mandag 18. august 2014

Verdens beste universiteter

Siden 2003 har Shanghais Jiao Tong University publisert en årlig rangering av de beste universitetene i verden, kalt Academic Ranking of World Universities (ARWU). Dette er en av flere slike rangeringer, men er kanskje den som oftest siteres i media. Nå har nettopp 2014-listen over de 500 beste universitetene i verden blitt offentliggjort.

Toppen av listen er veldig stabil og veldig geografisk konsentrert. Det beste universitetet i verden er Harvard University. Rett bak følger Stanford, MIT og UC Berkeley. På femteplass finner vi første universitet som ligger at annet sted enn nær Boston eller San Franciso, University of Cambridge i England, før det fortsetter med flere fra USA. Ja, på de 18 øverste plassene ligger 16 universiteter i USA og 2 i UK, før ETH Zurich kommer inn på 19. plass. Beste asiatiske universitet, University of Tokyo, er på 21. plass.

Hvordan er det så med de norske universitetene? Universitetet i Oslo ligger på 69. plass, noe som er ganske bra (rektor Ole Petter Ottersen har blogget om det her), og en god del bedre enn UiO gjør det i andre rangeringer. Grunnen til forskjellen mellom rangeringene er at kriteriene er litt ulike, og at Shanghai-undersøkelsen blant annet vektlegger Nobelpriser, noe i UiO tjener på. De eneste andre norske universitetene på denne listen over de 500  beste i verden er NTNU og Universitetet i Bergen, som begge er plassert mellom plass nr 200 og 300.

Foran UiO på listen er det 41 universiteter i USA og 8 i UK, men bare 20 øvrige universiteter. Det kan jo være interessant å se på hvilke andre dette er: Det er tre sveitsiske, tre kanadiske, tre franske, tre tyske, to svenske (Karoliska og Uppsala), et australsk, et dansk (København) og et nederlandsk (Utrecht). Bak UiO på listen kommer de beste universitetene i for eksempel Finland, Belgia og Israel. Og de beste universitetene i land som Kina, Korea, Singapore, Italia og Spania kommer først når nr 100 på listen er passert.

Uansett om UiOs 69. plass er riktig, eller om en 185. plass på Times Higher Educations rangering stemmer bedre, er det alltid nødvendig å anstrenge seg for å bli enda bedre. Et spennende tiltak Univeristetet i Oslo har iverksatt er å be et internasjonalt Strategic Advisory Board vurdere måloppnåelsen i dagens strategi og si noe om hva som vil kreves for å nå dette ambisjonsnivået. De har nettopp levert sin rapport og anbefalingene der er såpass spissformulerte og interessante at jeg må komme tilbake til dem i en egen bloggpost om et par dager. Men som en smakebit kan jeg sitere det de innledningsvis sier i rapporten om dagens strategidokument Strategy 2020:

"The ambitious and demanding Strategy 2020 covers a broad range of targets and addresses the relevant challenges for a top university. However, while the targets are important, they cannot all be achieved. As it stands, Strategy 2020 is rather general: it fails to give clear directions and set clear priorities. In addition, the present performance of UiO appears not to be fully in line with the targets and level of ambition."

Det er med andre ord rom for både tydeligere strategier og klarere prioriteringer fremover, og jeg vil som nevnt komme tilbake og skrive litt om hva dette internasjonale panelet sier i en egen bloggpost.

søndag 17. august 2014

Dette bruker vi til å lese epost

Tross fremveksten av nye kommunikasjons-kanaler, som sosiale medier og chatprogrammer, har god gammeldags epost fortsatt en solid posisjon, både i arbeidslivet og privat. I følge Statistisk Sentralbyrås siste mediebaromenter (som jeg blogget om her) brukte 66 prosent av befolkningen epost en gjennomsnittsdag i Norge. Det er på samme nivå som i 2003. Og bruk av epost er mer jevnt fordelt aldersmessig i befolkningen enn mange andre medier.

Ting er likevel ikke så stillestående innenfor epost som disse brukstallene kan tyde på. I 2003 var epost noe vi leste og skrev på en (vanligvis stasjonær) internetttilkoblet pc, på jobb eller hjemme, og vi brukte vanligvis egen programvare for epost som var lastet ned og installert, som Microsoft Outlook eller Lotus Notes. I 2003 fantes nettbasert epost i form av Yahoo Mail og Hotmail, mens Gmail og AOL Mail kom først året etter. I dag er epost med oss over alt, og det er smarttelefonen som er blitt det aller viktigste verktøyet.

