Harvard Business Review 100 år

Det svært anerkjente business-tidsskriftet Harvard Business Review feirer 100 år i år. Det må selvsagt markeres, noe magasinet gjør ved å publisere 12 av egne favorittartikler på nytt på nett. Tilgjengelig for abonnentene med en gang, mens andre lesere får tilgang til en gratis artikkel i måneden.

Mens en del andre business-tidsskrifter gjerne er opptatt av næringslivsnyheter, personlig formuesforvaltning, investeringer eller entreprenørskap, holder HBR den forskningsbaserte fanen høyt. Det er tross alt et tidsskrift som er tilknyttet prestisjetunge Harvard Business School, med sin historie, kompetanse og sine professorer. Og som med dette utgangspunktet er opptatt av organisasjoner, ledelse, organisasjon, kultur og samarbeidsmodeller som forklaring på hva som lykkes og hva som ikke lykkes.

Bland artiklene i denne greatest hits-samlingen finner vi artikler av Michael Porter,  Gary Hamel, Clayton Christensen, Peter Drucker, W. Chan Kim, Renee Mauborgne,  Amy Edmondson, Thomas Davenport. Et par av dem er fra 1990-tallet og Michael Porters artikkel om strategiske fortrinn og barrierer er fra 1979. Men selv om både teknologiutviklingen og endringstakten i næringslivet går svært raskt, er det noen av disse modellene og forklaringene på hvorfor og hvordan ting skjer som står seg svært godt.

Clayton Christensen og disruptiv innovasjon

New York Times skriver at Clayton Christensen, professor ved Harvard Business School, døde i forrige uke i sin hjemby Boston.  Christensen var kjent for sin forskning og sine bøker om "disruptiv innovasjon", en teori han stadig utviklet videre med eksempler fra stadig nye bedrifter og bransjer, inkludert helse- og utdanningssektoren.

Noe av det Clayton Christensen bidro til var forståelsen av at innovasjon ikke alltid handler om at store og mektige selskaper investerer mye ressurser i å utvikle nye og mer avanserte teknologier, produkter og tjenester. Noen ganger er det tvert imot slik at små utfordrere bruker teknologi eller helt nye forretningsmodeller til å gi kundene noe som er enklere og billigere, men får jobben gjort.

Eksemplene Christensen skrev om kom fra produksjon av harddisker, stålindustrien, digitale kameraer, lavpris flyselskaper, bilindustrien mediabransjen og telekom, for å nevne noen. Og fortellingen handler gjerne om, med noen variasjoner, store selskaper som der dømt til å investere stadig mer i avanserte produkter med stadig mer funksjonalitet, så mye funksjonalitet at mange kunder bare bruker en brøkdel av mulightene. Og da åpnes det et rom for nye lavprisutfordrere, som ikke bygger stadig større biler eller stadig flere funksjoner i tekstbehandlingsprogrammet, men som har enkle og  billige produkter som får gjort jobben.

For noen år siden var det mye om og med Clayton Christensen her på bloggen også. Jeg har lest de fleste av bøkene hans og skrevet om flere av dem. Oversikten over tagger viser at 412 innlegg er tagget med "innovasjon", 53 med "disruptiv" og 11 med "Clayton Christensen". Dessuten var jeg også i kontakt med ham ved to anledninger der han hadde oppdrag i Norge. Første gang i 2008, da jeg skrev om han i denne bloggens aller tidligste fase, Han holdt et foredrag om disruptiv innovasjon i helsesektoren på en stor internasjonal konferanse om telemedisin i Tromsø. Da pratet jeg med ham under en uformell lunsj også.

Andre gang var på en stor konferanse om innovasjon i utdanningssektoren på Fornebu i 2012 der han holdt et videooverført innlegg og svarte på spørsmål i to timer. Selv om han underviste ved verdens kanskje mest prestisjefylte universitet, Harvard, mente han det var sannsynlig at også den bransjen han selv tilhørte kunne bli et offer for disruptiv innovasjon, for eksempel i form av nettbaserte studietilbud.

Christensen var blant de største "guruene" blant business-foredragsholdere og bokforfatterne, aller mest på grunn av gjennombruddsboken "The Innovators Solution", en virkelig god og tankevekkende bok. En rockestjerne på de største næringslivskonferansene over hele verden. Men når man snakket med ham, eller han svarte på spørsmål fra publikum, var han en høflig og ydmyk mann som var nysgjerrig og ville høre om andres tanker og eksempler, og alltid på jakt etter ny kunnskap.

Så fikk møtte naturligvis Clayton Christensen motstand også, blant annet i The New Yorker i 2014 der Jill Lepore i artikkelen "The Disruption Machine" mente at han var mer opptatt av å finne eksempler som støttet opp under teoriene han allerede hadde enn av å stille kritiske spørsmål og utvikle ny kunnskap. Det ble en interessant debatt. Men også dette tok han pen måte og takket for interessen og slo fast at forskningen kommer videre nettopp når noen er opptatt av kritisk etterprøving av om funnene og teoriene stemmer.

Er Uber en disruptiv innovatør?

