torsdag 20. november 2014

Høyere norsk BNP på grunn av FoU

I sommer blogget jeg om en bok jeg hadde lest om historien til BNP. Litt nerdete, ja, men faktisk veldig interessant fordi forfatteren Diane Coyle reflekterer over noen forhold BNP kan ha problemer med å fange opp og kommer med noen forslag til forbedringer. Noen av de tingene hun anbefaler i boken er å forbedre målingen av ulike immaterielle verdier og målingen av verdien av innovasjon i produkter og tjenester.

Derfor var det interessant å se at Statistisk Sentralbyrå (SSB) nå har bestemt seg for å reviderer BNP i det norske nasjonalregnskapet for alle år tilbake til 1975, og at det største bidraget til denne revisjonen kommer fra forskning og utvikling (FoU). De skriver:

"Den foreliggende hovedrevisjonen har sitt opphav i nye internasjonale retningslinjer for nasjonalregnskapet. Norge er i kraft av sitt EØS-medlemskap forpliktet til å følge EUs regelverk for nasjonalregnskap. Den siste versjonen ble endelig vedtatt i 2013 og tas nå i bruk av alle EU/EØS-landene. Kapitalisering av kostnader ved forskning og utvikling (FoU), militære anskaffelser av våpen og større utstyr og kostnader ved fjerning av petroleumsinstallasjoner fra norsk sokkel er blant de nye anbefalingene som i størst grad påvirker nivået på BNP."

Det er kapitaliseringen av FoU som bidrar sterkest til å heve nivået på norsk BNP og i en egen tabell (tabell 39) kan man se hvor stort dette bidraget er i enkelte utvalgte år. I 2011 er for eksempel BNP oppjustert med 1,5 prosent, eller 41,2 milliarder kroner, der bidraget fra kapitalisering av FoU-investeringer utgjør 39,7 milliarder kroner. Denne type oppjusteringer skjer nå i stort sett alle EU land og endringen varierer fra liten nedjustering (Latvia) til 10 prosent opp (Kypros)t, De som har høyest økning har gjerne ikke oppdatert statistikkgrunnlaget sitt på mange år, mens Norge sist gjorde dette i 2011.

En annen endring i BNP-tallene som er viktig for Norge er at skillet mellom det som er BNP for fastlands-Norge og det som er utenfor. Fastlands-Norge er nå utvidet med omsetningen i næringslivet som leverer ulike tjenester til oljevirksomheten, mens dette tidligere ble regnet som en del av oljevirksomheten. SSB skriver:

"Begrepet Fastlands-Norge omfatter nå alle næringer unntatt utvinning av olje og gass, rørtransport av olje og gass og utenriks sjøfart. Tidligere var også næringen tjenester tilknyttet olje og gassutvinning holdt utenfor."

tirsdag 18. november 2014

5 156 451 innbyggere i Norge

Folketallet i Norge fortsetter å vokse ganske kraftig, og mye mer enn alle trodde det ville gjøre for noen år siden. Det var i mars 2012 Norge passerte 5 millioner innbyggere, men nå kan vi lese i den siste befolkningsstatistikken fra Statistisk Sentralbyrå at innbyggertallet har vokst til 5 156 451 mennesker ved utgangen av september år, og det er grunn til å tro at veksten vi fortsette.

SSB har også en fin oversiktsside der man blant annet finner grafen over og en del andre nyttige oversikter om aldersammensetning, fødselstall, forventet levealder, migrasjon osv.

De ni første månedene i i 2014 ble det til sammen født 45 728 personer i Norge, 29 914 personer døde, 54 049 personer innvandret fra andre land og 22 468 personer flyttet ut. Det gir i sum en befolkningsvekst på 47 395 personer de første tre kvartalene. I hele 2013 var befolkningsveksten på 57 781 i løpet av hele året, så veksten er minst like kraftig som før. Den klart største gruppen som kommer til Norge er fra Polen, mens Sverige og Litauen er på plassene bak.

Den kraftig befolkningsveksten i Norge er ikke jevnt fordelt. Store kommuner øker naturligvis mest, men noen store kommuner øker mer enn andre (her er hele kommuneoversikten). Oslo vokser klart mest med en befolkningsvekst hittil i år på 11 238 mennesker. De andre kommunene som har vokst med mer enn tusen nye innbyggere i år er Asker, Bærum, Kristiansand, Sandnes, Stavanger, Bergen og Trondheim. Det har vært en vekst på over 500 personer i Fredrikstad, Skedsmo, Ullensaker, Drammen, Sola og Tromsø.

Samtlige fylkeskommuner har hatt befolkningsvekst i år, men blant kommunene har noen fått lavere innbyggertall i løpet av året. Denne listen toppes av Lødingen med 79 færre innbyggere, foran Trysil med minus 65 og Siljan med minus 64. Norges minste kommune er Utsira. Der har folketallet gått ned med seks personer så langt i år slik at de nå er 205 innbyggere. Norges største kommune er Oslo som har 645 701 innbyggere.

søndag 16. november 2014

Hvor stort er YouTube (2)?

