3,7 milliarder på hud og hår i første halvår

Det er mye morsomt som dukker opp på hjemmesiden til Statistisk Sentralbyrå. Hvis man for eksempel leser omsetningsstatistikk for ulike bransjer ser man et Norge i sterk endring. Nye bransjer dukker opp og store og viktige gamle bransjer blir gradvis borte.

For et par dager siden kom statistikken for "Annen tjenesteyting". Det er de tjenestene som er til overs når alt annet er plassert i andre grupper. En slags eventueltpost i norsk tjenestesektor med en omsetning på rundt 13 milliarder i året.

Det store sektoren innen annen tjenesteyting, som utgjør over halvparten av totalen, er frisering og annen skjønnhetspleie som omsatte for 3,7 milliarder i første halvår, en vekst på tre prosent. Det er ingen finanskrise i hud og hår-bransjen. En mer flat utvikling er det i vaskeri og renseribransjen som omsatte for litt over en milliard første halvår.

I den andre enden av skalaen er det bransjer som er i ferd med å bli helt borte,. Der finner vi verksteder som reparerer varer til personlig bruk, det vil si reparasjon av ting vi eier og har i huset. Vi reparerte ur, gull og sølvvarer for 13 millioner kroner i hele Norge i første halvår, vi reparerte sko og lærvarer for 38 millioner og vi reparerte møbler og boliginnredning for 41 millioner. Nesten ingen ting. Litt annerledes er det for data- og kommunikasjonsutstyr. Datamaskiner og mobiltelefoner reparerte vi for rundt 500 millioner i første halvår. Det var en økning på over ti prosent fra i fjor.

USA: Vekst i BNP på 3,5 prosent

Etter å fire kvartaler på rad med negativ BNP-vekst, var det vekst igjen i tredje kvartal i USA. Dette forteller at den mest langvarige resesjonen siden 2. verdenskrig etter all sannsynlighet er slutt. Wall Street Journal skrev i dag:

"The economy expanded in the third quarter after shrinking for four consecutive quarters, likely marking an end to the worst recession since World War II. But the recovery is expected to be slow, as the economy continues to fight rising unemployment and a persistent credit crunch.".

Så er spørsmålet naturligvis hvor bærekraftig denne oppgangen er og hvor kraftig den vil bli. For å vurdere det kan det være lurt å se litt på hvordan veksten på 3,5 prosent er sammensatt; hvor mye som er eksport, hvor mye konsumentene bidrar med og hvor mye som skyldes statens krisepakker. Wall Street Journal skriver:

"The GDP gain was driven by consumer spending, which rose by 3.4% in the third quarter, compared with a 0.9% drop in the April-to-June period. Consumer spending contributed 2.36 percentange points to GDP growth."

Denne grafen viser at mens konsumentene bidro med 2,4 prosent til veksten, bidro eksporten med 1,5 prosent og staten med 0,5 prosent. Men mye av forbrukernes økte pengebruk skyldes stimulanser fra staten til bilkjøp og boligkjøp. Utfordringen blir å få til en bærekraftig vekst uavhengig av slike statlige støttepakker. New York Times skriver:

"The cash-for-clunkers program helped increase consumer spending on durable goods, which grew by an annual rate of 22.3 percent in the third quarter compared to a decline of 5.6 percent in the previous quarter. Similarly, economists say the $8,000 federal tax credit for first-time homebuyers helped revive spending on housing, which increased 23.4 percent in the third quarter, in contrast to a decrease of 23.3 percent in the second quarter."

Det siste tallet, spending on housing, viser vekst for første gang på tre og et halvt år. Så det er grunn til å håpe at vi nå er på vei ut av tunnelen.

Ostehøvel og binders er ikke Norges viktigste oppfinnelser

Det blir stadig gjentatt at nordmenn opp gjennom historien står bak svært få patenterte oppfinnelser, og at de to eneste tingene av betydning er ostehøvelen og bindersen.

Det er en god historie. Men den er feil. Det er feil at bindersen er norsk. Og det er helt feil at nordmenn ikke står bak oppfinnelser som er langt viktigere. For å ta det i tur og orden: Osthøvelen er faktisk en norsk oppfinnelse, patentert av snekkermester Thor Bjørklund på Lillehammer i 1925. Bedriften gikk nylig til skifteretten, men historien kan en fortsatt lese på hjemmesidene til bedriften som nå drives av konkursboet. Ostehøvelen er en bra oppfinnelse, men ikke i særlig utstrakt bruk utenfor Norge.

Bindersen er det verre med. Det er i følge Wikipedia 27 ulike patenter på binderser. Den versjonen av bindersen som ble patentert av nordmannen Johan Vaaler i 1901 var ikke særlig praktisk og kom aldri i salg. Vinneren ble bindersen som ble lansert av The Gem Manufacturing Company allerede i 1890-årene, men som aldri ble patentert-

Hva er så de største norske oppfinnelsene gjennom tidene? NTNUs Techlology Transfer enhet har laget en liste over de 10 største norske oppfinnelsene som er ganske opplysende. Her er Svend Foyns granatharpun til hvalfangst og Fredrik Rosing Bulls hullkortmaskin som dannet grunnlaget for franske Groupe Bull. På listen er også Tore og Petter Plankes panteautomat som la grunnlaget for etableringen av Tomra i 1972, som i dag er utviklet til en global virksomhet innen resirkuleringsteknologi. Og Söderbergelektroden som ble oppfunnet i 1917 og la grunnlaget for Elkem og annen moderne metallurgisk industri.

Men øverst på denne listen over store norske oppfinnelser troner Kristian Birkeland og Sam Eydes "Fremgangsmaade og apparater til fremkaldelse av kraftige kemiske reaktioner i luftarter og luftblandinger". Kristian Birkeland ble utnevnt til professor i fysikk ved Universitetet i Oslo i 1898, i en alder av 31 år. Veien fra fiasko til ny mulighet kan noen ganger være kort. 6. februar 1903 skulle Birkeland demonstrere sin elektriske kanon i festsalen i Urbygningen ved Universitetet. Det var presse og prominente gjester fra våpenindustrien til stede. Men etter to vellykkede tester tidligere på dagen gikk det veldig galt:

Professor Birkeland holdt en kort tale, der han blant annet sa til gjestene at de kunne sitte helt rolig: "Når jeg slår på strømmen, vil de verken se eller høre noe, uten smellet fra prosjektilet som slår inn i plankeveggen". "Så slo jeg bryteren i. Det ble i ett glimt et øredøvende og fresende spetakkel. Flammene sto langt ut av munningen," berettet han etterpå om det som var en kortslutning på 10.000 ampere. "Dette var det mest dramatiske øyeblikk i mitt liv – med dette ene skudd skjøt jeg mine aksjer fra 300 og ned i null. Men prosjektilet satt i blinken!"

Birkelands eksperiment var en total fiasko, men lysbuen fra kortslutningen var svaret på et helt annet problem Birkeland var interessert i: hvordan skape en elektrisk utladning som kan binde nitrogen i luft og danne grunnlaget for industriell salpeterproduksjon. Så ut av norgeshistoriens mest spektakulære kortslutning, ble grunnlaget for Norsk Hydros etablering i 1905 lagt. Denne sammenhengen er godt beskrevet på Norsk Hydros nettsider.

Det er ikke tilfeldig at Universitetet i Oslo har kalt sitt Technology Transfer Office for Birkeland Innovasjon. Ikke et vondt ord om ostehøvelen, men Birkeland og Eyde har hatt betydelig mer å si for både norsk histore og verdens matproduksjon.

Innovasjonskonferansen 2009 - med Giske på talerstolen

I dag ble Innovasjonskonferansen 2009 arrangert av Abelia, Norsk Industri og OLF. Det var en flott samling av bedrifter og organisasjoner som er opptatt av innovasjon. Flere svært bra foredragsholdere, med Trond Giske i spissen som holdt sitt første foredrag som ny næringsminister.