Teorien om disruptiv innovasjon, om hvordan små og ikke spesielt ressurssterke bedrifter kan utfordre og utkonkurrerer selv de største industrigigantene, ble lansert av Clayton Christensen i en artikkel i Harvard Business Review i 1995. Christensen er professor ved Harvard Business School og artikkelen het "Disruptive Technologies: Catching the Wave".

Senere kom boken "The Innovators Dilemma" og flere andre bøker fra Clayton Christensen som forklarer hvorfor de mektigste kan gå over ende. Tenk Kodak, General Motors og Digital Corporation. For mange gründere og bedriftsledere i vekstbedrifter ble disruptiv innovasjon selve oppskriften på hvordan man kunne lage en forretningsmodell som kunne lykkes. Så vellykket ble teorien at alt mulig etter hvert ble omtalt som disruptiv innovasjon, også ting som var nye, spennende og gjerne radikale, men egentlig ligger langt unna Clayton Christensens betydelig snevrere definisjon.

Derfor har Clayton Christensen hatt et behov for å minne om hva teorien om disruptiv innovasjon egentlig handler om, og han har nå, 20 år senere, skrevet en ny artikkel i Harvard Business Review med tittelen "What is Disruptive Innovation?". Der oppsummerer han problemstillingen slik innledningsvis:

"Unfortunately, disruption theory is in danger of becoming a victim of its own success. Despite broad dissemination, the theory’s core concepts have been widely misunderstood and its basic tenets frequently misapplied. Furthermore, essential refinements in the theory over the past 20 years appear to have been overshadowed by the popularity of the initial formulation. As a result, the theory is sometimes criticized for shortcomings that have already been addressed. There’s another troubling concern: In our experience, too many people who speak of “disruption” have not read a serious book or article on the subject. Too frequently, they use the term loosely to invoke the concept of innovation in support of whatever it is they wish to do. Many researchers, writers, and consultants use “disruptive innovation” to describe any situation in which an industry is shaken up and previously successful incumbents stumble. But that’s much too broad a usage."

Artikkelen er et sammendrag av teorien om disruptiv innovasjon, inkludert noen videreutviklinger og presiseringer som er gjort senere. Christensen har vært særlig opptatt av at en innovasjon bare er en reelt disruptiv innovasjon dersom den først får fotfeste i en nisje i markedet som den dominerende aktøren mer eller mindre overser og derfor ikke setter inn ressurser for å ta opp kampen. Dette handler enten om det han kaller "low-end footholds", det vil si kunder som først og fremst er opptatt av en lav pris og ikke av veldig mye funksjonalitet, eller det han kaller "new-market footholds", det vil si at man skaper et nytt marked der det ikke var noe marked fra før. Og med utgangspunkt i disse posisjonene, som det er fristende å overse for markedsledere fordi kundene ikke er særlig lønnsomme, spiser utfordreren seg gradvis inn i de de mer lønnsomme delene av markedet.

Underveis stiller Clayton Christensen spørsmålet om Uber er en disruptiv innovatør, selskapet som kanskje oftest av alle blir omtalt som disruptive mot den eksisterende taxi-bransjen. Og Christensens svar er "nei". Fordi Uber har ikke startet i utfordrersegmentene der man kan holde på i fred og ro fordi man blir oversett av de eksisterende aktørene, men har i stedet gått til frontalangrep på den eksisterende bransjens hovedmarked. Christensen skriver:

"Uber has quite arguably been increasing total demand—that’s what happens when you develop a better, less-expensive solution to a widespread customer need. But disrupters start by appealing to low-end or unserved consumers and then migrate to the mainstream market. Uber has gone in exactly the opposite direction: building a position in the mainstream market first and subsequently appealing to historically overlooked segments."

Poenget hans er ikke at Uber ikke er innovative eller gjør noe galt, men at det ikke innebærer en disruptiv innovasjon slik den skal være i følge teorien og bøkene. Noe som har fått The Economist til å reagere. I artikkelen "Disrupting Mr Disrupter" nå i helgen slår The Economist fast at Clayton Christensen ikke fortjener å få siste ordet i akkurat denne debatten, selv om han regelmessig blir utnevnt til den mest innflytelsesrike management-guruen i verden. The Economist minner om at ingen kan ha monopol på begrepet disruptiv innovasjon og at Joseph Schumpeter faktisk laget en ganske besnærende teori om "kreativ destruksjon" lenge før Clayton Christensen ble født. Ved å lage for smale modeller kan vi risikere å gå glipp av noen ganske vesentlige ting:

"The problem is more that the definition of disruption he seeks to impose is too narrow. He rules out Uber because, from the start, it offered a better level of service than existing taxi firms, rather than something cheap but inferior. But ask any cabbie if it threatens to disrupt his business, and you will be left in no doubt of the answer. (...) In Mr Christensen’s theory, disruptive innovators are generally newcomers. But perhaps the most successful disrupter of recent years is an established firm—Apple—that has applied its mastery of technology and design to ever more areas. Mr Christensen greeted the arrival of the iPhone with a shrug: this was a “sustaining” rather than a disruptive innovation, with “limited” chances of success. He failed to see that Apple was reinventing an entire category of product, by turning the mobile phone into an all-purpose computer, entertainment system and shopping centre."