Et tidlig innlegg her på bloggen, som også var blant de mest leste, het "Hvor stort er YouTube?" og ble skrevet i november 2009 da YouTube ennå ikke var fylt fem år. Det er temmelig nøyaktig fem år siden nå, en hel evighete i sosiale medier, og i februar neste år feirer YouTube 10 år. Det kan være interessant å å se på noen av tallene fra 2009 og sammenligne med 2014.

Da jeg blogget om YouTube i 2009 skrev jeg at det var 1 milliard visninger pr dag. Allerede i januar 2012 passerte dette tallet 4 millarder visninger pr dag, og vi må vel anta at det kan være enda høyere nå. Når det gjelder antall brukere skrev Dagens Næringsliv på lørdag at det er en milliard som besøker YouTube hver måned og at. mobiltelefoner og nettbrett står for 40 prosent av seingen, Seks milliarder timer ble brukt til å se YouTube på verdensbasis hver måned.

En annen måte å måle størrelsen på YouTube er å se på hvor mye video som lastes opp av brukerne. I 2009 skrev jeg at det hvert minutt ble lastet opp 20 timer med ny video. Nå i 2014 blir det lastet opp 100 timer ny video hvert minutt, fem ganger så mye som i 2009.

Det mest sette videoen på YouTube i 2009 hadde 480 millioner visninger. Da jeg blogget om fenomenet Gangnam Style i 2012 var det Justin Biebers "Baby" som var størst med 777 milloner visninger. Men nå er det naturligvis nevnte Gangnam Style med PSY som er størst med over 2.1 milliarder visninger.

En siste måte å vurdere størrelsen på YouTube er å se på økonomien. I 2009 var det alminnelig antatt av YouTube, som ble kjøpt av Google i 2006, fremdeles tapte penger. Og noen var ganske sikre på at tapene ville øke etter hvert som økt båndbredde og mer video ville øke kostnadene. Slik har det ikke gått. Nå er det ingen som vet nøyaktig hva YouTube tjener, men et estimat fra 2013 anslår at annonsører brukte 5,6 milliarder dollar på å annonserer på YouTube og at fortjenesten deres er 1,9 milliarder dollar, Ikke dårlig for et nettsted med gratis videoer.

Lørdagsmagasinet i Dagens Næringsliv hadde for øvrig en interessant artikkel om den nye medievirkeligheten og de nye mediestjernene som er skapt på YouTube.

fredag 14. november 2014

Retten til å bli glemt på internett

En dom i EU-domstolen i mai i år trakk opp noen nye og viktige grenser for "retten til å bli glemt" på internett, Dette handler for eksempel om når en person kan kreve at en artikkel i en nettavis ikke lenger skal være søkbar på internettt gjennom en søkemotor fordi innholdet i artikkelen er feil, irrelevant. eller ikke lenger er aktuell.

Noe av det spesielle denne dommen er at kravet om å bli slettet ikke skal rettes til nettstedet som har publisert artiklene, bildene eller bloggpostene, men til de som driver søketjenester som videreformidler det, som Google. Datatilsynets personvernblogg hadde en bra artikkel om denne dommen da den kon i mai.

Helt enkelt å praktisere er det imidlertid ikke, og mange hevder i debatten at dette er ny form for sensur der noen andre kan overprøve medias egne redaksjonelle vurderinger. The Telegraph har laget en liste de oppdaterer forløpende over artikler som ikke kommer opp i google-søk, men som fortsatt finnes på The Telegraphs nettsider. Som en ser er det blitt en ganske lang liste, og det er jo en litt spesiell situasjon at artikler en  redaksjonell mediebedrift mener har offentlig interesse og hører hjemme på nettet likevel blir slettet.

Da overhuset i det britiske parlamentet uttalte seg om denne dommen i EU-domstolen skrev The Telegraph at:

In July the House of Lords's EU Committee published a report claiming that the EU's Right to be Forgotten is “unworkable and wrong”, and that it is based on out-dated principles. “We do not believe that individuals should have a right to have links to accurate and lawfully available information about them removed, simply because they do not like what is said,” it said.

Fordi EU-dommen er nokså vag når det gjelder hva slags innhold som kan kreves fjernet fra søkeresultater, burde det ligge godt til rette for noen interessante diskusjoner om hvor grensene går i tiden som kommer. At folk har fått en rett og en mulighet til å få fjernet ting som ikke har noe på nettet å gjøre eller er direkte feil, er en bra ting. Å be om å få fjernet artikler man ikke liker i seriøse nettmedier fra søkeresultater er en langt mer komplisert diskusjon.

