søndag 2. august 2015

Lang musikk til lange feriedager (33)

Av en eller annen grunn jeg i dag er usikker på, jeg antar at jeg må ha lest det et sted, så trodde jeg at Bruce Springsteens fem album/trippel CD box-set fra 1986 med liveopptak var en kjedelig og litt steril sak. Derfor har jeg latt være å laste den ned, med unntak av "Because the Night" som lenge ikke fantes noe annet sted. Men nå har jeg hørt ordentlig på hele, i alt 40 låter, og innser at jeg har tatt grundig feil. Dette må være et av de beste livealbumene som noen gang er laget.

Bruce Springsteens "Live/1975-85" kom ut i 1986, litt etter braksuksessen med "Born in the USA"-albumet. Noen vil vel si at det var veldig sent for en artist som for lengst hadde et rykte for å ha både legendariske og lange konserter. Men når denne boksen først kom så inneholdt den liveopptak, i mer eller mindre kronologisk rekkefølge, fra noen utvalgte konserter fra 1975 til 1985, noe som også gjør det mulig å høre utviklingen hans som liveartist i perioden frem til de gigantiske stadionkonsertene midt på 80-tallet.

Hvis vi tenker at denne boksen i sin tid bestod av ti sider med vinyl (det spiller jo ikke noen rolle når man har musikken digitalt, men det gir jo en grei inndeling og i 1985 var vinyl det dominerende) består de tre første sidene av sanger fra konserter fra 70-tallet. Det hele begynner med "Thunder Road" i et opptak fra 1975 og det er meget bra versjoner av "Spirit in the night" og "Backstreets" fra en konsert på Roxy Theatre i Los Angeles i 1978, der mye av dette materialet er hentet fra.

Fjerde og femte plateside er fra "konserter i The River"-perioden i 1980-81 og åpner med en stor allsangversjon av "Hungry Heart" og fortsetter med blant annet "Two Hearts", "Cadilac Ranch", "You can look, but you better not touch", "Badlands", "Because the Night", "Darkness on the Edge of Town" og "Racing in the Street". Virkelig stor musikk. Og så roer det litt ned på sjette plateside.

De fire siste sidene er, med et lite unntak, fra store arenakonserter i 1984 og 1985, etter suksessen med albumet "Born in the USA". Der er det en enorm versjon her av "The River", innvevd i en fortelling om samtaler mellom Bruce og faren hans. Og vi blant annet høre "The Promised Land", "Cover Me" og "Born to Run", før det hele avsluttes med et opptak fra 1981 der Bruce Springsteen synger Tom Waits sang "Jersey Girl" på hjemmebane på Meadowlands Arena i New Jersey. Det er som sagt litt vanskelig å forstå at jeg har vært i tvil om at dette er et veldig bra live box-set.

Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look the straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!
26. Bob Dylan: Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10
27. Siouxsie and the Banshees: Downside Up
28. Bob Dylan: The Witmark Demos 1962-64 - The Bootle series vol. 9
29. Prefab Sprout: The Collection
30. The Clash: Hits Back
31. The Cardigans: Best of

lørdag 1. august 2015

6-2 sangen

Vel, man blir jo i godt humør når Stabæk vinner, og i ekstra godt humør når det skjer mot Vålerenga, denne gangen med et overbevisende 2-0. Og så minnes man noen tidligere oppgjør, i hvert fall de som endte godt for Stabæk. Stabæks første hjemmekamp i tippeligaen noen gang var mot Vålerenga høsten 1995 og endte med et tap. Men mest legendarisk for oss som holder med Stabæk var den siste hjemmekampen på Nadderud i oktober 2008, før flyttingen til Telenor Arena, da Stabæk vant 6-2 over Vålerenga og sikret sitt eneste seriegull. Etter den kampen ble det til og med laget en egen 6-2 sang med musikkvideo til.

fredag 31. juli 2015

Lang musikk til lange feriedager (32)

Dette med lang musikk gir, som nevnt opp til flere ganger i sommer, både mulighet til å rekapitulere eller gå mer i dybden med artister man kjenner godt fra før, men også mulighet til å utforske ting man ikke kjenner eller har hørt så mye på før.

Og i den siste kategorien kommer definitivt australske The Church, et band som har gitt ut album siden 1981, i post-punkens gullalder, og som når de blir nevnt, noe som kanskje ikke er så ofte, er det sammen band som Echo and the Bunnymen, Psychedelic Furs og the Smiths. The Church fikk aldri det helt store gjennombruddet utenfor Australia. Såvidt jeg vet eksisterer bandet fortsatt, men jeg har aldri brukt tid på å sette meg inn i hva The Church handler om. Før nå.

Inngangsporten er singelsamlingen "Deep in the Shallows - The classic singles collection" som kom ut i 2009 og inneholder 34 låter som mellom 1980 og 2009 ble gitt ut som singler. Nå er jo det bare en brøkdel av alle sangene til et band som har gitt ut 21 studioalbum, og det kan sikkert være andre ting de har gjort som er bra, men dette er en ypperlig innføring. At the Church ikke ble like store som U2, R.E.M.  eller Simple Minds kan man for så vidt forstå, de hadde ikke samme kommersielle gjennomslagskraft, men det er mye bra låter her som kunne fortjent et betydelig større publikum også utenfor Australia.

