Google vs. alle redaksjonelle nettmedier 1-0

Bildet til venstre er klippet fra Google News litt tidligere i kveld. Jeg fant det på bloggen til Nicholas Carr der det står sammen med en analyse av hvorfor Google vinner og alle redaksjonelle nettmedier i verden taper akkurat nå.

Det mest interessante er tallet 11.264 helt nederst. Det viser at nyhetstrafikken og annonsepengene fra klikkene Google videreformidler skal deles av 11.264 forskjellige nettaviser som har skrevet om samme sak i kveld. Da blir det ikke så mye inntekter på hver selv om Google har millioner av klikk. Eller som Carr sier:

"Look, in particular, at the number of stories on this topic that Google already has in its database: 11,264. That's a staggeringly large number. To Google, it's a beautiful number. To the 11,264 news sites competing for a measly little page view, and the infinitesimal fraction of a penny the view represents, it's death.

As I've written before, the essential problem facing the online news business is oversupply. The cure isn't pretty. It requires, first, a massive reduction of production capacity - ie, the consolidation or disappearance of lots of news outlets. Second, and dependent on that reduction of production capacity, it requires news organizations to begin to impose controls on their content. By that, I don't mean preventing bloggers from posting fair-use snippets of articles. I mean curbing the rampant syndication, authorized or not, of full-text articles. Syndication makes sense when articles remained on the paper they were printed on. It doesn't make sense when articles float freely across the global web. (Take note, AP.)"

Hvem Nicholas Carr er? Wired har et morsomt flytdiagram som plasserer han i forhold til andre internettsynsere som Chris Anderson, Michael Arrington og Seth Godin. Nicholas Carr er forfatter og blogger, tidligere redaktør i Harvard Business Review, og kanskje mest kjent for sine nådeløse beskrivelser av hvordan "cloud computing", standardisering, digitalisering og gratis distribusjon undergraver både bedrifter og arbeidsplasser i tidligere blomstrende industrier. Mekanismer man er nødt til å forstå hvis man skal overleve. Som i mediebransjen.

I denne siste artikkelen tar han opp det paradoksale i at en "middleman" har tatt kontrollen i grenseflaten mellom leverandører og kunder. Internett skulle jo nettopp gjøre det mulig å kutte ut mellomledd og la innholdet gå direkte fra leverandør til kunde:

"We were misinformed. The Web didn't kill mediators. It made them stronger. The way a company makes big money on the Web is by skimming little bits of money off a huge number of transactions, with each click counting as a transaction. (Think trillions of transactions.) The reality of the web ishypermediation, and Google, with its search and search-ad monopolies, is the hypermediator."

Og han beskriver videre hvordan det i praksis er nytteløst å stille seg utenfor denne modellen fordi man da ikke får noe trafikk i det hele tatt fra den søkemotoren alle bruker. Er det noen alternernativ forretningsmodeller? Jeg ser at det for tiden blir nevnt i hvert fall tre ulike modeller:

For det første den besnærende tanken at man på en eller annen måte skal få en annen "man in the middle", eierne av bredbåndsnett som frakter innholdet fram til kundene, til å betale en avgift til eierne av avisene. Jeg finner i farten ikke noen linker til denne type utspill, men det gjør ikke så mye. For den er helt dødfødt. Det er dessuten ikke de redaksjonelle nettavisene som fyller opp bredbåndene likevel. I dag er det vel bra VG av norske medier som er på topp ti nettsteder vi bruker. I Danmark ser det slik ut. Facebook og Google dominerer totalt når det gjelder tidsbruk, mens YouTube fyller opp bredbåndene med volum. Dessuten sliter bredbåndsleverandørene selv med en litt problematisk forretningsmodell der man ikke tar seg betalt for verken innholdet eller mengden data de flytter på. Så det er uklart hvordan denne forretningsmodellen i så fall skulle se ut.

For det andre er det tanken om proprietære elektroniske lesebrett som gjør aviser til et nedlastbart elektronisk produkt som ikke kan kopieres, slik Amazon har gjort med Kindle for bøker. En besnærende tanke det også. Men hvem vil egentlig betale for noe som allerede er gratis og ligger på nett? Skal man ta vekk nettavisene fra nettet og ikke lenger gjøre de tilgjengelige for Googles søkemotor? Det er mulig å gjøre dette for bøker, de er tross alt et helhetlig produkt som ikke kan konsumeres stykkevis og delt. Men slik er ikke aviser og TV. Og bøker er ikke gratis på internett fra før. Det er aviser. Og hvem tør å være først ute med å erstatte dagens nettavis med et lukket filformat som bare kan leses på e-bokleseren?

Tredje modell er å overlate inntjeningen til den ene aktøren som har vist evne til å tjene penger i overgangen til digitaliseringen og ikke falt for fristelsen å gi bort alt gratis, nemlig mobiloperatørene. NYTimes skriver om dette og sier:

"Consumers are using their mobile phones to download tens of millions of games, songs, ring tones and video programs. And they shell out money for these items, even as they resist paying for similar digital goodies online using their computers.It is a curious equation: pay for stuff on a tiny, low-resolution screen while getting some of the very same games and video free on a fancy widescreen monitor."

Det er rart at ungdom betaler så mye for noe på mobilen som man aldri i verden ville betalt for på en pc. Det har sannsynligvis mest hva man er vant til, men også med at pc og internettverden aldri har gjort det spesielt lett å betale for små ting, mens mobiloperatører er eksperter på mikrobetaling. Og kanskje er det mobiloperatørene som nå må redde avisene. Men også denne løsningen er problematisk, for også teleoperatørene er utsatt for disruptiv innovasjon. Smarttelefonene har åpnet slusene til internett og bredbånd også her. Betalbare apps til iPhone konkurrerer med gratis apps til iPhone.

Jeg har i grunnen ikke svaret på dette. Ikke synes jeg Google kan beskyldes for å være den store skurken i fortellingen heller, hadde ikke Google vært der først ville noen andre gjort jobben. Og forbrukerne ser ikke ut til å klage, heller tvert imot. For som Nicholas Carr sier:

"The fundamental problem facing the news business today does not lie in Google's search engine. It lies in the structure of the news business itself."

Oppdatering 11.04: Debatten om avisenes fremtid har rullet videre i dag og interessant nok er Dagbladet i debatt med seg selv om papir vs. nett. Gudleiv Forr vil redde papiravisen. Selvfølgelig vil han det. Eugene Brandal Laran i Dagbladet på nett har skrevet et motinnlegg og mener Forr retter pistolen feil sted. Selvfølgelig mener han det. 

Men slik jeg leser disse innleggene peker begge pistolen feil sted når ingen av dem nevner at både papiravis og nettavis ser ut til å tape. Det er mulig det er slik at mange av de som en gang leste papiraviser nå leser nettaviser. Men bare en brøkdel av inntektene som forsvinner fra papiravisen finner veien tilbake til nettavisen Det blir ikke bedre journalistikk av det. Og ingen ser ut til å ha noe godt svar på hva vi kan gjøre med det.