Trond Giske åpnet innlegget sitt med å rose Abelia og de øvrige organisasjonene som kom med konkrete innspill til tiltakspakken mot finanskrisen tidligere i år. Han sa også at rapporten fra Abelia om innretningen på Innovasjon Norge er et viktig bidrag til jobben han skal gjøre fremover. Og så gjentok han poenget om at Wayne Gretzky ble best i ishockey fordi han var opptatt av ikke være der pucken er, men der den kommer. Det er det næringslivet som kommer politikken og virkemiddelapparatet skal legge til rette for.

Det er ikke så mange dager Trond Giske har vært minister, og selvsagt farlig å overtolke budskapet. Men det var i hvert fall to ting han understreket veldig tydelig. Det ene er at deler av næringslivet ikke er ute av finanskrisen enda. Fordi prosjektenes varighet i deler av industrien er ganske lang, tar det tid før krisen slår inn for fullt. Dette gjelder for eksempel for verftsindustrien og leverandører til oljeindustrien. Her er man på vei inn i tunnelen og ikke på vei ut nå. Dette vil også kunne ramme forskningsinstitutter og andre kunnskapsleverandører som leverer til det eksportrettede næringslivet. Staten kan ikke kjøpe bildeler og rigger. Men staten kan bidra til rammevilkår som gjør perioden i tunnelen lettere.

Det andre budskapet var at satsing på høyere utdanning og forskning er en helt sentral del av næringspolitikken. For det er kunnskap og innovasjon som er nøkkelen til å lykkes i fremtiden. Giske hørtes ut som han egentlig kunne tenke seg at flere av disse politikkområdene var samlet i et departement. Men når det ikke har vært mulig denne omgangen, lovet han at han uansett vil sørge for at næringspolitikken og kunnskapspolitikken blir sett i sammenheng. Det er positivt.

En god påminnelse om sammenhengen mellom verdiskaping og kunnskap fikk vi litt senere på dagen fra Ole Enger, konsernsjef i REC. Han hadde før børsåpning lagt fram RECs kvartalsresultat og opplevde at aksjen falt 8 prosent da han sa at bedriften mangler kompetanse gjennom hele verdikjeden. På innovasjonskonferansen minnet Ole Enger om at RECs suksess ikke skyldes at Norge er et av landene i verden med mest sol. Det skyldes kompetanse på silisiumproduksjon. De konkurrentene som vokser raskest i dag er kinesiske bedrifter. Og i følge Enger er det kineserne som i dag er ledende på neste generasjons teknologier innenfor solenergi og som REC må konkurrere med.

Et annet høydepunkt på konferansen var et fyrverkeri av en svensk foredragsholder som heter Fredrik Hären som bor i Singapore. Han beskrev utviklingslandenes konkurransefortrinn og hvordan kreativiteten i disse landene ikke stopper opp fordi det er tilbakeslag i verdensøkomien, men at de i stedet tar ledelsen på flere viktige områder som har med kunnskap og innovasjon å gjøre. Jeg håper vi skal få ut noen videoklipp etter hvert med både Giske, Enger og Hären på websidene til Innovasjonskonferansen 2009.

Richard Dawkins vs Bill O'Reilly

...eller Gud vs vitenskap om man vil. Klassisk TV fra Fox News med forsker og forfatter av The Greatest Show on Earth Richard Dawkins mot programleder og religionstalsmann Bill O'Reilly.

Og verdens beste land å bo i er... Finland

Financial Times skriver i dag om en rangering av hvilke land det er best å bo i. Rangeringen av 140 land er laget av den engelske tenketanken Legatum, og har en litt annen rekkefølge enn UNDPs Human Development Index som jeg tidligere har skrevet om.

Finland er øverst på denne listen. Norge er på en femte plass her, bak Sveits, Sverige og Danmark. Nederst er Yemen, Sudan og Zimbabwe. Men som på UNDPs liste er forskjellene små mellom landene i toppen.

The 2009 Legatum Prosperity Index heter undersøkelsen. Noe av det spennende her er websidene som gir mulighet til å se ulike rangeringer (på helse er for eksempel Norge på 10. plass, mens Norge er på første plass på utdanning). I tillegg kan man se ulike landprofiler som beskriver status på de ulike områdene (her kan man lese at Norge scorer høyt på utdanning fordi vi bruker mest penger og fordi det er ganske få elever pr lærer, mens faglig nivå ikke ser ut til å være sammenlignet).

Legatum trekker noen mer generelle konklusjoner om mønstre og forklaringer på hvorfor noen gjør det bra, som man finner i "Key Findings". Og så kan man måle sitt personlige velstandsnivå i www.myprosperity.com.

I tillegg kan man lage grafikk som sammenligner de ulike kriteriene ulike land, for eksempel Kina, India og Russland. Eller hva med våre oljerike venner i Venezuela, Saudi Arabia og Iran? (Cuba, Nord Korea og Libya mangler dessverre her, sannsynligvis fordi det ikke er mulig å få troverdige tall). Og som jeg har skrevet om tidligere, i alle land er man litt opptatt av hvor høyt man er sammenlagt, men aller mest opptatt av å slå naboene. I Daily Mail er de litt skuffet over at UK bare er nummer 12 på listen, men veldig fornøyd fordi UK er foran Tyskland og Frankrike.

Litt kritisk må man også kunne være til presisjonsnivået her. Og det kan være greit å bruke Norge som eksempel. Mens Norge er åpenbart overvurdert på indikatoren Education i denne undersøkelsen fordi den er mer opptatt av å måle volum enn faglig nivå, er Norge tilsvarende undervurdert når det gjelder Economic Fundamentals og Entrepreneurship and Innovation, blant annet fordi rangeringen vektlegger klassiske modenhetsindikatorer som high-tech eksport og ikt-eksport der Norge scorer lavt og ikke innovasjon og omstilling i sektorer der Norge gjør det spesielt godt, for eksempel prosessindustrien eller energisektoren.

Budsjetthøringer i Stortinget

Det er budsjetthøringer i Stortinget om dagen. Finanskomiteen er først ute og hadde åpne høringer torsdag (da blant annet Abelia var med) og fredag. Og utover i ukene som kommer skal alle komiteene ha høringer og avgi innstilling om sine respektive budsjettkapitler.

Den økonomiske situasjonen rundt budsjettbehandlingen er veldig forskjellig fra det som var situasjonen i fjor høst. Da hadde finanskrisen akkurat slått til, uten at det var reflektert i budsjettet i det hele tatt. Så næringslivsorganisasjonenes rolle i høringene var å fortelle om den krisen som akkurat da var i ferd med å ramme oss og at kraftige tiltak ville bli nødvendige for å sikre tilgang til kreditt i mange bedifter. Krisetiltakene kom etter hvert, men selve tiltakspakken kom først i januar.

I år er situasjonen en helt annen. Finanskrisen er en kjent størrelse og en lang rekke krisetiltak og andre tiltak er gjennomført. Så mye at statens utgifter har sprengt grensene for handlingsregelen, noe som kan bli svært problematisk på sikt. Nå har det naturligvis vært riktig å bruke mer av statens penger for å sikre at bankene ikke gikk over ende og for å sørge for lån til næringslivet når alle andre kilder for kapital tørker inn. Det har også vært viktig å holde oppe aktivitetesnivået på en del områder som ellers ville bli urimelig hardt rammet av krisen. Og krisen ble et slags tidsvindu for å investere i nødvendige infrastrukturprosjekter innen blant annet samferdsel og utdanning, prosjekter som tidligere var vanskelige å gjennomføre på grunn av knapphet på arbeidskraft.