Noen sanger som fortjener å bli nevnt spesielt er "The Unguarded Moment", "Reptile", "Under the Milky Way" (som også ble en liten hit i USA), "Ripple", "Welcome" og "Numbers".  Og ja, 34 sanger er egentlig litt for kort. Det bør være minst 40 sanger når et slikt samlealbum skal holde en dag på stranden. Men sangene her er til dels ganske lange. Dessuten kan det være greit å ha noe som er passe langt når været gjør at strandturen blir litt kortere enn planlagt.

Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look the straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!
26. Bob Dylan: Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10
27. Siouxsie and the Banshees: Downside Up
28. Bob Dylan: The Witmark Demos 1962-64 - The Bootle series vol. 9
29. Prefab Sprout: The Collection

30. The Clash: Hits Back
31. The Cardigans: Best of

torsdag 30. juli 2015

Gratis universitetskurs på nett

Man leser stadig om hvordan ikke bare e-læringsvirksomheter, men også store og anerkjente universiteter er i ferd med å ta ibruk internett som kanal for å tilby utdanning. Og da ikke bare som videoklipp fra forelesninger, men også som komplette kurstilbud. I noen tilfeller også kurs som gir en form for grad eller sertifisering når man har fullført.

Men hvordan finner man fram i denne jungelen av online kurs og undervisningstilbud fra universiteter over hele verden? Finnes det noen felles oversikt over det som finnes av tilbud? Ja, det fremragende nettstedet Open Culture, et nettsted for kultur- og utdanningsressurser og et et sterkt anbefalt nettsted i mange andre sammenhenger også, har tatt på seg å lage selve The master list over free online courses from top universities.  Den er kanskje ikke fullstendig når det gjelder alt som finnes i verden, men den har i hvert fall totalt 1150 ulike gratis online utdanningstilbud med i alt 35 000 timer video og lydfiler.

I en bloggpost som omtaler de siste oppdateringene av denne masterlisten nå i sommer, skriver Open Culture litt om hva listen inneholder av ulike tilbud. Det er for eksempel veldig mange kurs i humanistiske fag, informatikk og realfag, men som en vil se er det litt av hvert ellers også. De skriver i oppdateringen at:

"Right now you’ll find 133 free philosophy courses, 85 free history courses, 120 free computer science courses, 71 free physics courses and 55 Free Literature Courses in the collection, and that’s just beginning to scratch the surface. You can peruse sections covering Astronomy, Biology, Business, Chemistry, EconomicsEngineering, Math, Political Science, Psychology and Religion."

Og som nevnt er Open Culture et nettsted det kan være lurt å besøke av og til. Det er en gullgruve når det gjelder å finne lenker til YouTube-klipp, bilder og tekst om musikk, kunst og kultur. For eksempel denne som kom for noen dager siden om "7 female bass players who helped shape modern music".

onsdag 29. juli 2015

Edward Glaeser: Triumph of the City

Ja, den fulle og imponerende tittelen på denne boken er faktisk "Triumph of the City: How Our Greatest Invention Makes Us Richer, Smarter, Greener, Healthier and Happier", en imponerende opplisting av noe av det som er bra med verdens byer. Forfatteren mener at byer er menneskehetens viktigste innovasjon. Jeg har blitt anbefalt å lese den flere ganger, og i sommer hadde jeg endelig tid. Kortversjonen er at dette er godt lesestoff, særlig for alle som er opptatt av byer og byutvikling, i vid forstand.

Boken er på omkring 350 sider i papirversjon og er utstyrt med forsiden til venstre (jeg leser på Kindle og e-versjonen har en litt annen forside). Den går rett på sak i forordet og minner om at det ikke er plassmangel som gjør at over halvparten av verdens innbyggere bor i byer. Hele menneskeheten kunne fått plass i Texas, i hvert sin "townhouse", i følge Glaeser. Når byene vokser er det fordi byer er bra, på en rekke ulike måter, både for enkeltmennesker og samfunnet. Det er særlig i utviklingsland byene vokser raskt, men etter en periode, særlig på 70- og 80-tallet der byene krympet på grunn av blant annet avindustrialisering og kriminalitet, og folk flyttet ut til mer bilbaserte forsteder, er det nå slik at byene vokser igjen i vesten.

