeidsløsheten gikk fra 3,2 prosent i 25 prosent,  og aksjemarkedet falt så mye at det brukte 25 år på å ta igjen det tapte. Og ut av alt dette kom det naturligvis enda flere lover og statlige mekanismer som i krisetider kan brukes vil å redde banker ut av problemer ved å skyte inn skattebetalernes penger.

At staten må ta et slikt samfunnsansvar er naturligvis ikke galt, for konsekvensene av å ikke gripe inn er så store. Spørsmålet The Economist reiser på slutten av essayet er om incentivene likevel er blitt for ujevnt fordelt og om risikoviljen hos enkelte blir for stor når man vet at staten, det vil si skattebetalerne, alltid vil ta regningen når ting går virkelig galt.

søndag 13. april 2014

Bortgjemte musikalske perler (23)

På denne tiden i fjor her på bloggen var jeg en tur innom David Bowies legendariske konsert da han fylte 50 år i 1997 og inviterte til fest og konsert i Madison Square Garden i New York. Videoen jeg plukket ut og skrev om da var "All the young dudes" som Bowie skrev for Mott the Hoople tidlig på 70-tallet, og som han fremførte sammen med Billy Corgan på konserten.

Denne konserten var full av høydepunkter og et par andre var duettene med Lou Reed, en stor musiker som gikk bort ganske nylig, i oktober 2013. Her er et fantastisk klipp med Bowie og Lou Reed som sammen synger to klassikere fra rockehistorien, Bowies "Queen Bitch" og Lou Reeds "I'm waiting for the man"



Sangene har en slags innbyrdes sammenheng også. David Bowie var en stor fan av Lou Reeds band Velvet Underground og skrev "Queen Bitch" i 1971 som en hyllest til bandet. Den ble med på Bowies album "Hunky Dory", et album som markerte hans store gjennombrudd og ofte dukker opp på lister over de beste albumene gjennom tidende.

Og "I'm waiting for the man" (fra 4:50) ble skrevet av Lou Reed i 1967 og utgitt på Velvet Undergrounds første album "Velvet Underground and Nico". Sangen handler om en person som drar til Harlem, New York fra en annen del av byen med 28 dollar for å kjøpe heroin. Det som er mindre kjent er at David Bowie spilte inn en studioversjon i 1967 som aldri ble utgitt. Sangen finnes imidlertid på Bowie at the Beeb, et album fra 2000 med BBC-studioopptak fra 1968-72 og på livealbumet Live Santa Monica '72, egentlig et bootleg-album, men som ble gitt ut som offisielt album 2008.

lørdag 12. april 2014

Bortgjemte musikalske perler (22)

Hvor er egentlig navnet til "The Killers", vår tids store rockestjerner fra Las Vegas, hentet fra? Man kunne naturligvis tenke seg at de fant et vanlig og ledig navn som hørtes litt farlig ut, men som så mye annet i rockehistorien er virkeligheten litt mer innfløkt enn som så. Bandnavnet The Killers er nemlig hentet fra en musikkvideo post-punkerne New Order fra Manchester laget til singelen "Crystal".

Det er det unge bandet på scenen, et fiktivt band. som tilsynelatende spiller "Crystal" her i videoen" som heter The Killers (noe en ser på basstrommen 1:20 inn i videoen).



Sangen og videoen ble spilt inn av New Order i 2001, omkring 20 år etter at de steg opp av ruinene av Joy Division. De har delvis holdt det gående etter2001 også, tross noen betydelige interne krangler og splittelser, men de fleste vil nok holde på 80-tallet og tidlig 90-tall som New Orders glansperiode. Men Crystal er et unntak som viser at New Order kunne levere enkelte bra ting på denne siden av tusenårsskiftet også.

Når det gjelder koblingen mellom The Killers og New Order er den åpent innrømmet av begge parter. De har til og med spilt "Crystal" sammen på konsert ved et par anledninger. Her er et videoklipp der The Killers vokalist Brandon Flowers er medvokalist på en New Order-konsert i 2005, før The Killers var blitt så  kjente som de er i dag og mens New Order fortsatt var intakte. Og her er et videoklipp av nokså svak kvalitet der New Order-vokalist Bernard Summers er gjestevokalist hos The Killers på en konsert i New Orders hjemby Manchester i 2011.

torsdag 10. april 2014

Norsk mediebarometer 2013

Statistisk Sentralbyrå (SSB) har nok en gang gitt ut sin årlige undersøkelse av nordmenns medievaner, i Norsk mediebarometer 2013. Det er en grundig undersøkelse som kartlegger hvordan befolkningens bruk av ulike medier har endret seg over tid, der en både ser på hvor mange som bruker ulike medier daglig og hvor mye tid vi bruker på de ulike mediene hver dag.