Men Statsministeren har hele veien sagt tydelig at krisepakkene skulle sørge for investeringer som har verdi på lang sikt og at stimulanstiltakene må være av midlertidig karakter slik at de kan avsluttes når krisen er over. Ellers venner vi oss til et for høyt kostnadsnivå, noe som særlig rammer den konkurranseutsatte delen av næringslivet, industri og kunnskapstjenester, som er avhengig at vi ikke har et for høyt kostnadsnivå i forhold til andre land.

Derfor må vi kombinere to ting framover. For det første må vi få ned utgiftsveksten så mye at vi kommer innenfor handlingsregelen igjen i løpet av et par år. Ellers rammes arbeidsplassene i konkurranseutsatt næringliv hardt. For det andre må de tiltakene vi gjennomfører, og det kan bli behov for mer, være av en sånn karakter at det stimulerer det konkurranseutsatte og kunnskapsbaserte næringslivet vi skal leve av i årene som kommer. Det hjelper ikke å stimulere varehandel og boligbygging hvis de som er rammet av den globale krisen er bedrifter som stort sett bare selger til kunder i andre land.

Disse bedriftene kan politikerne bare hjelpe ved å sørge for at det blir mer attraktivt å investere i Norge. Ved å gjøre skattenivået vårt konkurransedyktig. Ved å satse på forskning, utdanning og innovasjon. Og ved å bremse utgiftsveksten statsbudsjettet slik at renter og kronekurs holder seg på et levelig nivå. Det er dette som burde være den viktigste jobben i Stortingskomiteene i ukene som kommer.

Agincourt, Henry V og band of brothers

England har en en stolt militærhistorie med navn som Trafalgar, Waterloo, Blenheim, El Alamein og Battle of Britain. Og litt lengre tilbake i historien hundresårskrigen mellom England og Frankrike som varte fra 1337 til 1453 med knusende engelske seire ved Crecy, Poitiers og Agincourt (uten at det hjalp så mye, England tapte alle sine territorier på det europeiske fastlandet til slutt).

Slaget ved Agincourt ble utkjempet på St. Crispins Day, 25. oktober 1415. Den engelske hæren under ledelse av kong Henrik V, som enda ikke var fylt 30 år, knuste i følge historien en fransk hær som var minst fem ganger så stor. Engelske bueskyttere mot fransk heavy metal. William Shakespeare har laget et av sine mest kjente skuespill om, Henry V, der kongen holder sin tale rett før slaget om "We few, we happy few, we band of brothers". New York Times skriver om slaget ved Agincourt i dag og skriver:

"No one can ever take away the shocking victory by Henry and his “band of brothers,” as Shakespeare would famously call them, on St. Crispin’s Day, Oct. 25, 1415. They devastated a force of heavily armored French nobles who had gotten bogged down in the region’s sucking mud, riddled by thousands of arrows from English longbowmen and outmaneuvered by common soldiers with much lighter gear. It would become known as the Battle of Agincourt."

Men, så er det i følge New York Times en gruppe revisjonistiske historikere fra både England og Frankrike som stiller spørsmålstegn ved om det kan stemme at den franske hæren var fem ganger større enn den engelske. Metoden de bruker har konsekvenser langt utover hundreårskrigen og kan ha betydning også for måter man vurderer muligheten for å vinne kriger i dag, i for eksempel Afghanistan:

"The approach has drastically changed views on everything from Roman battles with Germanic tribes, to Napoleon’s disastrous occupation of Spain, to the Tet offensive in the Vietnam War. But the most telling gauge of the respect being given to the new historians and their penchant for tearing down established wisdom is that it has now become almost routine for American commanders to call on them for advice on strategy and tactics in Afghanistan, Iraq and other present-day conflicts."

Skal it-næringen trekke verden ut av krisen?

"Buyoant tech shares recall the dotcom era" skriver Financial Times i dag på forsiden. Og om det ikke er helt dotcom-nivå på euforien, så er det i hvert fall en mye bedre stemning i it-næringen globalt enn på denne tiden i fjor. Da føltes det som man så ned i en avgrunn. Nå mener de mest optimistiske at teknologisektoren skal trekke hele økonomien opp igjen.

Årsak til den nye optimismen er gode kvartalsresultater. Langt bedre enn ventet på forhånd for flere av de ledende teknologiselskapene. Financial Times skriver:

"Shares in Amazon, the world’s largest online retailer, soared 27 per cent on Friday, returning to a peak last reached at the height of the dotcom boom, after it registered a 28 per cent rise in sales in its latest quarter. Meanwhile, a revival in PC purchases supported the latest earnings from Microsoft and highlighted a broader increase in spending on personal technology, according to analysts."

The Economist skriver om samme fenomen i en artikkel i denne uken om årsakene den plutselige og kraftige nye optimismen:

"There is plenty of other evidence that the darkness that has hung over the information-technology industry for many months is lifting. Three of the sector’s heavyweights - IBM, Intel and Google—recently reported surprisingly robust profits. Even Yahoo!, a struggling internet portal, did less badly than expected. On October 19th Apple stunned even the most bullish investors by posting its best quarterly results ever: revenues came in at $9.9 billion, 24% higher than the same period a year earlier. Venture-capital investments in America are growing again. And Windows 7, the new operating system Microsoft launched on October 22nd, is expected to pep up demand for personal computers and related gear."

De amerikanske teknologilokomotivene har levert forbausende gode resultater. Apples vekst er helt eksepsjonell, men også Microsoft, Google, IBM, Intel og Amazon, alle de mest kjente merkenavnene, leverer sterke tall. Og de fleste av disse er nå ute med nye produkter i dette kvartalet og neste kvartal som vil kunne øke salget ytterligere. Produkter som den internasjonale versjonen av Kindle, Windows 7 og Google Wave.

Man kan jo spekulere på hva det er som gjør at disse bedriftene ikke er like hardt rammet av finanskrisen som vareproduserende industribedrifter. Er ikke musikkspillere, mobiltelefoner og lesebrett til ebøker like konjunkturutsatt? Det er nok i større grad slik et dette nå er blitt nødvendighetsvarer. Men som The Economist minner om, det gjelder uansette bare i privatmarkedet. I bedriftsmarkedet er spillereglene annerledes:

"Excellent results at Apple, Google and even Intel reflect increased demand from consumers. Apple has benefited from the boom in smart-phones, Google from users clicking on more advertisements and Intel from the popularity of “netbooks”, many of which contain its chips. But companies still account for by far the biggest chunk of technology spending. IBM, which offers the entire range of corporate IT services, from powerful computers to consulting services, is therefore a much better proxy for the overall health of the IT industry. Although its profits were better than expected, its revenues fell by nearly 7% in the third quarter compared with the same period last year. Moreover, it is likelier that the economy, supported by low interest rates and stimulus programmes, is reviving IT, rather than the other way around - a function of IT’s increasing pervasiveness."

Det er med andre ord fortsatt slik at ikt-næringen ikke er en "ny økonomi" som kommer istedet for industri og annet næringsliv. Det er industriens og tjenestesektorens moderniseringsbehov og investeringer i teknologi og outsourcing som vil ha størst betydning for ikt-bedriftene også i fremtiden.

Og plutselig ble Kindle billigere...

Det er ikke hver dag man får slike eposter i inboksen. Men i dag kom denne:

"Hello,

Good news! Due to strong customer demand for our newest Kindle with U.S. and international wireless, we are consolidating our family of 6" Kindles. As part of this consolidation, we are lowering the price of the Kindle you just purchased from $279 down to $259. You don't need to do anything to get the lower price--we are automatically issuing you a $20 refund. This refund should be processed in the next few days and will appear as a credit on your next billing statement.