Men ikke alle byer vokser. I både Europa og USA er det eksempler på byer som ikke har lykkes, og bokens hovedformål er å reflektere over og eksemplifisere hva det er som gjør noen byer er mer attraktive enn andre, hvordan man håndterer både nedgang, og stor tilflytting, og hvordan man balanserer forholdet mellom byene og områdene rundt, med konkrete eksempler når det gjelder skolepolitikk, samferdselsinvesteringer, regulering av biltrafikk, arealpolitikk og regulering av ny bebyggelse, alle områder som har stor innflytelse på hvordan en by utvikler seg. Og Edward Glasers utgangspunkt er hele veien at det aller viktigste i byer er menneskene som bor der og ikke bygningene. Byene lykkes når de fungerer som koblingsbokser og markedsplasser. Der ulike erfaringer og ideer møtes slik at byer kan omstille og reise seg igjen:

"Just av globalization killed off New York's advantages as a manufacturing hub, it increased the city's edge in producing ideas. While there isn't much sewing left in New York, there are still plenty of Calvin Kleins and Donna Karans, producing designs that will often be made on the other side of the planet. Honda may have brought heartache to Detroit's Big Three, but managing the international flow of finance has earned vast sums for New York's bankers. A more connected world has brought huge returns to the idea-producing entrepreneurs..."

Boken er ikke veldig politisk i sin tilnærming, men fordi mange av de veivalgene den peker på besluttes av politikere, er det naturligvis mulig å være både enig og uenig i en del ting. Jeg tror de fleste vil finne ting i denne boken de både er enige i og uenige i på flere områder. Det interessante er refleksjonene han gjør rundt effektene av ulike veivalg på områder som spenner over temaer så forskjellige som fra tilhørighet til skolekrets til virkningen av å rentefradrag på lån. Da The Economist anmeldte boken tilbake i 2011 trakk de frem tre ting som i deres språkbruk "are likely to raise hackles", det vil si skape debatt.

Første område er urban fattigdom, som gjerne blir beskrevet som en av de store nedsidene ved storstilt urbanisering, særlig i utviklingsland. Edward Glaeser snur det på hodet og sier at de byene som trekker til seg mange fattige er suksesshistorier. Ja, det er store sosiale forskjeller i byene, men folk flytter til byene for å rømme vekk fra en fattigdom og elendighet som er mye større på landet. I byene er vanligvis helsetilstanden og jobbmulighetene langt bedre. Og de byene som lykkes med å løfte mange fattige ut av fattigdom trekker naturligvis til seg flere.

Andre område som skaper debatt er høyden på bygninger i byer. Glaeser argumenterer hardt med at det er fullt mulig å kombinere byliv på gateplan og høyere bygg på en god måte, ja faktisk er høye bygg mange steder en forutsetning for å bevare grønne arealer når det er sterk vekst. Dessuten blir boliger fryktelig dyre i byer som legger for strenge restriksjoner på ny og høyere boligbygging, noe som ikke er bra for bymiljøet. Og han vier stor plass på å eksemplifisere og tallfeste hvorfor miljøhensyn gjør at det særlig er i byene veksten må komme hvis verden skal unngå økende miljøproblemer.

Tredje område The Economist trakk frem er det amerikanerne kaller "sprawl", eller rettere sagt om det er bra med en utvikling der de bilbaserte forstedene rundt byene blir stadig mer omfangsrike, slik det for eksempel er i Houston, en av USAs raskest voksende byer. Glaeser kritiserer de som kritiserer Houston, og mener byen har gjort mye mer enn mange andre for å skaffe boliger familier har råd til å bo i og at mange av disse forstedene er blitt flotte boområder, men at problemet ligger i at både føderal og lokal politikk ofte bare fremmer vekst i slike områder og motvirker en større vekst i byene, der flere kunne tenke seg å bo hvis de hadde råd til det. Dessuten minner han om at det er en stor utfordring for miljøet dersom de raskest voksende byene i utviklingsland har en tetthet som er mer som Houston enn som New York. Glaeser skriver:

"Shanghai and Beijing, with their 20 million and 17 million inhabitants respevtively, are vast places about one tenth as dense as New York City and less than half as dense as Los Angeles. Car usage in both India og China is soaring".

Er man interessert i bypolitikk og byutvikling, liker å løfte blikket og se det store globale bildet, tåler at dette ikke er en forskningsrapport men en fortelling med eksempler og anekdoter og er forberedt på at man kan være uenig i enkelte ting underveis, så er dette en bok som trygt kan anbefales.

mandag 27. juli 2015

Tony Blairs råd til venstresiden

Etter at de tapte parlamentsvalget grundig tidligere i år er Labour i Storbritannia kastet ut i en ny ganske opprivende lederdebatt. For utenforstående fremstår den også som litt bisarr i og med at i hvert fall tre av de fire aktuelle lederkandidatene mener at det ikke var noe i veien med politikken eller partiprogrammet de gikk til valg på, de var bare ikke tydelige nok. Ja, en kandidat, Jeremy Corbyn fra ytre venstre fløy, mener at svaret ligger i å dreie politikken mye lenger til venstre. Og han får stadig større oppslutning fra egne partilag, sikkert til David Camerons store glede.

Nå mener jeg at et Storbritannia ledet av David Cameron er et bra alternativ, og at det slik sett ikke er så farlig om Labour bruker litt tid på å finne veien videre. Men jeg tror utfallet av denne lederstriden kan vise seg å være ganske viktig, blant annet fordi sentrum-venstre partier over hele Europa ser ut til å slite med noen av de samme politiske veivalgene for tiden. Og når de tradisjonelle sosialdemokratiske partiene mislykkes med å presentere en troverdig politikk er det ikke over alt borgerlige partier er i stand til å fylle rommet. Som vi har sett i Hellas kan det like gjerne være koalisjoner av venstrepopulister og kommunister som vinner fordi de kommer med uansvarlige løfter det er helt umulig å holde.

