Oversikt over eierskap til fast eiendom i Norge

Hvem eier selskaper og fast eiendom i Norge? Kartverket og Skatteetaten presenterte i juni en ny konseptvalgsutredning (KVU) som beskriver tre ulike alternativer for hvordan vi kan få bedre oversikt over eierskap til fast eiendom, etter at det i desember i fjor kom en tilsvarende KVU om eierskapsopplysninger til aksjer.

Hva er problemet?

Problemet med manglende oversikt over eierskap i til selskaper og fast eiendom har vært grundig omtalt i Dagens Næringsliv, som i flere omganger har hatt gode artikler om  de negative virkningene av at vi ikke har god nok oversikt. DNs samleside "Hvem eier Norge" omtaler en rekke eksempler på samfunnskadelige virkninger for nasjonal sikkerhet, at det åpner for økonomisk kriminalitet og hvordan det gjøre det lettere å unndra skatt og bryte habilitetesregler. Både tillit, sikkerhet og økonomi lider.

Så er det jo naturultigvis slik at vi ikke er helt uten oversikt over slike ting i Norge. Vi har gode registre for mange ting, også eierskap, og vi har lover og regler om hva det skal rapporters om og hva det skal gis innsyn i. Problemet når det gjelder både selskaper og eiendommer er at det har vært for lett å unngå å opplyse om reelle eierskap og for vanskelig å få tak i opplysningene. Dels fordi informasjonen i offentlige registre er ufullstendig eller direkte feil. Og dels fordi selv om den den finnes, kan det være spredt på flere datakilder, og ikke lett å få tak i for dem som trenger den, eller som trenger å sammenstille den med annen informasjon som finnes i andre registre og å få et helhetlig bilde.

Ting tar tid

Nå er det heldigvis ikke slik at myndighetene som er satt til ha oversikt, og som er satt til å ivareta rikets sikkerhet, kriminalitetsbekjempelse, skatteinnkreving, offentlige planprosesser og andre viktige formål er fornøyd med tingenes tilstand. De ansvarlige etatene har over lengre tid etterlyst tiltak i form av bedre reguleringer og bedre digitale løsninger for å få nødvenig oversikt over eierskap. Skatteetaten, Brønnøysundregistrene og Kartverket har til og med skrevet kronikker og sendt pressemeldinger sammen og etterlyst handling fra sine tre eierdepartementer.

Slike prosesser går ikke nødvnedigvis kjempefort når det handler om både tekniske løsninger, lovverk  og penger på budsjetter. Det er dessuten komplekse ansvarsforhold, og endringer berører mange. Men arbeidet er i gang og i januar skrev jeg her på bloggen om "Fire tiltak får åpenhet om eierskap" der to tiltak som gjelder åpenhet om eierskap i selskaper er gjennomført og et tredje er i prosess. Når det gjelder oversikt over eierskap til fast eiendom har vi ventet på en konseptvalgutredning (KVU) fra Kartverket for å komme videre. Det er denne som nå er klar og som ble overlevert til kommunalminister Kjersti Stenseng i juni. Skatteetaten og Kartverket står bak anbefalingen som er gitt, og vi få håpe at  det etter en høring, og en ekstern kvalitetssikring (KS1), blir fulgt opp raskt med et forprosjekt.

Hva er problemet? Utredningsinstruksens første spørsmål

I tråd med utredningsinstruksen beskriver konseptvalgsutredningen hva problemet er, før det går videre og vurderer noen ulike måter å løse det på. Problemet beskrives slik:

"Selv om Norge har godt etablerte offentlige eiendomsregistre som inneholder opplysninger om eierskap til fast eiendom, dekker ikke eksisterende ordninger i tilstrekkelig grad dagens behov, særlig med tanke på ivaretakelse av nasjonale sikkerhetsbehov og effektiv bekjempelse av økonomisk kriminalitet. Dagens løsninger dekker heller ikke nye behov som dukker opp. Dette begrenser myndighetenes mulighet til å forebygge og bekjempe økonomisk kriminalitet, som hvitvasking og skatteunndragelse, og svekker evnen til å beskytte nasjonale sikkerhetsinteresser."

Når det gjelder dagens registres egenskaper og funksjonalitet, sier KVUen at det er ganske mangelfullt sett i lys av dagens behov for informasjon:

"I dag er det flere ulike og spredte kilder til opplysninger om eierskap til fast eiendom. Det er ingen felles, autoritativ kilde som eierskapsopplysninger kan hentes fra. Regelverk og definisjoner knyttet til eierskaps- og eiendomsområdet varierer på tvers av kildene. De viktigste kildene til opplysninger om eierskap til fast eiendom er grunnboken, matrikkelen og Skatteetatens eiendomsregister for opplysninger om eierskap til fast eiendom for skatteformål. Ingen av disse gir full oversikt over faktisk eierskap."

Eierskapsinformasjon til eiendom er altså en ganske kompleks saus av flere datakilder, blant annet i form av tre nasjonale registre, som er lagt for ulike formål og, selv om de utveksler opplysninger med hverandre, er etablert for ulike formål og også har til dels ulike definisjoner av sentrale begreper. For eksempel er begrepet "eiendom" definert på ulike måter.

Matrikkel, grunnbok og tinglysing

De to sentrale registrene der det finnes informasjon om eiendommer og eierskap til eiendommer heter matrikkelen og grunnboken. Matrikkelen er en nasjonal fellesløsning som inneholder de offisielle opplysningene om eiendomsgrenser, arealer, bygninger, boenheter og adresser, og skal inneholde opplysninger om den enkelte eiendom som er nødvendig for planlegging, utbygging, bruk og vern av fast eiendom. 

Grunnboken er et register over tinglyste rettigheter og heftelser i fast eiendom, og andeler i borettslag. Endringer i grunnboken foregår gjennom en tinglysning, som innebærer registrering av opplysninger i grunnboken og gir rettsvern for å sikre rettigheter i fast eiendom og borettslagsandeler. En helt sentral problemstilling i arbeidet med å få bedre oversikt over eierskap til eiendom, er at tinglysning ikke er obligatorisk i Norge. Det gjør at informasjon i grunnboken om eierskskap og eierskifter ikke trenger å være korrekt, og at det finnes andre reelle eiere enn det som fremkommer av grunnboken. KVUen sier at:

"Tinglysing er frivillig i Norge, både når det gjelder erverv av eiendomsrett og andre begrensede rettigheter i fast eiendom. Siden det er frivillig å tinglyse, inneholder grunnboken kun opplysninger om de rettighetene partene har valgt å tinglyse. At en person er registrert som tinglyst eier av en fast eiendom eller rettighet i grunnboken er altså ikke ensbetydende med at vedkommende også er reell eier."

110 000 døde eiere 

KVUen lister også opp noen tall og noen anslag om hvor mye feil det er snakk om. Av 3 380 000 matrikkelenheter totalt i Norge, er det for eksempel slik at 110 000 matrikkeleheter har eiere som i folkeregisteret er døde. 26 000 hjemmelshavere har andre statuser enn bosatte eller døde. Hele 500 000 enheter er registrert på et organisasjonsnummer og ikke på person, og av disse er 11 000 knyttet til selskaper som er slettet i andre registre. I Skatteetatens eiendomsregister er om lag 165 000 eiendommer registrert uten eier og omtrent 60 000 eiendommer registrert på eier som er død

Kunne vi løse problemet ved å innføre obligatorisk tinglysning i Norge? Det har jo vært luftet i den politiske debatten som en slags mirakeloppskrift som løser alt, men KVUen slår fast at det ikke er slik, av flere grunner. Ikke alle eierformer lar seg tinglyse, for eksempel 30 000 aksjeleiligheter, men også fremvoksende ordninger med "leie-til-eie". Det samme gjelder kontraktsforhold i boliger som er under oppføring, men ikke ferdige. I private skifter etter dødsfall unnlater man ofte å tinglyse ererskifte, kanskje på grunn av manglende kunnskap om at det ikke skjer automatisk.

Og så er det noen ganger slik at eiere ikke ønsker å tinglyse, for eksempel for å unngå å betale en høy dokumentavgift, eller fordi noen rett og slett ønsker å holde eierskapet skjult. Her er KVUen opptatt av av tilltak som skal iverksettes ikke først og fremst må skape problemer og nye utgifter for alle andre, mens de som vil skjule noe fortsatt vil slipper unna. Derfor er det ikke foreslått å innføre obligatorisk tinglysning generelt i noen av de tre konseptene, men i stedet en kombinasjon av tiltak for å øke tinglysingsandelen og, i konsept 2 og 3, noen nye registreringsplikter for eierskap til fast eiendom.

Tre alternative registerkonsepter 

Etter at rapporten, i tråd med utredningsinstruksens første spørsmål, har beskrevet problemet, må den besvare utredningsinstruksens andre spørsmål, som lyder "Hvilke tiltak er relevante?". Det gjør denne KVUen på en bra måte ved å beskrive tre relativt ulike konsepter for hvordan problemet med mangelfull eierskapsinformasjon kan løses, og sammenligner dem med et "nullalternativ" som handler om å ikke gjøre noe nytt. 

Jeg skal ikke gå dypt inn i de tilhørende samfunnsøkonomiske analysene, der noen virkninger (særlig beregninger av spart tid) er prissatt, mens mange av de viktigste andre effektene, som nasjonal sikkerhet, skattebetaling og kriminalitetsforebygging, ikke er prissatt. Man antyder imidlertid at det kan være snakk om svært store gevinster, også økonomisk, og det ligger til grunn for at det er det dyreste og mest omfattende alternativet som blir anbefalt fulgt opp. For å ta de tre konseptbeskrivelsene i tur og orden. Det første kalles "Forbedret grunnbok"

"Konsept 1 forbedrer dagens grunnbok ved å øke samsvaret mellom tinglyst og reell eier gjennom opprydding, kvalitetskontroll og økt digitalisering. Det innebærer ingen nye registreringsplikter, men benytter eksisterende matrikkelfunksjoner for bedre kobling mellom eiendom og formuesobjekter, som særlig forenkler Skatteetatens arbeid."

Konsept 1 har lave investerings og driftskostnader enn de to andre og handler vel først og fremst om en ryddejobb i dagens løsninger, men ikke nye digitale systemer. Her vblir det heller ikke noen gevinster knyttet til kriminalitetsbekjempelse eller økt nasjonal sikkerhet. Noe tilsbesparelser og noe økt skatteproveny vil det imidlertid  komme.

Konsept 2 handler om å lage en overbygning over dagens fragmenterte datakilder i en felles portalløsning, og omtales som "Deling av eierskapsopplysninger"

"Konsept 2 innfører en felles portal som gir samlet tilgang til eierskapsopplysninger fra desentraliserte registre, som fortsatt forvaltes av ulike aktører. Portalen samler, men registrerer ikke data selv. Matrikkelen utvides til å inkludere formuesobjekter som ikke er matrikkelenheter, samtidig som Skatteetaten avvikler sitt register over objekter i fast eiendom. Det legges opp til høy grad av standardisering for eiendomsobjekter, men lav standardisering for eiere og relasjoner. Ingen nye registreringsplikter innføres sentralt, men rapporteringsplikter kan innføres lokalt i de desentrale registrene."

