lørdag 24. oktober 2009

Agincourt, Henry V og band of brothers

England har en en stolt militærhistorie med navn som Trafalgar, Waterloo, Blenheim, El Alamein og Battle of Britain. Og litt lengre tilbake i historien hundresårskrigen mellom England og Frankrike som varte fra 1337 til 1453 med knusende engelske seire ved Crecy, Poitiers og Agincourt (uten at det hjalp så mye, England tapte alle sine territorier på det europeiske fastlandet til slutt).

Slaget ved Agincourt ble utkjempet på St. Crispins Day, 25. oktober 1415. Den engelske hæren under ledelse av kong Henrik V, som enda ikke var fylt 30 år, knuste i følge historien en fransk hær som var minst fem ganger så stor. Engelske bueskyttere mot fransk heavy metal. William Shakespeare har laget et av sine mest kjente skuespill om, Henry V, der kongen holder sin tale rett før slaget om "We few, we happy few, we band of brothers". New York Times skriver om slaget ved Agincourt i dag og skriver:

"No one can ever take away the shocking victory by Henry and his “band of brothers,” as Shakespeare would famously call them, on St. Crispin’s Day, Oct. 25, 1415. They devastated a force of heavily armored French nobles who had gotten bogged down in the region’s sucking mud, riddled by thousands of arrows from English longbowmen and outmaneuvered by common soldiers with much lighter gear. It would become known as the Battle of Agincourt."

Men, så er det i følge New York Times en gruppe revisjonistiske historikere fra både England og Frankrike som stiller spørsmålstegn ved om det kan stemme at den franske hæren var fem ganger større enn den engelske. Metoden de bruker har konsekvenser langt utover hundreårskrigen og kan ha betydning også for måter man vurderer muligheten for å vinne kriger i dag, i for eksempel Afghanistan:

"The approach has drastically changed views on everything from Roman battles with Germanic tribes, to Napoleon’s disastrous occupation of Spain, to the Tet offensive in the Vietnam War. But the most telling gauge of the respect being given to the new historians and their penchant for tearing down established wisdom is that it has now become almost routine for American commanders to call on them for advice on strategy and tactics in Afghanistan, Iraq and other present-day conflicts."