En time ny video hvert sekund

YouTube feirer at de har nådd en ny milepæl. Det lastes nå opp en time med ny video hvert sekund. Som tilsvarer ti år med video hver dag. Eller 100 år med videoinnhold i løpet av ti dager. Her er en video, naturligvis på YouTube, som illustrerer poenget:



Det er formidable mengder film. Og det er ikke mer enn litt under syv år siden den første videoen ble lastet opp. Den heter "Me at the Zoo" og ble lastet opp 23. april 2005. I anledning at det nå blir lastet opp en time video hvert sekund har YouTube også laget en nettside, www.onehourpersecond.com, for å ytterligere understreke poenget.

Jeg blogget om "Hvor stort er YouTube" i  november 2009. Da var det en stor nyhet at det ble lastet opp 20 timer video hvert minutt på YouTube. I dag er det økt til 60 timer video hvert minutt, en tredobling på litt over to år.

Universitetsforskere arbeider ikke mer enn før

Det er det siste tiåret gjennomført reformer innenfor høyere utdanning som krever en tettere oppfølging av studentene. Skal man tro en del kronikkskrivende professorer og deres fagforeninger fører dette, i tillegg til at det angivelig også er innført en rekke nye skjemaer og tidkrevende byråkratiske ordninger, til at de må jobbe stadig mer. Påstanden er gjerne at byråkratiet og kravene til undervisning gjør at det blir stadig mer  å gjøre, men mindre tid til forskning.

Derfor er det interessant at når Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) har undersøkt universitetsforskernes arbeidstid og sammenlignet situasjonen i 2010 med situasjonen i 2000, så viser det seg at den totale arbeidstiden er den samme. Tiden som brukes på forskning er den samme,  tiden som brukes på undervisning er den samme og tiden som brukes til faglig veiledning er den samme. Det brukes litt mer tid på utadrettet aktivitet, det har økt fra 7 til 10 prosent av arbeidstiden, mens  tiden som brukes på administrasjon faktisk har gått ned fra 17 til 12 prosent, og det meste av dette er administrative ting knyttet til faget. Bare fire prosent av tiden brukes på ikke-faglige administrative oppgaver.

Dette er et resultat som ser ut til å glede både Kunnskapsdepartementet (som har kommentert det i en pressemeldig her) og Forskningsrådet (som har kommentert det her). Dessuten har statsråd Tora Aasland blogget om "paradokser om forskeres arbeidstid" her.

Selve rapporten er på 110 sider og er til dels ganske interessant lesestoff. Universitetene og høyskolene sliter åpenbart med en del problemer knyttet til arbeidstid og tidsbruk, men det er i stor grad andre utfordringer enn de det ropes høyest om i den offentlige debatten. De tingene det klages mest over er i stor grad myter, for eksempel det at stadig mer tid brukes til administrativt arbeid som ikke er faglig relevant. Eller at universitetsforskere jobber så mye på grunn av kravene til undervisning. Tallmaterialet viser veldig tydelig at det ikke er noen sammenheng mellom hvor mye forskere underviser og hvor mye de jobber totalt:

"Det ser altså ikke som de som underviser mye også arbeider mye målt i timer; blant dem som arbeider mer enn 55 timer i uka oppgir langt de fleste en undervisningsandel som ikke overskrider 39 prosent av arbeidstiden. Omvendt ser det ut til at jo kortere arbeidsdag man har jo mer preget av undervisning er arbeidsdagen."

Det er derimot en veldig klar sammenheng mellom hvor lang totalarbeidstiden er og hvor mye tid den enkelte bruker på forskning. De som har lange arbeidsuker og jobber kvelder og helger publiserer også mye:

"På bakgrunn av våre tall kan vi bare slå fast at lange arbeidsdager med arbeidsinnsats ut over normalarbeidsdagen en et viktig premiss for å lykkes på publiseringsfronten. i universitets- og høyskolesektoren. Slaget om karrieren i denne sektoren står utenfor normalarbeidsdagen."

Totalarbeidstiden som oppgis av de som har svart i denne undersøkelsen er nokså høy, 46,7 timer i uken. Det er samme arbeidstid som i 2000. På spørsmål om hvorfor de jobber så mye er de klart dominerende årsakene faglig engasjement og faglige forpliktelser, med over 80 prosent andel på begge. At man jobber mer på grunn av forventninger fra ledelsen oppgis bare av 30 prosent.

Det virker ikke som om mye arbeid i seg selv oppleves som et veldig stort problem, det er i stor grad selvvalgt og begrunnet i faglig interesse og ambisjoner. Det som derimot oppleves som et problem av mange er en dårlig planlagt og tilrettelagt arbeidssituasjon i forhold til mer sammenhengende tid til forskning. Det er også upopulært når det innføres tidsregistreringssystemer, spesielt hvis de ikke kan brukes til å registrere den reelle arbeidstiden. Slike utfordringer er ikke først og fremst et resultat av for mye byråkrati, slik mange i sektoren ser ut til å tro, men et resultat av for lite ledelse.

Det kan også virke som om arbeidsbyrden ved universiteter og høyskoler er svært ujevnt fordelt. Det er ikke slik at de som forsker mye underviser mindre og omvendt. De som er produktive forskere bruker ofte også mest tid på studenter og på formidling. Forbausende mange forskere publiserer ingen ting, selv om de får både lønn og tid satt av til å forske. Det er et lederansvar å passe på at ingen ansatte jobber uforsvarlig mye. Men det er også et lederansvar å passe på at det blir levert resultater og at de som er ansatt for å drive med forskning og undervisning faktisk gjør det de er betalt for å gjøre. Rapporten fra AFI er en nyttig kunnskapsplattform når man skal ta tak i disse utfordringene.

Debatten om et kunnskapsbasert Norge

Et Kunnskapsbasert Norge

Det har vært solid mediedekning om rapporten om Et Kunnskapsbasert Norge både før, under og etter konferansen på BI i forrige uke. Flere har brukt den som utgangspunkt for innsiktsfulle kommentarartikler, blant annet Hans Henrik Ramm som skriver om de norske smaragdene i Offshore.no.

Jeg vil nok anbefale at de som har tenkt å kommentere forskningsprosjektet å følge Ramms eksempel og lese boken først (den kan kjøpes her på nettstedet til Universitetsfolaget), setter seg inn i hva rapporten sier om kunnskapsklynger i Norge og forholder seg til de forslagene som faktisk er lagt frem av forfatterne. Jeg synes dagens lederartikkel i Dagens Næringsliv har en god kommentar til innholdet i rapporten, inkludert en visitt til noen som har kritisert rapporten for ting som ikke står der:

"Dersom en ser på de konkrete forslagene til Reve og Sasson, er det imidlertid ikke statlig eierskap, eller spesifikk næringsstøtte, som er deres hovedanliggende. De argumenterer blant annet for at politikerne – gjennom skattesystemet – bør legge til rette for økte investeringer i kunnskap og innovasjon i alle næringer. Det er temmelig langt unna Giskes Kina-drømmer. Og det er absolutt verd å vurdere. Jo større avstanden blir mellom kostnadsnivået i Norge og kostnadsnivået hos handelspartnerne, desto viktigere blir kunnskap som konkurransefaktor."

Det klareste budskapet i rapporten er at uansett hvilken næring det snakk om så må det være en del forutsetninger til stede for at den skal være konkurransedyktig internasjonalt, og at de viktigste av disse har med kunnskap å gjøre. Boken går igjennom hvordan ulike næringer er posisjonert langs disse dimensjonene, men i stedet for å plukke vinnernæringer blir næringspolitikkens misjon å bidra til at de kunnskapsmessige forutsetningene for å utvikle næringslivet styrkes, blant annet gjennom utdannings- og forskningspolitikken. Helt næringnøytral kan ikke en slik politikk være. Noen næringer er mer kunnskaps- og forskningsintensive enn andre, og vil tjene på at forskning og kunnskap prioriteres høyere. Dessuten er Norge et for lite land til å ha store forsknings- og innovasjonssatsinger på alle områder samtidig. Man er nødt til å gjøre noen prioriteringer.

At olje/gass, maritim sektor og sjømatnæringen trekkes frem som svært vellykkede norske klyngenæringer er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Alle som studerer norsk næringsliv vil raskt oppdage at vi er verdensledende innenfor disse områdene. Det Et Kunnskapsbasert Norge derimot tydeliggjør på en veldig god måte er betydningen av det rapporten kaller de komplementære kunnskapsnæringene. Det er tre næringer, finansnæringen, it-næringen og den kunnskapsintensive tjenestesektoren som trekkes frem som viktige og voksende næringer med svært høy verdiskaping, men næringer som samtidig også er helt avgjørende for at de norske klyngenæringene lykkes globalt. 

En fremtidsrettet næringspolitikk må derfor være særlig opptatt av å styrke den kunnskapsintensive teknologi- og tjenestesektorens rammebetingelser. Det er bra for konkurransekraften til tradisjonelt sterke norske næringer som oljeindustrien og sjømatindustrien at det satses  på kunnskap. Men først og fremst betyr en sterk og attraktiv kunnskapstjenstesektor at vi blir mindre sårbare, mindre anvhengig av enkeltnæringer og bedre i stand til å håndtere de omstillingene som nødvendigvis må komme fremover. 

Sosialdemokratisk nedtur i Norden

Politiken: Siste meningsmålinger i Danmark

Arbeiderpartiets sosialdemokratiske søsterpartier sliter kraftig i alle våre naboland. Problemene ser ut til å ramme sosialdemokratene uavhengig om de er i regjering eller i opposisjon. Partier til venstre for sosialdemokratene ser ikke ut vil å tjene på dette, de har for tiden minst like store problemer som sosialdemokratene har.

