mandag 22. september 2014

Er du en politisk hipster?

Hva som kjennetegner en hipster kan man lese mer om på Wikipedia. Den danske avisen Politiken er derimot ikke opptatt av hipstere generelt, men av en ny subkategori - den politiske hipsteren. De har laget en test deg selv om "Er du en Polihipster?" Den er nok aktuell i Norge også. Og lurer du på hva en polihipster er så har de laget en definisjon:

Personen, der mener at være bedre end de politiske kommentatorer, og som altid lige drager et par historiske paralleller til jordskredsvalg og påskekrise. "- Jeg læser primært om politik på udenlandske hjemmesider. Bladrer i Finansloven til husbehov. Og holder mig opdateret på de nyeste videnskabelige artikler. Jeg har dog også en svaghed for røverhistorier om politik. Ikke mindst historien om dengang Ellemann-Jensen i 1998 pissede i potteplanten på sit toiletløse formandskontor, fordi han ville undgå at møde pressen før de sidste nordatlantiske stemmer var talt op." Sådan lyder en polihipster.

For å avgjøre hvem som kvalifiserer har Politiken satt sammen en sjekkliste med 15 uskrevne regler som må oppfylles for å være en ekte polihipster. Noen av disse er riktignok veldig danske og må skiftes ut med noen norske for å kunne skille ut de ekte politiske hipsterne her i landet. Men jeg tror de internasjonale kan fungere godt. For eksempel:

"Du udbreder dig gerne om, hvordan man skal forstå D'Hondts metode til fordeling af mandater. Men foretrækker i øvrigt Sainte-Laguës metode."

For ikke å snakke om nummer 4 på listen med underpunkt 4a:

"4) Du ved, hvordan man staver til Stephanopoulos. Og så namedropper du gerne citater fra hans bog om livet som pressemand under Bill Clinton i 1990’erne: All Too Human – A Political Education (1999). 
4a) Du holder dig derimod for fin til at recitere fra Alastair Campbells tilsvarende værk om Tony Blair-tiden. Man kan godt være kynisk uden at være et dumt svin, mener du. Campbell var begge dele."

Men det handler naturligvis ikke bare om å finne ut hvem som er polihipstere, men også om å fore dem med mer kunnskap. Politiken har fulgt opp med "polihipsterens pensumliste", blant annet en artikkel om hvor mye et politisk partis skifte av leder erfaringsmessig påvirker velgeroppsluningen og en annen sak om legendariske landsmøter i tre av partiene i Danmark. Der kan man blant annet lese avisreferatene fra Socialdemokratiets "nattlandsmøte" i 1916 som vedtok at partiet kunne gå i regjering for første gang og fra Fremskrittspartiets landsmøte i 1995 som endte i full splittelse og etablering av Dansk Folkeparti. Nettopp slike ting politiske hipstere koser seg med.

søndag 21. september 2014

De største klimagasskuttene

De største klimakuttene
Kommende uke møtes verdens presidenter og statsministere til et klimatoppmøte hos FN i New York. Ikke siden toppmøtet i København i 2009 har så mange toppledere i verden møtt hverandre for å diskutere hva vi må gjøre for å redde klimaet.

I den anledning har The Economist gjort en interessant øvelse der de har sett på hvilke av klimatiltakene som er gjennomført siden 1990 og frem til i dag som har har hatt størst effekt. Nå er det slett ikke alt som har redusert utslippene som var ment som klimatiltak. For eksempel er også Kinas ettbarnspolitikk og Sovjetunionens kollaps med på listen, selv om de hadde litt andre motiver.

Det er naturligvis ikke mulig å lage noen helt nøyaktig sammenligning av tiltak. Noen tiltak er nasjonale, mens andre er globale. Noen handler om å omstilling av produksjon, mens andre søker å endre forbruk. Noen har målsettinger utover å redde klimaet, for eksempel å redusere luftforurensning i byer. Og i flere tilfeller er det vanskelig å vite hva som ville skjedd uten tiltak, kanskje ville utslippsreduksjonene skjedd helt eller delvis uansett. Likevel er det en interessant liste fordi den viser hvor enorm forskjellen er mellom ulike typer tiltak. Og at det ikke nødvendigvis er de dyreste tiltakene som har størst effekt.

