Det er forskjell på å eie Vinmonopolet og Aker

Det er forskjell på å eie Vinmonopolet og eie Aker. Begrunnelsen for eierskapet er forskjellig. Og virksomhetenes omgivelser er helt ulike. Aker er en konurranseutsatt global bedrift mens Vinmonopolet er et nasjonalt monopol.

Sjefredaktør Trine Eilertsen i Bergens Tidende har skrevet en meget god kommentar om dette i BT.no. Hun var på eierskapskonferansen Sylvia Brustad inviterte til for en stund siden og observerte  at: 

"Inntrykket var at den private eieren (Elisabeth) Grieg, fra familieeide Grieg-gruppen, hadde et mer reflektert forhold til sitt eierskap enn den statlige eieren Brustad. Det skyldes roller, og det kan skyldes personlige ulikheter, men ikke bare det. For det er ikke bare Brustad i Arbeiderpartiet som har problemer med å svare konkret når forskjellene på privat og statlig eierskap skal forklares."

Hva skyldes det så at staten ser ut til å slite mer enn private eiere med å forklare både begrunnelsen og formen på eierskapet sitt? Trine Eilertsen skriver: 

"Dilemmaene oppstår når begrunnelsen og utøvelsen av eierskapet ikke henger sammen. Aker-saken er et godt eksempel. Regjeringen vil gjerne drive aktivt eierskap for «å sikre norske arbeidsplasser», som det heter. Men hva vil det si å være en aktiv eier? Her er vi tilbake til Grieg og Brustad. Den aktive eieren er aktiv i selskapets styre, og diskuterer strategivalg og viktige beslutninger med ledelsen i selskapet. Aktivt eierskap krever kompetanse og engasjement. Det innebærer mer enn å stille på styremøter, heve honorar, og si at man har vært der."

For en enda mer grundig og detaljert diskusjon om dette spørsmålet, og med et sosialdemokratisk grunnsyn, vil jeg anbefale Tom Therkildsens blogginnlegg "Med staten som eier". Tom argumenterer for et situasjonsbestemt statlig eierskap, men bare unntaksvis og når det har en klar begrunnelse som kan oppnås gjennom eierskap. For eksempel ønsket om å ha nasjonalt eierskap til noen strategiske ressurser. 

Han minner dessuten om at det er noen store og viktige ulemper når staten eier, som for eksempel at den kan komme på flere sider av bordet, eller at den kan komme i skade for å gi sine egne selskaper urettmessige fordeler fremfor andre. Og for å sitere et litt lengre avsnitt (men jeg vil egentlig anbefale hele innlegget for å få disse avsnittene i rett sammenheng):

"Jeg foretrekker et system med klare roller og oppgavefordeling mellom offentlig og privat sektor. Egentlig har det undret meg lenge hvorfor sosialdemokratiet fortsetter å rote det til omkring disse spørsmålene. Debatten om ”full statlig overtakelse av produksjonsmidlene” ble i praksis avsluttet allerede i 1920-årenes ideologiske kamper med kommunistene, banksosialisering ble forlatt på 1950-tallet, mens statlig industrieierskap stort sett ble avviklet (med hell) på 1980-tallet. Samtidig er de fleste enige om at staten må spille en rolle som garantist for nasjonalt eierskap i visse nøkkelbedrifter, som for eksempel StatoilHydro og Statkraft. Eller når en akutt krise står for døren, som da bankene våre havarerte for et par tiår siden. Hva er det da igjen å diskutere?

Jeg tror det fortsatt sitter mye politisk naivitet igjen i veggene i Arbeiderpartiet. Vi snakker lettvint om ”statlig og privat partnerskap”, og om ”demokratisk styring og kontroll”, men alle vet at til syvende og sist må en konkurranseutsatt bedrift være lønnsom. Å tro at et selskap bare fatter populære og kloke beslutninger simpelthen fordi det eies av det offentlige er mer enn naivt, det er misforstått. Det vet alle som har arbeidet med offentlig eierskap. Derfor burde vi ha lagt denne retorikken bak oss for lenge siden."

Dette er som sagt en meget god oppsummering både av de begrunnelsene som fremdeles kan brukes for for et visst statlig eierskap, og av de betydelig utfordringene som likevel ligger der når dette eierskapet skal utøves.