I Finland var det første runde i presidentvalget søndag. Den konservative kandidaten Sauli Niinistö fikk 37 prosent av stemmene og er stor favoritt til å vinne i andre runde. Kampen om å gå videre til andre runde stod mellom den grønne kandidaten Pekka Havisto og Centern sin kandidat, superveteran og euromotstander Paavo Väyrynen, der Havisto fikk litt flere stemmer og gikk videre. I Finland har det vært sosialdemokratisk president sammenhengende helt siden 1982, men nå fikk tidligere statsminister Paavo Lipponen bare 6,7 prosent av stemmene og kom på en katastrofalt svak 5. plass.

I Sverige har det nå vært borgerlig regjering siden 2006 etter to borgerlige valgseire, men i stedet for å utnytte finanskrisen til å vinne oppslutning for en annen politikk, har sosialdemokratene gått fra krise til krise og kastet to partiledere. I helgen måtte Håkan Juholt gå av, en mann som neppe burde vært partileder i det hele tatt. Ved siste valg i 2010 hadde de to store partiene 30 prosent oppslutning hver og for sosialdemokratene var dette det dårligste resultatet siden 1911. I følge Aftonbladets siste måling for noen dager siden har sosialdemokratene bare 23,6 prosent. Moderaterna har 32,2 prosent.

Aller mest interessant er kanskje utviklingen i Danmark der sosialdemokratene fikk regjeringsmakten og statsministeren etter valget i 2011, riktignok etter å ha gjort sitt dårligste valg siden 1905, med 24,8 prosent. De siste meningsmålingene (grafen over) viser at blå blokk har en solid ledelse på rundt ti prosentpoeng over rød blokk og at sosialdemokratene bare har 21,6 prosent oppslutning. Venstre har 34,6 prosent. Man må vel si at den rød-grønne regjeringen har hatt en svært tøff start, og særlig SF har hatt et møte med de politiske realitetene i regjering som har har vært brutal.

Siste brøler var da SFs parlamentariske leder plutselig ville endre navnet på Kirkeministeriet til Ministeriet for Livsanskuelser. Tidligere statsminister Poul Nyrup Rasmussen raser fordi regjeringen nå argumenterer mot å innføre en skatt på internasjonale finanstransaksjoner. Skatteminister Thor Möger Pedersen fra SF får ros fra den konservative tankesmien Cepos, noe han neppe er særlig glad for, fordi han har lagt fram en skattereform som skal gjøre det mer lønnsomt å arbeide, mens den ikke gjør noe for å omfordele til de fattigste. Og SFs partileder Willy Søvndal blir kritisert for alt mulig, for eksempel at han ikke kan knyte slips og at han snakker en veldig spesiell variant av engelsk, i hvert fall til å være utenriksminister. I øyeblikket er det slik at SFs problemer også ser ut til å ramme sosialdemokratene, begge partier har tapt siden valget.

Interessant nok sliter også Labour i Storbritannia med oppslutning selv om de nå er i opposisjon til en konservativ-liberal koalisjonsregjering som gjennomfører ganske store kutt i offentlige budsjetter. I UK har nå de konservative 41 prosent, mens Labour har 36 prosent i følge siste meningsmåling fra YouGov. Det ville gitt rent konservativt flertall. Ed Milibands lederperiode har vært alt annet enn lykkelig for partiet. Nå er det bare et lite mindretall av partiets egne velgere som sier at de tror han kan bli en god statsminister.

Norge er i denne sammenhengen et annerledesland. Siste målinger i Norge gir AP en oppslutning på omlag 34 prosent, noe som er svært høyt i forhold til våre naboland. Også her er det borgerlig ledelse på meningsmålingene for tiden. men såpass knapp at alt er mulig ved valget om et og et halvt år.

Problemet med statskapitalisme

Statlig eierskap har noen problematiske sider, i hvert fall når stater prøver seg på eierskap i bedrifter som opererer i konkurranseutsatte sektorer og konkurrerer med private bedrifter. Da blir statlig eierskap noe annet enn å eie og drive velferdstjenester, det handler i stedet om det The Economist i siste nummer kaller "statskapitalisme".

At denne formen for statlig eierskap kan være krevende å håndtere har vi fått demonstrert med all tydelighet de siste par ukene her hjemme i diskusjonen mellom Trond Giske og Telenors styreleder Harald Norvik. Akkurat hva det er som er problematisk med å prøve å påvirke Telenor politisk til å handle i strid med selskapets forretningsmessige interesser beskriver Tom Therkildsen, tidligere statssekretær hos Jens Stoltenberg i Finansdepartementet og på Statsministerens kontor, i et svært godt blogginnlegg om "Giske vs Norvik". Han skriver blant annet:

"Rammen om statens eierskap er slik at det meget godt kan oppstå situasjoner der det som er kommersielt riktig for et selskap er politisk vanskelig for de som sitter i regjering. Men modellen dikterer at hensynet til selskapet uansett skal gå foran, ellers er ikke statens eierpolitikk troverdig. Når politikerne styrer skal det skje gjennom andre virkemidler enn gjennom det direkte eierskapet, som utelukkende skal handle om selskapets interesser."

Dette gjør det litt mer kjedelig å være en politisk eier i Norge, man utøver et eierskap, men man kan ikke bruke selskapet til å forfølge egne politiske interesser. Akkurat det er bra både for bedriften og skattebetalerne. Slike klare begrensninger på politikeres handlingsrom når de utøver statlig eierskap er ikke vanlig i alle andre land. Statskapitalisme er på fremmarsj over store deler av verden og statlig kontrollerte bedrifter brukes i dag til å oppnå en rekke ulike politiske formål, inkludert å gjøre politikerne selv rikere og mektigere.

Som alternativ til et kapitalistisk økonomisk system basert på fri konkurranse og privat eierskap er tradisjonell sosialisme for lengst diskreditert. Alternativet som i stedet seiler opp, er statskapitalisme, en form for kapitalisme med et betydelig innslag av statlig eierskap i bedriftene og en betydelig suksess i enkelte land, ikke minst i Kina. I noen av de raskest voksende økonomiene i verden dominerer staten når det gjelder eierskap i børsnoterte selskaper. Staten eier 80 prosent av verdiene på børsen i Kina, 62 prosent i Russland og 38 prosent i Brasil.

The Economst har både en leder og et større spesialbilag i siste nummer om "The rise of state capitalism" der de slår fast at statskapitalismen vil bli en betydelig større utfordring for en liberal kapitalisme enn sosialismen noen gang har vært. Norges måte å forvalte petroleumsfondet og å utøve eierskap i Statoil blir eksplisitt nevnt av The Economist som et hederlig unntak, men det vanlige i land med stor grad av strategisk statlig eierskap er at forretningsmessige mål og politiske mål er sauset sammen. Og tilsynelatende fungerer det også ganske godt, det er tross at land med betydelig høyere vekst enn Europa og USA som gjør dette. The Economist skriver:

"The new model bears little resemblance to the disastrous spate of nationalisations in Britain and elsewhere half a century ago. China’s infrastructure companies win contracts the world over. The best national champions are outward-looking, acquiring skills by listing on foreign exchanges and taking over foreign companies. And governments are selective in their corporate holdings."

Nå er kvaliteten på disse statlige bedriftene sterkt varierende. For eksempel er alle de tretten største oljeselskapene i verden målt i forhold til olje i bakken, som kontrollerer tre fjerdeleder av verdens oljereserver, eid av stater, men kvaliteten på ledelsen og eierskapet i disse bedriftene er svært ulik. Saudi Aramco, det Saudi Arabiske statsoljeselskapet, ledes av profesjonelle folk og er svært veldrevet. PDVSA, det venezuelanske statsoljeselskapet, brukes som Presidens Hugo Chavez private godtepose, der han for eksempel kan skaffe godt betalte jobber til venner og allierte.

I følge the Economist er det uansett slik at selv om det tilsynelatende går bra en lang periode med statlig eierskap, for eksempel når et land skal etablere eget næringsliv i råvareindustrier eller bygge ut grunnleggende infrastruktur, vil det over tid bli stadig større problemer fordi det statlige eierskapet har noen innebygde problemer man ikke kommer unna, selv om man har profesjonelle eiere og et godt drevet selskap.  Problemet er at:

"...state capitalism nevertheless suffers from deep flaws. How can the state regulate the companies that it also runs? How can it stop itself from throwing good money after bad? How can it remain innovative when innovation requires the freedom to experiment?"

Det er en sammenheng mellom eierskap og kompetanse, og det kan nok være slik at noen typer eiere passer best bedre i noen typer bransjer enn i andre. Det er i hvert fall slik at en stat er en type eier som verken liker å ta veldig stor risiko eller er spesielt glad i å drive frem smertefull omstilling når det krever nedbemanning, Statlig eierskap kan derfor være spesielt krevende i bransjer som er inne i store teknologiske skift og der det er nødvendig med radikal innovasjon.The Economist peker i tillegg på et enda mer grunnleggende problem, som handler om frihet:

"But state capitalism’s biggest failure is to do with liberty. By turning companies into organs of the government, state capitalism simultaneously concentrates power and corrupts it. It introduces commercial criteria into political decisions and political decisions into commercial ones. And it removes an essential layer of scrutiny from central government. Robert Lowe, one of the great Victorian architects of the modern business corporation, described businesses as “little republics” that operate as checks and balances on the power of the big republic of government. When the little republics and the big republic are one and the same, liberty is fatally weakened."

Dette kommer til å bli en viktig politisk debatt fremover i mange land. Det er viktig å tenke igjennom, slik The Economist gjør, både de rent praktiske og de mer prinsipielle sidene ved å la staten ta rollen som lokomotiv i næringslivet. Det må være noen yttergrenser for hva politikere kan blande seg bort i.