Her er det beskrevet noen langt større gevinster på flere områder, ikke minst når det gjelder tidsbesparelsesr og når det gjelder å bekjempe økonomisk kriminalitet, rett og slett fordi det oppnås en samlet tilgang til verdifull informasjon som også kan fremstilles i sammenheng.

Men de største gevinstene kommer i den løsningen som beskrives i konsept 3 der den viktigste nyskapningen er et nytt sentralt og standardisert eiendomsregister med entydige definisjoner og identifikatorer. Konseptet har fått navnet "Sentralisert eierskapsregistering"

"Konsept 3 innfører et sentralisert eiendomsregister som samler og standardiserer eierskap og roller til fast eiendom på ett sted. Både objekter og relasjoner får entydige definisjoner og identifikatorer. Matrikkelen utvides til å omfatte formuesobjekter som ikke er matrikkelenheter, og det er blant annet mulig å registrere kontraktsposisjoner og eiendomstransaksjoner der det tidligere ble brukt blankoskjøter. Det innføres registreringsplikt for eierskap og overdragelser. Rapportering av formuesobjekter til Skatteetaten erstattes av registrering i det sentrale registeret."

Noen av de viktigste tilleggsgevinstene i dette konseptet, som kommer på toppen av det som også ligger i konsept 2, er den fleksibilitetet og det verdibidraget andre kan dra nytte av når ting informasjon blir standardisert og samlet. Da kan man sette den sammen med annen informasjon, for eksempel hos private aktører i finans- og eiendomsbransjene, og få virkelig verdiøkende nye tjenester. 

Blir det noe av?

Rapporten gir en overbevisende argumentasjon både når det gjelder behovet for en modernising av eierskapsoversikten til fast eiendom, og hvorfor konsept 3 er bedre enn konsept 2. Men blir det noe av?

Det store utfordringen for slike store offentlige digitaliseringsprosjekter er sannsynligivs at vi har et betydelig etterslep når det gjelder digitale systemer i mange sektorer og etater. Forsvaret skal investere milliarder i datasentre, ERP-system og sikre plattformer. Politiet er blitt analysert av Riksrevisjonen som peker på at de henger langt etter på blant annet digitale systemer for straffesakskjeden og for personellstyring. DSB skal investere i et nytt nød- og beredskapsnett. Og både Skatteetaten og Kartverket har flere andre behov enn digitale systemer for eiendomsinformasjon, blant annet er det et stort teknologisk etterslep og store behov når det gjelder de digitale fellesløsningene for kartdata.

Gode og samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter havner i kø, og blir utsatt, selv om de er samfunnsøkonomisk lønnsomme. Det mangler gode prioriteringsmekanismer på tvers av sektorene og i praksis konkurrerer disse digitaliseringsprosjekter like mye mot andre formål egen sektor som de konkurrerer mot andre digitaliseringsprosjekter. Og fordi mange slike tverrektorielle digitaliseringsprosjekter skaper større gevinster utenfor egen virksomhet enn i egen virksomehet, der kostnadene ligger, er det fristende å prioritere helt andre formål enn digitale fellesløsninger.

Fire tiltak for åpenhet om eierskap

Hvem eier hva i Norge? Det har utviklet seg en økende bekymring for konsekvensene av at vi ikke har korrekt og oppdatert informasjon om eierskap til selskaper og fast eiendom. Det er overraskende vanskelig å finne riktige svar, også for de myndighetene som har størst behov for å vite det.

Den mangelfulle tilgangen til korrekte opplysninger om eierskap til aksjer og eiendommer har noen ganger ført til pinlige avsløringer i media. Det er også en demokratisk utfordring og en tillitsutfordring om vi ikke har oversikt over rollekonflikter eller mulige habilitetsurfordringer, eller hvis vi ikke er i stand til å fange opp lovbrudd eller korrupsjon.

Men nå skjer det heldigvis flere bra ting samtidig. To tiltak for økt åpenhet har allerede blitt vedtatt og er i ferd med å bli iverksatt. Og ytterligere to større tiltak er i en prosess der de konseptvalgsutredes, og vil etter alt å dømme komme på plass i løpet av 2-4 år, mest sannsynlig trinnvis. Disse to siste tiltakene vil kreve en del innsats, både i form av bevilgninger, endringer av noen lover og regler, enighet om begreper og standarder, noen nye ansvars- og rolleplasseringer, og noen investeringer i digitale registre og informasjonsdelingssløsninger. Men summen kan bli veldig bra.

Kriminalitet, korrupsjon, habilitet og sikkerhet

Faste lesere av denne bloggen vil kanskje huske at jeg flere ganger har skrevet om, og vært ganske oppgitt over, den manglende tilgangen til informasjon om hvem som eier hva i Norge. Det er en frustrasjon jeg har hatt felles med flere offentlige myndighetsorganer som har påpekt at de ikke får gjort jobben de er satt til å løse ordentlig når de ikke har de verktøyene de trenger. Skatteetaten, Brønnøysundregistrene og Kartverket ble bedt om å kartlegge utfordringene tilgang til korrekt eierskapsinformasjon, på tvers av sektorer og formål. De levert i januar 2024 rapporten "Kartlegging av myndighetenes bruk av opplysninger om eierskap av aksjer og fast eiendom". Rapporten slo fast at det i all hovedsak er følgende formål og etater som er berørt:

• Utføre tilsyn (Finanstilsynet, Konkurransetilsynet, Tolletaten og Arbeidstilsynet). 
• Stats- og samfunnssikkerhet, (Politiet, Økokrim og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM)).
• Forvaltning av skatt og avgift (Skatteetaten og kommunene (eiendomsskatt)).
• Kommunal myndighetsutøvelse, (alle kommuner og fylkeskommuner).
• Administrative oppgaver, (en rekke ulike offentlige myndigheter).
• Andre formål (blant annet SSB og relevante forskningsmiljøer).

Det er med andre ord noen temmelig store samfunnsutfordringer det er snakk om, som beskyttelse av kontroll med nasjonal sikkerhet, bekjempelse av kriminalitet og korrupsjon, samordning av tilsynsvirksomhet for å sørge for at lover og regler blir fulgt og samhandling og datadeling for å øke produktiviteten og treffsikkerheten i arbeidet som gjøres på tvers av offentlig sektor. Jeg blogget denne rapporten her da den kom.

Demokrati og åpenhet

Kunnskap om hvem som eier hva er ikke bare viktig for å beskytte oss mot skadelige handlinger, men det bidrar også til et høy tillitsnivå i samfunnet når vi kan passe på at folk i maktposisjoner ikke kan berike seg selv gjennom eierskap som ikke er kjent, enten de er politikere, embetspersoner, innkjøpere eller i omgangskretsen til noen av disse. Et viktig kjennetegs ved et åpent demokrati er nettopp av vi har mekanismer for å praktisere en slik åpenhet. 

Da er det ikke bare myndigheter som bør ha tilgang til slik informasjon, men også medier, sivilsamfunnets organisasjoner og helt vanlige innbyggere. Dessuten kan det bidra til verdifull innovasjon og tjenesteutvikling i næringslivet at data er tilgjengelig og kan gjenbrukes og kobles sammen. Akkurat hvilken informasjon som kan brukes fritt og deles med alle, og hva som bare er tilgjengelig for tilsyn, politi eller sikkerhetsmyndigheter, må selvsagt balanseres opp mot personvernhensyn og sikkerhetshensyn. Men problemet i dag er at mye viktig informasjon om eierskap ikke er tilgjengelig i det hele tatt, og i hvert fall ikke i oppdatert form.

Både i OECD og i andre internasjonale organisasjoner som Open Government Partnership har det i mange år vært snakket om betydningen av økt innsyn i hvem som eier hva. Det er viktig i hvert enkelt  land, men krever også samarbeid mellom land, for å få innsyn i hvilke personer som er reelle og bakenforliggende eiere bak anonyme holdingselskaper og forvalterkontoer. Jeg hørte Storbritannias statsminister David Cameron snakke vamt om behovet for å få innsyn i "beneficial ownership" i oktober 2013, og jeg blogget om det her.

Lengslevende anmodningsvedtak i Stortinget

Også i Norge, og i Stortinget,  har denne ambisjonen om å sørge for økt åpenhet om eierskap i bedrifter stått sterkt. Presseorganisasjonene har vært blant de som har bidratt til dette. Tilbake i juni 2014 vedtok Stortinget derfor i et såkalt anmodingsvetak, at:

«Stortinget ber regjeringen etablere en offentlig løsning med informasjon om eiere av aksjeselskaper som sikrer større åpenhet, med etablering i løpet av 2015.»

De skjedde ikke. Da vi kom til september 2023, og den årlige stortingsmeldingen fra regjeringen om oppfølging av alle disse anmodningsvedtakene, kunne den fortelle at det av 410 anmodningsvedtak som fortsatt ikke er blitt fulgt opp, så er dette det aller eldste som ikke var utvittert. Men nå kunne meldingen fortelle at noe var på gang, i et samarbeid mellom Skatteetaten og Brønnøysundregistrene. Ting ble satt i bevegelse, og mye har skjedd i etterkant som jeg straks kommer tilbake til. Men hvorfor tok det så fryktelig lang tid, og hvorfor ble det plutselig så viktig å gjøre noe?

Min teori er at sektormyndighetene har vært mest opptatt av å få løst sine sektorbehov og har foretrukket en "mangelfull, men god nok" løsning for å få gjort egne oppgaver sine framfor å begi seg inn i nye og tverrsektorielle utfordringer med behov for finansiering, regelendringer og nye rolleavklaringer, og usikkert utfall. Skatteetaten har for eksempel vært opptatt av å få inn riktig skatt fra bedriftene, basert på innrapporteringer tall fra 31. desember hvert år, ikke ikke av hvem som er eiere resten av året, eller av hvilke behov andre sektorer har. De måtte riktignok akseptere å gi innsyn i noen av disse opplysningene i sitt aksjeeierregister (aksjonæropplysninger på Proff.no eller DN Aksjonærregister kommer herfra og er over et år gamle hvis du søker nå), men da det skulle lages et register over reelle rettighetshavere i Norge som oppfølging av Stortingets anmodingsvedtak, ble det Brønnøysundregistene som tok den jobben.

Men hvorfor har det plutsetling blitt så viktig å gjøre noe nå? Det har to åpenbare forklaringer som også er beskrevet godt i den nye konseptvalgsutredningen om å "utrede konsepter som legger til rette for sikker innrapportering, lagring og deling av opplysninger om eierskap til aksjer." Det handler for det første om at Skatteetatens aksjonærregister er i ferd med å bli teknologisk utdatert og er svært lite fleksibelt i møte med utfordringene som skal løses fremover. Så Skatteetaten må gjøre noe uansett. Og for det andre handler det om at samfunnet endrer seg og skaper problemer den gamle sektororganiseringen ikke fanger opp særlig godt. Innovasjoner innenfor både sikkerhetstrusler, økonomisk svindel og nye typer internasjonal kriminalitet er eksepler på dette, og krever andre mottiltak en før.

