Boken om statsbudsjettet

Om under en uke legger regjeringen frem sitt forslag til statsbudsjett for 2025. Da har det vært jobbet med i mange måneder, i regjeringen og i departementene, og ofte med god hjelp fra underliggende etater til å utforme satsinger og endringer. 

Men hva står egentlig i et statsbudsjett?  Hvordan finner man frem i den store bunken med dokumenter? Og hvordan foregår egentlig dette arbeidet, først i regjeringen og så i Stortinget? Er det lover og regningslinjer som styrer hvordan et statsbudsjett må utformes?

Det er sikkert flere som kan ha behov for litt kunnskap om disse spørsmålene, enten de skal bidra på jobben med å finne ut av hvordan virksomheten deres påvirkes av statsbudsjettet, eller bare vil imponere i et familieselskap eller en kveld på byen.

En ny bok som rett og slett heter "Boken om statsbudsjettet" er et godt svar på denne utfordringen med hjelp til å finne frem. Jeg tror den kan fungere både for folk som trenger litt generell innføring om hva de finner hvor, og hvorfor, i statsbudsjettet. Men den går såpass grundig til verks i avansert budsjett-nerding at de som allerede kan mye vil finne mye nyttig. Dette en god gjenoppfrisking av kunnskapene, også for oss som både har vært med på å lage noen statsbudsjetter, og kommentert budsjetter lagt frem av andre.

Erfarne forfattere

Bokens forfattere har solid bakgrunn for å skrive om statsbudsjettets tilblivelse. Jørgen Næsje var statssekretær i Finansdepartement i seks år, og har hjulpet Siv Jensen i arbeidet med å lage alle hennes statsbudsjetter, og før det var han finanspolitisk rådgiver på Stortinget der han hjalp FrP med å lage alternative budsjetter. Og Halvor E. Sigurdsen har jobbet i mange år med næringsjuss i NHO og har også vært utreder i Høyesterett, forretningsadvokat og sekretær for finanskomiteen i Stortinget. Jeg har vært kolleger med begge, Jørgen som statssekretærkollega og Halvor da jeg ledet Abelia og han i NHO. De sendte meg et signert ekesplar av boken, noe som både er veldig hyggelig, men også viktig å gjøre oppmersom på her.

Boken er gul og handler blant annet om "gul bok", som er fargen og kallenavnet på det dokumentet som innehoder selve vedtaksforslagene om inntekter og utgifter i statsbudsjettet. Det egentlige navnet er Prop. 1 S. Hva skiller dette dokumentet fra dokumentet som kommer samtidig og som heter Meld 1. S. Nasjonalbudsjettet? Vel, det er denne type faktakunnskap som gjør det svært nyttig å lese denne boken, så slipper man å kaste bort timer på å lete, eller til og med begå pinlige tabber ved å si at noe er glemt.

Boken er rydddig og pedagogisk. Den handler ikke så mye om politikken bak statsbudsjettet, eller den politiske debatten om statsbudsjettet, men om hva statsbudsjettet er, hvordan det blir til, i regjeringen og i Stortinget, og hvilke rammer, prosesser og reguleringer som legger føringer for et budsjettarbeid. Den gir også en god innføring i hvordan oljeinntekter håndteres, hvordan oljefondet er innrettet, og hvordan penger settes inn og tas ut derfra, og hva handlingsregelen handler om. Vi får også en innføring om hvordan statens lånetransaksjoner, såkalte penger "under streken" foregår.

Viktige prinsipper

Boken begynner med det helt overornede, og beskriver statsbudsjettets rolle når det gjelder å fastsette statens utgifter og inntekter, forholdet til grunnloven, hvordan det er inndelig i programområder, kapitler og poster. Boken går også igjennom noen prinsipper som regulerer hvordan man budsjetterer i Norge: fullstendighetsprinsippet, ettårsprinsippet, kontantprinsippet og bruttoprinsippet (noen statlige virksomheter er nettopbudsjetterte, men de fleste må budsjettere både inntekter og utgifter fullt ut). Det må også gjøres rede for begrunnelser for forslagene og det må redegjøres for fremtidige forpliktelser.

Av og til klager tilsynelatende godt informerte folk over at det ikke følger med penger når en regjering legger frem en stortingemelding eller en handlingsplan. Men det ville jo blitt veldig galt om kunne bevilge penger gjennom alle mulige ulike prosesser, uten å gjøre en samlet prioritering. Statsbudsjettet sørger for den nødvenidge helheten og oversikten over alle inntekter og utgifter. 

Deretter går forfatterne løs på den interessante beskrivelsen av hvordan et statsbudsjett blir til, både i regjeringen og deretter i Stortinget. Den politiske og faglige prosessen som starter på høsten med en budsjettstrategikonferanse i regjereringen for budsjettet som kommer om litt over et år (dette skjer omtrent samtdig som neste års budsjett ferdigbehandles i Stortinget). Det er med andre ord alltid et budsjettarbeid i gang i regjeringen. 

Boken går igjennom kuttforslag og satsingsforlag, områdegjennomganger, marskonferase og augustkonferanse, frem til "budsjettlekkasjer" av gladsaker i ukene føre fremleggelsen  og finanstale i Stortinget. En bruksanvisning om statsbudsjettes ulike dokumenter fra regjeringen har fått et eget kapittel, som beskriver hva de ulike dokumentene handler om og hvorfor de har navnene de har og er nummerert slik de er, og hva som står hvor. Ikke alt virker like logisk, men det har sin forklaring.

Stortingets tur 

Så er det en grundig gjennomgang om hva som skjer fra finansministeren kommer til Stortinget, holder sin finanstale og overleverer alle dokumentene til presidenten, og videre inn i Storingsbehandlingen i Finanskomieteen og i fagkomiteene, med åpne høringer, frem til endelig vedtatt budsjett. Denne delen av boken er særlig opptatt av to ting: For det første hvordan Stortinget vedtar rammer for inntekter og utgifter først, og dermed legger sterke rammer på sin egen handlefrihet videre i prosessen. Og for det andre hvordan regjeringen skaffer flertall for budsjettet sitt gjennom forhandlinger om en budsjettavtale som dekker alt, ofte med noen faste samarbeidspartnere. Disse to tingene henger tett sammen. Det er i realiteten denne budsjettavtalen som avgjør hvordan neste års statsbudsjett vil bli. 

Og alt dette legger naturligvis sterke føringer for hva og når det er mulig å påvirke statsbudsjettets innhold utenfra. Det bør man helst gjøre i god tid før regjeringen ligger frem sitt forslag for Stortinget, og egentlig helst før marskonferansen. Og har man tro på at man skal påvirke Stortingets behandling må det skje ved å påvirke noen som forhandler budsjettavtale med en mindretallsregjering. Andre dører er stengt. Men mange synes jo det er gøy å være med på høringer, og kanskje kan man så noen frø til ideer som kan blomstre i et fremtidig budsjett.

Så avslutter boken med å gå igjennom en del ting som likevel ikke avgjøres endelig i statsbudsjettet. De viktigste av disse er to budsjettrevisjoner som skjer undeveis i budsjettåret, i et revidert budsjett sent på våren og i en nysaldering sent på høsten, der det egentlig bare skal justeres for uforutsette ting, men der det ikke er samme formelle begresninger i form av inntektsrammer og utgiftsrammer som i hovedbehandlingen av statsbudsjettet. Det kan potensielt føre til store endringer i det som var planlagt. Noen ganger er det lurt, som i en pandemi. Andre ganger kan det oppmuntre til uansvarlighet på utgiftssiden. Boken gjør en god jobb når det gjelder å beskrive i tekst og tabeller hvordan politiske avtaler har flyttet på penger, både i statsbudsjettbehandlingen og i de to revisjonene.

Boken anbefales varmt som en innføring og et oppslagsverk for alle som trenger kunnskap om, eller er nysgjerrig på, hva et statsbudsjett er og hvordan det blir til. Den kan bestilles på nett på bokenomstatsbudsjettet.com

Noen tanker om Tyskland

I forrige uke var jeg med på Berlinseminaret. Som en del av arrangørteamet i  Halogen, delvis som møteleder, og også som deltager. Vi arrangerte Berlinseminaret for første gang i fjor, som en slags europeisk versjon av Washingtonseminaret, i erkjennelsen av at Norge er stadig mer avhengig av prosesser og beslutinger tatt i EU og i Tyskland.

Det er trenger ikke være noe galt i å være innvevd i og avhengig av beslutinger tatt andre steder. Tvert imot er det en god ting at land som deler verdier og holdninger også samarbeider tett om handel, energi, forsvar og sikkerhet. Det er også en god ting, ikke minst for små land, å unngå en alles kamp mot alle. Men skal det gå bra, krever det at vi forstår og har kunnskap om de vi blir mer avhenige av, slik reklamen for Berlinseminaret slo fast på forhånd:

"Jobber du med eksport, sikkerhet og forsvar, eller miljø, klima og energi? Trenger du innsikt om geopolitikk, ny-populisme og cybersikkerhet? Bruk fire dager i Berlin sammen med andre høykompetente deltakere. Kom hjem med kunnskaper om det som skjer i Europa, og spesielt Tyskland akkurat nå. Berlinseminaret er for deg som er interessert i politikk, handel, kultur og trender. Vi skal ta deg med på baksiden og innsiden av beslutningsprosessene, den fargerike Berlin-kulturen og la deg møte mennesker og beslutningstakere som påvirker oss hver eneste dag."

Både det mangfoldige programmet og delegasjonen fra norsk næringsliv og samfunsliv levde opp til forhåndsreklamen. Og det er imponerende hvordan man stiller opp med innledere og samtalepartnere på høyt nivå fra tysk offenlig sektor, nærings- og samfunnsliv når en norsk delegasjon kommer på besøk. Tyskland samarbeider med mange land, men det er ikke tull at de er veldig opptatt av å pleie nære forbindelser med Norge.

Så må det også nevnes at stemningen ikke er direkte euroforisk i Tyskland for tiden, hverken når det gjelder den sikkherhetspolitiske situasjonen, den økonomiske utviklingen eller den innenrikspolitiske utviklingen, med tre delstatsvalg nå i september der ekstreme partier til høyre og til venstre ble valgets vinnere. Om nøyaktig et år er det et nasjonalt valg i Tyskland, der dagens regjering kan gå på et braknederlag. Allerede i høst er det et valg i USA som kan føre til et enda større behov for at Tyskland tar en tydeligere lederolle i Europa, noe de har vært tilbakeholdne med å gjøre, og ikke gleder seg over, men erkjenner at de må ta.

