søndag 30. august 2015

To av tre listetopper vil ha færre kommuner

Trykk på bildet for å forstørre
Vi får stadig høre fra opposisjonspolitikere på Stortinget og fra enkelte medier at kommunereformen er et sentraliseringsprosjekt, kokt sammen av Jan Tore Sanner og regjeringen. Et prosjekt som skal tres nedover hodene på kommunene, men som har liten støtte blant de lokalpolitikerne som skal styre kommunene fremover. En ny undersøkelse viser at en slik negativ fremstilling av holdningen til kommunereform lokalt er svært langt fra sannheten.

Den beste måten å få svar på hva de folkevalgte kommunepolitikerne mener om saken er å spørre dem. Derfor har Dagens Næringsliv nettopp spurt alle listetoppene i landet, fra alle partier og i samtlige kommuner, hva de mener om antall kommuner i Norge. Det er altså ikke en meningsmåling, der noen utvalgte er spurt, men en undersøkelse der alle listetopper har blitt kontaktet og det store flertallet, i alt 2676 personer har svart.

Undersøkelsen er helt entydig. 64 prosent av ordførerkandidatene og listetoppene mener det bør være færre kommuner i Norge enn i dag. Bare 29 prosent mener antallet er passe. Og det man da må huske er at de små partiene som er gjerne er litt mer negative til sammenslåinger enn de store blir kraftig overrepresentert i undersøkelsen sammenlignet med det antallet kommunestyrerepresentanter og den innflytelsen de faktisk får etter valget. Men likevel er det 2 av 3 som vil ha færre kommuner i Norge. I Høyre mener 96 prosent av listetoppene dette, i FrP 93 prosent, i Venstre 86 prosent, i KrF 82 prosent og i Arbeiderpartiet 64 prosent. Det betyr at disse partienes stortingsgrupper er på svært trygg grunn når de har tatt til orde for færre kommuner. Også i MDG mener 45 prosent at listetoppene at Norge har for mange kommuner. Bare SP og SV skiller seg ut ved at et flertall av listetoppene vil beholde ting slik de er i dag.

Så vil naturligvis en innvendig mot dette være at det er lettere å si at man vil ha færre kommuner generelt i Norge enn å slå sammen sin egen kommune med en nabokommune. Men det har også denne undersøkelsen spurt om. Alle som har svart at de mener Norge har for mange kommuner har også blitt spurt om holdningen til sammenslåing av egen kommune. Og det vi ser er at det store flertallet også er positive til å slå sammen egen kommune med en eller flere nabokommuner. Det gjelder 83 prosent av FrPs listetopper, 83 prosent av Venstres, 76 prosent av Høyres, 74 prosent av KrFs og 60 prosent av Arbeiderpartiets listetopper.

Dette kan være nyttige tall å ha i bakhodet neste gang noen påstår at regjeringen tvinger igjennom en reform kommunene ikke vil ha. Sannheten er at lokalpolitikere og listetopper fra stort sett alle partier ser behovet for en kommuneform i Norge fordi en slik reform er overmoden. Den er nødvendig for å styrke fagkompetansemiljøene i kommunene. Den er nødvendig for å styrke lokaldemokratiet og unngå outsourcing av enda flere oppgaver til interkommunale selskaper. Og den er nødvendig for å bringe Norges administrative grenser mer i samsvar med de bo- og arbeidsregionene folk forholder seg til i hverdagen.

fredag 28. august 2015

Ny valgvideo fra Høyre

Selv om politisk TV-reklame ikke er tillatt er det nå blitt så mange andre kanaler der man kan vise video at det lagets stadig flere politiske valgvideoer. Noen får stor spredning i sosiale medier. De er av litt varierende kvalitet, må man vel si, men jeg synes dette valgvideoen fra Høyre, med statsministeren i hovedrollen, er både morsom og god.

onsdag 26. august 2015

20 år siden Windows 95

Foto: Trond Viggo Håpnes via Flickr
I disse dager ruller Microsoft ut sitt nyeste operativsystem Windows 10. Visstnok det siste som kommer i nummerert utgave, for heretter skal oppdateringer skje fortløpende på nettet. Samtidig har de akkurat feiret 20-årsjubileum for Windows 95, en av tidenes viktigste produktlanseringer i it-bransjen. Som Digi.no skriver ser vi fortsatt sporene etter Windows 95 i dag, ja faktisk har startknappen nede i venstre hjørne som ble introdusert i 1995 og markert på lanseringen ved at Rolling Stones spilte "Start me up", igjen blitt viktigere. Og den er fremdeles nede i venstre hjørne.

