torsdag 28. mai 2015

Kommunereform i Kristiansandsregionen

Oppslag i Fædrelandsvennen
Som jeg skrev om her på bloggen i går er det god fart i kommunereformprosessen veldig mange steder. Utredningsarbeidet er i gang, i mange kommuner har det nå blitt gjennomført innbyggerundersøkelser og de politiske prosessene for å rydde i hva man skal ta stilling til pågår parallelt. Nabopraten er med andre ord i gang.

Et godt eksempel på dette er samarbeidet om kommunereform som heter Knutepunkt Sørlandet, et samarbeid mellom syv kommuner i Kristiansandsregionen, der Lillesand, Birkenes og Iveland er i Aust-Agder fylke og Kristiansand, Vennesla, Søgne og Songdalen ligger i Vest-Agder.

Et felles formannskapsmøte i Knutepunkt Sørlandet har i dag fått presentert fem forskjellige modeller for en ny kommunestruktur som sendes ut til alle kommunene for videre diskusjon før sommeren. De to mest ytterliggående alternativene er på den ene siden å slå sammen samtlige syv kommuner til en "knutepunktskommune" med et innbyggertall på 146 000, voksende til 180 000 i 2040. Det å samle alle syv ville skape en kommune som er Norges fjerde største, større enn Stavanger. Det andre ytterpunktet er å beholde dagens kommuner akkurat slik de er, med veldig ulik størrelse. Kristiansand er klart størst av de syv og har 94 000 innbyggere. Minst er Iveland med under 1 500 innbyggere.

Mellom disse to ytterpunktene er det laget tre andre alternativer. I det de har kalt modell to er oppskriften å beholde Kristiansand slik et er i dag, men slå sammen de øvrige parvis: Søgne og Songdalen, Venneslag og Iveland, og Lillesand og Birkenes. I denne modellen vil samtlige kommuner rundt Kristiansand ha litt over 15 000 innbyggere, noe bare en av dagens kommuner (Vennesla) har.

Det som omtales som modell tre har gått et skritt lenger og skaper totalt tre kommuner. Her vil en kommune (Kristiansand+Søgne+Songdalen) ha over 100 000 innbyggere, En vil ha 50 000 fordi de akkurat i denne modellen har trukket inn Grimstad (Lillesand, Grimstad og Birkenes) og en (Vennesla og Iveland) har 17 000 som i forrige modell.

Det som kalles modell fire virker litt mer spesiell på meg, men den har sikkert sin gode begrunnelse. Her har de skapt to kommuner, en kystkommune på 117 000 innbyggere bestående av Lillesand, Kristiansand og Søgne, og en innlandskommune på 30 000 innbyggere som består av dagens Lillesand, Songdalen, Iveland og Birkenes.

Det blir spennende å se hvordan diskusjonen går videre og hva holdningen til forslagene er blant innbyggerne i de berørte kommunene. Noen kan ha en ambisjon om at en samlet Kristiansandsregion skal rykke opp og bli landets fjerde største kommune. Da må den passere folketallet i Stavanger og Bærum og virkelig bli et tydelig kraftsentrum. Om dette er den beste modellen vet ikke jeg, og med de modellene som nå er lagt frem vil de folkevalgte kunne diskutere fordeler og ulemper ved flere alternativer. Noe av det viktigste blir å avklare hvordan færre og riktiger administrative grenser kan utnyttes til å skape bedre tjenester for innbyggerne og hvordan en eller flere nye kommuner skal ta en mer aktiv samfunnsutviklerrolle.

onsdag 27. mai 2015

Kommenereform i Troms, Ski og Hedmark

Det er travle tider for oss som reiser rundt på møter om kommunereform. Heldigvis må jeg si, for det skjer mye spennende akkurat nå. I løpet av litt over en uke har jeg vært i Oppland, Telemark og Troms på møter om kommunereform og i alle tre fylker er det mange kommuner som er godt i gang med utredninger og politiske diskusjoner.

Onsdag var jeg i Tromsø på et møte i regi av Fylkesmannen i Troms der alle kommunene i fylket deltok. Der fikk de blant annet gode råd fra de inviterte innlederne Erling Lae, fylkesmann i Vestfold og hans prosessleder for kommunereformen Petter Lodden om hvordan man arbeider for å få gode prosesser. Geografien er naturligvis veldig ulik i Troms og Vestfold, men kjennetegnet på en god politisk prosess lokalt er ikke nødvendigvis så forskjellig. Det handler blant annet om at store kommuner på være rause med de små og om at det er viktig å involvere bredt politisk, slik at det ikke bare er et ordførerprosjekt.

I Troms er det for øvrig flere spennende diskusjoner i gang mellom kommuner, blant annet er det hele syv kommuner på begge sider av grensen mellom Troms og Nordland som diskuterer sammenslåing.

Så gikk onsdagens reise videre til Ski kommune i Akershus der det var folkemøte om hvordan Ski kommune skal stille seg til kommunereformen. Høydepunktet på møtet var en ny og omfattende innbyggerundersøkelse som har målt både folks holdning til kommunesammenslåing, hvem de eventuelt vil slå seg sammen med og hvor de følger sterkest tilhørighet, om det er hjemstedet, Ski kommune, Follo, Akershus eller Oslo.