Noen forhold jeg synes kom veldig tydelig frem i løpet av uken, og som jeg tenker vi gjør lurt å ta inn over oss i Norge, er at:

• Man kan ikke forstå Tyskland uten å forstå delstatenes rolle og betydning innenfor det føderale styret. Vi besøkte Hamburgs "ambassade" i Berlin der de er svært bevisste på egne interesser. Og veldig orientert mot Nordsjøen og Norden. For norsk næringsliv er det viktig å forstå både hvilke muligheter og hvilke utfordinger for politiske beslutnignprosesser som ligger i å ha sterke delstater,
• EUs, og ikke minst Ursula von der Leyens posisjon, er blitt sterkere enn før. Vi hadde et svært god samtale om energi, miljø og og sikkerhetspolitikk på EU kommisjonens representasjon i Berlin, i et bygg de deler med EU-parlamentets representasjon. Norsk utenforskap i EU gjør det ikke lettere for oss, men det gjør det ekstra viktig å et godt samarbeid med Tyskland og andre EU-medlemmer vi har felles interesser med.
• Det vi har lært å kjenne som "det grønne skiftet" og "new green deal" endret på retorikken, og også på innretningen, Det handler om vekst og arbeidsplasser også, og er langt sterkere koblet sammen med behovet for innovasjon, omstilling og økonomisk vekst. Bekymringen for at Europa blir frakjørt av Kina og USA er sterk. Europa trenger industrielle lokomotiver inenfor fremvoksende næringer. Problemt er at det ikke noe ønske om å en skadelig subsidiekonkurranse som alle risikerer å tape på. 
• Forsvar og sikkerhet vil legge beslag på en større del av offentlige budsjetter fremover. Samtidig er det behov for å investere i infrastruktur for fornybar energiproduksjon i form av rørsystemer for hydrogen- og CO2-transport. Det er også store velferdsutfordringer som må løses. Kampen om budsjettene bli mer tilspisset og behovet for flere felleseuropeiske satsninger, blant annet innenfor forsvarssystemer, øker. Det gir både muligheter og utfordringer for norsk industri.

Det som uansett er helt sikkert er at behovet for innsikt i hva som skjer i Tyskland og i EU i hvert fall ikke blir mindre i tiden som kommer.At Berlinseminaret vil komme tilbake i nye utgaver, til glede for de som trenger et hyggelig og nytting kunnskapsløft, er temmelig sikkert.

De politiske partienes inntekter

I 2023 hadde de politiske partiene inntekter på 866,5 millioner kroner, ifølge den siste statistikken over partifinansiering fra Statitisk Sentralbyrå (SSB).  

Det kommer stadig oppslag i media om bidrag fra privatpersoner til de politiske partiene, og at de kan utgjøre et demokratisk problem. Men hvor stor andel av finansieringen av partier kommer egentlig fra private givere? Og hvor stor andel av partienes inntekter kommer fra inntektene partiene klarer å få inn selv, i form av medlemskontingenter? Kanskje er det tvert imot slik at probleet er at partiene er blitt for avhengige av inntekter fra staten, og få for lite inntekter fra private gaver og fra medlemmene?

SSB kan fortelle oss at av de litt over 866 millionene i inntekter kommer 455,4 milloner fra staten. Tar man med alle offentlge inntekter til de pollitiske partiene er de på 539,5 millioner kroner, eller hele 62 prosent. Partienes egne inntekter er på 183,6 millonner kroner, eller 21 prosent. Av dette er 71,2 millioner kroner kontingenger som medlemmene betaler, eller 8.9 prosent. Ikke veldig imponerende. '

Og så er de private bidragene til parteine 143,4 millioner kroner, eller 16,9 prosent. Av dette er 42 millioner, eller 4,8 prosent, bidra fra privatpersoner. 32 milloner, eller 3,7 prosent, er bidrag fra foretak. Mens 29 millioner, eller 3,3 prosent, er bidrag fra organisasjoner i arbeidslivet. Ikke noe avv dette er spesielt imponerende tall. Og man kan jo lure på om det største problemet er at privatpersoner gir penger til de politiske partienes aktiviteter, eller at det største problemet er at folk ikke gir mer til partiene? Det er jo ikke akkurat noen fare for å privatpersoner eller bedrifter er i ferd med å ta over finansieringen av de demokratiske prosessene i Norge.

Nårr det gjelder hvilke partier som mottar mest penger, så er Arbeiderpartiet og Høyre litt foran de andre. Arbeiderpartiet mottok 222,8 millioner kroner i 2023. Av dette kom 20.5 millioner fra organisasjoner i arbeidslvet og 4.7 millioner fra privatpersoner. Høyre mottok 189, 7 milloner kroner. Av dette kom 1,6 milloner fra organisasjoner i arbeidslivet, 7,9 milloner fra privatpersoner og 21,8 milloner fra kommersielle foretak. 

Flere ansatte i statsforvaltningen

Eser statsforvaltningen ut? Hvor mange ansatte er det i statlig forvaltning, og hvordan defineres den egentlig? Hvordan har det utvilket seg siden i fjor, og gjennom de siste årene? Og hvorfor har antall ansatte i departementene begynt å øke igjen, etter flere års nedgang?

Dette er et interessant område å utforske, og heldigvis slipper man å synse i vei offentlige sektors vekst uten faktagrunnlag. Hvert år kommer Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) med et notat som beskriver status. Årets versjon heter "Utviklingen i antall ansatte i statsforvaltningen 2022-23" og er på høyst overkommelige 30 sider tekst, tabeller og grafer.

Hvor mange er det totalt?

Hvor mange ansatte er det i statsforvaltningen totalt, hva regnes med og hva regnes ikke med, og hvor mange er det nå sammenlignet med før? For å ta det i tur og orden så var det i 2023 i alt 174 781 arbeidsforhold i statsforvaltningen, en økning på 578 fra 2022. Av disse er det 4549 ansatte i departementene, en økning på 65 fra 2022. Resten, 170 232 arbeidsforhold, er i "underliggende virksomheter", det vil si både sentrale direktorater, regionale ledd i direktoretene, og en helt del operative virksomheter som ligger under departementene, som Politiet, Forsvaret og alle universitetene.

Det er store forsjeller mellom de ulike departementsområdene når det gjelder antall arbeidsforhold. En tredel (32,6 prosent) av arbeisforholdene er under Kunnskapsdepartementet og 95 prosent av disse er ansatte ved universiteter og høgskoler. Justisdepartementet står for 17 prosent av arbeidsforholdene, og to tredeler av disse er i Politiet. Områder under Energi-, Klima og miljø-, Kultur-, Utenriks- og Landbruk og matdepartementet utgjør alle under 2 prosent av det totale antall arbeidsforhold.

Litt om hva som ikke er med

Så vil noen kanskje lure på hvordan virksomheter under Helse- og omsorgsdepartmentet bare kan utgjøre 2.2 prosent av antall arbeidsforhold i statsforvaltningen når helse- og omsorgssektoren genrelt og sykehussektoren spesielt, er så fryktelig stor? Vel, det har med to ting å gjøre. For det første ligger mye av dette ansvaret, for eksempel for eldreomsorg, hos ansatte i kommunene, ikke i staten, slik det også er med mange andre offentlige tjenester. Og for det andre er den delen av helsetjenestene staten har ansvar for: sykehusene og den øvrige spesialisthelsetjenesten, organisert som helseforetak, det vil si gjennom statlig eide selskaper med egne styrer, og ikke som underliggende organer som er styrt direkte fra departementet. I helseforetakene jobber det over 130 000 statsansatte som ikke regnes med som en del av statsforvaltningen.

Det betyr at mens universitetsprofessorer og politifolk er med i tallene, så er leger og sykepleiere på sykehus ikke med. Ansatte i Forskningsrådet er med, mens ansatte i Innovasjon Norge (selskap) er ikke med. Statens vegvesen er med, mens Avinor og BaneNor ikke er med. Ansatte i den statlige delen av NAV er med, men ikke den kommunale. Og det behøver ikke være noe stort problem så lenge man er klar over at det er slik, og at man sammenligner like ting likt.

Utviklingen over tid

Antallet arbeidsforhold i statsforvaltningen øker jevnt og trutt, men det er vanskelig å si at det er noen eksplosjon. En av grafene i rapporten viser at det var omkring 157 000 arbeidsforhold i underliggende virksomehter i 2017, mens det i 2023 var 170 232. De fleste større økningene det siste året lar seg forklare i form av politiske prioriteringer som er gjort. Det er spesielt forsvar og politi som har økt fra 2022 til 2023, i følge rapporten, men også av mer uforklarte grunner Universitetet i Oslo (UiO): 

"Forsvaret, UiO og Politiet har størst økning i antall arbeidsforhold fra 2022 til 2023, både når vi justerer for omorganiseringer og når vi ikke gjør det. Forsvaret økte med 466 arbeidsforhold. Ifølge Forsvaret var endret arbeidsmengde innenfor nåværende oppgaveportefølje og endring i oppgaveporteføljen de viktigste årsakene til økningen. UiO oppgir endring i oppgaveporteføljen og endret oppgaveløsning i administrasjonen som de viktigste årsakene til økningen. De kommenterer i tillegg at de har hatt økt eksternfinansiert virksomhet. Veksten er på 166 arbeidsforhold. Til slutt har Politiet hatt en vekst på 106 arbeidsforhold. De viser til vakanser/naturlige svingninger som viktigste årsak til økningen."

Det som kan være vanskeligere å forstå er hvorfor det ikke synker mer på områder som ikke er prioritert, eller der det burde være mulig å hente ut effektiviseringsgevinster fra mer digitale og automatiserte prosesser. Men noen av etatene viser til slike gevinster, med Skatteetaten i spissen. En viss nedgang etter covid-veksten burde det også være, og rapporten nevner noen slike effekter, og trekker frem NAV som en etat som har hatt en slik omstilling, først opp, og sa ned igjen.

Både når vi ser på justerte og ikke-justerte tall er det NAV, FHI og Skatteetaten som har størst reduksjon i antall arbeidsforhold. NAV har hatt størst nedgang med 743 arbeidsforhold. De oppgir covid-19 og vakanser/naturlige svingninger som de viktigste årsakene til nedgangen. I fritekstfeltet utdyper de at reduksjonen har sin hovedårsak i at etaten fikk ekstra midlertidige budsjettmidler som følge av covid-19, og at 600 av disse arbeidsforholdene ble redusert i perioden 2022-2023. FHI har nest størst reduksjon på 147 arbeidsforhold. De oppgir «andre årsaker» som viktigste årsak til nedgang, og spesifiserer at nedbemanning er grunnen til reduksjonen. De angir også vakanser/naturlige svingninger og endring i oppgaveporteføljen blant de viktigste årsakene til nedgangen. Skatteetaten har den tredje største nedgangen, på 111 arbeidsforhold. De oppgir effektivisering som viktigste årsak til nedgangen og kommenter at reduksjonen knyttes til gevinstrealisering som følge av digitalisering og automatisering."

