onsdag 1. juli 2015

Crossing the floor

NRKs nettsider om partibytter
I fotballen er det tidsvinduer for overganger mellom klubber, og sommeren kalles gjerne "silly season", der ryktene gjerne går høyt om hvor de store stjernene skal spille neste sesong. Politiske overganger er ikke like ryddige og har ikke noe offisielt tidsvindu, men de er heller ikke helt uvanlige og kan dessuten komme veldig brått.

Internasjonalt er nok den aller mest kjente partihopperen Winston Churchill som faktisk byttet parti to ganger, først da han som konservativt medlem av parlamentet skiftet parti til de liberale i 1904, og så i 1924 da han gikk motsatt vei, fra de liberale til de konservative. Churchill var også medlem av regjeringen, i flere ulike departementer, for begge partier, og er naturligvis aller mest kjent for å være statsminister under 2. verdenskrig. I britisk politikk kaller man slike partiskifter for "crossing the floor", fordi det er dette man også i helt bokstavelig forstand må gjøre hvis man er medlem i nasjonalforsamlingen og bytter parti.

Den direkte foranledning til at norske medier igjen skriver om partiskifter er Øystein Djupedals overgang fra SV til Arbeiderpartiet. Og noen lurer vel på om Erik Solheim nå er på vei et nytt sted når han i en kronikk i Dagens Næringsliv erklærer sin støtte til viktige deler av Carl I. Hagens flyktningepolitikk. Det er jo uansett et bra påskudd for å ta for seg noen andre partibytter i morderne norsk politisk historie, slik NRK gjør i artikkelen "Sju norske politikere som har byttet parti". Som en ser er det SV som i nyere tid har vært klart mest rause partier når det gjelder å forsyne andre partier med erfarne politikere.

Jeg blir stort sett alltid nevnt når slike saker skrives og blir ofte spurt om jeg ikke er lei av å bli minnet om noe som skjedde for så lenge siden. Det blir jeg ikke. Det er gir tvert imot en bra anledning, stadig vekk, til å minne om hvorfor sosialisme ikke fungerer spesielt godt, mens borgerlig politikk som tar utgangspunkt i enkeltmennesket og vil bygge samfunnet nedenfra, skaper bra samfunn. Ikke at jeg har noen grunn til å savne meg selv i media for tiden, men akkurat denne overgangshistorien gir en god mulighet til å minne om at det handler om politikk. Noen vil hevde, særlig noen av dem man flytter fra, at slike partibytter har med makt og posisjoner å gjøre. Det tror jeg sjelden er tilfelle, ganske enkelt fordi det nesten alltid er enklere å bli der man er. Men er man på helt feil sted er det lurt å flytte.

Min politiske begrunnelse for hvorfor jeg byttet parti formulerte jeg i en lengre artikkel jeg skrev i tidsskriftet Samtiden tilbake i 2006, nesten ti år etter at det faktisk skjedde, etter sterke oppfordringer fra Kristin Clemet. Jeg synes det er grunn til å reklamere for den fortsatt. Artikkelen heter "En politisk reise" og ble skrevet på et tidspunkt der jeg for lengst hadde landet som både Høyrevelger og aktiv del av det fellesborgerlige Civita-miljøet, men på grunn av annen jobb i utkanten av politikken holdt litt igjen på selve medlemskapet. Men også det ble ordnet kort tid etter, for det er jo viktig at politisk engasjerte mennesker er medlemmer av partier.

mandag 29. juni 2015

Klimagassutslipp 1990-2014

Utslipp av klimagasser 2014
At det er en viktig politisk målsetting å redusere utslippet av klimagasser har nok de fleste fått med seg, men det kan være litt mer krevende å huske hvor mye vi egentlig slipper ut i Norge, om utslippene har gått opp eller ned de siste årene og hvilke aktiviteter og sektorer som bidrar med de største utslippene.

Derfor synes jeg den siste infografikken om utslipp av klimagasser 2014 fra Statistisk Sentralbyrå (SSB) er et godt pedagogisk grep når det gjelder å illustrerer noen størrelsesforhold og utviklingstrekk. SSBs grafikk bruker året 1990 som sammenlignings-grunnlag siden det er selve året som ble satt som utgangspunkt for forpliktelsene Norge og andre land har tatt på oss i de internasjonale klimaforhandlingene. I den forklarende artikkelen om klimagassutslippene 2014 hos SSB har de også tatt med et par andre grafer som viser tidsseriene for de totale Norge klimagassutslippene hvert år 1990-2014 og, kanskje vel så interessant, om utslippene fra de ulike hovedkildene har gått opp eller ned i perioden.

Det vi kan lese ut av tallene er at de totale norske klimagassutslippene i 2014 var på 53,8 millioner tonn CO2-ekvivalenter, en økning på 3,5 prosent siden 1990. Fordi det finnes flere klimagasser enn bare CO2 har de også delt opp slik at man ser bidraget fra de ulike klimagassene. Her ser vi at CO2 står for en mye større andel av klimagassutslippene nå enn i 1990, i alt 44,1 milloner tonn en økning på med 25 prosent siden 1990. Det har derimot vært en kraftig reduksjon i utslipp av andre klimagasser, blant annet metan, lystgass og klor-fluor gassene som også laget stort hull i ozonlaget tidligere. Her har teknologiutvikling i industrien spilt en viktig rolle. Selv om de norske utslippene av klimagasser totalt er litt høyere i 2014 enn i 1990 er de likevel lavere enn da de var på topp for noen år siden, med 2008 som norsk toppnotering.