Et selskap som heter Litmus Software gjør et forsøk på å beregne noen utviklingstrekk når det gjelder epost (de selger også analyseprogramvare). I oppsummeringen av 2013 kom de til at 51 prosent av all epost ble åpnet på en mobil enhet, 29 prosent (ned fra 33 prosent året før) i en epostklient på PC og 20 prosent i et webmailprogram. Bryter vi ned den halvparten av eposten som ble åpnet mobilt ytterligere, ble 26 prosent av all epost åpnet på en iPhone, 12 prosent på en iPad og 12 prosent på en Androidenhet.

At iPhone/iPad er så mye større enn Android på bruk av epost er kanskje litt rart med tanke på at Android nå har langt større markedandeler (85 prosent i Q2 i år). Det kan kanskje ha med geografi og brukergrupper å gjøre, men det kan også ha med endringer i hvordan eposten er satt opp. Androidtelefoner legger stort sett ikke lenger opp til bruk av en egen innebygget Android epostklient, men oppmuntrer til bruk av Gmail. Dessuten har nok målemetoden alltid undervurdert Gmail fordi måling krever at eposten ikke har slått av bildevisninger, mens Gmail tidligere har hatt hatt bilder avslått som default. Endringer på dette gjør at Gmail nå klatrer kraftig på statistikkene.

Litmus Software måler hver eneste måned hvilke epostklienter/tjenester som øker og faller. Tallene for juli viser at folk som bruker epostklienten på iPhone åpnet hele 26 prosent av de 755 millioner epostene som ble tracket. På andreplass er Gmail med 13 prosent markedsandel. Tredjeplassen har gode gamle Microsoft Outlook, en langvarig favoritt på mange arbeidsplasser som finnes i flere ulike utgaver, med 13 prosent. På de neste plassene er Apples epostklient for iPad (12 prosent) og Apple Mail som brukes på PC (8 prosent).

Hvor er gode gamle Hotmail og Yahoo Mail blitt av, tjenestene som som startet hele overgangen til mail på web? De er med fortsatt. Hotmail ble lansert i 1996 og ble kjøpt opp av Microsoft i 1997. Fra 2012 har Microsoft lagt opp til at gamle brukere av Hotmail, MSN, Windows Live osv skal bruke den nye webtjesten Outlook.com, som også er gratis i bruk og inkluderer gratis lagringsplass (men ikke må forveksles med Microsofts epostklient Outlook som er installert software og har en lang historie tilbake til Office 97, og til og med versjoner som kunne kjøres i MS-Dos og Windows 3.1). Outlook.com har nå en markedsandel på 5 prosent, godt under det Hotmail en gang hadde. Og gamle Yahoo Mail, som ble lansert som Rocketmail i 1997 og kjøpt av Yahoo samme året, har 5 prosent markedsandel, tross mange prøvelser de siste årene.

Bare i løpet av noen få år har landskapet endret seg enormt. Jeg fant en bloggpost om to ulike undersøkelser fra tidlig 2010, det vil si mindre enn fem år siden. der den ene er fra samme selskap. Da var markedsandelene for epost slik: 1) Microsoft Outlook (ulike versjoner): 43 prosent, 2) Hotmail (i dag outlook.com): 17 prosent, 3) Yahoo Mail: 13 prosent, 4) Gmail: 5 prosent og 5) Apple Mail: 4 prosent. Først på 6. plass kom iPhone Mail den gang, også med 4 prosent.

Et stort bedre bilde på hvor enorme endringene er i våre digitale brukervaner akkurat nå er det vanskelig å tenke seg. På under fem år har mobil mailbruk gått fra nesten ingen ting til over halvparten. Og dette gjelder som nevnt bare god gammeldags epost, for andre tjenester skjer nok utviklingen enda raskere. Det betyr at at man ikke bare må huske på tilrettelegging for mobile brukere når man lager nye digitale løsninger. Man bør ha som utgangspunkt at mobil bruk har blitt det normale.

lørdag 16. august 2014

17 britiske dialekter

Tidligere i år postet jeg en fin video jeg fant på Open Culture med en gjennomgang av 14 britiske dialekter på 84 sekunder. Men nå har Open Culture postet en ny video som er enda bedre, der programleder Siobhan Thompson på imponerende vis snakker seg gjennom 17 britiske dialekter på omtrent 5 minutter. På den tiden rekker hun å vise hvor på kartet vi er og nevner noen kjente personer som snakker den aktuelle dialekten.