En som virkelig har prøvd å dra muligheten til å få fjernet ting han ikke liker ut i det ekstreme er den kroatiske pianisten Dejan Lazic. Han spilte en konsert i USA i 2010 som Washington Posts anmelder bare var sånn måtelig begeistret for. Problemet hans er at denne anmeldelsen, "Sparks, but no flame" alltid havner øverst når man søker etter Lazic på nettet. At en negativ anmeldelsen har fått definere hvem han er på denne måten har irritert han så mye at han krevde den fjernet fra Washington Posts nettsider. Washington Post har naturligvis ingen planer om å fjerne sin konsertanmeldelse (som har fått langt flere lesere på grunn av denne saken) og begrunner standpunktet i en leseverdig kommentar, der de blant annet skriver at:

"Leaving aside the fact that Lazic’s request is misdirected, under the ruling — it applies to search engines, not publishers, and only within the EU — its implications are kind of terrifying. We ought to live in a world, Lazic argues, where everyone — not only artists and performers but also politicians and public officials — should be able to edit the record according to their personal opinions and tastes. (“Politicians are people just like you and me,” he explains.) This is all in pursuit of some higher, objective truth. Of course, there are two truths in this situation, as there are two or more truths in most."

tirsdag 11. november 2014

Høstjakt på tidstyver i staten

Noe av det første regjeringen gjorde etter regjeringsskiftet var å starte en jakt på tidstyver i staten. Tidstyver i form av unødvendige regler, tungvinte prosedyrer, unødvendig rapportering, prosesser som burde vært digitalisert og andre ting som stjeler tid fra de viktige jobbene de ansatte skal gjøre. De vi ba om å komme opp med forslag var de statlige virksomhetene selv, ledere og medarbeidere som opplever tidstyvene og som ser hvordan ting kunne vært løst bedre.

Noen tidstyver kan man gjøre noe med selv, som da Statsbygg reduserte 555 sider med kravdokumenter til leverandørene til 100 sider. Andre tidstyver er mer kompliserte fordi det er noen andre som har laget reglene eller fastsatt rapporteringskravene. Da er det viktig å få løftet frem disse tidstyvene slik at vi kan vurdere dem. Det var disse tidstyvene som er skapt av andre regjeringen ba alle statlige etater om å identifisere. Det har nå skjedd og det har tilsammen kommet inn omkring 1200 innspill til departementene om tidstyver som bør fjernes. Det betyr at jobben med å fjerne dem kan begynne.

Aftenposten har en bra artikkel tirsdag om hva slags tidstyver det er snakk om. Mange har kommet med forslag om regelverk som kan forenkles, eller fjernes, prosedyrer som kan forenkles, rapportering som burde fjernes, Ikt-systemer som kan forbedres og aktivitetskrav som er unødvendige. Innspillene som har kommet er offentlige på samme måte som annen kommunikasjon til og fra offentlig forvaltning er åpen, og Aftenposten har utstyrt artikkelen sin med et verktøy som gjør det mulig å se hvilke forslag ulike etater har kommet med når det gjelder tidstyver de har som er skapt av andre.

Hvor enkelt det blir å fjerne tidstyvene vil være avhengig av hva slags tidstyver det gjelder. Jeg liker å tenke at vi kan dele forslagene som har kommet i tre hovedkategorier. Den første er de såkalte lavthengende fruktene. Der man kanskje ikke er sikker på hvem som fant på tidstyven, hvorfor man må fylle ut et skjema når man allerede har opplysningene eller hvorfor prosedyren er så komplisert. I beste fall finner vi ut at alle er enige om å fjerne tidstyven og at det er enkelt å gjennomføre endringen..

Andre kategori er de litt mer kompliserte sakene, der man blir enige om å endre regelverk eller forenkle prosedyrer, men der det er viktig å ha en ordentlig prosess og høre de som blir berørt, Kanskje betyr fjerningen av en tidstyv at man må endre en lov eller en forskrift. I disse sakene er det viktig å bestemme seg for hva man vil endre, lage en tidsplan for når det skal skje og sørge for å sette av ressursene som kreves og begynne arbeidet.

Tredje kategori er de sakene der det noen opplever som en tidstyv oppfattes av andre som nødvendige og viktige regler som sikrer like standarder, faglig forsvarlige prosesser eller politisk styring. Dette er ofte krevende diskusjoner, men også en av de viktigste grunnene til å løfte frem disse innspillene om tidstyver skapt av andre. Er det uenighet er det ekstra viktig å diskutere rett balanse mellom behovet for regler, tilsyn og kontroll på den ene siden og ønsket om en mer tillitsbasert og lokalt tilpasset innretning av virksomheten, der man først og fremst måler resultatene.

Aftenposten var i sakens anledning invitert med på en presentasjon av et ikt-verktøy som bidrar til å forenkle utfylling og behandling av reiseregninger og som er muliggjort av at Skatteetaten fra i sommer ikke lenger stilles krav til at man må ha med originalbilag på papir med som vedlegg når man skal få refundert reiseutgifter, noe som har vært en ordentlig tidstyv. Aftenposten skriver:

"I kontorene til selskapet Visma Software på Skøyen demonstrerer administrerende direktør Erlend Sogn overfor Sanner og næringsminister Monica Mæland (H) hvordan fjerningen av en enkelt regel kan spare milliarder av kroner: I dag må norske arbeidstagere og selskaper fylle ut 8 millioner reiseregninger og bruke 2,4 milliarder kroner på å fylle ut og behandle dem. Fra i sommer fjernet Skattedirektoratet kravet om å beholde originale kvitteringer. Dermed kan dette gjøres mye enklere enn før: Sogn tar bilde av en taxiregning med mobilen. Regningen lagres i en nettsky. Et par tastetrykk senere er reiseregningen klar."

