Malcolm Gladwell: David and Goliath

For en stund siden blogget jeg om et foredrag Malcolm Gladwell hadde hos TED om hvorfor det egentlig var helt opplagt at gjetergutten David måtte vinne over kjempen Goliat. Denne fortellingen er også inngangen på Gladwells nye bok som har fått undertittelen "Underdogs, misfits and the art of battling giants", et ganske spennende tema i en verden der det er mange som på ulike måter prøver seg mot overmakten.

Forventningene er høye når man går løs på en ny bok av Gladwell. Hans forrige bok "Outliers - the story of success", som blant annet handler om hvordan tilfeldige forskjeller (som når på året du er født) kan føre til noen rammevilkår som gir systematiske ulikheter i prestasjoner, er en av de beste jeg noen gang har lest (jeg blogget om den her). Gladwell har har også skrevet spennende og tankevekkende bøker som "The tipping point" og "Blink" tidligere. Men selv om "David & Goliath" tidvis også er en meget god bok, er den dessverre for ujevn til å være noen ny "Outliers"

Malcolm Gladwells spesialitet er det kontraintuitive. Det å lage en regel ut av noe som virker tilfeldig eller direkte ulogisk. Og som fortelling betraktet er "David & Goliath" bra. Gladwell skriver svært godt og noen av fortellingene om denne bokens hovedtema: hvordan tilsynelatende store ulemper blir til fordeler, er tidvis godt analysert. Jeg likte særlig beskrivelsen av taktikken den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen brukte da den flyttet seg til Birmingham, Alabama tidlig på 60-tallet og fortellingen om hvorfor "The Blitz" i London under 2. verdenskrig styrket moralen i stedet for å føre til panikk i befolkningen.

Langt dårligere begrunnet empirisk er beskrivelsene av hvordan dyslektikere og personer som har mistet en av foreldrene sine i barndommen er sterkt overrepresentert blant svært suksessrike entrepreører. Han er heller ikke helt overbevisende i et langt kapittel om universitetsutdanning der han prøver å sannsynliggjøre at det for en over middels talentfull student er mye bedre å være en god student på et middels godt universitet enn å være en student under middels på et eliteuniversitet (It is better to be a big fish in a little pond than a small fish in å big pond).

Selve problemstillingen her er veldig interessant, og slik er det også med temaene i flere andre kapitler i boken, men Gladwells begrunnelser for å komme fram til konklusjonene han gjør er dessverre ikke alltid like krystallklare. Noen ganger tenker jeg at det kanskje er slik at en god teori ikke skal ødelegges av fakta. Men som sagt er problemstillingene gode og fortellingene spennende, slik at boken er verdt å lese selv om den er ujevn. De som allerede har lest "Outliers" bør vudere om de vil ha mer og prøve seg på denne. De som ennå ikke har lest "Outliers" bør definitivt lese den først og heller vente litt med "David and Goliath", som dessverre er en langt mindre nødvendig bok.

Steve Jobs, Xerox PARC og Malcolm Gladwell

I siste utgave at The New Yorker skriver Malcolm Gladwell om innovasjon i artikkelen Creation Myth. Man må kjøpe tidsskriftet, for eksempel på iPad, for å få tilgang til hele artikkelen. Men en liten lysbildeserie med bilder av prototyper til PC-mus, ting Steve Jobs i Apple fikk se da han fikk besøke Zerox PARC i 1979, er lagt ut på nettsiden.

Xerox PARC, som står for Palo Alto Research Corporation, ble grunnlagt i 1970 i Silicon Valley og er blitt berømt som verdens kanskje mest innovative forskningsmiljø i mange år. Her utviklet de prototyper til de første PCene, laserskrivere, PC-mus, ethernet og grafisk brukergrensesnitt med vinduer og ikoner. Det mest spesielle med dette miljøet, i tillegg til den ektreme innovasjonskraften, er at det som ble utviklet bare i liten grad ble kommersialisert av Xerox. De store kommersielle suksessene ble oppnådd av helt andre.

Steve Jobs fikk under sterk tvil lov til å komme på en omvisning hos PARC i 1979 for å studere hva de jobbet med i laboratoriene sine. Og akkurat dette møtet er en god illustrasjon på problemet, for det ble Apple som introduserte både datamus og grafisk brukergrensesnitt til kundene, i en av de første og datidens mest solgte personlige datamaskiner. Apple laget Lisa og senere Macintosh maskiner som kunne selges til kunder. Xerox hadde laget en maskin kundene ikke kjøpte, og gikk ut av PC-bransjen. Nå var det var ikke bare Apple som fikk suksess på toppen av forskning og innovasjon hos Xerox PARC, ringene i vannet fra dette helt unike miljøet går langt.