Hva med departementene?

En ting det ikke er så enkelt å forstå er hvorfor det blir flere ansatte i departementene igjen, etter litt nedgang i flere år. Det er så vidt jeg forstår ganske bred enighet om at departementene skal konsentrere seg om å være sekretariat for politisk ledelse, støtte opp om regjeringens arbeid, styre underliggende etater og generelt drive med strategi og prioriteringer i stort, mens operative ting legges ut i direktoratene. Da burde det bli færre ansatte over tid i departementene.

I følge tallene er det ikke slik. I 2016 var det i alt 4619 ansatte i departementene. Det gikk ned til 4443 ansatte i 2021. Så har det begynt å vokse igjen, opp til 4549 ansatte i 2023. Hvis det har en god forklaring, så finner vi den ikke her.

Modernisert lovverk om viderebruk av data

I etterkant av at Stortinget våren 2021 behandlet en stortingsmelding om "Data som ressurs - datadrevet økonomi og innovasjon", ble det satt ned et lovutvalg. Et utvalg som skulle vurdere om lovverket som regulerer tilgjengeliggjøring og gjenbruk av offentlige data er tilstrekkelig tilpasset dagens teknologi og behov. Om hvordan nye EU-lover skal tas inn i det norske lovverket. Og foreslå endringer der det trengs.

Et svært kompetent utvalg, med medlememr fra både offentlig og privat sektor, gode jurister, ledere i offentlig forvaltning og sterke teknologinavn, har nå kommet med sine anbefalinger i NOUen "Med lov skal data deles - Ny lovgivning om viderebruk av offentlige data". Det er en grundig og god utredning som foreslår ikke bare en, men to nye lover om viderebruk av offentlige data. 

Hensikten med det nye lovverket er å gi felles regler for hvordan offentlige virksomheter skal gjøre data tilgjengelig på en måte som skaper verdi for næringslivet og andre, og bidrar til et åpent og demokratisk samfunn.

Hvorfor skal egentlig offentlig sektors data deles og kunne gjenbrukes av andre? Her har prinsippet lenge vært at data er en verdifull ressurs, og når man har brukt samfunnets penger på å samle inn data og forvalte dem, så må andre også få tilgang til og kunne bruke disse dataene, enten det handler om geografi, vær, energi, miljø, eiendom eller transport. Og kanskje noen klarer å lage bedre tjenester og skape økonomiske vedier utover det myndighetene selv bruker dataene til. Innenfor rammen av personvern og sikkerhet, naturligvis.

Forslaget innebærer også at Norge gjenomfører flere EU-rettsakter som skal legge til rette for viderebruk av data fra offentlige virksomheter: Åpne data-direktivet (EU) 2019/1024, med gjennomføringsforordningen om datasett med høy verdi (EU) 2023/138, og dataforvaltningsforordningen (EU) 2022/868. EU-kommisjonen har også pekt ut noe de omtaler som "high value datasets", som er dataområder som er særlig vikitige å dele og få tiltgang til i en datadrevet økonomi.

"The Regulation is set up under the Open Data Directive, which defines six categories of such high-value datasets: geospatial, earth observation and environment, meteorological, statistics, companies and mobility. This thematic range can be extended at a later stage to reflect technological and market developments. The datasets will be available in machine-readable format, via an Application Programming Interface and, where relevant, as bulk download."

En viktig del av utvalgets drøftig av hvordan vi får til dette på en bra måte i Norge, har vært om tilgjengeliggjøring og viderebruk av offetnlige data bør reguleres av offentlighetslova, et lovverk som er ment å regulere innbyggernes rett til innsyn i myndighetenes korrespondanse, dokumenter og saksbehandling. Eller om lovverket om bruk av data for å oppnå andre målsettinger, for eksempel tjenesteutvikling og innovasjon, hører hjemme et annet sted, som et separat lovverk. Utvalget har konkludert med at disse formålene er såvidt forskjellige, og måten datadelingen må håndteres på, er såvidt ulik at det best reguleres i ulike lover. De skriver:

"Hovedhensynet bak offentleglova er åpenhet og demokrati, og retten til å kontrollere offentlig forvaltnings virksomhet. Som et markedsinstrument hjemlet i traktatene om den europeiske unions virkeområde, handler de sentrale hensynene til direktivet bl. a om å stimulere til nyskaping og innovasjon. Dette perspektivet fanges i mindre grad opp i offentleglova. En rett til viderebruk bygger riktignok på forutsetningen om at opplysningene er innsynsberettigede, men viderebruk handler om mer enn innsynsberettiget data. Det at dataforvaltningsforordningen regulerer viderebruk av beskyttede data er et eksempel på dette. I tillegg gjelder retten til viderebruk der offentlige virksomheter tilgjengeliggjør data på eget initiativ."

Så gjør også utvlaget en viktig jobb når det gjelder å oppdatere ord og begreper slik at språkbruken blir forståelig og treffer det som er dagens teknologier og løsninger for å sikre innsyn og viderebruk. Når  det er to lover som foreslås er det fordi en ene gjelder det som allerede i utgangspunktet er definert som data som skal være åpne og tilgjengelige, mens den andre gjelder regler og prosedyrer for data som i utgangspunktet ikke er åpne og tilgjengelige, av ulike grunner, men der det trengs lovregler for å fastsette hvordan de som skal ha tilgang skal få det.

NOUen er på over 250 sider, og jeg skal ikke omtale alt den handler om, men jeg vil trekke frem drøftingen som gjøres om hvordan statens tilsynsvirksomhet bør innrettes fremover for å sikre at offentlige etater i staten og kommunene faktisk følger loven. Jeg blogget om dette også for noen dager siden i forbidelse med at det også i forbindelse med EUs nye lovverk om kunstig intelligens også er et behov for å peke ut en koordinerende tilsynsrolle på nasjonalt nivå. Det samme gjelder også andre av EUs nye lovverk om digitale tjenester. Her har videreubruksutvalget tatt til orde for at de nye foreslåtte lovene, og behovet for tilhørende nye tilsynsroller, må sees i sammenheng på tvers av de ulike regelverkene som berører data og digitalisering, slik at vi ikke får en ytterligere tilsynsfragmentering. Vi må bruker anledningen til å sortere og forenkle. De skriver at:

"Utvalget anbefaler at Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet gjennomfører en mer helhetlig gjennomgang av den nasjonale tilsynsorganiseringen på det digitale området i lys av endrede og nye krav fra EU. Formålet med gjennomgangen bør være å vurdere alternative modeller for organisering, der ett av alternativene er etableringen av et nasjonalt tilsyn på det digitale området."

Her er det også grunn til å minne om at det er fremmet noen andre viktige lovforslag for å modernisere og tilpasse sentrale lover i forvaltningen til dagens mer digitale arbeidsformer. Et utvlag la frem et forslag om en ny arkivlov i 2019, en lov som regulerer forhold som plikt til jornalføring og arkivering av korrespondanse og dokumenter i det offentlige. Hvordan skal det foregå når dokumenter og brev ikke lenger er det de var? Og så kom det et lovforslag fra et forvaltningslovutvalg til ny Forvaltningslov, også dette i 2019. Men ingen av disse lovene er lagt frem for Stortinget til vedtak. Og nå kommer viderebruksutvalget med enda en ny og modernisert lovgivning, som henger tett sammen med de to andre, men vi risikerer at det også her at det blir med forslagene. 

Denne mangelen på moderniseringen av lovverket er et hinder for videre effektivisering og digitalisering av prosessene i forvaltningen, og også en hindring for en mer aktiv politikk for viderebruk av data. Vi får håpe digitaliseringensministren snart leverer digitaliseringsstrategien som ble lovet at skulle vær ferdig før sommeren. Men en ny stratetgi hjelper ikke dersom lovverket som regulerere bruk av digitale arbeidsprosesser ikke henger med. Vi får håpe regjeringen bruker den siste tiden den har igjen til å få frem de nødvendidge lovproposisjonene til Stortinget, slik at det i hvert fall kan vedtas og tre i kraft fra 2026.

Tysk politikk, europeisk sikkerhet - og Berlinseminaret 2024

Søylediagrammet til høye viser valgresultatet i delstaten Thüringen i det østlige Tysland på søndag. De tre regjeringspartiene SPD, Grüne og FDP fikk til sammen fikk 10,4 prosent av stemmene. Bare SPD klarte sperregrensen på fem prosent.  Det store sentrum-høyre partiet CDU gjorde det litt bedre, og fikk 23,6 prosent av stemmene. Det meste av resten, langt over 60 prosent av stemmene gikk til en nokså dyster kombinasjon av høyreekstreme og venstreekstreme populistpartier. 

Det høyrepopulistiske AfD er så ekstreme at de sliter med å finne samarbeidspartnere i både Tyskland og i EU-parlamentet. Men i sin innvandringsmotstand og Russland-sympatier, har de noen sammenfallende synspunkter med den vestrepopulistiske nyskapingen BSW, den parlametariske kommunistveteran Sahra Wagenknechts nye partiprosjekt. Hun er gift med Oskar Lafontaine, som noen vil huske var SPD-leder og tapte det første all-tyske forbundsdagsvalget siden 1930-tallet i 1990, og senere meldte overgang til Linke, i et forsøk på å modernisere venstresosialismen. Han har blitt 80 år, men hans kone Sahra har blitt valgvinner ved å kombinere venstresosialisme med anti-woke, anti-innvandring and anti-Ukraina.

Valgresultatene i Thüringen og Sachsen

Valgene på søndag foregikk i Thüringen, med 2,1 millioner innbyggere, og i Sachsen, med omtrent dobbelt så mange innbyggere. Begge ligger i det gamle DDR. I Brandenburg, litt lenger nord, er det delstatsvalg i slutten av september. Der har SPD en sterkere posisjon, men det er grunn til å tro at valgresultatet vil likne. Valget i Thüringen var mest ekstremt. AfD ble klart største parti, med 32,8 prosent, en fremgang på 9,4 prosentpoeng. Den andre store endringen var at BSW, venstresiden som er negativ til innvandring, fikk 15,8 prosent, mens Linke, den gamle venstresiden, som var klar valgvinner i Thüringen forrige gang, gikk tilbake 17,9 prosent. Både Grüne og FDP falt under sprerregrensen. CDU fikk litt fram, til 23,6 prosent, og SPD litt tilbake, men endringene for de etablerte nasjonale partiene var egentlig ganske små denne gangen.