Da jeg for et år siden blogget om Norsk Mediebarometer 2012 skrev jeg om en spesiell todeling vi ser når det gjelder medievaner. Mens vi i noen deler av mediemarkedet ser at tradisjonelle medier erstattes av nett-, brett- og mobilbaserte medier i et veldig raskt tempo, er det noen tradisjonelle medier som er mer eller mindre upåvirket. eller til og med vokser.

For å ta det siste først: Nordmenn fortsetter å høre på radio, lese bøker og gå på kino, til tross for at vi bruker internett stadig mer. 59 prosent hører radio en gjennomsnittsdag , omtrent de samme som for både 10 år siden og 20 år siden. 25 prosent leser bøker en gjennomsnittsdag. Det er faktisk opp fra 18 prosent for 20 år siden. Også kino øker litt i popularitet. 73 prosent har vært på kino i løpet av det siste året. I 1994 var det 61 prosent.

Når det gjelder TV og aviser er det derimot en raskt fallende oppslutning. Andelen som ser på fjernsyn daglig er 74 prosent, mot 77 prosent i 2012 og 81 prosent i 201. Tidsbruken faller også. I 2013 så vi gjennomsnittlig 132 minutter TV daglig mot 157 minutter i 2012. Avislesing på papir har gått ned over mye lengre tid, I 2013 leste 51 prosent en avis en gjennomsnittsdag. I 1994 var det 85 prosent. 8 prosent leser ukeblader en gjennomsnittsdag, ned fra 22 prosent i 1994.

Når noe går ned er det noe annet som går opp. Veksten i mediebruk har skjedd innenfor alle mulige medie og underholdningstilbud som har med internett å gjøre, Bruken av internett har vokst jevnt helt siden midt på 90-tallet, og man skulle kanskje tro den ville stagnere snart, men nettbrett og smarttelefoner gjør at veksten øker igjen. Internett har nå passert TV som det mediet flest personer bruker daglig. En gjennomsnittsdag er 85 prosent på internett, opp fra 80 prosent i 2012 og 44 prosent i 2004. Vi brukte 112 minutter på internett i 2013 mot 95 minutter i 2012 og 33 minutter i 2004.

Veksten i bruken av internett har naturligvis en sammenheng med det vi eier av nettbrett og smarttelefoner. Andelen med tilgang til PC hjemme er 96 prosent og har vært høy lenge, men andelen med tilgang til nettbrett var 61 prosent i 2013, opp fra 37 prosent i 2012. Men det er smarttelefon som må ta ansvaret for de aller største endringene i medievanene den siste tiden. 73 prosent hadde smarttelefon i 2013, mot 57 prosent i 2012. Og den ble brukt aktivt: Hele 54 prosent av befolkningen brukte internett på mobilen i en gjennomsnittsdag i 2013, mot 35 prosent i 2012 og 25 prosent i 2011.

mandag 7. april 2014

Regjeringens åtte satsingsområder

Valget i september ga flertall for en ny politisk kurs. Det resulterte i regjeringsforhandlinger på Sundvolden der Høyre og Fremskrittspartiet ble enige om en felles politisk plattform. Plattformen fra Sundvolden, og oppfølgingen av den i regjeringsapparatet, prioriterer åtte hovedsatsingsområder som vil prege regjeringens politikk i årene som kommer.

Nå som arbeidet er godt i gang med å gjennomføre politikken er det laget noen nye nettsider om de åtte satsingsområdene på regjeringen.no. De beskriver hva som allerede er gjennomført og hvilke politiske tiltak som er igangsatt innenfor satsingsområdene. Først kommer en hovedside som lister opp de åtte satsingsområdene. Deretter følger det egne sider for alle de åtte områdene. Sidene blir oppdatert fortløpende etter hvert som nye tiltak i regjeringsplattformen gjennomføres.