Øverst på denne listen, med en årlig reduksjon på 5.6 milliarder tonn, er tiltak som ble satt i verk gjennom  Montreal-protokollen som trådte i kraft i 1989. Ikke for å stanse global oppvarming, men for å reparere ozonlaget som var i ferd med å bli ødelagt av ulike klorforbindelser. De samme kjemikaliene som ble forbudt for å redde ozonlaget bidro også til global oppvarming, og det å fase dem ut har gitt en akkumulert utslippsreduksjon av klimagasser på gigantiske 135 milliarder tonn, mer en det dobbelte av verdens årlige utspill. Og i følge The Economist er det mer å hente når det gjelder å også fjerne utslipp av hydrofluorkarboner , som ikke ødelegger ozonlaget, men som er meget kraftige klimagasser.

De neste to tiltakene på listen, som bidrar til årlige utslippreduksjoner på henholdsvis 2,8 og 2,2 milliarder tonn, er utbygging av ny vannkraft og ny kjernekraft. Det er vel grunn til å tro at disse energibærernes bidrag til nye reduksjoner vil avta noe å årene fremover. Til gjengjeld vil det femte tiltaket på listen, other renewables worldwide, øke fra dagens nivå på 600 millioner tonn i takt med at sol- og vindenergi bygges ut. Rett bak dette tiltaket ligger to andre interessante politikkområder: USAs gradvis strengere krav til utslipp fra biler og tiltak for å redde regnskog i Brasil, med henholdsvis 460 og 400 millioner tonn i årlige utslippsreduksjoner.

Når det gjelder effekten av tiltak for å redde regnskog i forhold til en del andre tiltaksområder lenger ned på denne listen, synes jeg The Economist bidrar med noen interessante observasjoner. De skriver at:

"The European Environment Agency calculates that between mid-2008 and 2012, what it calls changes in the carbon intensity of energy (mainly, the rise in renewables) accounted for a third of the decline in carbon-dioxide emissions in the EU. Emissions fell 350m tonnes in that period, so renewable policies seem to be responsible for about 30m fewer tonnes of carbon dioxide a year, making them less effective than energy-efficiency measures. (...) They are also extremely pricey. The cost of Germany’s Energiewende (its transformation to a renewables-based electricity system) is €16 billion ($21 billion) a year. The cost of helping developing countries phase out CFCs under the Montreal protocol was just $2.4 billion all-told from 1990-2010. The Amazon Fund, which has done much to fight deforestation in Brazil, has mostly been funded by the Norwegian government at a cost of just $760m over 11 years."

Nå er det ikke på alle områder vi kan se bakover for å finne svaret på det vi må gjøre fremover, blant annet fordi noen av de mest kostnadseffektive tiltakene allerede er gjennomført. The Economists artikkel har en interessant oversikt over mulighetene som ligger i ulike fremtidige klimatiltak. Der ser vi for eksempel at EUs fornybarpolitikk spiller en økende rolle, men at de to tiltakene med det aller største potensialet vil være bevaring av regnskog i Brasil og tiltak for økt energieffektivitet i Kina.

fredag 19. september 2014

Hos IKT ORKidé i Kristiansund

Litt på etterskudd, jeg var på besøk i Kristiansund i slutten av forrige uke, men likevel må jeg blogge om et spennende samarbeid mellom kommunene på Nordmøre. ORKidé er Ordfører og rådmannskollegiet på Nordmøre. Det ble etablert i 1990 og består av de 11 kommunene Averøy, Aure, Eide, Gjemnes, Halsa, Kristiansund, Rindal, Smøla, Sunndal, Surnadal og Tingvoll.

