"Premonition" på engelsk betyr noe i retning av "fremsyn", eller "forutanelse" på norsk. Og det er manglende evne til å forstå hva som kan skje i kritiske situasjoner som er det underliggende temaet i denne boken av Michal Lewis. Boken kom våren 2021 da pandemien fortsatt pågikk for fullt og som jeg leste like etter, men av en eller annen grunn ikke husket å skrive om her på bloggen, noe den absolutt fortjener.

Bokens fulle tittel er "The Premonition - A Pandemic Story", og handler om hvordan det kan gå galt når man ikke klarer å forstå og fortuse hvordan og hvor raskt smitte spres og hvilke effekter det får i samfunnet. Ikke bare covid, men også andre farlige smittsomme sykdommer vi kanskje trodde vi var beskyttet mot. Helten i boken, Charity Dean er  smittevernlege på kommunenivå i California. Hun har samme rolle som norske smittevernleger, med mye makt til å iverksette inngripende tiltak, men fordi dette gjøres veldig sjeldent er det også en rolle som ikke er helt forstått og akseptert av omgivelsene, eller av andre deler av offentlig forvaltning.

Men Charity Dean er nettopp en actionhelt etter Michael Lewis-oppskriften, modig, handlekraftig, litt outsider, et par nivåer nede i hierarkiet, men ekstremt opptatt av å ta kunnskapsbaserte beslutninger og gjøre det riktige, selv om det vekker negative reaksjoner. Der hun selv har beslutningsmyndighet bruker hun den, der hun ikke har det sier hun tydelig i fra om hun mener noe er galt, og får både venner og fiender på den måten.

Her vil Michel Lewis-fans kjenne igjen en oppskrift som han har brukt mange ganger før når han har skrevet både om finanskrisen i "The Great Short" og om offentlig sektors reformatorer i "The Fifth Risk" (som jeg skrev om her i 2019). The Premonition er sånn sett en slags oppfølging av tematikken i The Fifth Risk, der han løfter frem noen ekstremt faglig kompetente, men litt uortodokse og til dels nerdete personer litt bortgjemt ulike steder i systemet. I en normalsituasjon blir de ofte ikke lagt merke til, eller dyttet ut på siden, og kanskje helt over sidelinjen. Men det som gjør Michael Lewis historier så spennende rent fortellermessig er at disse outsiderne kan utgjøre den store forskjellen når det virkelig gjelder, og i The Premonition er det også slik at noen av dem finner hverandre i et felles prosjekt for å sette i verk en nasjonal tiltaksplan for å bekjempe covid-19.

Faren med en slik måte å beskrive store nasjonale og globale kriser er selvfølgelig at det kan bli litt satt på spissen, litt overforenklet og individfokusert, og at det beskrives en noen sammenhenger mellom årsak og virkning som ikke kan forklares på personnivå alene. Men til tross for denne åpenbare svakheten, og også faren for å konkludere en del ting litt for raskt når pandemien fortsatt var i gang for fullt, synes jeg dette er en veldig god bok. Den klart mest velskrevne jeg har lest om covid-19, men også den beste, i hvert fall så langt. Og de skyldes i tillegg til fortelleregenskapene noen underliggende temaer den tar opp, og som var viktige og som vil fortsette å være viktige også neste gang en pandemi rammer oss. La meg nevne noen:

Den beskriver hvordan og hvorfor USA på nasjonalt nivå faktisk hadde en pandemiplan på plass, som hadde vært utarbeidet av et tverrfaglig team i Bush-perioden med noen dyktige, men ganske eksentriske eksperter av typisk Michael Lewis-type. Og noen av dem ble sittende litt bortgjemt i Obamas stab også etterpå. Planen var at den moderne typen som forstod at bremsing av smitte gjennom å begrense nærkontakt mellom mennesker, "social distancing" er det som virker. Men hvordan får man liv i en slik plan som det aldri har vært behov for å bruke?

Andre tema er forholdet mellom lokale smittevernsjefer, som må ta beslutninger om å stenge ned eller ikke stenge ned, fordi det kan bety forskjellen på liv og død, og de mer forskningstunge nasjonale smittevern- og folkehelsemyndighetene som helst vil vente med beslutninger till vi har litt mer data. En ganske gjenkjennelig problemstilling. 

Og så er det for det tredje en skarp og gjenkjennelig kritikk av hvordan offentlig forvaltning håndterer komplekse utfordringer som går på tvers av forvaltningsnivåer og sektorer, og offentlig og privat. Ikke først og fremst politikerne helt på toppen, Trumps håndtering av covid er ikke noe stort tema her, mest fordi han neppe visste noe om de tingene boken beskriver. Men bekrivelsene av hvordan de mest forutseende, de som forstår seg på hva eksponentiell vekst betyr i smittesammenheng, hele tiden blir trykket ned av "systemet", og finner uortodokse bakkanaler, er leseverdige. 

Og ikke minst er det en helt herlig, og ganske deprimerende beskrivelser, av hvordan både privat og offentlig medisinsk laboratoriekapasitet, for eksempel til genetiske analyser, blir stående ubrukt fordi de ulike delene av systemet ikke klarer å finne hverandre. I helsesektoren er dette et problem også i en normalsituasjon, men pandemien satte det på spissen. I noen tilfeller ga det noen ekstraordinære positive innsatser fordi mennesker med kompetanse, erfaring og ressurser fant hverandre og handlet. Mens det i andre tilfeller synliggjorde pandemien alt som ikke fungerte. 

Norge er ikke USA, og mye i helsevesenet er organisert annerledes og finansieres annerledes, men noen av disse mest komplekse utfordringene er forbausende like. Og sånn sett er denne boken en god påminnelse om at de vanlige verktøyene i verktøykassen, budsjetter og reguleringer, ofte ikke er nok.