Konferansen om fremtidens næringsliv

Amir Sasson innleder for et fullsatt auditorium

Så kom endelig sluttrapporten fra forskningsprosjektet Et Kunnskapsbasert Norge. Etter at tretten ulike bransjestudier har vært presentert i løpet av det siste året var det på tide å bringe det hele sammen og konkludere. Det skjedde på den store konferansen om Fremtidens Næringsliv som ble arrangert på BI torsdag, med 800 deltagere og høy konserndirektørtetthet.

Det ble en meget bra konferanse. Mange gode foredrag, både fra prosjektlederne Torger Reve og Amir Sasson, men også glimrende bidrag fra næringslivets folk. Flere ledere fra Abelia-bedrifter var på scenen, blant annet Henrik Madsen i DNV, Kristin Skogen Lund i Telenor, Hege Skryseth i Microsoft og Jon S. von Tetzchner i Opera Software. Videoer med alle innleggene og debattene er lenket til her. Hvis jeg skal trekke fram et av mange høydepunkt er det innleggene og diskusjonen om innovasjon med Alf Bjørseth, Gunvor Ulstein og Kristin Skogen Lund. Temmelig ulike i form, men summen av de tre bidragene gir et veldig godt bilde av både utfordringer og muligheter.

Abelia var blant initiativtagerne til Et Kunnskapsbasert Norge. Målet har vært å skaffe mer kunnskap om hvordan næringslivet i Norge har utviklet seg over tid, hvem som samarbeider med hvem, hvilke relasjoner som finnes mellom forskning, utdanning og næringsliv, og hvor attraktivt Norge er som lokaliseringsland for bedrifter i ulike bransjer. Men enda viktigere er det å bruke denne kunnskapen til å  flytte den næringspolitiske debatten i Norge til å bli mer opptatt av investeringer i kompetanse, forskning og kunnskapsbasert nyskaping. Slik sett var konferansen en dundrende suksess. Alle understreket, uansett bransje, at det å bygge kunnskap er viktigst. Eller som Bjarte Reve twitret da Amis Sasson holdt innlegg, som så senere ble retwitret av mange:

"Vi må slutte å snakke om hvilke næringer som er størst. Vi må snakke om næringer som har mest kunnskapsinnhold." #ekn #BI Amir Sasson

To konkrete områder ble løftet fram av mange som spesielt viktige å få gjort noe med for at vi skal klare å ha et konkurransedyktig og omstillingsdyktig næringsliv. Det ene er tilgang på kunnskapsarbeidere fra utlandet. Da må innvandringspoltikken åpne for et "fast track" som gjør at næringslivet får tak i de ingeniørene og it-folkene de trenger raskt. Det andre problemet er en formuesskatt som er svært gründerfiendtlig fordi den tvinger eiere i vekstbedrifter som er i en fase der de fortsatt går med underskudd til selge seg ut av virksomheten sin for å betale skatt. Alf Bjørseth gikk så langt som til å hevde at REC ikke ville overlevd oppstarten med dagens skatteregler. Og fikk full støtte fra Jon S. von Tetzchner i Opera, som er i en annen bransje, men har akkurat samme problem med en politikk som motvirker privat eierskap i bedrifter og i stedet fremmer investeringer i eiendom.

Det for øvrig var en veldig god stemning på konferansen. Mye humor i innleggene hele veien og deltagere som smilte og var i godt humør. Jeg tror man kan se det på bildene som arrangøren har lagt ut på Facebook også. En av mange fornøyde deltagere, Marit Torseth fra UiO, twitret for eksempel 

"Kjapp ikke-faglig oppsummering fra #ekn idag: Norsk næringsliv er en festlig crowd. Aldri hørt så mange spøker og latter på konferanse før!"

Det er en bra beskrivelse. Nå er det neppe slik at alle synes konklusjonene i prosjektet er like morsomme. Det er tross alt et prosjekt som har gjort et forsøk på å rangere hvor godt posisjonert ulike bransjer er i forhold til internasjonal konkurranse. Og hvor attraktivt Norge er som lokaliseringsland. Både dette og forslagene til politiske tiltak for å styrke det kunnskapsbaserte næringslivet vil skape debatt. Det er meningen. Mer om dette kan man lese i intervjuene med Torger Reve, blant annet i Teknisk Ukeblad og i Dagens Næringsliv.

Og så bør man naturligvis skaffe seg boken Torger Reve og Amir Sasson har skrevet som presenterer funnene og lanserer noen interessante forslag til endringer i kunnskaps- og næringspolitikken som vil styrke Norges muligheter til å lykkes med å utvikle et fremtidsrettet og kunnskapsbasert næringsliv. Jeg kommer tilbake de forslagene her på bloggen om en stund. Må lese hele boken først.

Befolkningens tidsbruk 1971-2010

Statistisk Sentralbyrå har mye interessante data. For eksempel la de i dag frem Tidene skifter - Tidsbruk 1971-2010, en rapport på over 200 sider som presenterer data om hva befolkning i Norge gjør i løpet av døgnet. Ikke bare fordelingen mellom arbeid, husarbeid, fritid, utdanning, mat og søvn, men også helt detaljert på ulike typer aktiviteter. Som for eksempel hvor mange som en gjennomsnittsdag driver med skiturer, strikking, sløyd trening, brevskriving, prating, oppussing, besøk hos naboer, radiolytting og dataspill, og hvor mye tid de bruker på det.

Hvert tiende år siden 1971 har det blitt gjort en slik omfattende undersøkelse i et representativt utvalg av befolkningen der deltagerne foretar en detaljert registrering av alle aktivitetene de gjennomfører. Min datter Cathrine på 15 var en av dem som var trukket ut og som samvittighetsfullt fylte ut skjemaer. Jeg tror hun registrerte det hun gjorde i en hel uke ned på kvartersintervaller. Slikt blir det gode data ut av, som gjør at vi kan sammenligne tidsbruk mellom ulike aldergrupper, kjønn, utdanningsnivå og geografi. Og vel så viktig: vi kan se hvordan tidsbruken vår har endret seg i løpet av 40 år.

Jeg synes egentlig det mest slående er hvor lite tidsbruken har endret seg mellom hovedkategoriene de siste 40 årene, noe denne grafen illustrerer. Vi jobber omtrent like mye som før og vi bruker like mye tid på personlige ting (søvn, mat og stell). Vi bruker mindre tid på husarbeid og omsorgsarbeid enn i 1971, omlag tre og en halv time om dagen, men de siste par tiårene har det også her vært en stabil utvikling. Og tilsvarende for fritid, vi bruker mer tid på fritid enn i 1971, men de siste 20 årene har den vært nokså stabilt rundt seks timer og et kvarter om dagen.

Betyr disse forholdsvis små forandringene i tidsbruken siden 1990 at vi har funnet den riktige balansen og kan avlyse snakk om tidsklemme og økende press i arbeidslivet, i hvert fall som et generelt fenomen? Noen ting har faktisk forandret seg en del, men da til det bedre. Husarbeid er jevnere fordelt mellom kjønnene og lønnet arbeid er også jevnere fordelt mellom kjønnene enn før. Kvinner utfører fortsatt mer "husholdsarbeid" enn menn, 3 timer og 50 minutter daglig, mot 3 timer for menn, men det er mer likt enn noen gang. Riktignok med en del forskjeller når det gjelder hva slags aktiviteter i hjemmet kvinner og menn bruker mest tid på.

En gjennomsnittsdag er 48 prosent av mennene og 39 prosent av kvinnene i lønnet arbeid. Mennene jobber åtte og en halv time inkludert reise, omtrent som i 1971, mens kvinnenes arbeidstid har økt fra seks og en halv time i 1971 til syv timer og femti minutter i 2010. Et interessant poeng noen medier har trukket fram i omtalen av undersøkelsen i dag er at det arbeides mindre på fredager enn andre dager. Dette skjer uten at den totale arbeidstiden går ned. En forklaring er at noen jobber litt mindre enn 100 prosent stilling, kanskje på grunn av omsorgsoppgaver i hjemmet, og bruker fredager som fridag. En annen kategori som bidrar til dette er arbeidstagere, for eksempel kunnskapsarbeidere, som er fleksible og kan fordele arbeidet slik at de jobber lengre andre dager og derfor kan ta slutte tidligere eller ta helt fri enkelte fredager.

Det som har forandret seg mest , også de siste årene, er innholdet i fritiden. Vi har omtrent like mye fritid i 2010 som i 1990 og 2000, men vi gjør litt andre ting. Vi besøker ikke naboer på samme måte som før, bare to prosent besøker en nabo en gjennomsnittsdag mot ni prosent i 1971. Besøk av/hos venner eller familie er også synkende. Ellers er det særlig konsumet vårt av massemedier som endrer seg kraftig. Tiden vi bruker på aviser og radio går raskt nedover. Tiden vi bruker på å se TV er stabilt høy, men det er de eldste som ser mest TV. Bøker leses av 18 prosent av oss en gjennomsnittsdag og de som leser gjør det i litt over en time. Både de yngste og de eldre leser. Og som forventet så er det kraftig vekst i bruk av internett og dataspill.

Dette er som sagt en stor rapport med masse interessante data og derfor umulig å yte den full rettferdighet i en kort bloggpost. Omtale av undersøkelsen på SSBs nettsider er her og her. Og lenker til pdf-versjon av alle kapitlene og rapporten i sin helhet finnes på denne siden.

EU og Norge sett fra Place Lux

Plux - Hovedsakelig harmløs

I dag la "Europautredningen" fram sin utredning om Norges forhold til EU, et dokument som har fått tittelen "Utenfor og innenfor - Norges avtaler med EU". Medieomtalen tyder på et interessant dokument, som blant annet peker på det demokratiske underskuddet som ligger i at vi i Norge gjør alt av relevante EU-direktiver til norsk lov, men ikke har noen innflytelse.