I ORKidé samarbeider de gjennom ulike prosjekter om blant annet utdanning, samferdsel, næringutvikling, arealplaner, havner, innkjøp, brannvesen og IKT. Det var IKT ORKide som hadde invitert meg på besøk for å snakke om regjeringens arbeid med å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor. De har eksistert siden 1997 og står får stadig flere fellesløsninger og driftsoppgaver i kommunene som deltar. I stedet for at alle kommunene skal ha egne it-folk som må løse alle store og små problemer, muliggjør denne modellen at man kan rendyrke og dele på spesialistkompetansen på ulike fagsystemer på tvers av kommunegrensene.

I tillegg til å innlede og svare på spørsmål fikk jeg også anledning til å lytte til diskusjonen på en delsesjon om sak/arkiv og portal, der ledere og medarbeidere som jobber med blant annet servicekontor og arkiv i kommunene diskuterte noen utfordringer de har. KommIT var også til stede og det ble en veldig interessant diskusjon om forutsetningene som må være på plass for å ta i bruk nye digitale postkasser og hvilke muligheter det gir for å jobbe på smartere måter. For meg som vanligvis ser dette fra litt avstand og ikke er inne i alle de praktiske utfordringene, var det veldig nyttig å høre diskusjonen om hvilke tidstyver som kan fjernes og hvordan staten kan bidra til det,

torsdag 18. september 2014

Another piece of red...

VG om det britiske imperiet
Bob Geldorfs gamle band Boomtown Rats hadde en sang tidlig på 80-tallet som het "Another piece of red left my atlas today". Ikke en av de mest kjente sangene, men en interessant tekst som beskrev det å vokse opp i en periode der det britiske imperiet, som på sitt største dekket en fjerdedel av arealet på jorden, stadig krympet. I atlasene var de britiske territoriene vanligvis farget rødt og de disse røde områdene ble stadig mindre. I sangteksten heter det:

"They're breaking up an empire
Nobody's buying British
Calling for an umpire
It really isn't cricket
The flags are coming down
There's a minimum of looting
Somewhere in the distance I can see somebody shooting
And another piece of red left my atlas today."


Når denne sangen dukker opp i hodet i dag er det naturligvis fordi et nytt stykke kan bli borte. Skottland kan velge (selv om meningsmålingene ikke tyder på det rett før valglokalene stenger) å forlate The United Kingdom of Great Britain and Northern Ireland, VGs kart i artikkelen "Slik raknet det britiske imperiet" viser hvilke territorier (i rødt naturligvis) som har forlatt imperiet, fra USA i 1776 til Brunei i 1984. De som er igjen i dagens UK er 64,1 millioner mennesker, nummer 22 i verden i folketall og verdens 6. største økonomi. Skulle Skottland velge å forlate unionen i dag vil det være 5,3 millioner færre innbyggere igjen i  rest-UK om kort tid.

Det forenede kongeriket (United Kingdom) har vært forenet siden 1707 da kongedømmene England og Skottland ble slått  sammen til en union med felles konge, regjering og parlament. Felles konge har de hatt helt siden dronning Elisabeth I døde i 1603, men frem til 1707 var det to separate stater med felles konge. Så får vi se om statsdannelsen som ble etablert i 1707 kommer til veis ende i kveld.

At land oppstår og forsvinner er for øvrig ikke så uvanlig som man kanskje skulle tro. Jeg har tidligere blogget om Norman Davies fantastiske bok "Vanished Kingdoms" som handler om at det har skjedd store endringer før også, ikke minst i Skottland der britonerne for 1500 år siden ble klemt mellom piktere, gæliske "skotter", angel-saksere og vikinger. Dagens skotter, både de som stemmer ja og nei til uavhengighet, stammer fra alle disse folkegruppene.

tirsdag 16. september 2014

På veiåpning med Fabian Stang

Når man er statssekretær i Kommunal- og Moderniseringsdepartementet får man gjøre mye annet spennende, men ikke åpne nye veier. Den jobben tar samferdselsministeren seg av, gjerne sammen med en lokal ordfører. I dag var det imidlertid min tur. Statsbygg, som ligger under KMD, har hatt ansvaret for å bygge 590 meter ny vei og 320 mener ny gang- og sykkelvei, og ellers revet et bygg, oppgradert en vei og beplantet, i Gaustadbekkdalen mellom Ring 3 og universitetet i Oslo.