Kortversjonen er at det er langt flere som vil ha en sammenslåing enn som er mot, 49 mot 28 prosent. De klart mest populære sammenslåingsalternativene i Ski er med Ås og Oppegård, mens en stor storkommune i Follo har mindre oppslutning og sammenslåinger med Vestby, Frogn, Nesodden, Hobøl eller Oslo har langt mindre oppslutning. Tallene viser at folk føler en sterk tilhørighet til hjemsted, kommune og Follo-regionen, men en veldig svak tilhørighet til Akershus fylke. Men til tross for at den kommunale tilhørigheten i Ski er sterkere enn mange kanskje trodde på forhånd er det likevel slik at et stort flertall er åpne for sammenslåing med andre. Dette er for øvrig et område med til dels svært lite hensiktsmessige kommunegrenser, noe folk også har gitt klart uttrykk for i innbyggerundersøkelsen.

Torsdag går turen til Hedmark de fylkesmann Sigbjørn Johnsen samler kommunene til et møte som skal handle både om neste års kommuneøkonomi og om kommunereform. Det blir spennende å høre hvordan kommunene i Hedmark beskriver sine pågående diskusjoner og hvor langt de har kommet.

mandag 25. mai 2015

Viser denne grafen vekst?

"Never let the facts get in the way of a good story", heter et gammelt ordtak i mediekretser. Selv om dette naturligvis er å overdrive, tror jeg det kan være slik noen ganger at journalister blir så begeistret for egen fortelling at de ikke vil la seg forvirre for mye av fakta. Jeg har vært inne på det her på bloggen ganske nylig da Nationen ikke helt forsto egne tall i en meningsmåling de presenterte om kommune-reform, og som viste et stort flertall for sammenslåinger.

Dagens eksempel kommer fra Ukeavisen Ledelse, handler om antall direktorater i staten, og er en ekstra morsom sak fordi den til og med er illustrert med en flott graf som tydelig viser hvilken vei det går; Frem til 1990 var det vekst,mens det de siste 25 årene har vært nedgang. Den illustrerende grafen forteller at det har vært nokså flatt på 2000-tallet, med litt over seksti direktorater. Det er derimot et lite fall de siste tre årene, slik at antallet nå er på samme nivå som på slutten av 60-tallet.

Jeg lurer på om journalisten i Ukeavisen Ledelse har forstått at det er dette grafen viser når han over en dobbeltside med bilde av statsministeren på Stortingets talerstol og med overskriften "Direktoratoren" skriver dette i ingressen om utviklingen i antall direktorater:

"Etter 10 år med stillstand vokser antallet direktorater igjen. Bare siden i fjor er det kommet forslag om 6 nye direktorater fra regjeringen og direktoratene selv. Med det øker byråkratiet og avstanden mellom folk og politikk."

Nå er saken skrevet slik (dessverre bare i papiravisen) at den også rommer en interessant diskusjon om forholdet mellom departementer og direktorater og påviser (også illustrert i en graf) at antall ansatte i direktoratene de siste årene har vokst mer enn antall ansatte i departementene. Dette problematiserer Frank Aarebrot når han blir intervjuet i artikkelen og mener at veksten heller burde kommet i departementene. Motargumentet, som Ukeavisen Ledelse ikke har brydd seg om å snakke med noen om for å få hjelp til å belyse, er at det kan være klokt med en klar deling mellom departementenes rolle som faglig sekretariat for landets politiske ledelse og direktorater og tilsyn som er både er mer operative og mer uavhengige av politikerne og som har full oppmerksomhet på å gjennomføre vedtatte politiske prioriteringer.

Ukeavisen Ledelse har bestemt seg for at antall direktorater går opp selv om grafen viser at det går ned. De begrunner det med at det nylig er etablert et nytt landbruksdirektorat og et valgdirektorat, at det er foreslått et jernbanedirektorat og et e-helsedirektorat og er luftet tanker om å gjøre endringer i strukturen i Direktoratet for ikt og forvaltning (Difi) og i de statlige forbrukeretatene. 

Blir ikke dette en vekst på minst seks nye direktorater, slik ingressen slår fast? Nei det gjør faktisk ikke det. Slår man sammen to direktorater til ett så blir det riktignok etablert noe nytt, men det blir færre direktorater enn det var tidligere, ikke flere. Her har Ukeavisen Ledelse rotet det til for seg selv. For å ta eksemplene de nevner i tur og orden:

Landbruksdirektoratet ble etablert 1. juli 2014 da Statens Landbruksforvaltning og Statens Reindriftsforvaltning ble slått sammen. Det innebærer et direktorat mindre, ikke flere.