I Sachsen, delstaten der Leipzig og Dresden ligger, er CDU fortsatt det største partiet etter valget med 31.9 prosent oppslutning, mens AfD fikk 30,6 prosent,  en fremgang på 3,1 prosentpoeng. Velgerovergangen mellom Linke og BSW er litt mer moderate her. BSW som stilte for første gang fikk 11,8 prosent.  Linke fikk 4,5 prosent, og gikk tilbake 5,9 prosentpoeng. Egentlig under sperregrensen, men de reddet seg på å vinne noen direktemandater. SPD fikk 7,3 prosent, mens Grüne såvidt klarte sperregrensen. 

Hvem skal egentlig styre disse to delstatene når AfD har fått over 30 prosent oppslutning i begge, men ingen andre vil samarbeide med dem? Må CDU og BSW, politiske motpoler langs stort sett alle dimensjoner, samarbeide fordi de er de eneste andre partiene men noen velgeroppslutning av betydning? Det blir en temmelig bisarr koalisjon.

Dra til Berlin for å lære mer om det nye Europa

Denne politiske situasjonen i Tyskland er en viktig del av bakteppet når vi skal forstå den nye situasjonen Europa, og det som vil påvirke norsk sikkerhespolitikk, handelspolitikk og energi- og miljøpolitikk i årene som kommer. Til neste år er det et nasjonalt valg i Tyskland som vil bli svært viktig for EUs videre utvikling som pådriver for det grønne skiftet, for EU som sikkerhetspolitisk fellesskap og mye annet. Og minst like viktig for Europa er presidentvalget i USA i november i år, som kan bli avgjørende for både det økonomiske og forsvarspolitiske samarbeidet, i en kritisk tid. 

Det er mye som står på spill nå, både når det gjelder klimamålene og energiomstillingen, oppslutningen om liberale og demokratiske verdier, støtten til en åpen og regelstyrt handel, og viljen og evnen til å støtte Ukrainas forsvarskamp, Stadig flere av premissene for hvordan dette kan gå legges i Tyskland, og i Berlin. I Norge har vi historisk vært mer opptatt av USA og Washington, og vi har en imponerende tetthet av USA-eksperter. I årene som kommer må vi øke Tysklands-kompetansen i hos politikere, i offentlig forvaltning og i næringslivet fordi vi er så avhengige av at det går bra i Tyskland og i EU.

Berlinseminaret 2024

Berlinseminaret foregår 17-20. september, og er en fantastisk anledning til å få oppgradert kunnskapen om europeisk sikkerhetspolitikk, energi- og miljøpolitikk, transatlantisk samarbeid, Norges forhold til Tyskland og Tysklands partipolitiske  landskap og aktører. Deltakerne er en veldig  bra gruppe folk fra næringsliv og organisasjonsliv i Norge. Arrangører er Halogen og Retoringdal som har satt sammen et veldig bra program. Og det er fortstatt mulig å melde seg på hvis man er rask.  

Her er noen av høydepunktene:

• Tirsdag: Program på den norske ambassaden. De mest sentrale problemstillingene i forholdet mellolm Norge og Tyskland. Besøk på Il Kino i Neukölln. Program der med Lotta Lundberg, Torgrim Eggen og tidligere ambassadør Dr Axel Berg
• Onsdag: Forsighting som verktøy for å være bedre forberedt på mer usikre tider i Europa. Scenarier for sikkerhetspolitikk og bærekraftig offentlige forvaltning. Den nye geopolitikken. Hvordan blir fremtiden for det transatlantiske samarbeidet?
• Torsdag: Tysk politikk og forbundsdagsvalget i 2025. Hva kjennetegner de populistiske fløypartiene til høyre og til venstre, og hva blir deres rolle fremover? EU og det grønne skiftet. Den nye energipolitikken og Norges utfordringer. På kvelden blir det omvisning og konsert på Berlinfilharmonien.
• Fredag: Europeisk sikkerhetspolitkk. Tyskland, USA og Norge, og det nye trusselbildet. 

Lenke til programmet ligger her.

Skogvolumet i Norge øker

Statisktisk sentralbyrå har statistikk for det meste, også statistikk som forteller hvor mye skog vi har i Norge. Både hvor mye av arealet som er dekket av skog, og hvor mye kubikkmasse produktiv skog det er. Det er jo nyttig å vite om det blir mer eller mindre, for eksempel, hvis man havner i en diskusjon om nedbygging av natur.

Omkring 38 prosent av Norges areal er dekket av skog. Det er omkring tre ganger så mye areal som  det var for 100 år siden, Til sammenligning er 3,5 prosent jordbruksareal og 1,7 prosent av  arealet som er bebygd. i Norge. Resten er ferskvann, fjell, myr og det som i statistikken heter "åpen fastmark", som det er mye av i Norge (36 prosent).

Når det gjelder den produktive skogen, og hvor mye det utgjør målt i kubikkmeter så viser grafen over at det stadig øker. Vi har i følge SSB passert en milliard kubikkmeter. De skriver:

"Tall fra Landsskogtakseringen for perioden 2019-2023 viser at den stående kubikkmassen, som er stammevolumet av de stående trærne i skogen, ugjør 1,005 milliarder kubikkmeter. I løpet av de siste ti årene har samlet stående volum økt med 10 prosent. Stående volum på produktiv skogbruksmark utgjør 880 millioner kubikkmeter."

Av det produktive skogarealet er 3 500 kvadratkilometer vernet. Det er 4,1 prosent av arealet. En annen interessant opplysning i SSBs artikkel er at skogen tar opp 38 prosent av Norges samlede karbonutlipp, men at dette har gått litt ned de siste årene, SSB skriver at:

"Norske skoger hadde et opptak av CO2-ekvivalenter på 17,9 millioner tonn i 2022, viser tall fra Miljødirektoratet. Til sammenlikning ble det i 2023 i alt sluppet ut 46,6 millioner tonn CO2-ekvivalenter i Norge, viser statistikken Utslipp til luft. Opptaket av klimagasser i skog har gått ned de siste årene. Det skyldes i hovedsak at det har blitt mer gammel skog, økt hogst og større forekomst av tørre og døde trær."

Gamle og nye tilsynsfloker

Hvor mange tilsynsorganer trenger vi i Norge? Har de en fornuftig arbeidsdeling seg imellom, eller er det mangelfull koordinering og overlappende nedslagsfelt, og dermed unødige administrative byder for virksomhetene det drives tilsyn med? Som i først og fremst er private bedrifter og kommuner.

Spørsmålet blir jevnlig aktualisert når man finner nye områder det skal drives tilsyn med. I forrige uke i form av en ny rapport fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) som drøfter hvor ansvaret for tilsyn etter EUs forordning for kunstig intelligens skal plasseres i staten, og det drøftes fire ulike alternativer i rapporten. Spørsmålet i dette tilfellet er ikke om det være tilsyn, det er vi forplitktet til av EUs AI-act, men om det må etableres et nytt tilsyn, eller om vi kan bruke noe vi allerede har, som Datatilsynet, Digitaliseringdirektoratet eller Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom).

For noen år siden var det en liknende runde om hvor ansvaret for tilsyn med universell utforming av publikumsrettede digitale tjenester skulle plasseres, som endte opp som et nytt UU-tilsyn inne i Digitaliseringsdirektoratet. Og da det for noen år siden var enighet om at noen burde føre tilyn med skolene og kommunene som eier dem, for å påse at de gjør jobben sin når det gjelder å reagere på mobbing, så ble ansvaret lagt til Utdanningsdirektoratets regionale ledd, som er Statsforvalterne.

Hvor mange tilsyn er det egentig i Norge? Den eneste Stortingsmeldingen jeg vet om som har drøftet hva som er en hensiktmessig tilsynsstruktur heter "Om statlige tilsyn" og kom i 2003, ble lagt fram av Arbeids- og administrasjonsminister Victor Norman. Den gikk igjennom prinsipper, avgrensninger, anvar og roller, og foreslo også flere organisatoriske endringer. Stortingsmeldingen åpner med å slå fast at det da var nær 40 statlige tilsynsorganer i Norge. Meldingen tok for seg hele listen av statlige tilsyn og statlige etater med tilsynsfunksjoner som en del oppgavene, på tvers av alle sektorer, og førte til noen sammenslåinger, endringer av mandater og, ikke minst, relokaliseringer. Noen forsvant inn i andre tilsyn på den tiden (f.eks Taubanetilsynet, Edemetallkontrollen og Park- og tivolitilsynet) og noen nye tilsyn kom til som et resultat av sammenslåinger (f. eks Direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap (DSB) og Nokut). 

80 statlige etater med tilsynsoppgaver

I 2021 var jeg med på å lansere en felles datadelingsplattfrom, Tilda, for samordning og effektivisering av tilsyn. Da ble det slått fast at vi var kommet opp i 80 statlige etater som utfører tilsynsvirksomhet. Nå er det ikke sikkert at det innebærer en fordobling fra 2003, for noe av dette er nok avgrensede tilsynoppgaver innenfor en større etat, men det er ingen tvil om at det har vært en vekst både i antal organer og i volumet på tilsynsaktivieten. Bare for restaurantvirksomheter var det snakk om 16 ulike tilsynsorganer man må forholde seg til, i følge dette oppslaget i Finansavisen der Nikolai Astrup og Thorbjørn Røe Isaksen skrøt av hvordan datadeling i Tilda skal bidra til å effektivisere og forenkle kraftig for næringslivet. 

Dessverre ble ikke Tilda den suksessen som ble forespeilet dengang. Statlige etater er gjerne positive til å bruke andres data når det kan efffektivisere egen virksomhet, men de er ikke like begeistret for å dele sine egne data med andre, og på den måten forenkle hverdagen for næringsliv og kommuner. Riksrevisjonen har beskrevet dette i en leseverdig rapport om deling av data i staten som kom i november 2023.

Dette er en god illustrasjon på samordnings- og effektiviseringsutfordringer i statlig tilsynsvirksomehet som ser ut til å vokse i omfang, men som ikke helt får til å hente ut gevinster fra samarbeid, samordning og datadeling. Jeg tror de færreste av oss vil fjerne statlige tilsyn helt. Vi skjønner at det må drives tilsyn med om biler og russebusser er sikre, legemidler er trygge, sykehjemmene drives forvarlig, byggeplasser er sikre, flyene er trygge å fly med, offentlige bygg er brannsikret eller skoler driver forsvarlig undervisning. 