Det Malcolm Gladwell på glimrende vis gjør er å problematisere den vanlige oppfatningen av Xerox PARC som en fiasko for Xerox. Hvis man er opptatt av å telle suksesser og ikke det man ikke lyktes med, ser ikke regnestykket så galt ut hevder Malcolm Gladwell, og siterer Microsofts tidligere sjefsforsker Nathan Myhrvold:

"When you have a bunch of smart people with a broad enough charter, you will always get something good out of it. It's one of the best investments you could possibly make - but only if you chose to value it in terms of sucesses. If you chose to evaluate it in terms of how many times you failed, or could have succeded and didn't, then you are bound to be unhappy. Innovation is an unruly thing. There will be some ideas that don't get caught in your cup. But that is not what the game is about. The game is what you catch, not what you spill".

Mye av det Xerox ikke fikk til var langt utenfor kjerneområdet. De var sentrale i å utvikle PCen og så oppfant de laserprinteren for at PCen skulle kunne skrive ting på papir. Xerox lykkes ikke med den store ideen, selv om de prøvde seg med en egen PC-modell, men de lyktes med den litt mindre ideen, printeren, som lignet mye mer på kopimaskiner, noe de behersket. Og slik må det være i følge Gladwell, man lykkes sjelden med produkter eller tjenester i bransjer man ikke kan noe om og ikke er skrudd sammen for å beherske.

Han tar også opp et viktig poeng i forhold til at det å finne opp noe og utvikle en prototype ikke er det samme som å ha et produkt som er klar til å selges i markedet. Det er først når du har et produkt til riktig pris og et produkt kundene ønsker å kjøpe at du har gjort jobben ferdig. Og problemet med mange at teknologiene som ble utviklet av Xerox PARC var at selv om de var geniale på et konseptuelt nivå, var de svært langt unna kommersialisering. De var rett og slett alt for upraktiske og dyre. Apple var en av flere bedrifter som tok disse uferdige ideene videre og gjorde dem ferdig. Gladwell skriver for eksempel om musen:

"The difference between (...) three buttons and one button, and a roller ball supported by ball bearings and a free rolling ball is not trivial. It is the difference between something intended for experts, which is what Xerox PARC had in mind, and something that's appropriate for a mass audience, which is what Apple had in mind. PARC was building a personal computer. Apple wanted to buy a popular computer."

Det er flere slike eksempler i artikkelen også, eksempler som minner oss om at det å industrialisere et produkt slik at det får rett pris og det å designe det slik at kunden vil ha det, er minst like viktig som selve teknologien. Det er her mange svært gode ideer stopper. Enten dør de helt, eller så må noen andre ta dem videre. Refleksjonene til Malcolm Gladwell er viktige både i forhold til hvordan bedrifter skal arbeide med innovasjon og måle hva de får til, men også i forhold til den mer omfattende diskusjonen om hvordan et godt innovasjonssystem som fanger opp og viderefører gode ideer bør se ut.

Oppdatert 16.05.2011: PARC eksisterer fortsatt i dag og har lagt ut en utfyllende kommentar til analysene på sitt nettsted.  Et poeng de tar opp, og som Gladwell ikke berører, er om dagens åpne innovasjonsmodeller gjør at samspillet mellom PARC og Apple i dag ville foregått på en annen måte enn i form av et bedriftsbesøk, slik det var i 1979. Meget leseverdig respons fra PARC selv, som for øvrig ikke lenger er en del av Xerox.

100 Top Global Thinkers 2009

Det er sesong for lister. Og fordi et tiår snart er slutt, blir det nok ekstra mye lister i år som omhandler hele tiåret. Men den listen jeg omtaler her gjelder året 2009. Det er tidsskriftet Foreign Policys liste der de kårer de 100 mest betydningsfulle globale tenkerne i 2009.

Listen er klart påvirket av at vi er inne i en global økonomisk krise. For helt øverst finner vi FED-sjef Ben Bernanke. FP skriver

at:

"Not long ago a Princeton University professor writing paper after paper on the Great Depression, "Helicopter Ben" spent 2009 dropping hundreds of billions in bailouts seemingly from the skies, vigilantly tracking interest rates, and coordinating with counterparts across the globe. His key insight? The need for massive, damn-the-torpedoes intervention in financial markets."

På andreplass finner vi Barack Obama, noe som neppe trenger noen lang begrunnelse. Men på tredjeplass finner vi Zahra Rahnavard, en 64 år gammel iransk kvinne med doktorgrad i statsvitenskap og en sentral leder for opposisjonsbevegelsen. Så følger dr. Doom Nouriel Roubini på en fjerdeplass og FNs klimapanelsjef Rajendra Pachauri på femteplass. Jeg synes det er interssant å se at David Petraeus, USAs øverstkommanderende i Irak er nr 8, Zhou Xiaochuan, sentralbanksjef i Kina nr 9 og Sayyid Imam al-Sharif, en sentral al Quaida-leder fra Egypt som har skiftet side er nr 10.