Ser vi på hva som er hovedkildene bak utslippene, og hvordan disse utslippene har utviklet seg over tid, så har det vært ganske store endringer i sammensetningen av utslipp siden 1990. Det viktigste som har skjedd er at de to største norske utslippskildene har byttet plass. Den store suksesshistorien er industrien som stod bak nesten 20 millioner tonn i 1990, mens dagens utslipp er 12 millioner tonn, en nedgang på hele 39 prosent. Dette skyldes både at det har vært gjennomført en rekke effektive klimatiltak i eksisterende industri, der Norge på mange områder er verdensledende når det gjelder å ta i bruk ny klimateknologi, men det skyldes også at norsk industri har endret karakter og blitt mindre energiintensiv og arbeidsintensiv, og mer forsknings- og kunnskapsintensiv enn i 1990.

Fra olje- og gassvirksomhet har derimot utslippene økt, som et resultat av høyere olje- og gassproduksjon i løpet av perioden. Utslippene ble omtrent fordoblet fra 1990 til 2007, som var toppåret. Siden har de gått litt ned og i 2014 var  utslippene fra olje- og gass 14,7 millioner tonn, en oppgang på 91 prosent fra 1990 og noe som gjør olje- og gassvirksomheten til den største norske hovedutslippskilden i 2014, mens den i 1990 hadde utslipp som var langt under halvparten av industriens klimagassutslipp og var på nivå med veitrafikken. Veitrafikk er den tredje store utslippkilden med utslipp på 10,2 millioner tonn, en økning på 31 prosent fra 1990. Her er det også slik at veksten kom mellom 1990 og 2007, i takt med flere biler og økt transport. Etter 2007 har utslippene fra veitrafikk flatet ut.

Ellers kan vi lese ut av tallene at klimagassutslippene fra luftfart og sjøfart er 6,3 millioner tonn, en økning på 14 prosent, mens landbruk slipper ut 4,7 millioner tonn, en nedgang på 15 prosent. Utslippene fra energiforsyning er små i Norge, på 1,7 millioner tonn, men det er faktisk en økning på 317 prosent, noe jeg antar handler om en viss norsk energiproduksjon fra gasskraft, noe som ikke fantes i 1990. Utslipp fra bruk av fossil energi til oppvarming i husholdninger og næringsliv utgjør bare 1,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter, en nedgang på 56 prosent som reflekterer at fyring med parafin og fyringsolje ikke er så vanlig lenger.

Mer om Norges fremtidige klimaambisjoner og -tiltak kan man lese om på Klima og miljødepartementets nettsider, der det står om Norges mål for 2030 og hvordan våre mål henger sammen med EUs kvotesystem og klimamål.

søndag 28. juni 2015

Hellas, som en kollisjon i sakte film

Anne Applebaum i Washington Post
Hellas går stadig dypere inn i krisen og sannsynligheten for at de må bryte med EUs pengeunion og kutte ut euro har økt merkbart de siste dagen. Men vi har også følelsen av at vi har hørt denne fortellingen før. Det som skjer nå er sannsynligvis et slags høydepunkt i en forbløffende langvarig krisehåndtering, som har vært som å se en kollisjon i veldig sakte film.

Fordi USAs finanskrise og EUs eurokrise har vært faste temaer på denne bloggen hele veien (Lehman Brothers-kollapsen skjedde noen dager etter at jeg begynte å blogge høsten 2008), gir gamle blogginnlegg tagget med Hellas en brukbar oversikt over hvor lenge dette har holdt på.

Første blogginnlegg jeg skrev om krisen i Hellas var så tidlig som i desember 2009 og het ganske enkelt "Går Hellas konkurs?". Det handlet om at Hellas hadde jukset med statistikkene sine, men jeg regnet med at EU og Hellas ville finne en slags løsning, slik EU alltid ser ut til å gjøre. Ting gikk imidlertid raskt dårligere og i februar 2010 trakk jeg noen paralleller til gresk mytologi og blogget om Plutus, rikdommens gud, som skulle fordele rikdommen rettferdig, men ble blindet av Zevs. I mai 2010 trakk jeg på nytt inn gresk mytologi, Denne gangen var temaet politikeres behov for å la seg binde til masten og ikke la seg lokke av kortsiktige fristelser (jfr den norske handlingsregelen), slik Odyssevs lot seg binde til masten og fikk bivoks i ørene, så han slapp å la seg forføre av Sirenenes sang.

I oktober 2011 blogget jeg om Michael Lewis utmerkede essaysamling "Boomerang", som handler om finanskrisen i ulike land, blant annet Hellas, Artikkelen hans om Hellas var også på trykk i Vanity Fair og heter "Beware of Greeks bearing bonds", Noen tror kanskje ideen om en folkeavstemning  i Hellas om EUs krisepakker er ny. Det er den ikke, for i november 2011 foreslo plutselig statsminister Georgios Papandreou en slik folkeavsteming, noe jeg blogget om her. Forslaget om folkeavsteming var håpløst da, og det ble aldri noe av for Papandreou gikk i stedet av som statsminister. Forslaget er om mulig enda mer meningsløst nå.

I 2012 blogget jeg om enda en artikkelsamling om Hellas-krisen, denne gangen om boken "If Greece goes...". Etter det var det litt mindre oppmerksomhet om Hellas mens de gikk løs på utfordringene i økonomien, slanket offentlig sektor, reformerte lovverk og pensjonsordninger, og endelig så ut til å kunne snu den negative utviklingen. Da skjedde det som ikke skulle skje da kommunistene og venstrepopulistene i Syriza vant valget og igjen begynte å overbevise folk om at Hellas problemer kan løses andre steder enn i Hellas, Dette blogget jeg om i januar i år.