Derfor arbeides med flere tiltak samtidig som vil styrke både myndighetenes og innbyggernes innsyn i eierskap til selskaper og fast eiendom, og forhåpenligvis også bidra til å effektivisere og automatisere hverdagen for både bedrifter og myndigheter. Som nevnt innledningsvis er det fire tiltak på gang,  to som allerede er besluttet og vil gjelde for bedriftene allerede i 2025, og to tiltak som det blir jobbet videre med fremover for å konkretisere og delaljere. I sum vil de utgjøre en ganske interessant pakke med åpenhets- og innsynsverktøy, som forhåpentligvis også kan være til inspirasjon i EU og internasjonalt.

Første tiltak: Reelt innsyn i bedriftenes aksjeeierbøker

Det enkleste, men kanskje aller mest kraftfulle tiltaket, i hvert fall på kort sikt, er at åpenheten om eierskap, som egentlig ligger i Akjelovgivningen, blir modernisert og utformet slik at den kan fungere i praksis. Dagens forskrift, fra 1976 slår fast prinsippet om åpenhet, men har noen mildt sagt umoderne og upraktiske måter å etterleve den på:

"Aksjeboken skal på selskapets kontor i kontortiden være tilgjengelig for enhver. Dersom selskapet ikke har kontor, skal aksjeprotokollen være tilgjengelig på forretningsstedet i forretningstiden. Føres aksjeboken med maskin for automatisk databehandling elles på annet liknende vis, skal aksjeboken holdes tilgjengelig i form av en utskrift som ikke må være eldre enn tre måneder. Etter anmodning skal selskapet innen en uke legge fram alfabetisk liste over endringer som har funnet sted etter at utskriften ble tatt."

Fra 1. februar 2025 blir denne forskriften erstattet av en ny "Forskrift om innsyn i aksjeeierboken, aksjeeierregisteret og forvalterregistrerte aksjer" (lenke til Lovdata her, og her er Næringsdepartementets omtale på nettsiden). Den nye forskriften pålegger alle aksjeselskaper å gi gratis innsyn i aksjeierbok eller aksjonærregister. Det må skje i løpet av tre dager og skal skje digitalt pr epost, gjennom en nettisde eller ved å gi tilgang til en innsynsløsning i et fagsystem. Så kan man naturligvis innvende at dette vil føre til ekstraarbeid og byråkrati for bedriftene som må svare på mange henvendelser. Men poenget er at den gamle og manuelle måten å gjøre dette på medførte langt mer ekstraarbeid. 

Dessuten vil bedrifter der det jevnling skjer endringer i eierskapet, og også mange andre selskapshendelser, trenge digitale løsninger for å håndtere dette uansett. De fagsystemene finnes og har løsninger for digital innrapportering til både eiere og offentlige registre, inkludert til det nye registret for reelle rettighetshavere, og de kan også bruke til å håndetere innsynsforespørsler som kommer. Et godt fagsystem som hånderer alt dette, og nye innrapporteringskrav som måtte komme, for bedrifter og eiermiljøer vil bidra til tidsbesparelser når samme system kan håndtere flere ting. (Disclaimer: Her små jeg gjøre oppmerksom på at jeg selv sitter i styret og eier aksjer i dCompany, et selskap som tilbyr slike automatiserte løsninger, blant annet en digital aksjeeierbok).

Andre tiltak: Register over reelle rettighetshavere

Registeret over reelle rettighetsshavere er som nevnt et nytt register opprettet hos Brønnøysundregistrene som skal bidra til å motvirke hvitvasking, terrorfinansiering og økonomisk kriminalitet. Formålet med registeret er å gi oversikt over hvem som egentlig kontrollerer virksomheter. Det har vært jobbet med å få det på plass en god stund, loven ble vedtatt i 2019, men fra 1. oktober 2024 har det vært en plikt til å registrere seg for de som faller innenfor bestemmelsene for hvem som er registreringspliktige og fra 31. juli gjelder regelen om tvangsmulkt for de som ikke følger reglene.

Hva er så forskjellen på dette registeret og andre oversikter over eierskap, for eksempel innsyn i en aksjeeierbok slik jeg har beskrivet i først tiltak? Dette registeret skal først og fremst være et verktøy for å finne ut hvem som har en kontrollerende posisjon i en virksomhet, ikke bare aksjeselskeper, men også samvirkeforetak, bortettslag, foreninger og næringsdrivende stiftelser. Ofte vil det være sammenfall mellom aksjeeierskapet og graden av innflytelse, men det kan også være andre ting som gir reell makt, for eksempel vedtekter, avtaler og innflytelse gjennom indirekte eierskap. 

For å unngå dobbelraportering og trippelrapportering av samme informasjon fra bedriftene bør det naturligvis være slik at man ser disse opplysningene i sammenheng og ikke lager et nytt register for hvert nye  behov som dukker opp i samfunnet (jeg kommer tilbake til det i neste punkt), men når et slikt dataøkosystem enda ikke er etablert på myndigghetssiden, så er som sagt et godt tips å bruke et privat fagsystem på brukersiden som kan håndtere denne rapporteriengen i flere kanaler.

Tredje tiltak: Konseptvalgsutredning for en myndighetsløsning for oversikt over eierkap til aksjer

Hvordan skal myndighetene håndtere og sortere sitt behov for informasjon om akjeeierskap, på tvers av sektorer og formål? Den store nyheten i dette arbeidet rett før jul var at Skatteetaten og Brønnøysundregistrene har publisert en såkalt konseptvalgsutredning (KVU) der de vurderer fire ulike alternativer for å håndtere behovet for opplysninger om eierskap til aksjer. Det er en grundig og god utredning som og er spennende fordi den beskriver noen ganske ulike måter å håndtere dette på. Og beskriver fordeler og ulemper, og kostnader og gevinster, slik gode konseptvalgsutredninger skal gjøre. Her er en lenke til Skatteetatens nettsside der hoveddokumentet og en rekke vedlegg er lenket til nederst på siden. Formålet med arbeidet beskriver de slik:

"Formålet med oppdraget er å utrede alternative konsepter som kan gi myndighetene tilgang til oppdaterte opplysninger om eierskap til aksjer. Konseptene skal også ta høyde for at eierskapsopplysninger om aksjer, etter nærmere og senere vurderinger, skal kunne tilgjengeliggjøres for andre formål. Dette kan for eksempel være til pressen og finansforetak, eller at opplysningene gjøres tilgjengelig for allmennheten.

Skatteetaten og Brønnøysundregistrene har utarbeidet fire konsepter, i tillegg til nullalternativet.  Hensikten er å finne alternative måter for å svare ut hvordan tilgang til riktige opplysninger om eierskap til aksjer skal gi tryggere og mer effektiv myndighetsutøvelse, og grunnlag for bedre tjenester til foretak og innbyggere. Utredningen adresserer to hovedproblemer: Manglende tilgang til oppdaterte eierskapsopplysninger for norske selskaper (AS, ASA, SE) og teknisk utdatert system for aksjonærbeskatning hos Skatteetaten."

I alle fire alternativene ligger det en forutsetning om at Skatteetatens aksjeeierregister er i en kritisk tilstand og må skiftes ut med noe mer fleksibelt og moderne, men at et register som skal håndtere kompliserte skattemessige sidene av aksjetransaksjoner og eierskap, og skal være fleksibelt nok til å ta inn fremtidige endringer i skattesystemet, er noe annet enn et register med løpende oppdatering av eierskap. Skattetatens nye løsning kan derfor leve godt sammen med ganske ulike konsepter for å håndtere myndighetsbehovet (og andres behov) for oversikt over eierskapet. I alle fire konseptene ligger det også en forutsetning om at virksomehtene vil bruke digitale fagsystemer som oppfyller bestemte krav for dokumentasjon og innrapportering hos bedriftene. 

Forskjellene mellom de fire konseptene ligger i om det skal være et nytt offentlig register dedikert til dette formålet (konsept 2), private registre med konsesjon fra det offentlige (konsept 4), eller en mer tverrgående dataløsning for næringslivsdata med oppdaterte opplysninger, på tvers av Enhetsregisteret, Foretaksregisteret, Register over reelle rettighetshavere, et nytt aksjeeierregister og Skatteetatens aksjonærbeskatningssystem. Et slags dataøkosystem som også kan muliggjøre innovasjoner og nye verdiøkende tjenster i privat regi. Det er dette siste som anbefales fordi gevinstene her blir klart større.

Så vil noen sikkert spørre om det trengs en slik offentlig løsning for oversikt over eierskap når man har fått på plass en innsynsbestemmelse som gjør at bedriftene uansett må gi innsyn. Svaret et at ja, det trengs for å gi mulighet til å foreta søk og hente og systematisere informasjon om eiere på tvers av selskaper. Innsynsløsningene som ligger i fagsystemene er en bra start, og vil være viktige datakilder for myndighetene, men de vil ikke ha data om andre selskaper enn de som bruker løsningen. Det må myndighetene i så fall bidra med. Her må det også gjøres en større jobb med å avklare hvem som skal ha tilgang til hvilken informasjon.

Fjerde tiltak: Oversikt over og kontroll med eierskap til fast eiendom

Det fjerde tiltaket som nylig er igangsatt handler om at Kommunal og distriktsdepartementet og Justisdepartementet har bestilt en konseptvalgsutredning (KVU) fra Kartverket under overskriften "Konseptvalgutredning om innsamling, lagring ogdeling av opplysninger for å sikre tilstrekkelig oversikt over ogkontroll med eierskap til fast eiendom.". Dette arbeidet har kommet litt kortere enn arbeidet med en løsning for aksjeeierskap, der KVUen kom før jul, mens her er fristen satt til 16. juni 2025. Da vil den bli gjennomgått av en ekstern kvalitetssikrer, og kanskje også bli sendt på høring, på samme måte som KVUen om innsyn i aksjeeierskap nå er på høring.

Utfordringene knyttet til eierskap til eiendom er ikke helt ulike det som handler om eierskap til bedrifter. Det er for eksempel flere og litt sprikende kilder til informasjon. De har også det felles at det er utdaterte og lite fleksible digitale systemer som ikke vil kunne håndtere fremtidens behov. Og de har det felles at mangelfull informasjon kan svekke kriminalitetsbekjempelse, vankeliggjøre myndighetsutøvelse eller true nasjonal sikkerhet. Men det er også noen viktige forskjeller når det gjelder reglverk og rapporteringsplikter. Bestillingen beskriver hvordan eiendomsinformasjon og eierinformasjon håndteres i dag, og hvorfor dagens løsninger ikke gir oss den oversikten som trengs:

"I dag er det flere ulike og spredte kilder til opplysninger om eierskap til fast eiendom. Det er ingen felles, autoritativ kilde som eierskapsopplysninger kan hentes fra. Opplysningene er innsamlet for konkrete formål og oppgaver. Regelverket for innsamling og registrering av opplysninger er ulikt, og definisjonene av blant annet eierskap og fast eiendom er forskjellige. Dagens løsninger dekker ikke i tilstrekkelig grad nye og endrede behov. De mest sentrale kildene til opplysninger om eierskap til fast eiendom på statlig nivå er grunnboken, matrikkelen og Skatteetatens interne fagsystem for opplysninger om eierskap til fast eiendom for skatteformål. Ingen av disse kildene gir full oversikt over det faktiske eierskapet til fast eiendom i Norge."