We'll also send you a follow-up e-mail to confirm the refund once it has been completed. We hope you enjoy your new Kindle. Please send us your feedback at: Kindle-feedback@amazon.com

Sincerely,
The Kindle Team"

Å sette ned prisen etter tre dagers salg på grunn av høy etterspørsel er det ikke så ofte man opplever. Og særlig ikke et de som allerede har kjøpt til en høyere pris får pengene tilbake. Det må man vel kalle god kundeservice.

Amazon Kindle i hus

Mandag ble den internasjonale versjonen av Amazon Kindle lansert. Midt på dagen onsdag leverte DHL min nye Kindle i postkassen hjemme i Bærum. Frakt fra USA tok under to dager. Men bøkene og avisene den skal fylles opp med kommer til å bruke under to minutter på reisen.

Amazons logistikk er veldig imponerende. Før har jeg pleid å bruke amazon.co.uk til å kjøpe bøker, men Kindle må man bestille fra amazon.com i USA. Og i følge "track your package" på amazon.com forlot den lageret i Louisville, Kentucky mandag ettermiddag og ankom Cincinatti, Ohio sent på kvelden. Tirsdag morgen var den i New York og ankom Leipzig, Tyskland tirsdag kveld. Tidlig onsdag morgen ankom den Oslo, ble tollbehandlet raskt og var i postkassen min i litt før kl 13.

Men det er innholdet som er viktigst. En ny bok på Amazon koster typisk rundt 11 dollar. Og gamle klassikere som Adam Smith, John Maynard Keynes, Edward Gibbon, Alexis de Toqueville, Karl Marx, Edmund Burke, Platon osv koster typisk rundt 3 dollar (under 20 kroner). Man kan bygge opp et helt klassisk bibliotek for småpenger. Og når nye bøker koster under 100 kroner blir man ikke akkurat ruinert av det heller. Wall Street Journal tok fram de helt store ordene og skrev mandag:

"On Monday, the Kindle 2 will become the first e-reader available globally. The only other events as important to the history of the book are the birth of print and the shift from the scroll to bound pages. The e-reader, now widely available, will likely change our thinking and our being as profoundly as the two previous pre-digital manifestations of text."

Brettet kan lagre rundt 1500 bøker. Men fordi man også har et arkivert eksemplar online hos Amazon, kan man også oppbevare det der og laste det ned et ubegrenset antall ganger når man trenger et eksemplar (og til seks ulike lesebrett så lenge de er knyttet til samme konto). Når man vil kjøpe en bok eller en avis så lastes den ned til lesebrettet via 3G telefonnettet uten noen ekstra kostnad. Faren for at man skal gå tom for lesestoff er heller ikke overhengende. Det er for tiden 350 000 boktitler å velge mellom, pluss abonnementer på aviser som Financial Times og New York Times.

Det er sikkert ulike meninger om hvor behagelig det er å lese en bok på denne måten. Jeg synes det er like bra som å lese på papir. Dessuten er skriftstørrelsen regulerbar og batteriet holder i mange dager. Og for de som er lei av sakspapirer på papir er denne dingsen også helt perfekt. Ved sende for eksempel en pdf-fil, doc-fil eller html-fil til sin egen Kindle via en egen epostadresse, blir dokumentene konvertert til et format som kan leses på Kindle.

Jeg har begynt å fylle opp denne dingsen med bøker, og vil sannsynligvis brukt en del penger på bøker og aviser i tiden som kommer, det er fristende når man kan surfe på Amazon og med et enkelt klikk få tak i akkurat den boken man vil ha i løpet av noen sekunder. Norske bøker og aviser er dessverre helt framværende, jeg skulle gjerne abonnert på et par norske aviser også på Kindle, og fylt opp med noen norske bøker, men det lar seg ikke gjøre. Jeg håper norske redaktører og forleggere ikke er like bakstreverske som tysk bokbransje som tviholder på lovbestemt fastpris på ebøker. Spiegel Online skriver:

"While people in the US can purchase Dan Brown's book online - and in the blink of an eye - for less than $10 dollars, Germans have to fork over €26 ($39) for it -- and only in bookstores. Although publishers have deemed it worthy of being printed in a first run of 1.2 million copies, they don't plan to offer it as an e-book."

Noen er sikkert negative til at Amazon bruker et proprietært filformat som begrenser muligheten for å bruke andre lesebrett. Jeg er for så vidt enig i at det er et lite problem. Men tilgangen til 350 000 bøker er for mitt vedkommende vikigere. Dessuten blir det helt sikkert et press i retning av større åpenhet ganske raskt når store konkurrenter som Barnes & Noble snart lanserer et konkurrerende lesebrett.

Om retroregjering og andre karakteristikker

Det er grunn til å gratulere alle som har fått en plass i den nye regjeringen, både de nye og de som har vært med en stund. Det måtte bli en del endringer etter valget, og totalt sett synes jeg dette ser ut som et veldig solid mannskap.

Både opposisjonen i Stortinget og politiske kommentatorer har behov for å dele ut noen karakteristikker for å beskrive et helhetlig bilde. Man snakker om retroregjering, gubberegjering, AP-dominert regjering og direktørregjering. Mens andre er mest bekymret for at det er noen nye og uerfarne personer i krevende roller. Sannheten er vel at det både er mye erfaring her og samtidig noen helt ferske ansikter. Det kan være en styrke å ha en slik bredde i mannskapet Men ikke alle karakteristikkene kommer ut av løse luften. For å ta det litt i tur og orden:

For det første er dette en mer Arbeiderpartidominert regjering. Det måtte det bli etter et valg Arbeiderpartiet vant og partnerne gikk tilbake. Arbeiderpartiet har brukt anledningen til å ta styringen over alle de viktigste departementene og sette inn tunge statsråder. Og i tillegg har de gjort Karl-Eirik Schjøtt Pedersen til statsråd for samordning. Omtrent samme rolle som han hadde tidligere, men nå med statsrådstittel. I dette ligger det en styrking av Statsministerens kontors makt på bekostningen av fagdepartementenes selvstendighet. Det er positivt. Paradokset er naturligvis at man må utvide regjeringen med enda en statsråd for å få det til.

For det andre har regjeringen et større innslag av politikere som var aktive på 90-tallet og deretter har gjort andre ting. Det gjelder Sigbjørn Johnsen, Lisbeth Berg Hansen og Grete Faremo (i tillegg var både Jens Stoltenberg og Schjøtt Pedersen statsråder på 90-tallet). Dette er samme grep SV gjorde i forrige periode da de trakk Erik Solheim og Tora Aasland inn i politikken igjen. Jeg ser ikke noe galt i det, heller tvert imot. Sigbjørn Johnsen, Lisbet Berg Hansen og Grete Faremo har en kombinasjon av politisk erfaring og næringslivserfaring i form av lederstillinger og styreverv som gjør dem svært godt egnet til å sitte i regjering. At noen kommer inn i politikken etter å ha vært i annet arbeidsliv kan umulig være negativt. For øvrig er ingen av de tre nevnte over 60 år. Da er det litt tidlig å bli plassert på loftet.

For det tredje er det tilfelle at det er flere med næringslivserfaring i regjeringen. Det er etter mitt syn svært positivt. Spesielt hyggelig synes jeg det er at Grete Faremo som var styrelederen min i Abelia fram til juni, og har lang ledererfaring fra både finansnæringen og it-næringen, er blitt statsråd igjen. En annen dyktig kvinne med tung NHO-erfaring gjennom flere år er Lisbeth Berg Hansen som har vært visepresident i NHO og bedriftsleder i egen bedrift i oppdrettsnæringen. Sigbjørn Johnsen har i tillegg til å være fylkesmann i Hedmark også hatt noen tunge styreverv og også ledet arbeidet med pensjonsreformen. Av statsrådene som fortsetter har både Anne-Grethe Strøm Erichsen og Lars Peder Brekk erfaring fra privat sektor.