Helseministeren har foreslått en omorganisering av de statlige etatene i helsesektoren og beskriver dette i en pressemelding tidligere i mai. Her er den samlede effekten av omorganiseringene at 15 statlige etater reduseres til 11, fire færre enn i dag. Det er riktig at det foreslås at e-helse skilles ut av Helsedirektoratet og etableres som en egen etat, men det blir fire færre totalt blant annet fordi flere organer samles under Helsedirektoratet, Folkehelseinstituttet og et nytt nasjonalt klageorgan for helsesaker.

Samferdselsministeren foreslår å opprette et nytt jernbanedirektorat i forbindelse med jernbanereformen. Dette er et eksempel på en endring som vil gi en riktigere deling mellom de politiske oppgavene som ligger i et departement, de mer utøvende forvaltningsoppgavene som bør løses i et direktorat og virksomhetene i sektoren som skal kjøre tog og betjene kunder. Men her blir det vel et direktorat mer? Nei, ikke nødvendigvis, for Stortingsmeldingen som er lagt fram om jernbanereform sier at neste skritt vil være å se på forvaltningen i transportsektoren samlet for å se om mer kan gjøres felles og på tvers av transportsektorene:

"Som ledd i det videre arbeid med reformen vil Samferdselsdepartementet foreta en nærmere gjennomgang av oppgavene i Statens vegvesen og Jernbaneverket/jernbanedirektoratet for å få grunnlag for å vurdere ulike modeller for et eventuelt sektorovergripende transportdirektorat for veg og jernbane."

Hva så med deling av Difi? Vel, det er ikke noe regjeringen har foreslått, men en av flere modeller som presenteres i en ekstern utredning av hvordan en fremtidsrettet organisering bør være. Her er det et hovedpoeng at flere grenseflater Difi har mot andre deler av forvaltningens øvrige virkemiddelapparat ikke er hensiktsmessige for å få jobben gjort best mulig og bør endres. Hvorfor Ukeavisen Ledelse mener det vil gi flere direktorater enn i dag er ikke direkte åpenbar.

Når det gjelder organiseringen av det statlige forbrukerapparatet er det Difi som har laget en rapport som følger opp et vedtak i Stortinget og som nettopp er sendt ut på høring av BLD. Rapporten gjør en analyse av hva disse ombudene og rådene gjør og kommer med noen anbefalinger for å rydde i roller og ansvar, og unngå overlapp. Det er ikke umiddelbart logisk her heller at en oppfølgingen vil gi flere etater enn i dag.

En ting har Ukeavisen Ledelse derimot rett i. Det er etablert et nytt valgdirektorat i Tønsberg som overtar en rolle KMD hadde tidligere. Dette er et eksempel på et typisk operativ og uavhengig myndighetsrolle ivaretas best utenfor et departement. Og i dette tilfellet er det slik at Norge har fått kritikk internasjonalt nettopp fordi ansvaret for planlegging og gjennomføring av valg har vært for tett på politisk ledelse. Et eksempel på at det noen ganger kan være rett å etablere et nytt direktorat, men uten at det blir flere ansatte totalt..

Det er flere andre eksempler, som ikke er nevnt i artikkelen, på at omstillingsbehov og bedre måter å organisere oppgaver på gir færre statlige etater. Statens Innkrevingssentral er blitt en del av Skatteetaten fra 1. januar 2015 (noe som gir et direktorat mindre). Dette er en del av en større forenkling av organiseringen på skatte- og avgiftsområdet som berører flere etater og også kommunesektoren. Fylkesmannsembetene i Aust-Agder og Vest-Agder slås sammen fra 1. januar 2016 og det er satt igang en gjennomgang av oppaver og struktur for fylkesmannsembetene. Det er også viktig å minne om at strukturen internt i mange andre statlige etater blir forenklet og forbedret for tiden, for eksempel blir syv regionkontorer i Fiskeridirektoratet til fem. Og i politireformen er det foreslått omfattende endringer i strukturen, der dagens 27 politidistrikter erstattes av 12 for å styrke evnen til å levere gode tjenester over hele landet og samtidig bygge spesialisert fagkompetanse på områder der det er viktig.

Og så er det jo også grunn til å minne om at en av de viktigste pågående prosessene som vil redusere behovet for statlig kontroll og tilsyn en den store kommunereformen. Ja, dette er faktisk en viktig del av målsettingen. I stortingsmeldingen om Kommunereformen - nye oppgaver til større kommuner (oppgavemeldingen) som nå ligger til behandling i Stortinget, er en rekke oppgaver foreslått flyttet fra staten til kommunene, blant annet for å få et mer sammenhengende tjenestetilbud til innbyggerne og en forvaltning med bedre sammenheng. Et eget kapittel i oppgavemeldingen handler derfpr om statens rolle og hvordan denne kan og bør reduseres.