Det skaper naturligvis en betydelig fallhøyde når man ber om innspill til tidstyver som kan fjernes for å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor og får inn 1200 forslag. Men dette engasjementet, og forventningen om at gode innspill vil bli fulgt opp, sørger for at vi kan holde tempoet oppe og vil lykkes med å fjerne enda flere tidstyver.

mandag 10. november 2014

Ny båtrute Fornebu - Aker Brygge

Det var en merkedag på Fornebu dag da en ny båtrute ble åpnet mellom Sjøflyhavna og Aker Brygge. Nå kan vi som bor på Snarøya og Fornebu slippe bil- og busskø, og komme oss inn til Oslo sentrum på bare 12 minutter med båt. Men enda viktigere er det at mange av de tusenvis av ansatte som reiser motsatt vei, og skal på jobb på Statoil, Telenor, Aker Solutions og IT Fornebu, og tilbake på ettermiddagen, har fått en transportløsning som avlaster køen av overfylte busser.

Bærums ordfører Lisbeth Hammer Krogh og Akershus fylkesordfører Annette Solli markerte åpningen da første båt ankom Fornebu mandag morgen. Båten har fått rutenummer 101 og går fra Sjøflyhavna på Fornebu, rett nedenfor Statoil og til klokketårnet på Aker Brygge. Det er avganger hver halvtime begge veier i rushtiden, mellom kl 6:30 og 9 om morgenen og mellom kl 15 og 18 om ettermiddagen alle hverdager.

Jeg var ikke med båten på morgenen i dag, men tok derimot siste båt fra Aker brygge til Fornebu 17:45. En veldig behagelig reise. Båten kom helt presis og brukte 12 minutter på turen. Vi var bare en håndfull passasjerer i en båt der det er plass til over 100, så det var veldig god plass, men det vil nok endre seg etter hvert som flere oppdager tilbudet. Og det var en god del folk som ventet på Fornebu for å ta båten kl 18 inn til Oslo,

Nå er det jo ikke slik at denne båtruten passer for alle. Selv om den er både raskest og mest komfortabel på selve reisen er utfordringen med båt at det for mange blir litt lenger avstand i begge ender for å komme dit du skal. Jeg har det i hvert fall slik at knappe marginer, særlig på morgenen, gjør buss og noen ganger bil til et bedre alternativ. Men båten vil helt sikkert være det beste alternativet for noen og et bra alternativ i enkelte situasjoner for veldig mange flere. Vi får håpe de det gjelder også bruker tilbudet og bidrar til å sikre driftsgrunnlaget fremover, i hvert fall frem til en ny t-baneløsning blir klar om noen år.

søndag 9. november 2014

Günter Schabowskis pressekonferanse

Det er i kveld 25 år siden Berlinmuren falt. Det var en veldig spesiell kveld, og del av en helt surrealistisk politisk høst. Det var heller ikke tilfeldig at Berlinmurens fall 9. november ble utløst av en historisk blunder på en pressekonferanse der politbyråmedlem Günter Schabowski, som tilhørte et regime som ikke pleide å ha pressekonferanser, svarte feil på et spørsmål fra en journalist:



Akkurat hvordan man opplever dette klippet tror jeg er veldig avhengig av når man er født. For mine barn og andre som har vokst opp etter 1989, i en tid der landene i sentral- og øst-Europa er med i EU, tror jeg langt på vei det er umulig å forstå hvor spesielt Øst Europa egentlig var. De historiske bildene av et delt Berlin ser ganske rare ut, men det er vanskelig å forstå hvorfor litt surr på et svar på et spørsmål på en pressekonferansen skulle forandre hele Europa. Jeg synes konteksten er godt forklart i denne historiefilmen om murens fall på YouTube, i fem korte deler, der pressekonferansen er tema på slutten av del fire.

Vi som vokste opp med den kalde krigen forstod denne kvelden at noe irreversibelt hadde skjedd og et Europa aldri kunne bli som før. Vi hadde vokst opp med et delt og fastfrosset Europa som det normale, Alle maktmidler kunne brukes mot folket i øst hvis de demonstrerte eller stilte kritiske spørsmål. Folk levde i frykt for at naboer var angivere. I 1989 hadde riktignok dette systemet vist noen svakheter, og vi trodde vel at det ikke ville vare evig, men med det maktapparatet som stod bak var det heller ikke lett å tro på noen rask demontering av kommunismen.

Så skjedde plutselig alt på en gang i 1989. Ungarerne klippet ned piggtrådsperringene på grensen mot Østerrike, det ble gjennomført delvis frie valg i Polen, der Solidaritet vant 160 av de 161 plassene som var mulig å vinne, øst-tyskerne fikk ikke dra til Ungarn på ferie og dro i stedet til Praha der de klatret over gjerdet til den vest-tyske ambassaden, og fikk lov til å reise til vest. Og Vaclav Havel ledet fløyelsrevolusjonen i Tsjekkoslovakia til en spektakulær fredelig og demokratisk seier. Felles for alt sammen var at det maktapparatet alle hadde vært så redde for ble mer og mer komisk for hver dag de nølte med å slå tilbake.

