søndag 29. mai 2016

Fylkene med flest offentlig ansatte

Statistisk Sentralbyrå lager mye interessant statistikk. Rett før helgen presenterte de en oversikt over hvor i landet de som arbeider i offentlig sektor har sitt arbeidssted. Det er totalt 814 000 personer som jobber i statlig, kommunal og fylkeskommunal forvaltning i Norge, 31,5 prosent av alle sysselsatte i Norge.

Den vanlige oppfatningen er nok at det særlig er i og rundt Oslo det er mange offentlige ansatte. Men målt i andel ansatte i offentlig sektor ligger Oslo faktisk på bunn med 26 prosent, tett fulgt av Rogaland med 26,9 prosent. Den høyeste andelen offentlig sysselsatte har Troms med 43,6 prosent. Deretter følger Finnmark med 42 prosent, Nordland med 39,9 prosent og Hedmark med 38,3 prosent, Statistisk Sentralbyrå skriver:

"I 4. kvartal 2015 hadde 814 000 personer i Norge sin hovedjobb i statlig, kommunal og fylkeskommunal forvaltning, som sammen utgjør offentlig forvaltning. Dette svarer til 31,5 prosent av alle sysselsatte i Norge. I overkant av 1,77 millioner sysselsatte jobbet i privat sektor (inkludert offentlige foretak). Andelen sysselsatte i offentlig forvaltning var høyest i Troms med 43,6 prosent, fulgt av Finnmark og Nordland med henholdsvis 42 og 39,9 prosent. Lavest andel sysselsatte i offentlig forvaltning var det i Oslo med 26 prosent. Andre fylker med lav andel i offentlig forvaltning var Rogaland (26,9 prosent) og Akershus (28,2 prosent)."

Ser vi derimot på hvor stor andel av de statlige ansatte som arbeider i de ulik fylkene blir bildet litt annerledes. Det er i denne statistikken 294 000 statlige ansatte. Det inkluderer såvidt jeg kan forstå også de over 100 000 ansatte i sykehusene, slik at statlig sektor målt på denne måten utgjør omtrent en tredel av de sysselsatte i offentlig sektor og litt over 11 prosent av alle sysselsatte i Norge.

Fylket med høyest andel statlige ansatte er også Troms, med 19 prosent av de sysselsatte, men her er Oslo på andreplass med 16 prosent og Sør Trøndelag med 15,4 prosent. Også i Hordaland, Hedmark, Nord-Trøndelag, Nordland og Finmark arbeider over 10 prosent av de sysselsatte i statlige virksomheter. Lavest andel sysselsatte i staten er det i Rogaland med 7,4 prosent. Deretter følger Møre og Romsdal med 8,2 prosent, Buskerud 8,6 prosent og Akershus med 8,8 prosent.

lørdag 28. mai 2016

Blå sanger (3): Something Blue

Det er innspurt i Stortinget og det forhandles om revidert statsbudsjett. Da tenkte jeg det kunne passe med et nytt bidrag i serien om den blå musikken. Som ikke nødvendigvis har noe med artistens politiske preferanse å gjøre, men med at ordet "blue" eller "blå" må være med i sangtittelen. Etter de pophistoriske storhetene  "True Blue" med Madonna og "Tangled Up in Blue" med Bob Dylan er turen kommet til en langt mer bortgjemt lite perle fra Siouxsie and the Banshees som heter "Something Blue", gitt ut som b-side på singelen "The Passenger" i 1987. Naturligvis uten video:

fredag 27. mai 2016

Industrien og kommunene

Lenke til innlegget
Det er ikke så ofte eksportindustrien kaster seg inn i diskusjonen om norsk kommunestruktur. De pleier å overlate debatten til kommunepolitikere og interessegrupper som er opptatt av helt andre saker. Det gjør at kommunedebatter handler mye om offentlige velferdstjenester og samferdsel, svært viktige saker naturligvis, men lite om rammevilkår for næringslivet eller om fremtidens arbeidsplasser i privat sektor.

Derfor var det gledelig å se at Sverre Narvesen og Christopher Braaten har kastet seg inn i debatten om en sammenslåing mellom Gjøvik, Vestre Toten og Østre Toten med et leserinnlegg i Oppland Arbeiderblad rett før de skal ta stilling til saken i kommunestyrene, Innlegget heter "Med de tre kommunene samlet vil vi få en kraftig nasjonal stemme". 