Men selv om noe er litt likt må vi også huske at 20 år er veldig lang tid i ikt-sammenheng og at Windows 95 tilhørte en helt annen tid enn både dagens OS X, iOS, Chrome, Android og Windows 10. Artikkelen i Digi.no er innom flere eksempler på hvor enorme forskjellene egentlig er blitt. La meg nevne tre:

For det første er datamaskiner utsatt for den såkalte Moores lov, som handler om at ytelsen øker eksponentielt (jeg blogget om Moores lov i 2010). Omkring annenhvert år fordobles hastighet og lagringskapasitet. Skjermoppløsning, minne og andre viktige egenskaper forbedres i omtrent samme tempo. Skulle du installere Windows 95 i 1995 var det anbefalt at du hadde minimum (men i praksis var det nok lurt å ha mer) 4 MB minne og 50 MB med harddiskplass, noe som kunne være krevende i en tid da dette var ganske dyrt og man helst ikke ville bruke unødvendig lagringsplass til operativsystemet. Installasjonen skjedde normalt fra en CD-ROM. Hadde du ikke CD-stasjon i PCen kunne Windows 95 kjøpes i en utgave som fylte 13 disketter.

I forbindelse med et pc-kjøp i familien for noen dager siden var jeg i et par butikker og så på dagens maskiner. En slank bærbar PC har gjerne minst 4 GB minne, det vil si 1000 ganger mer enn minstekravet i 1995, og kanskje en 500 GB harddisk, det vil si 10 000 ganger mer diskplass enn kravet i 1995. Og jeg tror ting som grafikkort, skjermoppløsning, prosessorhastighet og batterikapasitet også har hatt en tilsvarende utvikling, slik at vi snakker om PCer som er mye mindre, men er minst 1000 ganger kraftigere enn for 20 år siden og kan gjøre helt andre oppgaver.

For det andre var det ikke lagt opp til at man skulle bruke internett når man hadde en PC med Windows 95. Internett fantes for så vidt og det var på den tiden det ble mulig å kjøpe et internettabonnement som privatkunde med tilgang via analog telefonlinje, men Microsoft mente dette ikke var fremtiden. Det var i hvert fall ikke viktig nok til å inkludere nettleser og nødvendige kommunikasjonsprotokoller i Windows. Windows 95 støttet så vidt jeg husker bruk av modem for å få oppringt tilgang til andre type databaser som Compuserve, America Online og Microsoft Network, som alle var lukkede abonnementtjenester, men ikke internett. For å få tak i nettleseren Internett Explorer og støtte for TCP/IP måtte man kjøpe en egen tilleggspakke til Windows 95. Dette viste seg selvfølgelig veldig raskt å være en feilvurdering og både i oppgraderte versjoner av Windows 95 og etterfølgeren Windows 98 hadde internett fått en sentral plass. Så sentral faktisk at Microsofts Internett Explorer, som etter hvert ble inkludert gratis, ble verdens klart mest brukte nettleser og MSN ble et av verdens største nettsteder i mange år fremover. Så selv om Microsoft ikke var først på internett så ble de ganske raskt størst.

For det tredje, og som en konsekvens av at verken datamaskiner eller dataprogrammer var like kraftige som i dag, foregikk ikke opplæring i nye produkter via video på YouTube, men i kursbøker og på VHS-kassetter. Man puttet en instruksjonsvideo i videospilleren for å lære å bruke Windows. Et av de mest kjente eksemplene på dette er Microsofts instruksjonsvideo til Windows 95 med Friends-stjernene Jennifer Aniston og Matthew Perry. Den kom til og med i en norsk utgave (bildet over). I dag finner man naturligvis hele denne videoen på YouTube. TV-serien Friends ("Venner for livet") går i reprise på TV-Norge for tiden, og holder seg vel ganske godt som humorprogram. Når det gjelder datateknologi og slikt må vi imidlertid konstatere at 20 år er veldig lang tid:

mandag 24. august 2015

Mer penger til omstilling i næringslivet

Regjeringen la i forrige uke frem forslag til nye omstillingstiltak for næringslivet. Kostnaden er til sammen 100 millioner kroner som kommer i tillegg til de økte forsknings- og innovasjonsbevilgningene som allerede ligger i årets statsbudsjett. De nye tiltakene vil bidra til 400 nye gründerprosjekter og med 40 millioner kroner ekstra for å styrke kommersialisering av forsknings- og utviklingskontrakter for små og mellomstore vekstbedrifter.