Ellers tror jeg det var lurt å beholde en egen minister for forskning og høyere utdanning og la Tora Aasland få fortsette i denne jobben. Det bidrar til å sikre at forskning ikke blir helt glemt midt oppe i de rødgrønne hjertesakene. Og det blir spennende å se hva Trond Giske velger å prioritere som ny næringsminister, jeg håper han også blir en slags kunnskaps- og forskningsminister for privat sektor i den forstand at han ser det som en hovedoppgave å bidra til mer innovasjon, forskning og nyskaping i næringslivet.

Jeg tror denne regjeringen får en tøffere jobb. Det skal strammes inn i offentlige utgifter. Vi skal omstille produksjon og forbruk til nye klimamål. Vi står foran en eldrebølge og store utfordringer med å skaffe tilstrekkelig med kompetent arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren. Det skal gjennomføres en helsereform og en NAV-reform. Da hjelper det å ha politikere med ledererfaring fra flere arenaer.

I hvilken 50-års periode forandret samfunnet seg mest?

Forandret samfunnet vårt seg mest mellom 1900 og 1950, eller forandret det seg enda raskere mellom 1950 og 2000? Ville en tidsreisende fra 1900 som ble fraktet 50 år frem i tid følge seg mer fremmed enn en tidsreisende fra 1950 som ble fraktet til år 2000?

Richard Florida stiller spørsmålet i innledningen i første kapittel i boken "The Rise of the Creative Class" fra 2002. Svaret på spørsmålet sier noe om kvantitet og kvalitet. Om overgangen fra industrisamfunn til kunnskapssamfunn. Og om forskjellen på hardware og software.

For i utgangspunktet virker det kanskje ganske opplagt at vår tidsreisende fra 1900 ville oppleve langt større forandringer når han landet i 1950. Florida skriver:

"At first glance the answer seems obvious. Thrust forward into the 1950s, a person from the turn of the twentieth century would be awestruck by a world filled with baffling technological wonders. In place of horse-drawn carriages, he would see streets and highways jammed with cars, trucks and buses. In the cities, immense skyscrapers would line the horizon, and mammoth bridges would span rivers and inlets where once only ferries could cross. Flying machines would soar overhead, carrying people acrossthe continent or the oceans in a matter of hours rather than days. At home, our 1900-to-1950s time-traveler would grope his way through a strange new environment filled with appliances powered by electricity: radios and televisions emanating musical sounds and even human images, refrigerators to keep things cold, washing machines to clean his clothes automatically, and much more."

Forandringene i denne perioden var enorme. Og i tillegg ble også levealderen forlenget radikalt på grunn av nye medisiner, og maten folk spiste ble helt annerledes.

Vår tidsreisende fra 1950 som havner i 2000 ville i en helt annen grad kjenne seg igjen der han kom. Han ville kjøre bil på de samme veiene, ta toget fra samme stasjon og ta fly fra samme flyplass. TVen ville ha mange flere kanaler og være i farger, men ville være til å kjenne igjen den også. Og det elektriske utstyret i hjemmet, lyspærer, kjøleskap, komfyrer og vaskemaskiner går fortsatt på strøm. Så kanskje de fleste store oppfinnelsene kom før 1950 og forandringene siste 50 årene har vært mindre grunnleggende?

Nei, sier Richard Florida, forandringene er faktisk enda større i den siste 50-årsperioden. Men de er ikke så synlige på overflaten. Selv om den fysiske verden ligner ganske mye, ville vår tidsreisende fra 1950 ha større problemer med å forstå hvordan samfunnet virker i år 2000 på en hel rekke områder:

"Our second time-traveler, however, would be quite unnerved by the dizzying social and cultural changes that had accumulated between the 1950s and today. At work he would find a new dress code, a new schedule,and new rules. He would see office workers dressed like folks relaxing on the weekend, in jeans and open-necked shirts, and be shocked to learn they occupy positions of authority. People at the office would seemingly come and go as they pleased. The younger ones might sport bizarre piercings and tattoos. Women and even non-whites would be managers. Individuality and self-expression would be valued over conformity to organizational norms — and yet these people would seem strangely puritanical to this time-traveler. His ethnic jokes would fall embarrassingly flat. His smoking would get him banished to the parking lot, and his two-martini lunches would raise genuine concern. (...) People would seem to be always working and yet never working when they were supposed to. They would strike him as lazy and yet obsessed with exercise. They would seem career-conscious yet fickle—doesn’t anybody stay with the company more than three years?

Dette resonnementet til Richard Florida er innledningen til det som er hovedpoenget i resten av boken (første kapittel finnes her), at hoveddrivkraften for økonomisk vekst og utvikling i dagens utviklede økonomier er kreativitet og innovasjonsevne. Og fordi individualisme og kreativitet har blitt så sentralt for måten samfunnet vårt skaper verdier, har dette endret arbeidslivet og samfunnet helt grunnleggende i løpet av de siste par tiårene i følge Florida:

"Many say that we now live in an“information” economy or a “knowledge” economy. But what’s more fundamentally true is that we now have an economy powered by human creativity. Creativity—“the ability to create meaningful new forms,” as Webster’sdictionary puts it—is now the decisive source of competitive advantage."

Boken kan forøvrig anbefales på det varmeste og er godt egnet som innspill til en gjennomtenking av hva slags næringspolitiske virkemidler som trengs for å tiltrekke seg de kloke og kreative unge hodene vi er avhengig av å ha.

George Friedman analyserer Nobelprisen og Norge

Den utmerkede sosialdemokratiske bloggen til Fredrik Mellem som heter Sosialdemokratiet.no har denne uken en gjestekommentar om Nobel Geopolitics fra en amerikansk strategiekspert som heter George Friedman. Han skriver i et meget edruelig siste avsnitt:

"The Norwegians awarded the Nobel Peace Prize to the president of their dreams, not the president who is dealing with Iran and Afghanistan. Obama is not a free actor. He is trapped by the reality he has found himself in, and that reality will push him far away from the Norwegian fantasy. In the end, the United States is the United States — and that is Europe’s nightmare, because the United States is not obsessed with maintaining Europe’s comfortable prosperity. The United States cannot afford to be, and in the end, neither can President Obama, Nobel Peace Prize or not."

Jeg må innrømme at jeg ikke har hørt om George Friedman eller hans analyseselskap Stratfor før, selv om jeg vagt husker boken "The Coming War with Japan" (fra 1991, den gang USA var livredde for Japans økonmiske vekst) I følge Wikipedia har Stratfor blitt omtalt som "The Shadow CIA" av Barrons. Så takk til Fredrik Mellem for godt tips.

Artikkelen om Nobelprisen er en god gjennomgang av hvorfor noen vest-europeere ser både Kennedy og Clinton i Obama, noe amerikanere ikke forstår. George Friedman gir også noen gode geopolitiske analyser av forholdet mellom USA og Europa etter 1945, og hvordan dette preger verdensbildet vårt i Europa. Dessuten minner han om noen spesielle forhold ved Nobelprisen:

"Two things must be remembered about the Nobel Peace Prize. The first is that Nobel was never clear about his intentions for it. The second is his decision to have it awarded by politicians from — and we hope the Norwegians will accept our advance apologies — a marginal country relative to the international system. This is not meant as a criticism of Norway, a country we have enjoyed in the past, but the Norwegians sometimes have an idiosyncratic way of viewing the world. Therefore, the award to Obama was neither more or less odd than some of the previous awards made by five Norwegian politicians no one outside of Norway had ever heard of."

Debatten vil nok fortsette fram til prisutdelingen, og kanskje lenge etter. VG skriver om om en artikkel i Forbes av Peter Robinson som er i omtrent samme gate. Vi får håpe verden i hvert fall liker Nobelkonserten i år.