Men det aller viktigste ved utredningen er at den gir en samlet oversikt over alle Norges avtaler med EU. Det er ikke gjort siden EØS-avtalen ble vedtatt for 20 år siden. Noen og enhver kan nok bli overrasket over hvor omfattende det etter hvert har blitt. Kristin Skogen Lund har helt rett i at dette avtaleverket samlet har gitt Norge en økonomisk vekst uten sidestykke, siden 1993 har 500 000 flere personer fått jobb og reallønnsnivået har økt med 53 prosent. Det ville vært enda bedre med innflytelse også.

Det største problemet med Europautredningen akkurat nå for min del er at den er så vannvittig stor. I alt over 900 sider, så det vil ta litt tid å lese. Som et bra oppspill, som kan sette en i rett sinnsstemning i forkant, eventuelt som et alternativ, vil jeg sterkt anbefale den adskillig kortere rapporten "Plux - Hovedakelig harmløs. Den norske modellen i Brussel" av Kjetil Wiedswang og Per Elvestuen. Rapporten er på bare 36 sider, inkludert flere av Elvestuens tegninger, og er en av flere delrapporter som Europautredningen har bestilt som underlagsmateriale. At den har en litt annen form en en vanlig rapport skjønner man når man leser dette i omtalen av Per Elvestuen innledningsvis:

"Sammen med Eskil Engdal, Åge Winge, Bjørn Gabrielsen og Kjetil Wiedswang utviklet Elvestuen en egen sjanger av gonzojournalistikk på norsk. Inspirert av Hunter S. Thompson og Ralph Steadman i blant annet Rolling Stone Magazine på 1960-og 1970-tallet."

De som har lest Dagens Næringliv på lørdager de siste par tiårene kjenner sjangeren. Og prosjektet denne gangen var å dra til Brussel, nærmere bestemt Place de Luxembourg (Place Lux i kortversjon, eller "Plux" på Twitter) for å finne ut hva de rundt 200 norske i Brussel som jobber i og rundt EU driver med, hvordan de tenker og hvordan "den norske modellen" i Brussel fungerer. Den norske modellen beskrives innedningsvis slik i rapporten:

"Til gjengjeld har nordmenn bygget et Mini-Norge i Brussel. Siden begynnelsen av 1990-tallet har altså institusjonene og organisasjonene som til sammen regnes som bærere av ”den norske modellen” opprettet kontorer i Brussel, fordi beslutninger som gjøres i EU er blitt stadig viktigere for nordmenn flest. Før 1994 var EU norsk utenrikspolitikk. I dag er EU innenrikspolitikk. I den norske EU-delegasjonen har nesten alle departementene egne fagråder. I tillegg kommer alle representasjonskontorene for det sivile samfunnet. Brussel har en nær komplett miniatyrutgave av den norske modellen – i eksil. De fleste av menneskene som jobber i disse institusjonene og organisasjonene er i EU-byen to-tre-fire år. Noen få blir lenger. Noe skjer med de fleste av dem underveis. Europa sett fra Brussel er annerledes enn Europa sett fra Norge. Norge sett fra Brussel er annerledes enn Europa sett fra Bestum, Bergen eller Brønnøysund."

Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å referere de ulike fortellingene, de bør leses i originalversjonen. Det er også veldig interessant å lese analysen av hvordan to konkrete interessekonflikter som skapte et virkelig vanskelig forhold til EU en periode - en om regimet for naturgasseksport og en om minstepriser på laks - har bidratt til at Norge ikke reserverer seg mot EU-direktiver eller lager problemer på andre måter. Forfatterne minner  også om at før i tiden syntes de norske i Brussel ofte det var litt pinlig at befolkningen hjemme var så negativ til EU. Det er ikke et like stort problem i dag, for nå er folk skeptiske til EU i hele Europa. Forskjellen er at EU-motstanderne i Norge er mot kapitalismen i EU, mens EU-motstandere ellers er mot sosialismen i EU. 

Wiedeswang og Elvestuen tar mot slutten opp et par reelle og for oss problematisk ulikheter mellom hva Norge er opptatt av og hva resten av Europa er opptatt av. Den ene av disse gjelder tidspunktet for debatten om ny lovgivning. Norge har ofte den samme debatten om de samme direktivene som andre berørte land i EU, inkludert datalagringsdirektiv, postdirektiv, tjenestedirektiv og vikarbyrådirektiv. Men den norske debatten kommer gjerne to år etter at debatten i EU er avsluttet og direktivet er vedtatt. Kanskje har debatten i EU ført til endringer og forbedringer, men det skjer i så fall uten bidrag fra Norge. I Norge kommer debatten først når direktivet er i implementeringsfasen. Da er EUs politikere for lengst i gang med å diskutere helt andre ting og har lite forståelse for norske statsråder som kommer for å påvirke.

Det er skrevet flere eksterne utredninger på oppdrag fra Europautredningen, i alt 21 stykker. Jeg har ikke lest noen av de andre enda, men ser at de dekker et veldig bredt spekter av temaer. Her er en samlet oversikt over hva de handler om. Jeg tviler vel på at vi får noen bredere eller bedre Europa-debatt med det første, men det skyldes i hvert fall ikke at kvaliteten på bakgrunnsmaterialet er for dårlig.

Norge gikk med større overskudd i 2011

Eksport av råolje, antall fat og kroner pr fat

I dag presenterte Statistisk Sentralbyrå tallene for Norges handelsbalanse med varer i 2011. Eksport, import og overskudd. Fasiten er at Norge har hatt sitt nest største handelsoverskudd noensinne, bare slått av 2008. Den viktigste enkeltårsaken til dette er økt oljepris, men også eksporten av varer fra fastlands-Norge økte i 2011.

I alt eksporterte Norge varer for 883,6 milliarder kroner (der olje og gass utgjorde 524,2 milliarder), og importerte varer for 491,1 milliarder. Det ga et overskudd på 392,6 milliarder kroner, en økning på 17 prosent fra 2010. Eksporten økte totalt med 13 prosent (vareeksporten fra fastlands-Norge økte med 8 prosent), mens importen av varer til Norge økte med 9 prosent.

Dette er svært gode tall som stort sett alle andre land i verden kan misunne oss. Selv på områder det går dårligere har det skjedd ting som reduserer den negative effekten. For eksempel har oljeproduksjonen falt, men  oljeprisene økt så mye at det mer enn oppveier effekten av lavere oljeeksport. Når det gjelder fisk er det motsatt. Lavere priser på laks oppveies av økt eksportvolum, slik at total fiskeeksport fra Norge var 51,7 milliarder kroner i 2011, ned bare 1,2 prosent etter syv sammenhengende år med kraftig oppgang.

Hvis man skal våge seg på å peke ut et stort faresignal i disse gode tallene må det være at eksporten av råolje fortsetter å falle (se grafen over). Mens verdien av norsk råoljeeksport var på 325,1 milliarder kroner, opp hele 17 prosent, så skyldes veksten utelukkende høyere oljepris. I 2001 ble det eksportert over en milliard fat råolje pr dag fra Norge. i 2011 var eksporten nede i omtrent halvparten, 513 millioner fat. Også gassvolumene som ble eksportert ut av Norge sank i 2011. I en slik situasjon med fallende produksjon er det naturligvis hyggelig for Norge at vi har flaks med oljeprisen, men realiteten er at kombinasjonen av høyere pris og fallende produksjon gjør at vi blir mer sårbare enn før.

Selv storfunnet på Avaldsnes/Aldous er for lite til å gjøre noe vesentlig med denne nedgangen i produksjon på norsk sokkel, og nå hører vi også at det kan være mindre enn tidligere antatt. Skal vi snu trenden må det komme mange flere funn. For en totaloversikt over hvordan eksporten er fordelt på ulike typer varer kan en se i denne tabellen og hvordan importen er satt sammen kan en se i denne tabellen fra SSB.

Verdens største engelskspråklige papiraviser

Verdens største engelskspråklige avis

Man skulle kanskje tro at fordi engelsk etter hvert er blitt et så dominerende globalt fellesspråk og fordi USA er det klart største engelskspråklige landet i verden, så dominerer amerikanske aviser listen over papiravisene i verden med høyest opplag. Kanskje i konkurranse med England, det er jo tross alt landet som er best kjent for sine kvalitetsaviser.

Virkeligheten er nokså annerledes. Jeg kom nylig over en liste over verdens 100 største aviser målt i opplagstall hos Mondotimes.com, et nettsted som dekker avisbransjen. Den viser at av verdens fire største papiraviser er tre japanske og en kinesisk. Deretter kommer tyske Bild, foran nok en kinesisk avis. Først på syvende plass kommer den største engelskspråklige avisen i verden, The Times of India. Den har at opplag på litt over tre millioner om dagen. Litt bak kommer den engelske tabloidavisen The Sun.

Den største avisen i USA, Wall Street Journal, kommer først på 18. plass på listen over de største avisen i verden (og som nr tre blant de engelskpråklige), med et daglig opplag på rundt to millioner.  Daily Mail (UK) er på plassen bak. USA Today er nr 23, den engelskspråklige The Hindu som utgis i Chennai, India er nr 31, Daily Mirror (UK) er nummer 34. Og først som nr 36 i verden  finner vi flaggskipet New York Times, med omkring en million i daglig opplag. Videre nedover listen er det få engelskspråklige aviser.