Det er nok dette som har fått Tony Blair til å kaste seg inn i lederdebatten i Labour med noen meget klare advarsler og anbefalinger. Han begynte innlegget han holde for tenketanken Progress i forrige uke med å slå fast noe som merkelig nok ikke har vært opplagt på britisk venstreside, at det er viktig å vinne valg:

"Twenty-one years ago yesterday I became leader of the Labour party. A lot has happened since then. We discovered winning successively. And now we have re-discovered losing successively. Personally I prefer winning. I could make a speech to you about how to win. You win from the centre; you win when you appeal to a broad cross-section of the public; you win when you support business as well as unions. You don’t win from a traditional leftist position."

Man kan sikkert mene mye om hva Tony Blair oppnådde i sin tid som statsminister og hvordan arven etter han så ut, men jeg har inntrykk at en del av den negativiteten rettet mot Blair, som mange av Labours aktive medlemmer og tre av lederkandidatene gir uttrykk for, stadig kommer i veien for evnen til å lage ny politikk tilpasset tiden vi lever i. Der man analyserer hva slags endringer verden opplever og hva dette vil kreve av omstilling i samfunnet og av fornyelse i politikken. Tony Blair har gode poenger fortsatt når han snakker om hvordan de aller største fremtidsutfordringene ser ut:

"The most important characteristic of this world is: the scope, scale and speed of change. Change defines it. Technology alone is a revolution with vast consequences for every sphere – business, public services, lifestyle and government. Globalisation is opening the world up, with attendant opportunities and of course risks. Individuals – partly through these changes – live quite differently, with infinitely more choice over their own life. Businesses grow and decline with bewildering speed, making a thriving entrepreneurial sector a necessity. Development of human capital becomes vital for the future economy. And the fallout from all this creates new problems – like social care for increased numbers of elderly – and new victims like those left behind or disadvantaged by the changes whirling round them."

Og Tony Blair sa dette om hvor svarene må ligge for et Labour som vil vinne valg:

"We won elections when we had an agenda that was driven by values, but informed by modernity; when we had strength and clarity of purpose; when we were reformers not just investors in public services; when we gave working people rights at work including the right to join a union, but refused unions a veto over policy; when we understood businesses created jobs not governments; and where we were the change-makers".

Sett fra utsiden kan det virke litt rart at folk blir provosert av denne type utsagn. Det er jo ganske opplagt at det er regjeringers og politikeres jobb å møte endringer i omgivelsene med omstilling og reformer for at landet skal få til nødvendig fornyelse. Og at det er innovasjon og investeringer i privat sektor som må være motoren når vi skal skape flere arbeidsplasser. Men for tiden er et slikt budskap kontroversielt i Labour, og den kandidaten som åpent støtter et reformprogram av typen Tony Blair argumenterer for har, i følge meningsmålingene som er gjort internt i Labour, minst oppslutning av de fire kandidatene. Slik det ser ut nå er det ikke mye som tyder på at Labour har tenkt å styre landet med det første.

søndag 26. juli 2015

Bortgjemte musikalske perler (42)

Som nevnt i gårsdagens bloggpost om The Cardigans finnes det en kobling til walisiske Manic Street Preachers som gir grunnlag for en egen kort bloggpost. Hvorfor det? Jo, det handler rett og slett om at Manic Street Preachers i 2007 ga ut sin egen sang "Your love alone is not enough" som singel, med tilhørende musikkvideo, og inviterte The Cardigans vokalist Nina Persson til å synge sammen med the Manics vokalist James Dean Bradfield. Både sang og musikkvideo ble som en ser riktig vellykket:



Publikum likte også sangen, i hvert fall i UK, der den gikk til andreplass på hitlistene. Nå var ikke suksess på listene i UK nytt for noen av disse artistene, The Cardigans var på hitlistene første gang i 1994 og hadde minst 10 listeplasseringer frem til 2005, med en andreplass som bestenotering. Manic Street Preachers er enda mer erfarne og imponerer med omkring 40 hitlisteplasseringer i UK mellom 1991 og i dag, inkludert noen førsteplasser. Men felles for begge de nevnte bandene er har gjort det godt i UK og til tider også i Nord-Europa ellers, men de har slitt med å slå i gjennom i USA, tross iherdige forsøk.

lørdag 25. juli 2015

Lang musikk til lange feriedager (31)

Som nevnt for noen dager siden da jeg utforsket Prefab Sprout, gir slike box-sets og større samlealbum en mulighet til å oppdage og utforske musikk man ikke kjenner særlig godt fra før. Dagens bidrag er også et eksempel på det, fra The Cardigans fra Jönköping i Sverige som fra midten av 90-tallet og omkring ti år fremover var godt representert på hitlistene, i hvert fall i perioder.