Og akkurat hva problemet er med venstrepopulistiske folkeforførere skriver Anne Applebaum meget godt om i en kommentar i Washington Post denne uken, med tittelen "It's the Greek politics, stupid", der hun peker på at Hellas problemer nå ikke først og fremst er av teknisk-økonomisk art, men at det helt grunnleggende handler om man har politikere som holder det de lover eller politikere som lover mer enn de kan holde. Det har vært en lang historie med politiske løftebrudd i Hellas, men når den lenge varslede kollisjonen nå ser ut til å skje, er det ikke fordi økonomien plutselig er blitt mye dårligere, men fordi de som nå styrer har innbilt velgerne at man ikke trenger å rydde opp. Anne Applebaum skriver:

"The crisis in Greece is not, at base, an economic story: It is a political story, a story about the promises that governments make to their citizens and about the ability of any state to guarantee a particular standard of living to its citizens, not only in Greece but also all over Europe. The current Greek government was elected on a completely false premise: that Greece could continue to run one of the most expensive pension systems and one of the largest bureaucracies in Europe, relatively speaking — and that other countries would pay for it."

Ulykkeligvis har Hellas, det landet som virkelig trenger og hadde fortjent en modig, kompetent og handlekraftig regjering, fått et venstrepopulistisk styre som ser ut til å være mer opptatt av å skylde på andre enn av å finne Hellas vei ut av krisen. Det er fare for at konsekvensene blir svært ubehagelig for vanlige grekere.

lørdag 27. juni 2015

Høyt prisnivå i Norge

Det er ikke akkurat noen stor nyhet at prisnivået i Norge er høyt, men det er likevel interessant å se på Statistisk Sentralbyrås (SSB) ferske oversikt over hvor mye dyrere varer og tjenester er i Norge og hvilke varer og tjenester som er spesielt dyre i Norge.

Det er prisnivået i 2014 som er sammenlignet med prisene i EU-landene, samt en del andre europeiske land (her er hele tabellen med prisnivået for ulike typer varer og tjenester i alle landene). Som en ser er det bare Sveits som er dyrere enn Norge i Europa, Norske priser ligger 48 prosent over EUs gjennomsnittlige prisnivå, men det er store forskjeller mellom ulike produktgrupper, slik grafen over viser.

I særklasse dyrest i Norge i forhold til andre land er alkohol og tobakk, noe som alene skyldes høye særnorske avgifter. Neste på listen er hotell og restauranttjenester, det vil si at det er dyrt å overnatte på hotell og dyrt å spise ute i Norge. Det skyldes ikke særnorske avgifter, men et relativt høyt norsk lønnsnivå, særlig for lavtlønnsgrupper. Vareproduksjon og enkelte tjenester kan flytte ut av landet når det blir for dyrt å drive i Norge. Hoteller og restauranter er rimelig stedsbundne, men det er naturligvis slik at det kommer færre turister hit hvis prisene blir for høye.

Nummer tre på listen over produktgrupper som er dyre i Norge er matvarer. Her er vi dyrest i Europa, noe SSB omtaler slik:

"Norge hadde også Europas høyeste prisnivå på matvarer og alkoholfrie drikkevarer i 2014: 69 prosent over EU28. EFTA-landet Sveits har det nest høyeste prisnivået for denne gruppen, omkring 10 prosent lavere enn det norske. Prisnivået på matvarer og alkoholfrie drikkevarer i våre to nærmeste naboland, Sverige og Danmark, er fortsatt klart lavere enn det norske, henholdsvis 42 og 22 prosent under."

Videre på listen finner vi også høyt prisnivå i kategorien personlige transportmidler (som jeg antar er bikjøp og bilbruk), konsum i husholdningene (alt mulig av privat forbruk og tjenester til hjemmet), og transporttjenester (buss, tog, trikk og taxi). For klær og skotøy ligger Norge henholdsvis 27 og 36 prosent over EU-snittet, ikke veldig mye og ganske sammenlignbart med våre naboland, men hvorfor vi har såpass stor prisforskjell er jeg usikker på i og med at det meste av klær og sko produseres utenfor landets grenser.

Noen varer er ikke spesielt dyre i Norge sammenlignet med andre land, og den lille forskjellen som finnes kan sikkert forklares med transportkostnader. Det gjelder kategoriene husholdninsapparater, kommunikasjon (som jeg antar særlig er mobiltelefoni og bredbånd), møbler og audiovisuelt utstyr.

Og på et område er Norge billigere enn EU-snittet, med et prisnivå på 90 prosent. Det gjelder elektrisitet som er relativt billig i Norge. Men her er det grunn til å minne om, slik SSB også gjør, at strømpriser kan variere ganske kraftig fra år til år og at i 2014 var det ganske lave priser.

Er det slik at dette høye prisnivået er et stort problem for Norge? Svaret er vel både ja og nei. Ja, i den forstand at det er klare grenser for for mye dyrere varer og tjenester kan være i Norge enn de er i andre land. Særlig gjelder det ting som lett kan produseres billigere utenfor landets grenser og selges i Norge (eller i butikker på grensen). Vi må derfor passe på at vi ikke har et lønns- og kostnadsnivå som er helt i utakt med det som gjelder i resten av Europa, for da vil ikke næringslivet vårt klare å konkurrere i lengden 

Men svaret er også nei, i den forstand at dersom vi aksepterer konsekvensene av det høyt lønns- og prisnivå, at det betyr at enkelte ting må flytte vekk fra Norge og erstattes med virksomhet som tåler det høye lønns- og prisnivået bedre, som innovative og kunnskapsintensive virksomheter som stadig utvikler nye varer og tjenester kundene deres er villig til å betale en høy nok pris for, så er det fullt mulig å være et høykostland. Det er mer behagelig å være et høykostland, men også mer krevende fordi det krever at man må ha en høy endringskompetanse og omstillingsvilje, ikke minst i en stor offentlig sektor som ikke opplever konkurranse i markedet på samme måte som i markedet. 