Av øvrige plasseringer verdt å nevne er Bill Gates på 12. plass den næringslivslederen som er høyest på listen, og temmelig alene fra næringslivet. Martin Wolf i Financial Times er på 15. plass, øverst av mediekommentatorene (Thomas Friedman i NY Times er nr 21 og Paul Krugman nr 29). Paven Benedict XVI er på 17 plass, biolog og ateist Richard Dawkins er på 18. plass og forfatter Malcolm Gladwell er nr 19. Vaclav Havel er på 23. plass.

Høyest på listen fra Norden, på en 53. plass er Linus Thorvalds, finnen bak operativsystemet Linux. (Han er på plassen foran Tim Berners-Lee, mannen bak world wide web.) Eneste andre fra Norden på listen er Hans Rosling fra Sverige, verdens kanskje beste foredragsholder, en mann jeg har skrevet om her på bloggen et par ganger før. Og når jeg er inne i er inn på interessante koblinger, Andrew Mwenda fra Uganda som var en hovedinnleder på FrPs landsmøte i 2008 er nr 98 på listen. Han er eneste afrikaner fra sør fra Sahara på listen bortsett fra Kofi Annan.

Det er morsomt med lister og rangeringer. De er selvsagt subjektive og preget av hva de som lager dem er opptatt av. De gir anerkjennelse til noen som fortjener det, og kanskje til noen som ikke fortjener det. Derfor skaper de debatt. Og det er vel hovedpoenget

Gurutoppen - Ny utgave av Thinkers 50-listen

E24 skriver i dag at årets utgave at "Thinkers 50"-listen er offentliggjort, listen som kårer de viktigste ledelsesguruene i verden. På nettstedet presenteres også de 10 kriteriene de har brukt når de rangerer. Som en ser handler dette både om ideenes originalitet og gjennomførbarhet, om formidlingsevne skriftlig og muntlig, og om gjennomslagskraft. Og for å toppe det hele er punkt nummer 10 "Guru Factor".

Innflytelsesrike ledelsessguruer er personer som har stor påvirkningskraft på de ideene og strategiene som preger næringslivet, noen er ledere selv, de fleste er akademikere og ofte bestselgende forfattere av bøker og artikler om strategi og ledelse eller andre viktige spørsmål ledere er opptatt av.

Jeg tror flere av navnene er godt kjent også for et norsk publikum. Helt på topp er CK Prahalad, forfatter at flere gode bøker, blant annet "Competing for the Future" sammen med Gary Hamel i 1994. Senere har Prahalad blant annet skrevet "The Fortune at the Bottom of the Pyramid" om hvordan man bør bekjempe fattigdom.

Nummer to på listen er Malcolm Gladwell som har skrevet "The Tipping Point" og "Blink". Jeg har tidligere blogget om hans bok "Outliers". Og nummer tre er Paul Krugman, som jeg blogget om for noen dager siden, nobelprisvinner i økonomi og spaltist i New York Times.

Noen næringslivsledere finnes også på listen, blant annet Steve Jobs (4), Bill Gates (7), Richard Branson (8), Ratan Tata og Eric Schmidt. Og i denne kategorien er vel også nobelprisvinner og banksjef Muhammad Yunus (6).

Men det er professorer som har skrevet bestselgende bøker som dominerer på topp 50-listen. Chan Kim og Rene Mauborgne som har skrevet "Blue Ocean Strategy" og Gary Hamel som har skrevet "The Future of Management" (og har en blogg jeg har skrevet om tidligere) er begge blant topp ti. To veldig bra bøker. Høyt på listen finner vi også marketing-guru Philip Kotler, strategiguru Michael Porter og "Good to Great"-forfatter Jim Collins. Collins siste bok heter forøvrig "How The Mighty Fall" og er en leseverdig beskrivelse av hvorfor ting noen ganger går virkelig galt i store bedrifter.

Jeg er ellers glad for å se at også noen andre av mine favorittskribenter er med på listen. Folk jeg synes skriver om viktige ting og som jeg har blogget om tidligere. Det gjelder ikke minst innovasjonsguru Clayton Christensen (jeg har skrevet om "Disrupting Class" og om hans besøk i Tromsø), globaliseringsguru Thomas Friedman som har skrevet "The World is Flat", Chris Anderson, forfatteren av "Free - the Future of a Radical Price" (som jeg skrev om i forrige uke), Don Tapscott som har skrevet "Wikinomics" (og som jeg traff i Sandefjord i juni), Nassim Nicholas Taleb som har skrevet "The Black Swan" og Wikipedias grunnlegger Jimmy Wales.