Som henholdsvis leder og styreleder i NCE Raufoss, næringsklyngesatsingen på Raufoss for lettvektsmaterialer og automatisert produksjon, med bedrifter med 5000 ansatte som omsetter for 6 milliarder kroner i året, i  all hovedsak som eksport.til hele verden, er dette sentrale industrifolk i regionen. De to industrilederne tar utgangspunkt i det utdannings- og forskningsmiljøet på Gjøvik allerede har lykkes med, i samspill med industrien, og slår fast at man har lykkes med svært mye, men ikke kan leve bare av det som er oppnådd før. Regionen må posisjonere seg for det som skal skje videre:

"Kvaliteten på Høgskolen i Gjøvik innebar at Norges ledende universitet ville fusjonere med oss. Gjøvik er blitt universitetsby! Landets ledende forskningsstiftelse har flyttet betydelig aktivitet fra Trondheim til Raufoss. Det er en sammenheng. Industri, forskning og utdanning vevd tett sammen skaper solid plattform for vekst og utvikling. Vi har fått til mye. Men ingen vinner i morgen på laubær vunnet i går. Vi må beholde evnen og viljen til endring og omstilling. Gjennom å samle de tre kommunene vil vi skape en kraftfull region som ikke bare vil fremstå mer attraktiv for industrien og næringslivet. En større og sterkere kommune vil få en kraftig stemme i den nasjonale omstillingen Norge er inne i. Mandag kan vi selv ta grep for å ta steg ut av skyggen innlandet oppleves å ligge i og posisjonere oss som landets omstillingsmotor."

Jeg er veldig enig i denne måten å tenke på når man vurderer fremtidens administrative grenser. Næringslivets behov for effektive planprosesser, offentlige tjenestetilbud for ansatte og gode transportløsninger for både varer og mennesker stiller krav til offentlig sektor. I dag skaper kommunegrenser og fylkesgrenser ofte hindringer for raske og gode beslutningsprosesser som legger forholdene til rette.

For bare noen uker siden, i forbindelse med et åpent møte om kommunereformen, hadde jeg gleden av å besøke Raufoss industripark, stedet der disse avanserte eksportbedriftene holder til. Jeg besøkte en stor internasjonal bedrift som produserer støtfangere og andre bildeler til noen av verdens største bilprodusenter. De er best i verden på det de gjør og eksporterer til både Europa, USA og Asia. Nå går det så bra, med lav kronekurs og høy etterspørsel, at de vurderer ut utvide med en ny produksjonslinje. Det vil kreve at de tar i bruk et nytt bygg i industriparken. Men da må de veldig hvilken kommune dette nye bygget skal være i. I dag er det slik at kommunegrensen mellom Gjøvik kommune og Vestre Toten kommune går tvers igjennom Raufoss Industripark, inne i Raufoss tettsted. Det virker ikke spesielt rasjonelt.

Det hender noen innvender at det er så lange avstander i Norge at vi ikke bør endre så mye på kommunestrukturen. Det er i hvert fall ikke tilfelle her. Det tar 12 minutter å kjøre mellom rådhuset i Gjøvik og rådhuset i Vestre Toten kommune på Raufoss. Min oldefar het Kasper Kvam og jobbet i melkefabrikken på Kapp (jeg blogget om det her) i Østre Toten kommune. Fra Kapp til Gjøvik er det 14 kilometer. Fra Kapp til Raufoss er det 17 kilometer. Utgangspunktet burde være det beste for å få til bedre ting sammen enn de får til hver for seg.

torsdag 26. mai 2016

Kraftig vekst i årsverk i helse og omsorg

Statistisk Sentralbyrå har nettopp gitt ut en ny rapport som forteller hvordan antall årsverk i helse- og omsorgssektoren har utviklet seg fra år 2000 og frem til 2014. Vi kan trygt si at dette har vært den store vekstnæringen i Norge. I 2014 jobbet var det hele 334 000 årsverk i helse- og omsorg i Norge, en oppgang på 100 000 siden år 2000. Dette er en sterkere vekst enn det som kan forklares ut fra antall eldre. I rapporten står det:

"Slik helse- og sosialtjenestene er avgrenset i rapporten var den samlede bruken av arbeidskraft i 2014 på 334 000 årsverk, en økning på nærmere 100 000 siden år 2000. Den årlige veksten ser imidlertid ut til å ha avtatt noe mot slutten av perioden. Målt i antall årsverk har økningen vært størst innenfor pleie- og omsorgstjenestene. Dette er også det største aktivitetsområdet. Foruten moderat vekst i tallet på eldre skyldes en god del av økningen økte brukertilbøyeligheter og økt ressursbruk per bruker. Dette gjelder blant annet tjenester knyttet til unge funksjonshemmede og psykisk helsearbeid."

Og så er det naturligvis også interessant å grave litt dypere i disse tallene og se på hvilke yrkesgrupper som er størst og hvilke som vokser mest. Når statistisk sentralbyrå omtaler sektoren som helse- og sosialtjenester er det fordi det ikke bare er med de yrkene som dominerer i statlige sykehus og kommunal eldreomsorg her, men også vernepleiere, sosionomer, barnevernspedagoger, tannpleiere og psykologer, slik at hele bredden i sosialtjenestene også er med.

På side 29 i rapporten er det en fin oversikt over antall årsverk i de ulike gruppene, og hvordan veksten har vært siden 2000. Det er flest sykepleiere, totalt 84 000, en vekst på 50 prosent siden 2000. Deretter kommer helsefagarbeidere, en gruppe med fagutdanning fra videregående skole, med 70 000 årsverk totalt og en vekst på 21 prosent. Det er 25 000 leger, en vekst på 52 prosent. Men ut fra tallene kan vi også se at det foregår en ytterligere spesialisering i helse- og sosialtjenestene, med tilhørende lengre og mer spesialisert utdanning. Selv om disse tre store yrkesgruppene, sykepleiere, helsefagarbeidere og leger, har vokst mye er den prosentvis sterkeste veksten blant vernepleiere med 133 prosent, barnevernspedagoger 124 prosent, radiografer 112 prosent og ergoterapeuter 106 prosent. Det er dessuten 96 prosent flere sosionomer enn det var i 2000 og 71 prosent flere psykologer.