Det opplagte valget hvis man trenger en innføring er et album som ganske enkelt heter "Best of the Cardigans". I  normalutgaven har den bare 22 sanger, stort sett singlene bandet har gitt ut, men skaffer man seg "deluxe edition" som har 46 låter får man i tillegg en del b-sider og annet stoff som ikke er tilgjengelig på de seks ordinære albumene bandet har gitt ut. Det er en pakke det absolutt kan være verdt å bruke litt tid på.

Siden det er første del av denne samlingen som har de mest kjente sangene og mange av The Cardigans største hits kom relativt tidlig i karrieren, kommer poplåter man vet man har hørt på radio før ganske tett, som "Rise and shine", "Lovefool", "My favorite game" og "Erase/Rewind". Det som imidlertid er litt pussig med the Cardigans er at det virket som de ikke var helt fornøyd med det enkle og litt humoristiske popgruppe-imaget de fikk i begynnelsen og ville være noe mer avansert. Noe som kanskje førte til at at de i stedet falt mellom noen stoler. Nettstedet allmusic.com beskrev dette problemet slik i sin anmeldelse av albumet "Grand Turismo" fra 1998, der et par av de nevnte hitlåtene er:

"Instead of being happy with their success, they fretted about their artistic credibility, concerned that they were seen as merely a light pop band instead of an ironic pop band. This is usually a danger sign for any young band, since it results in a self-conscious departure from form."

Det som kom fra The Cardigans på 2000-tallet tror jeg derfor ikke like kjent, i hvert fall ikke utenfor Norden, men på "Best of" får man høydepunktene herfra, der noen absolutt er verdt å lytte til. Sanger som "You're the storm", "Live and learn", "Godspell" og "I need som fine wine and you, you need to be nicer" er riktig bra. På ekstrastoffet som utgjør deluxe-utgaven (egen CD i den fysiske versjonen) er det mest dårlige alternative versjoner og forholdsvis lite å trekke frem av positive ting, men på slutten kommer det noen litt mer ordentlige ting som "Hold me" og "For the boys", som jeg tror var b-sider til noen av sangene jeg har nevnt. Så skulle man lure på hva man har gått glipp av når det gjelder the Cardigans så er dette en fin oversikt. Man får også med en cover av Talking Heads "Burning down the house" som The Cardigans spilte inn sammen med Tom Jones,

En sang man imidlertid ikke får med på denne samlingen er sangen "Your love alone is not enough", som vokalist Nina Persson i the Cardigans gjorde sammen med Manic Street Preachers 2007, en sang som fortjener en et eget blogginnlegg ganske raskt i serien her om "bortgjemte musikalske perler".

fredag 24. juli 2015

Lang musikk til lange feriedager (30)

Akkurat nå føles det riktig å minne om at denne serien, med "box-sets" som er så lange at de holder en hel dag på en iPod på en badestrand i helgen eller en feriedag, er væruavhengig. Det er prinsippet om lang musikk som teller. Dessuten er det alltid godt vær et sted, og denne bloggen har lesere på mange interessante steder.

Dagens bidrag heter "Hits Back" og kom høsten 2013 som en slags The Clash "greatest hits", selv om det også har vært gjort et par ganger tidligere. "Hits Back" har 32 sanger og i sin "Deluxe edition" på iTunes har den i tillegg også 10 musikkvideoer, så totalen blir sånn sett 42 sanger. I stedet for å ta dem i kronologisk rekkefølge er de de første 24 sangene rett og slett studioversjonene av settlisten på en bestemt konsert i Brixton i 1982, og så har de lagt på ytterligere åtte sanger pluss musikkvideoer.

The Clash har tidligere gitt ut en samling i 2003 med 40 sanger som het "The Essential Clash", som dessverre hadde noen hull, og en stor boks som het "Clash on Broadway" med 63 sanger i 1991 (og som jeg blogget om her) som også dekker det viktigste på en bra måte. Det er først og fremst disse samlingene "Hits Back" er at alternativ til, men det må også nevnes at det samtidig som "Hits Back" kom ut i 2013 også ble gitt ut en større samling som heter "The Complete Studio Albums" med alle sangene fra fem studioalbum (de har for lengst visket det mislykkede "Cut the Crap" ut av historien), samt en gigantboks som heter "Sound System", med 205 sanger på 11 CDer og en DVD, og selges i digital versjon for 700 kroner på iTunes. Det er dit man må hvis man skal funne noe som aldri er utgitt før, men også der er det aller meste kjent stoff.

Men tilbake til "Hits Back", som dette egentlig skulle handle om. Er den bra? Utvilsomt. Hvem er den laget for? Ikke like opplagt i og med at alt er kjente sanger og alt er gitt ut før, men sannsynligvis er det for dem som på et eller annet vis har klart å gå glipp av The Clash før eller bare har hørt noen bruddstykker, for eksempel bare "London Calling" og "Should I stay or should I go?". På "Hits Back" får man også de andre store låtene på rekke og rad, som "White man in Hammersmith Palais", "Guns of Brixton", Armagideon time", "Train in vain", "The magnificent seven", "Straight to hell" osv. osv.