Hvorfor nevner ikke Ukeavisen Ledelse noe av dette? Kanskje journalisten ikke har vært klar over alt det regjeringen har gjort. Men jeg har vel en mistanke om at fortellingen om vekst i antall direktorater ble så fin at han ikke hadde behov for at den skulle forstyrres av fakta.

søndag 24. mai 2015

Saudi Arabia sier sol vil erstatte olje

At ikke-fornybare energikilder som olje og gass vil ta slutt en dag og må erstattes av andre energikilder er ikke akkurat noen stor nyhet. Likevel er det mer enn litt oppsiktsvekkende når Saudia Arabias oljeminister Ali al-Naimi på en klimakonferanse i Paris tidligere denne uken sa akkurat dette i klartekst. Financial Times beskrev dette slik:

"Saudi Arabia,the world’s largest crude exporter, could phase out the use of fossil fuels by the middle of this century, Ali al-Naimi, the kingdom’s oil minister, said on Thursday. The statement represents a stunning admission by a nation whose wealth, power and outsize influence in the world are predicated on its vast reserves of crude oil. Mr Naimi, whose comments on oil supply routinely move markets, told a conference in Paris on business and climate change: “In Saudi Arabia, we recognise that eventually, one of these days, we are not going to need fossil fuels. I don’t know when, in 2040, 2050 or thereafter.” For that reason, he said, the kingdom planned to become a “global power in solar and wind energy” and could start exporting electricity instead of fossil fuels in coming years."

Dette er både klokt og litt overraskende sagt, men før man erklærer hydrokarbonenes tidsalder for helt slutt kan være lurt å legge til et par ting. Det ene er at selv om oljeproduksjonen i verden vil falle i årene som kommer er det likevel ikke slik at dagen der fornybar energi vil ta over helt er rett rundt hjørnet. Det er fremdeles slik at mange mennesker i verden mangler elektrisitet. Dette vil opprettholde en stor etterspørsel etter fossil energi også i årene som kommer. Og både Saudi Arabia og Norge vil helt sikkert bidra til å dekke denne etterspørselen i noen tiår til

Saudi Arabia er dessuten et land med usedvanlig mye sol og det er ikke unaturlig å snakke om at solenergi kan bidra med viktig inntekter over tid. Men al-Naimi vet bedre enn noen at det ikke blir så enkelt å bytte ut inntekter fra olje og gass med solenergi. Olje og gassressurser er konsentrert noen få steder, og gir derfor noen helt ekstraordinære inntekter til dem som er heldige å ha dem. Solstråler er langt mer jevnt fordelt. Noen steder i verden er det riktignok kraftigere solstråler enn andre, men det er ikke alltid slik at de stedene er de som trenger mest energi.

Men uansett er det interessant at den politiske ledelsen i Saudi Arabia har begynt å snakke om en fremtid der olje og gass ikke lenger har den plassen det har i dag og innser at de trenger flere ben å stå på.

lørdag 23. mai 2015

Omsorg med teknologi

Det var en bra reportasje i Aftenposten onsdag om hvordan man ved hjelp av ulike teknologiske hjelpemidler kan klare seg lenger i eget hjem når man blir gammel. Det handler om påminnelser om når man skal ta medisiner, om komfyrvakt, om fallsensorer og badevekter som kan varsle noen andre om noe er galt, om nettbrett der du svarer på noen enkle spørsmål om helse og om andre hjelpemidler som skaper mer trygghet i hverdagen.

Det var Oslo kommune og noen av deres eldre innbyggere i St Hanshaugen bydel som viste frem noen ulike velferdsteknologiske løsninger de prøver ut og som for mange oppleves som et langt bedre alternativ enn det å bo på en institusjon. I hvert fall i en periode. En interessant teknologi de nevner at de tester ut i disse prosjektene, og som kan øke trygghetsfølelsen kraftig, er elektroniske nøkler som lar helsepersonell og andre som  skal ha adgang til leilighetene slippe inn, men ikke andre personer.

Byråd for eldre og sosiale tjenester i Oslo, Aud Kvalbein, har noen eksempler på hvordan teknologien gjør at ansatte i sektoren får frigjort tid til å jobbe mer med oppgavene som krever personlig oppfølging når teknologien kan ta seg av andre ting, og sier dette om hjelpemidlene:

"De skal ikke erstatte, de skal supplere. Maskinene kan sørge for at en del rutineoppgaver blir utført presist og korrekt, og samtidig frigjøre menneskelige ressurser til andre oppgaver. Bydel St. Hanshaugen har beregnet at 50 automatiske pilleesker, 150 e-låser og 20 spirometer (som måler lungefunksjon) vil erstatte ca. 180 timer med hjemmetjenester i uken. Det betyr en økonomisk innsparing på 5,6 millioner i året, sier Kvalbein".