Det er to gode eksisterende ordninger som blir kraftig styrket med denne bevilgningen. 60 millioner kroner vil bli brukt til å styrke ordningen med etablerertilskudd. Der har Innovasjon Norge så langt i år hatt en rekordstor pågang av etablererlystne. Per 20. august er det gitt 1024 tilsagn om etablerertilskudd for i alt 204 millioner kroner. Ekstrabevilgningen vil bety støtte til 400 nye etablerere.

Det andre er et tiltak som støtter opp om innovasjon i eksisterende bedrifter som utvikler nye produkter eller tjenester i samspill med kunder. 40 millioner kroner av ekstrabevilgningen er øremerket en styrking av ordningen med Forsknings- og utviklingskontrakter (IFU/OFU-ordningen). Ordningen gir risikoavlastning til vekstselskaper og gründere som utvikler nye løsninger i samarbeid med en etablerte kunder fra offentlig eller privat sektor. Det er stor etterspørsel etter denne formen for risikoavlastning som bidrar til at bedriften kan introdusere et nytt produkt og legge grunnlaget for videre vekst.

Så vil sikkert noen lure på hvorfor staten gjennom Innovasjon Norge skal bruke penger på å støtte gründere og på å støtte innovasjonstiltak som bedriftene normalt skal tjene penger på. Kan ikke bedriftene selv investere i slike innovasjonssatsinger? I en markedsøkonomi som vår er det jo en arbeidsdeling mellom offentlig og privat sektor der det er bedrifter som konkurrerer om kunder og tjener penger i markedet, mens staten og kommunene har et ansvar for å legge forholdene til rette for at det skal være attraktivt å drive næringsliv ved å sørge for investeringer i utdanning, forskning og samferdsel, og et skattesystem som gjør det mulig å konkurrere.

Og svaret er at hovedansvaret for slike risikofylte satsinger ligger hos bedriftene, men at det er i lurt å ha noen virkemidler som er særlig rettet mot å fremme innovasjon og omstilling i næringslivet, spesielt i en veldig tidlig fase og til særlig risikofylte satsinger.. Den samfunnsmessige gevinsten ved at bedrifter lykkes med omstilling og med risikofylte innovasjonsprosjekter er ofte større enn den rent bedriftsøkonomiske. Dessuten er gevinstene fra investeringer i ny kunnskap og i forskningsprosjekter ting som deles av mange og som det kan være vanskelig for en enkeltbedrift å løfte satsingene alene. Staten skal ikke finansiere ulønnsomme prosjekter som bedriftene ellers ikke ville gjennomført, men finne gode prosjekter med stort vekstpotensiale og bidra til at de blir gjennomført raskere og blir enda større enn de ellers ville blitt. Det gir gevinster for hele samfunnet når flere tar sjansen, flere vekstbedrifter etableres og flere prosjekter lykkes.

søndag 23. august 2015

En amerikansk sosialist

The Economist om Bernie Sanders
Til å være så kronisk misfornøyd med den politiske utviklingen i Europa, og det er mye i Europa venstresiden har grunn til å være skuffet over når det gjelder egen suksess, er det alltid morsomt å se hvordan USA med jevne mellomrom dukker opp som det nye store håpet for venstresiden. Nå er vi i gang igjen

I 2004 var det den radikale populisten Howard Dean man håpet på, i hvert fall frem til første nominasjonsmøte da kampanjen havarerte. Siden 2008 har Barack Obama vært president, men så veldig radikal har vel strengt tatt ikke vært, i hvert fall ikke sett med europeiske øyne. Men nå foran presidentvalget i 2016 seiler det opp en ny kandidat. En som til og med kaller seg demokratisk sosialist og har begynt å utfordre Hillary Clinton på meningsmålingene. Han heter Bernie Sanders og er uavhengig senator fra staten Vermont, det samme stedet der Howard Dean var guvernør. Sanders tilhengere holder nok litt med Donald Trump for tiden også, fordi de drømmer om et presidentvalg som står mellom høyrepopulisten Donald Trump og sosialisten Bernie Sanders. Kapitalisten mot sosialisten. Milliardæren mot folkets mann,