Når denne statistikken viser at vi har de høyeste prisene i Europa, men også er et av de rikeste landene, viser den at det er mulig å kombinere de to egenskapene. Men det krever som sagt en høy endringskompetanse, både i privat og offentlig sektor, å få det til.

torsdag 25. juni 2015

Visegrad-gruppen og Hellas

En vanlig fremstilling av grekernes pågående problemer med EU er at det er tyskerne som er de strenge og slemme, med en viss støtte fra velstående nordiske land, mens de fattigere landene sør og øst i Europa egentlig har sympati for Hellas, men ikke kan vise det.

The Economist har i forrige nummer en interessant artikkel om at virkeligheten er betydelig mer sammensatt, og at det i stor grad er land i øst-Europa, som selv har hatt store økonomiske utfordringer, som er de strengeste med Hellas. De vil rett og slett ikke at Hellas skal behandles annerledes og vil ikke akseptere at Hellas undergraver den økonomiske disiplinen i EU. The Economist skriver om de øst-europeiske EU-medlemmene at:

"These countries have memories of hardship at least the equal of Greece’s, and not just from the Communist era. Latvia’s GDP fell by 25% between 2008 and 2010, when the country opted for a brutal internal devaluation to restore competitiveness. Their public institutions are young and often weak, so politicians have an unusual reverence for fiscal rules. Among the sanctions of Slovakia’s debt-brake law, the fiercest in the euro zone, is a freeze on ministerial salaries when public debt is above 53% of GDP, as it has been for two years (the aggregate euro-zone figure is 92%). Slovakia and Latvia enjoy reasonable growth and declining budget deficits, turning them into advocates of the notion of growth-friendly austerity, against which Mr Varoufakis has long been railing. Ask Germans about their tough approach to Greece and you are often told that the real hardliners are farther east."

Kjernelandene som står opp for dette kravet om økonomisk disiplin og klare spilleregler er særlig den såkalte Visegrad-gruppen som består av Polen, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn, men der også andre land noen ganger deltar i møtene. Gruppen henter sin inspirasjon fra et møte i 1335 da kongene i Böhmen, Polen og Ungarn møttes for å gjøre avtaler for å fjerne barrièrer for handel. Den moderne versjonen stammer fra 1991 da de ble enige om å samarbeide om å komme inn i NATO og EU så raskt som mulig  og lyktes med å komme inn NATO fra 1999 og i EU fra 2004. 

I øyeblikket fronter disse landene også motstanden mot at EU skal fastsette bindende kvoter for hvor mange flyktninger hvert enkelt EU-land skal ta imot fra Syria og Eritrea, og har så langt lykkes i å stoppe EU-kommisjonens forslag. Og så er de som sagt enige om at Hellas ikke fortjener slippe unna den samme type økonomisk omstilling som de selv har vært igjennom og som kreves etter at en stat i for lang tid har finansiert utgiftene sine med lånte penger.

onsdag 24. juni 2015

Status etter to år i regjering

Det er går mot sommerferie og det er flere som bruker anledningen til å gjøre opp status for hva som er oppnådd. Også en regjering pleier å gjøre det, Vår regjeringen hadde mye den skulle levere da den skrev plattform på Sundvolden og så tiltrådte i 2013. Nå er det behov for å fortelle hva vi har levert og hvor langt vi har kommet etter snart to år.

Dessuten er markedsutsiktene for næringslivet, og spesielt oljeindustrien, betydelig mer krevende nå enn for to år siden og det er derfor blitt enda viktigere å svare på spørsmål om hva som gjøres for å bedre næringslivets rammebetingelser og å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor slik at vi omstiller i tide.

Det var denne gjennomgangen statsministeren gjorde i dag da hun hadde pressekonferanse og la frem #minregjering - Statusrapport for hva H-FrP-regjeringen har gjennomført på sine første to år. Det er en omfattende katalog over politiske resultater. Jeg ser at opposisjonen ikke helt klarer å bestemme seg for om de skal si at regjeringen bare gjør symbolske ting (Segway, proffboksing og lakrispiper) eller om de mener at regjeringen gjennomfører en omfattende politisk kursendring. Jeg vil anbefale alle som er i tvil om å lese dokumentet. Da tror jeg det er lett å se at det ikke handler så mye om små symbolsaker, men om politikk som er viktig for veldig mange.

Dels handler dette om noen andre politiske prioriteringer på viktige områder, med store satsinger på kunnskap, forsking, samferdsel og politi og mer valgfrihet for brukere av viktige helse- og velferdstjenester. Og dels handler det om gjennomføringskraft i viktige strukturreformer som muliggjør en mer effektiv og bedre offentlig sektor, som kommunereform, jernbanereform, veiselskap, nærpolitireform og en ny struktur i høyere utdanning.

De som liker dokumenter i tradisjonell papirbasert form finner #minregjering som pdf-fil her. De som foretrekker digitale kanaler, og trenger noe det er lettere å dele, vil foretrekke den nettbaserte versjonen der man kan lenke til hvert enkelt kapittel når man skal dele innholdet med andre. Da kan man for eksempel gå direkte til kapittelet om Kommunal- og modernisering, til oversikten over hva som er oppnådd i kunnskapspolitikken eller hva som er levert på samferdsel på mindre enn to år.