Så kan man jo lure på hvorfor de store amerikanske avisene er så langt nede på listen og hvorfor det er slik at de mest kjente og mest siterte avisene i verden, som The Times, The Guardian, The Telegraph og The Independent, som er kjent over hele verden, ikke når opp på topp 100-listen i det hele tatt (The Daily Telegraph er så vidt med, på en 98. plass). Jeg tror det har med i hvert fall tre ting å gjøre:

For det første driver aviser primært i et lokalt og regionalt marked, både når det gjelder redaksjonelt stoff og når det gjelder annonser. Lesere flest vil at innholdet i avisen skal være relevant for dem, det vil si lokalt. Og i store og mangfoldige land som USA vil det være grenser for hvor mye riksdekkende eller internasjonale nyheter man ønsker å få med seg, der vil uansett de spesialiserte nyhetskanalene på TV og internett være et godt alternativ, mens papiravisene fortsatt tar seg av det regionale og lokale, men gjerne i skarp konkurranse med nettet her også.

For det andre har de kjente globale engelskspråklige kvalitetesavisene forbausende små hjemmemarkeder i eget land. Engelskmenn flest leser tabloidaviser som The Sun, Daily Mail, Daily Star og Daily Express, og i langt mindre grad de internasjonalt kjente avisene. Siste opplagstall for UK-avisene viser at The Times opplag er 458 000, Financial Times 383 000,  The Guardian 280 000 og The Independent 185 000. Når en tar med at disse tallene også inkluderer lesere i USA og over hele verden ellers som er glad i å følge med i sine faste engelske aviser, ser en at det er ganske små tall. Til sammenligning har Aftenpostens morgenutgave et opplag (2010) på 240 000, uten å ha noe tilsvarende eksportmarked.

For det tredje handler det naturligvis også, som så mye annet, om digitalisering og internett. Når avisopplag på papiraviser, inkludert engelskspråklige aviser, øker i Asia, men faller i Europa og USA, handler det om at vi i mye større grad har PCer og smarttelefoner og finner det vi trenger på nettet. De kjente engelskspråklige avis-flaggskipene er derfor veldig store på nettet. New York Times er størst av alle med rundt 50 millioner unike brukere i måneden, men engelske The Mail Online og The Guardian er også svært store, med over 30 millioner unike bruker. I følge The Economist er over en tredjedel av The Guardians lesere på nett bosatt i USA og disse utgjør en økende andel. Det virker som om flere av de engelske avisene satser på å bygge egne nettsteder som når ut internasjonalt, med et litt annet innhold enn papiravisens fokus på for eksempel nasjonale kjediser.

Utfordringen er naturligvis knyttet til forretningmodell og betaling. The Guardian er i dag helt åpen og gratis på nett (med tar betalt på iPad). Wall Street Journal og New York Times har valgt to ulike varianter av delvis lukking, der man kan lese noe innhold gratis. Spesielt New York Times ser ut til å ha funnet en modell for betalt innhold på nett de har fått til  virke, en såkalt  "porøs betalingmur" som i realiteten er svært åpen, uten å jage vekk de fleste leserne slik det hevdes at The Times har klart med sin helt lukkede betalingmur.

Men tilbake til utgangspunktet: Verdens største engelskspråklige papiravis er The Times of India, som også har et utmerket nettsted det kan være lurt å følge med på om man vil holde seg orientert om viktige nyheter fra India og regionen rundt. Dessuten får man et indisk perspektiv på internasjonale begivenheter. Samme avis har også et enda større nettsted som heter Indiatimes.com, men den er i den mer tabloide sjangeren, med kjendiser, sport og lettkledde modeller (og har derfor enda høyere trafikk). Andre gode alternativer på nettet for de som vil følge med på hva som skjer i denne delen av verden, er Hindustan Times og The Hindu, som også er blant de største engelskspråklige avisene i verden.

Newton om Justervesenet

Hvordan vet vi at vekten i butikken viser riktig tall i forhold til mengden smågodt i godteposen, slik at vi ikke blir lurt og betaler mer enn vi skal? Og hvem har egentlig ansvaret for å kontrollere at vekten måler riktig? Med denne viktige problemstillingen som utgangspunkt tok NRK-programmet Newton for et par år siden for seg Justervesenet, et statlig direktorat som skal bidra til at forbrukere og næringsliv kan være trygge på at måleinstrumenter viser riktig verdi. Her er det morsomme klippet som viser hva Solveig Hareide fant ut om hva men egentlig driver med hos Justervesenet på Kjeller:

Konservative, moderate og liberale i USA

How would you describe your political views?

I disse primærvalgtider i USA er det interessant å se på hvordan amerikanerne definerer seg ideologisk og om dette har forandret seg mye de siste årene. Og minst like interessant er det å se på hvordan den ideologiske sammensetningen av to to partiene er og hvordan uavhengige velgere, de som avgjør presidentvalg, plasserer seg ideologisk. Amerikanske Gallup har i dag publisert en ny undersøkelse som ser på nettopp dette.

I befolkningen som helhet er det i dag slik at flest definerer seg som konservative. De utgjør 40 prosent opp fra 36 prosent i 1992. "Moderate" er oppgitt av 35 prosent, ned fra 43 prosent i 1992. Og "liberal", som i USA betyr til venstre for sentrum, er oppgitt av 21 prosent, opp fra 17 prosent i 1992. Tyngdepunktet er med andre ord til høyre, men både høyre- og venstresiden vokser på bekostning av et sentrum som er svekket.

Ser vi på velgerne delt inn etter partipreferanser så har republikanerne 71 prosent konservative og 23 prosent moderate velgere. Den konservative delen har økt de siste årene. I undersøkelsen har man også hatt muligheten til å oppgi om man er "very conservative", noe 20 prosent av republikanerne (og 10 prosent av hele befolkningen) sier at de er. Bare fire prosent av republikanerne sier de er liberale. Det er med andre ord et parti der velgernes tyngdepunkt er ganske klart konservativt, med et moderat mindretall.

Blant demokratene er bildet langt mindre entydig. Hele 20 prosent av demokratene sier også at de er konservative, 38 prosent moderate og 39 prosent liberale. Denne siste gruppen av liberale er igjen oppdelt i 29 prosent liberal og 10 prosent very liberal (bare 6 prosent av alle amerikanere er very liberal).

Blant independents, den største politiske gruppen i landet med 40 prosent av velgerne (demokratene er 31 prosent og republikanerne 27 prosent) så oppgir 41 prosent at de er moderate, 35 prosent konservative og 20 prosent liberale. Det er med andre ord stor spredning, men høyresiden er større enn venstresiden blant de uavhengige og gruppen i midten er størst. Disse talene forklarer også godt hvorfor det er en fordel å være forholdsvis langt ute på den konservative siden når man skal vinne et nominasjonsvalg i det republikanske partiet, at det ikke er like opplagt i det demokratiske partiet, mens det uansett er slik at man bør være betydelig nærmere sentrum hvis man skal vinne selve presidentvalget.

Youngstown lager stål igjen

Bloomberg om Youngstown

Youngstown, Ohio ligger geografisk midt mellom New York og Chicago på Interstate 80, og er ganske nær et par større naboer, Pittsburg, Pennsylvania og Cleveland, Ohio. Youngstown er kanskje blitt aller mest kjent i senere år gjennom sangen "Youngstown" som ble utgitt av Bruce Springsteen i 1995 og som er selve fortellingen om stålindustriens og denne byens vekst og fall.

Området rundt Youngtown kalles Steel Valley, og var en gang den største stålproduserende regionen i verden. Den inngår i det større området i nord-øst USA som som gjerne kalles The Rust Belt. Disse stålbyene i nord-øst er sammen med bilindustrien i Detroit blitt selve symbolene på avindustrialiseringen av USA. Derfor er det veldig interessant og også ganske symboltungt når Bloomberg i dag skriver at byen nå skal få et nytt stålverk med 350 ansatte som skal produsere stålrør til gassindustrien.

Youngstowns historie fra slutten av 60-tallet fram til ganske nylig er nokså trist. Fram til 1960-tallet, da det bodde 166 000 innbyggere i byen, var det en blomstrende stålindustri der med flere store stålverk og tilknyttet virksomhet. Siden gikk det brått nedover, den ene store industriarbeidsplassen etter den andre måtte stenge, og folketallet falt med 100 000 til bare 66 000 innbyggere i dag. Det største sjokket kom på 19. september 1977, lokalt kjent som Black Monday, da Youngstown Sheet and Tube Company brått måtte stenge og 5000 ansatte mistet jobben samme dag. US Steel flyttet ut sin produksjon omtrent på samme tid, mens Republic Steel holdt ut til de gikk konkurs midt på 80-tallet. Så var det helt slutt for denne industrien i det området som et par tiår tidligere hadde vært sentrum i verdens stålproduksjon.

Hva er det som plutselig har endret seg og som nå skaper en ny optimisme? Den ene og mer generelle forklaringen er at høyere lønninger og kostnader i Kina og lavere kostnader i USA har gjort at det kostnadsforskjellen har krympet en del de siste årene. Det gjør at noen virksomheter flytter hjem igjen. The Economist skrev en artikkel om Moving back to America for en stund siden, og trakk fram flere eksempler på bedrifter som investerer i ny produksjon i USA.

Men den andre og viktigste grunnen til at dette skjer akkurat her i dette område øst i Ohio og vest i Pennsylvania handler om noe helt annet, nemlig skifergass. Ny teknologi gjør at USA plutselig har enorme gassreserver tilgjengelig i flere delstater, gass som alltid har vært der, men som det tidligere var umulig å få frigjort. Den ene fabrikken som er omtalt hos Bloomberg og som skal lage stålrør er relativt liten, men den er del av noe som er veldig mye større. Bloomberg skriver:

"The factory (...) will have 350 workers and produce seamless pipes used in hydraulic fracturing, also known as fracking. It’s part of a development that an oil and gas industry study calculates will mean more than 200,000 jobs and $22 billion in economic output in Ohio by 2015 -- and which has neighboring states looking to get in on the action."