Rapporten tar også for seg de fremskrivningene som ble laget i 2002 om hvor mange årsverk man trodde det ville være i helse- og omsorgssektoren i 2015, og slår fast at veksten har vært enda sterkere enn den nokså kraftige veksten man regnet med den gang. Hvordan har det så vært mulig å finne disse ekstra ansatte, slik at det ikke har blitt bemanningsproblemer? I tillegg til at vi utdanner stadig flere til disse yrkene er en viktig del av svaret i følge Statistisk sentralbyrå økt innvandring:

"Uten en betydelig økning i tilstrømmingen av innvandrere utdannet som lege eller sykepleier siden 2005, ville norsk helsevesen trolig ha hatt klart større bemanningsproblemer enn det som er observert så langt. Innvandring har også bidratt til å dekke etterspørselen etter helsefagarbeidere med utdanning på videregående nivå. Det har vært sviktende oppslutning om denne utdanningen samtidig som mange med slik utdanning nærmer seg pensjonsalderen."

tirsdag 24. mai 2016

Kommunereformen fortsetter

En av de mange positive nyhetene som kom ut av gårsdagens bortimot 40 folkeavstemninger og innbyggerundersøkelser kom først i dag, fra Ullensvang kommune. Der viser resultatet at 56 prosent vil slå seg sammen med Odda og Jondal. Noen stemte for et annet alternativ. Bare 12 prosent sa nei. Og i Odda svarte 80,5 prosent at de er for en sammenslåing.

Slik er bildet mange steder i landet. I Nord-Trøndelag var det flertall for sammenslåing i både Steinkjer og Verran. Og det ser ut som Namsos, Namdalseid og Fosnes har fått resultatet de trenger for å gå videre og lage en ny kommune. I Hordaland vil jeg tro at også Lindås, Radøy og Meland opplever at de har fått mandat til å gå videre med en sammenslåing. I Sogn og Fjordane sa Sogndal og Balestrand ja til sammenslåing. Og i Nordland sa 91 prosent av befolkningen i Narvik ja til å slå seg sammen med Evenes.

Så er det naturligvis slik at en del folk spør oss om hvordan vi kan gi inntrykk av at dette er positivt når så mange kommuner har svart nei. Bare later vi som vi er fornøyde, mens prosessen egentlig er i ferd med å stoppe opp? Jeg synes Moldes ordfører Torgeir Dahl hadde et veldig god analyse av dette da han innledet på kommunekonferansen for Møre og Romsdal på fredag om status for kommunereformen rundt Molde. Han sa at selv om det selvsagt er synd at det mest ambisiøse stor-kommunealternativet ikke ble mulig å realisere, verken i Molde eller rundt de andre byene i fylket, så har avklaringene nå vært avgjørende for å komme videre. Han sa at han opplevde at de hadde brukt mye tid på diskusjoner med kommuner som egentlig ikke ønsket sammenslåing og ikke bidro så mye i prosessen. Avklaringene som har skjedd nå gjør at de kommunene som virkelig ønsker å bygge en større og bedre kommune sammen kan gå videre,

Det er denne følelsen av å være på en lang berg- og dalbanetur Astrid Meland skriver om i en glimrende kommentar til kommunereformen i VG i dag, der hun skriver både om hvorfor kommunesammenslåinger er så viktige og hvorfor prosessen er akkurat så krevende som vi kunne regne med. At noen sier nei er ikke akkurat noen stor overraskelse:

"Dette er egentlig som forventet. For alle visste det ville bli bråk. Ingen trodde lokalpolitikerne skulle være føyelige, opposisjonen støttende og at folket ville heie på forandring. Å få halve Norges ordførere og rådmenn til å legge ned jobben sin, slikt krever sin politiker. Og nå har møkka møtt vifta, som det heter på norsk. Det kommer til å bli verre før det blir bedre. Senterpartiet er bare i oppvarmingen. De har med seg ordførere som er gode på intervall. Motstanderne ser en sjanse til å gi Sanner nådestøtet. Om de peiser på, håper de at han gir seg. Han må ikke gi seg. Det er nå den egentlige jobben starter. Sanner må stå i møkka. Det vil snart vise seg om Sanner er rett mann på rett sted. Om han lykkes kommer ordførerne som kaller ham en fiasko nå, til å tigge om robuste omfavnelser neste år."