Når mediene dekker en pressekonferanse om en slik statusrapport er de ikke så opptatt av å referere hva som står der. Det er i grunnen ikke så rart, for media må alltid jage etter nyheter og da er det mer naturlig å spørre om dagens arbeidsløshetstall enn resultater som er levert i løpet av snart to år. Men fordi regjeringens prioriteringer er gjennomsyret av tiltak som skal forberede oss på mindre oljeinntekter, at det blir flere eldre i forhold til antall yrkesaktive og at dette vil kreve en større omstillingsevne, er oversikten over det regjeringen har gjort og gjør godt tilpasset en situasjon med økt ledighet og lavere skatteinntekter. Å øke skattene for næringslivet, slik i mange i opposisjonen krever, er i hvert fall det motsatte av det som trengs.

I medienes jakt etter en spesiell nyhetsvri skjer det noen ganger litt rare ting. For eksempel hadde Aftenposten ved å analysere 24 tweets funnet ut at emneknaggen #minregjering på twitter var "kuppet" og at fremleggelsen derfor var mislykket. Den innsikten hadde de fått ved å spørre noen "eksperter på sosiale medier" og ved å lese hva SV-lederne Audun Lysbakken og Snorre Valen og gammelkommunisten Aslak Borgersrud hadde skrevet på twitter, På bakgrunn av dette kunne Aftenposten konkludere med at:

"Nok en gang har en emneknagg gått sin egen vei."

Det hadde vært veldig trist om historien om hva Aftenposten, landets gamle borgerlig-liberale hovedorgan, har å si om regjeringens resultater stoppet der. Men i torsdagens Aftenposten (som kom digitalt sent onsdag kveld mens jeg skrev denne bloggposten om #minregjering) er det en dobbeltside med overskriften "Norge har startet Høyre-svingen" som beskriver 12 politiske reformer denne regjeringen gjennomfører og som, i følge Aftenposten, i de fleste tilfellene neppe vil bli reversert dersom det en gang i fremtiden blir et regjeringsskifte I en leseverdig analyse skriver Thomas Boe Hornburg dette om hva de fire borgerlige partiene er i ferd med å få til:

"Det siste året har de fire borgerlige partiene ofte røket uklar med hverandre. Men det overskygger lett at de fire partiene i vår også har vært rørende enige om mange av Regjeringens viktigste reformer: Kommunereform. Politireform. Universitets- og høyskolereform. Veireform. Jernbanereform. Disse reformene er i ferd med å gi det borgerlige samarbeidet et historisk særpreg. De fleste av reformene handler om å gjøre velferdsstaten bedre gjennom store organisatoriske grep. Det høres alminnelig ut. Men det Høyre gjør nå har Høyre aldri gjort før. Da Høyre satt i regjering sist, mellom 2001 og 2005 var partiets reformagenda langt smalere, hovedsaklig reservert til skatt og skole. Og da Høyre sist hadde statsministeren, mellom 1981 og 1986, var liberaliseringer viktigere enn omorganiseringer."

Disse to sidene i Aftenposten, både oversikten over de 12 reformene som endrer Norge og kommentaren, kan det være verdt å lese. Man kan være enig eller uenig i innholdet i politikken, men jeg tror dette er en god beskrivelse av mål og innretning på politikken som gjennomføres av de fire borgerlige partiene og en god vurdering av hvilken betydning det får når det lykkes..

tirsdag 23. juni 2015

Undersøkelse om kommunereformen i Asker, Bærum, Hole, Lier, Røyken og Hurum

Det bor over 240 000 innbyggere der. Derfor tror jeg ganske mange har vært spent på dagens store innbyggerundersøkelse der folk i de seks kommunene Asker, Bærum, Hole, Lier, Røyken og Hurum er spurt om blant annet tilhørighet, jobbreiser, bruk av kulturtilbud og uteliv, og holdning til kommunesammenslåinger.

De seks kommunene har samarbeidet om denne undersøkelsen og la frem resultatene sammen i dag. Totalt svarer 38 prosent av befolkningen i de seks kommunene at de er for og 28 prosent mot kommunesammenslåinger, men det mest interessante er å se på tallene for hver enkelt kommune, både totaltallene og tallene for hvilke kommuner en eventuelt foretrekker å slå seg sammen med.

I både Røyken og Hurum er det store flertall for kommunesammenslåinger og veldig få som sier de er negative (15 prosent er mot i Røyken og 18 prosent i Hurum). Når folk i Hurum blir spurt om hvem de i så fall vil slå seg sammen med svarer 37 prosent Røyken, 19 prosent Røyken og Asker og 17 prosent Røyken og Lier. Når folk i Røyken blir spurt om det samme svarer 28 prosent Hurum og Asker, 21 prosent Asker, 17 prosent Asker og Bærum og 17 prosent Lier og Hurum. At det er så mange alternativer kan tilsynelatende virke litt kompliserende, men når folk er så entydig positive til sammenslåing er det vel heller et slags luksusproblem å ha flere ulike alternativer å ta stilling til.

I Lier er utgangspunktet litt annerledes. Her er befolkningen delt i tre nesten like deler i synet på sammenslåing, 35 prosent er for, 32 prosent er mot og 32 prosent vet ikke. Når folk i Lier blir spurt om hvilken kommune de eventuelt foretrekker å slå seg sammen med er det tydelig at flertallet i Lier ikke ser på disse seks kommunene som hovedalternativet. Hele 45 prosent svarer i stedet Drammen (pluss eventuelle naboer Drammen slår seg sammen med). 20 prosent svarer Røyken og Hurum, mens 19 prosent svarer Asker (og eventuelle naboer). Drammensalternativet har mest støtte i alle deler av Lier. Andre tall i innbyggerundersøkelsen gir gode forklaringer på hvorfor det er slik. Folk i Lier arbeider i Drammen eller Oslo, Og de bruker mer uteliv og kulturtilbud i Drammen enn i egen kommune.