Denne nye infrastrukturen ble i dag overlevert fra staten til Oslo kommune, og i den forbindelse holdt jeg en kort tale. Det samme gjorde ordfører Fabian Stang, som også fikk æren av å klippe over snoren, og byggherredirektør Synnøve Lyssand Sandberg i Statsbygg, som har hatt ansvaret for dette prosjektet. Mer om arbeidet som er gjort i dette prosjektet kan man lese om på Statsbyggs nettsider.

Samarbeidet mellom staten og Oslo kommune i dette området har røtter tilbake til 1952 da Stortinget vedtok at arealene i Gaustadområdet skulle settes av til forskning og undervisning. På 80-tallet startet utbyggingen av området for fullt, med blant annet Forskningsparken, som er bygget ut i flere trinn, og Institutt for informatikk (IFI). Flere anvendte forskingsinstitutter ligger også i dette området. Over på den andre siden av ringveien finner vi Rikshospitalet og det medisinske fakultetet ved UiO. Noen har regnet ut at rundt en tredel av Norges samlede forskningsaktivitet foregår i dette lille området, så man må jo si et Stortingets vedtak fra 1952 har gitt det ønskede resultatet.

Og det gror videre. I forbindelse med byggingen av det store nye informatikkbygget IFI-2 (i dag Ole Johan Dahls hus), som ble åpnet i 2011 på universitetets 200-årsdag, ble det gjort avtaler mellom staten og de andre store aktørene i området om å ferdigstille infrastrukturen på nordsiden mot Ring 3. De lokalkjente vil vite at adkomsten til universitetet fra denne siden har vært ganske kronglete. Kjørende fra Ring 3 måtte først kjøre opp til Rikshospitalet og så krysse trikkeskinnene flere ganger på strekningen ned til universitetet. Den nye veien løser dette problemet og de syklende og gående får en flott ny gang- og sykkelvei langs Gaustadbekken.

Denne oppgraderingen er også viktig for det som skal skje videre i Gaustadbekkdalen på de gjenværende arealene som ikke er utnyttet. Tidligere i år ble det igangsatt et prosjekt for et nytt livsvitenskapsbygg ved Universitetet i Oslo. Det er et stort prosjekt som Statsbygg gjennomfører på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet og som vil muliggjøre nye forskningssatsinger på noen veldig spennende og fremtidsrettede områder, i skjæringspunktet mellom kjemi, biologi, medisin, farmasi og informatikk, gjerne omtalt som "life science", eller livsvitenskap.

Det nye bygget skal ligge på arealet mellom den nye veien og den nye gang- og sykkelstien og har en foreløpig arealramme på 66 700 kvadratmeter. Plan og designkonkurransen for bygget er nå i gang og de løsningsforslagene som har kommet inn fra de syv prosjektgruppene som har deltatt i plan- og designkonkurransen kan man se her på Statsbyggs nettsider. Nå er det naturligvis kvaliteten på det foregår på innsiden av bygningene som betyr aller mest for hvor godt vi hevder oss internasjonalt innenfor forskning og forskningsbasert næringsliv. Men skal man trekke til seg alle de kloke hodene man trenger for å lykkes så hjelper det at også de fysiske omgivelsene er attraktive.

mandag 15. september 2014

Rødgrønn seier uten fremgang

Aftonbladets valggrafikk
Når Sverige om kort tid bytter ut en borgerlig firepartiregjering med en eller annen variant av en rødgrønn regjering, er det merkelig nok ikke fordi de rødgrønne gikk frem, men fordi et helt annet parti hadde størst fremgang ved valget. Så ulogisk kan politikk noen ganger være. Den parlamentariske situasjonen etter valget er slik at det kan bli interessante runder mellom flere partier både før og etter at en ny regjering er på plass.