The Economists siste nummer heller en solid dose kaldt vann i blodet til alle som tror dette er et realistisk scenario. Sanders har null mulighet til å bli president i USA. Skal han klare dette holder det ikke å nå høyt utdannede og sterkt politisk engasjerte mennesker. Han må overbevise flertallet i befolkningen om at de tidligere ikke har forstått sitt eget beste når de har stemt ved valg.  The Economist skriver:

"But something old and problematic lurks beneath this vision of a new populism of the left. A central argument of the senator and his fans is that the poor have been voting against their own economic interests. They blame wicked billionaires and the corporate media for lulling the masses into this confusion. As the senator told supporters in Boone, they can help him by making working-class Republicans see that it is not in their interests to give tax breaks to the super-rich. “Our job is to educate and organise and when we do that, profound change will come,” Mr Sanders said. That mission to explain inspires Sandernistas, who are disproportionately white, well-educated and politically engaged. Alas, there is nothing new about affluent lefties nagging angry voters to see that they are cross about the wrong things. And there is nothing new about these efforts causing offence."

lørdag 22. august 2015

Ikke lett å være ekspert

TV og aviser liker å hente inn eksperter som kan fortelle oss hvordan verden egentlig ser ut. NRK har eksperter som forteller oss hvem som vinner valgdebattene, til og med mens de pågår. Finanspressen forteller oss hvilke aksjer som gjør det godt og fotballekspertene forteller oss hvilke fotballag som vinner kampene sine, og hvorfor. Så viser det seg ofte at når de skal fortelle oss hvordan det kommer til å på forhånd, ja så er det ikke så lett å være ekspert likevel. Eller som det heter i et kjent sitat med ukjent opphav: "Det er vanskelig å spå, især om fremtiden".

Og noen ganger kan man mistenke de som spår for å ha blandet sammen faglig analyse med personlige preferanser og håp. Et eksempel fra et annet område enn fotball, men med forbausende klare likhetstrekk, er tipping av valgkampdynamikk og valgresultater. Nettavisen Kampanjes ikke påfallende politisk balanserte "valgkampjury" kåret Jonas Gahr Støre til valgkampens vinner allerede i mai, etter Arbeiderpartiets landsmøte. Da erklærte en av landets fremste kommunikasjonseksperter om landsmøtevedtaket om 10 000 Syria-flyktninger at: "Det var et politisk mesterstykke. Han går fra å være tåkefyrste til å eie saken med tre setninger på et landsmøte". Allerede da var det litt vanskelig å få øye på akkurat hva det geniale var, men da er det vel godt vi har kommunikasjonseksperter som kan forklare oss hvorfor noe som virker lite lurt egentlig er genialt.

Men, tilbake til fotball og fotballeksperter. Et eksempel som jeg ikke klarer å la være å nevne er fotballekspert Lars Tjærnås sin vurdering av Stabæks sjanser i tippeligaen 2015, der han i Aftenposten slaktet laget og mente det ville havne på 15. plass, det vil si nest sist, og rykke ned. I analysen tar til og med litt selvkritikk på at han også i 2014 tippet nedrykk, mens laget endte på 9. plass, en ganske grov bom, men i år var han helt sikker. Noe som har resultert i en total skivebom for Tjærnås. Nå ligger Stabæk på 2. plass, ikke veldig langt bak Rosenborg. I de siste fire kampene har de vunnet 2-0 hjemme mot Vålerenga, 2-0 borte mot Strømsgodset, 3-2 hjemme mot Lillestrøm og 4-2 borte mot Sandefjord. Og laget er i semifinalen i cupen.

Nå tror jeg ikke Lars Tjærnås vl Stabæk vondt. Han var til og med trener for Stabæk i 1993-95 da laget hadde to opprykk på rad og havnet i eliteserien for første gang. Poenget er at fotball ikke er naturvitenskap der man kan regne seg frem til resultatet. Særlig ikke hvis man kommenter på et tidspunkt der man ikke kjenner alle forutsetningene, for eksempel hvilke spillere klubben vil ha stallen. Men å være fotballekspert og tippe så spektakulært feil som dette er likevel godt gjort. Bare se på dette intervjuet på TV-kanalen C-More:

fredag 21. august 2015

- You shouldn't let poets lie to you

I denne rare lille videoen med den islandske artisten Björk skrur hun fra hverandre en billedrørs-TV for å finne ut hva det er på innsiden som gjør at den kan vise så mange fine TV-programmer. Og hun forklarer at hun har hørt mange myter om alt det rare som kan skje når du ser på TV, blant annet fra en islandsk dikter, men at hun ved å lese en bok som forklarer hvordan TV-teknologien virker på en vitenskapelig måte har sluttet å være bekymret.