Så vil sikkert noen innvende at hele London Calling-dobbeltalbumet er så bra at det er man heller bør høre sangene der i riktig rekkefølge enn å ta ut noen sanger. Og så er det alltid mulig å diskutere om riktige sanger og nok sanger er tatt med fra "Sandinista", det utflytende, men etter min mening for hardt kritiserte, trippelalbumet The Clash ga ut etter "London Calling". da de kanskje var litt vel høye på seg selv. Men dette er mindre viktig. "Hits Back" er en utmerket oppsummering, stor nok til å skape en god helhet av hele karrièren, men samtidig redigert nok til å prioritere det beste og det viktigste. Og det blir jo aldri feil å gjennoppleve sent 70-tall og tidlig 80-tall på denne måten, med noe av den beste musikken som er laget, og gjerne gjøre det på en badestrand i ferien eller helgen.

Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look the straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!
26. Bob Dylan: Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10
27. Siouxsie and the Banshees: Downside Up
28. Bob Dylan: The Witmark Demos 1962-64 - The Bootle series vol. 9

29. Prefab Sprout: The Collection

torsdag 23. juli 2015

Samarbeid om utvikling av byregioner

Det er ikke akkurat noen stor nyhet at byer er viktige som motorer og koblingsarenaer for næringslivet, både i byene og i omkringliggende regioner. Da Erna Solberg innledet på NHOs årskonferanse i januar brukte hun Bergens historiske rolle som handelsby, markedsplass og koblingsboks mot internasjonale markeder og kompetansemiljøer som eksempel på hvor viktige sterke byer alltid har vært for resten av landet.

Forholdet mellom byer og distrikter er ikke et nullsumspill der svakere byer betyr et sterkere omland, men det er tvert imot slik at by og land har interesse av å styrke hverandre. Vi har alle lært på skolen hvor viktig Bergen var som knutepunkt for hele kysten i hansatiden og senere, selv om Bergen så sent som i 1800 bare hadde 25 000 innbyggere (og likevel var Norges største by). I dag er byene våre langt større og næringslivet vårt er enda mer internasjonalt og kunnskapsintensivt. Det gjør at byene spiller en enda viktigere rolle for områdene rundt i dag enn i middelalderen.

Nå er det lettere å si at kommuner i samme region skal samarbeide om å tilrettelegge for vekst og utvikling enn å få det til å praksis. For å stimulere til mer samarbeid av denne typen over kommunegrensene finnes det et utviklingsprogram for samarbeid i by- og senterregioner. Første fase av programmet ble gjennomført i 2014. I denne første fasen ble samhandling over kommunegrensene styrket ved at deltagerne måtte gjennomføre tiltak som så hele regionen som et sammenhengende område.

Vi er nå på vei inn i fase to der Kommunal- og moderniseringsdepartementet deler ut rundt 87 millioner kroner fordelt på 37 byregioner med 220 kommuner som har søkt om å bli med i programmet. Syv av disse regionene har ikke deltatt i programmet tidligere. De som deltar har valgt ut et eller flere samfunnsområder de vil satse på i fase 2, som skal vare i tre år. En enkel oversikt over alle disse 87 by- og senterregionene, med en beskrivelse av hva det er de samarbeider om og hvilke kommuner som deltar, finnes her i en PDF-versjon. For en klikkbar og dermed litt mer utførlig beskrivelse av det som skal gjøres er det lurt å gå inn på denne nettsiden til Distriktssenteret.

Et forhold det kan være interessant å følge med på i disse samarbeidsprosjektene er at det ser ut til å være et forholdsvis stort sammenfall mellom kommuner som samarbeider om disse byregionsprosjektene og kommuner som snakker sammen om kommunesammenslåinger, selv om det ikke er det som er målet med prosjektene. Og det er vel ikke helt unaturlig at kommuner som samarbeider godt over kommunegrensene ellers, for eksempel om å legge forholdene til rette for vekst i næringslivet, også snakker godt om å løse enda flere oppgaver sammen.

Hva slags tiltak over kommunegrensene er det så som har fått støtte i fase to av utviklingsprogrammet for by- og senterregioner? Det er veldig mye forskjellig, slik det må være i vårt mangfoldige land. Tre eksempler pressemeldingen til KMD trekker frem og som viser mangfoldet er: Tromsøregionen (Tromsø, Karlsøy, Balsfjord, Lyngen og Storfjord) som skal jobbe med innovasjon og næringsutvikling, innenfor mat fra sjø og land, opplevelsesnæring, industrikultur og næringsklynger, Kristiansundregionen (Kristiansund, Averøy, Gjemnes, Tingvoll, Halsa og Smøla) som skal jobbe med å styrke Kristiansund sin senterfunksjon, tjenestesamarbeid og planstrategi for areal og næringsutvikling og Arendalsregionen (Arendal, Grimstad, Tvedestrand, Risør, Gjerstad, Vegårdshei og Åmli) som vil utvikle et felles apparat for næringsutvikling, næringsklynger og etablerertjeneste. Men man kan som sagt lese mer om alle 37 byregionene på nettsidene til Distriktssenteret.