For å ta de tre hovedtrendene ved valget i tur og orden: 1) De fire borgerlige regjeringspartiene mistet mange velgere i forhold til valget for fire år siden og endte nå på 39,3 prosent. 2) De tre erklærte rødgrønne partiene fikk i alt 43,7 prosent. Det er  ikke mer enn 0,1 prosent mer enn ved valget de tapte for fire år siden og de mangler mange mandater for å få flertall i Riksdagen. 3) Valgets vinner er Sverigedemokratene som fikk hele 12,9 prosent av stemmene, mer en dobbelt så mange som sist. Det er et parti ingen av de andre partiene ønsker å samarbeide med.

Noen vil vel si at det er litt rart at den kraftige fremgangen til et parti på ytterste høyre fløy (i den grad det er meningsfylt å bruke en høyre-venstre skala på Sverigedemokratene) og et like klart ikke-sosialistisk flertall blant velgerne som ved forrige valg, likevel gir en rødgrønn regjering. Men slik blir det i land der det finnes partier ingen av de øvrige verken vil snakke med eller regne med i sitt parlamentariske grunnlag. I Tyskland har de øvrige partiene det samme problemet med ekskommunistene i Die Linke som ikke får delta i en rødgrønn blokk, selv om de i dag kunne sikret et flertall i Riksdagen med et mandat. (Fordi tyskerne foretrekker flertallsregjeringer løser de imidlertid ikke dette problemet ved å danne en mindretallsregjering som i Sverige, men de lager i stedet en storkoalisjon mellom SPD og CDU.)

Det sosialdemokratiske valgresultatet i Sverige i dag er for øvrig det nest dårligste siden 1914 og bare marginalt bedre enn 30,6 prosent i 2010. I likhet med i resten av Norden er koalisjonsbygging for å stable på beina en levedyktig regjering en krevende jobb på begge sider av midten. I Sverige har det ikke vært avklart noe regjeringsalternativ før valget på rødgrønn side, og valgresultatet nå vil neppe gjøre det noe enklere. Det kan bli noen interessante dager og uker i Sverige.

lørdag 13. september 2014

Bortgjemte musikalske perler (32)

Et viktig musikkhistorisk punktum ble satt i sommer da Tommy Ramone døde, den siste av de fire fra The Ramones originalbesetning, de som spilte inn de tre første albumene i 1976 og 1977. Her er et klipp med The Ramones fra denne tiden i en konsert i på legendariske CBGB i New York i 1977 der de spiller "Sheena is a Punk Rocker":



Nå var The Ramones slett ikke brødre og ingen av dem het egentlig Ramone til etternavn. Tommy Ramone het Thomas Erdelyi, var født i Budapest, og hadde ungarsk-jødisk opphav. Han var manager og produsent for The Ramones (noe han også var på de fire første albumene), men av grunner Wikipedia beskriver godt endte han samtidig opp med å være trommeslager på albumene "Ramones", "Leaving Home" og "Rocket to Russia":

"When the Ramones first came together, with Johnny Ramone on guitar, Dee Dee Ramone on bass and Joey Ramone on drums, Erdelyi was supposed to be the manager, but was drafted as the band's drummer when Joey became the lead singer, after realizing that he couldn't keep up with the Ramones' increasingly fast tempos. "Tommy Ramone, who was managing us, finally had to sit down behind the drums, because nobody else wanted to," Dee Dee later recalled."

The Ramones fortsatte med litt ulike sammensetninger å gi ut album til midten av 90-tallet. De fikk aldri noen stor kommersiell suksess, men har vært en svært viktig inspirasjonskilde for veldig mange som kom senere. Skulle noen føle at de gikk glipp av The Ramones og har lyst til å finne bortgjemte perler, er rådet å begrense søket til 1976-78 og de fire første albumene. Alt som kom senere var nesten uten unntak dårlige forsøk på å gjenskape noe som det ikke var mulig å finne tilbake til.

torsdag 11. september 2014

En stille slutt for iPod Classic

Slate minner om hva som ble sagt i 2001
Jeg har etter hvert gjort det til en vane å gå inn på Apples nettbutikk når de har sine store presselanseringer for å se om de nye produktene allerede har dukket opp, men også for å se om det er endringer i butikken som ikke har vært nevnt fra scenen, for eksempel oppgraderinger av iPod-utvalget. Det var der jeg oppdaget at iPod Classic ikke finnes mer. Uten å si et ord har de henvist den originale iPoden, som markerte starten på det moderne Apple, til historiens skraphaug.