Det er med andre ord ikke den samme stålindustrien som flyttet ut på 70-tallet som kommer tilbake, men en spesialisert underleverandør til naturgassbransjen i regionen som har utviklet seg på samme måte som vi i Norge også har utviklet en klynge av spesialiserte teknologibedrifter som leverer til olje- og gassindustrien og som er globale teknologiledere i sin nisje.

Politisk er denne reinudstrialiseringen også veldig interessant, i et år med presidentvalg i USA. Ohio er kanskje den viktigste "battleground state" av alle, en stat som har avgjort valg før og kan avgjøre valget nå. I år foregår presidentvalget med finanskrise som bakteppe, og ny industri basert på utvinning skiftergass, som skaper nye arbeidsplasser og ny optimisme i dette området, vil styrke den sittende presidentens muligheter til vinne.

Akkurat nå er den store bekymringen i Youngstown og området rundt at de det siste året har opplevd en hel serie uforklarlige jordskjelv. Man er er naturligvis redd for at de kan ha sammenheng med den hydrauliske frackingen av gassbrønner. For noen dager siden ble det derfor innført et moratorium mens man undersøker hva sammenhengen er. For regionens skyld får vi håpe at dette bare er en midlertidig pause og at gassutvinningen snart kan tas opp igjen - og at reindustrialiseringen kan fortsette. Det er bra både for amerikansk økonomi, for regionen, for sysselsettingen og for miljøet (alternativet til gass er gjerne kullkraft) at man utvinner skifergass.

Med til historien hører også at en av de stedene Bruce Springsteen besøkte på sin Ghost of Tom Joad Tour i 1996 var Youngstown, Ohio. Der fremførte han naturligvis sangen Youngstown også. Under er det et videoklipp av denne historiske framføringen:

Fortsatt sterke meninger om Margaret Thatcher

Boris Johnson i The Telegraph

Det er fascinerende å se hvor sterke reaksjoner Margaret Thatcher fortsatt vekker. Det kan se ut som Meryl Streeps tolkning av Thatcher i "The Iron Lady" har gjenoppvekket mange gamle sympatier og antipatier. Mest interessant er det å se hvordan mange på venstresiden i UK kritiserer filmen for å være for snill mot Thatcher. De hadde åpenbart ventet og håpet at Meryl Streep og Hollywood-venstre ville sørge for en sterkere demonisering.

Og på britisk høyreside virker det som om mange er omtrent like forbauset som venstresiden over at filmen behandler Thatcher på en nyansert måte og som et menneske med tanker og følelser. Tidligere minister Peter Lilley som var med i regjeringen sammen med Thatcher, sier i forbindelse med en diskusjon om filmen i The Guardian med en person fra venstresiden at:

"...I suspect we were both surprised that it was not a hatchet job. Given the stranglehold the liberal intelligentsia normally exercise both in Hollywood and the UK, how did they miss this chance to bury their hate figure alive? Above all, how could Streep – the epitome of a Liberal Democrat – let the side down? The film portrays Thatcher, accurately in my experience, as driven by what Shirley Letwin diagnosed as the "vigorous virtues" (fortitude, courage, principle) yet capable of normal human emotion – love for Denis and, with maternal blindness for her son. This conflicts with the view nurtured on the left that she was driven by hatred, cruelty and love of privilege."

En annen som har sett filmen og likte den svært godt er Londons konservative borgermester Boris Johnson som i en leseverdig kronikk i The Telegraph i dag skriver:

"The Iron Lady is the most important political film for years. Nothing and no one has done more, in the 22 years since she was kicked out of office, to rehabilitate Margaret Thatcher. As anyone who has been on the BBC’s Question Time will know, you only have to mention her name and you will come under a fusillade of boos. Not any more, I suspect; or not so much - not after this film."

Men det er som sagt sterkt delte og forbausende sterke meninger om Thatcher fortsatt. I nevnte samtale i The Guardian der de har samlet to som har veldig ulike syn, deltar også forfatter Liz Hoggard som målbærer venstresidens politiske kritikk mot filmen når hun sier:

"But where is the rational opposition to her policies in the film? Union leaders are presented as sexist thugs, poll tax protesters as a wild rabble banging on her car (which never happened). What I don't find is the despair my generation felt in the early 1980s. We felt oppressed by a Tory government which specialised in union-bashing and BBC-baiting, told the unemployed to get on their bikes and introduced the homophobic Section 28 legislation. If you were different in any way – female, gay, black, student, working class – you felt marginalised."

Jeg synes kanskje det mest interessante spørsmålet i forbindelse med denne filmen, og som er godt illustrert av disse sitatene, er hvorfor reaksjonene fortsatt er så sterke og i stor grad så negative mot Thatcher 20 år etter som de er? Margaret Thatcher og Ronald Reagan var samtidige frontfigurer for en mer konsekvent og tydelig høyreside som oppløste statlige monopoler, solgte statbedrifter, rullet tilbake innslag av planøoknomi og innførte valgfrihet for befolkningen på mange nye områder. Men mens Reagan i dag blir hyllet av stort sett alle i USA, også av Barack Obama, er britene langt mer tilbakeholdne i forhold til Thatcher. Og merkelig nok er støtten lunken selv om mange av de reformene Thatcher gjennomførte ble videreført av tre Labour-regjeringer ledet av Tony Blair.

Historiker Richard Vinen ved Kings College i London tar tak i denne problemstillingen i en meget god kronikk om "The Iron Lady" i Financial Times der han hevder at hatet mot Thatcher som individ  av en eller annen grunn har økt etterhvert som den politikken hun stod for ble mer og mer akseptert av de andre partiene. Kanskje, antyder Vinen, har ikke demoniseringen av Thatcher egentlig med selve politikken hennes å gjøre, for hva den gikk ut på ser ut til å ha blitt et litt vagt minne hos mange som uttaler seg, men heller et uttrykk for manglende fornyelse på venstresiden:

"Lady Thatcher has become a kind of voodoo doll for a left that talks as though sticking pins in the image of its enemy will be a substitute for thinking about its own problems. The denigration of someone whose political career ended more than 20 years ago goes with a British left that is still oddly backward-looking: compare this attitude with the ways in which French leftwingers have learned to live with the brooding presence of Charles de Gaulle in their political culture. The Iron Lady presents her as a human being rather than an all-powerful monster." 

Forventningene til filmen blir ikke akkurat mindre av denne kraftige debatten på forhånd. Jeg ser fram til at den snart kommer til Norge slik at jeg får sett den, for historien har unektelig tatt en litt uventet vending når Meryl Streep bidrar til rehabiliteringen av Margaret Thatcher

Kodak går mot slutten

CBS News om Kodak

Kodak var i sin tid et av de mest innovative selskapene i verden, med et enormt forskningsbudsjett. Nå, etter en 131 år lang og ganske imponerende historie, er selskapet i følge Wall Street Journal i fare for å gå konkurs. Det er ikke vanskelig å forstå at Kodaks problemer har med overgang til digital teknologi å gjøre. De har bare helt unntaksvis tjent penger det siste tiåret, og da mest gjennom rettssaker der de har forsvart sine patenter. Ellers har Kodak lenge vært dårlig butikk for eierne. Men dette er jo uansett en historisk milepæl. Av alle ofre for digitaliseringen er Kodak det mest ikoniske.

Flere aviser og nettsteder bruker derfor en del spalteplass på Kodaks problemer, blant annet the Atlantic som skriver om "What killed Kodak?" og Los Angeles Times som skriver lederartikkel om "Kodaks digital dilemma". LA Times trekker paralleller med andre industrier som utfordres av digitalisering og oppsummeres situasjonen slik:

"This digital transformation is now on the verge of claiming its most iconic victim: Kodak, itself one of America's great innovators and the erstwhile king of film and photographs. The real tragedy, though, is that Kodak helped invent the technology that gradually wiped out the demand for its main products, but couldn't capitalize on it. And much of the entertainment industry is facing the same dilemma."

Her er det et par veldig sentrale poenger. Det er naturligvis ikke slik at markedsledere i bransjer med store krav til teknologisk utvikling, der de dominerende bedriftene sprøyter masse ressurser inn i forskning og innovasjon hvert år, ikke skjønner at det foregår et teknologiskifte. I Kodaks tilfelle var det tvert imot de selv som utviklet den første prototypen på et digitalt kamera i 1975, men de valgte å ikke satse på å videreutvikle produktet. På 1990-tallet gjorde Kodak igjen noen forsøk på å gå inn i markedet for digitale kameraer, men gjennomføringen var halvhjertet og konkurrenter som Olympus, Fuji og Canon var langt mer konsekvente i sin satsing på det digitale. Kodak var mer opptatt av å forsvare sin eksisterende filmbaserte verdikjede.

Men rundt årtusenskiftet ble det tydelig for alle at noe måtte gjøres, også for eierne av Kodak. Kodaks posisjon blant de teknologiinteresserte var vel omtrent som tilliten til norske forlag blant de av oss som gjerne vil lese ebøker på norsk. Men det var tross alt ikke idioter som jobbet i Kodak, man skjønte, om enn noe sent, at noe drastisk måtte gjøres. Og fra år 2000 ble to tredeler av forskningsressursene satt inn på utvikle nye digitale produkter. Tilsynelatende med stor suksess, i hvert fall i forhold til økte makedsandeler. The Atlantic skriver:

"In April 2001, Kodak debuted its EasyShare line of point-and-shoots, which made it simpler to download photos onto your computer and featured a longer battery life than most competing products. By Christmas, stores couldn't keep them on the shelves. By 2005, Kodak was the top-selling digital camera brand in the United States. But while the cameras were a hit with consumers, they were a dud for Kodak's bottom line. As early as that first Christmas of blockbuster sales, Businessweek reported that there were signs that the margins on digital cameras were about to drop. And drop they did. The cameras swiftly became commoditized, and it became harder to eke out a profit. By 2006, current CEO Antonio Perez was quoted calling digital cameras a "crappy business."