Hun starter med "BBC-engelsk" og er etter det innom London, Norfolk, West Country, Cardiff, Gwynedd, Birmingham. Liverpool, Preston, Yorkshire, Newcastle, Edinburgh, Glasgow, Inverness, Belfast og Dublin.

fredag 15. august 2014

Bortgjemte musikalske perler (30)

På vei inn i helgen fant jeg noen gode tips om flere bortgjemte musikalske perler som kan letes frem på YouTube. De står i artikkelen "20 insanely great David Bowie songs only hardcore fans know" i Rolling Stone Magazine. Det er jo en overskrift som virkelig pirrer nysgjerrigheten, og det mye bra der, selv om ikke alt er helt bortgjemt Jeg har vel i hvert fall hørt sangene på listen som er tatt fra albumene mellom Hunky Dory i 1971 og Let's Dance i 1980, det vil si litt under halvparten av sangene, men før og det etter denne storhetstiden til David Bowie er det noen bra nye bekjentskaper.

Sangen som topper listen er "Hallo Spaceboy" fra albumet "Outside" fra 1995, i et tiår der Bowie var langt unna gammel standard, men denne sangen fortjener å bli løftet frem. Dette er dessuten en bra alternativ versjon han laget sammen med Pet Shop Boys:



Jeg tror Rolling Stone overdriver litt når de hevder at det bare er hardcore fans som kjenner flere av sangene. Jeg vil tro at sanger som "Andy Warhol" fra Hunky Dory, "Stay" fra Station to Station, "Always crashing in the same car" fra Low "Fantastic Voyage" fra Lodger, og "Teenage Wildlife" fra Ashes to Ashes er rimelig godt kjent, men det er fint å bli minnet om at de finnes og hvordan de ble laget. For eksempel skriver Rolling Stone dette om "Stay" fra Station to Station:

"Station to Station is an album that takes three or four listens before its genius truly sinks in, which might explain why the hardcores cling to it so tightly while many casual fans are barely aware the thing exists. Every song is amazing, but the most overlooked track is "Stay," a six-minute soulful number that no doubt was the product of illicit substances and very little sleep."

onsdag 13. august 2014

Skipsbygging som indikator

Nettutgaven til The Economist hadde for noen dager siden en fascinerende graf som viser hvilke land som har dominert verdens skipsbygging fra starten på 1900-tallet og frem til i dag. Som en ser har det skjedd enorme endringer i styrkeforholdet i denne industrien. Men det kan være på sin plass med noen ord om skipsbygging som indikator på suksess:

På den ene siden er det utvilsomt en sammenheng mellom økt økonomisk styrke, politisk makt og verftsindustriens størrelse. Ved inngangen til forrige århundre bygget Storbritannia over halvparten av skipene i verden. Ved utgangen av århundret bygget Japan og Sør Korea til sammen omkring 70 prosent av skipene. I årene som har gått etter 2000 har Japans andel krympet, mens Kina nå står for 35 prosent av byggingen. Underveis har Storbritannia, Europa og USA (først og fremst under verdenskrigene) gått fra store andeler til nesten null.

Det problematiske med skipsbygging som indikator på industriell suksess er at industrien har vært så utsatt for proteksjonisme og subsidier fra statskassene at det ikke nødvendigvis måler hvem som har den mest konkurransedyktige industrien og burde vunnet konkurransen om oppdragene. Skipsbygging er fremdeles ganske arbeidsintensivt og det å ha full fart på verftene kan gi så en politisk gevinst som er såpass stor at det er fristende å oppnå det på andre måter enn å la næringslivet delta i en konkurranse på like vilkår.

Dette er langt fra noe nytt fenomen.. The Economist skriver i en artikkel om temaet at også Adam Smith var bekymret for mye proteksjonisme og manglende konkurranse innenfor skipsbygging:

"Protectionism in shipping is centuries old.(...) a system of subsidies developed under Elizabeth I. Rewards were based on tonnage of ship, and included “bounties” paid to fishing boats heading for the North Sea in search of herring. Adam Smith provided an early economic analysis in “The Wealth of Nations”, lamenting: “It has, I am afraid, been too common for vessels to fit out for the sole purpose of catching, not the fish, but the bounty.” The handouts distorted the shipbuilding industry, resulting in an oversize fishing fleet and a misallocation of resources. Far from avoiding the distortion Smith spotted, governments have been keen to nurture it."