Det måtte naturligvis skje en gang, for kundene har valgt andre måter å kjøpe og lytte til musikk. Da hjelper det ikke at noen av oss fortsatt liker å eie sin egen musikksamling og synes det er omtrent like kult nå som for 10 år siden å kunne oppbevare hele musikksamlingen sin på en liten iPod, og for eksempel ta den med på ferie.

Slate minner oss om at det ikke var alle som var imponert da den første iPoden kom i oktober 2001. Den kunne bare brukes sammen med Mac. Dessuten fantes det ikke noen iTunes-butikk å kjøpe musikk i, den kom først to år senere, så man måtte rippe CD-samlingen sin og legge inn manuelt. Men da PC-tilkoblingen kom og iTunes Music Store åpnet i 2003 var det en suksess som ble så stor at den tok livet av de fleste platebutikkene.

The Verge har gått gjennom de seks generasjonene av spillere. Den første kom som nevnt i 2001, var hvit og introduserte det berømte hjulet for første gang. Første versjon av hjulet var mekanisk og gikk rundt. Spilleren kom i 5 og 10 GB-utgaver, den største kostet solide 499 USD. Andre generasjon i 2002 fordoblet lagringskapasiteten og erstattet det mekaniske hjulet med et touch-sensitivt hjul, med mekaniske knapper rundt. Tredje generasjon slanket størrelsen og introduserte den flate 30-pins kontakten. Det ble også laget noen separate touchknapper som ble brukt til å styre spilleren.

Med fjerde generasjon i 2004 kom det berømte klikkehjulet med der knappene var bygget inn i ringen, en teknologi som er beholdt frem til nå. Den kom i 20 og 40 GB-utgaver og fikk etter hvert en fargeskjerm. Med femte generasjon i 2005 kunne man for første gang velge noe annet enn en hvit iPod. Den kom nemlig også i sort. Den største spilleren kunne lagre opp til 80 GB musikk og ble omtalt som iPod Video fordi den var den første spilleren som kunne spille av video på den lille skjermen.

Så kom sjette og siste generasjon i 2007. Den kom, på litt ulike tidspunkter, i 80, 120 og 160 GB utgaver, men det er bare den siste versjonen som har levd helt frem til nylig. Fordi den ble lansert samtidig som den helt nye iPod Touch, som ble en stor suksess, fikk den det nye navnet iPod Classic. Og fordi den ikke har blitt oppgradert til noen egentlig ny versjon siden 2007 fikk den aldri WiFi-tilkobling. Det betød at man ikke kunne komme seg direkte på nettet, men spilleren måtte kobles til iTunes og etter hvert iCloud via en PC. Dette var for øvrig også den siste dingsen Apple solgte som har den gamle 30-pin kontakten. Akkurat den er det ingen grunn til å savne, men det er litt trist at spilleren som gjorde det mulig å ta med hele musikkbiblioteket på ferie forsvinner.

onsdag 10. september 2014

DFØs kundeforum i Trondheim

I dag kunne direktør Øystein Børmer ønske 135 statlige virksomheter velkommen til Direktoratet for Økonomistyrings (DFØ) årlige kundeforum i Trondheim. DFØ spiller en viktig rolle internt i staten ved å sørge for at ulike deler av staten ikke løser de samme administrative oppgavene på helt forskjellige måter, men tilbyr ulike fellestjenester tilpasset statlige virksomheters behov.

Jeg var der i dag for å snakke overordnet om regjeringens arbeid med bedre ledelse og styring, jakten på tidstyver, klart språk, kommunereform og digitalisering (jeg har lagt ut presentasjonen her). Det er en takknemlig jobb å snakke om fornying, forenkling og forbedring til folk som jobber med økonomi, regnskap, lønn og andre administrative oppgaver, og hele tiden med å forenkle og effektivisere rutinene i sine virksomheter.