En ting er at bruk av velferdsteknologi frigjør penger som i stedet kan brukes på å skape en enda bedre eldreomsorg. Minst like viktig er det at det frigjør kloke hoder og varme hender, som det vil være knapphet på i årene som kommer, når eldre som ønsker å klare selv hjemme får anledning til å gjøre det. Ikke alle eldre er så friske at de kan bo hjemme og veksten i antall eldre i årene som kommer vil kreve mange flere helsefagarbeidere, både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Hvor stort dette behovet kan bli frem mot 2060 blogget jeg om her. Når det samtidig er slik at veldig mange eldre gjerne vil klare seg selv og bruke disse velferdsteknologiske hjelpemidlene, så sier det seg selv at dette er viktige satsinger for fremtidens eldreomsorg.

torsdag 21. mai 2015

Litt laber departementskunnskap i DN

"Syv av ti mektige bakspillere i regjeringen er menn", skrev Dagens Næringsliv på onsdag, og illustrerte det med en fin helside med bilder og navn på samtlige statssekretærer og politiske rådgivere i departementene. Det er et viktig tema DN tar opp, god kjønnsbalanse er viktig på alle områder i samfunnet, ikke minst i politiske verv, fordi mangfold gir mer og bredere kompetanse. DN har dessuten truffet med prosentregningen, men den flotte plakaten de har laget med alle bildene er dessverre så full av feil at den i hvert fall ikke bør henges på veggen eller på annen måte benyttes som politisk oversiktskart.

Når selve hovedpoenget i et oppslag er hvilke posisjoner personene som omtales sitter i, bør man forvente at den politiske redaksjonen i en av landets største aviser vet hva departementene heter. Ja, jeg mener vel at dette bør være en del av basiskunnskapen i en politisk redaksjon. Her har det blitt veldig mye rart. For eksempel er Dilek Ayhan blitt statssekretær i Nærings- og handelsdepartementet, mens Lars Jakob Hiim og Amund Drønen Ringdal (statssekretær for fiskeriministeren) er blitt statssekretærer i Næringsdepartementet. Begge deler er feil. Riktig navn på dette departementet er Nærings- og fiskeridepartementet.

Enda mer galt har det gått når politisk ledelse i Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD) skulle plasseres. Her har jeg og min gode kollega Jardar Jensen havnet i Kommunal- og regionaldepartementet, Per-Willy Amundsen og Anne Karin Olli har havnet i Kommunaldepartementet, mens Kristin Holm Jensen nok ble mest overrasket i går da hun leste at hun er statssekretær i Fornyingsdepartementet. Ingen av delene er riktig. Og politisk rådgiver Rikke Høistad Sjøberg jobber i følge DN ikke noe departementet i det hele tatt, en skjebne hun for øvrig deler med fem andre politiske rådgivere. De til sammen seks departementsløse kvinnene er dessuten partiløse, i følge DN. Også tre mannlige politiske rådgivere er uten kjent partitilknytning, skal vi tro Dagens Næringsliv.

I følge DN er Vidar Brein Karlsen statssekretær og Andre Kolve politisk rådgiver i Justisdepartementet , mens Hans Røssjorde og Jøran Kallmyr er statssekretærer i det betydelig mer korrekte Justis- og beredskapsdepartementet. Mer overraskende er det at DN tror at statssekretærene Thor Sættem og Torkil Åmland i Arbeids- og sosialdepartementet også har sin arbeidsplass i Justis- og beredskapsdepartementet. En annen som har grunn til å være overrasket er statssekretær Øystein Bø i Forsvarsdepartementet som DN mener jobber i Finansdepartementet.

Av andre interessante feil kan nevnes at DN klarer å bruke to ulike navn på Helse- og omsorgsdepartementet i denne saken og at de ikke vet det riktige navnet på verken Landbruks- og matdepartementet (LMD) eller Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD).

Er så dette særlig viktig for andre enn de som jobber i departementene? Noen stor krise for folk flest er det vel ikke, men det er litt underlig at man på den ene siden bruker forsiden og to helsider inne i avisen på å få frem hvor mektige disse posisjonene er, når man ikke en gang klarer å bruke riktig navn på virksomhetene man skriver om. Når en annen finanspublikasjon snart kommer med sin årlige rangering av de mektigste kvinnene i landet blir det jo interessant å se hvor mange av dem som jobber i de departementene DN ikke er helt sikker på hva heter.

Oppdatering 21.05.2015 kl 22:30: I ettermiddag ble jeg gjort oppmerksom på enda en feil som jeg må innrømme at jeg ikke la merke til. Statssekretær Fredrik Färber er i DN oppført som statssekretær på Statsministerens kontor. Dette var riktig frem til oktober 2014, men siden da har han vært statssekretær for Siv Jensen i Finansdepartementet.

tirsdag 19. mai 2015

Fortsatt befolkningsvekst

Statistisk Sentralbyrå (SSB) har offentliggjort oppdaterte tall for befolkningsutviklingen i Norge til og med første kvartal i år. 1. april var folketallet i Norge 5 176 998, en vekst fra årsskiftet på 11 200 personer. Det betyr at det fortsatt er en solid befolkningsvekst i Norge, men den har avtatt siden toppen og veksten i første kvartel er nå på det laveste nivået siden første kvartal 2007.

SSB har en egen tabell der de bryter folketallet, oppgang og nedgang ned på fylker og kommuner, Norges minste kommune er Utsira og har 206 innbyggere, uendret fra årsskiftet. Derimot kan Oslo, Norges desidert største kommune markere en milepæl. Folketallet vokste med 3057 personer noe som gjorde at Fabian Stang kunne ønske Oslos innbygger nummer 650 000 velkommen i mars. Med dagens veksttakt vil det ta omkring fire år før Oslo passerer 700 000 innbyggere.