Men enda viktigere enn det hun skriver om prosess er det hun skriver om hvorfor behovet for større og sterkere kommuner ikke kommer til å bli borte, selv om man stemmer nei i en folkeavstemning:

"Fremtiden er her snart, nærmere bestemt i 2026. Da får de store etterkrigskullene behov for pleie og omsorg. Og det er kommunene som må løse den oppgaven. Men ikke på samme måte som i dag. I fremtiden, altså om 10 år, har vi flere gamle og færre i arbeidsdyktig alder til å betale skatt og løse omsorgsoppgavene. Vi kommer hverken til å ha arbeidsfolk nok, penger nok eller plass nok til å plassere alle de eldre på institusjon. Dette er folk som i tillegg forventer vinpakke og enerom. De må bo hjemme så lenge som mulig. Kommunene må fungere som høyteknologiske forsøksrom. Vi får behov for velferdsteknologi som overvåker sykdommer, gir medisin, slår alarm og løser daglige oppgaver hjemme. Kommunene må i tillegg få utdannet og rekruttert omsorgsansatte, bygge ut institusjoner, skaffe universelt utformede boliger på ett plan og i det hele tatt sørge for velferdsstatens bærekraft. Dette løser vi ikke smartest i hver vår kommune med 200 innbyggere, med 80 gamle som har hver sin diagnose. Her trengs samarbeid, skarpe fagfolk, innovative miljø, erfaringsutveksling og stordriftsfordeler."

På et viktig punkt tar imidlertid Astrid Meland feil. Det er i overskriften der hun skriver at "Nå er det kjipt å være statsråd". Jeg tror jeg er relativt godt kvalifisert til å slå fast at hverken statsråden eller hans nærmeste politiske medarbeidere som nå reiser land og strand rundt og argumenterer for kommunesammenslåinger, har det særlig tungt. Vi har det morsomt på jobb. Og vi synes vi driver med noe av det mest meningfylte det er mulig å holde på med akkurat nå - å forberede Norge på en fremtid som kommer til å bli mer krevende enn det vi har vært vant til. Skal vi unngå mer sentralisering må vi skape sterkere kommuner enn i dag. Vi har det ekstra morsomt på jobb på dager som i går, når debatten går for fullt og det kommer mange bekreftelser på at vi må fullføre jobben.

søndag 22. mai 2016

Innspurt i kommunereformen

Det er travle tider for alle som arbeider med kommunesammenslåinger. Det som akkurat nå får mest oppmerksomhet i media er en rekke folkeavstemninger, med til dels lav valgdeltagelse og nokså sprikende resultater. Noe som skaper en forvirring blant annet Are Kalvø har oppsummert på en glimrende måte i sin kommentar i Aftenposten om kommunereformen.

Heldigvis er ikke alt like forvirrende. Det skjer mye mer enn disse mer eller mindre tolkbare folkeavstemningene. I en del kommuner er sammenslåinger allerede endelig vedtatt. Mange steder er det rett før de gjør endelige vedtak. I noen grupperinger av kommuner der det var intensjonsavtaler om sammenslåing har folkeavstemninger eller innbyggerundersøkelser gjort at noen har trukket seg ut, mens de øvrige omgrupperer seg, justerer avtaletekster og arbeider videre med sammenslåinger.

Og selv om det begynner å bli dårlig tid for å rekke fristen 1. juli inngås det fremdeles nye intensjonsavtaler om sammenslåinger. Av landets nåværende 428 kommuner er det bare 75 kommuner som har avsluttet prosessen og vedtatt at de skal fortsette som før. Det kan sikkert bli noen flere kommuner som gjør det, men det som uansett er helt klart er at kommunekartet vil se helt annerledes ut når Stortinget våren 2017 har behandlet kommunestrukturen i Norge, basert på det arbeidet som pågår nå.

Som alltid er det Kommunal Rapport som har den beste og mest oppdaterte oversikten over status når det gjelder kommunesammenslåinger. De oppsummerer det slik:

  • 17 kommuner har allerede vedtatt sammenslåinger (I Vestfold, Trøndelag, Vest Agder og Sogn og Fjordane)
  • 256 kommuner er enige om intensjonsavtaler
  • 31 kommuner forhandler fortsatt
  • 49 utreder eller sonderer fortsatt
  • 75 kommuner har avsluttet prosessen
Noe av det virkelig nyttige Kommunal Rapport stadig holder oppdatert er dette kartverktøyet der man kan klikke på alle landets kommuner og lese om hvem de har gjort avtaler med og hvor de er i prosessen. 

Og nå  mai har det skjedd mye. For tre uker siden vedtok Førde, Naustdal, Jølster og Gaular å slå seg sammen. Og for en ukes tid siden kom nyheten om at Mandal og Marnadal slår seg sammen. I siste kommunal rapport kan man lese om at det er undertegnet en intensjonsavtale om en ny Storkommune rundt Drammen. Det har lenge vært klart at Drammen og Svelvik slår selv sammen og blir en ny kommune, men nå i mai har også Sande, Nedre Eiker og Øvre Eiker blitt en del av en felles politisk plattform for sammenslåing. Det blir spennende tider fremover.

lørdag 21. mai 2016

Statistikk om USAs offentlige nettsteder

analytics.usa.gov
Jeg kom nylig over et interessant og morsomt nettsted med statistikk over publikums bruk av USAs føderale forvaltnings ulike nettsider. Den heter analytics.usa.gov og blir oppdatert i sanntid med data om hvilke nettsteder folk besøker, og hvilket utstyr, operativsystemer og nettlesere folk bruker når de oppsøker offentlige nettsteder.