Det som i hvert fall er tilfelle er at endringstakten i næringslivet er høyere enn noen gang og at vi uansett definisjon må være forberedt på stadig nye forretningsmodeller og tjenester som både vil overraske, utfordre og utkonkurrere de som tilsynelatende sitter trygt og godt. Og at det vil skje uansett hva vi kaller det som skjer.

Intervju med Clayton Christensen

I begynnelsen av februar var professor Clayton Christensen fra Harvard Business School på entreprenørkonferansen Startup Grind 2013 i Mountain View, Silicon Valley, der han ble intervjuet av venturekapitalisten Mark Suster. Det ble en flott samtale som varer i litt over en halv time. De er innom temaer som "disruption of education", om crowdfunding vil føre til disrupsjon av venturekapitalbransjen, om Clayton Christensen tror på "freemium"-modeller, om Christensens teorier kan anvendes i privatsfæren - og flere andre spennende temaer. Her er hele sesjonen på YouTube:



Nettavisen TechCrunch har i tillegg til videoen også laget et referat av hele samtalen. Jeg synes det er interessant å høre hvordan Clayton Christensen forklarer hvorfor høyere utdanning har vært skjermet fra disruptiv innovasjon i flere hundre år, men akkurat nå står overfor større endringer enn noen gang. Han sier:

"But what’s important about today versus ten years ago is, there are certain industries in which there isn’t a technological core that allows somebody to start at the bottom and go to the top. So like, hotels don’t have a technological core. Holiday Inn comes in at the bottom of the market, but they can’t go upmarket except if they emulate the Four Seasons. So they can go up, but they have to emulate the people they’re trying to compete against. They can’t disrupt them, because there isn’t anything about their model that is extendable upmarket. In so many others, computers and steel, there’s a technological core. So, for 300 years higher education was not disruptable because there was no technological core. If San Jose State wants to become a globally known research institution, they have to emulate UC Berkeley and CalTech. They can’t disrupt them. But now online learning brings to higher education this technological core. And people who were very complacent now are in deep trouble. The fact that everybody was trying to move upmarket and make their universities better and better and better drove these prices up to where they are today. So what do you do about it? 

 I’ll just talk about the Harvard Business School and how hard it is. Because – and this is in most industries – online learning, or the technology itself, is not intrinsically sustaining or disruptive. But how it gets deployed makes the difference. So right now, the Harvard Business School is investing millions of dollars in online learning, but it’s being developed to be used in our existing business model. We’ll sell it to other universities and we’ll sell it to other universities to use in their existing business models. But there is a different business model that is disrupting us, and that’s online learning. On-the-job education. So Intel University, GE Crotonville. This model of learning is: You come in, we’ll spend a week teaching you about strategy, and then you go off and develop the strategy. You come back for two weeks in product development, and we send you – you know. You use it and you learn it and you do it while you’re employed. It a very different business model, and that’s what’s killing us. And it’s truly what’s going to kill us."

Jeg har blogget om Clayton Christensen flere ganger før, blant annet da han var med på konferansen om disruptive education høsten 2012 og da han var i Tromsø i 2008 på en konferanse om telemedisin. Og så har jeg også lagt ut en video tidligere der han forklarer det grunnleggende i teoriene om disruptiv innovasjon. Også den er det vel verdt å se på dersom man er interessert i hvordan innovasjon foregår.

Disruptive educaton 2012

Tidligere denne uken var det en stor konferanse om "Disruptive Education" på Fornebu med deltagere fra både skoleverket, høyere utdanning, læremiddelprodusenter, private bedrifter og politikere. Og naturligvis var det mange der som driver med fjernundervisning i ulike varianter i og med at hovedarrangøren var NFF, Norsk forbund for fjernundervisning og fleksibel utdanning.

Høydepunktet for mange var nok en totimers seanse med innledning og spørsmål og svar med Clayton Christensen, verdens fremste innovasjonsforsker med disruptive innovasjoner som sin spesialitet. Han var dessverre ikke i salen fysisk, men en live videosesjon gir nesten samme opplevelse. Vi som har hørt ham før får en god del i reprise om disruptiv innovasjon i andre bransjer, men analysen hans om hvorfor vi har en "broken model" i utdanningssystemet er veldig interessante.

Et helt nytt bekjentskap for min del var Riel Miller fra UNECO som trakk opp noen av de store linjene når det gjelder hva overgangen til et kunnskapssamfunn betyr. Den vanlige forestillingen er at både skoler og universiteter blir stadig viktigere i et kunnskapssamfunn, men Miller stilte det kjetterske spørsmålet om det er slik at læring blir så innvevd i alt det andre vi gjør at tradisjonelle utdanningsinstitusjoner kan bli mindre viktige enn før. Uten at jeg tror han svarte på sitt eget spørsmål er det i hvert fall slik at dette tankeeksperimentet kan gjøre det lettere å se behovet for læringstrategier på andre arenaer, for eksempel i arbedislivet.