Gurutoppen - Ny utgave av Thinkers 50-listen

E24 skriver i dag at årets utgave at "Thinkers 50"-listen er offentliggjort, listen som kårer de viktigste ledelsesguruene i verden. På nettstedet presenteres også de 10 kriteriene de har brukt når de rangerer. Som en ser handler dette både om ideenes originalitet og gjennomførbarhet, om formidlingsevne skriftlig og muntlig, og om gjennomslagskraft. Og for å toppe det hele er punkt nummer 10 "Guru Factor".

Innflytelsesrike ledelsessguruer er personer som har stor påvirkningskraft på de ideene og strategiene som preger næringslivet, noen er ledere selv, de fleste er akademikere og ofte bestselgende forfattere av bøker og artikler om strategi og ledelse eller andre viktige spørsmål ledere er opptatt av.

Jeg tror flere av navnene er godt kjent også for et norsk publikum. Helt på topp er CK Prahalad, forfatter at flere gode bøker, blant annet "Competing for the Future" sammen med Gary Hamel i 1994. Senere har Prahalad blant annet skrevet "The Fortune at the Bottom of the Pyramid" om hvordan man bør bekjempe fattigdom.

Nummer to på listen er Malcolm Gladwell som har skrevet "The Tipping Point" og "Blink". Jeg har tidligere blogget om hans bok "Outliers". Og nummer tre er Paul Krugman, som jeg blogget om for noen dager siden, nobelprisvinner i økonomi og spaltist i New York Times.

Noen næringslivsledere finnes også på listen, blant annet Steve Jobs (4), Bill Gates (7), Richard Branson (8), Ratan Tata og Eric Schmidt. Og i denne kategorien er vel også nobelprisvinner og banksjef Muhammad Yunus (6).

Men det er professorer som har skrevet bestselgende bøker som dominerer på topp 50-listen. Chan Kim og Rene Mauborgne som har skrevet "Blue Ocean Strategy" og Gary Hamel som har skrevet "The Future of Management" (og har en blogg jeg har skrevet om tidligere) er begge blant topp ti. To veldig bra bøker. Høyt på listen finner vi også marketing-guru Philip Kotler, strategiguru Michael Porter og "Good to Great"-forfatter Jim Collins. Collins siste bok heter forøvrig "How The Mighty Fall" og er en leseverdig beskrivelse av hvorfor ting noen ganger går virkelig galt i store bedrifter.

Jeg er ellers glad for å se at også noen andre av mine favorittskribenter er med på listen. Folk jeg synes skriver om viktige ting og som jeg har blogget om tidligere. Det gjelder ikke minst innovasjonsguru Clayton Christensen (jeg har skrevet om "Disrupting Class" og om hans besøk i Tromsø), globaliseringsguru Thomas Friedman som har skrevet "The World is Flat", Chris Anderson, forfatteren av "Free - the Future of a Radical Price" (som jeg skrev om i forrige uke), Don Tapscott som har skrevet "Wikinomics" (og som jeg traff i Sandefjord i juni), Nassim Nicholas Taleb som har skrevet "The Black Swan" og Wikipedias grunnlegger Jimmy Wales.

Det nyttige med lister som dette er at de som skal arrangere de aller hotteste konferansene i året som kommer (og har råd til det) får noen gode tips om hvor de skal finne foredragsholderne sine.

Nasjonalbudsjettet 2010 - Om rikets tilstand

Statsbudsjettet er et enormt dokument der hvert departements budsjett er minst en hel bok (17 i alt, pluss et Svalbard-budsjett, en skatteproposisjon og noen skatte-lovforslag). Hele budsjettet består av kilovis med dokumenter. Noe som gjør at både stortingspolitikere og organisasjoner som vil påvirke enkeltsaker i budsjettet vil være dypt begravet i dokumenter en tid fremover.

Men budsjettet består også av en bok som heter Nasjonalbudsjettet 2010, et dokument som er laget for at vi skal løfte blikket litt og se på helheten i norsk økonomi og helheten i regjeringens prioriteringer og budsjettpolitikk. Den inneholder for eksempel også analytiske betraktninger om temaer som arbeidsmarked, kommuneøkonomi, og klimapolitikk. Og et eget interessant kapittel heter "Tiltak for å bedre bruken av samfunnets ressurser", og handler blant annet om næringsstøtte, innovasjonspolitikk og effektiviseringstiltak i offentlig sektor. Viktige temaer alt sammen.

Men hvordan står det nå egentlig til i Norge etter en finanskrise og med en helt ekstraordinær pengebruk? Jeg synes de fire grafene over gir en svært god oppsummering av utfordringen. De er hentet fra kapittel 3 i Nasjonalbudsjettet om "Den økonomiske politikken".

Graf A viser det såkalte strukturelle underskuddet i statsbudsjettet sammenlignet med handlingsregelen. Som man ser øker søylene for hvert år, men frem til i fjor holdt de seg i nærheten av streken som viser hva handlingsregelen tillater av pengebruk. Finanskrisens krisepakker gjør at staten bruker mye mer penger i år. Problemet er at dette gapet blir enda større neste år. Noe som betyr at det må strammes kraftig inn igjen senere hvis ikke dette skal gå fullstendig galt.

Graf B viser den underliggende utgiftsveksten i statsbudsjettet, det vil si hvor mye statens utgifter egentlig øker på grunn av budsjettet (ikke førstegangsbevilgningene, med det de medfører av egentlige kostnader over tid). Dette går som vi ser i rykk og napp, men 2009 var helt ekstraordinært dyrt for oss skattebetalere. Neste års vekst er lavere, men det legger seg på toppen av noe som er svært høyt i utgangspunktet.

Graf C viser underskuddet i statsbudsjettet uten oljeinntektene. Norge går i minus uten olje, men størrelsen på underskuddet varierer sterkt fra år til år. I 2007 gikk Norge omtrent i null uten olje (helt presist skarve 1,3 milliarder i minus). I 2010 går Norge 153,8 milliarder i minus uten olje. Det må man kalle en dramatisk forverring.

Graf D viser det reelle overskuddet i statsbudsjettet (inkludert olje og avkastningen fra petroleumsfondet) og sammenligner dette med underskuddet uten olje. Det dramatiske i denne grafen er hvor raskt overskuddet faller. Årsaken er todelt. Den ene er som nevnt at Fastlands-Norge går med stort underskudd igjen (på grunn av sterk vekst i offentlige utgiver og lavere skatteinntekter). Den andre ganske bekymringsfulle årsaken er at oljeinntektene faller raskt på grunn av lavere produksjon og lavere pris. I 2008 leverte petroleumsvirksomheten 438 milliarder til statskassen. I 2010 er anslaget bare 245 milliarder.

Og på bunnlinjen sitter da den norske stat igjen med 172 milliarder kroner i overskudd i 2010. Ikke noe dårlig resultat. Men i 2008 var resultatet 507 milliarder i overskudd. Statens bunnlinje er med andre ord forverret med 335 milliarder kroner på to år. Ganske dramatisk hvis trenden fortsetter. Vi hører ofte at Norge er langt bedre stilt enn alle andre land nå under finanskrisen. Disse tallene fra Nasjonalbudsjettet viser på en ganske skremmende måte at det bare er delvis sant. Norge har er en sårbar økonomi som er er svært så avhengig av oljeinntekter. Blir ikke verdensøkonomien bedre er vi i samme båt som alle andre.

Barack Obama vs Fox News

Det er ikke akkurat nytt at Demokratene og Fox News Channel ikke er verdens beste venner, men de siste dagene har konflikten toppet seg. New York Times skrev en artikkel i helgen om hvordan Barack Obamas kommunikasjonsdirektør Anita Dunn har gått til det oppsiktsvekkende skritt å utrope Fox News Channel til en politisk motstander:

“We’re going to treat them the way we would treat an opponent,” said Anita Dunn, the White House communications director, in a telephone interview on Sunday. “As they are undertaking a war against Barack Obama and the White House, we don’t need to pretend that this is the way that legitimate news organizations behave.”