Selv om det kan høres litt voldsomt ut med fire ulike handlingsspor som er igangsatt samtidig, etter at det lenge har skjedd alt for lite på dette området, tror jeg disse sporene henger godt sammen. Så blir utfordringen at de må fortsette å henge sammen videre, og at myndighetene som har ansvaret, både departementer og direktorater, sørger for at det skjer. Gjort på en god måte vil dette bli en pakke som kan bidra til at Norge igjen kommer i front når det gjelder å lage digitale løsninger som forenkler og forbedrer samhandlingen mellom offentlig sektor og næringlivet.

Hvem eier hva i Norge? Et viktig skritt fremover

Jeg har skrevet flere ganger her på bloggen om det problematiske i at vi ikke har god nok oversikt over hvem som eier aksjeselskaper og eiendommer i Norge. I februar skrev jeg et blogginnlegg om en veldig god utredning fra Skatteetaten, Kartverket og Brønnøysundregistrene med tittelen "Kartlegging av myndighetenes bruk av opplysninger om eierskap av aksjer og fast eiendom", som handler om hvilke behov ulike myndigheter har for eierskapsinformasjon og hvilke problemer det skaper for samfunnssikkerhet, tilsynsvirksomhet, bekjempelse av arbeidslivskriminalitet og korrupsjon, etterlevelse av sanksjoner og innkreving av skatter, når korrekt eierinformasjon ikke er tilgjengelig.

En og annen habilitetesproblemstilling knyttet til aksjeierskap, både i politikk og embetsverk, har også fått stor oppmerksomhet. Det er saker som det ville være mye lettere å få rask og korrekt informasjon om med enkel tilgang til oppdaterte eierskapsopplysninger. Norge har dessuten forpliktet seg til å ha oversikt over "reelle eierskap" i flere nasjonale handlingsplaner til det internasjonale åpenhetssamarbeidet i Open Government Partnership (OGP). Og Stortinget har ved flere anledninger bedt regjeringen følge opp gennom vedtak, men ting har tatt tid.

Heldigvis ser det nå ut som ting er kommet i bevegelse og det er håp om et langt bedre innsyn i hvem som eier hva i Norge om ikke lenge. I januar, og i forbindelse med den nevnte rapporten fra Skattetaten, Kartverket og Brøynnøysundregistrene, lanserte daværende næringsminister Jan Christian Vestre en femppunktsplan for større åpenhet om aksjeiere. Og det virker som alle fem punktene, som handler om bedre konsernrapportering, om tilgang til aksjeierbøker, om innsyn i forvalterregistrerte aksjer, om personvernmessige grensedragninger, og om oversikt over reell/bakenforliggende kontroll i selskaper, er blitt satt på noen mer eller mindre parallelle beslutningsmessige spor. I dette problemkomplekset er det noen krevende balanseganger, både av prinsipiell, teknologisk og av mer praktisk karakter.

Men en god nyhet som kom denne uken er en veldig konkret oppfølging av Vestres punkt 2, om bedre tilgang til oppdaterte opplysninger fra aksjeeierbøker i selskaper og aksjonærregistre, noe som egentlig ikke burde være veldig vanskelig å løse verken praktisk, teknologisk eller prinsipielt. Oppfølgingen har kommet i form av et høringsnotat og et forslag til en ny forskrift om innsyn i aksjeeierbok og aksjonærregister, og i eiere av forvalterregistrerte aksjer (temaet forvalterregistrerte aksjer skal jeg ikke kommentere her, men det var altså punkt 3 i Vestres plan fra januar)

Når det gjelder innsyn i opplysninger om eierskap gjennom tilgang til aksjeeierbøker og aksjonærregistre er det faktisk ikke noe prinsipielt nytt i at det skal være åpenhet fra selskapets side om hvem som er eiere. Det står i dagens dagens aksjelov at aksjeselskaper plikter å føre oversikt over aksjonærene og at de plikter å opplyse om hvem som eier aksjer, når noen spør. Dette står i henholdsvis § 4-5 og § 4-6 i aksjeloven. Problemet er at dagens forskrift til loven er fra 1976 og gir uttrykk for en mildt sagt umoderne og ikke-digital måte å praktisere dette innsynet:

"Aksjeboken skal på selskapets kontor i kontortiden være tilgjengelig for enhver. Dersom selskapet ikke har kontor, skal aksjeprotokollen være tilgjengelig på forretningsstedet i forretningstiden. Føres aksjeboken med maskin for automatisk databehandling elles på annet liknende vis, skal aksjeboken holdes tilgjengelig i form av en utskrift som ikke må være eldre enn tre måneder. Etter anmodning skal selskapet innen en uke legge fram alfabetisk liste over endringer som har funnet sted etter at utskriften ble tatt."

Det er vel omkring ti år siden det ble slått fast at vi har et såkalt "digitalt førstevalg" i offentlig forvaltning, innenfor forvaltningslovens virkeområdet, og at papirbaserte løsninger kan være et supplement hvis det er behov. Men når det gjelder innsyn i eierskap er det fortsatt helt motsatt. Det er en  fysisk aksjeierbok som skal være tilgjengelig på kontoret i åpningstiden, og skulle den "føres med maskin", må det produseres en utskrift på papir hvis noen spør. 

Når NFD nå foreslår en ny og modernisert forskrift er det derfor ikke det prinsippielle rundt innsyn som er det nye, men å beskrive hvordan en fornuftig digital innsynsløsning kan erstatte kravet om en upraktisk og papirbasert løsning, Da må også formater, kanaler og tidsfrister tilpasses at vi lever i en digital verden. Ved å gjøre det på denne måten unngår man også at staten må investere i store nye registre med sanntidsinformasjon fra selskapene for å få innsyn, fordi dataene er i selskapene og selskapene selv har allerede denne plikten til å gi innsyn. 

En digital aksjeierbok og digital innrapportering av selskapshendelser til myndighetene er for de aller fleste selskaper en stor besparelse og en effektivisering av arbeidsprosesser sammenlignet med manuelle systemer. Å basere en innsynsløsning på noe man uansett allerede har, er en veldig praktisk og kostnadseffektiv måte å gjøre det på.

Og hva er det så Nærings- og fiskeridepartementet (NFD) foreslår konkret om frister, formater og kanaler på forespørsler og svar om eierskap i selskaper? I den nye forskriftens paragraf 1 er de foreslått at innsyn i hvem som eier aksjer skal skje ved å sende en kopi av aksjeeierboken digitalt, via epost. Og hvis noen ber om innsyn på annen måte (for eksempel pr brev eller oppmøte på kontoret), kan dette avslås av praktiske grunner. Digitalt førstevalg med andre ord. Men for alle de som må håndtere eierskap i mange selskaper og/eller med mange eiere, er det nok mer praktisk å gi innsyn via et fagsystem, en digital aksjeeierbok som ligger tilgjengelig og er laget for å håndtere slikt. Så slipper man både utskrift, post og epost. § 1-2 i den foreslåtte forskriften handler om innsyn via innsynsløsninger og fagsystemer og lyder:

"§ 1-2 Innsyn via innsynsløsninger 

(1) Selskaper som har registrert aksjene i en verdipapirsentral som tilbyr søkbar innsynsløsning i aksjeeierregisteret, kan gi innsyn i aksjeeierregisteret via slik innsynsløsning. Ber noen selskapet om innsyn, kan selskapet avvise kravet ved å henvise til verdipapirsentralens innsynsløsning. Henvisningen må skje på en slik måte at den som ber om innsyn, enkelt kan finne frem til innsynsløsningen. 

(2) Dersom den som ber selskapet om innsyn ikke kan skaffe seg tilgang til innsynsløsningen nevnt i første ledd, skal selskapet likevel gi innsyn etter § 1-1. Første punktum gjelder tilsvarende ved vedvarende nedetid eller systemsvikt i innsynsløsningen. 

(3) Første og andre ledd gjelder tilsvarende dersom selskapet fører aksjeeierboken i et fagsystem eller hos annen tjenesteleverandør, og leverandøren av fagsystemet eller tjenesten tilbyr søkbar innsynsløsning i aksjeeierboken."

Hvor raskt må man svare og hvor oppdatert informasjon er man forpliktet til å gi? I følge forslaget til ny forskrift må informasjonen være slik den var på det tidspunktet forespørselen ble mottatt. Fristen for å svare er bare tre dager, men med en digital innsynsløsning vil det i realiteten gå mye raskere. Det er noe ganske annet enn oppslagene som i dag gjøres i skatteetatens aksjonærregister som gir øyeblikksbilder fra 31/12 hvert år, og ikke er tilgjengelig før langt utpå våren. Kjøper du aksjer tidlig i januar er det ikke synlig før på våren over et år senere. Slik vil det ikke være lenger.

Hva så med kostnadene ved håndtering av innsynsforespørsler? Det kan jo være komplekse konsern- og eierforhold, og mange eiere. Vel, her slår departementet fest i høringsnotatet at det er mulig å få dekket portoutgifter hvis noe skal sendes i posten, og at dersom noen kommer med mer enn 12 innsynsforespørsler i løpet av 6 måneder så kan det tas betalt for reelle ekstrautgifter, mens de 12 første uansett er gratis. Men jeg tenker dette er unntakene. Departementet mener digitaliseringen har kommet for å bli og det et mest sentrale her er at innsyn via innsynsløsninger som nevnt i § 1-2 skal være gratis uansett antall oppslag. Og det er jo naturlig i og med at i en digital løsning vil de som trenger opplysningene finne svare selv.

Når skal dette innføres i lovverket slik at selskapene vet når de må ha en modernisert innsynsløsning på plass? Departementets ambisjon er at forskriften skal besluttes over sommeren, etter en høring som pågår nå, og tre i kraft allerede fra 1.1.2025. Da har de kanskje ikke løst alle utfordringer knyttet til innsyn i hvem som eier hva i Norge, men med denne forskriften kommer noe av det aller viktigste på plass. Og selv om fristen er kort, så mener departementet at løsningene for å håndtere dette allerede finnes, og til og med er tidsbesparende.

