Onsdag arrangerer InnoMed Innovasjonskonferansen 09 på Holmen Fjordhotell, en konferanse om mer og bedre innovasjon i helsesektoren. På programmet er, i tillegg til at Bjarne Håkon Hansen skal fortelle hva han mener om innovasjon i helsesektoren, noen ganske spennende presentasjoner av konkrete innovasjoner som gjør at flere pasienter kan få livsnødvendige helsetjenester hjemme i stedet for å måtte reise til et sykehus.
Men er det noen virkelig radikale nye ideer der ute? Kan vi for eksempel tenke oss at sosiale medier blir brukt på en systematisk måte slik at pasienter kan dele erfaringer og kunnskap, og at dette kan bidra til at vi blir friskere? Og hvis man tar dette enda et skritt lengre: Kan man utnytte selve delingskulturen i sosiale medier som input i innovasjonsprosessene og hjelpe dem som skal utvikle nye legemidler, medisinsk utstyr eller hjelpemidler?
Det sosiale nettverket Patientslikeme.com har som mål (se videoen over) å gjøre nettopp dette. Ideen er såpass radikal at den er inne på Wireds nye "The Smart List: 12 Shocking Ideas That Could Change the World", der den beskrives som "Forget Medical Privacy". Og tankegangen er virkelig radikal. I tillegg til å ta i bruk et eget nettsted til å lage en profil og dele erfaringer og data med andre med samme sykdom som en selv, et slags Facebook for pasienter, deler en også sine pasientdata med helt andre. Og begrunnelsen for dette finnes i Patients Like Me sin "Openness Philosophy":
Patients Like Me har en egen blogg som heter "The Value of Openness" som beskriver hva de holder på med og hvilke resultater de oppnår. Dette er definitivt ikke noe som passer for alle. Mange vil ha gode grunner til å ikke ønske å dele sine høyst private ting. Og retten til å bestemme over sine egne data selv er en helt grunnleggende rettighet. Men noen ønsker å dele, og her er det mange som har langt inn profilene sine, i full åpenhet. Her kan man for eksempel finne personer som står fram i full åpenhet i grupper for HIV/AIDS, ALS/MND, Mood Conditions, Parkinson's Disease og flere andre sykdommer.
Det er tusenvis av blogger og andre helserelaterte sosiale medier der ute, og det er få områder der veksten er like eksplosiv som helsenettsteder. De fleste er helt uavhengige av myndighetene og det organiserte helsevesenet. En liten oversikt over hvor folk i dag henter informasjon om helse på nettet finnes her på Health 2.0 (den sier at 70 % bruker søkemotorer som Google, rundt 20 % bruker Wikipedia). Et annet interessant eksempel er "Wego Health - empowering health activists to help others", et sosial medienettsted som har som mål å bygge nettverk som lar opinionsledere og aktivister diskutere og utveksle kunnskap.
Jeg tror vi trygt kan slå fast at vi bare har sett begynnelsen på noe som kommer til å bli virkelig stort fremover. Og at det er god plass til mer innovasjon på dette området.
Clay Shirky hadde en glimrende keynote på Health 2.0 i 2008 om hva som skjer når web 2.0 tjenester benyttes av pasienter.
SvarSlettSe http://vimeo.com/5670673 Den er 20 min lang, men vel verdt tiden.
dette er spennende og et tema jeg har gjort meg mange tanker om selv. jeg har i (dessverre) mange års dyptgående erfaring med det norske helsevesenet (primært spesialisthelsetjenesten). et av hovedproblemene er å formidle informasjon om relevante behandlingstilbud og faktisk klare å koble en pasient mot riktig spesialist. altfor mange pasienter ender opp som kasteballer rundt omkring i systemet og ofte er det tilfeldigheter som avgjør hvilke spesialister man blir henvist til. det er også svært vanskelig å finne god informasjon om behandlingstilbud og hvilken erfaring ulike leger og spesilister har med forskjellige lidelser og/eller behandlingsformer. i dagens system er det jo slik at fastlegen skal fungere som en slags konsulent, veileder og innfallsport til spesialisthelsetjenesten. problemet er at fastlegene som regel ikke har noen bedre oversikt over tilbudene i helsevesenet enn en tilfeldig pasient. det er også kanskje for mye å vente at en person (fastlegen) skal kunne ha god oversikt over alle tilbud i helsevesenet. mitt forslag har derfor lenge vært å enten åpne opp for mer profesjonalisert megling/veiledning gjennom mer spesialiserte ruterfunksjoner i helsevesenet (egen institusjon som jobber med å koble en pasient mot den spesialisten som har mest erfaring med pasientens konkrete lidelse) eller å faktisk desentralisere og åpne opp all informasjon om helsevesenet ved å lage informasjonen flyte fra pasient til pasient i en web 2.0 lignende løsning. jeg kunne se for meg et slags helsewikipedia hvor pasienter kan beskrive sine lidelser, hvilke behandlinger de har prøvd og hvilke behandlinger som har fungert. dette vil kunne føre til at man mye raskere kan finne frem til en behandlingsform som fungerer eller en konkret spesialist som faktisk har erfaring med den spesielle lidelsen. så derfor var det spennende å lese om patientslikeme.com, hadde vært veldig interessant og lagd noe lignende i Norge. spørsmålet er om spesialister og leger går med på at informasjon om dem offentliggjøres og spres??
SvarSlettjeg har selv vært kasteball i helsevesenet de siste fire årene og etter utallige besøk hos ulike spesialister og poliklinikker så fant jeg rett og slett ut at ingen i Norge hadde god nok erfaring med min lidelse. jeg fant derimot en lege i Frankrike som var spesialisert og hadde mer erfaring rundt dette alene enn det norske helsevesenet tilsammen. det var dog skuffende at jeg fikk avslag fra det norske helsevesenet om å få dekket noe av den svært beskjedne behandlingskostnaden. jeg tror helse og behandling med fordel kan gjøres på tvers av grenser. vi må innse at vi i Norge har et begrenset pasientgrunnlag og et begrenset antall spesialister, noe som fører til at vi ikke kan vite noe om alt, kan ikke være gode på alt. vi burde hatt en instans i helsevesenet som avgjorde hvilke pasienter vi kunne sende direkte til behandling i utlandet istedenfor å la de være kasteballer til ingen nytte i mange år. dette hadde selvfølgelig vært til det beste for den enkelte, men også svært kostnadseffektivt for staten ved at man frigjør kapasitet, reduser behandling og begrenser utbetalinger av sykepenger og/eller stønader.
konklusjon: vi trenger å tenke nytt på mange områder innenfor helse og web 2.0-tankegang og ny teknologi vil være en viktig del av løsningene