Det er ganske kraftig språkbruk i striden mellom Fox News og det hvite hus for tiden. Og Fox er ingen ubetydelig motstander. For tiden er de USAs desidert største "cable news network", større enn CNN og MSNBC til sammen:

"In primetime (Monday-Friday) the numbers are even more impressive: up 35% in total viewers and up 54% in younger viewers. FNC is on-track to have the highest rated year in the network's 13 year history. In primetime, Fox News has more total viewers and younger viewers than MSNBC and CNN combined. Fox News occupies the Top 10 spots on cable news among total viewers".

Tabellen over viser hvordan polariseringen preger amerikanske medier. Det er Pew Research som har undersøkt folks holdninger til nyhetsmedier fra 1985-2009. Konklusjonen er ikke spesielt oppmuntrende:

"The public's assessment of the accuracy of news stories is now at its lowest level in more than two decades of Pew Research surveys, and Americans' views of media bias and independence now match previous lows. Just 29% of Americans say that news organizations generally get the facts straight, while 63% say that news stories are often inaccurate."

Og mens Republikanerne har vært generelt veldig skeptiske til amerikanske medier lenge, har skepsisen blant Demokratene økt kraftig de to siste årene. Republikanere og Demokrater liker dessuten ulike medier, og forskjellene i preferanser er kraftig forsterket de siste to årene. Og på ytterfløyene finner man, kanskje ikke helt overraskende, Fox News og New York Times:

"Partisan differences in views of Fox News have increased substantially since 2007. Today, a large majority of Republicans view Fox News positively (72%), compared with just 43% of Democrats. In 2007, 73% of Republicans and 61% of Democrats viewed Fox News favorably. Three-quarters (75%) of Democrats assess CNN favorably, while just 44% of Republicans do so, which is little changed from two years ago. (...) But the starkest partisan division is seen in assessments of The New York Times. Although most Americans are not familiar enough with the Times to express an opinion, Republicans view The New York Times negatively by a margin of nearly two-to-one (31% to 16%), while Democrats view it positively by an almost five-to-one margin (39% to 8%)."

Free - The Future of a Radical Price

Man behøver ikke like utviklingen Chris Anderson beskriver i sin bok "Free - The Future of a Radical Price". Og det er ikke sikkert man er enig i alle konklusjonene. Men "Free" er en bok det verdt å lese hvis man lurer på om vi i fremtiden kan leve av å lage aviser, bøker, tidsskrifter, software, musikk, film og andre ikke-fysiske produkter.

Vil alt som handler om "bits" (i motsetning til "atoms") ubønnhørlig tvinges til å bli gratis fordi noen andre gir det bort eller noen stjeler det? Nei, sier Chris Anderson mot slutten av boken, det er mulig å tjene penger:

"The way to compete with abundence is to move past the abundence and find the adjacent scarcity. If software is free, sell support. If phone calls are free, sell distant labor and talent that can be reached by those free phone calls. If your skills are being turned into a commodity that can de done by software (hallo travel agents, stockbrokers and realtors), then move upstream to more complicated problems that still require human touch."

Chris Anderson er en omstridt mann som slenger rundt seg med en del friske påstander (i Der Spiegel nylig sa han at journalistikk, media og nyheter ikke eksisterer). Hans teorier om The Long Tail fra 2006 som har vært kraftig i vinden er også blitt ganske kraftig tilbakevist. For eksempel i New York Times i juli i år som slo fast at av 13 millioner sanger online hadde 10 millioner ikke en eneste kjøper. 80 prosent av omsetningen kom fra under en prosent av sangene. Anderson har med andre ord vært for optimistisk på mangfoldets vegne.

Men "Free" er en bok som godt kan leses av alle som er opptatt av hvordan man skal kunne tjene penger på å lage innhold og tjenester i en digital verden. Chris Anderson er selv redaktør av magasinet Wired, et legendarisk teknologi- og internettmagasin som gis ut på både nett og papir (med lesere som er blant de minst lojale mot papirmedier). Så han vet godt hva han snakker om.

Jeg tror det i hvert fall er to viktige poenger i denne boken som det er viktig å prøve å forstå hvis man er i en industri som går over fra å selge "atomer" til å selge "bits", slik musikk og mediebransjen gjør, men som mange andre næringer vil oppleve framover:

Første poeng Chris Anderson har er at drivkraften bak problemene mange i dag opplever skyldes overgangen fra knapphet til overflod. Man kommer fra en situasjon med en fysisk begrensning på tilgangen til en vare, noe som gjør at man kan ta godt betalt fra kunder, til en verden med overflod. Overfloden skyldes både selve overgangen til digitale formater som gjør at kostnaden leverandøren (eller noen andre med rett utstyr) har for å kopiere et nytt eksemplar er null. Og dels skyldes det at de teknologiske rammebetingelsene gjør prosessen så mye billigere og enklere. Prosessorhastigheter, lagringsplass og båndbredde øker eksponensielt, samtidig som prisene faller mot null. Det er en milliard daglige sidevisninger på YouTube, og hvem som helst med en PC og et webkamera kan lage og laste opp videoer gratis som når et langt større publikum enn noen TV-kanal.

Prosessorhastigheten i en datamaskin fordobles omtrent annenhvert år. I 1968 kostet en transistor en dollar, i dag koster den 0,000055 cents. Lagringskapasitet har blitt større og billigere enda raskere enn prosessorhastighetene. Noe som gjør at en iPod i dag tar titusenvis av sanger og en liten Kindle kan lagre 1500 bøker. Og dette er bare starten. De som selger tilgang til noe det var knapphet på og som så opplever at det er gratis og tilgjengelig for alle (f. eks Store Norske Leksikon i møtet med Wikipedia) må endre seg. Man kan ikke skru klokken tilbake. Man må finne en annen og bedre forretningmodell.

Andre poeng i denne boken, og som boken vel egentlig handler om, er hvilke forretningsmodeller man kan tjene penger på i en verden der stadig mer er gratis. For det at kundene (eller flertallet av kundene) ikke betaler er ikke det samme som at det ikke er mulig å leve av virksomheten. "There is no such thing as a free lunch", heter det. Begrepet stammer fra USA på midten av 1800-tallet der lunsjsalonger ga bort mat gratis for å få inn kunder som i stedet kjøpte alkoholholdige drikkevarer. På samme måte som Gillette gjorde da de begynte å gi bort gratis barberhøvler for å selge barberblader.

Chris Anderson skiller mellom fire ulike modeller for "free" i boken. Free 1 er direkte kryssubsidiering slik vi kjenner den fra kjøp to DVDer og få en gratis. Eller at man kan parkere gratis på et kjøpesenter. Man kan kjøpe en Happy Meal hos McDonalds og få en gratis leke, eller få en gratis tur med danskebåten. Den som gir deg noe gratis er i disse tilfellene ganske sikker på at det egentlig er du som betaler for det du får, og at det skjer ved at et produkt du kjøper kryssubsidierer det du får gratis.

Free 2 er "tredjepartsmarkeder" der noen andre enn kunden betaler. Vi møter denne modellen hver eneste dag når vi ser på TV, leser aviser eller bruker nye nettmedier. Annonsører betaler for TV-programmer og for at vi kan lese nettaviser gratis. Dette er samme modell som brukes når kvinner kommer inn gratis på utesteder, mens menn må betale. Eller når du slipper inn gratis på en messe, mens utstillerne betaler. Her er det heller ikke noen gratis lunsj, men det er noen andre som har en interesse av å betale for at du er til stede.