Selv de som roper opp om at det er for mye tilsyn kan plutselig finne ut at forbrukere må beskyttes enda bedre mot farlige produkter eller bakterier i næringsmiddelindustri eller på restaurantkjøkken. Desuten liker vi at de kriminelle i arbeidslivet blir tatt, slik at det lønner seg å være lovlydig og seriøs. Det vi ikke liker er at det er de lovlydige og seriøse som rammes av en strie strøm av kontroller og rapporteringskrav, som de kriminelle ikke bryr seg om.

Derfor er det behov for å utnytte digitaliserings muligheter til å ikke kontrollere og rapportere det samme flere ganger, koordinere kalendere, slik at man ikke får besøk av et nytt tilsyn hver dag med mange av de samme spørsmålene, og en prioritering av hva som er viktigst på tvers av sektorer og tilsynsorganer. Og vi må sørge for at det ikke blir opprettet et nytt tilsyn for hver nye utfordring som nye teknologier eller nye tjenester skaper, men prøve å plassere likeartede oppgaver sammen, slik stortingsmeldingen i 2003 la opp til.

Digitaliseringen gir nye tilsynsfloker

En del av utfordringene med tilsynsoverlapp skyldes at de fleste tilsynsorganer skal håndtere en sektorlovgivning, som handler om legemidler, matkvalitet, byggkvalitet, telekom, medier, luftfart eller finans, mens det samtidig er noen tilsynsorganer som håndterer mer tverrgående samfunnsverdier og regelverk, som personvern, likestilling og forbrukerbeskyttelse. Digitaliseringen kan i mange tilfeller virke forenklende, men bidrar også på sin måte til å øke utfordringen fordi de digitale systemene som brukes tar med seg sitt eget sett med utfordringer inn i dette, i form av blant annet sikkerhetsutfordringer, personvernutfordringer, markeds- og konkurransehensyn knyttet til plattformselskaper, og nå også hvordan kunstig intelligens skal kunne brukes på en sikker måte.

Hvor mange ulike tilsynsorganer skal for eksempel få slippe inn og sjekke at alt er i orden i et stort datasenter som håndterer sikkerhetskritiske og personsensitive data innenfor sikkerhets-, helse- og finanssektorene? Blir det sikrere jo flere tilsyn som kommer på besøk? Er svaret at man i stedet burde dele data og samordne bedre mellom de ulike tilsynsorganene? Eller burde man ta enda et skritt lenger og gjøre organisatorsiske endringer i tråd med at teknologi og tjenestemodeller er i endring?

Jeg tror ikke det finnes et fasitsvar på dette. Vi må helt sikkert basere oss på at hovedstrukturen vil være både horisontale hensyn, som sikkerhet og personvern, kombinert med en sektorinndeling av både lovverk og tilsynsroller som ivaretar det at behovene er ulike. Vi regulerer ikke helsedata på samme måte som vi regulerer en sosial medietjeneste. Men det er heller ikke nødvendigvis slik at alle nye behov som oppstår kan løses ved å putte oppgaver inn i eksisterende strukturer og etater. 

Noen ganger må grensene mellom hva som hører hjemme i sektorene og hva som er tverrgående også utfordres. Er for eksempel Bank ID-tjenesten en del av finanssektoren, og bør reguleres som det, eller er det en tverrgående teknologi som brukes på tvers av veldig mange tjenestesektorer, og må betraktes som det? Ja, noen politikere har til og med foreslått et nytt lovkrav om å bruke Bank ID for å logge seg på sosiale medier for å bevise at man er gammel nok. Men hvordan lar et slikt krav seg kombinere med at det regulatorisk tilhører finanssektoren? Ganske dårlig, tror jeg. Og teknologiutviklingen gjør at det stadig vil kunne være slike migreringer der teknologier "bytter sektor".

En annen trend er at EU går for full fart i retning av av å utforme nye digitale lovverk som gjelder på tvers av sektorer, men som vil slå ned på ulike måte og medføre ulike krav til reguleringer og tilsyn i hver enkelt sektor. Det har EU naturligvis forstått at kan skape tilsynskaos, og stiller derfor krav om, at det må utpekes noen koordinerende tilsynsroller, nettopp slik DFØ nå har utredet for EUs KI-lovgivning, der de foreslår Nkom som koordinerende tilsyn i Norge.

Jeg har også inntrykk av at det i norske tilsynsorganer for tiden pågår både posisjonering og drøfting av hvor ansvaret for koordinering av tilsyn etter en hel rekke EU-direktiver og -forordninger skal plasseres, blant annet Digital Markets Act (DMA), Digital Sevices Act (DSA), Data Governance Act og Data Act. Hvem skal sitte i førersetet på disse områdene av de norske tilsynsorganene? Er regulering av digitale tjenester noe Medietilsynet skal koordinere? Eller Finanstilsynet eller Forbrukertilsynet skal koordinere? Og er det egentlig lurt å peke ut en sektormyndighet til en slik rolle, slik DFØ peker på Nkom når det gjelder kunstig intelligens? Har ikke Nkom bedre greie på bredbånd- og mobilkonkurranse, og frekvensforvaltning, enn på algoritmer?

En gjennomgang av roller og ansvar

En alternativ tilnærming til dette, i hvert fall på litt sikt, er netopp blitt foreslått av et utvalg som har levert en NOU om viderebruk av data, om implementering av ny EU-lovgivning om datadeling i norsk lovverk. Dette utvalget foreslår at vi i stedet for å putte nye oppgaver inn i gamle tilsyn, heller tar et skritt tilbake og går igjennom hele den digitale tilsynsstrukturen. Utvalget skriver at.

"Utvalget anbefaler at Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet gjennomfører en mer helhetlig gjennomgang av den nasjonale tilsynsorganiseringen på det digitale området i lys av endrede og nye krav fra EU. Formålet med gjennomgangen bør være å vurdere alternative modeller for organisering, der ett av alternativene er etableringen av et nasjonalt tilsyn på det digitale området."

Jeg tenker at dette er et godt innspill til hvordan en modernisert ansvars- og rollefordeling kan se ut, og som forhåpentligvis ikke bare sikrer at rett kompetanse er på rett sted, men også kan bidra til å forenkle og effektivisere tilsynsvirksomheten. Og i en drøfting om hvordan det nye lovverket skal tilpasses tilsynsmessig med andre tverrgående lover om innbyggerrettigheter og innsyn, skriver dette viderebruksutlvaget at:

Arkivlovutvalget foreslo i "NOU 2019: 9 Fra kalveskinn til datasjø – Ny lov om samfunnsdokumentasjon og arkiver" å utrede et eget statlig organ til å føre tilsyn med offentleglova, forvaltningsloven og arkivloven, omtalt som Digitaliseringstilsynet. Begrunnelsen for deres forslag er at et Digitaliseringstilsyn kan gi et nødvendig forvaltningspolitisk, digitaliseringspolitisk og arkivpolitisk løft. Etter deres vurdering bør dokumentasjonsforvaltning og arkiver ses i sammenheng med pliktene etter offentleglova og forvaltningsloven og omvendt. Med unntak for de avgrensede klagerettene i forvaltningsloven og offentleglova og kontrollen som utføres av Stortingets organer Riksrevisjonen og Sivilombudsmannen, er det i dag ingen statlig kontroll med etterlevelsen av disse regelsettene, ifølge arkivlovutvalget. Utvalgets forslag til ny lov om datadeling bygger på de samme alminnelige forvaltningsrettslige prinsippene i offentleglova, forvaltningsloven og arkivloven, og må ses i sammenheng med disse lovene.

Det er litt å ta tak i, med andre ord, og sannsynligvis ikke tilstrekkelig å putte nye oppgaver inn der de passer minst dårlig. 

Kommuner og nyttårsbarn

Folketallet i Norge vokser litt, men langsommere enn før, og en større del av den gjenværende veksten skyldes innvandring. Statistisk sentralbyrå (SSB) kan i sin siste befolkningsstatistikk fortelle at vi nå er 5 571 634 personer i Norge, en økning i andre kvartal på bare 9271 personer. Det ble født 14 282 personer i 2. kvartal, og det var et fødelsoverskudd på 3857 personer. Nettovinnvandringen var på bare 5414 personer i forrige kvartal.

For noen dager siden skrev jeg om regjeringens nylig fremlagte perspektivmelding og hvordan den beskriver våre demografiske utfordringer fremover. Vi blir flere eldre og færre i arbeidsalder. Perspektivmeldingen har en "referansebane", en fremskriving av trender, som forteller at flere eldre vil gi behov for 180 000 flere helsearbeidere i 2060, men den samme aldringen gjør at det bare vil være 75 000 flere sysselsatte personer i 2060. Helsesektoren må ned andre ord ta arbeidskraft fra andre for å kunne levere tjenester på omkring dagens nivå. 

Jeg skal la dette omstillingsbehovet ligge nå, og heller se litt på en annen side av demografien: Den såkalte "eldrebølgen" er jo strengt tatt ikke fenomen der det plutselig dukker opp mange nye eldre mennesker, hverken i distriktene eller andre steder. Det er de samme personene som har vært der hele tiden, med de blir gradvis eldre. Og mens de unge i større grad har flyttet ut av de minste kommunene, blir de eldste igjen. Utfordringen blir å ha nok folk i arbeidsfør alder og nok nye barn til å fyllke barnehager og skoleklasser. Problemet er egentlig ikke for mange pensjonister, men for få barnefamilier. Når byene vokser mest er det ikke på grunn av fraflytting fra distriktene, men fordi det er i byene og i de store kommunene rundt byene det blir født flest barn.

Av omkring 28 300 barnefødsler første halvår i år, ble det født mer enn 4600 i Oslo, mer enn 1500 barn i Bergen, 1100 i Trondheim, 730 i Stavanger og 640 i Bærum. Dette er tall som er litt over fjorårets fødselstall, selv om de er ganske lave historisk sett. Og også i Drammen, Lillestrøm og Kristiansand ble det født over 500 barn første halvår, slik at totalen i alle disse kommunene kan bli over 1000 barnefødsler i 2024. Da kan vi glede oss over at det er konkurranse om å være barnet som blir født tidligs på første nyttårsdag, årets nyttårsbarn, med tilhørende oppslag i lokalavisen.

Nyttårsbarn før sankthans?