Men vi visste jo ikke på forhånd hva som ville skje, Om regimet i DDR ville sette inn tanks mot demonstranter i Leipzig eller skyte mot folk som presset seg over grensen om kvelden 9. november, Günter Schabowskis fomling på pressekonferansen og det at folk plutselig kunne gå over til vest,var et slikt irreversibelt øyeblikk der alle forstod at nå er det ikke lenger noen vei tilbake.

lørdag 8. november 2014

Bruce Springsteen og Berlinmuren

Nei, det var ikke Ketil Stokkans Grand Prix-låt "Brandenburger Tor" som gjorde at Berlinmuren falt. Det er heller ikke sannsynlig at David Hasselhoff fra Baywatch leverte noe avgjørende bidrag, selv om hans låt "Looking for Freedom" toppet listene i åtte uker i Vest Tyskland i 1989 og han selv mener han hadde en ikke ubetydelig rolle i begivenhetene. Og Hasselhoff fikk æren av å synge sangen sin ved Brandenburger Tor på nyttårsaften 1989, ikledd en ganske spesiell blinkende jakke.

Skal man peke på en artist som virkelig bidro til å påvirke stemningen i Øst-Tyskland forut for murens fall mener jeg Bruce Springsteen er personen som fortjener oppmerksomhet. Hva de tenkte på i ledelsen i det gamle DDR er ikke greit å si, men Springsteen ble invitert til Øst Berlin sommeren 1988, og bortimot 300 000 publikummere møtte opp til en totimers konsert.

Denne konserten er temaet i boken "Rocking The Wall: Bruce Springsteen: The Untold Story of a Concert in East Berlin That Changed the World" av Eric Kirschbaum. Jeg har ikke fått lest den enda, men den kan jo virkelig være verdt å kikke på nå som vi markerer at det er nøyaktig 25 år siden Berlinmuren falt. Og både Rolling Stone og The Guardian har skrevet positive anmeldelser. The Guardian minner også om hvilken problematiske rolle rock- og popmusikk spilte i det stadig dårligere forholdet befolkningen fikk til sine øst-europeiske ledere:.

"Among the 80 pages of files Kirschbaum dug up from the Stasi archives was evidence that the concert was part of a leadership-sanctioned campaign to assuage the country's youth. "They were still reeling from incidents in 1987 when police used truncheons and electric stun guns to beat back East Berliners who, hungry for some of the fun the west was enjoying, had pressed themselves as close to the Berlin Wall as possible to listen to concerts by the likes of David Bowie and the Eurythmics that were being held just metres away from them in West Berlin. A year later, before Springsteen's gig, thousands of troops lined the wall to keep East Germans at bay as Pink Floyd and Michael Jackson played in the west. The decision to site the Springsteen concert far from the wall, in the depths of East Berlin, was a strategic one, to prevent huge crowds gathering at the border and – intoxicated by rebellion – sparking an impromptu revolution."

Det er neppe noen overdrivelse å si at Springsteens legendariske konsert virket helt motsatt av det DDRs myndigheter hadde håpet. På konserten spilte Springsteen 32 låter, blant annet "Born in the USA", og ikke minst Bob Dylans "Chimes of  Freedom", der han innledet med en kort tale om frihet. på litt knotete, men fullt forståelig tysk. Og det sier jo noe om den spesielle stemningen på den tiden at flere i publikum har tatt med seg hjemmelagede amerikanske flagg på en konsert som ble overført i øst-tysk TV.



onsdag 5. november 2014

Mer lokaldemokrati i praksis

Poenget med politiske retningsvalg og beslutninger er at de skal bety noe i virkeligheten også. Hvis ikke blir politikere beskyldt for å bare prate om problemene, men ikke gjør noe med dem. Oppslaget i Bergens Tidende for noen dager siden om "Tre grep stanset klagestrømmen" er et godt eksempel på retningsvalg som er gjort og tiltak som er gjennomført, og som ikke bare er blitt prat, men har helt konkrete effekter.

Utgangspunktet er et politisk ønske om mer lokaldemokrati i saker der man kjenner forholdene best lokalt. Kommunene føler at det stadig blir snakket om dette, men at det i praksis er blitt slik at statlige klager, såkalte innsigelser, fra ulike sektorer i staten preger hverdagen. 22 ulike statlige myndigheter kan protestere mot kommuneplaner og arealplaner, og når de gjør det tar beslutninger veldig lang tid å gjennomføre og lokaldemokratiet har også ofte blitt overkjørt.

De tre konkrete grepene som trekkes frem i artikkelen er for det første at en ny politisk retning, med mer vekt på lokaldemokratiet, ble tydeliggjort i et brev fra statsråd Jan Tore Sanner til alle fylkesmennene som vurderer innsigelsesakene, helt i begynnelsen av perioden. Brevet la vekt på at statlige faglige motforestillinger mot et tiltak må ha nasjonal interesse får å nå opp og at det må gjøres en konkret vurdering opp mot at hensynet til lokaldemokratiet. Vi må forutsette at lokalpolitikere er ansvarlige mennesker som kjenner de lokale forholdene og nettopp er valgt av velgerne for å veie ulike hensyn opp mot hverandre og gjøre kloke vurderinger.