Dette er med andre ord god reklame for vitenskapelige forklaringmodeller. Akkurat når videoen er spilt inn er litt uklart, men TVens utseende og Björks alder taler vel for at dette må være slutten av 80-tallet eller tidlig på 90-tallet.

Jeg har faktisk møtt Björk en gang. Det var i 1997 da hun vant Nordisk Råds musikkpris. Prisen ble delt ut under en prisseremoni på Oslo Rådhus i forbindelse med en sesjon i Nordisk Råd. Björk fikk ekstra stor oppmerksomhet den kvelden fordi hun kom til Oslo sammen med sin bestemor som feiret 72-års bursdag den dagen. På det tidspunktet var Björk for lengst blitt en stor internasjonal superstjerne, men den dagen i Oslo viste hun alle at hun også var en vanlig jente som ville gjøre litt ekstra stas på bestemoren sin.

onsdag 19. august 2015

Ordførere vil ha færre kommuner

Som jeg har skrevet om her på bloggen før kommer det stadig vekk gode meningsmålinger om oppslutningen om kommunereformen. Befolkningen vil ha færre og større kommuner, lokalpolitikerne vil ha færre og større kommuner, rådmennene vil ha færre og større kommuner og ordførerne vil ha færre og større kommuner.

De som hørte NRK radio i på morgenen i dag fikk med seg at NRK har laget en helt ny undersøkelse av hva ordførerne mener om noen sentrale spørsmål i tilknytning til kommunereform. På NRKs nettsider kan vi lese følgende oppsummering av disse resultatene:

"49 prosent av de 300 ordførerne som har svart på spørsmålet åpner for tvang. Det er mer enn andelen som sier ubetinget nei, altså 47 prosent. 56 av ordførerne som åpner for tvang er høyreordførere, mens 54 representerer Arbeiderpartiet. Resten fordeler seg på lokale lister og de andre partiene. Samtidig sier mer enn seks av ti ordførere at det bør være færre kommuner i deres eget hjemfylke enn tilfellet er i dag, og godt over én tredel sier at deres kommune bør slå seg sammen med en annen kommune."

Dette er jo veldig gode tall. At omtrent to tredeler av ordførerne sier at det bør være færre kommuner i deres eget fylke enn i dag er et meget godt utgangspunkt. Det skaper gode betingelser for å drive frem prosessen lokalt, særlig når vi vet at velgerne de fleste steder også ser behovet for endringer. Og når det dukker opp noen skjær i sjøen, for eksempel i form av at en kommune blokkerer en sammenslåing som løser en større regional utfordring, svarer halvparten av de 300 spurte ordførerne at de mener det er riktig at Stortinget griper inn. Det er et syn som er i tråd med det både regjeringspartiene, Venstre, KrF og Arbeiderpartiet, det vil si et bredt flertall i Stortinget, har gitt uttrykk for både i Stortinget i vår og nå i valgkampen.

mandag 17. august 2015

Eksotiske spørsmål i valgomater (2)

Jeg harselerte litt her på bloggen over et av spørsmålene i Aftenpostens valgomat som jeg syntes var litt eksotisk. Påstanden Aftenposten ber leserne ta stilling til er:

"Det haster å avvikle kapitalismen som økonomisk system". 

Javel, ja tenker jeg. Det kanskje ikke et av spørsmålene som er viktig ved et lokalvalg i 2015, i et land med en av verdens mest åpne og vellykkede kapitalistiske økonomier. Man kan jo lure på hvorfor det haster og hva det haster å få i stedet, men der gir ikke valgomaten noen råd.

Men da jeg prøvde Dagbladets valgomat forstod jeg at en valgomat faktisk kan bli enda mer eksotisk i sine spørsmålsstillinger. Et av spørsmålene er i samme gate, men det er stilt på en enda mer underlig måte enn hos Aftenposten, og lyder:

"Det er viktig at Norge får en demokratirevolusjon og avskaffer kapitalismen."

Hva i all verden er en demokratirevolusjon? Og hva har det med å avskaffe kapitalismen å gjøre? Og, enda mer nærliggende, hva har det med lokalvalget å gjøre? Hvilken demokratireform er det de nyvalgte kommunestyrene i så fall skal gjennomføre? Kanskje tenker Dagbladet på den pågående kommunereformen som vil styrke lokaldemokratiet ved å flytte flere oppgaver til kommunene? Men det virker jo ikke slik når man blander avskaffelse av kapitalismen inn i spørsmålet. Det blir erfaringsmessig ikke mye demokrati av å avskaffe kapitalismen. Historiebøkene har noen gode eksempler på det.