Disclaimer: Og her må jeg, som i tidligere poster om samme tema, opplyse om at jeg er styremedlem i og aksjonær i dCompany, et selskap som tilbyr automatisert selskapshendelsesrapportering og digitale aksjeierbøker til aksjeselskaper. dCompany har mange kunder som må ha oversikt over eierskap i mange selskaper og med mange aksjonærer, blant annet innenfor såkorn- og venturekapital, private equity, family offices, eiendomsprosjekter og andre eiermiljøer. dCompany er et av selskapene som har slike løsninger det vil være flere som har behov for når de nye kravene om hvordan åpenhet om eierskap skal praktiseres trer i kraft.

Hvem eier hva i Norge?

Hvem eier hva i Norge? Spørsmålet kan i utgangspunktet virke ganske dumt i et land der myndighetene har både god oversikt og gode registre, og vi er vant til å måtte melde fra om hva vi eier både når vi leverer skattemelding, og rapporterer hva vi eier, og når vi tinglyser et eierskifte av bolig.

Men så er ikke virkeligheten helt slik likevel. Verken myndighetene eller offentligheten har den oversikten vi liker å tro fordi ikke alt eierskap i Norge er like lett å holde oversikt over. De aktuelle aksjehandelssakene i politikken, der det reises spørsmål om forvaltningslovens habilitetsbestemmelser er blitt brutt, understreker hvor viktig det er med korrekt og oppdatert informasjon hvem som eier hva.

Lars Peder Brekk beskrev dette godt i et innlegg i VG for noen dager siden der han forklarer hvordan det både er ønskelig og mulig å gi digital tilgang til sanntidsinformasjon om både aksjeeierskap og transaksjoner, og gjøre det tilgjengelig for alle de man ønsker at det skal være tilgjengelig for. Jeg kommer tilbake til Lars Peder Brekks konkrete tiltak. Men først litt om hvor vi er i dag.

I dag finnes det ikke tilgang til slik sanntidsinformasjon, hvis ikke selskapet selv velger å gi en slik tilgang til sin private digitale aksjeeierbok. Offentlige registre er faktisk langt fra å være oppdatert. Kjøper man aksjer i et selskap tidlig i januar vil disse endringene først dukke opp i Skatteetatens aksjonærregister i april året etter, det vil si over et år senere. Man kan prøve ut dette selv ved å gjøre et søk i aksjonærregisteret eller hos Proff. Nå er det riktignok slik at Aksjeloven i kapittel 4 pålegger alle aksjeselskaper å ha en aksjeeierbok og sier at den "skal være tilgjengelig for enhver". Loven sier at den skal "føres på en betryggende måte" og "kan føres digitalt", men ingenting om at den må være tilgjengelig digitalt, eller være digital i det hele tatt. Det kan være en bok. Eller kanskje en post-it lapp?

Det er flere andre utfordringer med å ikke ha oppdaterte oversikter over hvem som eier hva i Norge enn inhabilitet. Dagens Næringliv har de siste to årene i artikkelserien Hvem eier Norge? hatt en omfattende gjennomgang av ulike skadelige konsekvenser av at vi har mangelfull oversikt over både eierskapet til eiendommer (det er i dag ikke plikt til å tinglyse eiendomskjøp i Norge), mangel på oppdaterte oversikter over hvem som er aksjonærer i selskaper og manglende oversikt over reelle bakenforliggende eierskap (beneficial ownership) på grunn av vedtektsbestemmelser om kontroll som ikke er tilgjengelige eller indirekte eierskap som ikke blir synliggjort. 

Konsekvensene er at vi risikerer å ikke fange opp økonomisk kriminalitet, som for eksempel brudd på konkurskarantener, offentlige innkjøpere som i hemmelighet har eierinteresser i selskaper de kjøper varer og tjenester fra eller utenlandske myndighetspersoner og oligarker som er underlagt internasjonale sanksjoner, men som likevel har eierinteresser i Norge fordi vi mangler informasjonen som trengs for å avdekke sanksjonsbrudd.

Hva er det så vi må gjøre for å løse dette problemet? Både Skattedirektøren og Brønnøysunddirektøren har presentert svært gode  ønskelister, men det krever politiske beslutninger hos deres sjefer i regjeringen for å få ønskene oppfylt.

For å begynne med Skattedirektøren. Hun er tydelig på at vi ikke må falle for fristelsen til å lage et eget nytt register for hvert problem som dukker opp. For eksempel fristelsen til å lage et eget aksjonærregister for regjeringsmedlemmer, et for stortingsrepresentanter, et for offentlige innkjøpere, et for tilsynsansatte og kontrollører, et for departementsansatte osv. Det blir bare rot. Vi trenger at det gjøres en felles jobb der ulike myndighetsbehov og andre samfunnsbehov blir sett i sammenheng og der det lages en felles løsning, men der det kanskje må være ulike tilgangsnivåer både av hensyn til personvern og sikkerhet. Skattedirektør Nina Schanke Funnemark sier det slik til Dagens Næringsliv:

"– Å ha oversikt over eierskap i Norge er en jobb som vi må gjøre samlet. På tvers av flere etater, på tvers av flere ansvarsområder. Per i dag er det flere etater som har ansvar for ulike registre. Det vi trenger å gjøre er å få en bedre samlet oversikt over reelt eierskap i Norge. Skattedirektøren viser til spredte opplysninger hos Kartverket, Brønnøysundregistrene, Skatteetaten selv og kommunene. – Det er mye informasjon som jeg tror vi kan bli bedre på å se i en helhet. – Bedre tilgjengelighet av informasjon vil gjøre at vi kan gjøre jobben vår bedre.

Et slik samlet grep der man både kartlegger de ulike myndighetenes behov for eierskapsinformasjon, mediene og allmenhetens tilgang til slik informasjon og det juridiske, organisatoriske og teknologiske rammeverket rundt en ny løsning først, og så lager en slik sammenhengende løsning, er en fornuftig plan. Kanskje trengs det ikke en så stor it-investering som det høres ut som heller, jeg kommer tilbake til det.

Lars Peder Brekk, direktør hos Brønnøysundregistrene, presenterte en liste på fem punkter i et innlegg i VG for noen dager siden:

"Her er våre forslag til hva som vil gi en bedre oversikt over eierskap:

– Gjøre eierskapsinformasjon digitalt tilgjengelig for alle i sanntid.
– Etablere en infrastruktur som kan kobles opp mot markedets digitale aksjeeierbøker for å unngå dobbeltrapportering.
– Etablere et offentlig PEP-register.
- Styrke samarbeidet med utenlandske registre for å spore internasjonale eiere.
- Nasjonale reguleringer som setter klare regler for håndtering av interessekonflikter.

Med slike tiltak vil det være mulig å se enhver aksjetransaksjon i sanntid. Dette gir politikere og andre beslutningstakere mulighet til å undersøke om det foreligger mulige interessekonflikter. Det vil også kunne virke forebyggende. Åpenhet og habilitet er grunnlaget for et velfungerende aksjemarked."

Dette er gode forslag alle sammen, og de henger sammen innbyrdes. Helt sentralt i å få dette til er Brekks punkt 2 om å ha en offentlig digital infrastruktur som kan kobles opp mot markedets digitale aksjeeierbøker. Det finnes nemlig slike løsninger tilgjengelig i markedet i dag som kan mate sanntidsdata inn de offentlige registrene. Jeg sitter selv i styret i og eier aksjer i et slikt selskap, dCompany, et spennende lite norsk selskap som både tilbyr digitale aksjeeierbok og automatisert innrapportering av ulike selskapshendelser som ellers tar tid og kan koste dyre advokattimer. Her er mer om dCompany. Men så vil det naturligvis også være slik at myndighetene vil motta innrapportering via alle leverandører av slike fagsystemer som oppfyller kravene som må stilles til sikkerhet og ikke-manipulerbarhet, men altså ikke aksjebok på post-it lapper. 

Så er naturligvis et siste spørsmål hvor dyrt det blir og hvor lang tid det vil ta å etablere en statlig registerinfrastruktur for alt dette? Det vet ikke jeg svaret på, men noe av det vi ønsker å oppnå av innsyn og åpenhet, i sanntid, er strengt tatt ikke avhengig av at det finnes nye offentlige registre. Dataene kommer jo uansett fra et sted, fra selskapene, og de har allerede i dag i følge aksjeloven en plikt til å holde seg med oppdaterte og tilgjengelige aksjeeierbøker. Ved å i stedet stille lovkrav om at alle aksjeselskaper må ha digitale, oppdaterte, tilgjengelige og ikke-manipulerbare aksjeeierbøker, vil vi kunne ta et viktig skritt på veien mot den åpenheten om eierskap vi trenger. Og legge grunnlaget for at dataene finnes i et format som myndighetene kan ta imot og bruke.

(Disclaimer: For ordens skyld, og slik det også står i teksten; Jeg er styremedlem i dCompany, en tilbyder av en digital og sannstidsoppdatert aksjeeierbok i det private markedet, som kan levere data inn i offentlige eierskapsregistre om det legges til rette for det).

Ny eierskapsmelding

Regjeringen jobber godt og legger frem mange viktige saker for tiden. En av disse er en ny stortingsmelding fra Nærings- og fiskeridepartementet om Et mangfoldig og verdiskapende eierskap. Den trekker opp hovedprinsippene for statens eierskap i ulike virksomheter, men har også mye klokt å si om rammebetingelser for privat eierskap i Norge.

Den viktigste forskjellen mellom denne nye eierskapsmeldingen og de som kom fra forrige regjering er at det nå slås tydelig fast at maktspredning og bedre rammevilkår for privat eierskap er et hovedmål for regjeringen. Statlig eierskap er ikke noe mål i seg selv, men kan være viktig i en del tilfeller for å oppnå noen samfunnsmessige mål. Begrunnelsen og innretningen på eierskapet vil variere fra selskap til selskap, men kapittel 8 i meldingen slår fast 10 gode prinsipper for hvordan staten skal forvalte sitt eierskap over alt der den er eier.

En bra ting ved denne stortingsmeldingen er at den minner om at verden er i stadig endring og at statens forhold til selskapene den eier også må være basert på at ting er i endring, teknologisk og markedsmessig, og at det som var en begrunnelse for å eie noe før kan være mindre aktuelt i dag. Derfor kan det oppstå behov for å selge seg helt eller delvis ut av statseide selskaper, i erkjennelsen av at ting kan ha endret seg på en slik måte at private er bedre egnet til å være eiere slik situasjonen er nå.

For å tydeliggjøre begrunnelsene for statlig eierskap, og vurdere hvorvidt disse har endret seg over tid, er de statlige virksomhetene delt i fire ulike kategorier. I kategori 1 finner vi selskaper der staten utelukkende har forretningsmessige mål med eierskapet. Derfor er spørsmålet om staten skal forbli en eier i disse selskapene også gjenstand for en løpende forretningsmessig vurdering og det vil være aktuelt å selge seg helt ut dersom noen er interessert i å kjøpe til riktig pris.

I kategori 2 finner vi selskaper som har forretningsmessige mål, men der det i tillegg er et mål å beholde hovedkontor og hovedkontorfunksjoner i Norge. For å oppnå dette må staten ha en eierandel på minst en tredjedel av aksjene. Dette er årsaken til at det vil kunne være aktuelt å selge noen aksjer i Telenor og Kongsberggruppen. I dag eier staten litt over 50 prosent av begge disse selskapene, noe som er langt over det som er nødvendig.