I Asker og Bærum er det også flere som er for kommunesammenslåinger enn som er mot, men mange svarer at de ikke vet. I Asker er 36 prosent for sammenslåing, 27 prosent mot og 34 prosent vet ikke. I Bærum er 34 prosent positive, 29 prosent negative og 29 prosent vet ikke. I disse kommunene har det vært ganske lite diskusjon om kommunereform så langt og kanskje litt overraskende at så mange er positive til sammenslåinger allerede nå. Men med en stor gruppe usikre vil det uansett være viktig å få frem de konsekvensene og mulighetene en annen inndeling vil kunne gi. I Asker og Bærum er folk i denne runden ikke blitt spurt om hvilke kommuner de ville foretrekke å slå seg sammen med.

Bare i Hole kommune, den klart minste av de seks med under 7000 innbyggere, er det et flertall mot så slå seg sammen med andre. Her er 51 prosent negative og 26 prosent positive. Når folk i Hole likevel må svare på hvilke kommuner de eventuelt kunne tenke seg å slå seg sammen med er det en overvekt som svarer enten Ringerike (26 prosent) eller Ringeriksregionen (23 prosent), mens 37 prosent svarer Bærum. Og går man litt dypere inn i tallene ser man at det er klart ulike preferanser i de ulike delene av kommunen, men at tilhørigheten til Ringerike jevnt over er nokså sterk (og svak til Bærum) selv om det er skepsis til sammenslåing.

Dette med tilhørighet er for øvrig et interessant tema som blir belyst i undersøkelsene. Felles for alle kommunene er at det er sterkest tilhørighet til lokalmiljøet, selv om dette er områder preget av stor innflytting. Andelen med svært stor tilhørighet er jevnt over på omkring 30 prosent og summen av svært stor og ganske stor tilhørighet på 60 til 73 prosent (lavest i Røyken og Lier). Tilhørighet til kommunene er også ganske sterk. Litt svakere i Røyken og Hurum der litt over 50 prosent svarer stor eller ganske stor tilhørighet og over 60 prosent i de øvrige. Men interessant nok er det et overveldende flertall som sier at denne tilhørigheten ikke vil bli endret av en kommunesammenslåing.

Tilhørigheten til fylket er derimot nokså svak i alle seks kommunene. Summen av stor og ganske stor tilhørighet til fylket er litt høyere på Buskerud-siden, med mellom 30 og 40 prosent, mens tilhørigheten til Akershus i Bærum er helt nede  i 24 prosent og i Asker 29 prosent. Og andelen som føler en sterk tilhørighet til fylket sitt er under ti prosent i alle disse kommunene, så det å lansere sterkere fylkeskommuner som et alternativ til større kommuner med flere oppgaver finner i hvert fall ikke noen støtte i disse tallene.

Summen av alt dette er et veldig spennende materiale som jeg vil tro virker positivt avklarende på noen områder og kanskje overrasker litt på andre. Uansett burde det gi et godt kunnskapsgrunnlag for gjøre noen veivalg og så gå videre med konkretiseringen av de mest realistiske alternativene.

mandag 22. juni 2015

Større og bedre universiteter

DN: Disse høyskolene slås sammen
Det skjer mye bra i norsk høyere utdanning for tiden. I tillegg til at Stortinget har vedtatt en langtidsplan for forskning og høyere utdanning gjennomføres det store endringer i strukturen i universitets- og høyskolesektoren. Selv om det ikke er slik at størst alltid er best er det i hvert fall slik at det å ha et ledende forskningsmiljø krever en konsentrasjon av ressurser og fagmiljøer med tilstrekkelig størrelse.

Å ha veldig mange små universiteter og høyskoler som driver med akkurat det samme er ikke veldig god ressursbruk og gir et dårlig tilbud til studentene. Veien ut av det er enten at de små blir veldig spesialiserte. Eller at de slår seg sammen til større undervisnings- og forskningsmiljøer som har forutsetninger for å utvikle seg langsiktig, bygge sterke fagmiljøer, gjøre klare prioriteringer og utvikle en tydelig arbeidsdeling internt i institusjonene. Det er dette siste som skjer når regjeringen i statsråd fredag besluttet hele fire sammenslåinger i sektoren som skal gjelde fra nyttår.

Den mest spektakulære sammenslåingen går på tvers av både geografi og tradisjonelle tenkemåter og sørger for etableringen av et nytt universitet som blir klart størst i Norge, med betydelig flere studenter enn Universitetet i Oslo. Det er Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Høgskolen i Gjøvik, Høgskolen i Sør-Trøndelag og Høgskolen i Ålesund som blir slått sammen til et felles universitet med navnet Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU).

En annen spennende sammenslåing skjer når Høgskolen i Buskerud og Vestfold og Høgskolen i Telemark nå slår seg sammen og blir Høgskolen i Sørøst-Norge. Den nye institusjonen skal ha studiesteder i Buskerud, Vestfold og Telemark. Også her har de noen spennende faglige ambisjoner som vil bidra til å tydeliggjøre profilen og differensiere fra andre. Høgskolen i Sørøst-Norge har som mål å bli et arbeidslivs- og profesjonsrettet universitet og vil bli en sentral aktør i arbeidet med å utdanne de sykepleierne, ingeniørene og lærerne Norge trenger.