Da mobiltelefonene fikk kamera ble det brått vanskeligere å selge kompaktkameraer, så Kodak prøvde seg på printere, men med moderat suksess. Men det mest interessante spørsmålet er hvorfor en markedsleder med så mye ressurser og talent ikke klarer å lykkes nettopp når det skjer grunnleggende teknologiskift? Man skulle jo tro at det nettopp er da de som både er teknologisk ledende og ressurssterke vil ha størst muligheter til å lykkes med nye produkter og tjenester. Likevel ser vi stadig at det ikke hjelper å ha mest ressurser eller flest forskere, et teknologiskift betyr ofte at en liten ny bedrift kommer inn og utkonkurrerer de som har vært der bestandig, eller at en bedrift kommer fra en annen bransje og tar over markedet.

Det enkle svaret på hvorfor det ofte går galt for de store er at dette ikke handler om å være flinkest til å utvikle ny teknologi, men om å utvikle nye forretningsmodeller som virker på den nye teknologiens premisser. Og her har de store markedslederne ofte en ulempe fordi de har en eksisterende og lønnsom forretningsmodell og en hel verdikjede med leverandører og partnere å ta vare på. Derfor vil de gjerne prøve å tilpasse teknologien til sin eksisterende forretningsmodell (noe professor Clayton Christensen kaller "cramming"), i stedet for å sette sammen en verdikjede og  lage en forretningsmodell som er tilpasset teknologiens muligheter. Paradoksalt nok har utfordrerne ofte en fordel i en slik situasjon fordi de ikke har en eksisterende verdikjede og relasjoner å forsvare. Det som vanligvis er en fordel blir til en ulempe når det foregår en disruptiv teknologisk endring.

Digitaliseringen av foto kom av ulike grunner litt tidligere enn digitaliseringen i mange andre bransjer, men har mange fellestrekk. Det kan derfor være nyttig for folk i andre bransjer, som musikk- og filmbransjen, mediebransjen og bokbransjen, å studere hva som gikk galt med Kodak.

Oppdatering 15.01.2012: Mange flere nettsteder og blogger har de siste dagene skrevet mer eller mindre innsiktsfulle ting om Kodaks problemer. Blant annet The Economist, som i en litt lengre sak også trekker inn Clayton Christensens teorier om disruptiv innovasjon og hva det innebærer for en markedsleder som Kodak. Christensen sier til The Economist at:

"Perhaps the challenge was simply too great. “It is a very hard problem. I’ve not seen any other firm that had such a massive gulf to get across,” says Clay Christensen, author of “The Innovator’s Dilemma”, an influential business book. “It was such a fundamentally different technology that came in, so there was no way to use the old technology to meet the challenge.” ".

Men The Economists artikkel minner også om at det ikke er alle som drev i den gamle fotobransjen som har gått samme vei som Kodak. Japanske Fujifilm, som drev med  stort sett det samme som Kodak, har omstilt seg til det digitale på en vellykket måte og har en markedsverdi på over 12 milliarder dollar. Kodaks verdi er et par hundre millioner dollar, og på vei ned. Handlingsrommet var omtrent det samme, men bare Fujifilm klarte å finne en bærekraftig vei videre.

Bedrifters bruk av video på nett øker

Norske bedrifter produserer stadig mer video som legges ut på internett. I følge nyhetsinnslaget under fra Newswire er det nå slik at halvparten av alle bedriftene med mer enn 100 ansatte bruker video på nett i sin kommunikasjon. Måten man gjør det naturligvis tilpasset virksomheten og derfor ganske variert. Video er jo så mangt. I klippet under er det både med et eksempel på live streaming av kunstauksjoner hos Blomquist og en leder i NSB som bruker videoblogg for å kommunisere med sine ansatte.



En bransje som har brukt video en god stund er eiendomsmeglerne som skal vise frem boliger de ønsker å selge. Et annet og ferskt eksempel på satsing på video er NHOs årskonferans der alle foredragene ble streamet live og ligger tilgjengelig her for alle som vil se foredragene i ettertid. Andre gode eksempler på denne trenden, og som er nevnt i videoklippet over, er Matprat sine opplæringsvideoer på YouTube og Den Norske Opera & Balletts bruk av videoklipp på hjemmesiden.

Som jeg kommenterer i videoklippet så er jeg sikker på at vi kommer til å se mye mer av dette. Det er mange bransjer der video er godt egnet som foreløpig ikke har utnyttet mulighetene. Det å se hvordan et produkt ser ut og hvordan det brukes er mye nyttigere enn å bare lese om det. Og fordi det å lage en video er veldig mye enklere og billigere enn det var før i tiden, så det er en mye mer aktuell teknologi å ta i bruk selv for små bedrifter.

Korteste avstander mellom norske rådhus

Rådhuset i Lørenskog

Offentlig sektor leverer tjenester som er viktige for oss alle, som helse, eldreomsorg, utdanning og kollektivtransport. Når eldrebølgen rykker nærmere blir det enda viktigere enn før å ha en offentlig sektor som jobber smart og utnytter kompetanse og skattepenger godt. Vi kan ikke la være å modernisere og innovere i stat og kommune hvis velferdstjenester og levestandard skal være på samme høye nivå i fremtiden som i dag.

Et av temaene som helt sikkert vil bli mye diskutert når NHO har sin årskonferanse på torsdag er antall kommuner i Norge. I dag er det 429 kommuner, men halvparten av oss bor i bare 35 kommuner. Er det da slik at den andre halvparten ville få mer ut av ressursene hvis flere bodde i store kommuner?  Sannsynligvis er det slik. Ikke fordi antallet i seg selv er hovedproblemet, men fordi det blir stadig mer krevende å trekke til seg den høyt utdannede kompetansen man må ha for å løse oppgavene. Og uten kompetansen kan ikke kommunene løse oppgavene de har ansvaret for å løse.

Stadig høyere krav til kommunale tjenester, inkludert nye oppgaver som flyttes fra stat til kommune i forbindelse med samhandlingsreformen, krever mer spesialisering og flere ansatte med høyere utdanning. Og kunnskapsarbeidere, enten de har helsefaglig kompetanse, samfunnsvitenskaplig kompetanse eller teknologisk kompetanse, trives best når de kan jobbe i et miljø der det er andre som er opptatt av noe av det samme. Mange små kommuner sliter med å være attraktive arbeidsgivere for disse gruppene fordi de ikke kan tilby et faglig miljø.

Nå hører man ofte i diskusjonen at det ikke vil løse noe å slå sammen kommuner fordi avstandene er så store og da må man likevel ha kompetanse spredd på flere ulike plasser. Noen steder i landet er naturligvis dette et relevant poeng, det er ikke alle steder man vil endre så mye ved å flytte noen kommunegrenser. Er det slik at man må reise i timesvis er det naturligvis mindre effekt av en sammenslåing enn om det bare er en kort kjøretur mellom to rådhus.Men det er en myte at  vi bor så spredt at det er så veldig langt mellom rådhusene i Norge. Noen steder sitter ordførere og rådmenn svært tett.

Bloggen Blue lines har gjort jobben med å regne ut disse avstandene. De har tatt for seg Norgeskartet og laget en liste over de kommunene der det er kortest avstand mellom rådhusene. Den ser slik ut:

Skedsmo-Rælingen: 4,2 km, Skedsmo - Lørenskog (bildet): 7,8 km og Skedsmo-Fet: 8,3 km
Klepp-Time: 5 km
Tønsberg-Nøtterøy: 5 km
Lindås-Meland: 6,7 km
Spydeberg-Askim 7 km og Spydeberg-Hobøl: 8,3 km
Lier-Drammen: 7,4 km
Bø-Sauherad: 7,6 km
Sogndalen-Søgne 8.,2 km
Øvre-Eiker-Nedre-Eiker 8.4 km
Bærum-Asker: 8,8 km
Rygge-Råde: 8.9 km
Moss-Rygge: 9,4 km

Denne oversikten er et interessant bakteppe for en diskusjon om smartere måter å organisere det offentlige tjenestetilbudet. Ikke alle kommunene på denne listen er små, noen er faktisk blant de største i Norge. Kanskje er de allerede store nok. Men når en stor kommune som Skedsmo ledes av en administrasjon i et rådhus som ligger mindre enn ti kilometer fra tre andre rådhus der man driver med akkurat det samme som i Skedsmo, så er det i hvert fall et poeng å diskutere om man har valgt den beste løsningen. Hvis politikerne velger å beholde alt som det er i dag så er det i hvert fall ikke på grunn av lange avstander.

Johnny Rotten reklamerer for smør

Aftenposten på nett har i ettermiddag minnet oss om en morsom reklamefilm fra Tine om "smørmarerittet" som en mesterkokk opplever når han ikke finner smør i kjøleskapet sitt. Slik sett kan man vel si marerittet er blitt til virkelighet for hele Norge. Reklamen er fra 2010, er vist i flere omganger på TV og er også lagt ut på YouTube i høst, litt før smørkrisen traff landet.