Det ulogiske stopper ikke der. Selve innledningsspørsmålet i Dagbladets valgomat er så meningsløst merkverdig at man risikerer å bli helt satt ut og ikke komme videre. Det lyder:

"Alle subsidier til norsk petroleumsvirksomhet bør stoppes nå, og hele næringen bør avvikles innen 20 år."

Subsidier til petroleumsvirksomhet? Virkelig? Leser man nasjonalbudsjettet for 2015, eller Oljedirektoratets oppsummeringer av tallene der,  vil man se at staten i 2014 tok inn 170 milliarder kroner i skatteinntekter fra oljeselskapene. I tillegg bidro statens egne eierandeler på norsk sokkel, etter at kostnadene er trukket fra, med 113 milliarder kroner. Statens utbytte som eier i Statoil var 22,6 milliarder kroner og miljø- og arealavgiftene staten tar inn fra oljeselskapene var på 6 milliarder kroner, Det blir totalt 311,6 milliarder kroner i netto kontantstrøm rett i statskassen fra oljevirksomheten. Å beskrive dette som subsidier er usedvanlig fantasifullt.

Dessuten er pengestrømmen til staten bare en del av dette bildet. I tillegg kommer den direkte oljerelaterte virksomheten som kommer som et resultat av alle investeringene og alle de andre ringvirkningene som resten av samfunnet opplever.  Og et poeng til: I motsetning til mange andre oljeproduserende land subidierer vi heller ikke drivstofforbruk i Norge, det gir tvert imot også store inntekter til staten. Oljevirksomheten er rett og slett den desidert største bidragsyteren vi har til at mange andre formål i Norge kan finansieres over offentlige budsjetter,

Når vi nå likevel snakker mye om et grønt skifte i Norge er det for det første fordi det er gode miljøpolitiske argumenter for å satse enda mer på innovasjon innenfor fornybar energi og mer miljøvennlig produksjon. For det andre går oljeproduksjonen nå nedover på norsk sokkel og vil fortsette å avta selv om det bygges ut noen nye felt. Begge deler er argumenter for at vi trenger flere ben å stå på i næringslivet. Men å si at staten subsidierer oljevirksomhet er ikke en spesielt presis måte å fremstille dette - for å si det forsiktig.

søndag 16. august 2015

Erika Fatland: Sovjetistan

I løpet av ferien leste jeg Erika Fatlands forholdsvis nye bok "Sovjetistan" som handler om de seks sentralasiatiske såkalte "-stan landene": Turkmenistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Kirgisistan og Usbekistan, land vi nesten aldri hører om, og som det kan være vanskelig å holde fra hverandre, men som det av flere grunner er interessant å vite mer om. Jeg kom over boken litt tilfeldig på eBok.no, men det var et en lykkelig tilfeldighet. Boken er veldig leseverdig. VG ga den terningkast fem rett før jul, noe som er helt fortjent.

Sovjetistan er en reiseskildring i en litt krevende sjanger der det er mye journalistikk og samtaler med folk på reisen,  noe historiebok og litt dagsaktuell politisk analyse. Slik Robert D. Kaplan har gjort i noen av sine bøker, blant annet den glimrende "Balkan Ghosts", som igjen er inspirert av Rebekka Wests bok "Black Lamb and Grey Falcon" fra 1941 om Yugoslavia.

Erika Fatland har i arbeidet med boken reist rundt i alle de fem landene etter tur for å bli kjent med personer og steder, "Sovjetistan" følger dette opplegget med et kapittel for hvert av de fem landene, først de to ørkenlandene Turkmenistan og Kasakhstan som nyter godt av oljeinntekter og så de tre fattigere fjellandene. Boken får på en veldig interessant måte frem at dette ikke er fem mer eller mindre like land, men land som til tross for en del fellestrekk har ulik historie, tradisjoner, etnisk sammensetning og politiske systemer, men der det likevel er slik at grensene ble fastsatt litt tilfeldig av Sovjetunionen og derfor ikke alltid tar etniske, språklige eller praktiske hensyn.