Tredje sammenslåing skjer når Universitetet i Nordland, som holder til i Bodø, slår seg sammen med høyskolen i Nesna. I Kunnskapsdepartementets pressemelding er det også nevnt at det kan bli aktuelt at Høgskolen i Nord-Trøndelag ønsker å være med på denne sammenslåingen.

Fjerde sammenslåing gjelder Universitetet i Tromsø - Norges Arktiske Universitet som slår seg sammen med Høgskolen i Narvik og Høgskolen i Harstad. Det vil blant annet gjøre at miljøene i Harstad og Narvik styrker kontakten med grunnforskningsmiljøene i Tromsø, men innebærer også opprettelsen av et teknologisk fakultet som skal ledes fra Narvik.

Men strukturendringene er neppe avsluttet med disse fire sammenslåingene. De fire er litt ujevnt fordelt geografisk, med to av fire i Nord-Norge, en som omfatter Buskerud, Telemark og Vestfold og en som omfatter byene Trondheim, Gjøvik og Ålesund, men ikke andre på Vestlandet eller i innlandet. Det pågår forsatt diskusjoner enkelte steder som kan føre til ytterligere strukturendringer. Andre steder er det noen relativt små høyskoler som så langt ikke har funnet sin plass i noen strukturprosess, men der en må anta at behovet for styrking av fagmiljøene er minst like stort som der høgskolene slår seg sammen.

Det er derfor ingen grunn til å tro at strukturendringene stopper med dette. Som jeg skrev innledningsvis er ikke størrelse et mål i selv, men et virkemiddel for å lykkes bedre med forskning og utdanning på det nivået som kreves for å trekke til seg studenter og forskere. Flere har dessuten ambisjoner om å bli nye universiteter, som ikke er det samme som kopier av de gamle universitetene. Et interessant eksempel er Høgskolen i Oslo og Akershus, resultatet av en sammenslåing i 2011, som har 16 000 studenter og 1850 ansatte og der nytilsatt rektor (ja, tilsatt og ikke valgt) Curt Rice slo fast ved tiltredelsen at deres universitetsambisjoner handler om å gjøre noe nytt:

"Vi blir ikke et nytt Universitetet i Oslo. Vi vil skille oss ut ved fortsatt å ha en profesjonsprofil, med arbeidslivsorientert utdannelse og forskning, sier Rice."

Jeg tror at konsekvensen av de pågående strukturprosessene og av de høye kvalitetsambisjonene i langtidsplanen er at flere vil bli tydeligere på hvordan de vil skille seg ut fra andre og hva de må gjøre konkret for å nå dette målet. Det er både en sunn og en nødvendig utvikling.

søndag 21. juni 2015

Flere boliger, lavere prisvekst

Hvordan kan vi legge til rette for at flere får tilgang til en bolig de har råd til samtidig som vi reduserer usunn gjeld og demper boligprisveksten? Det er dette regjeringens nye Strategi for boligmarkedet som ble presentert av tre statråder på en utendørs pressekonferanse forrige mandag handler om.

Og svaret er ikke høyere skatter på den boligen folk bor i, slik noen økonomier og politikere på venstresiden argumenterer for, Svaret er å gjennomføre en helhetlig pakke med tiltak som både sørger for at det blir bygget flere og rimeligere boliger raskere, samtidig som vi sørger for en mer bærekraftig utvikling i boliglånsmarkedet.

Som en vil se i den nye strategien for boligmarkedet er det omtalt i alt 14 tiltak som allerede er gjennomført av regjering og storting og i alt 31 nye tiltak som er planlagt. Disse tiltakene er listet opp i sammendraget helt innledningsvis i dokumentet. Dokumentets kapittel 1 beskriver boligmarkedet i Norge, inkludert pris- og gjeldsutviklingen de siste årene,

En mer utførlig gjennomgang av tiltakene starter i kapittel 2 tar for seg tiltakene som vil sørge for raskere, enklere og billigere boligbygging. De inkluderer blant annet forenklinger av regelverket, tiltak som sikrer raskere saksbehandling og endringer som har forenklet planprosessene. Det gjelder også forenklinger i de byggtekniske kravene som gjør det billigere å bygge. og det er også foreslått forenklinger av kravene i byggforskriftene for utleieboliger for å øke tilgangen. Et annet sett med tiltak handler om å få til bedre planprosesser og sørge for en bedre arealutnyttelse rundt knutepunktene for kollektivtransport, slik at vi møter befolkningsveksten på en bedre måte.

Kapittel 3 handler om økt trygghet ved boligkjøp. Her er det både tiltak som vil bidra til mer seriøsitet i byggenæringen og tiltak som vil forebygge gjeldsvekst, blant annet gjennom en gjeldsregisterordning i privat regi, Det omtales også noen tiltak som vil bedre bedre forbrukernes stilling i boligmarkedet, blant annet gjennom kompetanse- og informasjonstiltak og ved å sette i gang et arbeid for å vurdere garantibestemmelsene.

Kapittel 4 handler om boligsosiale tiltak og andre målrettede ordninger i statlig regi. Det er først og fremst et privat ansvar å finne seg et sted å bo, men mange vanskeligstilte får hjelp til dette gjennom lån i Husbanken. I tillegg har det vært en rekordstor satsing på nye studentboliger.

Kapittel 5 beskriver de gjeldende skattereglene for bolig og hvilke endringer som er gjennomført de siste årene. Finanstilsynets retningslinjer om forsvarlig utlånspraksis omtales også, og samtidig som strategien ble lagt fram, ble det fastsatt en ny forskrift som gjelder fra 1. juli om krav til nye utlån med pant i bolig.