Kategori 3 består av selskaper der staten i tillegg til å ha forretningsmessige mål med eierskapet også har noen andre spesifikt definerte samfunnsmessige mål. Fordi selskapene har forretningsmessige mål vil de sektorpolitiske målene vil normalt bli ivaretatt gjennom reguleringer, konsesjoner eller andre politiske virkemidler, slik at det forretningsmessige ikke forstyrres. Men med selskaper så ulike som NSB, Posten Norge, Statkraft og Argentum Fondsfinansi denne kategorien, ser en jo at dette må vurderes konkret fra selskap til selskap.

Kategori 4 består av selskaper der formålet med statens eierskap ikke er forretningsmessig, men sektorpolitisk. Selskapene eies gjerne av et fagdepartement og er redskaper for å nå bestemte politiske mål. Eksempler på slike virksomheter er NRK, Norsk Tipping og Innovasjon Norge. Det er en stor og mangfoldig gruppe virksomheter og noe av utfordringen her er å vurdere om det fortsatt er slik at virksomheten er et egnet sektorpolitisk instrument, eller om situasjonen er endret slik at virksomheten skal flyttes til en annen kategori. Et godt eksempel på flytting er Ambita AS (tidligere Norsk Eiendomsinformasjon) som er flyttet til kategori 1 etter at det for en tid tilbake ble åpnet for konkurranse i markedet der selskapet har sin virksomhet.

 I kapittel 9 i meldingen er det en nyttig gjennomgang av selskapene i alle de fire kategoriene med en beskrivelse av selskapenes formål og virksomhet, en beskrivelse av statens mål med sitt eierskap og en kommentar der det er planer om å gjøre endringer. Det er nyttig informasjon for alle som er opptatt av hva de statlige virksomhetene egentlig driver med og om regjeringen har tenkt å gjøre endringer i det statlig eierskapet.

En masteroppgave om formuesskatt

NRK:  - Formuesskatt rammer ikke bedrifter

To studenter ved NHH ble tidligere i uken hovedpersoner i NRKs valgkamp, og helter hos de rødgrønne, fordi masteroppgaven deres om virkningene av formuesskatten i følge NRKs oppslag i Dagsrevyen beviser at "formuesskatten ikke rammer bedriftene" og at Erna Solberg tar feil.

Jeg vil anbefale folk som er opptatt av saken å lese masteroppgaven før man uttaler seg skråsikkert om at dette er en riktig konklusjon. Utredningen heter "Den norske formuesskatten - En analyse av skattens virkninger på små og mellomstore bedrifter" og er på høyst overkommelige 87 sider tekst, der selve analysen ikke begynner før på side 45. Er man i tvil om hva formuesskatt  er kan sidene 17-29 anbefales. Der redegjør studentene både for skattereglene og for den politiske debatten i Norge om formuesskatt.

Jeg mener at dette er en godt skrevet masteroppgave som analyserer noen interessante avgrensede problemstillinger om bedrifters skatteevne, men som ikke er i nærheten av å bevise at "formuesskatt ikke skaper problemer for bedriftene", slik NRKs oppslag hevdet. Det er flere grunner, på litt ulike plan, til at en slik konklusjon er helt misvisende.

For det første er det en viktig faktafeil i innslaget når både NRK og en professor ved NHH i innslaget på TV bruker formuleringer som at "bedriftene har råd til å betale formuesskatt". Det er ikke bedrifter som betaler formuesskatt, men personer. Den viktigste kritikken mot formuesskatten  handler om vi gjør nok for å stimulere til privat eierskap, for eksempel i gründerbedrifter. Et eierskap som er avgjørende for at det blir etablert nye bedrifter og for at det investeres tilstrekkelig til å få eksisterende bedrifter til å vokse. Hvis det er bedriften som begynner å betale formuesskatt er det nettopp fordi eierne må ta penger ut av bedriften for å betale skatt, noe som er særlig uheldig dersom bedriften ikke har noe overskudd og trenger langt tid på å utvikle det som skal gi lønnsomhet.

For det andre har studentene valgt å undersøke et svært lite antall bedrifter. De har strengt tatt ikke gjort noen egen undersøkelse heller, men koblet allerede offentlige talloversikter for regnskaps- og skattedata. Ikke de 250 000 aksjeselskapene som finnes i Norge og deres eiere. Heller ikke, slik det hevdes i NRK-oppslaget, for de 70 720 små og mellomstore bedriftene i Norge som har en dominerende hovedeier. Det studentene har sett på er  1565 bedrifter som er plukket ut fordi de oppfyller to kriterier samtidig: De har både betalt mer i formuesskatt enn årsresultatet i bedriften og de har betalt ut mer utbytte enn årsresultatet.

Denne avgrensningen gir ingen mening. Det er ikke slik at det å betale skatt på eierskap bare er at problem i denne lille gruppen bedrifter. Behovet en eier har for å skaffe penger til å betale skatt kan løses på andre måter enn ved å ta ut et større utbytte enn årsresultatet, for eksempel ved å selge aksjer eller ved å låne penger. Men ingen av disse metodene er spesielt bra for eierens mulighet til å investere i bedriftens videre vekst.

For det tredje er det slik at i denne lille gruppen av 1565 bedrifter har masterstudentene bare analysert to avgrensede problemstillinger: 1) Om disse bedriftene blir tappet for kapital og 2) om de har likviditetsutfordringer. At det må gjøres en slik tematisk avgrensning i en oppgave er helt forståelig, men den gjør også at studentene ikke berører mange av årsakene til at formuesskatten er problematisk. Noe de også erkjenner i oppgaven der de skriver på side 85:

"I vår utredning har vi hatt hovedfokus på kun to av mange argumenter i debatten rundt formuesskatt. Vi er ikke i tvil om at debatten om formuesskatt vil bestå helt til formuesskatten eventuelt avvikles. Det vil derfor være mange andre interessante områder å forske videre på."

Det kan jo i denne sammenhengen være greit å minne om noen av formuesskattens mest problematiske sider som ikke er tema i denne masteroppgaven (jeg blogget også om dette i vår da Aftenposten trakk noen av de samme konklusjonene etter å ha lest en rapport, men glemte å nevne hovedargumentene mot formuesskatt):

Det første problemet med formuesskatten er at den må betales av eiere av bedrifter enten bedriften går med overskudd eller underskudd. Hvis man mener at hovedprinsippet for beskatningen av næringslivet bør være at bedrifter betaler skatt av sitt overskudd og eiere betaler skatt av utbyttet de tar ut av bedriften, er det ikke særlig smart å i tillegg ha en egen skatt på kapital som er investert i maskiner, utstyr og aksjer for å styrke bedriftens vekstkraft. Uten eiere som investerer og tar den risikoen det er å satse egne penger på bedrifter blir det ikke noe nytt næringsliv.

For det andre er formuesskatten veldig problematisk for mange gründere i vekstbedrifter, personer som har bygget opp virksomheter som vokser raskt og øker i markedsverdi, men trenger tid før de tjener penger. Eierne må da betale formuesskatt, men i og med at bedrifter ikke går med overskudd så har de gjerne ikke noen oppsparte midler å betale skatten med. Da må grunderne enten ta ut et utbytte for å betale skatt, en situasjon masteroppgavens analyser delvis fanger opp, eller så må de selge aksjer eller ta opp lån for å betale skatt, noe masteroppgaven ikke behandler. Og den fanger heller ikke opp eiere som flytter ut av landet for å unngå en særnorsk formuesskatt eller personer som velger å investere i eiendom fremfor bedrifter fordi rammevikårene for å investere i eiendom er bedre.

Et tredje veldig viktig argument mot formuesskatt er at den har blitt en særskatt på norsk eierskap i bedrifter i Norge. Utlendinger og utflyttede nordmenn som eier norske bedrifter betaler ikke formuesskatt,. Det er ikke akkurat fremtidsrettet politikk å gjøre det mindre attraktivt for folk som bor i Norge å eie bedrifter i Norge enn det er for folk som bor i andre land.

Bortgjemte musikalske perler (17)

Dette er videoen som ser ut som den er spilt inn på tidenes kuleste hjemme alene-fest. Det er i tillegg et av svensk punk-rocks mest ikoniske øyeblikk der Ebba Grön spiller "Staten och kapitalet", selve klassikeren om hvordan staten og storkapitalen egentlig spiller på lag for å holde vanlige småfolk nede. Det politiske budskapet gjør at sangen er anvendelig blant alle som misliker statskapitalisme, enten de står til høyre eller venstre politisk. Refrenget er, med et par mindre justeringer underveis, slik:

"Sida vid sida, tillsammans hjälps dom åt
staten och kapitalet, dom sitter i samma båt
fast det är inte dom som ror, som ror så svetten lackar
och piskan som kittlar, kittlar inte heller
deras feta nackar."

Om dette faktisk er en hjemme-fest vet jeg ikke, det er i hvert fall så tettpakket at kameramannen sliter med å komme mellom band og publikum for å filme alle bandmedlemmene. Klippet er hentet fra en musikkfilm om Ebba Grön som het "Ebba the movie" og kom i 1982. Navnet på filmen er for øvrig en parodi på en dokumentar om Abba fra den tiden som het "Abba - The Movie".

At denne sangen hører hjemme i serien "bortgjemte musikalske perler" her på bloggen kan kanskje virke litt rart. Det har med at det ikke på noen måte var opplagt at "Staten och kapitalet" skulle bli en punk-klassiker. Egentlig er sangen fra 1972 og het "Den ena handen vet vad den andra gjör", skrevet og fremført av et venstreorientert og stort sett glemt progrock-band som het "Blå tåget". At de to versjonene av sangen er veldig ulike kan man høre i denne YouTube-videoen som har med klipp fra begge.

I 1980 ga Ebba Grön i hvert fall ut sin versjon av sangen, men da som en b-side på singelen "Ung och kåt". Ingen av de to sangene ble med på noen av de ordinære albumene Ebba Grön ga ut, men det gjaldt for så vidt også en del andre av Ebba Gröns singler. De er derimot tilgjengelig på flere samlealbum som har kommet senere, blant annet dobbelt CDen "Samlingen" og den mer ambisiøse "Boxen", med de tre studiealbumene, et livealbum og DVDen "Ebba the movie".

Skattefradrag for investeringer i småbedrifter

Det svenske finansdepartementet har lagt frem et interessant lovforslag om et nytt skattefradrag for investorer som investerer i små bedrifter. Det har vært ute på en høringsrunde og fremmes nå til såkalt "lagrådsremiss", som er siste trinn før det går til Riksdagen som lovproposisjon og sannsynligvis blir vedtatt.