En annen internasjonal guru som innledet var Matthew Fraser, en av forfatterne bak boken Throwing Sheep in the Boardroom (jeg har tidligere møtt den andre forfatteren, Soumitra Dutta, og blogget om han her da han skrev om hvordan ledere bør bruke sosiale medier). Matthew Fraser holdt et foredrag som tok for seg digitaliseringens disruptive kraft i musikk- og forlagsbransjen, og beskrev hvorfor og hvordan utdanningsbransjen vil gå samme vei.

Jeg må også nevne VGs redaktør Torry Pedersen. I motsetning til mange andre som snakker om disruptiv innovasjon som kan komme en gang i fremtiden, er Torry Pedersen en leder som står midt oppe i det. Det er en krevende og til dels ubehagelig omstilling der mange arbeidsplasser forsvinner. Og det er gjerne slik at når man tror at det verste er over så kommer endringene enda raskere og behovet for omstilling blir enda større. Jeg tror VGs erfaringer med å omstille en konservativ papiraviskultur til å bli en ledende tjenesteinnovatør på en digital hovedplattform er veldig relevante for mange andre.

Torry Pedersen minnet om at mens mennesker blir stadig eldre så får produktene kortere og kortere levetid. Da gjelder det å utvikle nye produkter og tjenester i et stadig raskere tempo. En bedrift som skal klare dette kommer til å gjøre feil og må ha en kultur som tåler feil. Utfordringen i følge Torry er ikke å hindre feil, men å "feile billig" slik at man har råd til å ha en kultur der det er lov å ha ideer. For, sier Torry Pedersen: "de beste ideene kommer alltid fra feil folk".

Om disruptiv innovasjon i mediebransjen

Breaking News

Clayton Christensen ved Harvard Business School er verdens fremste innovasjonsforsker. Hans område er det han selv beskriver som "disruptiv innovasjon". Det er en type innovasjon som ikke handler om å gjøre eksisterende produkter eller tjenester litt bedre enn de var før, ved å gjør dem litt raskere eller legge til enda en ny funksjonalitet, men innovasjon som bytter ut en  forretningsmodell og et helt økosystem av aktører med noen andre, gjerne muliggjort av en ny teknologi.

Christensen har skrevet flere gode bøker om hvordan slik disruptiv innovasjon har endret stålindustrien, bilindustrien (Honda mot store amerikanske biler), radiobransjen (Sonys transistoradioer på 50-tallet), musikkbransjen (iTunes mot platebutikkene), foto (digitale kameraer mot Kodak) og en rekke andre bransjer der det av helt bestemte grunner ikke er den største aktøren med mest ressurser til både forskning og markedsføring som vinner, men gjerne en liten nykommer fra en tilgrensende bransje som de etablerte aktørene ikke ser på radaren sin før det er for sent.

Disruptiv innovasjon handler ofte om hvordan bruk av nye digitale plattformer utfordrer eksisterende tjenester eller arbeidsprosesser, og ikke nødvendigvis bare i konkurranseutsatt privat sektor. Clayton Christensens seneste bøker handler om disruptiv innovasjon i skolesektoren, helsesektoren og i høyere utdanning. Men merkelig nok har han aldri skrevet bok om avisene og nyhetsbransjen, kanskje den mest opplagte arenaen av alle akkurat nå når det gjelder disruptiv innovasjon.

Derfor var det spennende å se at Clayton Christensen har bidratt med en artikkel som heter "Breaking News - Mastering the art of disruptive innovation in journalism" på nettstedet til The Nieman Foundation for Journalism at Harvard. Den er også utgitt som en liten ebok med et forord (nedlastbar i pdf-versjon her) og tar for seg hvordan journalistikken kan tilpasse seg og overleve digitaliseringen. Artikkelen er skrevet sammen med den canadiske redaktøren David Skok som har hatt et opphold ved Harvard som "Neiman fellow" og brukt studiene sine ved Harvard til å se på mediebransjens muligheter i møtet med nye digitale forretningsmodeller.

Kort fortalt består artikkelen av en tredelt analyse. Del en handler om kundene og hvilken jobb de egentlig ønsker å få utført. Clayton Christensen har alltid vært opptatt av å analysere det han kaller "jobs to be done", fordi han mener mange bedrifter er alt for opphengt i produktet sitt og glemmer å analysere hva kunden egentlig vil ha, eller som Professor Theodore Levitt en gang skrev: "People don't want to buy a quarter-inch drill. They want a quarter-inch hole". Christensen trekker interessante paralleller til både Ikeas strategi og utviklingen i markedet for mobilkameraer når han analyserer hvilken oppgave mediebransjens kunder egentlig vil ha løst.

Del to handler om hva slags muligheter som ligger bortenfor dagens forretningsmodeller i mediebransjen. Artikkelen beskriver IBMs transformasjon fra et hardware- og softwareselskap til  bli et konsulentselskap som selger løsninger på kundens problemer. En tilsvarende endring, som tar utgangspunkt i dagens kompetansemessige styrker, mener Christansen det også kan være aktuelt for mediebedrifter å gjennomføre:

"Like IBM, news organizations should look to shift their focus away from business models oriented around integrated, closed ecosystems and embrace new opportunities that the disintegrated, open system has made available. News organizations should look for new business lines that leverage existing newsroom assets to satisfy jobs-to-be-done."

