tirsdag 20. oktober 2009

Om retroregjering og andre karakteristikker

Det er grunn til å gratulere alle som har fått en plass i den nye regjeringen, både de nye og de som har vært med en stund. Det måtte bli en del endringer etter valget, og totalt sett synes jeg dette ser ut som et veldig solid mannskap.

Både opposisjonen i Stortinget og politiske kommentatorer har behov for å dele ut noen karakteristikker for å beskrive et helhetlig bilde. Man snakker om retroregjering, gubberegjering, AP-dominert regjering og direktørregjering. Mens andre er mest bekymret for at det er noen nye og uerfarne personer i krevende roller. Sannheten er vel at det både er mye erfaring her og samtidig noen helt ferske ansikter. Det kan være en styrke å ha en slik bredde i mannskapet Men ikke alle karakteristikkene kommer ut av løse luften. For å ta det litt i tur og orden:

For det første er dette en mer Arbeiderpartidominert regjering. Det måtte det bli etter et valg Arbeiderpartiet vant og partnerne gikk tilbake. Arbeiderpartiet har brukt anledningen til å ta styringen over alle de viktigste departementene og sette inn tunge statsråder. Og i tillegg har de gjort Karl-Eirik Schjøtt Pedersen til statsråd for samordning. Omtrent samme rolle som han hadde tidligere, men nå med statsrådstittel. I dette ligger det en styrking av Statsministerens kontors makt på bekostningen av fagdepartementenes selvstendighet. Det er positivt. Paradokset er naturligvis at man må utvide regjeringen med enda en statsråd for å det til.

For det andre har regjeringen et større innslag av politikere som var aktive på 90-tallet og deretter har gjort andre ting. Det gjelder Sigbjørn Johnsen, Lisbeth Berg Hansen og Grete Faremo (i tillegg var både Jens Stoltenberg og Schjøtt Pedersen statsråder på 90-tallet). Dette er samme grep SV gjorde i forrige periode da de trakk Erik Solheim og Tora Aasland inn i politikken igjen. Jeg ser ikke noe galt i det, heller tvert imot. Sigbjørn Johnsen, Lisbet Berg Hansen og Grete Faremo har en kombinasjon av politisk erfaring og næringslivserfaring i form av lederstillinger og styreverv som gjør dem svært godt egnet til å sitte i regjering. At noen kommer inn i politikken etter å ha vært i annet arbeidsliv kan umulig være negativt. For øvrig er ingen av de tre nevnte over 60 år. Da er det litt tidlig å bli plassert på loftet.

For det tredje er det tilfelle at det er flere med næringslivserfaring i regjeringen. Det er etter mitt syn svært positivt. Spesielt hyggelig synes jeg det er at Grete Faremo som var styrelederen min i Abelia fram til juni, og har lang ledererfaring fra både finansnæringen og it-næringen, er blitt statsråd igjen. En annen dyktig kvinne med tung NHO-erfaring gjennom flere år er Lisbeth Berg Hansen som har vært visepresident i NHO og bedriftsleder i egen bedrift i oppdrettsnæringen. Sigbjørn Johnsen har i tillegg til å være fylkesmann i Hedmark også hatt noen tunge styreverv og også ledet arbeidet med pensjonsreformen. Av statsrådene som fortsetter har både Anne-Grethe Strøm Erichsen og Lars Peder Brekk erfaring fra privat sektor.

Ellers tror jeg det var lurt å beholde en egen minister for forskning og høyere utdanning og la Tora Aasland få fortsette i denne jobben. Det bidrar til å sikre at forskning ikke blir helt glemt midt oppe i de rødgrønne hjertesakene. Og det blir spennende å se hva Trond Giske velger å prioritere som ny næringsminister, jeg håper han også blir en slags kunnskaps- og forskningsminister for privat sektor i den forstand at han ser det som en hovedoppgave å bidra til mer innovasjon, forskning og nyskaping i næringslivet.

Jeg tror denne regjeringen får en tøffere jobb. Det skal strammes inn i offentlige utgifter. Vi skal omstille produksjon og forbruk til nye klimamål. Vi står foran en eldrebølge og store utfordringer med å skaffe tilstrekkelig med kompetent arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren. Det skal gjennomføres en helsereform og en NAV-reform. Da hjelper det å ha politikere med ledererfaring fra flere arenaer.