Etter at jeg holdt mitt innlegg fikk jeg også sjansen til å høre en flott gjennomgang om arbeidet som pågår på flere ulike områder for å utvikle og utnytte statlige fellesløsninger. DFØ leverer it-løsninger for lønn, regnskap og e-handel. De har et pågående roadshow om elektronisk faktura, en satsing som gir store besparelser. Og flere andre nyheter ble også presentert, blant annet den nye A-meldingen om lønns og arbeidsforhold i virksomhetene som kommer i januar 2015 og erstatter fem av dagens skjemaer til tre etater med en enkel innrapportering.

Vi fikk også høre om en forenkling som nå er gjort i skatteregelverket som fjerner kravet om å ha fysiske originalbilag sammen med reiseregninger. Det er en virkelig gladnyhet. DFØ skrev tidligere i år dette på sin nettside:

"Fra og med 1. juli opphever Skattedirektoratet kravet til originalbilag ved refusjon av utgifter. Som følge av dette har DFØ satt i gang arbeidet med å forenkle rutinene for reiseregninger og utgiftsrefusjoner. Skattedirektoratet kunngjorde forskriftsendringen den 20. juni, og åpnet dermed for at arbeidstakere kan sende inn reiseregninger og utleggsrefusjoner med elektroniske bilag, selv om de originale kvitteringene er på papir. (...) – Den nye forskriftsendringen er en skikkelig gladnyhet som DFØ har arbeidet for i lengre tid. Den gir oss mulighet til å gjøre det enklere å få refusjon på reiseregninger og andre utlegg, sier avdelingsdirektør for DFØs lønnstjenester, Bjørn Sæstad."

tirsdag 9. september 2014

Offentlig innovasjon i Vestfold

Artikkel i Østlandsposten. februar 2011
Artikkelen til venstre fra Østlandsposten i Larvik er fra 2011, men den kunne like gjerne vært skrevet nå. For i Vestfold har fylkesmannen etablert en helt unik arena for samarbeid mellom regionale statlige etater og næringslivet, der også KS, fagbevegelsen og Høgskolen i Buskerud og Vestfold er med rundt bordet.

I min forrige jobb i Abelia hørte jeg ofte at folk fra næringslivet i Vestfold snakket pent om fylkesmann Mona Røkkes innsats for å koordinere ulike statlige etater i regionen for å forenkle kontakten og redusere byrdene for bedriftene. Erling Lae har videreført dette arbeidet og i dag fikk jeg anledning til å møte etatene og næringslivsorganisasjonene som møtes jevnlig på denne møteplassen.

Dagens tema på møtet i Åsgårdstrand var innovasjon i offentlig sektor, både den som skjer lokalt i den enkelte virksomhet for å forenkle, fornye og forbedre tjenestene, men også de organisatoriske reformene som skjer gjennom kommunereformen og i strukturprosessen i høyere utdanning og som har som mål å skape et større handlingsrom for lokale prioriteringer og legge til rette for mer innovasjon lokalt. Vi diskuterte både tilitsbasert ledelse, organisasjonskulturer, hindringer for innovasjon og ulike verktøy man kan ta i bruk for å støtte opp om innovasjonsprosesser i den enkelte virksomheten. Dessuten var det en interessant runde om hvordan de statlige etatene i regionen og byggenæringen arbeider sammen for bekjempe svart arbeid og kriminalitet.

Dersom man skal lykkes med å fornye, forenkle og forbedre er det viktig at de sentrale offentlige virksomhetene evner å løfte blikket, se hva som skjer utenfor egen sektor og hvordan det de gjør påvirker næringsliv og innbyggere. Møteplassen stat-næringsliv i Vestfold er et godt eksempel på et ganske enkelt tiltak som bidrar til en slik informasjonsutveksling og samarbeid. Det er dessuten lurt å ha et sted der man kan få gode ideer fra andre som man kan låne, gjerne på tvers av offentlig og privat sektor.

lørdag 6. september 2014

Flere oppgaver til kommunene

Høyre arrangerer kommunalkonferanse i Tromsø denne helgen. Det er et arrangement som er enda større enn landsmøtet, med både partiledelse, regjeringsapparat og stortingsrepresentanter til stede, men først og fremst over 600 folkevalgte fra kommuner og fylker i hele landet. Det er et stort politisk verksted der politikk diskuteres, gode eksempler deles og sammenhengen mellom det vi gjør i regjering og det vi gjør i lokalpolitikken blir synliggjort.