Så selv om grafen sier ganske mye om flytting av økonomisk makt i verden og om en eventyrlig velstandsutvikling i Asia, sier den også noe om at WTO og alle vi andre som er opptatt av en rettverdig verdenshandel, gjennom likere rammebetingelser og mer frihandel, fortsatt har en stor jobb å gjøre.

tirsdag 12. august 2014

Bortgjemte musikalske perler (29)

Sangen "Knockin' on heaven's door" ble skrevet og utgitt av Bob Dylan i 1973 til soundtracket til filmen Pat Garrett and Billy the Kid og er med på albumet med samme navn. For de som vokste opp på 90-tallet var det ikke Bob Dylans versjon, men Guns and Roses versjon av sangen som gjaldt. Den ble med på albumet Use Your Illusions II og ble sluppet som en singel som gikk helt til nr 2 på singellisten i UK. Adskillig mer bortgjemt er denne versjonen som Bruce Springssteen fremfører.



Springsteen har så vidt jeg vet aldri spilt inn sangen på plate, men den er å finne i en video på YouTube fra en konsert på Cafe Eckstein i Berlin i 1995, sammen med et tysk band.  Det tyske bandet tror jeg ikke er spesielt kjent, i hvert fall ikke utenfor Tyskland, men de fungerer veldig godt sammen med Bruce Springsteen..

søndag 10. august 2014

Tidenes 20 mest populære på TED

Nettstedet TED.com og det tilhørende konferansekonseptet har blitt en internasjonal suksess. Det har etter hvert også oppstått lokale filialkonferanser i flere land, blant annet TEDx Oslo. De korte og poengterte innleggene på TED.com får ofte en helt formidabel spredning via sosiale medier og bidrar i noen tilfeller til å sette dagsorden.

Men, som med så mye annet på nettet, kan det bli så mye av det gode at man ikke finner frem. Og hvor skal folk som er nye på dette nettstedet egentlig begynne? Jeg kom over en smart nettside de har laget som kan være til hjelp for både nye og mer erfarne brukere av TED. Det er rett og slett en oversikt over de 20 mest populær foredragene gjennom tidene, målt i antall personer som har sett på dem. Det er et veldig smart sted å begynne.

Ikke overraskende er et av Hans Roslings foredrag (og fantastiske visuelle fremstillinger av statistikk) om utviklingsland og utviklede land med. Det samme er Ken Robinson foredrag om skoler som dreper kreativitet og Simon Sinek om ledere som klarer å inspirere. Et litt mer overraskende bidrag, men som jeg husker var veldig bra, er modellen Cameron Russel som snakker reflektert og klokt om "Looks aren't everything. Believe me. I'm a model".

På et nettsted der innslagene dekker et utrolig mangfold av både akademiske fagområder og bransjer i arbeidslivet, er det interessant å se at topp-20 listen likevel har en konsentrasjon rundt en del psykologiske og relasjonelle temaer, som hva som kan skape mer kreativitet, lykke og ikke minst motivasjon. Fleretallet av videoene på denne topp 20-listen har jeg ikke sett på før og min nysgjerrighet har i hvert fall blit pirrett av foredragstitler som "How to spot a liar". "Your body language shapes who you are" og "The power of introverts" (et viktig og spennende ledelsestema også for oss som tilhører de ekstroverte). Både de og noen til har havnet på listen over ting jeg skal se på når jeg får tid.

Og for de ivrigste som kommer gjennom denne listen raskt, kan jo neste trinn være å studere foredragene i spillelisten som heter "Ten surprisingly viral TED talks". Der ser det ut som både sopp, søvn og blekkspruter er er med blant temaene.

lørdag 9. august 2014

Bortgjemte musikalske perler (28)

Dagens bortgjemte musikalske perle, fisket frem fra YouTube, er Lana Del Reys versjon av klassikeren "Blue Velvet". Den ble opprinnelig skrevet i 1950 og spilt inn på plate første gang av Tony Bennet, som nådde topp 20 på singellisten, men den mest kjente versjonen er Bobby Vintons cover fra 1963 som gikk helt til førsteplass på singellisten. Lana Del Reys versjon var en del av H&Ms reklamekampanje høsten 2012 og musikkvideoen var identisk med H&Ms TV- og kinoreklame.



