I sin faste spalte i New York Times skrev nobelprisvinner Paul Krugman for noen dager siden om bekymringen han har for at klimatiltakene Obama har foreslått i USA vil bli skutt ned i Senatet:"But on climate change, as on health care, the sticking point will be the Senate. And the usual suspects are doing their best to prevent action. Some of them still claim that there’s no such thing as global warming, or at least that the evidence isn’t yet conclusive. (...) ...the main argument against climate action probably won’t be the claim that global warming is a myth. It will, instead, be the argument that doing anything to limit global warming would destroy the economy."
De som var på Zero 09-konferansen i forrige fikk en innføring av Jonathan Lash om hvordan Demokratene tross stort flertall både i representantenes hus og i senatet, sliter med "The Gang of 16", 16 partifeller av Obama, mange av dem fra kullproduserende delstater, som skaper problemer i Senatet.
Krugman ser litt på argumentene for at økonomien blir ødelagt av å gjennomføre klimatiltak. Han slår fast at det på ingen måte stemmer og argumenterer for det første for at sløsingen med energi og ressurser på en del områder er så stor at mange klimatiltak vil være direkte lønnsomme både for den enkelte og for samfunnet selv på helt kort sikt. Og selv om vi i tillegg gjennomfører store kutt i utslippene av klimagasser, tiltak som krever langt større omlegginger, så vil heller ikke dette påvirke økonomien mer enn at vi fint vil klare å betale for det:
"Second, the best available economic analyses suggest that even deep cuts in greenhouse gas emissions would impose only modest costs on the average family. Earlier this month, the Congressional Budget Office released an analysis of the effects of Waxman-Markey, concluding that in 2020 the bill would cost the average family only $160 a year, or 0.2 percent of income. That’s roughly the cost of a postage stamp a day.By 2050, when the emissions limit would be much tighter, the burden would rise to 1.2 percent of income. But the budget office also predicts that real G.D.P. will be about two-and-a-half times larger in 2050 than it is today, so that G.D.P. per person will rise by about 80 percent. The cost of climate protection would barely make a dent in that growth. And all of this, of course, ignores the benefits of limiting global warming."
Krugman er for øvrig også inne på noe av det samme som Nicholas Stern var på Zero 09, at det ikke først og fremst er næringslivet som i dag bremser når det gjelder klimatiltak. "It's easy being green" hevder Paul Krugman. Et synspunkt som for øvrig er helt på linje med det "Lavutspillsutvalget" ledet av Jørgen Randers la fra i kapittel 8 i sin rapport om "Et klimavennlig Norge" i 2006.
Klimapolitikk er med andre ord en form for moderniseringspolitikk der utfordringen er å gjøre ting på smartere måter enn før, og forbruke mindre energi enn før. Noen av tiltakene vil koste penger i form av omstillingskostnader, men forbausende lite egentlig. Og siden vi vil slippe opp for hydrokarboner (noe som vil gjøre energi dyrere) etter hvert uansett er det ikke så dumt å ligge langt fremme med løsninger som også andre kan ta i bruk.
Både ja og nei. Denne debatten er svært paradoksal: På den ene siden har vi økonomer som Krugman og Stern. De mener at kutt i klimautslipp nærmest ikke koster noen ting. På den andre siden er det bare å ta en titt på de tiltakskostnadene som bl.a. er presentert av SFT for et land som Norge. Eller å vurdere sammensettingen av energiforbruket i dag, og deretter regne på hvor mye det vil koste å gjøre dette forbruket tilnærmet utslippsfritt ved bruk av vind, vann, sol og bioenergi. Da blir kostnadene helt annerledes.
SvarSlettI USA har bl.a. Department of Energy (www.eia.doe.gov) regnet på kostnadene ved Waxman-Markey. De har sett på flere ulike scenarier der en viktig variabel er tilgang til billige kvotetiltak i land utenfor USA. Tallene viser at dette er ett av de viktigste vilkårene for å holde kostnadene nede. Uten billige kvoter fra 3dje land blir regnestykket veldig annerledes.
Men tallene fra IPCC viser at det må kuttes både i industrilandene og i utviklingslandene, og ettersom kutt i utviklingland ikke kan regnes to ganger må vi legge til grunn at en haug med nokså kostbare tiltak i industrilandene også er nødvendige. Igjen: Dette gjør klimakutt dyrere enn i en verden med perfekte kvotemarkeder, og der alle land går med på å kutte energisubsidier, tette igjen bygninger og redusere avskoging.
Den store myten som nå er i ferd med å bygge seg opp er at rike land med store utslipp kan slippe relativt billig unna fordi det er så mange billige tiltak i utviklingslandene. Men ser vi bort fra tiltak som gjelder avskoging er dette i liten grad tilfellet, ikke minst på grunn av befolkningsøkningen. Derfor er det er rett og slett utenkelig at det ikke også må gjennomføres store og dyre klimakutt i industrilandene.
Dette er ikke argumenter for ikke å gå i gang - tvert i mot. Og jeg deler fullt ut synspunktet om å starte overgangen til et samfunn med lave utslipp så raskt som mulig. Men ideen om at dette ikke skal koste oss mer enn et frimerke i ny og ne er veldig farlig, tror jeg. Sannheten er at det vil koste en hel del - men likevel være verdt det!
Ja, du har nok rett i at det er ganske omfattende kutt vi snakker om. Stern snakket for øvrig om en individuell kvote på hver av oss på to tonn CO2 årlig i 2050, mens vi i Norge i dag slipper ut 11 tonn hver.
SvarSlettKrugmans poeng er vel ikke at det er enkelt og heller ikke nesten gratis når man har passert de helt enkle tiltakene, men at med den veksten vi må forvente i verdensøkonomien også fram mot 2050 så er det såpass billig at det er gjørbart.
Nå er jo også olje og gass et begrenset gode, spesielt når vi ser så langt fram til 2050 så vil det være produksjonsnedgang mange flere steder enn på norsk sokkel. Og da blir det jo noen omstillingskostnader uansett.
Enig i det.
SvarSlettJeg anbefaler alltid folk å lese www.withouthotair.com, der David MacKay fra University of Cambridge har lagt ut hele sin bok om overgang til fornybar energi til gratis nedlasting. Her finnes helt konkrete regnestykker som hver og en av oss kan forholde oss til; - hvor mange vindmøller trengs, hvor mye plass vil de ta, hvor mye energi kan de produsere i forhold til det vi forbruker - og så videre.
Hans utgangspunkt er rett nok å fjerne alle fossile brensler. Det er neppe nødvendig i overskuelig framtid, men eksemplene hans (som primært er hentet fra Storbritannia) er likevel svært lærerike.
Til ditt poeng om at den økonomiske veksten vil betale for mye av dette: Ja og nei igjen. Det er absolutt mulig å tenke på overgangen til en økonomi med lave utslipp som en gigantisk impuls for innovasjon og omstilling. Det er oppsiden. Nedsiden er det som faktisk skjer, nemlig at fraværet av forpliktende avtaler fører til at landene fortsetter sin interne rivalisering. I tillegg finnes det betydelige institusjonelle beskrankninger, som bl.a. har å gjøre med internasjonale sanksjonsmidler og den evnen (ikke minst) fattige land har til å omsette klimainvesteringer til effektiv politikk.
Jeg har skrevet om dette på min egen blogg. Jeg tror klimaproblemet er forbi økonomisk rasjonalitet - for det er liten diskusjon om hva som er økonomisk fornuftig. Derimot støter det nå mot hva som er politisk og institusjonelt mulig. Og det er her de største problemene ligger.