Boken starter i Turkmenistan, det mest lukkede og politisk spesielle av landene. De har omkring 5,2 millioner innbyggere på et enormt areal der det meste er ørken. Den forrige presidenten Nijazov, som etter hvert tok navnet Turkmenbasji, gjorde mye rart, blant annet endret han navnet på alle ukedagene og månedene og var glad i å sette opp statuer av seg selv. Hovedstaden Asjkabad er en marmorby med brede avenyer. Ikke mange turister besøker Turkmenistan, noe som gjør denne reiseskildringen spesielt interessant, som når Erika Fatland beskriver byene, forholdene ute i ørkenen og ruinene av oldtidbyen Merv som for øvrig ble erobret av Djengis Khan i 1221.

Så går reisen videre over grensen til det mer åpne og gjestfrie Kasakhstan, et gigantisk land som strekker seg fra Kaspihavet til Kina og utgjorde 12 prosent av det gamle Sovjetunionen, men ikke har mer enn 17 millioner innbyggere. Kasakhstan har minibanker, internett og en god del ytringsfrihet, selv om de fortsatt har samme president som var generalsekretær i det lokale sovjetiske kommunistpartiet i 1991. Erika Fatland besøker Aralsjøen, en økologisk katastrofe, men der den nordlige delen av sjøen som ligger i Kasakhstan heldigvis er i ferd med å komme tilbake,

Hun forteller om hvordan ulike folkegrupper ble tvangsflyttet til Kasakhstan under Stalin, og fortsatt bor der. Hun beskriver byen Astana som ble hovedstad i 1994 og er verdens kaldeste hovedstad. Og hun besøker Semipalatinsk der det ble gjennomført 456 atomprøvestprengninger, men der også Fjodor Dostojevskij i sin tid var straffange. Og for skøyteinteresserte nordmenn er det naturligvis interessant å høre mer om byen Almaty, den gamle hovedstaden, som vi tidligere kjente som Alma Ata, med den berømte Medeobanen 1700 meter over havet der det sist ble satt verdensrekord i 1986, før skøytesporten flyttet innendørs.

Turen går så til Tadsjikistan, et fjelland med 8 millioner innbyggere som er den fattigste av de tidligere sovjetrepublikkene. Tadsjikene skiller seg ut ved at de er et persisk folkeslag og snakker et persisk språk, men med den vrien at de skriver det med kyrilliske bokstaver og ikke arabiske. Landet skiller seg også ut ved at det var en blodig borgerkrig her mellom 1992 og 1997 etter Sovjetunionens oppløsning. I kapittelet om Tadsjikistan får vi også en innføring i "det store spillet", rivaliseringen mellom Russland og England i Afghanistan på 1800-tallet. Og hun besøker grenselven mellom Tadjikistan og Afghanistan i Pamir, et av de mest utilgjengelig stedene på kloden, der smugling er den viktigste næringsveien.

Reien videre går over grensen til Kirgisistan, et annet fjelland, med 5,6 millioner innbyggere. Landet skiller seg ut fra de øvrige ved at folket to ganger har avsatt sittende presidenter og ved at man ikke trenger visum for å reise dit. Det er et land der folk tør å kritisere presidenten åpent, men det er også et land med noen store utfordringer. Virkelig ubehagelig er det å lese om tradisjonen med bruderov, der unge jenter rett og slett blir kidnappet, noen ganger av menn de ikke en gang kjenner, og blir tvunget til å gifte seg, gjerne med aksept fra egne mødre og bestemødre som selv er blitt gift på denne måten. Noen mener at så mye som en tredel av alle ekteskap i landet er slike bruderov, selv om skikken er blitt ulovlig. Boken beskriver også konfliktene mellom kirgisere og usbekere som i 2010 resulterte i voldsomme opptøyer i flere byer i Ferganadalen der 420 mennesker ble drept.

Siste land er Usbekistan, med hele 29 millioner innbyggere, et land som i likhet med Kasakhstan har samme leder som da det var en Sovjetrepublikk under Gorbatsjov. Kapitlet beskriver konflikter rundt regimet, blant annet med islamister. Og vi får høre om den delen av Aralsjøen som ikke er i ferd med å repareres. Vi kan lese om hvordan silkeproduksjonen kom fra Kina og gjorde området til en stor eksportør til Europa allerede før år 1000. Usbekistan har også flere av silkeveiens mest kjente byer, Khiva, Bukhara og Samarkand innenfor grensene. I boken kan vi også lese om Timur Lenk og hans ambisjoner om å gjenopprette Dsjengis Khans rike på 1300-tallet, før boken avsluttes med å beskrive den betydelig mer dagsaktuelle konflikten mellom president Karimov og hans datter, som blant handler omfatter en korrupsjonssak da det ble delt ut lisenser for mobiltelefoni i 3G-nettet i Usbekistan