I mange norske kommuner er det ingen spenning knyttet til hvem som blir årets nyttårsbarn. Det er mer mer spenende om nyttårsbarnet kommer før januar er slutt. I noen kommuner er spørsmålet om det kommer et eneste barn før påske, eller kanskje ikke før sankthans. Med under 5 barn i løpet av hele første halvår, hvordan er driftsgrunnlaget for skoler og barnehanger i fremtiden? Hvordan er kvaliteten? Og hvor der de som skal jobbe i eldreomorgen i årene som kommer?

Første halvår 2024 ble det født null barn i seks kommuner, Folldal, Utsira, Modalen, Vevelstad, Træna og Berlevåg. Det ble ingen nyttårsbarn før sankthans der, og vi venter fortsatt i spenning på om det kommer et nyttårsbarn før jul.

Det ble født ett barn første halvår i Engerdal, Samnanger, Tydal, Namsskogan. Bindal, Dyrøy, Kvænangen, Loppa. I fire av disse kommunene måtte de vente til over påske før nyttårbarnet endelig kom. Men et barn i året i hele kommunen høres litt ensomt ut. Vi får følge med på statistikken for andre halvår og håpe det kommer noen lekekamerater snart.

Befolningsstatitiskken viser at det i første halvår ble født to barn i Kvitsøy, Sollund, Røyrvik, Leka, Beiarn, Lavangen, Hasvik, og Gamvik, tre barn ble født i Bokn, Flatanger, Dønna, Gildeskål, Moskenes, Kåfjord, Måsøy og Nesseby, mens hele fire barn ble født i Aremark, Etnedal, Fyresdal, Åmli, Bygland, Valle, Ulvik, Fedje, Hyllestad, Osen, Vega, Leirfjord, Hatfjelldal, Ibestad, Gratangen og Lebesby. 

Mange av disse kommunene er gjengangere på slike lister. I Utsira kommune for eksempel forteller SSBs statistikk at det bare er født et barn så langt på hele 2020-tallet. Men Utsira er en spesiell liten øy-kommune som ser ut til å ha stabisert folketallet på litt over 200 innbyggere. Da er det nok værre for en dal andre kommuner der folketallet faller og de er i en region der flere kommuner sliter med lave fødselstall, knapphet på fagfolk og dårlig med tilflytting. Vi har pleid å kalle det "fraflytting" det de små kommunene i distriktene opplever, men for disse kommunene er det egentlig ikke det som er problemet lenger. De som får barn har allererede har flyttet, mens de som er pensjonister, eller snart blir det, blir igjen.

Perspektivmeldingen 2024

Ryktene sier at vi er ganske få som faktisk leser perspektivmeldinger når de kommer hvert fjerde år. Det er i så fall synd, for det er i perspektivmeldingene man finner analysene av om norsk økonomi, velferdstjenestene og tilbud og etterspørsel i arbeidsmarkedet, er bærekraftige på lang sikt. Hvis det er slik at politikernes aller viktigste jobb er å sørge for at det vi leverer videre til neste generasjon er i bedre stand enn da de overtok, må perspektivmeldingen være det viktigste dokumentet av alle. Da bør den ikke bare leses, den bør være et helt sentralt kunnskapsgrunnlag når vi skal gå løs på de største utfordringene.

Selv har jeg i hvert fall lest perspektivmeldinger like lenge som jeg har skrevet denne bloggen. Også fordi det er et så bra tema å blogge om. Jeg skrev om Perspektivmeldingen 2009 og Perspektivmeldingen 2013. I 2017 var jeg selv med i regjeringsapparetat og involvert i prosessen underveis (da blogget jeg blant annet om min favorittfigur). Og jeg var enda tettere på i 2020-21 da Maria Strandskog Göthner på glimrede vis ledet et statssekretærutvalg som gikk dypere og fikk frem en perspektivmelding som søkte å bygge en sterkere bro mellom analysene av de langsiktig utfordringene og innretningen på virkemidlene og arbeidsmåtene som kreves for å omstille i tide. Jeg skrev om Perspektivmeldingen 2021 her.

En kortere og mindre konkret perspektivmelding

Perspektivmeldingen 2024, årets utgave som kom for litt over en uke siden, er tilbake til gammel modell. Den er omtrent halvparten så lang som 2021-utgaven. Analysene og beskrivelsene av det som går feil vei er det ikke noe å si på. Norge blir for tiden enda mer oljeinntektsavhengig, samtidig som vi skal håndere en situasjon i årene som kommer der det snart blir mindre oljeinntekter, mye høyere kostnader til helse, pensjoner og eldreomsorg, økte klimakostnader, lavere produktivitetsvekst, økte utgifter på grunn av utenforskap og mangel på arbeidskraft, For å nevne noe av det som er med på den rikholdige menyen.

Det som mangler er en tydeligere beskrivelse av veier ut av det som ikke er bærekraftig. Løsninger som mobiliserer til handling og bedre måter å jobbe med disse utfordringene. Et budskap som ikke bare forteller om alt som kan gå galt i 2030 og 2060, men bruker denne innsikten til til å beskrive hva vi må gjøre. Ikke nødvendigvis i form av noen få enkle tiltak, for det som skal løses er temmelig komplekse ting, men gjerne i form av å presentere dilemmaer, målkonflikter, veivalg og virkemidler. Slik at vi får en mer ærlig og mer levende diskusjon.

Jeg har nylig uttrykt en bekymring for utviklingen i norsk økonomi i et blogginnlegg da OECD kom med sin analyse av Norge tidligere i år, og jeg skrev der at regjeringen er mest opptatt å love at renten vil gå ned og kjøpekraften opp før neste valg, mens de burde være mer oppatt av de langsiktige strukturelle ubalansene i økonomien, i arbeidsmarkedet, i skoleprestasjonene og i velferdstjenetene. En perspektivmelding er en glimrende mulighet for en finansminister til å være bekymret og forberede befolkningen på tøffere tider og mer krevende prioriteringer. Alt står jo i meldingen.

I stedet synes jeg det ved fremleggelsen av Perspektivmeldingen fortsatt kom masse floskler om at Norge er et flott land med gode velferdstilbud og masse muligheter, og kanskje kunstig intelligens kan hjelpe oss litt med å bli effektive?. Men fint lite seriøs drøfting av hva det betyr at trendene på en rekke viktige områder peker i feil retning. Jeg ser at Sveinung Rotevatn i en kommentar i E24 sier at perspektivmeldingen er blitt "en oppsummering av alt regjeringen har mislykkes med", og legger til at:

"– Produktiviteten er elendig, sysselsettingen går ned i viktige grupper og sykefraværet og utenforskapet er altfor høyt. Diagnosen er riktig, men medisinen er totalt fraværende. Vedum sover på post, sier finanspolitisk talsperson i Venstre, Sveinung Rotevatn."

Jeg tenker at dette er en ganske riktig beskrivelse, men også litt feil i den forstand at de store strukturelle utfordringene og ubalansene perspektivmeldingen beskriver blir vanskelige å løse uansett hvem som sitter i regjering. Når løftene sitter løst, forventninger blir skrudd opp og lysten til å prioritere stramt og velge noe bort forvitrer, er det ikke fristende å snakke ærlig om fremtiden. Det kan også ramme både Rotevatn de han skal samarbeide med etter neste valg. Hvorfor skal man kutte ut noe når oljepengene fortsetter å renne inn, i hvert fall en stund til?

Diagnose, men ingen behandling

Perspektivmeldingens aller viktigste jobb er  å gi oss de analysene, den forståelsen og det tallgrunnlaget vi trenger for ha en bedre diskusjon om vanskelige beslutninger om fremtiden. Den spekulerer ikke i nye teknologier, tjenester eller oppfinnelser som ikke finnes enda, men forklarer hva som skjer hvis vi bare forlenger dagens trender og justerer litt for ting vi allerede vet, eller kan forutse, men uten å foreta oss noe radikalt nytt. Det er ikke sikkert vi er enige om alt når det gjelder hva det er viktigst å bruker penger på, eller ta penger bort fra, men det er alltid en fordel å være enige om hvordan virkeligheten ser ut og hvor galt det kan gå over tid om vi ikke gjør endringer. 

Perspektivmeldingen hjelper oss forstå hva som er stort og hva som er lite. Hva som skjer snart og hva som kan ramme oss om en stund. Hva som er billig og hva som er dyrt, og hva som er billlig nå, men blir dyrt senere. Forskjellen på ettårige virkninger og flerårige virkninger, og hvor mye vanskeligere det kan bli å løse problemer hvis man skyver dem foran seg. 

Meldingen er godt utstyrt med tabeller, og ikke minst grafer, noen veldig gode og noen det kunne vært jobbet mer med, men som får budskapet frem på en pedagogisk måte. Slik som den til venstre som viser hva fallende petroleumsinntekter og flere eldre betyr for inntekter og utgifter frem mot 2060. Det er en  god illustrasjon fordi den også viser hvordan "haikjeften" har en liten krøll der vi er nå, lengst til venstre. Nå er det høy oljepris og det vil fortsatt være høy produksjon i noen år, noe som gjør at inntektene øker bratt. og mer enn utgiftene en liten stund til. For deretter å flate ut, og så gå nedover, mens utgiftene fortsetter å øke forbi 2060.

Mangel på arbeidskraft

Hva er så de store utfordringene i årene og tiårene som kommer? Det handler om demografiske endringer, fraflytting fra utkantene, energibalanse, produktivitetsutvikling og om behovet for å redusere klimagassutslipp. Det handler veldig mye om økonomi, om innteker og utgifter som må stå i et fornuftig forhold til hverandre. Men mest av alt handler det om mennesker. Om mennsker med kompetanse, spesielt på helsefag, som vi har for få av i årene som kommer, og om mennesker utenfor arbeidslivet, ofte uten nødvendig kompetanse, som det er for mange av. Kan vi koble disse behovene bedre? 

Perspektivmeldingen slår tidlig fast at den norske nasjonalformuen består av flere komponenter, der verdien av fremtidig arbeid og kompetanse er aller viktigst. Humankapitalen utgjør hele 65 prosent av nasjonalformuen, i følge Perspektivmeldingen, naturressurser, inkludert olje og gass, bare 5 prosent. Og finanskapital, der oljefondet er hovedingrediens, utgjør 15 prosent. Mennesker er med andre ord klart viktigst, og det betyr at investeringer i menneskers kompetanse og arbidsevne må være det mest sentrale i enhver strategi for å øke nasjonalformuen.