Det andre grepet som er nevnt i artikkelen er ny departementstruktur etter regjeringsskiftet, der et nytt Kommunal- og Moderniseringsdepartement samler oppgaver som lå under tre ulike departementer og ikke i stor nok grad ble sett i sammenheng tidligere. Det er lettere å gjennomføre en kursendring når man har en verktøykasse som inneholder flere av de virkemidlene som trengs. Det gjelder blant annet mulighet til å se sammenhengen mellom kommunal og statlig forvaltning, inkludert fylkesmennenes rolle i den regionale statsforvaltningen. Og det gjelder flyttingen av planavdelingen fra det gamle Miljøverndepartementet og inn i det nye KMD, noe som tydeliggjorde at planansvaret ikke tilhører en enkelt statlig sektor, men handler om å se helheten på tvers av sektorinteresser.

Men det tredje innsatsområdet, som også fylkesmann Lars Sponheim fremhever i artikkelen i BT, er det aller viktigste. Det handler om å ha gode diskusjoner og prosesser som løser problemene lokalt slik at ikke alt løftes opp til et departement. Når det kommer inn langt færre saker til departementet nå enn tidligere har det en hovedforklaring i den jobben Sponheim og andre fylkesmenn gjør sammen med kommunene. Han sier:

"- Jeg tror ikke noen saker fra Hordaland er blitt sendt til Kommunaldepartementet så langt i år, sier fylkesmann Lars Sponheim. Alle uoverensstemmelser er blitt løst lokalt, uten å måtte oversende noe til sentrale myndigheter for endelig «dommeravgjørelse» der. Sponheim understreker at Hordaland er et forsøksfylke der fylkesmannen har fått i oppgave å samordne de 22 statlige instansene med innsigelsesrett, og sørge for at tidsfristene i planprosessen overholdes."

Den forsøksordningen Sponheim nevner ble satt i gang i seks fylker under den forrige regjeringen og det har vært så vellykket at regjeringen nå utvider den til flere fylker.

Effekten av dette er mye større enn disse tre "grepene" hver for seg og har ført til en ny og mer tillitsbasert måte å samarbeide på. Når alle vet at terskelen for å nå fram med klager er høyere enn før og lokaldemokratiet veier tyngre, er det færre som velger å klage. Og de klagene som kommer, og som selvfølgelig ofte har gode faglige begrunnelser, prøver man å finne løsninger på ved å snakke sammen og lage tilpasninger i stedet for å bruke departementet som "domstol". Bare 11 slike saker har kommet til departementet frem til 29. oktober i år mot 45 i fjor. Et godt eksempel på at politikk virker.

tirsdag 4. november 2014

Bortenfor digitalisering

Forbes Magazine hadde nylig en veldig interessant artikkel om utviklingen i musikksalget i USA. Nyheten er at ingen artister har solgt en million album i år, det som kreves for å et salgsdiplom i platina. Nå er riktignok mye av fjerde kvartal igjen, årets beste kvartal for musikksalg, men ting er annerledes nå og de blir ikke like bra som før.

I fjor hadde fem artister solgt over en million album på samme tidspunkt og ved slutten av året hadde alle på topp 10-listen passert millionen, Ja, hvert eneste år på 90-tallet og 2000-tallet har det vært nødvendig å selge godt over en million album for å komme inn på årets topp 10-liste. I 2000 solgte det mest populære albumet i USA 9,9 millioner mens albumet på 10-plassen solgte 4 millioner. I år er vi ikke i nærheten av slike tall.

Et album har riktignok passert millionen i år med god margin, soundtracket fra Disneys film "Frozen", og den selger nok enda mer når været blir kaldere, men den kom i 2013 og er dessuten en samleplate. Fordi fjerde kvartal som nevnt er den klart beste salgsmåneden kommer garantert Taylor Swifts nye album "1989" til å selge godt over en million, men om noen andre vil gjøre det er heller tvilsomt. En annen artikkel i Forbes går så langt som skrive om "Why Taylor Swift's '1989' Could Be The Last Platinum Album Ever".

Nå er det ikke nødvendigvis slik at musikkindustrien er i fritt fall til tross for slike illevarslende tall for albumsalg. Salgstallene fra Nielsen inkluderer både fysiske salg og nedlasting av filer fra iTunes og andre, men ikke streaming av musikk via tjenester som Spotify. Tallene Apple rapporterte for noen dager siden tyder på at musikksalget i iTunes har falt med 13 prosent siden begynnelsen av året . Mye tyder på at Spotify og tilsvarende tjenester er de store vinnerne.

Jeg mener at det mange i andre bransjer gjør lurt i å studere det som skjer i musikkbransjen akkurat nå. Ikke fordi det er noen nyhet at bransjer må utvikle helt nye forretningsmodeller når de rammes av digitalisering, det har skjedd med fotobransjen, bankene, avisene og flere andre, men fordi det musikkbransjen er oppe i nå viser at det er alt for enkelt å beskrive digitalisering som én enkelt overgang fra salg av noe fysisk til en ny digital modell som kommer i stedet. Digital lagring og distribusjon er ikke en ferdig modell, men noe som i mange tilfeller er starten på nye runder med utvikling av nye tjenester. Disse tjenestene utvikles i takt med at vi får smartere dingser, bredere bredbånd og et internett som vi kan koble oss til stort sett over alt.

