tirsdag 22. september 2009

Må vi gi opp BNP-vekst av hensyn til miljøet?

Er det slik at hensynet til verdens miljø og klima legger et tak på hvor mye økonomien kan vokse? Og er det slik at dersom fattigere land skal ha mulighet til å utvikle seg så må vi stanse veksten i de rikeste landene, blant annet her i Norge?

I så fall vil det sannsynligvis bli svært krevende å få stor nok folkelig oppslutning om nødvendige miljøtiltak. Hele samfunnsformen vår er jo basert på at økonomien vokser hvert eneste år, men unntak av noen ytterst få kriseår.

Spiegel Online har en lengre gjennomgang av denne diskusjonen i en ny artikkel der de minner om det matematisk og ressursmessig problematiske med vekst. En forholdsvis beskjeden vekst på 3 prosent i året innebærer at produksjonen er fordoblet i løpet av 24 år. Det legger beslag på fryktelig mye ressurser og energi. I rike land er det heller ikke noe som tyder på at vi blir lykkeligere av enda mer vekst. Hva er da vitsen med vekst? Jo, vekst er helt fundamentalt i måten samfunnet vårt fungerer:

"The German economy has to grow to offset constantly rising productivity and the resulting decline in demand for labor, otherwise there is the risk of higher unemployment. It has to grow so that incomes can rise each year, or else societal conflicts over income distribution will intensify. It has to grow to pay for the social welfare state, or else society's safety net against illness, unemployment and poverty in old age will become unaffordable. Finally, it has to grow so that the state can continue to service its debt, or it will lose its ability to manage its own affairs."

Vekst er med andre ord en stor fordel for at et samfunn skal unngå mer konflikter og større ulikhet. Veksten gjør at vi har en produktivitetsgevinst som kan fordeles til flere enn dem som har produsert verdiene. Men er det mulig å fortsette veksten når den legger beslag på så mye naturressurser og energi? Ja, sannsynligvis, men det forutsetter en høy grad av innovasjon i samfunnet:

"Paul Welfens, an economist in the western German city of Wuppertal, ...is convinced that "economic growth in Europe and worldwide can continue for centuries," that is, for as long as the world continues to move, change and develop. And as long as competition continues to produce surprising innovations, like the shipping container, the computer, the satellite and the Internet (...) A less-is-more strategy also works on the national scale. German GDP has grown by close to a third since 1990. At the same time, however, the country's energy consumption has declined by 7 percent. Cars are now more fuel-efficient, ships consume less heavy fuel oil and businesses use less electricity. However, one of the reasons Germany is in a relatively good position is that it has outsourced much of the dirtier aspects of its production to Eastern Europe or South-East Asia."

Og det er mulighetene for å lykkes med en slik innovativ grønn vekststrategi som gjør at det er håp om at man skal kunne få med seg befolkningen på ganske krevende omlegginger. Hvis de nye og mer miljøvennlige tjenestene både er mer praktiske og kanskje også billigere på enkelte områder, er det mulig å få det til. Det er denne holdningen til at smart grønn vekst er mulig som også ligger til grunn for EU-kommisjonens strategi. Barroso snakker om "Smart Green Growth", og at det er nødvendig både for å skape et konkurransedyktig næringsliv i Europa og for å løse klimautfordringene i verden.

Og Smart Grønn Vekst er også navnet Abelia har gitt den nye samarbeidsarenaen der bedrifter, myndigheter og virkemiddelaktører skal utvikle nye og innovative miljøløsninger. Løsninger og tjenester som er smarte nok til å muliggjøre en økonomisk vekst i kombinasjon med lavere forbruk av energi og naturressurser.