Verden etter finanskrisen

The Economist har i siste nummer en "special report on the world economy", som det er vel verdt å lese. Den slår fast at selv om selve fallet i verdensøkonomien er stoppet opp, kan verden etter finanskrisen bli et mer dystert sted. Hvis vi ikke evner å skape ny vekst.

En oppsummering av synspunktene finnes i lederartikkelen, "After the Storm". Der filosoferer The Economist over hva som blir "det nye normale". Selv om regjeringer har sprøytet inn massive pengebeløp for å stimulere offentlig etterspørsel en periode, er ikke dette det samme som at situasjonen etterpå vil være som før. Det nye normale kan bli noe helt annet enn det gamle:

"Despite a welcome return to growth, the world economy is far from returning to “normal” activity. Unemployment is still rising and much manufacturing capacity remains idle. Many of the sources of today’s growth are temporary and precarious. The rebuilding of inventories will not boost firms’ output for long. Across the globe spending is being driven by government largesse, not animal spirits. Massive fiscal and monetary stimulus is cushioning the damage to households’ and banks’ balance-sheets, but the underlying problems remain."

The Economist beskriver tre mulige scenarier for hva som kan skje videre. Vi kan a) vende tilbake til gammel veksttrend slik at alt blir som før, vi kan b) få samme vekstrate som før, men ut fra et lavere utgangspunkt, noe som heller ikke er så helt ille, og vi kan c) få både et lavere utgangspunkt og en permanent lavere vekstrate, der gapet mellom den tidligere vekstrenden i verdensøkonomien og den nye vekstraten stadig øker . Dette alternativ c) er selvfølgelig en svært alvorlig situasjon som vi må søke å unngå, men som er ganske sannsynlig.

Rapporten til The Economist går dypere inn i ulike konsekvenser av finanskrisen og ser blant annet på problemene med offentlige stimulanspakker. De er helt nødvendige fortsatt for å stimulere etterspørsel, men har det problemet ved seg at de skyver enorme skattebyrder over på kommende generasjoner. Bare Sør Korea og Norge av de avanserte økonomiene har statsfinanser som går i pluss, så det vil bli noen ekstremt kraftige innstramminger i årene som kommer.

Det viktigste budskapet til The Economist er at for avanserte økonomier vil det være produktivitetsveksten som avgjør veien ut av krisen på lang sikt, ikke offentlige stimulanspakker. Og produktivitetsvekst er noe som må skapes gjennom økt innovasjon og ved å fremme effektiv og fri handel i verden. I denne delen av bilaget er det en fantastisk liten graf som viser sammenhengen mellom endringer i nivået på BNP i OECD-landene og endringer i nivået på industrial R&D i OECD-landene. Linjene er omtrent identiske. Når krisen rammer og BNP faller så rammes øyeblikkelig også de langsiktige investeringene i forskning og innovasjon i næringslivet (og næringslivet står typisk for rundt to tredeler av forskningen i del fleste rike land).

Og svaret på dette er naturligvis mer forskning, bedre forskningsinfrastruktur, tiltak som fremmer innovasjon, etter- og videreutdanning og handelsfremmende tiltak. Men akkurat hvordan stater skal fremme teknologiutvikling og innovasjon er det ikke alltid ikke helt enkelt å avgjøre. Det er viktig at politikerne ikke "plukker vinnere" eller bruker skattepenger til å leke investorer selv. Det vil bidra til å drepe konkurransen og innovasjonen, for et slikt system gjør at bedrifter blir bedre på lobbyvirksomhet enn på konkurranseevne. Ellers som The Economist skriver i sin leder:

"The path of productivity growth will determine the nature of the new normal more than anything else. In the rich world, innovation sets the pace. Elsewhere, trade is often more important. Both are now under threat. Cash-strapped companies are skimping on research and development. Emerging economies are having to rethink their reliance on exports for growth. Both rich and poor governments will be tempted to intervene. They should avoid cosseting specific industries with subsidies or protection. Allowing market signals to work will do more to boost productivity than cack-handed industrial policy."

Arbeidsløshetstallene fra USA på fredag (ledighet på 9,8 prosent og raskere vekst enn i august) er et varsel om at dette ikke er over selv om selve fallet i BNP har stoppet. Den fasen vi går inn i nå, der det skal skapes ny vekst, kan vise seg å være minst like vanskelig som å håndtere den akutte finanskrisen. For nå er det er ikke den med mest penger på bok som vinner. Det er den som er best til å skape innovasjon.