Nå er det ikke slik at alle disse tiltakene for samarbeid i byregionene har med næringsliv å gjøre, men veldig mye har det, direkte og indirekte. Da er det viktig å minne om det fortsatt er slik at næringslivet selv må ta hovedansvaret for å skaffe kunder, ansette medarbeidere, øke markedsandeler, utvikle nye produkter og tjene penger. Dette er ting næringslivet kan mye bedre enn stat og kommune. Det myndighetene kan og bør gjøre er å fjerne unødvendige hindringer og å legge til rette for et samarbeid som gjør at offentlig sektor trekker i samme retning og ikke går i veien for hverandre.

onsdag 22. juli 2015

22. juli-senteret åpnet

22. juli-senteret
I dag åpnet 22. juli-senteret i regjeringskvartalet. Senteret inneholder en utstilling om terrorangrepet 22. juli 2011 og forteller om hvordan samfunnet møtte terroren i tiden etter. I sin tale på markeringen av fireårsdagen for dette angrepet på demokratiet vårt ga Statsminister Erna Solberg i sin tale følgende begrunnelse for hvorfor dette senteret er viktig:

"Her skal vi ærlig fortelle historien om det som skjedde den 22. juli 2011. I et eget minnerom skal de som mistet livet hedres. Senteret skal spre kunnskap slik at vi nettopp kan forhindre hat, vold og terrorisme. Det er et viktig mål. 22. juli-senteret skal formidle verdier som er viktige for oss. Vi skal formidle betydningen av demokrati og åpenhet. Vi skal gjøre bevisst på hvordan hat, vold og terrorisme kan motvirkes. Dét skylder vi 77 uskyldige ungdommer og voksne. De som så meningsløst mistet livet den forferdelige dagen for fire år siden."

22. juli-senteret er etablert av Kommunal- og moderniseringsdepartementet, og driftes av Departementenes sikkerhets- og serviceorganisasjon. Institutt for historiske studier ved NTNU i Trondheim er ansvarlig for senterets faglige innhold. Det har vært samarbeidet tett med AUF og den nasjonale støttegruppen underveis i arbeidet. Senteret vil være åpent alle dager i uken og har fått sine egne nettsider her. I sin tale om hvorfor det er utviklet et slikt senter sa Jan Tore Sanner:

"Terrorangrepet er en del av vår historie. Det er derfor vi skal åpne 22. juli-senteret senere i dag. Vi skal formidle til kommende generasjoner akkurat det som skjedde denne forferdelige dagen. Formidle historien om 77 uskyldige mennesker som måtte bøte med livet for en hatefull, feig og ynkelig handling. 22. juli vekker debatt og sterke følelser. Vårt mål er at 22. juli-senteret skal bli et sted for refleksjon og læring. Som samfunn er vi nødt å minne oss selv på tragedien – for å unngå at den rammer oss igjen. Vi er nødt å minne oss selv på hvilke ideologier og ekstreme holdninger som truer våre felles demokratiske verdier – for å hindre at flere går ekstremistenes vei."

Og om hvordan det er utformet og hvordan det er tenkt brukt, sa Jan Tore Sanner blant annet dette:

"Utstillingen viser fortvilelsen, sorgen og kjærligheten. I et eget rom hedres ofrene fra regjeringskvartalet og fra Utøya. Dette er en sterk utstilling. Den forteller hva som faktisk skjedde 22. juli 2011 og konsekvensene for oss som nasjon. (...) Ungdom er en viktig målgruppe, og det er laget et eget undervisningsopplegg for skoleklasser. Selve utstillingen er det dyktige fagfolk som står for. Førsteamanuensis Tor Einar Fagerland ved NTNU har hatt det faglige ansvaret for utstillingen. Blant de som har gitt råd og innspill er også Cliff Chanin ved 9/11 Memorial-senteret i New York. (...) Kunnskap og åpenhet er vårt beste vern mot hat, vold og ekstremisme. Det som skjedde 22. juli 2011, skal aldri bli glemt. Derfor åpner vi nå 22. juli-senteret."

Fire år etter en stor nasjonal katastrofe som dette er kort tid, Fordi folk reagerer forskjellig og bruker ulik tid på å bearbeide sterke ubehagelige opplevelser er det ikke sikkert alle føler at de er klare for å oppsøke senteret nå. Det er helt naturlig. Kanskje er det også slik at fordi noen av de kritiske kommentarene som falt kom en stund før det var mulig å vite akkurat hva senteret inneholder, kan et besøk gi et helt annet inntrykk av hva dette senteret kan bidra med av kunnskap og erkjennelser.