Musikkbransjens utvikling viser hvordan digitalisering kan komme i flere bølger. I første runde midt på 80-tallet fikk vi digitale musikkfiler, men de ble lagret fysisk på CDer og var ikke mer forskjellige fra de gamle vinylplatene enn at de ble solgt i de samme platebutikkene. I 1999 kom Napster og i 2003 kom iTunes music store, der også distribusjonen av filene ble digitalisert. Men det var fortsatt slik at kundene kjøpte låter og album enkeltvis, i form av digitale filer. I oktober 2008 ble Spotify lansert som en abonnementsbasert tjeneste der man tar skrittet fullt og lar kunden kjøpe tjenesten lytting til musikk i stedet for å kjøpe produktet mp3-fil.

At ikke alle er begeistret for denne siste utviklingen fikk vi en ganske spektakulær bekreftelse på mandag da høstens store superstjerne Taylor Swift plutselig trakk hele katalogen sin fra Spotify. Ikke bare den nye albumet "1989", men også alt hun har gitt ut før, inkludert det forrige albumet Red som er spilt i alt 260 millioner ganger siden det ble lagt ut på Spotify i mai 2013, men som også da var åtte måneder etter at albumet ble gitt ut. Taylor Swift skrev en kronikk i Wall Street Journal i sommer der hun sier ganske klart fra hva hun mener om gratis musikk. I et av avsnittene skriver hun:

"Music is art, and art is important and rare. Important, rare things are valuable. Valuable things should be paid for. It's my opinion that music should not be free, and my prediction is that individual artists and their labels will someday decide what an album's price point is. I hope they don't underestimate themselves or undervalue their art."

Det er ikke vanskelig å slutte seg til dette på et prinsipielt nivå. Utfordringen er å konkretisere det i form av nye digitale tjenester som både gir kundene den brukeropplevelsen de er ute etter og samtidig gjør det mulig å leve av musikken.

søndag 2. november 2014

Flere kristne enn kommunister

Kina er et kommunistisk land der både partiet og de offentlige styringsorganene som springer ut av partiet offisielt er ateistiske, Da skulle man jo tro at det er millioner av kommunistiske partimedlemmer i Kina, mens det er få som utøver en religion og forsvinnende få som tilhører kristendommen som står så sterkt i den vestlige verden.

At virkeligheten noen ganger er helt forskjellig fra det offisielle bildet får vi et fascinerende eksempel på i The Economists briefing om "Religion in China - Cracks in the atheist edifice". Her kan vi lese at mens kommunistpartiet har omkring 87 millioner medlemmer så er antall kristne i kraftig vekst og har kanskje allerede passert antall kommunister. The Economist skriver:

"It is hard even to guess at the number of Christians in China. Official surveys seek to play down the figures, ignoring the large number who worship in house churches. By contrast, overseas Christian groups often inflate them. There were perhaps 3m Catholics and 1m Protestants when the party came to power in 1949. Officials now say there are between 23m and 40m, all told. In 2010 the Pew Research Centre, an American polling organisation, estimated there were 58m Protestants and 9m Catholics. Many experts, foreign and Chinese, now accept that there are probably more Christians than there are members of the 87m-strong Communist Party. Most are evangelical Protestants."

Det at protestantismen vokser er for øvrig ikke noe som er unikt for Kina. Det er også en sterk vekst mange andre steder i verden, som Latin Amerika, Sør Korea og Vietnam. I Vietnam har det i mange år vært mulig å kombinere medlemskap i kommunistpartiet med det å tilhøre en religion. Det er fortsatt ikke tillatt i Kina, men i følge The Economist er det ikke alltid så lett å håndheve det:

"Meanwhile, acts of defiance are increasing. A mid-ranking official in a big city was recently told that her Christian faith, which was well known in the office, was not compatible with her party membership and she would have to give it up. She politely told her superiors that she would not be able to do that, and that her freedom of belief was protected by the Chinese constitution. She was not fired, but sent on a remedial course at a party school. She is now back at her job, and says her colleagues often come to her asking for prayer."

torsdag 30. oktober 2014

Et næringslivsvennlig Norge

Doing Business 2015
Svartmaling er en populær aktivitet, ikke minst i disse statsbudsjettider der mange, også i næringslivet, mener at de er oversett eller nedprioritert. Det er færre som reiser seg og sier at det er mye som er veldig bra her i Norge. Jeg ble derfor glad da jeg så at Innovasjon Norges nye direktør Anita Krohn Traaseth brukte et av sine første blogginnlegg i sin nye rolle til å slå fast nettopp det i et innlegg om "Snikoptimisme og fremtidstro".

