søndag 20. september 2009

Problemet med en blåblå strategi

Høyresiden i Norge har aldri stått sterkere enn ved valget i 2009. De to høyrepartiene Høyre og FrP har tidligere på det meste fått rundt 36 prosent av stemmene til sammen, det skjedde i 1981, 2001 og 2005. I år har de to høyrepartiene satt rekord og fått 40,1 prosent.

Dette er en situasjon som sammen med Venstres fall og KrFs dårligste resultat noen gang, får enkelte til å drømme om man at skal glemme sentrum og skape et rent blåblått alternativ fra 2013. Den litt uortodokse alliansen av Jan Arild Snoen i Minerva og Arne Strand i Dagsavisen tar til orde for dette. Snoen tar farvel med sentrum og skriver:

"Det er tilsynelatende langt frem til flertall. Men jeg mener bestemt at en tydelig allianse mellom disse to ville ha styrket deres samlede oppslutningen også i år, muligens mest for FrP. Uansett tror jeg mange deler min oppfatning om at det bare er spørsmål om relativt kort tid før KrF faller under sperregrensen, selv om noen distriktsmandater kan overleve litt lenger. Det er i virkeligheten Høyre som holder liv i KrF og Venstre"

Arne Strand er minst like optimistisk (eller så er han flink til å late som) på vegne av de blå partienes mulighet til å få flertall alene neste gang:

"Situasjonen krever en ny plattform for opposisjonen og en ny strategi. Om fire år kan ikke Erna Solberg – hvis hun fortsatt henger med – ha dørene åpne både til sentrum og Frp. Det finnes nemlig ikke noe sentrum å åpne døra for. Skal Høyre få regjeringsmakt etter neste valg, kan det bare skje i samarbeid med Frp. Kort sagt betyr det at de to partiene må tilpasse sin politikk til hverandre. De må stå sammen under valgkampen og love at de skal danne regjering hvis de får flertall på Stortinget. Den av de to som blir størst, må få statsministeren."

Tanken er interessant, men ikke spesielt god. Det er riktig at høyresiden i norsk politikk er styrket og at sentrum er nede for telling. Men det skyldes blant annet Jens Stoltenbergs utpeking av FrP som sin hovedmotstander. Det har skapt en polarisering som ikke trenger å vare. Og for Høyre er det både taktiske og realpolitiske grunner til å ikke satse på et flertall sammen med Fremskrittspartiet alene ved neste valg.

Det taktiske argumentet mot en blåblå strategi er at 40 prosent ikke er i nærheten av et flertall. Det er fortsatt 60 prosent, et solid flertall, som ikke stemmer på Høyre eller FrP. Forholdet mellom "blokkene" er forbausende stabilt i Norge. De rødgrønne fikk omtrent like mange stemmer nå som for fire år siden. Derfor ligger alltid nøkkelen til et flertall i Norge i sentrum. Man må ha minst et sentrumsparti med seg, slik har det vært siden 1981 da AP og SV mistet et flertall de aldri har klart å vinne tilbake.

Å tro at Høyre og FrP kan løfte sin samlede oppslutning med ti prosentpoeng er en illusjon. Hvor skulle de stemmene egentlig komme fra? Fordi sentrum nesten er borte må disse velgerne hoppe direkte fra venstresiden over til Høyre eller FrP, uten å være innom sentrum. Det er ikke veldig sannsynlig. Da er det nok mer sannsynlig at Høyre vil miste velgere hvis de låser seg til et skjebnefellesskap med FrP i fire år. Det var tross alt sammen med Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten Erna klatret opp på opp på bordet da hun stod fram i VG som som felles statsministerkandidat for de tre partiene og reddet Høyre fra et nytt katastrofevalg.

Det politiske argumentet mot en blåblå koalisjon er at den på vesentlige områder ville slite med å fremme noen konsekvent og kraftfull politikk for å møte det som er vår tids største utfordringer. Og politikk handler som kjent å å finne løsninger på vanskelige spørsmål. De lette spørsmålene kan nesten alle løse.

Utfordring nummer en er å styrke Norge som kunnskapsland og gjøre næringslivet mer konkurransedyktig i møtet med globaliseringen. Vi trenger et mer innovativt, kunnskapsbasert og omstillingsdyktig næringsliv. Høyre og FrP har mye felles i skattepolitikken og vil utvilsomt kunne bli enige om mer statlig pengebruk på forskning. Men i en verden som krever økt mobilitet av kloke hoder over landegrensene, mer forpliktende internasjonalt samarbeid og økt respekt og toleranse i møtet med annerledeshet, tror jeg en ren blåblå koalisjon kan slite med å finne en helhetlig felles strategi i møtet med globaliseringen.

Andre utfordring er å modernisere velferdsstaten slik at vi har nok kompetanse og arbeidskraft til å løse alle oppgavene eldrebølgen skaper. Da er det ikke bare å kaste penger etter problemene. Dette virker mot sin hensikt hvis det er arbeidskraft vi mangler, for da øker vi kostnadene uten å løse problemene. Vi blir nødt til å importere mer kompetent arbeidskraft til Norge, både til omsorgssektoren og de delene av privat sektor som vil trenge flere kloke hoder. Og vi må gjøre noen tøffe prioriteringer, fordi det ikke vil være slik at utgiftene bare kan økes i takt med at det blir flere som trenger velferdsytelser. Dette er løsninger som vil være tjent med brede politiske løsninger framfor polarisering. Velferdsreformer skapt av et blåblått flertall i strid med både sosialdemokratiet og sentrum vil være lite robuste i neste runde.

Utfordring nummer tre er å utforme en klimapolitikk som oppmuntrer næringlivet til å bidra til å løse miljøutfordringene og ikke bremse. Vi trenger teknologier, produkter og forretningsmodeller som virker og som gjør det lønnsomt å handle miljøvennlig. Dette må næringslivet få fram til markedet, men da trenger man hjelp fra en regjering som skaper de rette markedsinsentivene. Målet må være å skape fremtidens næringsliv i dag, slik at Norge er godt posisjonert når verden skal redusere avhengigheten av hydrokarboner. Til å gjøre denne jobben trenger vi et tett samarbeid mellom privat næringsliv og myndigheter. Politikerne våre må være så samlet som mulig bak en ambisjon om at Norge skal ligge langt framme internasjonalt. Også her sliter jeg må å se hva slags politikk den blåblå koalisjonen kan ha som vil føre Norge i forkant.