Artikkelen går så igjennom de tre distinkte delene verdikjeden består av i en nyhetsorganisasjon: innsamling av nyheter, distribusjon og salg, og ser på hva slags muligheter som kan ligge i å utnytte ressurser og kompetanser man allerede har på disse områdene til tilgrensende områder, for eksempel konsulentvirksomhet og events. Noen av ideene er helt sikkert kontroversielle, men andre ser vi allerede eksempler på i dag, også i Norge. Senest i dag fikk jeg en mail fra Washington Post som reklamerte for ny eebøker basert på klassiske avisartikler, blant annet Bob Woodward og Carl Bernsteins artikler om Watergate. Et godt eksempel på hvordan man kan bygge seg en "long tail" basert på arkivmateriale.

Tredje del handler om hva som kreves av en organisasjon for å få det til. Her blir det riktig interessant. Organisasjonens løfteevne, eller kapabilitet, er i følge Christensen summen av tre ting: ressursene dine (som inkluderer kompetansen i organisasjonen), prosessene dine og prioriteringene dine. Det kan være krevende å endre en organisasjons ressurser i tråd med endrede behov og strategier, men det er langt vanskeligere å endre på arbeidsprosessene, fordi det gjerne er disse som er selve forklaringen på tidligere suksesser, og derfor ikke enkle å skifte ut verken for ledere eller ansatte.  

Virksomhetens prioriteringer er enda vanskeligere å bytte ut, for de har med selve verdisystemet å gjøre, hva organisasjonen definerer som grunnleggende viktig og hva som er mindre viktig. Dette er vel det vi ofte kaller bedriftskultur, og er svært vanskelig å bytte ut. Derfor er det i praksis ofte slik at  nye og disruptive satsinger i en bedrift skilles ut i en egen separat organisasjon, enten ved å spinne den ut fra eksisterende virksomhet,eller som et oppkjøp av en annen bedrift som allerede har de riktige prosessene og prioriteringene på plass.

Clayton Christensen, David Skok og James Allworth har ikke funnet fasiten på hva en nyhetsorganisasjon bør gjøre når den gamle forretningsmodellen ikke lenger virker. Men de har skrevet en artikkel som kan være et spennende og godt rammeverk å ta tak i for en bedrift som nå står midt oppe i denne utfordringen.

Disruptive innovation explained

Harvard Business Review bruker sosiale medier aktivt og har blant annet sin egen HBR Channel på YouTube. Der legger de jevnlig ut innsiktsfulle og interessante intervjuer med ledende ressurspersoner, blant annet egne akademikere og konsernsjefer i noen av verdens mest interessante bedrifter. Det er et bra nettsted å besøke med jevne mellomrom. Da jeg gjorde akkurat det i dag så jeg at det var lagt ut et lite intervju med Harvard Business Schools egen Clayton Christensen om "disruptive innovation explained":

Clayton Christensen om innovasjon

Clayton Christensen på Gartners ITxpo 2011

Gartner arrangerte i oktober i år Symposium ITxpo 2011 i Orlando, Florida og har lagt ut foredragene derfra på nettet. Der var blant andre professor Clayton Christensen fra Harvard Business School på scenen og holdt et foredrag på en time om det grunnleggende ved disruptiv innovasjon. Foredraget, i form av både video av foredraget og slides, kan man se her.

Det tar som sagt en time å se på foredraget, men har men litt ledig tid er det definitivt verdt å få med seg Clayton Christensen. Han er etter min mening den mest interessante av alle som forsker og skriver bøker om innovasjon i praksis, først og fremst fordi han er opptatt av å analysere og forklare store og disruptive endringer der små utfordrere klarer å utfordre de store gigantene ved å utvikle helt nye tjenester eller forretningsmodeller som gjør at de kan angripe de etablerte markedslederne "nedenfra".

De som har lest bøker og artikler av Clayton Christensen før vil se at det ikke er noe helt nytt her i forhold til det han har sagt og skrevet tidligere, bortsett kanskje fra noen refleksjoner rundt problemet med å måle fortjeneste i prosent og ikke i absolutte tall (han var også opptatt av dette da han mottok the McKinsey Award 2010 for artikkelen "How will you measure your life?" og også ble intervjuet om det å måle gode resultater). Foredraget hos Gartner ITxpo tar for seg det Christensen kaller fem nøkler som øker sannsynligheten for å lykkes med innovasjon, med en hovedvekt på endringer og innovasjoner innenfor ikt og drevet av ikt. Han er også innom hvordan både helsevesen og universiteter opplever disruptiv innovasjon fordi informasjonsteknologi som i første fase førte til sentralisering, nå muliggjør stadig mer desentralisering.

