tirsdag 1. september 2009

Norges mest lønnsomme innvandrer?

Financial Times hadde lørdag en lengre artikkel om irakeren Farouk al-Kasim som kom til Norge i 1968 og bygget opp det norske oljedirektoratet. Saken er skrevet av Martin Sandbu (Vampus gjorde meg oppmerksom på artikkelen på bloggen sin. Foto: Petrad, som bruker al-Kasim som spesielrådgiver).

Da Farouk al-Kasim kom til Norge i 1968 var han en vellykket ung oljeingeniør i det irakiske statsoljeselskapet. Irak var et viktig oljeland. Han kom til Norge, et land som etter fem års leting ikke hadde funnet olje og der mange var i ferd med å gi opp. Al-Kasim kom ikke for å få jobb, men på grunn av familien; en sønn med cerebral parese som trengte medisinsk oppfølging:

"For all its uncertainties, al-Kasim’s journey to Norway had a clear purpose: he and his Norwegian wife, Solfrid, had decided that their youngest son, born with cerebral palsy, could only receive the care he needed there. But it meant turning their backs on a world of comforts. Al-Kasim’s successful career had afforded them the prosperous lifestyle of Basra’s upper-middle class."

Og det er et poeng her at velferdsordning i form av helsetjenester, skoler og barnehager som virker også når ting blir vanskelige kan være et konkurransefortrinn når vi skal trekke til oss flere kloke hoder. De gjør det mulig å kombinere jobb og familie. Men fortellingen om hvordan Al-Kassim faktisk fikk jobb da han kom er en av de mer utrolige:

"His train to Solfrid’s home town did not depart until 6.30pm. “I thought what I am going to do in these hours?” he says. “So I decided to go to the Ministry of Industry and ask them if they knew of any oil companies coming to Norway.” He deposited his luggage and walked to the ministry, where he was received by a baffled official who told him to come back that afternoon. When he returned, expecting only an address list, several men were waiting for him. “They were keen to know what had I been doing, what kind of education I had, whom I worked for. Did I work as a petroleum engineer? Did I work as a geologist? What did I do?” His request for a list of possible employers had turned into an impromptu job interview. “They must have been absolutely desperate for expertise!” says al-Kasim. They were indeed. At the time of his surprise call, Norway’s oil administration numbered just three officials, all in their thirties and all learning essential parts of the job as they went along. Meanwhile, the North Sea exploration results were pouring in and required careful analysis. Al-Kasim must have looked like a godsend: a man rich in academic training and practical experience of the oil industry – and one in need of work."

Det er oljeveteran og tidligere Statoildirektør Willy Olsen som sier til Financial Times at Farouk al-Kasim kanskje er den største verdiskaperen i Norge noensinne:

“Farouk is perhaps the greatest value creator Norway has had,” says Olsen. And with good reason. Most of the oil found in the world is never recovered: the average extraction rate worldwide is around 25 per cent. Norway averages 45 per cent, and for that, Olsen gives al-Kasim much of the credit: he pushed the government to increase extraction rates; insisted that companies try new technologies, such as water injection in chalk reservoirs or horizontal drilling; and threatened to withdraw operating licences from companies that balked. “It is this culture, a culture of ‘squeezing the last drop out’, which he cultivated,” says Olsen."

Jeg tror ikke denne historien er særlig godt kjent i Norge, i hvert fall ikke utenfor oljemiljøet. (Al-Kasim fikk ONS ærespris i 2006). Og jeg tror at vi nå er på vei inn i en situasjon der forskningen og de innovative bedriftenes behov gjør at vi vil ha behov for enda flere talenter og spesialister fra utlandet for å lykkes med verdiskapingen enn det som var situasjonen i 1968. Jeg er redd vi ikke er flinke nok til å framstå som interessante og tilstrekkelig attraktive for de unge talentene. Forhåpentligvis han historen til Farouk al-Kasim være til inspirasjon for en mer offensiv politikk som gjør at vi kan trekke til oss flere.