Jeg har sett at noen, i aviskommentarer og i sosiale medier, har kommentert at "Vi" trenger ikke dette senteret", med litt ulike begrunnelser. Det er jo et helt legitimt standpunkt på individuelt nivå, men man må ikke blande sammen ordet "jeg" med ordet "vi". Det at man personlig ikke ønsker det eller trenger det er ikke det samme som at andre ikke ønsker det eller trenger det, eller at samfunnet vårt ikke trenger det, for eksempel til å gi kunnskap til de som er for unge til å huske det som skjedde. På samme måte som Polen tar imot millioner av besøkende til Auschwitz-Birkenau og New York har sitt 9/11 Memorial and museum, mener i hvert fall jeg at Norge trenger et sted som bidrar til at vi lærer og ikke glemmer. Selv om det kan være ubehagelig.

mandag 20. juli 2015

Enighet med EU om EØS-midler og fisk

Norge er i den heldige situasjon at det meste av norsk næringsliv har tilgang til det felles europeiske markedet for varer og tjenester selv om vi ikke er medlemmer av EU. I tillegg deltar Norge også i andre felles programmer, som forsknings- og innovasjonssamarbeidet Horizon 2020, samarbeid om digitalisering i offentlig sektor i CEF Digital og ulike programmer for elev- og studentmobilitet over landegrensene.

Det er naturligvis ingen selvfølge at et land som ikke er medlem, og dermed ikke betaler medlemskontingent til EU slik andre gjør, likevel skal slike fordeler. For Norges vedkommende er disse fordelene, men også noen forpliktelser nedfelt i EØS-avtalen. Med jevne mellomrom må vi forhandle både om hvor mye vi skal bidra med i form av penger til økonomisk og sosial utjevning i Europa, penger som går til de fattigere områdene i EU, og hvordan en del handel som ligger utenfor EØS-avtalen skal reguleres. Det er for eksempel slik at Norge har en sterk interesse i å eksportere fisk til EU-land, men adgangen til EU-markedet for fiskeriprodukter må avtales spesielt.
De siste tiden har det vært forhandlinger mellom Norge og EU om disse spørsmålene og i dag kom gladnyheten om at vi har fått en enighet med EU om både EØS-midlene og om tollfrie fiskekvoter. Begge deler er svært viktig for norsk næringsliv i hele landet. Om EØS-midlene skriver Utenriksdepartementet følgende i sin pressemelding i dag:

"Norges skal bidra med omlag 3,3 milliarder kroner (388 millioner euro) per år til 15 av de mindre velstående landene i EU. Avtalen gjelder fra 2014 til 2021. Økningen tilsvarer om lag inflasjonen siden forrige avtaleinngåelse i 2009. – EØS-midlene skal i de kommende år først og fremst rettes inn mot å stimulere til nyskapning og vekst gjennom innovasjon, forskning og utdanning og økt mobilitet i det europeiske arbeidsmarkedet. Slik kan vi også bekjempe den altfor høye arbeidsledigheten blant ungdom i Europa. Samtidig vil vi legge vekt på å styrke Europas energisikkerhet og bidra til en offensiv klimapolitikk, sier Helgesen."

Dette virker som en svært fornuftig innretning på pengebruken der det særlig er investeringer i kunnskap, forskning og innovasjon, de viktigste forutsetningene for fremtidig vekst og verdiskaping som prioriteres. Jeg ser noen i media kritiserer at Norge bruker penger på fattigere land i Europa. Merkelig nok er det noen av de samme som kritiserer Tyskland og andre EU-land for å ikke gjøre nok for Hellas. Men det skal visst ikke Norge gjøre. Jeg mener det er svært viktig at også Norge bidrar på dette området, ikke bare i Hellas, men også i EU land som er enda fattigere, og EØS-midlene er et verktøy som muliggjør gode langsiktige satsinger.

Også avtalen om tollfri fiskeeksport er viktig for å skape forutsigbarhet for en viktig norsk næringsliv. Nærings- og fiskeridepartementet skriver i dagens pressemelding at:

"Avtalen om bedre markedsadgang for norsk sjømat er forhandlet fram parallelt med forhandlingene om Norges bidrag til sosial og økonomisk utjevning i Europa. Avtalen innebærer:
• Nye tollfrie kvoter for filet og bearbeidede produkter som fryst makrell og fersk sild.
• Økning på 50 prosent av nåværende kvote for krydder- og eddiksild.
• Forlenget avtaleperiode fra fem til syv år.
- Til sammen har vi fått en avtale som gir økt forutsigbarhet for næringen og kvoter som legger til rette for mer bearbeiding i Norge av sild og makrell. Det er positivt for industrien i Norge og viktig for å utvikle nye markeder for disse fiskeslagene nå som det russiske markedet er stengt, sier Aspaker."


Å lykkes med å komme i mål med krevende forhandlinger med EU er ikke bare en seier for de som har forhandlet, det er viktig for stort sett alle i Norge at forholdet til vårt viktigste eksportmarked er i orden. At slike forhandlinger lykkes får naturligvis ikke ikke de helt store overskriftene, det fremstår ikke som veldig dramatisk, men det er veldig greit å slippe de ubehagelighetene som ville komme dersom vi ikke hadde dette ordnede og forutsigbare forholdet til EU som sikrer både deltagelse i det store indre markedet og norsk deltagelse i ulike samarbeidsprogrammer som er viktige for Norge.