På denne siden kan vi lære at det i løpet av de siste 90 dagene har vært 2,16 milliarder besøk på føderale nettsider i USA, Av disse har 62 prosent kommet fra PC, 32 prosent fra mobil og 6 prosent fra nettbrett. Google Chrome er det største operativsystemet med 43 prosent, 23 prosent bruker Safari, 19 prosent Internet Explorer og 8 prosent Firefox. 71 prosent av de besøkende er personer som befinner seg i USA og 29 prosent er i utlandet.

Det er omkring 400 ulike etater i USAs føderale forvaltning, inkludert alle departementene, med omkring 4000 nettsteder som er med i denne statistikken. De blir analysert under en felles konto hos Google Analytics, Og da er det jo ganske interessant å se hvilke offentlige nettsteder som har vært de mest populære de siste 30 dagene:

Øverst på listen troner pakkesporingen til USA Postal Service (USPS) med 105 millioner besøk siste 30 dager. På andreplass finner vi den store helsedatabaseportalen US National Library of Medicine. På tredjeplass, med rundt 50 millioner besøk, finner vi værmeldingstjenestene til National Weather Service. På fjerdeplass ligger nettsidene til USAs skatteetat IRS og på femteplass er nettstedet til Centers of Desease Control and Prevention (CDC) der man finner informasjon om ulike sykdommer. Her er det i perioder slik at behovet for oppdatert informasjon om utbrudd av ulike pandemier og smittsomme sykdommer, som zikaviruset gir veldig mye trafikk.

Blant ander interessante nettsteder som ligger høyt på listen er usajobs.gov, der man finner oversikt over og kan søke ledige jobber i USAs føderale forvaltning, Nettstedet til USAs mattilsyn FDA, Nasjonalparkenes nettsted hos National Park Service, Social Security Administration, der man kan søke pensjon og ulike offentlig trygdeytelser, Travel.state.gov. som er et nettsted der USAs egne innbyggere finner informasjon om pass og andre forhold som gjelder reiser til utlandet og USCIS.gov, nettstedet til USAs innvandringsmyndighet.

Det kan jo også være interessant å merke seg at NASA, den amerikanske romfartsorganisasjojnen ligger helt oppe på 15 plass på listen over besøk de siste 30 dagene, med omkring 10 millioner besøk.

fredag 20. mai 2016

Omgitt av mektige kvinner

Det var ganske interessant å lese Kapitals årlige kåring av landets 300 mektigste kvinner. Det er ikke lett å lage en helt objektiv vurdering av rekkefølgen på en slik liste, men det er uansett en imponerende liste over personer og posisjoner. Og toppen er det ingen tvil om. De to mektigste kvinnene i Norge, statsministeren og finansministeren, er også er de to mektigste personene i Norge.

En annen refleksjon, som Kapital også gjør, er at Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder andelen kvinner i maktposisjoner, men tettheten er langt større i noen samfunnssektorer enn i andre. Kvinner i Norge har mange av topposisjonene i politikk, organisasjonsliv og offentlig forvaltning. Der er kvinner statsminister, finansminister, regjeringsråd, høyesterettsjustitiarius, partiledere, statsråder, departementsråder, direktører i store statlige etater og ledere av landets mektigste arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner. Men det er fortsatt langt mellom kvinnelige styreledere og konsernsjefer i næringslivet.

En tredje og veldig hyggelig konstatering etter å ha lest Kapital er at jeg på min arbeidsplass i Kommunal og moderniseringdepartementet er omgitt av flere av disse kvinnen med mye makt. Noen er på listen og flere er i følge kapital på vei oppover. KMD har, kanskje ikke så veldig overraskende, grunn til å være stolt av en høy tetthet av kvinner med mye innflytelse i samfunnet. Jeg mener vel at noen strengt tatt burde vært plassert enda høyere, og at når det ikke er slik skyldes det sannsynligvis at Kapital har en litt original vurdering av hvor i offentlig forvaltning det mest makt, men det temaet skal jeg la ligge.

Blant politikerne er Kristin Holm Jensen, statssekretær i KMD, med på listen over de 30 mektigste kvinnelige politikerne i Norge, mens statssekretær Grete Ellingsen og Anne-Karin Olli, som begge er nyere i  politisk ledelse i KMD, er med på oversikten over de som er rett i nærheten av å komme med på listen over de 30 mektigste kvinnelige politikerne i landet. I tillegg er to av ekspedisjonssjefene, Sølve Monica Steffensen i Kommunalavdelingen og Cathrin Sætre, leder i Statsforvaltningsavdelingen,,med på den tilsvarende listen over de mektigste kvinnene i offentlig forvaltning.