Det nyttige med lister som dette er at de som skal arrangere de aller hotteste konferansene i året som kommer (og har råd til det) får noen gode tips om hvor de skal finne foredragsholderne sine.

Mest makt i amerikanske medier

Jeg kom nylig over en nettside i USA som heter MEDIAite Power Grid og som har tatt mål av seg til å måle hvem som har mest makt i amerikanske medier.

Rangeringene er delt inn i 12 ulike kategorier og i hver kategori er det brukt empiriske data fra "Google Buzz" og "Blog Buzz", samt seertall, lyttertall og lesertall der det er relevant. I vektingen av de ulike komponentene ligger det naturligvis en subjektiv vurdering.

Noen av disse kategoriene er jo interessante fordi personene har innflytelse langt utover USAs grenser. Når det gjelder kommentarspalter (print og online) er akkurat nå Paul Krugman på topp foran Michelle Malkin, Maureen Dowd, Thomas Freidman, David Pogue, Malcolm Gladwell, Christopher Hitchens og Arianna Huffington. En liste som viser hvor viktig New York Times er, fire av de fem øverste på listen skriver der.

Mens avisene er noe dominert av venstresiden (med Malkin og Hitchens som klareste unntak fra den regelen) er radio i USA sterkt dominert av høyresiden. Blant radioprogramledere er Glenn Beck på topp foran Rush Limbaugh, Sean Hannity og Mark Levin (Howard Stern er bare nummer 13). Når det gjelder TV talkshows er Oprah Winfrey på topp foran Jay Leno, Katie Couric og Bill O'Reilly (her er for øvrig navn som dukker opp på norske kanaler som Dr Phil nr 6, David Letterman nr 8 og Jon Stewart nr 33 på listen).

Hvem er så de største "Media Moguls", de som har makt gjennom eierskap? I følge denne listen er Rupert Murdoch mektigst. Foran Michael Bloomberg, Oprah Winfrey, Mark Zuckerberg, Ted Turner, Martha Stewart og Sumner Redstone. Facebook (Zuckerberg) er med andre ord viktigere enn CNN (Turner) og CBS/Viacom/MTV (Redstone) i følge denne listen.

Det er noen kategorier til, i all hovedsak med navn som ikke er så godt kjent utenfor USA, for eksempel avisredaktørene, magasinredaktørene og TV-sjefene. Man kan sikkert diskutere om dette er gode kriterier for måling av mediemakt. Men dette er i hvert fall et spennende forsøk på å måle hvem som har størst innflytelse.

Leseliste for julen

Julen er en bra tid å lese bøker man ikke har tid til å lese ellers, innimellom det som er av famileting, sosiale forpliktelser og fotball på TV. Min leseliste ser for tiden omtrent slik ut (og er som alltid alt for optimistisk i forhold til det man realistisk sett rekker å lese):

Michael Lewis: Panic - The Story of Modern Financial Insanity. Jeg er i gang med denne. En artikkelsamling om hvordan pressen skrev om de økonomiske krisene som har vært fra "Black Monday" i 1987 via dot.com i 2000 og fram til dagens finanskrise. Det er interessant å se tilbake på hvordan tidligere kriser ble beskrevet av media før, under og etter.

Nassim Nicholas Taleb: The Black Swan. Bok om sannsynlighet og hvordan de store begivenhetene som former livene våre er er slik at vi ikke kan se dem på forhånd. Og hvordan man må planlegge for usikkerhet når man ikke kan spå om fremtiden.

Malcolm Gladwell: Outliers - The story of Success. Han er på leting etter fellestrekk hos mennesker som gjør det ekstraordinært godt innen vitenskap, sport, kunst og næringsliv.

The Rough Guide to Conspiracy Theories. En bok jeg fikk til jul. Er vel egentlig et slags oppslagsverk om alle de sprø konspirasjonsteoriene som overraskende mange oppegående mennesker tror på. Som at Bush stod bak 9/11.

Johan Nordberg: Da mennesket skapte verden. Et ideologisk kampskrift for de liberale ideene. Kom på svensk i 2006 og er nå oversatt til norsk og gitt ut av Civita rett før jul.

Og så er det et par andre politiske bøker jeg håper jeg får tid til å lese litt i som er skrevet at engelske forfattere som før var et godt stykke ute på venstresiden, men som på grunn av 9/11, fundamentalisme og litt selvransakelse nå definerer seg på den liberale høyresiden: Nick Cohen: What's Left?. Og Andrew Anthony: The Fallout - How a Guilty Liberal Lost His Innocence.

Og så må jeg vel snart gå løst på Thomas Friedmans Hot, Flat and Crowded. Om globalisering og klimautfordringene.