I 2014 var det befolkningsvekst i alle fylker, men denne veksten var ganske ujevnt fordelt. Det samme gjelder første kvartal 2015 der den nasjonale veksten var på 11 200 personer, og der Oslos vekst på 3057 var størst. Ser vi på de andre fylkene var det en vekst på 1961 innbyggere i Akershus i første kvartal, 1248 i Hordaland og 1154 i Rogaland, mens det i Oppland var en vekst syv og i Hedmark på to innbyggere. I Telemark, det eneste fylket med nedgang, falt innbyggertallet med 49 (Telemark hadde imidlertid en vekst på 484 innbyggere i 2014)

Hvilke norske kommuner hadde sterkest vekst i befolkningen i første kvartal? Oslo, som både er fylke og kommune er allerede nevnt. Nest sterkest vekst i absolutte tall hadde Bergen med 625 flere innbyggere, Trondheim er på tredje plass med en vekst på 577 og Bærum er på fjerde med en vekst på 544 innbyggere første kvartal. Deretter følger Sandnes (434), Tromsø (306), Kristiansand (261) og Drammen (239), mens Stavanger først kommer på en åttende plass med 200 nye innbyggere.

Nå er dette som nevnt bare et enkelt kvartal, og tallene kan svinge litt opp og ned, men jeg antar at det må være en sammenheng mellom en langt mer krevende situasjon for mange bedrifter, særlig i oljeindustrien, og den noe reduserte veksten vi ser i folketallet.

mandag 18. mai 2015

Mindre handelsoverskudd

Vi får stadig nye påminnelser om at det er tøffere tider i norsk økonomi, særlig på grunn av lavere inntekter fra olje og gass. Siste i rekken av slike påminnelser er de endelige tallene for norsk utenrikshandel med varer i 2014 fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) som viser at handelsoverskuddet endte på 343 milliarder kroner, en nedgang på 10,7 prosent fra 2013.

Nå virker kanskje ikke disse tallene så dramatiske, det var tross alt et solid handelsoverskudd også i 2014 og verdien av råoljeekporten falt bare med to prosent. Men det vi må huske på er at oljeprisen var rekordhøy langt inn i 2014 og det først var langt inn i andre halvår det store prisfallet kom. Det var også slik at oljeproduksjonen økte litt i 2014, en situasjon som ikke kommer til å vare.

Svekkelsen av handelsbalansen i 2014 på 10,7 prosent  i forhold til 2013 skyldes at eksporten falt med 0.9 prosent mens importen økte med hele 6,3 prosent. Norsk vareeksport var totalt på rett i underkant av 904 milliarder kroner i 2014. Hvis vi dekomponerer den litt mer ser vi at den i all hovedsak består av tra deler: Råoljeeksport for 278 milliarder kroner, en nedgang på to prosent, Naturgasseksport for 224 milliarder kroner, en nedgang på 10,1 prosent og vareeksport fra fastlandet for 387 milliarder kroner, en økning på 6,1 prosent.

At det er så stor vekst i fastlandseksporten er det mest gledelige i disse tallene. Selv om det ikke kompenserer fullt ut for veksten i importen og nedgangen i olje- og gasseksporten, ville den norske handelsbalansen vært betydelig svakere hadde det ikke vært for at resten av næringslivet eksporterer mer. Det som her omtales som fastlandseksporten er en samlekategori som omfatter veldig mye forskjellig, blant annet sjømat, metaller, maskiner og elektrisitet. I denne tabellen er det en oversikt over de ulike varekategoriene Norge eksporterer. Og i denne tabellen ser vi at de største handelspartnerne for norsk fastlandseksport er Nederland, Sverige, Storbritannia, Tyskland, USA, Danmark og Kina.

Så får vi arbeide for at norsk næringsliv også i fortsettelsen har så gode rammebetingelser at vi får flere ben å stå på og at vekst i andre næringer kan kompensere for fallende inntekter fra olje og gass.

lørdag 16. mai 2015

Norge medlem av EIPA igjen

Det er ikke hver dag en norsk innmelding i en EU-organisasjon slås opp som en gladnyhet i trønderske medier, men tidligere i mai skjedde det. Da skrev blant Trønder-Avisa "Knyttet HiNT nærmere EU" og nettstedet til Høgskolen i Nord Trøndelag skrev om "Nasjonal styrking av EU-kunnskap".

Saken handler om at Høyre og Fremskrittspartiet lokalt i Trøndelag har vært pådrivere for at Norge igjen skylle melde seg inn i European Institute of Public Administration (EIPA), en institutt som driver med kurs, seminarer, forskning og kunnskapsspredning om ledelse og forvaltning på europeisk nivå. Når man har vært særlig opptatt av dette i Trøndelag er det fordi høyskolene i Nord Trøndelag og Sør Trøndelag samarbeider tett med EIPA og har hatt studenter på studieopphold ved EIPA i Maastricht som en del av sitt felles Master of Public Administration.