Om denne reklamefilmen gikk på TV eller kino i Norge i 2012 er jeg ikke sikker på, men den ble i hvert fall brukt i mange land. Lana Del Rey var frontfigur for H&M i flere reklamekanaler. Og som en ser og hører passer jo Lana Del Ray perfekt i denne retro-rollen. Men for oss som er gamle nok til å huske 80-tallet er det nok koblingen til filmen "Blue Velvet" fra 1986, regissert av David Lynch, som er den versjonen vi kommer til å huske best. I følge filmnettstedet IMDb var det litt frem og tilbake om hvilken versjon av sangen "Blue Velvet" som skulle brukes til filmmusikken. Angelo Badelamenti laget en ny versjon som de ønsket at Bobby Vintons skulle synge, men endte til slutt opp med å bruke den originale Bobby Vinton-innspillingen fra 1963. IMDb skriver:

"After Badalamenti delivered, the filmmakers invited Vinton into a studio to re-record vocals for his famous song. It had to be arranged two and a half keys lower because of Bobby's changed vocal range. David Lynch heard the new recording, liked it, but thought that it would not work as well as the original version and finally convinced the producers to shell out the extra money for using it."

En ytterligere kuriositet når det gjelder TV-reklame er at Bobby Vintons versjon av "Blue Velvet" også ble brukt i en TV-reklame, for Nivea i Storbritannia i 1990. Det bidro til at sangen gikk til nr 2 på hitlistene i UK, 27 år etter utgivelsen. Koblingen mellom resirkulerte hitlåter og TV-reklame er i det hele tatt ganske interessant, og noe jeg tidligere har blogget om her (om The Smiths og om Johnny Rottens smørreklame), her (om Blondies "Maria" og bingoreklame) og her (om Annie Lennox "Shining Light").

fredag 8. august 2014

Bortgjemte musikalske perler (27)

Jeg må innrømme at jeg kom ganske tilfeldig over denne for noen dager siden og at jeg ikke visste at det eksisterte noen duett mellom Morrissey og Siouxsie på plate. Ja, jeg hadde nok holdt det for temmelig usannsynlig at akkurat de to skulle finne hverandre i en romantisk duett, men utgivelsen finnes. Den heter "Interlude" og kom i 1994, og her er det hele dokumentert på YouTube (riktignok med en meget ikke-offisiell video):



Prosjektet kom i stand da Morrissey tok initiativet til at de skulle synge en sang sammen og sendte Siouxsie en kassett med noen aktuelle coverlåter han ville at hun skulle velge fra. Hun var positiv og valgte ut "Interlude". Innspillingen i studio gikk bra, men da singelen så skulle lanseres, og det ble nødvendig å lage en musikkvideo, skar det seg helt mellom de to. De ble ikke enige om innholdet og det endte med at den aldri ble spilt inn noen video. Dette gjorde også at selve markedsføringen av singelen ble ganske begrenset, men til tross for dette klatret sangen til 25. plass på den britiske singellisten .

torsdag 7. august 2014

Høyre- og venstrevridde byer

The Economist har laget en morsom graf i nettutgaven som viser hvordan befolkningen i de største byene i USA plasserer seg på den politiske høyere-venstre skalaen. Materialet er hentet fra en ny forskningsrapport som undersøker i hvor stor grad de lokale folkevalgte myndighetene er i takt med befolkningens politiske preferanser. Rapporten finner at det er et bra samsvar mellom flertallets holdninger og politikken som føres.

Men hvilke byer er så de mest venstrevridde? Og hvilke er de mest høyrevridde av de 68 byene i USA med over 250 000 innbyggere?

Kanskje ikke så veldig overraskende toppes listen over de som plasserer seg lengst til venstre av San Fransisco, foran Washington DC og Seattle. Andre kjente byer med topp 10-plasseringer er Boston, New York, Minneapolis og Detroit. Chicago er nummer 11. Listen over de mest høyreorienterte byene toppes av Mesa, Arizona foran Oklahoma City, Virginia Beach og Colorado Springs.

Dette er vel resultater som stemmer brukbart med det vi på utsiden tror om USA. Men det er en ting som fortjener en kommentar og som har med den politiske geografien i USA å gjøre. Som en ser ligger mange flere store byer til venstre for midtstreken i grafen enn til høyre for midtstreken (bare 11 av 68 byer er til høyre for midten). Dette er ikke kommentert i forskningsrapporten, men det har åpenbart med at midtstreken er det politiske sentrum for hele USA.Fordi konservatismen i USA står sterkere i forstedene enn i byene, og aller sterkest i noen av de mest spredt befolkede områdene, havner mange av de største byene helt ute på venstre side av grafen.