Begrunnelsen for forslaget er å legge til rette for fremveksten av flere små bedrifter med stort vekstpotensial,  noe som i følge pressemeldingen fra regjeringen er viktig for vekstkraften i svensk økonomi og for sysselsettingen. Selve skatteforslaget de fremmer beskrives slik:

"Förslaget innebär att fysiska personer som förvärvar andelar i ett företag av mindre storlek i samband med att företaget bildas eller vid en nyemission får göra avdrag för hälften av betalningen för andelarna i inkomstslaget kapital. Investeraren får alltså en skattelättnad i samband med investeringen. Avdrag ges med högst 650 000 kronor per person och år vilket motsvarar en investering om 1,3 miljoner kronor. De sammanlagda tillskotten till ett och samma företag får uppgå till högst 20 miljoner kronor per år."

Flere land har svart på vekstutfordringen med skattevirkemidler som er målrettet mot å øke forskning og innovasjon i næringslivet og å fremme investeringer i små vekstbedrifter. Det er ikke nødvendigvis enkelt å målrette og avgrense disse virkemidlene slik at de treffer riktig. Dokumentet som inneholder det svenske skatteforslaget fra regjeringen inneholder interessante drøftinger av dette, blant annet basert på høringsuttalelsene som er kommet.inn. 

I det svenske forslaget er skattefradraget begrenset oppad til SEK 650 000 pr investor (for en investering på 1,3 millioner) pr år og maksimalt 20 millioner kroner i investeringer pr bedrift pr år. Bedriften det kan investeres i må ha et lønnsgrunnlag på minst 300 000 i året for å kvalifisere til et skattefradrag for en investor. Bedriften skal maksimalt ha 50 ansatte og en nettoomsetning på 80 millioner kroner. Det er også foreslått at investorene må investere direkte i en enkeltbedrift, ikke via investeringsselskaper eller aksjefond med små vekstbedrifter i porteføljen. EU-kommisjonen må godkjenne det svenske skattefradraget, som skal tre i kraft 1. september 2013 hvis alt går etter planen.

Det er ulike måter å innrette og avgrense slike virkemidler som er innrettet på å øke de private investeringer i nyskaping og vekstbedrifter. Poenget er at mange land gjør dette nå, i erkjennelse av at det er fornuftig å risikoavlaste denne type tidligfaseinvesteringer. I Norge er det i dag skattemessig gunstig å putte privat kapital i fast eiendom, men ingen tilsvarende insentiver for å plassere private penger i vekstbedrifter. Jeg tror det er lurt å se på det svenske forslaget og se om Norge bør gjøre noe lignende. Det er kamp om å tiltrekke seg den kompetente kapitalen og de mest innovative bedriftene. Med den dominansen statlig kapital og oljesektoren har i norsk økonomi er det minst like viktig å fremme private investeringer og vekstkraft i små innovative bedrifter her i Norge som det er i Sverige.

Aftenposten surrer om formuesskatt

I serien "Aftenposten surrer om..." her på bloggen er det grunn til å trekke frem en nytt bidrag, et tosiders oppslag i dag om virkningen av formuesskatten. At Aftenposten har forlatt sitt borgerlige opphav og stadig prøver å være et slags sosialdemokratisk hovedorgan er nå en ting, men i dette tilfellet er det største problemet at saken gir en fullstendig misvisende fremstilling av en rapport om formuesskatt. Eller kanskje problemet er at journalisten ikke helt har forstått det han har lest?

Menons rapport "Privat Eierskapsberetning" er laget på oppdrag for NHO og Norges Rederiforbund og analyserer virkningen av formuesskatten i Norge. Et sentralt poeng i rapporten er å se nærmere på noe OECD nylig har sagt om den norske formuesskatten:

"I en nylig offentliggjort landrapport om Norge er OECD tydelig kritisk til formuesskatten. De peker på at denne skatten innebærer svært høye effektive skattesatser på sparing og at dette kan virke hemmende på økonomisk vekst. De er også svært kritiske til forskjellene i verdsetting av de ulike formuesobjektene."

Det er personer og ikke bedrifter som betaler formuesskatt i Norge. Derfor ser rapporten på disse personene, og hva de betaler. I følge Menon er det 100 000 personer (av 190 000 personer som eier aksjer) som eier porteføljer av aksjer med positiv ligningsverdi etter avrunding. Ligningsformuen til disse aksjene er 586 milliarder kroner og med en skattesats på formuesskatt på 1,1 prosent tilsier det en skatt på 6,4 milliarder kroner. Til sammenligning ble det betalt 67,6 milliarder i selskapsskatt i 2010. Men i motsetning til selskapsskatten som betales når bedriften går med overskudd, må man betale skatt på formue uansett.

Det Aftenposten prøver å gjøre til et poeng er at fordi bare 21 009 av eierne betalte mer i formuesskatt enn overskuddet som ble generert i aksjeporteføljen, og bare 2750 av disse tok ut mer utbytte enn overskuddet i porteføljen, så er det bare disse 2750 personene som har "tappet" bedriften for å betale formuesskatt. Det å betale mer i skatt enn overskuddet i bedriften og det å måtte sette ned kapitalen i bedriften for å betale denne skatten er naturligvis problematisk, med det betyr jo ikke at formuesskatt er uproblematisk ellers. Selv om bedriften går med overskudd er det jo likevel problematisk når eiere må ta penger ut av bedriften, eller la være å skyte inn mer penger i bedriften, for å betale formuesskatt. Penger som stedet kunne blitt bruk til nye investeringer som igjen skaper arbeidsplasser.

Det kan også være grunn til å minne om hva hovedproblemene med formuesskatten i Norge er. For det første bør hovedprinsippet for beskatningen av næringslivet være at bedrifter betaler skatt av sitt overskudd og ikke fordi man eier maskiner, utstyr eller aksjer i bedrifter. Uten eiere som tar den kostnaden og den risikoen det er å satse egne penger på å drive bedrifter blir det ikke mye næringsliv. Pengene som investeres er allerede beskattet, enten i form av inntektsskatt eller i form av utbytteskatt, så formuesskatten er i stor grad en skatt på verdier som allerede er beskattet. 

For det andre er formuesskatten direkte fiendtlig mot gründere som har bygget opp bedrifter som vokser raskt og øker i markedsverdi, men fremdeles ikke tjener penger. Eierne må da betale formuesskatt, men i og med at bedrifter ikke går med overskudd så har de kanskje ikke noen oppsparte midler å betale med. Da må grunderne enten ta ut et utbytte for å betale skatt, en situasjon Aftenpostens tall fanger opp, eller selge noen av aksjene sine for å betale skatt, noe Aftenpostens tall ikke fanger opp

Det tredje og aller viktigste argumentet mot formuesskatt er at formuesskatten er en særskatt på norsk eierskap i bedrifter i Norge. Utlendinger og utflyttede nordmenn som eier norske bedrifter betaler ikke formuesskatt,. Det er ikke akkurat fremtidsrettet politikk å gjøre det mindre attraktivt for egne lands borgere å eie bedrifter i Norge enn for folk som bor i andre land. 

- Hårreisende uryddighet i Entra

"- Hårreisende uryddighet." Valget av kraftuttrykk er ikke mitt, men overskriften på lørdagens leder i Dagbladet, en spissformulert, men nokså treffsikker gjennomgang av situasjonen etter at et delt styre tilsatte ny konsernsjef i Entra Eiendom. Nå er det dessverre ikke helt uvanlig at statlig oppnevnte styrer sliter mer enn andre styrer med å håndtere rollen de har, klemt mellom en uforutsigbar politisk eier og en krevende operativ virksomhet, Men dette er spesielt.

Uryddighet i statens håndtering av eierskap har vi sett i både helseforetak og sykehus under Helse- og Omsorgsdepartementet, og i flere av bedriftene Nærings- og Handelsdepartementet eier eller har eierandeler i. Her kan man jo nevne innblandingen i Telenors salg av eierandeler i TV2, håndteringen av eierskapet i Aker Solutions og uenigheten om utbyttepolitikken til Statkraft. For ikke å snakke om alle de merkelige angrepene på styrelederen i det nyfusjonerte StatoilHydro.

Men det som har skjedd i styret i Entra Eiendom fremstår for meg som ny rekord i uryddighet. Om politisk ledelse i Næringsdepartementet selv har vært direkte innblandet i ansettelsen av ny konsernsjef er ikke så greit å vite, forhåpentligvis har de vært kloke nok til å holde seg på avstand, men de har uansett oppnevnt et styre som ikke har klart å gjøre den viktigste delen av jobben sin. Og derfor har styreleder Siri Hatlen informert sin eier, Næringsdepartementet, om den umulige situasjonen styret er kommet i, slik hun skal gjøre. Men fra NHD har det ikke kommet noen respons. Først mange dager etter, da saken eksploderte i media, finner Trond Giske plutselig ut at han er inhabil og derfor ikke kan rydde opp i verken ansettelsen eller en lederlønn på 4,3 millioner som har vakt alminnelig rødgrønn harme.

Kampvotering når man skal ansette konsernsjef er, for å si det forsiktig, ikke særlig vanlig. Det er vel ikke utenkelig at det kan ha skjedd i andre styrer under helt spesielle omstendigheter der to eiere har veldig ulike strategier, men jeg har aldri hørt om at et selskap som bare har en eier setter en så viktig sak på dagsorden på tvers av styreleders anbefaling, og deretter gjennomfører en kampvotering og velger en konsernsjef, også  på tvers av styreleders anbefaling. En konsernsjef som tre styremedlemmer, inkludert leder og nestleder, mener ikke er kvalifisert til jobben. Dagbladet kaller dette et kupp, og skriver:

"Det forelå ingen innstilling på ny toppsjef da styremøtet i det statlige eiendomsselskapet Entra startet. Da møtet var over, hadde et flertall bestående av en tidligere Ap-topp, en nær bekjent og de ansattes representanter, helt uventet ansatt Ap-politikeren Rune Olsø som toppsjef i Entra."

Det interessante her er at alle som sitter i styret, bortsett fra de to ansattvalgte, er oppnevnt at Nærings- og Handelsdepartementet for å ivareta statens langsiktige eierinteresser. De tre som ble nedstemt er tre av Norges mest erfarne og kompetente styremedlemmer: styreleder Siri Hatlen, nestleder Martin Mæland, som er konsernsjef i OBOS og styreleder i Veidekke, og Ida Helliesen, tidligere finansdirektør i Norsk Hydro og medlem av hovedstyret i Norges Bank.

Når disse tre erfarne lederne mener at ikke er kommet langt nok i prosessen til å ansette en konsernsjef, er det grunn til å lytte. Hvis den statsråden som nå blir konstituert for å følge opp Entra velger å ikke lytte, kan styrelederen og de to andre som ble nedstemt i styret umulig fortsette, de må trekke seg. De kan ikke sitte i et styre der daglig leder ikke oppfyller kravene. Men statsråden kan også velge å beholde disse tre, som vil gjennomfører en normal og forsvarlig tilsettingsprosess, slik et ansvarlig styre skal gjøre, og heller bytte ut noen andre. Jobben med å finne gode ledere er den aller viktigste jobben et styre har. Derfor blir det interessant å følge denne saken videre og se hva regjeringen nå velger å gjøre.