EIPA er et faglig uavhengig institutt,men med en tett tilknytning til EUs institusjoner, både fordi det er tema for det EIPA holder på med, men også fordi EIPA er en stor leverandør av kurs, seminarer, faglige møteplasser og kunnskap til ledere og ansatte i EUs embetsverk.

Av litt uforståelige grunner ble Norge meldt ut av EIPA under den rødgrønne regjeringen, noe som har gjort det både dyrere og vanskeligere for høyskolene i Trøndelag og andre å benytte denne faglige ressursen, Men nå har Kommunal- og Moderniseringsdepartementet, som selv har en interesse i at Norge skal være med for å dra nytte av EIPAs kunnskap og tilbud, besluttet at Norge skal bli medlem igjen fra 2016.

fredag 15. mai 2015

Ulike lands favorittøl

Nettstedet Vinepair.com har laget en oversikt over hvilket ølmerke som er det mest populære i alle land de har klart å få oversikt over, til sammen over 100 land. Her er kartet i større format. Og her er en artikkel om kartet i The Economist nylig.

Vi ser at Ringnes pils er størst i Norge. Pripps Blå i Sverige, Tuborg i Danmark, Heineken i Nederland, Carling black label i England og Kronenbourg i Frankrike. Og i Irland er naturligvis Guinness størst. Og ser vi utenfor Europa er Bud Light størst i USA, Kingfisher i India, Snow i Kina, Asahi Dry i Japan og Bintang i Indonesia. Bare for å nevne noen av de største. Til og med Iran og Saudi Arabia er med på kartet, med hvert sitt alkoholfrie ølmerke.

Det er et par interessante ting å merke seg har. Det ene er at ingen ølmerker er størst i mer enn et land, selv store internasjonale brands som Guinness, Heineken, Tuborg, Budweiser (størst i Canada) eller San Miguel (størst på Fillippinene) er bare aller størst i et land selv om de er store flere steder. Det betyr imidlertid ikke at det er stor spredning av produsenter som det kan virke. Et forbløffende stort antall av disse "nasjonale" ølmerkene tilhører noen få store multinasjonale bryggerier.

Det andre er at disse største ølmerkene ikke akkurat representerer noe særegent og spesielt for landet og dets ølkultur, men tvert imot et litt kjedelig "minste felles multiplum" innen øl. Ja, til om med i land som er verdenskjente for sitt gode øl er det noe litt mer vanlig som selger mest. The Economist skriver:

"Nearly every beer on the list is of the insipid, samey kind. Hence, they do not tell us an awful lot about the beer culture of the country because each represents the lowest common dominator. It would be a shame if visitors thought that Carling was the defining beer of Britain when it has the best real ales in the world. Likewise, Americans should be thoroughly ashamed that Bud Light is the national tipple, when its reputation for appalling beer is now wholly outdated. And, quite honestly, anyone who arrives in Belgium, probably the finest brewing nation of all, and orders a Jupiler should be deported forthwith."

torsdag 14. mai 2015

Asia topper liste over skoleprestasjoner

OECD har offentliggjort en ny rangering av hvor gode resultater ulike lands utdanningssystemer presterer når det gjelder elevenes resultater innenfor matematikk og naturfag . OECDs PISA-undersøkelser er allerede godt kjent, men denne oversikten omfatter mange flere land og tar utgangspunkt i flere internasjonale undersøkelser av utdanningskvalitet enn bare PISA.

BBC omtaler rangeringen slik på sin nyhetsnettside:

"The rankings are based on an amalgamation of international assessments, including the OECD's Pisa tests, the TIMSS tests run by US-based academics and TERCE tests in Latin America, putting developed and developing countries on a single scale. The findings will be formally presented at the World Education Forum in South Korea next week, where the United Nations is to convene a conference on targets for raising global education by 2030. The top five places are all taken by Asian countries - Singapore, Hong Kong, South Korea, Taiwan and Japan."

Det er ganske sterk asiatisk dominans i toppen av listen, men også flere europeiske land hevder seg godt. På plassene fra 6. til 9.-plass finer vi på rekke og rad Finland, Estland, Sveits og Nederland. Canada er beste land i Amerika med en 10. plass. Et annet land som gjør det imponerende godt er Vietnam som har en sterk 12. plass, noe som plasserer dem foran Tyskland og godt foran land som UK (20), Danmark (22) og Frankrike (23).

Hva så med Norge? Vi er, ikke helt uventet med tanke på at dette bygger på blant annet resultater fra PISA og TIMSS, litt nede på listen på en 25. plass av i alt 76 land. USA er på 28. plass, Russland på 34. plass, og Sverige er på en meget skuffende 35. plass. Men heller ikke dette er spesielt overraskende. Sverige hadde et godt utgangspunkt, men har hatt en urovekkende negativ utvikling de siste ti årene årene, noe artikkelen til BBC også trekker frem spesielt når de omtaler land som burde gjøre det bedre:

"It shows once again the poor performance of the United States, slipping behind successful European countries and being overtaken by Vietnam. It also highlights the decline of Sweden, with the OECD warning last week that it had serious problems in its education system."