I forkant av konferansen har det vært store interne partihøringer der medlemmer og lokallag har kommet med innspill til viktige saker det jobbes med i regjering og storting. En av disse er kommunereform og hvilke oppgaver kommunene kan overta når vi skal styrke lokaldemokratiet i større og sterkere kommuner.

Regjeringen vil legge frem en stortingsmelding om dette til våren og her er det er viktig med gode innspill om hvilke oppgaver det kan være riktig å flytte. Dagens Næringsliv har en sak i nettutgaven i dag om denne høringen og Frank Jensen, stortingsrepresentant fra Sør Trøndelag, som har ledet dette arbeidet i partiet sier til DN at:

"Mange av oppgavene som foreslås overført til kommunene, er i dag fylkeskommunale oppgaver. Men mange av oppgavene tilhører også et statlig nivå. Høyre ønsker å gå i retning av mer reelt lokalt selvstyre, så får vi se hvordan regjeringen fokuserer når den kommer tilbake til Stortinget i løpet av vårparten, sier Jenssen, som presenterte resultatene av partihøringen på Høyres kommunalpolitiske konferanse i Tromsø lørdag."

Diskusjonen om hvilke kommuner som bør slås sammen og hvor de nye kommunegrensene skal gå har naturligvis fått mye oppmerksomhet og vil også få det i fortsettelsen. Men like viktig er det å ha en god diskusjon om hvilke oppgaver som hører hjemme på hvilket forvaltningsnivå, slik at vi kan forenkle og forbedre ved å unngå dobbeltarbeid, og slik at vi kan styrke lokaldemokratiet i Norge og unngår at staten blander seg inn på stadig flere områder.

torsdag 4. september 2014

Mer til samferdsel i nord

Norge har en ordning med lavere arbeidsgiveravgift i blant annet Nord Norge som bidrar til å gjøre næringslivet i distriktene mer konkurransedyktig, Det er godt virkemiddel som treffer næringslivet direkte ved å redusere kostnadene ved å ha ansatte. Etter at EU gjorde noen endringer i sitt regelverk for regionalstøtte i fjor faller noen næringer ut av ordningen med lavere arbeidsgiveravgift.

Heldigvis er det mulig å gjennomføre noen kompenserende tiltak rettet mot næringslivet for å oppnå noe av den samme positive effekten for distriktene på andre måter. Regjeringen har ønsket å prioritere samferdsels- og infrastrukturinvesteringer og det har vært en prosess der Jan Tore Sanner og Ketil Solvik-Olsen har bedt om og fått mange gode innspill fra næringslivet i Nord-Norge om hvilke tiltak som skal prioriteres. Disse tiltakene kommer i tillegg til flere andre tiltak for å styrke transportinfrastrukturen i nord, blant annet økte bevilgninger til fylkesveiene i årets budsjett. De nye tiltakene ble presentert på en pressekonferanse onsdag av de to statsrådene.

Som en ser på listen over tiltak som settes i gang er det penger til både jernbane, vei og havneområder i Nord-Norge. Veier skal asfalteres, bruer skal repareres og havneanlegg skal oppgraderes. Ofotbanen og Nordlandsbanen skal rustes opp. I følge Samferdselsdepartementets pressemelding skal det totalt brukes 519,5 millioner kroner på disse tiltakene 2014 og 2015. Det er mye penger til gode og etterspurte prosjekter. Da kan vi leve at kompenserende tiltak for bortfall av differensiert arbeidsgiveravgift i enkelte sektorer er en språkbruk det kan være litt vanskelig å henge med på.