Men jeg tenker at den gjeveste listen av alle må være listen som heter Morgendagens ledere og som lister opp 30 kvinner som er under 40 år og i følge Kapital "talentene som med stor sannsynlighet vil ta steget fra de mektiges korridorer til maktens kontorer" Der er naturligvis Jan Tore Sanners politiske rådgiver og min kontornabo Rikke Sjøberg med, Men det er også flere andre gode Høyre-navn på listen, som Sandra Bruflot, Tina Bru og Camilla Strandskog, Det er med andre ord grunn til å være optimistisk.

onsdag 18. mai 2016

23. konsesjonsrunde

Selv om norsk olje- og gassproduksjon på norsk sokkel har passert toppen, og inntektene fra denne sektoren til offentlige budsjetter vil synke, er ikke det de samme som at vi har tenkt å slutte med olje og gass i Norge. Det er tvert imot slik olje- og gassutvinning og norsk leverandørindustri vil spille en vesentlig rolle i norsk økonomi i flere tiår fremover, selv om den blir litt mindre dominerende enn før.

Derfor er det viktig å at det regelmessig deles ut nye leteområder slik at vi legger grunnlaget for fremtidig olje- og gassproduksjon på norsk sokkel. Det er også viktig at det noen ganger åpnes helt nye leteområder slik at oljeselskapene får noen nye utfordringer å gå løs på. Da kan oljesektorens nedgang også bli mindre bratt.

Derfor var det en merkedag i dag da olje- og energiminister Tord Lien kunngjorde tildeling av leteareal i 23. konsesjonsrunde. I en pressemelding skriver olje og energidepartementet:

"I forbindelse med 23. konsesjonsrunde sender Olje- og energidepartementet i dag ut tilbud om førti blokker fordelt på ti nye utvinningstillatelser. Av disse er tre er i det nyåpnede området i Barentshavet sørøst utenfor Øst-Finnmark. 13 selskaper får tilbud om andeler. - Ved å starte petroleumsaktivitet i Barentshavet sørøst når vi en milepæl i norsk petroleumsvirksomhet. For første gang siden 1994 skal vi utforske et helt nytt område på norsk sokkel. Dette vil gi unike muligheter for verdiskaping, vekst og arbeidsplasser, særlig for Nord-Norge, sier olje- og energiminister Tord Lien (FrP)."

På nettsidene til OED finner vi også et kart over lisensene som er tildelt.

mandag 16. mai 2016

Norsk mediebarometer 2015

Det er blitt en årlig tradisjon her på bloggen å skrive om tallene i Norsk mediebarometer fra Statistisk Sentralbryrå. Grunnen er nokså åpenbar. Knapt noen næringer opplever effektene av og kombinasjonen av digitalisering, internett, sosiale medier og mobil kommunikasjonsteknologi så kraftig som mediebransjen. Hvert eneste år kan vi se store endringer fra året før. Derfor er også Norsk mediebaromenter 2015, som kom for noen uker siden, svært interessant lesning.

De siste gangene jeg har blogget om dette, i 2014 og i 2015, har jeg vært opptatt av en todeling i det vi ser av endringer i medievaner. Mens radio, bøker og kino har klart seg ganske bra, og i hvert fall delvis holder stillingen, har det vært betydelig mer dystert for papiraviser og tradisjonell TV. Akkurat dette fenomenet er ytterligere forsterket i 2015.

Et tankekors for mediebransjen er at det virker det som om flere av de kanalene som har vokst kraftigst de siste årene, som lesing av aviser på nett og video på nett nå er i ferd med å bli litt mettet, i hvert fall i de fleste aldersgruppene, slik at mediebransjens utfordringer kanskje er i ferd med å bli enda større. Det er også vanskelig å finne lønnsomhet i de nye mulighetene og felles for mange mediebedrifter er at de trenger noen nye vekstområder det er mulig å tjene penger på. I årets undersøkelse er verdt å merke seg noen hovedtrender som ytterligere forsterker utviklingstrekk det vi allerede har sett. For eksempel sier undersøkelsen dette om lesing av papiraviser:

"42 prosent av befolkningen leste papiravis en gjennomsnittsdag i 2015, mot 49 prosent i 2014. Vi brukte i gjennomsnitt 16 minutter per døgn til avislesing. Det har vært en tendens til synkende avisle¬sing de seinere åra. 51 prosent leste avissider på internett en gjennomsnittsdag. Totalt var det 72 prosent som enten leste avis på papir eller på nett, mot 75 prosent i 2014."


Og om hvor mye vi ser på TV og radio sammenlignet med tidligere år:

"67 prosent så på TV i løpet et døgn i 2015, en nedgang fra 74 prosent året før. Tiden til TV-seing gikk også ned mellom 2014 og 2015. Høyest seerandel har eldre. De bruker også mest tid på dette. Det er størst oppslutning om nyheter, underholdning, TV-serier og sport. 59 prosent lyttet til radio i løpet av et døgn i 2015. Dette var en nedgang fra 64 prosent året før. Nedgangen siste år gjelder særlig barn og unge. De godt voksne lytter fremdeles mest til radio."

Når man graver seg videre ned i tallene i Norsk mediebarometer 2015 blir man slått av hvor omfattende disse endringene har vært på kort tid. For det er ikke bare andelen som bruker papiraviser, radio og TV som går nedover. Også tidsbruken hver enkelt bruker på disse mediene er i kraftig nedgang. Og aldersfordelingen veldig skjev. Mens de aller eldste i stor grad holder fast på medievanene er det kraftig fall i andre aldergrupper, og ikke bare blant de aller yngste. I aldersgruppen 25 til 44 år ble det i gjennomsnitt brukt 28 minutter til lesing av papiraviser i år 2000. I 2015 er dette falt til 9 minutter.