Det kan også være greit å minne om at i forhold til norske politiske forhold er det ikke bare slik at den politiske skalaen er forskjøvet (sentrum er lenger til høyre i USA enn i Norge), men det er også slik at den politiske geografien by-land er omtrent motsatt. I Norge står AP og SP relativt sterkere i mange spredt befolkede områder, mens de aller fleste store byene i Norge har i dag borgerlig styre.

mandag 4. august 2014

Sandvika, Kolsås og Claude Monet

Claude Monet-maleri med Løkke Bro og Kolsåstoppen
Mine gamle hjemtrakter i vestre Bærum har dessverre havnet i nyhetsbildet i det siste fordi noen lokale ungdommer har blitt radikale islamister og reist til krigen i Syria. At disse unge menneskene ikke er representative for verken de innfødte eller de tilflyttede på steder som Sandvika, Dønski og Kolsås skjønner jo egentlig alle. Men det kan jo for ordens skyld være greit å minne om at dette er flotte bomiljøer som dessuten tilbyr kort reisevei til jobb- og utdanningsmuligheter og kulturtilbud i blant annet Oslo, Fornebu, Asker og Drammen, i tillegg til det som finnes helt lokalt.

Spennende lokalhistorie finnes det også i denne delen av verden, der store ting ofte har vært drevet frem av folk som kom utenfra. Jeg har tidligere blogget om industrigründeren Caspar Donato Brambani som kom til Sandvika i 1870 og etablerte flere industrivirksomheter, blant annet kalkfabrikker, teglverk og takstensfabrikker. I 1892 kjøpte Brambani Brønnøya for å bygge en stor kalkovn og i årene 1896-1905 var han den første formannen i Sandvika Vel. Bærum Bibliotek har en egen nettside der de forteller mer om Brambanis liv og virke. Brambanigården er nyere og ligger sentralt i Sandvika, rett over veien fra rådhuset. I BAKgården på baksiden er det uteservering og et eget kulturprogram fra mai til slutten av august.

En annen som både har satt spor etter seg lokalt og også satt vestre Bærum på kartet internasjonalt er den franske maleren Claude Monet. Han bodde i vestre Bærum vinteren 1895 og laget mange malerier med motiver fra Sandvika-områder. Som man kan se på denne kunstbloggen med oversikt over Monets malerier i denne perioden, dukker Løkke bro i Sandvika opp på mange bilder. Det samme gjør Kolsåstoppen. Og på bildet over er både Løkke Bro og Kolsåstoppen med i samme bilde, et motiv han malte i flere versjoner. I dagens Sandvika finner vi både Claude Monets Allé, som går fra kulturhuset og forbi Sandvika Storsenter og Claude Monets Plass.

Løkke bro er der fortsatt, nesten på samme sted som da Monet malte den. Den ble bygget i 1829 og var Norges første støpejernsbro. Helt frem til 1977 var den en del av hovedveien (først Drammensveien, så Ringeriksveien) gjennom Sandvika. Da ble den erstattet av en mer moderne bro, og flyttet hundre meter høyere opp Sandvikselven der den fungerer som gangbro ved Sandvika videregående skole. Huset helt til høyre i Claud Monets maleri ble bygget i 1894 og står fortsatt. Det heter i dag Monethuset Restaurant og Selskapslokale og huser også den relativt nyåpnede tapasrestauranten La Casa Monet tapas bar. Den har jeg foreløpig ikke hatt mulighet til å teste.

lørdag 2. august 2014

Bortgjemte musikalske perler (26)

Denne bortgjemte perlen er en coverversjon Annie Lennox gjorde i 2009 av "Shining Light", en sang som opprinnelig ble skrevet og fremført i 2001 av det nord-irske indiebandet Ash (og som finnes på YouTube her). Annie Lennox tok sin versjon av "Shining Light" med som en av to nye låter på samlealbumet The Annie Lennox Collection og ga den også ut som en singel som klatret til nr 39 på den britiske hitlisten. Det var den første (og eneste) topp-40 plasseringen hennes på den britiske singellisten som soloartist siden 1995.



Selv om låten er bortgjemt i den forstand at den ikke finnes på noe ordinært album Annie Lennox har gitt ut, har den ikke vært helt usynlig. Våren 2011 dukket den opp i en TV-reklame for Lindex, som jeg synes ofte er flinke til å velge ny musikk til reklamefilmene sine, og i dette tilfellet bidro de kanskje til at flere oppdaget både Annie Lennox og Ash.