Der skriver hun at EUs innovasjonsindeks plasserer Norge langt nede på sin liste, men stiller spørsmålstegn ved om det kan være riktig. Og hun bruker blant annet en bloggpost jeg skrev i 2010, "Bedre måter å måle innovasjon", der jeg etterlyste en modernisert indeks som i større grad tar høyde for den næringsstrukturen vi faktisk har, ved å måle innovasjon i tjenester, design og forretningsmodeller, og ikke bare nye produkter. Når jeg blir minnet om gamle innlegg her på bloggen er jeg dessuten veldig fornøyd med at at jeg i min gamle jobb ikke drev så mye med svartmaling, men var mer opptatt av hva vi må satse på for å mestre omstilling og bli enda bedre.

Anita Krohn Traaseth understreker i sin blogg to viktige grunner til at vi har gode forutsetninger for å lykkes med næringsliv her i Norge, på tross av et høyt kostnadsnivå. Den ene er at vi har en av verdens ledende kunnskapsbaserte økonomier som blant annet har transformert tradisjonelle råvarebaserte næringer som olje-, gass. og sjømatproduksjon til verdensledende kunnskapsnæringer. Vi har også et økende mangfold av innovative og kunnskapsintensive bedrifter i andre bransjer som bidrar til at Norge har en av de mest produktive økonomiene i verden.

Den andre grunnen til at vi har et godt utgangspunkt er at vi har et samfunn bygget på tillit. I bloggen beskriver hun dette slik:

"Norske arbeidstakere har en fantastisk evne til å ta initiativ og løse problemer på egen hånd, ofte uten å spørre sjefen om lov. Slikt kan virke urovekkende for dem som trives best med forutsigbarhet og kontroll, men gjør underverker når bedrifter møter en verden i kontinuerlig forandring. Tillit og frihet under ansvar er kjernen i endring, ikke klassisk kontrolltiltak og flere tellekanter."

Skal et næringsliv gjøre det bra må det også ha noen rammebetingelser fra det offentlige som gjør det mulig å lykkes. At dette fungerer ganske bra i Norge blir nå bekreftet i Verdensbankens nye rapport "Doing Business 2015 - Going beyond efficiency" der 189 land blir rangert etter hvor enkelt det er å drive en bedrift. Her er Norge på en svært sterk 6. plass, bak Singapore, New Zeeland, Hong Kong, Danmark og Sør Korea, men rett foran USA, UK, Finland, Australia og Sverige.

Hva er det som måles i denne rangeringen til Verdensbanken? Det er ganske mange forskjellige ting som alle er grunnleggende for det å drive næringsvirksomhet. Mye handler om i hvor stor grad myndighetene har et tillitsbasert forhold til bedriftene i landet i stedet for å drukne dem i byråkrati og tilsyn.

Indikatorene er delt inn i ti hovedkategorier. Den første handler om hvor raskt det går og hva det koster å etablere en ny bedrift. Norge gjør bra her og bedre enn i forrige undersøkelse. I Norge tar det fem dager, halvparten av OECD-gjennomsnittet. Andre kategori måler hva de koster og tiden det tar å få ulike offentlige tillatelser for arealbruk, bygg, utslipp, vann, avløp, helse osv. hvis man skal sette opp et lagerbygg. Flere ting kan forenkles i Norge, men også her går det rimelig bra med en 22. plass. Tredje kategori er tiden det tar å få tilkoblet elektrisitet til bedriften, som i følge undersøkelsen tar 66 dager i Norge.

Fjerde kategori er kostnaden og tiden det tar å tinglyse en eiendom. Her gjør Norge det meget bra, med bare en prosedyre og tre dagers behandling, mot 24 dager i gjennomsnitt i OECD. Femte kategori handler om rettigheter og tilgang til informasjon når det gjelder gjeld, kredittopplysninger osv, Sjette kategori gjelder beskyttelse av minoritetsaksjonærer i bedrifter og er et stort batteri av ulike indikatorer der Norge gjennomgående scorer høyt. Syvende kategori gjelder skatt, både hvor høy den er og hvor mye arbeid som må gjøres for å betale den. Selv om vi ikke har et lavt skattenivå er det i hvert fall enklere å betale skatt i Norge enn i mange andre land.

Åttende kategori ser på antall prosedyrer og kostnader knyttet til import og eksport av varer. Her gjør Norge det omtrent som OECD ellers. Niende område ser på hva som kreves av tid og penger når to parter havner i en konflikt om betaling i et kontraktsforhold. Mens det å finne en løsning i eksemplet som er valgt tar 280 dager og kostet 9,9 prosent av kontraktssummen i Norge, tar det 539 dager og koster 21,4 prosent av kontraktssummen i gjennomsnitts-OECD. Det tiende området gjelder kostnader og tid som kreves i konkursbehandlinger. Også her kommer Norge godt ut av sammenligningen.

Nå skal vi naturligvis ikke falle for fristelsen til å slå oss til ro med at alt er bra Mange andre land jobber hardt med å forenkle regelverk, fjerne unødvendig byråkrati, digitalisere arbeidsprosesser og legge til rette for at bedrifter skal følge seg velkomne. Det må også Norge gjøre, Det er fortsatt mye som kan bli bedre, blant annet jobber Kommunal- og Moderniseringsdepartementet med .forenklinger i plan- og bygningsloven og med å fjerne unødvendige tidstyver på andre områder som vil forenkle hverdagen ytterligere for næringslivet.