Tilsvarende tall for TV-titting i aldergruppen 25-44 år mellom 2002 og 2015 viser et fall fra 140 minutter til 99 minutter pr dag. Ser vi isolert på oppslutningen om NRKs TV-kanaler er det bare 29 prosent i denne aldergruppen som ser NRK en gjennomsnittsdag. I aldersgruppen over 67 år ser hele 68 prosent på NRK hver dag. 

Ja, og så må jeg jo nevne dette internettet som vi kan bruke til stadig mer og som ser ut til å ta stadig mer av tiden vår. Her er litt av oppsummeringen Norsk mediebarometer gir av hvordan befolkningen brukte internett i 2015 i Norge:

"87 prosent av befolkningen i alderen 9-79 år brukte Internett en gjennomsnittsdag i 2015, mot 88 prosent i 2014. Vi brukte i gjennomsnitt 2 timer og 7 minutter på Internett per døgn i 2015. Det er 2 timer og 32 minutter blant dem som brukte Internett i løpet av et døgn. (...) De som bruker Internett i løpet av en dag bruker det mest til å lese nyheter (73 prosent), sende eller motta e-post (68 prosent) og facebook (70 prosent). 60 prosent leser nyheter fra papiravisenes nettsider. 50 prosent henter inn fakta eller bakgrunnsstoff. Nesten like stor andel bruker Internett til å se på film, TV eller videoklipp. 44 prosent bruker Internett til banktjenester. 18 prosent spiller Internett-spill."

Det er alltid vanskelig å spå om fremtiden, men her tror jeg vi kan være nokså sikre på at endringene vil fortsatte, med minst like stor kraft som tidligere i årene som kommer. Siste kapittel i Norsk mediebarometer handler om folks tilgang til TV, radio, ulike andre medietilbud, kanaler og dingser, I norske hjem har 96 prosent internett, 85 prosent smarttelefon, 75 prosent nettbrett, 94 prosent PC og 55 prosent TV-spill. Det er derfor ingen ting som tyder på at det er mangel på utstyr eller tilkoblingmuligheter som vil bremse endringstakten fremover

lørdag 14. mai 2016

Hvor mye koster det å lade mobilen?

Et viktig poeng flere av innlederne hadde på regjeringens konferanse om digitalisering og grønn omstilling i forrige uke var at koblingen mellom økonomisk vekst og økt energibruk er brutt.

Sjefen for Energi Norge, Oluf Ulseth, var blant flere som viste hvordan både det at vi erstatter mer forurensende energiformer med forurensningsfri elektrisitet (for eksempel i biler), men også det at vi får stadig bedre batterier og har dingser som bruker elektrisitet langt mer effektivt enn før, gjør at mens den økonomiske veksten går opp så går energiforbruket ned.

Men, er det ikke slik at gevinstene ved å bruke mer effektiv teknologi blir spist opp av at vi har stadig flere ting vi kobler til strømnettet? Det var nok kanskje slik tidligere, men dagens dingser bruker så mye mindre elektrisitet enn før, selv om vi bruker dem hele tiden, at det virkelig er grunn til å bære teknologioptimist på dette området.

Vi kan jo se på noen typiske ting som går på elektrisitet og som vi bruker mye i hverdagen. Jeg har funnet tall i Nettavisens artikkel "Hvor mye koster det egentlig å lade mobilen?" og Klikk.nos artikkel "Så mye koster mobilen din i strøm?". Begge er litt over et år gamle og begge har sett på flere av dingsene vi bruker veldig ofte. Og på Hafslund energis hjemmeside er det også en fin oversikt over hva årskostnaden for strøm er for ulike viktige ting vi bruker i hverdagen.

Vi kan jo begynne med PCer, stasjonære og bærbare, og nettbrett,. En stasjonær PC vil, dersom den brukes tre timer hver dag, koste omkring 340 kroner i året i strømkostnad. I tillegg må den ha en skjerm, som helt sikkert er større enn for noen år siden, men bruker mye mindre strøm og koster omkring 120 kroner i året. Det blir i underkant av 500 kroner i året. En bærbar PC som brukes hyppig bruker ikke mer enn 50 kroner i året. Og alle som bruker bærbar PC mye vet jo godt hvor mye lenger enn før de kan brukes etter hver lading. Erstatter man derimot den bærbare PCen med et nettbrett deler av tiden, og lader brettet tre ganger i uken, koster denne strømmen deg 11 kroner i året.

Hva så med TVer? For noen år siden var det jo en del bekymring over at større TVer brukte veldig mye strøm, og selv i standby-modus bidro de til å øke energiforbruket i verden. Og det er riktig at gamle billedrørs-TVer og de første Plasma-TVene bruke en god del strøm. En ny 55-tommers LED TV derimot vil koste omkring 100 kroner i året dersom den står på tre timer hver dag. Noen ser sikkert mer på TV enn det, men selv de mest TV-avhengige vil slite med å bli blakke. Bra for miljøet er det også.