Om filmen under kan betegnes som et "smørmareritt" kommer vil litt an på øynene som ser, men den er i hvert fall i en litt annen sjanger. Her er gode gamle John Lydon, bedre kjent som frontfigur Johnny Rotten i Sex Pistols, som spiller engelsk godseier og reklamerer for Country Life Butter:



I følge The Guardian økte salget av Country Life Butter merkbart etter reklamekampanjen, men en del gamle fans blir jo nokså mugne når ungdommens opprørske helter begynner å selge smør. Det er for øvrig ikke bare Johnny Lydon som har fått kritikk for å selge seg til storkapitalen, det skjer stadig vekk, ikke minst når varehusene lager sine reklamefilmer før jul. Sist var det Morrissey som fikk kjeft for at en låt fra The Smiths ble brukt i en julereklame for John Lewis. For øvrig en meget godt laget reklamefilm med en overraskende slutt, men låten er en coverversjon av Please, please, please let me get what I want fra The Smiths og Morrissey skal jo liksom være veldig negativ til det kommersielle.

Men, tilbake til smør. For oss som har holdt fast på meierismør i alle år og ikke latt latt oss avspore av påstander om at vi heller burde spise diverse lettprodukter, har "smørkrisen" hatt den positive effekten at en del utenlandske produkter av utmerket kvalitet nå har kommet i butikkhyllene. Hjemme spiser vi for eksempel utmerket fransk smør for tiden, og kunne godt tenke oss å beholde den muligheten. Og i følge Dagbladet vil importen kunne fortsette en stund for å unngå nye smørmareritt. Kanskje Johnny Rotten snart kan begynne å reklamere for smør på norsk TV også?

Jakten på de beste konsulentene

Abelias nettsider om konsulentprisene 2012

Om en stund skal årets konsulent og årets konsulentbedrift hedres. Det skal skje i verdige former på et arrangement på Gamle Logen på kvelden 28. mars, og på dagtid samme dag arrangeres Konsulentdagen, et arrangement som vil vise frem hva konsulentbransjen betyr for vekst og verdiskaping i Norge. Bak dette arrangementet står Abelia, Konsulentguiden og IMC Norway. Hele programmet for dagen og kvelden er her.

Blant innlederne er Arnhild Dordi Gjønnes fra NHO som skal snakke om konsulentbransjens utfordringer med offentlige innkjøp. Og Torger Reve fra BI som med utgangspunkt i analysene fra Et Kunnskapsbasert Norge skal snakke om konsulentenes rolle som kunnskapsmeglere, nettverksbyggere og "lim" i en moderne kunnskapsøkonomi. Det vil også komme inn et par innledere til i dette programmet som ytterligere vil bidra til å belyse muligheter og utfordringer for konsulentbransjen.

På kveldsarrangementet, rett i forkant av prisutdelingen. vil filosof Lars Fr H. Svendsen, som har skrevet boken Arbeidets filosofi, innlede om hvordan synet på arbeid og arbeidsliv har endret seg ganske radikalt opp gjennom historien. Akkurat det er et interessant bakteppe for en diskusjon om hva dagens endringer i næringsstruktur og overgangen til et mer kunnskapsintensivt og spesialisert arbeidsliv betyr. Er det slik at økt bruk av konsulenter bidrar til å undergrave den norske arbeidslivsmodellen og gjør jobben mindre sikker for flere? Eller er det kanskje slik at bruk av konsulenter er en forutsetning for å lykkes bedre i en kunnskapsøkonomi, både ved at det flytter mer kunnskap mellom virksomheter og bransjer - og ved å muliggjøre mer fleksibilitet for både ansatte og bedrifter?

Det er fortsatt en stund igjen til prisutdelingen og Konsulentdagen, men det er kort tid til fristen for å nominere kandidater. Fristen for å nominere kandidater til årets konsulent og årets konsulentbedrift er allerede 15. januar. Det er lov å foreslå seg selv, men man kan også foreslå dyktige leverandører eller kolleger. Kriteriene som gjelder kan man lese om her. Nominasjonene vil bli vurdert av en meget kompetent jury med adm. direktør Ola Furu fra Capgemini som leder. Med seg har han Hans-Henrik Merckoll som leder konsulentvirksomheten i EDBErgogroup, Per-Egill Frostmann fra IMC Norway, Anne Cathrine Røste fra Konsulentguiden og Øystein Mjelve fra Abelia.

Om USAs nedgang og vei opp igjen

Vi går inn i et viktig valgår i USA der debatten om hva som gikk galt står sentralt. De fleste er enige om at mye går dårligere enn før, men det har sjelden vært så ulike syn på årsakene og veien videre. De to store partiene er uenige om nesten alt. En viktig og leseverdig analyse som skiller seg fra begge de store partienes svar er Thomas Friedman og Michael Mandelbaums nye bok That Used to be US, med undertittelen "How America Fell Behind in the World It Invented and How We Can Come Back". 

Boken er på 400 sider og kom i september, men det at det har gått noen måneder har ikke gjort den noe mindre aktuell. Nå pleier jeg å synes Thomas Friedman er enda bedre i bloggen sin i New York Times enn i bøkene, bøkene kan bli litt vel utflytende og Friedman er glad i å gjenta sine egne slagord (Hot, flat and crowded) og teorier (The teory of the golden arches), men denne boken er faktisk mer dempet. Kanskje fordi den også er skrevet av Michael Mandelbaum, som har skrevet ti bøker om amerikansk utenrikspolitikk og er professor. Summen blir i hvert fall ganske bra.

Friedman og Mandelbaum bruker begrepet "frustrated optimists" om sin egen posisjon. De tror på USAs potensiale og mener sterkt at USA bør spille en ledende rolle i verden på flere områder, men de mener at mulighetene er blitt rotet bort, særlig i perioden etter at den kalde krigen tok slutt. Problemene oppsummeres i det forfatterne beskriver som "The Big Four":

"And that brings us to the core argument of this book. The end of the Cold War, in fact, ushered in a new era that poses four major challenges for America. These are: how to adapt to globalization, how to ajust to the information technology (IT) revolution, how to cope with the large and soaring budget deficits stemming from the growing demands on government at every level, and how to manage a world of both rising energy consumtion and rising climate threats. These four challenges and how we meet them will define America's future."

Etter å drøfte disse fire temaene: globalisering, informasjonsteknologi, gjeld og miljø, mer konkret og beskrive hva utfordringen består i, ser forfatterne seg tilbake i historien og beskriver hvordan USAs politiske system tidligere har mestret store utfordringer, blant annet ved å investere i grunnleggende utdanning for alle, satse på verdensledende forskning, beskyttet etableringsrett, eiendomsrett og konkurranse, og ført en innvandringspolitikk som stort sett har sørget for å trekke til seg noen av de skarpeste unge hjernene globalt, inkludert å gi muligheten til å starte bedrift i USA.

Thomas Friedman forstår seg på globalisering og teknologi. Han er på sitt beste i de kapitlene i boken som beskriver hvordan kombinasjonen av nettopp disse to driverne er i ferd med å forandre både arbeidsprosesser, forretningmodeller og hele arbeidsmarkedet over hele verden. Boken beskriver hvordan de som mangler kompetansen som skal til for å mestre de nye teknologiske mulighetene faller utenfor og hvordan mer kunnskap er det eneste svaret som hjelper når et land eller et individ skal møte denne nye virkeligheten. Det er i klasserommene et lands evne til  å lykkes i den globale konkkurransen avgjøres.

Siste halvdel av boken går dypere inn i forfatternes frustrasjon med måten det politiske systemet i USA virker. De beskriver gjennom en rekke eksempler, både historiske og helt ferske, hvorfor det er blitt stadig vanskeligere å finne samlende og langsiktige politiske løsninger på tvers av partigrensene og stadig viktigere for politikere å befinne seg på en ytterfløy hvis de vil bli gjenvalgt. Partiene er heller ikke hva de en gang var:

"The parties have reversed their historical positions. A generetion ago Democrats stood for progressive change. Now they defend every federal program as if each were sacred. They have become the most conservative force in American politics. (...) The Republicans used to be the conservatives in the original, genuine, European sense, opposed to sudden, rapid shifts in public policy and prudent when it comes to public finances. Now they are the party of fiscal radicalism and recklesness, cutting taxes without reduced spending and thereby pushing the United States even deeper into debt."

En del av denne analysen, som strekker seg over flere sider, er gjennom et morsomt forfattergrep, utformet som en moderne versjon av Alexis de Tocqueville, der han har fått et eget kapittel mot slutten av boken til å beskrive USA slik det er blitt nesten 200 år etter forrige gang han var der. Tocqueville fremstår for øvrig som like intellektuelt begavet som han var i 1835, men mulighetsrommet for unge aristokrater har forandret seg og hans moderne reinkarnasjon er utdannet på en ledende Business School i USA og jobber i et globalt konsulentselskap som lever av å skrive analyser om forretningsmuligheter i ulike land.

Den svakeste delen av boken kommer helt til slutt når forfatterne skal beskrive hvordan de vil administrere sin "sjokkterapi" for å endre de politiske prioriteringene i USA. Det vil de gjøre ved å få frem en partiuavhengig presidentandidat som står for det de beskriver som en radikal sentrumspolitikkk, slik tidligere president Theodore Roosevelt stilte som uavhengig i 1912 og Ross Perot gjorde det i 1992. En slik kandidat er nok en gang dømt til å tape, men dette vil i følge forfatterne likevel være det som trengs for å flytte den politiske agendaen tilbake der den hører hjemme. Jeg synes sammenhengen mellom mål og virkemiddel akkurat her virker litt søkt.

Totalt sett er dette likevel en bok det er verdt å få med seg, særlig på grunn av gode analyser av hvordan samspillet mellom globalisering og informasjonsteknologi gjør at endringene i verden skjer mye fortere enn før og  hvorfor investeringer i kunnskap er blitt så mye viktigere for å lykkes. Men også fordi boken forklarer hvordan et politisk system kan komme i skade for å gjøre alt mulig annet enn å finne gode svar på de viktigste utfordringene.

Boken er for øvrig anmeldt, med nokså forskjellige konklusjoner, i både Financial Times, The Independent, Wall Street Journal, The Guardian og Bloomberg.