Som BBC nevner har OECD vært på besøk i Sverige i forrige uke og lagt frem en meget dyster rapport om svak disiplin og lave faglige prestasjoner, og som også anbefaler flere endringer i utdanningssystemet. Her på OECDs nettsider er det omtalt under overskriften "Sweden should urgently reform its school system to improve quality and equity."

tirsdag 12. mai 2015

Lokal næringssatsing skal lønne seg

En av nyhetene da regjeringen la frem Kommuneproposisjonen 2016 tirsdag er at det skal innføres et insentiv for kommuner som legger til rette for flere arbeidsplasser i privat sektor. Dette blir av og til omtalt som at en del av selskapsskatten skal tilføres kommunene, men det er egentlig en mer rettferdig og langt smartere ordning. Hvorfor skal jeg komme tilbake til, men først noen ord om kommunenes inntekter generelt.

Skatteinntektene utgjør i dag om lag 40 prosent av kommunenes inntekter, eller 174 milliarder kroner. Resten er rammeoverføringer fra staten. Mens rammeoverføringer er penger som kommer fra et annet sted, er fordelen med skatteinntektene at de synliggjør en lokal kobling mellom innbyggerne som betaler skatt til lokale folkevalgte som vedtar kommunebudsjettene og innbyggerne som mottar velferdstjenestene som kommunestyret finansierer.

Problemet er at det bare er innbyggernes personskatt som i dag går til kommunene. Det gjør at det lønner seg for en kommune å ha rike innbyggere, men ikke å legge til rette for næringslivet som kan betale høy lønn til de rike innbyggerne. Arbeidsplassene kan like gjerne være i nabokommunen. Å legge til rette for næringsliv medfører en del kostnader for en kommune, mens gevinstene i form av flere arbeidsplasser og økte personskatteinntekter kan ende opp hos naboen. For å få et klarere insentiv for lokal næringsutvikling, og en belønning av kommuner som oppnår resultater, ble det slått fast i Sundvolden-plattformen at:

"Regjeringen vil la den enkelte kommune beholde mer av sine egne skatteinntekter. Blant annet skal kommunene få beholde en del av selskapsskatten der verdiene er skapt."

Dette er et godt og riktig prinsipp, men det er ikke helt enkelt å få til å fungere på en rettferdig måte i praksis. Det er særlig to problemer, som begge har preget tidligere systemer, med å la kommunene få en andel av selskapsskatten, og som bidro til at tidligere systemer ble avviklet. Det ene problemet er at bedrifter som betaler mye selskapsskatt har en tendens til å være veldig konsentrert, gjerne i noen få store kommuner, samt i noen ytterst få andre kommuner. Det andre problemet er at en omfordeling basert på hvor mange private bedrifter man allerede har i kommunen ikke ville gi noen egentlig insentiveffekt for å fremme ny næringsutvikling. Det ville ført og fremst belønne de som av historiske grunner allerede har mye næringsliv.

I stedet foreslår regjeringen et system der alle kommuner har mulighet til å bli vinnere uansett situasjon i dag, fordi det nye systemet for å belønne verdiskaping a) gjør dagens situasjon til startpunkt og belønner de som legger til rette for ny verdiskaping i kommunen og b) tar utgangspunkt i hvor folk har sitt arbeidssted (der bedriften betaler arbeidsgiveravgift) og ikke hvor bedriften har sitt hovedkontor. Dette omtales slik i kommuneproposisjonen:

"Når verdiskapningen i privat sektor på nytt skal tilbakeføres til kommunene, er departementets vurdering at tidligere modeller har så klare svakheter at de ikke er noe alternativ. Det foreslås i stedet at kommunene får tilført en del av verdiskapningen som skjer lokalt via en indirekte modell basert på lønnssum i privat sektor"

Og videre står det om hvorfor dette er en insentivordning og ikke en omfordeling at:

"Ved å basere den nye inntekten på endring i lønnssum, og ikke på fordelingen av lønnssum, mellom kommunene, oppnår en at alle kommuner med en positiv utvikling, og ikke bare kommuner som i utgangspunktet har det rikeste næringslivet, kan få en andel av den nye inntekten. Dermed vil alle kommuner, både små og store, få et sterkere insentiv til å legge til rette for næringsutvikling, samtidig som verdiskapningen føres tilbake til lokalsamfunnet."

Det smarte og rettferdige med denne nye ordningen er at man ikke kan slå fast på forhånd at en bestemt type kommune vil vinne på sikt. Det er ikke slik at kommune som allerede har mange store private bedrifter eller mye oljeindustri vil vinne. I perioder kan det naturligvis være en fordel, men det kan også gjøre at man kommer dårligere ut i perioder. Men det vi vet er at kommuner som systematisk og over tid lykkes med å legge til rette for mer næringsliv, og prioriterer dette politisk, vil komme bedre ut enn kommuner som ikke er opptatt av privat sysselsetting. Og det er nettopp dette som må være hensikten med en slik belønningsordning.