Litt mer koster det å bruke vaskemaskin, tørketrommel og kjøleskap. Også disse apparetene har langt mer energieffektiv teknologi enn for noen år siden, og EU setter strenge, energikrav, så hver av disse koster i følge Hafslunds nettsider omkring 4-500 kroner året i bruk. Omtrent 100 kroner mer koster det å bruke fryseboksen og oppvaskmaskinen. Og komfyren koster oss omkring 700 kroner i året. Her kan vi også lese at støvsuging koster 45 kroner i året, brødristing 10 kroner, hårføning 36 krone og kaffetrakting 240 kroner.

Og hva så med mobiltelefonen, som vi er blitt så avhengige av å ha ladet og klar hele tiden? En iPhone 6 er så energieffektiv at en lading koster under et øre. Lader vi en ny mobiltelefon en gang om dagen hver dag hele året vil det likevel ikke koste mer enn 3 kroner. I løpet av et helt år.

torsdag 12. mai 2016

Enda mer venstrevridde journalister

I hvor sterk politisk utakt er norske journalister med resten av befolkningen? Frank Aarebrot har nettopp laget en ny undersøkelse for Nordiske Mediedager som viser at journalistene har blitt enda et hakk mindre representative når det gjelder hvilke politiske partier de støtter.

Valgresultater og meningsmålinger viser at den norske befolkningen har blitt stadig blåere. Riktignok er det jevnt mellom rødgrønn og borgerlig blokk, men summen av Høyre og FrP har vokst over tid. Ved stortingsvalget i 2013 fikk Høyre og Fremskrittspartiet til sammen rekordhøye 43,1 prosent av stemmene og de siste meningsmålingene viser at oppslutningen om de to partiene er omtrent den samme i dag. Det er også et borgerlig flertall i de fleste meningmålinger for tiden.

Hvordan er så dette sammenlignet med hva journalistene stemmer? Under Nordiske Mediedager i fjor ble det presentert en undersøkelse gjort av Frank Aarebrot som viste hvor fullstendig i utakt norske journalister er med resten av befolkningen. Jeg blogget om denne undersøkelsen her. Den viste at dersom journalistene bestemte ville de fire partiene (H, FrP, V og KrF) som nå har flertall i Stortinget bare fått 25 prosent av stemmene. De rødgrønne pluss MDG og Rødt ville fått 75 prosent. Miljøpartiet alene var større enn Høyre og FrP til sammen, blant norske journalister. Det samme var SV. Ja, mens Høyre og FrP har 43 prosent støtte i befolkningen hadde Høyre 10 prosent og FrP omtrent null prosent blant journalistene, noe som blir omtrent 10 prosent til sammen.

Hvordan har så journalistenes politiske holdninger utviklet seg det siste året? Jo, journalistene har blitt enda rødere enn før, i den forstand at det forsatt er et stort rødgrønt flertall blant journalister, men det er de rødeste partiene som vokser mest. Journalisten skriver at blant norske journalister har SV og Rødt styrket seg sammenlignet med i fjor. SV har 13 prosent, ville fått 24 mandater i "journalistenes storting" og er med det større enn Høyre. Og Rødt ville fått utrolige 12 mandater hvis journalistene bestemte. Fremskrittspartiet ville derimot fått null representanter og KrF én representant. Summen av de fire borgerlige partiene i journalistenes storting ville dermed blitt 43 mandater, mens de fire borgerlige partiene i virkelighetens storting har 96 representanter.

Jeg er ikke overrasket over at journalistene er mye rødere enn befolkningen for øvrig, det merker man jo på spørsmålsstillinger og vinklinger av saker i mediene. Men det overrasker meg litt at journalistene er stadig mer i utakt med befolkningen ellers. Og aller mest overraskende er det at det er så vanskelig å erkjenne at det kan være noen utfordringer knyttet til dette.

Jeg mener at vi er er ganske heldige med mediebildet her i Norge. Vi har en befolkning som er ivrige mediebrukere og våre store medier som når hele befolkningen, både nasjonalt regionalt og lokalt, holder gjennomgående høy kvalitet og er blant annet langt mer opptatt av å dekke politisk stoff og fremme politisk debatt enn det som er vanlig i mange andre land. Det er en god ting i et demokrati.

Men nettopp derfor er litt rart at ikke flere erkjenner at den politiske slagsiden kan ha noen problematiske sider. At man kanskje ikke blir like god til å stille kritiske spørsmål fra flere kanter fordi det er mest naturlig for de fleste som spør å stille spørsmålene fra venstre (Hvorfor brukes dere ikke enda mer penger? Hvorfor lages det ikke nye lover, regler og reguleringer?) og man sjeldnere ser kritiske spørsmål fra høyre (Hva gjør dere for å oppnå større valgfrihet? Kunne andre enn det offentlige løst dette problemet bedre? Er det områder folk løser bedre selv og ikke hører hjemme i politiske handlingsplaner?). Det er mer enn nok i denne undersøkelsen som burde oppmuntre til i hvert fall litt refleksjon.