Det er som sagt en krevende sjanger å kombinere de lange historiske linjene med dagsaktuell politikk og reiseskildring, men jeg synes Erika Fatland løser dette på en glimrende måte. For folk som er nysgjerrige på disse fem sentralasiatiske landene og er på jakt etter en god og velskrevet innføring, er dette boken man bør lese.

fredag 14. august 2015

Bærekraftige byer og sterke distrikter

På Arendalsuka i dag var det fredag en diskusjon om hvordan og hvorfor en bærekraftig bypolitikk bidrar til å løse miljø- og klimautfordringer. Byene kan bli enda mer bærekraftige og velfungerende når stat og kommune samarbeider godt og klarer å se boligbygging, tilrettelegging for næringsliv og samferdselsinvesteringer i sammenheng.

Og i dag kom også nyheten om at regjeringen har startet arbeidet med en ny stortingsmelding om bærekraftige byer og sterke distrikter. I dagens pressemelding som ligger på KMDs nettsider står det at:

"Regjeringen starter nå opp arbeidet med en ny stortingsmelding for bærekraftige byer og sterke distrikter. – Vi er opptatt av samspillet mellom by og land, og mellom små og store kommuner for å ruste Norge for fremtiden, sier kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner. Byer og distrikter har ofte blitt sett på som motsetninger. Dette vil han ha slutt på."

På siste.no er det også en artikkel der Jan Tore Sanner sier mer om begrunnelsen for å lage en felles stortingsmelding og ikke en melding om storbypolitikk og en annen om distriktspolitikk. Skal næringslivet i distriktene lykkes med sine innovasjonsaktiviteter og sin jakt på nye markeder er de i økende grad avhengige av et godt samspill med utdannings- og forskningsmiljøer og av å finne samarbeidspartnere i næringlivet på områder der de ikke har spisskompetanse selv, ofte svært spesialisert spisskompetanse. Det å beherske og utvikle strategiske partnerskap, og hente kompetansen der den finnes og bygge klyngesatsninger som fremmer slike partnerskap, er noe av det viktigste både næringsliv og offentlig sektor kan gjøre i dagens globale konkurranse.

Det er lagt opp til en åpen prosess frem mot en stortingsmelding i 2017 der vi ønsker innspill og diskusjon om veldig noen viktige temaer. På nettstedet byerogdistrikter.no er det lagt ut noen diskusjonsnotater som tar opp problemstillinger vi mener det er særlig viktig å drøfte. Det er notater om vekstkraftige bo- og arbeidsmarkeder i hele landet, distriktspolitikk under nye forutsetninger, samordnede løsninger og attraktive bymiljø og også et eget notat om utfordringer i hovedstadsregionen.

En ting som gjør det lettere å se disse politikkområdene mer i sammenheng er den endringen i departementsstrukturen som ble gjennomført ved regjeringsskiftet i 2013. Den førte til at ansvaret for regionalpolitikken og ansvaret for arealpolitikk og planlegging nå er samlet i KMD. Det samme er ansvaret for å gjennomføre en kommunereform og ansvaret for forvaltningspolitikken, som blant annet handler om å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor. Dette er viktige verktøy i offentlig sektors verktøykasse som er viktige i arbeidet for bærekraftige byer og sterke distrikter og som må fungere enda bedre sammen.

onsdag 12. august 2015

Insight 2015

I midten av september skal jeg delta i en paneldebatt på konferansen Insight 2015 om hvordan IKT kan være en pådriver for økonomisk vekst og økt produktivitet. Dette er særlig viktige spørsmål i et høykostland som Norge der vi må ligge i forkant når det gjelder å ta i bruk teknologi og smartere måter å jobbe på. Ellers vil vi tape i konkurransen med andre land.

Jeg skal naturlig nok snakke mest om hvordan IKT kan bidra til å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor. I forbindelse med konferansen har jeg bidratt i denne lille videoen som ble lagt ut på nettet i dag:



Konferansen som nå heter Insight 2015 og tidligere het IT-Tinget er et arrangement med en lang historikk og en god møteplass for it-bransjen og kunder i både privat og offentlig sektor. Jeg har vært der som innleder flere ganger før, men dette er første gangen jeg skal være med som statssekretær i KMD.