Det mest imponerende er at Clayton Christensen i det hele tatt står på scenen og holder slike foredrag etter at han fikk en kreftdiagnose i 2009 og et hjerneslag i 2010 (han skriver litt om helsen sin på nettstedet sitt). Man merker at han noen ganger bruker litt lengre tid på å formulere seg og av og til leter etter riktig ord, men det er uansett et helt strålende foredrag. Jeg har for øvrig blogget om Clayton Christensen et par ganger tidligere, blant annet handlet et av mine første blogginnlegg om at han var i Tromsø i 2008 der han snakket om telemedisin og disruptiv innovasjon i helsesektoren, og vi hadde også en veldig hyggelig lunsjprat. Jeg har også blogget om boken Disrupting Class, som handler om hvordan disruptiv innovasjon kan bidra til at skolen løser sine oppgaver bedre.

Disruptiv innovasjon i helsesektoren

Som en del av en ny temaserie om innovasjon i helsesektoren har Harvard Business Reviews blogg en artikkel om disruptiv innovasjon skrevet av selveste Clayton Christensen. Artikkelen heter A Disruptive Solution for Health Care og peker på hvorfor disruptiv innovasjon i helsesektoren har noe grunnleggende felles med disruptiv innovasjon i andre type virksomheter og som handler om:

"Most disruptions have three enablers: a simplifying technology, a business model innovation, and a disruptive value network."

Christensen peker videre på at mens innovasjon i forhold til utvikling av nye virksomhetsmodeller var vanlig i helsesektoren for et par tiår siden, så har dette stoppet opp av to grunner:

For det første bremser finansieringssystemene nye virksomhetsmodeller fordi pengene i stor grad finansierer  institusjoner i stedet for å betale for tjenester. Flere tjenester kan leveres av virksomheter med en annen og billigere virksomhetsmodell. Men dagens finansiering av institusjoner gjør at selv om teknologien muliggjør helt andre måter å levere helsetjenester billigere og mer desentralisert, så blir det ikke gjennomført. For det andre feiler mange innovasjoner fordi mange teknologier som isolert sett er kostnadseffektive mangler en verdikjede å bli koblet inn i. Det eksisterende økosystemet av aktører har ikke interesse av å ta i bruk teknologi som bidrar til kanibalisering av pengestrømmen de i dag lever av. Clayton Christensen skriver:

"...key lessons from the history of disruptive innovation are particularly important in the disruption of health care. The first is that while the technological enablers almost always emerge form the laboratories of leading institutions in the industry, the business model innovations do not. Almost always these are forged by new entrants to the industry. Regulators must beware, therefore, of attempts by the leading institutions to outlaw business model innovation. (...) The second key lesson is that disruption rarely happens piecemeal, where stand-alone disruptions are plugged into the existing value network of an industry. Rather, entirely new value networks arise, disrupting the old.."

Artikkelen er kort, men gir en god innføring i det Clayton Christensen mener en større grad av stimulering av disruptive innovasjoner kan bidra med i helsesektoren. Et av mine aller første innlegg her på bloggen, fra august 2008, handlet om Claytons Christensens besøk i Tromsø der han deltok konferansen til Norsk Senter for Telemedisin og snakket om innovasjon i helsesektoren. Men det alle som er mer enn middels interessert i temaet bør gjøre er å lese Christensens bok The Innovators Prescription. Der får man den lange versjonen.

Gurutoppen - Ny utgave av Thinkers 50-listen

E24 skriver i dag at årets utgave at "Thinkers 50"-listen er offentliggjort, listen som kårer de viktigste ledelsesguruene i verden. På nettstedet presenteres også de 10 kriteriene de har brukt når de rangerer. Som en ser handler dette både om ideenes originalitet og gjennomførbarhet, om formidlingsevne skriftlig og muntlig, og om gjennomslagskraft. Og for å toppe det hele er punkt nummer 10 "Guru Factor".

Innflytelsesrike ledelsessguruer er personer som har stor påvirkningskraft på de ideene og strategiene som preger næringslivet, noen er ledere selv, de fleste er akademikere og ofte bestselgende forfattere av bøker og artikler om strategi og ledelse eller andre viktige spørsmål ledere er opptatt av.

Jeg tror flere av navnene er godt kjent også for et norsk publikum. Helt på topp er CK Prahalad, forfatter at flere gode bøker, blant annet "Competing for the Future" sammen med Gary Hamel i 1994. Senere har Prahalad blant annet skrevet "The Fortune at the Bottom of the Pyramid" om hvordan man bør bekjempe fattigdom.

Nummer to på listen er Malcolm Gladwell som har skrevet "The Tipping Point" og "Blink". Jeg har tidligere blogget om hans bok "Outliers". Og nummer tre er Paul Krugman, som jeg blogget om for noen dager siden, nobelprisvinner i økonomi og spaltist i New York Times.

Noen næringslivsledere finnes også på listen, blant annet Steve Jobs (4), Bill Gates (7), Richard Branson (8), Ratan Tata og Eric Schmidt. Og i denne kategorien er vel også nobelprisvinner og banksjef Muhammad Yunus (6).

Men det er professorer som har skrevet bestselgende bøker som dominerer på topp 50-listen. Chan Kim og Rene Mauborgne som har skrevet "Blue Ocean Strategy" og Gary Hamel som har skrevet "The Future of Management" (og har en blogg jeg har skrevet om tidligere) er begge blant topp ti. To veldig bra bøker. Høyt på listen finner vi også marketing-guru Philip Kotler, strategiguru Michael Porter og "Good to Great"-forfatter Jim Collins. Collins siste bok heter forøvrig "How The Mighty Fall" og er en leseverdig beskrivelse av hvorfor ting noen ganger går virkelig galt i store bedrifter.