Så slår perspektivmeldingen fast at en av de viktigste utfordringene fremover blir å finne den kompetente arbeidskraften som trengs både i privat sektor og offentlig tjenesteproduksjon. Alt annet likt vil økingen av antall eldre gjøre at andelen yrkesaktive i befolkningen vil synke fra 54 prosent i 2023 til 48 prosent i 2060. Og det blir vanskeligst å få tak i arbeidskraft i distriktene, der innvandring hjelper, men bare litt:

"I 2022 var det for landet som helhet 3,6 sysselsatte personer per pensjonist over 67 år. Dersom sysselsettingsandelen holdes konstant etter aldersgruppe, vil dette forholdstallet synke til 2,4 sysselsatte per pensjonist i 2040. Utviklingen vil kunne gi stor knapphet på arbeidskraft i hele landet, men vil gi særlig store utfordringer for lite sentrale kommuner som allerede i dag har en dårligere balanse mellom sysselsatte og pensjonister enn resten av landet, og har vanskeligheter med å få tak i kompetent arbeidskraft. De minst sentrale kommunene har i dag 2,5 sysselsatte per pensjonist, og med mindre yrkesdeltakelsen øker, vil det svekkes til 1,7 i 2040."

Arbeidsmarkedet 2060

Hvor skal de som jobber i 2060 egentlig jobbe? Også dette prøver Perspektivmeldingen 2024 å utrede seg frem til. Nå er det selvfølgelig mye som er usikkert i et så langt tidsperspektiv, men vi vet en del ting. Vi vet demografiutviklingen gjør at det vil være færre i yrkesaktiv alder. Vi vet også at den vil øke behovet for mange flere helse- og omsorgsarbeidere. Og vi vet at resdusert oljeaktivitet vil gi færre ansatte der. Kanskje kan de oljeansatte bli omskolert til sykepleiere og helsefagarbeidere, så er det løst? Fullt så enkelt er det dessverre ikke. Perspektivmeldingen ser det slik:

Som følge av aldringen i befolkningen legges det i referanseforløpet til grunn et behov for en årlig vekst i sysselsettingen i helse- og omsorgssektoren på om lag 5 000 personer frem mot 2060. Samtidig innebærer fremskrivingene at samlet sysselsetting kun vil øke med vel 2 000 personer årlig. Til sammenligning økte antall sysselssatte med om lag 25 000 personer årlig fra 1970 til 2023.

Nå må det understrekes at de utviklingsbanene Perspektivmeldingen beskriver er modeller og ikke politiske mål, og meldingen har også noen interessante drøftinger av ulike utviklingsbaner gitt ulike forutetninger når det gjelder for eksempel innvandring, antall uføre, reel pensjonalder og mer effektivisering i offenelig sektor. Men det er også en referansebane, et slags "nullalternativ" som gjelder dersom vi forlenger mange av dagens trender. Men kan kansje si at denne utviklingen ingen egentlig ønsker er det som vil skje uten en politikk for omstilling på viktige områder.

I referansealternativet legger perspektivmeldingen til grunn at det blir behov for 180 000 flere ansatte i helse- og omsorgssektoren i 2060, og 200 000 i offentlig seketor totalt. Samtidig vil veksten i antall ansatte totalt være på 75 000 personer. Resten av arbeidslivet vil med andre ord gå i kraftig minus når helse og omsorg tar sitt. Hvor mange færre vil olje- og gassvirksoheten, med leverandører, trenge i 2060? Perspektivmeldingen beregner dette til 35 000 færre ansatte i 2030 og ytterligere 70 000 færre i 2060. Det er fortsatt et stort gap. Dessuten er det jo slik at olje- og gassvirksomhet i dag leverer store inntekter til statsbudsjettet, mens helse og omsorgsvirksomhet er en av de støste utgiftene, der penger hentes fra statsbudsjettet. Hvor er den private verdiskapingen som skal erstatte oljen?

Perspektivmeldingen er som sagt spennende når det gjelder regnestykker, og hva ulike justeringer i noen forutsetninger kan medføre av endringer i inntekter og utgifter. Vi kan for eksempel lese at vi uten pensjonsreformen for noen år siden ville fått 50 milliarder mer i årlige utgifter til alderspensjon i 2033 enn vi får nå. Det er et godt eksempel på at denne type reformer er mulige å få til og kan gi et nytt handlingsrom. Når det gjelder pensjonskostnader og pensjonsalder skrøt OECD nylig av at Norge har plassert seg godt sammenlignet med andre OECD-land, noe som ikke er tilfelle når det gjelder syke- og uførekostnader, ungt utenforskap eller faglige prestasjoner i skolen. Her har andre land kommet lenger enn vi har. Men ingen avv disse forholdene er umulige å gjøre noe med, det finnes jo land som får det til bedre enn oss på disse områdene.

Men selv om vi ikke helt har funnet løsningen på hvordan arbeidskraftsbehovet kan dekkes, inneholder Perspektivmeldingen noen regnestykker som viser hva gevinstene blir dersom vi finner de riktige tiltakene. Et sykefravær på svensk nivå ville gi 40 000 flere årsverk. Det beskrives også en del andre såkalte "retningsvalg", med tilhørende regnestykker som under gitte forutsetninger kan bidra til å få mange flere i arbeid ved å hindre frafall fra arbeidslivet og overgang til uføretrygd, og ved å få flere på helserelaterte ytelser tilbake til arbeidslivet. I følge Perspektivmeldingen er det omkring 100 000 ikke-sysselsatte på helserelaterte ytelser som egentlig ønsker å arbeide.

Redusert økonomisk handlingsrom også på kort sikt

Jeg kunne skrevet mye mer om mange temaer i Perspektivmeldingen 2024, for eksempel drøftingene av ulike scenarier i klimapolitikken, om energimarkedets målkonflikter, eller om verdien av naturverdier, som del av nasjonalformuen, som erkjennes, men ikke beregnes. Jeg kunne også skrevet om temaer jeg savner i denne perspektivmeldingen, for eksempal drøftingene av virkemidler for raskere digitalisering og produktivitetsvekst, eller drøftingene av hvordan vi unngår feilberegninger og store overskridelser i store offentlige infrastrukturprosjekter, som begge var temaer i den forrige perspektivmeldingen.

Jeg nevner likevel kort at det avsluttende kapitlet i Perspektivmeldingen, i tillegg til å drøfte de langsiktige finansielle utfordringene frem mot 2060, peker på at det også er utfordringer med det økonomiske handlingsrommet på mye kortere sikt, i de to neste regjeringsperiodene 2025-33. Historiske har produktivitetsvekst, sysselsettingsvekst og vekst i skatte- og oljeinntekter gitt et hyggelig handlingsrom for norske politikere. Oljen har bidratt til det, og det har alltid vært mulig å legge nye tiltak på toppen av det vi allerede gjør, uten at det må gå ut over noe annet.

Dette handlingsrommet blir i følge Kapittel 7 - Finanspolitikken framover, betydelig innskrenket allerede om noen få år, og er beskrevet i en tabell på side 138 i Perspektivmeldingen. I årene 2011-19 var den årlige gjennomssnittlige skatteveksten på 21 milliarder og oljefondet tilførte budsjettet ytterligere 12 milliarder mer årlig. Så gjorde flere eldre i befolkningen at folketrygdens utgifter økte årlig med 10 milliarder og kommunenes og sykehusenes utgifter med 5 milliarder, helt av seg selv. Men summen ble uansett et hyggelig ekstra årlig handlingrom på 15 milliarder. 

I perioden 2030-33 er den årlige skatteveksten redusert til 14 milliarder, uttaket fra oljefondet til 6 milliarder mer årlig, mens veksten i folketrygden fortsatt blir 10 milliader årlig og demografikostnaden i kommunene og sykehusene er 5 nye millarder hvert år. Men på toppen av dette ligger forpliktelser på 8 milliarder i året i mange år fremover til å realisere forsvarets langtidsprogram. Helt nødvendige utgifter gitt den nye sikkerhetspolitiske situasjonen. Og handlingsrommet? Det går fra å kunne fordele 15 milliarder ekstra når man møtes til budsjettkonferanse i regjeringen i mars hvert år, til å  ha minus 4 milliarder når budsjettarbeidet starter. Og værre skal de bli i årene som kommer fordi oljeinntektene skal videre ned. 

Forhåpentligvis vil lysten og evnen til å prioritere mellom ulike formål, og velge noen gode formål bort, bli mer utviklet blant norske politikere, etter hvert som realitetene slår inn. Norge blir mer som andre land. Det er jo derfor det kommer en perspektivmelding, ikke for å fortelle at alt er på rett kurs. Hvis ikke den erkjennelsen synker inn, vil det gå temmelig dårlig med Norge fremover.

Norsk mediebarometer 2023

Man bør være opptatt av å finne sine favorittstatistikker. I mange år har en av mine favorittstatistikker vært Norsk mediebarometer fra Statistisk sentralbyrå (SSB). Jeg har blogget om den mange ganger før. Den kommer på våren hvert år og er en liten bok på 150 sider med statistikk om befolkningens daglige mediebruk og hvor mye tid vi bruker på det (lenke til pdf her).

Det er i hvert fall to grunner til at jeg synes denne undersøkelsen er vedlig interessant. For det første er mediebruk, det vil si hvordan vi bruker tid på nyheter, film og serier, musikk, sosiale medier og spill, interssant i seg selv når vi bruker så enormt mye tid på det. Det har skjedd enorme endringer i måtene vi konsumerer medieinnhold på, muliggjort av teknologi, innovasjon og kreative og skapende mennesker. Flere av årets funn er så interessante at de har fått sine egne nyhetssaker på SSBs nettsider, blant annet om at:

• Stadig færre leser parpiraviser
• Her hører vi mest på podcast
• Dette er de mest populære strømmetjenestene i Norge (svar: Netflix er i dag klart størst, mange kjemper om andreplassen)

Og for de som lurer på slike ting, som meg, så er den sosiale medieplattformen med flest daglige brukere fortsatt Facebook med 63 prosent daglige brukere, men det blir jevnere. Snapchat har 56 prosent, Instagram 46 prosent og Tiktok 22 prosent. Og det er altså i Norsk mediebarometer man finner denne kunnskapen.

Fort og sakte samtidig, og i rykk og napp

Den andre grunnen til at dette er interssant, også utover det å måle mediebruk i seg selv, er at den forteller mye om måten teknolgidrevne endringer i samfunnet skjer. Og spesielt den type endringer som skjer i skjæringspunktet mellom hva som er teknologisk mulig, hva innovative virksomheter får frem av nye tjenester og hva brukerne faktisk gidder å bruke tid på. Det er jo ikke sånn at bare fordi noen lager en ny tjeneste så blir den en suksess. selv om den er aldri så digital og moderne. Det er sjelden vi går rundt og venter på at en helt ny teknologi skal komme. 