Og for de som foretrekker å få budskapet muntlig er det mulig å se opptak av den utendørs pressekonferansen med tre statsråder på nett-TV. De som står og snakker holdt konsentrasjonen imponerende godt med tanke på at det er ganske mye bevegelse i biler, maskiner og mennesker i bakgrunnen, og til tider også i forgrunnen,

lørdag 20. juni 2015

Klart ja til større kommuner i Telemark

Det kom en veldig interessant meningsmåling om kommune-sammenslåinger i Telemark i uken som gikk. Nå er vel ikke Telemarks-avisas bruk av kakediagram i illustrasjonen til venstre helt etter læreboken om statistikk, men Sentios meningsmåling det refereres til i artikkelen (dessverre ikke på nett) er desto mer interessante.

I Telemark samlet sier 52,5 prosent av innbyggerne ja til endringer, mens 37 prosent vil ha det som i dag, så tilhengerne av kommunereform har et solid overtak. Men det er noen geografiske variasjoner i fylket. I kommunene som utgjør Midt-Telemark, det vil si Bø, Nome og Sauherad, er det hele 77,8 prosent som er for og bare 20,1 prosent mot sammenslåing. Her har de et etablert samarbeid på tvers av kommunegrensene men det er såvidt jeg forstår også aktuelt å ha med Seljord i dette arbeide med å skape en ny kommune midt i Telemark.

Klart flest folk bor i Grenland der seks kommuner, Skien, Porsgrunn, Siljan, Bamble, Kragerø og Drangedal, diskuterer en fremtid sammen. De er tilsammen over 120 000 innbyggere og en viktig bo- og arbeidsmarkedsregion med ambisjoner om å skape mer vekst. Målingen i Telemarksavisen viser at befolkningen synes at en ny kommunestruktur her er en god ide. De skriver:

"Også i Grenlandsregionen er det er flertall som sier at de er for sammenslåing. Her er det 52,2 prosent som sier at de er åpne for en kommunesammenslåing, mens 35,6 prosent er motstandere av dette. Litt over 12 prosent svarer her vet ikke."

I det store Vest-Telemark, der regionrådet består av Vinje, Tokke, Nissedal, Fyresdal, Kvitseid og Seljord (en kommune som også er i prosess med Midt-Telemark), er befolkningen mer splittet. 42 prosent sider de er for nye kommuner, mens 45,8 prosent sier de er mot. I Vest-Telemark bor det litt under 15 000 innbyggere.

I Øst-Telemark er motstanden mot endringer større med 51 prosent mot og 41 prosent for større kommuner. Her tror jeg at kanskje mye avhengige av hvordan man tenker ny kommune på tvers av fylkesgrensen til Buskerud. Her samarbeider nemlig tre kommuner i Telemark (Notodden, Hjartdal og Tinn) med fire Buskerud-kommuner (Kongsberg, Nore og Uvdal, Rollag og Flesberg) i Kongsbergregionen, som også er en region som har hatt en spennende utvikling, der det høyteknologiske næringslivet og høyskolemiljøet er viktige ressurser for regionen. Fredag besluttet regjeringen å slå sammen høyskolene i Telemark, Buskerud og Vestfold til en ny felles høyskole. Det er sannsynligvis også et godt bidrag til å tenke nytt om dagens kommune og fylkesgrenser.

fredag 19. juni 2015

Magna Carta på 10 minutter

I disse dager er det 800 år siden kong Johan. adelen og kirkens ledere undertegnet dokumentet Magna Carta på en eng ved Runnymede, litt vest for London. Selv om dokumentet ikke akkurat etablerte moderne demokrati og rettsstatsprinsipper, kan man vel si at det første grunnlaget for et konstitusjonelt styre  ble skapt her. Her er en kort innføring om hva Magna Carta var og hva det har betydd, fra forskere ved Kings College i London.



Den store betydningen Magna Carta etter hvert fikk langt ut over Englands grenser skyldes nok både innholdet i dokumentet, men vel så mye fortellingen som etter hvert utviklet seg om en vellykket aksjon for borgerlige og demokratiske rettigheter i møte med en stat som kunne utøve sin makt på en temmelig vilkårlig måte. Det handler med andre ord om et av historiens aller viktigste politiske prosjekter. Hvis man ser seg rundt i verden i dag skjønner man fort at dette er et prosjekt som på langt nær er avsluttet.

torsdag 18. juni 2015

Klar blå seier i Danmark

DRs valgrsider
Valget i Danmark ble ikke spennende på den måten det var varslet på forhånd, Det ble ikke jevnt.  De borgerlige har vunnet klart med 52,5 prosent av stemmene og vi får en ny regjering i Danmark. Det er bare å gratulere de borgerlige partiene.

Det som derimot ble enda mer interessant enn forhåndsprognosene var styrkeforholdet mellom partiene på borgerlig side og det blir særlig spennende å se hvordan Dansk Folkeparti forholder seg til regjeringsmakten. Dansk Folkeparti er valgets store vinner med en oppslutning på 21,1 prosent og en fremgang på 8,8 prosent, mye mer enn meningsmålingene antydet på forhånd. Alle har regnet med at DF vil ønske å stå utenfor regjeringen og overlate til Lars Løkke Rasmussen å bygge regjering og sørge for at landet ledes på en god måte. Spørsmålet er om man kan stå utenfor og la være å ta regjeringsansvar når man plutselig er blitt det største partiet på borgerlig side.