Jeg er ellers glad for å se at også noen andre av mine favorittskribenter er med på listen. Folk jeg synes skriver om viktige ting og som jeg har blogget om tidligere. Det gjelder ikke minst innovasjonsguru Clayton Christensen (jeg har skrevet om "Disrupting Class" og om hans besøk i Tromsø), globaliseringsguru Thomas Friedman som har skrevet "The World is Flat", Chris Anderson, forfatteren av "Free - the Future of a Radical Price" (som jeg skrev om i forrige uke), Don Tapscott som har skrevet "Wikinomics" (og som jeg traff i Sandefjord i juni), Nassim Nicholas Taleb som har skrevet "The Black Swan" og Wikipedias grunnlegger Jimmy Wales.

Det nyttige med lister som dette er at de som skal arrangere de aller hotteste konferansene i året som kommer (og har råd til det) får noen gode tips om hvor de skal finne foredragsholderne sine.

Sosiale medier - lærere viser vei

Det skjer noe veldig interessant i skolen for tiden når det gjelder bruk av sosiale medier blant lærere. De er i ferd med å ta dem i bruk for fullt mens andre fortsatt diskutere om vi trenger dem og hvem de i så fall er viktige for (Hege Ulstein i Dagsavisen er for eksempel opptatt av om Twitter bare er for eliten)

I skolen virker det som mange lærere er langt forbi dette stadiet og er i full gang med å bruke mulighetene de nye sosiale mediene gir. Et spennende og praktisk eksempel på dette er D&B (Del og Bruk), et verktøy for å dele erfaringer og kunnskap, og samarbeide på kryss og tvers av skole-Norge. Plattformen de bruker er Ning (en Facebook-aktig plattform som man fyller med innhold og deltagere selv). Bak dette står Ingunn Kjøl Wiig ved Sandvika VGS. Veksten i D&B er eksplosiv.

Jeg var på en skolekonferanse i dag med flere hundre deltagere fra videregående skolder i Hordaland, "Dei Gode Døma". Alle foredragene er lagt ut i videoopptak her, blant annet Bård Vegard Solhjell, Eirik Newt og undertegnede. Jeg snakket mest om teknologiens bidrag til at vi vil kunne oppleve en disruptiv innovasjon i skolen. Utfordringen for skoler og myndigheter er om man vil legge til rette for dette eller prøve å hindre en slik utvikling (jeg tok utgangspunkt i Clayton Christensens bok "Disrupting Class" som jeg har skrevet litt om her før.)

Men jeg brukte også anledningen til å si at jeg er ganske optimistisk på lærernes vegne når det gjelder bruk av sosiale medier. Ikt-bruk og kompetanse er selvsagt en stor utfordring i skolen fortsatt, men det er noe med at når teknologien blir mye mer brukervennlig og fokus flyttes fra it-folkene og det teknologiske og over til det innholdsmessige, så skifter også balansen når det gjelder hvem som behersker vektøyene.

Blogger, D&B og twitter passer for dem som kan noe, liker å dele med andre og klarer å uttrykke seg godt skriftlig. Det er ikke tilfeldig at det er så mange ivrige lærere som har blogger (en håndsopprekning jeg hadde i salen viste at både blogg-tetthet og Twitter-tetthet blant disse lærerne ligger himmelhøyt over det du vil finne i noen annen bransje, kanskje bortsett fra mediebransjen).

Jeg fikk et godt eksempel på hva dette fører til da jeg kom hjem igjen og logget på Twitter. Da først så jeg at foredraget mitt ble kommentert fortløpende mens jeg holdt det. Det var kommentarer til både konferansen og foredraget mitt fra blant annet Grete Melby (twitter og blogg), Kjemikeren/Frøydis Hamre (twitter og blogg), Guttorm Hveem (twitter og blogg) og Margreta Tveisme (twitter og blogg). Og så må jeg nevne June Breivik som stod bak den flotte konferansen til Hordaland Fylkeskommune og Universitetet i Bergen, og som selv er svært aktiv på blogg og twitter. Alle er som sagt aktive brukere av twitter. Elite? Neppe.

En annen og litt mer risikofylt effekt av denne mikro-kringkastingen av andres innlegg via 14o tegn er at det tolkes og retweetes videre av personer som ikke har vært til stede og ikke skjønner sammenhengen. Ironi er for eksempel vanskelig på twitter. Jeg fleipet underveis i foredraget med at twitter er it-industriens hevn for å få redusert kravene til stadig mer båndbredde, inspirert av et morsomt innlegg på bloggen til Nichoas Carr ("Twitter is the telegraph system of web 2.0") om hvor flott det er at standardmeldinger på nettet heretter må være under 140 tegn.