Problemet med statskapitalisme

Statlig eierskap har noen problematiske sider, i hvert fall når stater prøver seg på eierskap i bedrifter som opererer i konkurranseutsatte sektorer og konkurrerer med private bedrifter. Da blir statlig eierskap noe annet enn å eie og drive velferdstjenester, det handler i stedet om det The Economist i siste nummer kaller "statskapitalisme".

At denne formen for statlig eierskap kan være krevende å håndtere har vi fått demonstrert med all tydelighet de siste par ukene her hjemme i diskusjonen mellom Trond Giske og Telenors styreleder Harald Norvik. Akkurat hva det er som er problematisk med å prøve å påvirke Telenor politisk til å handle i strid med selskapets forretningsmessige interesser beskriver Tom Therkildsen, tidligere statssekretær hos Jens Stoltenberg i Finansdepartementet og på Statsministerens kontor, i et svært godt blogginnlegg om "Giske vs Norvik". Han skriver blant annet:

"Rammen om statens eierskap er slik at det meget godt kan oppstå situasjoner der det som er kommersielt riktig for et selskap er politisk vanskelig for de som sitter i regjering. Men modellen dikterer at hensynet til selskapet uansett skal gå foran, ellers er ikke statens eierpolitikk troverdig. Når politikerne styrer skal det skje gjennom andre virkemidler enn gjennom det direkte eierskapet, som utelukkende skal handle om selskapets interesser."

Dette gjør det litt mer kjedelig å være en politisk eier i Norge, man utøver et eierskap, men man kan ikke bruke selskapet til å forfølge egne politiske interesser. Akkurat det er bra både for bedriften og skattebetalerne. Slike klare begrensninger på politikeres handlingsrom når de utøver statlig eierskap er ikke vanlig i alle andre land. Statskapitalisme er på fremmarsj over store deler av verden og statlig kontrollerte bedrifter brukes i dag til å oppnå en rekke ulike politiske formål, inkludert å gjøre politikerne selv rikere og mektigere.

Som alternativ til et kapitalistisk økonomisk system basert på fri konkurranse og privat eierskap er tradisjonell sosialisme for lengst diskreditert. Alternativet som i stedet seiler opp, er statskapitalisme, en form for kapitalisme med et betydelig innslag av statlig eierskap i bedriftene og en betydelig suksess i enkelte land, ikke minst i Kina. I noen av de raskest voksende økonomiene i verden dominerer staten når det gjelder eierskap i børsnoterte selskaper. Staten eier 80 prosent av verdiene på børsen i Kina, 62 prosent i Russland og 38 prosent i Brasil.

The Economst har både en leder og et større spesialbilag i siste nummer om "The rise of state capitalism" der de slår fast at statskapitalismen vil bli en betydelig større utfordring for en liberal kapitalisme enn sosialismen noen gang har vært. Norges måte å forvalte petroleumsfondet og å utøve eierskap i Statoil blir eksplisitt nevnt av The Economist som et hederlig unntak, men det vanlige i land med stor grad av strategisk statlig eierskap er at forretningsmessige mål og politiske mål er sauset sammen. Og tilsynelatende fungerer det også ganske godt, det er tross at land med betydelig høyere vekst enn Europa og USA som gjør dette. The Economist skriver:

"The new model bears little resemblance to the disastrous spate of nationalisations in Britain and elsewhere half a century ago. China’s infrastructure companies win contracts the world over. The best national champions are outward-looking, acquiring skills by listing on foreign exchanges and taking over foreign companies. And governments are selective in their corporate holdings."

Nå er kvaliteten på disse statlige bedriftene sterkt varierende. For eksempel er alle de tretten største oljeselskapene i verden målt i forhold til olje i bakken, som kontrollerer tre fjerdeleder av verdens oljereserver, eid av stater, men kvaliteten på ledelsen og eierskapet i disse bedriftene er svært ulik. Saudi Aramco, det Saudi Arabiske statsoljeselskapet, ledes av profesjonelle folk og er svært veldrevet. PDVSA, det venezuelanske statsoljeselskapet, brukes som Presidens Hugo Chavez private godtepose, der han for eksempel kan skaffe godt betalte jobber til venner og allierte.

I følge the Economist er det uansett slik at selv om det tilsynelatende går bra en lang periode med statlig eierskap, for eksempel når et land skal etablere eget næringsliv i råvareindustrier eller bygge ut grunnleggende infrastruktur, vil det over tid bli stadig større problemer fordi det statlige eierskapet har noen innebygde problemer man ikke kommer unna, selv om man har profesjonelle eiere og et godt drevet selskap.  Problemet er at:

"...state capitalism nevertheless suffers from deep flaws. How can the state regulate the companies that it also runs? How can it stop itself from throwing good money after bad? How can it remain innovative when innovation requires the freedom to experiment?"

Det er en sammenheng mellom eierskap og kompetanse, og det kan nok være slik at noen typer eiere passer best bedre i noen typer bransjer enn i andre. Det er i hvert fall slik at en stat er en type eier som verken liker å ta veldig stor risiko eller er spesielt glad i å drive frem smertefull omstilling når det krever nedbemanning, Statlig eierskap kan derfor være spesielt krevende i bransjer som er inne i store teknologiske skift og der det er nødvendig med radikal innovasjon.The Economist peker i tillegg på et enda mer grunnleggende problem, som handler om frihet:

"But state capitalism’s biggest failure is to do with liberty. By turning companies into organs of the government, state capitalism simultaneously concentrates power and corrupts it. It introduces commercial criteria into political decisions and political decisions into commercial ones. And it removes an essential layer of scrutiny from central government. Robert Lowe, one of the great Victorian architects of the modern business corporation, described businesses as “little republics” that operate as checks and balances on the power of the big republic of government. When the little republics and the big republic are one and the same, liberty is fatally weakened."

Dette kommer til å bli en viktig politisk debatt fremover i mange land. Det er viktig å tenke igjennom, slik The Economist gjør, både de rent praktiske og de mer prinsipielle sidene ved å la staten ta rollen som lokomotiv i næringslivet. Det må være noen yttergrenser for hva politikere kan blande seg bort i.

Gründerfiendtlig formuesskatt

Det har ikke vært så lett å være mot formuesskatt de siste årene. Og det er ikke selve argumentene som har vært problemet, de er greie nok. Problemet er at det innenfor rødgrønn mytologi er slik at denne skatten utgjør selve vannskillet i politikken. Er man for er man god og snill. Er man mot er man grådig og ond.

Det å være mot formuesskatt er i denne fortellingen det samme som er være mot at de rike skal betale skatt i det hele tatt. At de rikeste ikke skal betale skatt er naturligvis urimelig, så i følge SVs Inga Marthe Thorkildsen og Aftenpostens Gunnar Kagge bør man ikke endre noe. I følge Kagge er - hvis jeg forstår ham riktig - det at formuesskatten er særnorsk et viktig argument for den og ikke et argument mot den, slik NHO hevder.

Men plutselig fikk Norge en helt ny debatt, takket være Roar Flåthen. Etter at Trond Giske tidligere har vært ute og luftet tilsvarende tanker, kom LO-lederen på banen og uttrykte bekymring for at den norske formuesskatten hindrer investeringer i Norge og truer norske arbeidsplasser. Han har ikke krevet formuesskatten fjernet, men han har bedt om en utredning av de negative konsekvensene slik at man kan gjøre noe med dem.

Fordi Roar Flåthen ikke kan beskyldes for å være mot at de rike skal betale skatt, er det over natten skapt et klima for en ny debatt og blitt helt legitimt å diskutere formuesskattens mange negative virkninger. Ja, selv Dagbladet erkjenner nå på lederplass at formuesskatt er problematisk:

"Når selv LO-lederen ber regjeringen tenke nytt om formuesskatten, skyldes det de uønskede effektene denne skatten har. Formuesskatt på arbeidskapital i næringslivet presser eierne til å ta penger ut av virksomhetene for å betale skatt. Er formuen likvid, kan dette løses. Men eier du et privat firma er utfordringen større, særlig i de årene firmaet ikke tjener penger. Skatt på formue må betales enten du taper eller tjener penger på driften. Formuesskatten kan presse eierne til å selge seg ut. Samtidig gjør skatten det dyrere å investere i Norge enn i utlandet."

Det er kanskje påfallende, noe Thorbjørn Røe Isaksen også har pekt på i bloggen sin, at Dagbladet ikke fant ut dette på egenhånd, men måtte vente til LO-lederen fant det ut først. Men det er uansett gledelig med slike erkjennelser, særlig når de er formulert så godt.

Jeg mener det er tre hovedargumenter for å fjerne formuesskatten. For det første er dette en skatt private norske eiere betaler, men som utenlandske eiere og staten slipper å betale. Det fører til en konkurransevridning av eierskapet. Er det noe vi ikke trenger så er det ordninger som  motvirker privat norsk eierskap. Målet må tvert imot være å stimulere flere privatpersoner til å starte nye bedrifter og få flere til å investere pengene i eksisterende bedrifter som skal vokse. Det bidrar til flere arbeidsplasser.

For de andre er formuesskatten en skatt man må betale uavhengig av om bedriften tjener penger. At overskudd skal beskattes tror jeg alle er enige om, men dette er en skatt som kreves inn også når man går med underskudd. Det gjør at mange eiere blir tvunget til å ta penger ut av virksomheten for å ha råd til å betale skatt. Gründere opplever at de må betale skatt lenge før bedriften tjener penger og at de må selge seg ned i en situasjon de egentlig burde investert mer penger i bedriften.

Og for det tredje er dette en skatteform som er særlig vanskelig for eiere av små og mellomstore bedrifter, eiere som slett ikke er spesielt rike. Abelias styreleder Terje Wold, som selv er gründer i en liten bedrift, skriver godt om dette på bloggen sin: 

"Denne skatteformen rammer først og fremst tusenvis av eiere av små- og mellomstore bedrifter spredt over hele landet. Skattleggingen av det som omtales som ”arbeidende kapital”, altså kapitalen som er bundet i bedriftene, er skatt på alt fra PC’er, traktorer og skiftenøkler til det bygget hvor virksomheten foregår. Ikke bare rammer den bedriftenes eiere, men også de ansatte. Det er altså en skatt på arbeidsplasser. Uheldig nok rammer denne skatten bedriftene enten de går med overskudd eller underskudd, hvert eneste år. Det er en skatt på allerede skattlagt kapital som dermed svekker sårt tiltrengt likviditet og egenkapital."

Jeg har gjennom flere år opplevd at ganske mange kommer og forteller hvor urettferdig og urimelig de opplever at formuesskatten er. Det er ikke folk som er spesielt rike, men gründere som har bygget opp og eier bedriften de jobber i og opplever at formuesskatten hindrer dem i gjøre det som er best for bedriften. Det er derfor grunn til å ønske denne nye debatten om hvordan vi skaper bedre rammebetingelser for eierskap velkommen.