De åtte satsingsområdene er: 1) Konkurransekraft for norske arbeidsplasser, med egne nettsider om innovasjon, forenkling, tilgang på arbeidskraft og gode rammevilkår. 2) En enklere hverdag for folk flest (som handler om å fornye, forenkle og forbedre), med egne undersider om økt valgfrihet, bedre styring og ledelse i staten, fjerne tidstyver, enklere regelverk og digitalisering. 3) Kunnskap gir muligheter for alle, har egne nettsider om syv ulike temaer innenfor utdanning, forskning og kompetanse. 4) Bygge landet, med åtte tematiske undersider, blant annet om transportreform, jernbanereform og nytt utbyggingsselskap for vei.

5) Trygghet i hverdagen og styrket beredskap, som har fem nettsider om ulike temaer knyttet til sikkerhet og beredskap. 6) Et sterkere sosialt sikkerhetsnett, med fem ulike temaer på undersidene. 7) Et velferdsløft for endre og syke, med egne nettsider om sykehus, pleie og omsorg, kommunehelsetjenesten og psykisk helse. Og 8) Levende lokaldemokrati, som handler om å gjennomføre en kommunereform som innebærer både styrket lokaldemokrati og en kommunestruktur med mer robuste kommuner som er bedre rustet til å løse oppgavene de skal løse.

søndag 6. april 2014

Gratis kartdata lønner seg

Regjeringen arbeider med å legge til rette for mer viderebruk av offentlige data, både som grunnlag for bedre tjenester i offentlig sektor og som bidrag til mer innovasjon i privat sektor. Arbeidet har resultert i at flere datasett med kartdata, vegdata og stedsnavndata ble gratis fra høsten 2013. Fra 2014 har også en ny fastprismodell gitt lavere priser på eiendomsdata.

For å bidra til et best mulig kunnskapsgrunnlag for politikken på dette området har Kommunal- og moderniseringsdepartementet fått utarbeidet en samfunnsøkonomisk analyse av nytteverdien i gratis kartdata, Rapporten er skrevet av Vista Analyse og er tilgjengelig her. Rapporten sier følgende i den oppsummerende vurderingen i kapittel 10:

"Tiltaket gratis kart- og eiendomsdata er etter vår vurdering samfunnsøkonomisk lønnsomt, med forventet lønnsomhet på 60 millioner kroner i året. Det er ifølge usikkerhetsanalysen drøyt 95 prosent sannsynlig at nytten er større enn kostnaden. Gratis kart- og eiendomsdata kan gi 300-700 nye arbeidsplasser i bearbeidingsbransjen pluss blant private og offentlige bransjer som bruker bearbeidede kart- og eiendomsdata i sin virksomhet. Kort oppsummert er nyttevirkningene knyttet til at gratis kart- og eiendomsdata gir mulighet for flere, bedre og billigere produkter med innhold av slike data. Sammen med denne prosessen kan gratis data gi bedre muligheter for innovasjon, for innsparing og effektivisering i privat og offentlig sektor, for dynamisk utvikling av et nytt produktspekter som forsterker hverandre gjensidig hos forbrukerne, osv."

Man kan nok si at gevinsten her, med rette, er forholdsvis konservativt beregnet. Mens kostnadene ved å senke prisene er kjent kunnskap er det mye usikkerhet knyttet til å beregne gevinstene ved innovasjon i privat sektor. I noen verdikjeder der disse dataene brukes er det mulig å gjøre ganske gode beregninger, men det er umulig å vite hva slags nye nettsider og apper som kan dukke opp med tjenester ingen hadde tenkt på. Derfor er nedsiden ved tiltaket begrenset, mens oppsiden kan være stor dersom rett kombinasjon av dyktighet og flaks inntrer.

Før rapporten kommer så langt som å sette tall på kostnader og gevinster, har den sett på ulike rapporter og beregninger som er gjort tidligere og i andre land og sett på forutsetninger og usikkerhetsfaktorer i beregningene av de norske tallene, for eksempel i forhold til hardwareutvikling og markedets evne til å ta i bruk dataene. Det er også en interessant gjennomgang av ulike prismodeller og avgrensning av "gratis" i kapittel 11 "Prinsippielt om prising". Ganske teoretisk, men nyttig lesestoff for de som jobber med å finne gode forretningsmodeller for en virksomhet som skal gjøre dataene sine tilgjengelig og bidra til mer tjenesteinnovajson, men som også må ha ressurser nok til å sørge for høy datakvalitet og nye investeringer. Rapporten sier blant annet dette om prismodeller:

"Mulighetene vi ser på er overskuddsmaksimerende priser, kostnadsdekkende priser, pris lik marginalkostnad, pris lik null, og provenynøytrale priser, dvs priser som alt i alt bringer inn samme inntekt som nå. (...) Kostnadsdekkende priser vil være høyere enn i dag og innebærer en beskatning av kart- og eiendomsdata som er for høy. Overskuddsmaksimerende priser ville trolig ligget enda høyere. Vi går derfor ikke videre med disse mulighetene. (...) I praksis er marginalkostnaden ved å tilby data lik, eller meget nær null. Det betyr at de to alternativene pris lik marginalkostnad og pris lik null i praksis er samme sak. Vi sitter da igjen med to alternativer: 1) Pris lik null, dvs det vi kaller gratis kart- og eiendomsdata 2) Provenynøytrale priser, dvs priser som alt i alt bringer inn samme inntekt som nå."

Når rapporten beregner gevinster ved de tre ulike alternativer; dagens modell, en modell med gratis kart- og eiendomsdata og et provenynøytralt alternativ der noen priser økes og andre senkes, er konklusjonen at det er "gratis" kartdata som gir størst samfunnsøkonomisk gevinst. Men fordi ingen ting er gratis, i hvert fall ikke det å frembringe kart- og geodata av høy kvalitet, handler det om å finne gode modeller for å betake for arbeidet som gjøres, men uten at prisen blir så høy at det hindrer at dataene blir tatt i bruk.

Tidligere har vi lent oss på internasjonale beregninger av samfunnsøkonomiske gevinster som ikke nødvendigvis treffer den norske virkeligheten like godt. Rapporten fra Vista Analyse er derfor den første som setter opp et helt konkret regnestykke for kostnader og gevinster ved å gjøre kartdata tilgjengelig i Norge. Det er viktig kunnskap å ha med seg i det videre arbeidet.

lørdag 5. april 2014

Verdens 10 mest innovative innen Big Data

Magasinet Fast Company har laget en ny liste over de ti mest innovative selskapene i verden når det gjelder å ta i bruk "big data" i virksomheten sin, I følge Wikipedia er definisjonen på Big Data datasett som er stå store og komplekse at de ikke kan behandles lokalt med den programvaren vi vanligvis bruker:

"Big Data usually includes data sets with sizes beyond the ability of commonly used software tools to capture, curate, manage, and process the data within a tolerable elapsed time. Big data sizes are a constantly moving target, as of 2012 ranging from a few dozen terabytes to many petabytes of data in a single data set."

Øverst på 10-på-topp-listen over den mest innovative bruken finner vi industrigiganten General Electric, som har koblet sine flymotorer, kraftverk, lokomotiver og andre industriprodukter til nettet for å bruke dataene til å forbedre ytelsen. Fast Company skriver:

"Over the past year, General Electric has taken the lead in tying together what chairman Jeff Immelt calls "the physical and analytical worlds." Translation: GE's many machines--everything from power plants to locomotives to hospital equipment--now pump out data about how they're operating. GE's analytics team crunches it, then rejiggers machines to be more efficient. Even tiny improvements are substantial, given the scale: By GE's estimates, data can boost productivity in the U.S. by 1.5%, which over a 20-year period could save enough cash to raise average national incomes by as much as 30%."

De neste på listen er, med unntak av IBM, langt mindre kjente og langt mindre i størrelse og finnes i en rekke ulike bransjer og sektorer. Vi har for eksempel The Weather Company som analyserer sammenhengen mellom været og folks handlevaner. Ayasdi har brukt data om terroristers aktiviteter i Baghdad til å lage visualiseringer som illustrere mønstre og  hjelpe til med å forebygge fremtidige terroraksjoner. Og så har vi Knewton som bruker data fra millioner av studenter til å lage læremidler og verktøy som kan målrettes bedre mot hver enkelt students individuelle behov:

"Any teacher can walk students through a course. But to pinpoint and develop the specific problem areas of each student—in classrooms that are already at capacity—is a tough undertaking, which is where Knewton steps in. Through its digital platform, Knewton analyzes the progress of millions of students, from kindergarten to college level, to create better test questions and personalized course goals."

Stadig kraftigere og raskere maskiner, større båndbredde og smartere programvare gjør at det nå åpner seg nye store muligheter for innovasjon i både offentlige velferdstjenester og i alle mulig private produkter og tjenester. Big Data er noe vi vil høre mye mer om i tiden som kommer.