Og så ser jeg på et par meldinger at folk tror jeg mener det seriøst, eller i hvert fall er i litt tvil. Men det er ingen fare. Jeg er helt for både video, bilder og lange innlegg på nett. Og for å forebygge andre potensielle misforståelser: også nyheten om at University of Phoenix skal begynne å undervise studentene ved hjelp av Twitter er usann. Det var en aprilspøk. Men siden mange vil tro det verste om akkurat dette universitetet, så vil den historien helt sikkert leve videre.

En resept for innovasjon

Tidsskriftet og nettstedet Minerva har under Torbjørn Røe Isaksens redaktørskap tatt på seg å reise noen store og grunnleggende samfunnsdebatter.

Siste nummer (o1/2009) handler om hvilke store og mer eller mindre irreversible reformer man bør satse på å gjennomføre hvis noen andre enn den sittende regjeringen vinner valget til høsten. For poenget kan jo ikke bare være å vinne valg. Man må gjøre noe også.

I den forbindelse er jeg blitt utfordret til å si noe om hva slags reformer som bør gjennomføres i helsesektoren. Hvordan og hvorfor. Så jeg har, delvis inspirert av Clayton Christensens nyeste bok "The Innovator's Prescription" satt ned noen tanker på papiret.

Mitt lille bidrag "En resept for innovasjon" kan leses i den trykte utgaven til Minerva 01/09 eller på Minervas nettsted som akkurat har lagt den ut. Jeg vil for øvrig anbefalle alle å betale for et abonnement. Tidsskrifter som Minerva og Samtiden er viktige bidrag til at den politiske debatten ikke bare foregår i form av korte setninger og slagord.

Disrupting Class

Hva skjer når verdens ledende forsker på disruptiv innovasjon i næringslivet skriver bok om hvordan skolen kan bli bedre? "Disrupting Class" er faktisk blitt en interessant og spennende bok.

Clayton Christensen er professor ved Harvard Business School og forfatter av en rekke bøker om innovasjon i næringlivet. Han mener at dagens misnøye med skolen ikke skyldes at skolene er blitt dårligere enn før. De er egentlig bedre enn før på veldig mange områder i følge Christensen, ikke minst er skolen langt bedre på viktige ferdigheter i dagens samfunn som prosjektarbeid og relasjonelle ferdigheter.

Problemet er at dette ikke er bra nok når samfunnet har stadig større krav og forventninger til hva skolen skal oppnå. Skolen skal a) oppdra til deltagelse og demokrati, b) gi hver enkelt en elev en yrkesrelevant utdanning, c) utjevne sosiale forskjeller og d) bidra til å bedre landets konkurranseevne ved å gi flest mulig en lang og god utdanning og også stimulere de særlig motiverte talentene.

Clayton Christensens poeng er at skolens industrielle virksomhetsmodell der man nødvendigvis må bygge på standardisering og stordriftskonsepter ikke kan lykkes med å levere gode nok resultater på alle disse områdene. Og en viktig grunn til at det ikke er mulig å lykkes er at individer lærer på litt ulike måter. Skolens og lærebøkenes standardiserte måte å fremstille stoffet på vil derfor alltid måtte være mer tilpasset noen elever enn andre.

Er det noe alternativ? Clayton Christensen mener at vi allerede så smått er startet på den største endringen i skolen siden obligatorisk skolegang ble innført. Det handler om studentsentriske undervisningsformer og teknologiske verktøy. Det handler om virksomhetsmodeller som tillater utprøving av nye pedagogiske modeller. Det handler om at elever som lærer bedre med litt andre verktøy skal ha tilbud om dette. Og ikke minst så handler det om bedre ledelse.

Boken handler om skoler i USA. Men det virker ikke som utfordringene der er særlig forskjellige fra de vi har i Norge. En bokanmeldelse fra Forbes finnes her.

Disruptiv innovasjon i helsesektoren

I Tromsø finnes det noe som heter Nasjonalt Senter for Telemedisin. Engasjerte og flinke folk som har som mål å forbedre og effektivisere sykehus og helsetilbud nasjonalt og internasjonalt ved hjelp av informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

Hvert år arrangerer de en internasjonal konferanse om e-helse der folk fra hele verden kommer for å høre foredrag og diskutere. I juni i år var temaet innovasjon. Hele første dag var en såkalt "Innovation Jam" med flere spennende internasjonale foredragsholdere.

Arrangørene av Tromsø Telemedicine and E-Health Conference 08 har lagt ut foredrag og bilder fra konferansen på nettstedet sitt.

Den store stjernen i år var Clayton Christensen, professor ved Harvard Business School, bestselgende forfatter og ekspert på såkalt disruptiv innovasjon. Han har for øvrig også samarbeidet med Espen Andersen og Øystein Fjelstad på BI. Jeg kommer nok tilbake på denne bloggen med mer om Clayton Christensen og hans forskning. Jeg tror den er viktig for vår forståelse av hvorfor og hvordan innovasjon skjer i ulike bransjer. I det siste har Christensen interessert seg spesielt for disruptiv innovasjon i helsesektoren og utdanningssektoren.

Akkurat nå leser jeg Christensens siste bok "Disrupting Class" som kom i juni i år. Den handler om hvordan skolen vil bli gjenstand for disruptiv innovasjon. Jeg kommer sikkert til å skrive mer om dette senere når jeg har lest hele boken.