Free 3 er det Chris Anderson kaller "Freemium", markeder der noen kunder betaler for et produkt som andre får gratis. I den klassiske versjonen av "freemium" gir man bort noen få smaksprøver gratis og håper å selge mye mer senere. Man kan for eksempel gi bort ti prosent og selge resten. I den digitale verden kan dette være snudd på hodet fordi hver nye kopi er gratis. Selger man ti prosent kan man leve av det og gi bort 90 prosent. Men utfordringen er et den versjonen man selger må skille seg fra gratisversjonen ved at den er så mye bedre at noen vil betale for den. Spotify er gratis med reklame, men koster penger uten. Du kan lese noen artikler i Financial Times og The Economist online gratis. Skal du lese alt må du betale. De fleste bruker gratisutgaven av Google Earth. Noen få er villige til å betale veldig mye for mer avanserte funksjoner. For $24,95 kan du kjøpe pro-utgaven av Flickr med ubegrenset lagringsplass og noen ekstrafunksjoner de fleste ikke har noe bruk for.

Free 4 er markeder der penger ikke er et tema. Som for eksempel produkter laget på dugnad, som Wikipedia. Der for eksempel heder og ære er motivasjon nok for å produsere. Denne "gratiskulturen" som preger mye av det som skjer i sosiale medier er noe av det mest fascinerende og disruptive som skjer nå. Og noe litt uforklarlig for økonomer som har ment at slike markeder ikke kan fungere hvis et lite mindretall produserer goder og det store flertallet bare nyter godt av andres gratisarbeid. En dugnad der bare noen få gidder å stille opp fungerer ikke i lengden. Men merkelig nok så fungerer Wikipedia og bloggsfæren godt. Og årsaken er sannsynligvis størrelsen, internett gjør at man kan nå alle i verden. Mens en dugnad i borettslaget blir ødelagt hvis bare to prosent stiller, så fungerer Wikipedia, YouTube og blogger helt utmerket hvis bare to prosent er produsenter. Universet er stort nok og det er rikelig med muligheter til å få anerkjennelse.

Jobber man i bransjer som i dag angripes av noen av disse gratismodellene er ikke Chris Andersons bok spesielt oppmuntrende. Det er vanskelig å finne nye måter å tjene penger på der overflod erstatter knapphet og der det unike blir erstattet av det standardiserte. Man må rett og slett være veldig innovativ og finne fram til de nye områdene der det finnes en eller annen "tilgrensende knapphet" det er mulig å leve av.

Eirik Newth har skrevet en god anmeldelse av boken i tidsskriftet Prosa. Mens Malcolm Gladwell har en svært kritisk anmeldelse i The New Yorker som det er vel verdt å få med seg. Og Seth Godin har svart på Gladwells anmeldelse i bloggen sin. Dette er blitt en viktig debatt i hvert fall alle som skal selge bits i årene som kommer bør være opptatt av.

Prisen for å ikke være George Bush

Mye er allerede sagt om hvor dumt det er å dele ut en fredspris til Barack Obama. Men den som har sagt dette aller best er prisvinner Obama selv i sin takketale i går:

"To be honest, I do not feel that I deserve to be in the company of so many of the transformative figures who have been honored by this prize, men and women who’ve inspired me and inspired the entire world through their courageous pursuit of peace."

Og det er helt sant. Obama har ikke utrettet så mye, noe han er veldig klar over selv og sier på en svært elegant måte. Derfor er det galt når Thorbjørn Jagland sier at det ikke er andre der ute som har gjort mer og som kunne ha vunnet.

Denne litt underlige fredsprisbeslutningen retter imidlertid søkelyset mot at par andre problemer det kan være grunn til å tenke på, et problem som har skadet fredsprisen og et som kan skade Obama:

For det første lider Nobels Fredspris av at dette er tredje gang på åtte år noen har fått en pris for å ikke være George W. Bush. Jimmy Carter fikk fredsprisen i 2002. Den gang sa Gunnar Berge rett ut at Carters pris var en markering rettet mot George Bush:

"Berge later told reporters that the current hostilities between the US and Iraq make awarding the Nobel Peace Prize to Carter relevant. Berge noted that Carter "has taken another position" than the Bush administration, and the Nobel Peace Prize is in part aimed at rewarding that position."

Da Al Gore vant prisen i 2007 var vel ikke et menneske i verden i tvil om at det ikke først og fremst var Gores egne handlinger (han gjorde ikke all verden for klimaet som visepresident og det var som filmskaper og taper av presidentvalget i 2000 han tok imot prisen), men George Bush sin manglende klimapolitikk som var hovedpoenget. Når Obama denne gangen vinner er begrunnelsen at han skaper håp og optimisme i verden, eller som det heter i Nobelkomiteens begrunnelse: "Obama har som president skapt et nytt klima i internasjonal politikk." Et annet klima en hvem? Et annet klima enn George Bush naturligvis, den gamle skurken. Obama får prisen for å ikke være Bush.

Og det er her det andre problemet dukker opp, det at Obama også blir rammet på en negativ måte av å få fredsprisen. Slik New York Times beskriver det i dag:

"Whatever it meant on the world stage, in the United States the award to Mr. Obama was a decidedly mixed blessing. It was a reminder of the gap between the ambitious promise of his words and his accomplishments. It drew attention to the fact that while much of the world was celebrating him as the anti-Bush, he had not broken as fully as he had once implied he would from the previous administration’s national security policies."

I et USA der Obama sliter med å få igjennom både helsereform og klimapolitikk, og der han kritiseres stadig hardere for å bare prate og ikke gjennomføre noe, kan denne fredsprisen være til langt større skade enn nytte.

Jeg er blant dem som liker at USA spiller en lederrolle i verden. Mye mer kunne gått galt både i Afghanistan og på Balkan de siste årene om ikke USA, om en noe motvillig noen ganger, hadde tatt ledelsen. Og jeg tror Obamas måte å kommunisere USAs ambisjoner på og markedsføre USAs verdigrunnlag til resten av verden er langt bedre enn det Bush fikk til. Så intensjonen til Nobelkomiteen har nok vært den aller beste. Men som Nils August Andresen i Minerva skriver i en meget god artikkel om "Phyrrosseier for fredsprisen" er ikke dette en pris for god markedsføring, det er en fredspris:

"Men en uforpliktende tale i Kairo er ikke en handling man kan tildeles fredsprisen for. Obama har ikke i vesentlig grad lagt om politikken i forhold til den arabiske verden. Verden liker Obama bedre enn Bush, han har en fantastisk story, hans person, mer enn hans handlinger, har gjort at særlig europeere, men også arabere og asiater ser med blidere øyne på USA. Joda, det er en form for forbrødring i å markedsføre USA – men av en type som bør gi en markedsføringspris, ikke en fredspris."

Jeg vil også anbefale et innlegg Tom Therkildsen har skrevet om Fredsprisen til Obama med overskriften "Stakkars mann". Tom skriver også om hvor problematisk det kan være å gi noen påskjønnelse for innsatsen lenge før de har oppnådd noen resultater. Særlig når situasjonen er så krevende som det er nå:

"Dersom vi ser mer objektivt på de utfordringene Obama har som president er det sant og si vanskelig å peke ut ett eneste område der det virkelig går framover. Dessverre. En hel verden håper at han skal lykkes med å oppheve økonomiske tyngdelover, og bli den første som greier å løse manglende sparing gjennom å spare enda mindre - bare i enda større skala. Helsereformen hans sliter i motbakke. Han må reise til klimatoppmøtet i København uten noe klart mandat fra Kongressen, og vil derfor trolig ha lite forpliktende å tilby Kina, Russland, India, Brasil, EU og de andre landene han møter der."

Obama har en ekstremt krevende jobb, og han har bare såvidt kommet i gang. Vi får håpe denne fredsprisen ikke bidrar til å gjøre jobben enda vanskeligere.