Mediebruk er et område der folk velger selv hva de vil bruke tid og penger på, ikke arbeidgiver eller myndigheter, slik det kan være med en del annen teknologibruk i samfunnet. Fordi kunden er sjef kan man si "nei takk", og la være å omfavne nye digitale tjenester. Men det har jo ikke skjedd, tvert imot har kundene omfavnet de nye medietilbudene. Noe av det Norsk mediebaromenter også forteller oss er at endring ofte skjer i rykk og napp, ikke som en rett linje fra A til B, elle som et stort sprang. Og den fortaller at endrede brukervaner ikke handler om å bytte ut en totalpakke med tjenester med en helt ny pakke med tjenester. For brukerne er det ikke bare analog vs digital eller lineær og tilbyderstyrt vs flesibelt og brukerstyrt, men styrt av hva passer best for meg her jeg er akkurat nå. Da kan jeg velge å kombinere noe av det nye og spennende med noe av det gamle og kjente.

Internett er kommet for å bli

Disse mediebruksundersøkelse fra SSB har vært laget en stund og dekker hele perioden fra før vi brukte internett, via perioden da det kom, men vi ikke var sikre på hva vi kunne bruke det til, til dagens situasjon der internett er over alt og hos alle. Bruk av internett en gjennomsnittsdag er derfor et av spørsmålene, som kanskje er blitt litt meningsløst nå når biler, komfyrer, varmepumper og støvsugere også er på nett. Men tallene viser i hvert fall at det i 1997, første gangen det ble målt, var 7 prosent på internett daglig. Så gikk det veldig fort og passerte 35 prosent i 2002, 60 prosent i 2006 og 80 prosent i 2012, i hele befolkningen. Alle aldergrupper. Daglig. Og i dag er dette tallet 94 prosent. Blant de over 80 år, der SSB først nylig har begynt å måle, er det 60 prosent daglig. 

Betyr det at folk i alle aldergrupper sitter foran hjemme-pcene sine og "surfer" nettet? Nei, daglig privat pc-bruk er bare 36 prosent, mens daglig bruk av mobiltelefon er 97 prosent. Det er smarttelefonen som er den foretrukne medie- og internetterminalen i de flestes liv. Daglig bruker 85 prosent telefonen til meldinger, 73 prosent til samtaler, 62 prosent til epost, 57 prosent til nyheter, 45 prosent til videoklipp og 72 prosent til sosiale medier. Det er alderforskjeller naturligvis, men de er overraskende små. Så selv om alle er på nett, og de fleste har vært der i årevis, går den dagelige tidsbruken stadig oppover, både privat og på jobb. 153 minutter privat og 90 minutter på jobb eller skole, hver dag. Det er tjenester på telefonene våre som driver denne oppgangen videre. 

En viktig lærdom for andre næringer er naturligvis at alt som kan gjøre enklere og bedre på en smarttelefon før eller senere havner på en smarttelefon. Men samtidig viser mediebruksundersøkelsen at det også er ting vi brukere foretrekker å gjøre som før, enten det skjer ved hjelp av en telefon eller ikke. Mens noen måter å levere tjenester på er blitt totalt endret på under 20 år (f,eks lese papiraviser) så er andre medievaner forbausende uendret (f.eks. lytte til radio og lese bøker). Hvorfor? Det har i hvert fall ikke bare med teknologi å gjøre. Noen ganger muliggjør teknologien tjenester vi ikke vil ha, eller venter med å ta i bruk til noen lager en tjeneste som er brukervennlig og verdt prisen (f.eks videostrømming).I andre tilfeller er det slik at nye teknologiplattformer muliggjør nye tjenester som er påfallende like det de erstatter (f.eks bøker på lesebrett vs bøker på papir, eller radioprogammer på nettradio eller som podcast). Vi beholder det vi liker ved det gamle, men får tilført en fleksibilitet og et større innholdsmangfold.

Teknologiutvikingen skaper gjerne nye muligheter raskerer enn virksomheter og brukere har lyst og evne til å ta den i bruk. Plutselig får en ny måte å gjøre ting på likel raskt fotfeste, og forandrer på tjenestetilbud og brukervaner, mens det på andre områder ikke er slik at nye og innovative digitale tjenester lykkes.  Det gjør at ulike næringer og ulike sektorer i samfunnet endres i ulik hastighet. Ja, også innenfor innenfor samme sektor, enten det er helse, bolig, handel eller transport, kan det være slik at deler av prosessene blir helt forandret fordi vi omfavner nye teknologi (hvor ble et av minibankene og telefonkioskene?), mens andre ledd i kjeden fortsetter akkurat som før, år etter år. 

Papiraviser, TV, videomaskin...

Litt mer om medievaner, som tross alt er hovedpoenget med undersøkelsen, og dette med utvikling skjer i rykk og napp, og ofte litt etter at nye teknologier og tjenester finnes. Det er ganske intrerssant å se tallene som beskriver oppslutningen om blant annet papiaviser, TV, radio og bøker fra årtusenskiftet, da internett inntok hjemmene båre, og frem til i dag, 

I 2000 var papiraviser som VG og Dagbladet veldig stort og fortsatte å være det i mange år framover. I 2000 bruke gjennomsnittsinnbyggeren 34 minutter på papiraviser og så sent som i 2013 brukte vi 21 minutter. En betydelig nedgang, men fortsatt var det slik at over halvparten leste en papiravis daglig. Skulle mediebedriftene anta t nedgangen ville flate ut, eller øke i hastighet? Vel, nå vet vi svaret på det. Bare 17 prosent leser papiravis(er) daglig og det går fort ned. 

TV er et annet eksempel på dette med utvkling i rykk og napp. I 2000 var TV største og viktigste mediakanal. Over 80 prosent så på TV hver dag, og vi brukte 140 minutter daglig på det. Spol frem til 2013 og 75 prosent av oss så TV hver dag og vi bruke 133 minutter. Tross internett, sosiale medier og smarttelefonner som forlengst var tatt i bruk. I 2023 er det plutselig bare er 47 prosent som ser TV daglig og vi bruker 74 minutter på det.

Så er det selvfølgelig noe annet som har kommet og tatt denne plassen, og når skiftet først skjer kan det skje veldidg fort. Mediebarometeret til SSB måler en kategori som heter "videomedier". I 2000 ble det målt til 10 prosent daglig bruk, og 7 minutter i gjennomsnitt. Dette var i VHS-alderen, og i tiden der DVD var på vei inn, og det var stor optimisme i bransjen. I 2013 var det fortsatt DVD og etterfølgeren Blu-ray. Youtube og strømmetjenester via internett var på vei opp. Men fortsatt bare 15 prosent daglige brukere og 14 minutter tidsbruk i gjennomsnitt. I 2023 ser verden helt annerledes ut. 50 prosent av oss bruker "videomedier" en gjennomsnittsdag og vi bruker 81 minutter på det. Men "videomedier" er blitt noe annet. Det er videostrømmetjenester via internett som de siste 3-4 årene brått er blitt større enn tradisjonell TV, både målt i daglige brukere og målt i tidsbruk.

Radio og bøker holder stand

Men, så er det likvel ikke slik at denne aksellererende teknologifyrte endringen slår like hardt inn på alle områder. Lineær radio holder for eksempel stillingen mye bedre enn TV. I 2000 hørte 57 prosent på radio daglig og tiden som ble brukt var 83 minutter. I 2023 hører 48 prosent radio daglig og gjennomsnittstiden er 52 minutter. Og det til tross for at det i SSBs statitsikk er en kategori som heter "lydmedier" som både er gamle og nyere måter å høre på lyd, både "stereoanlegg" og Spotify via telefonen, som i alt har 60 prosent daglige lyttere og brukes i 76 minutter. Vi har på noen år gått fra LP-plater og CD, via nedlastbare mp3-filer til strømming via mobilen eller den smarte høyttaleren. Konseptet platespiller og stereoanlegg hjemme ser ut til å overleve.

Også bøker hoder stand, og de holder stand i samme format som Johann Gutenberg lanserte for 600 år siden, men med et visst supplement fra nettbrett og litt mer fra lydbøker. 25 prosent leser bøker daglig, litt flere enn i 2000, og gjennomsnittlig tidsbruk er 17 minutter, litt høyere enn i 2000. Jeg gleder meg over det mangfoldet og den fleksibiliteten som er blitt muliggjort av av internett, smarttelefoner og annen teknologi, og virksomhetenes innovasjonsevne. Men jeg gleder meg minst like mye over at klassiske medieformater fra lenge før internett, som bøker og radio, holder stand. Fordi det er brukerne som bestemmer.

Nei, alt var ikke bedre før

Det er sannsynligvis ganske mange av oss som savner Hans Rosling, den svenske legen og professoren som spesialiserte seg på analyser og visualiseringer av data om hvordan det går i verden. Fordi kunnskap om hvordan det faktisk går er en mye bedre rettesnor enn både svartmaling og dommedagsscenarier, men også til fornektelse eller ubegrunnet teknologioptimisme.

Jeg så Hans Rosling live en gang, på NHOs årskonferanse for omkring 20 år siden, da han var i ferd med bli verdensstjerne og hadde noen enorme skjermer i begge endene av den digre konferansesalen som han løp imellom. Og hadde stige, en lang pekestokk og en enorm energi som han brukte til å spre et mye mer optimistisk budskap om helse, ernæring, barnedødelighet og befolkningsvekst enn vi var vant til å høre. 

Det går ikke stadig dårligere i verden, var budskapet, de fleste steder går det stadig bedre, og spesielt mange land som tidligere var svært fattige. Dataene ble samlet i database og visualiseringsverktøy utviklet av stiftelsen Gapminder og forklaringene på hvorfor det er slik, og hva det betyr, kom i bøker som "Factfullness - Ten Reasons We're Wrong About the World – and Why Things Are Better Than You Think", som ble utgitt i 2018, etter at Rosing døde året før, og ble en internasjonal bestselger.

Er det noen som tar denne verdifulle arven videre når det gjelder datagrunnlag, pedagogiske verktøy og fortellerevne som hjelper oss forstå hva som er viktig og hva som er mindre viktig, og hvordan et egentlig går i verden? Og som kanskje også er opptatt av den grønne bærekraften. Klimaendringer og bevaring av natur, for eksempel. Det virker som Roslings familie har tatt opp tråden når det gjelder Gapminder. 

Men en annen stigende stjerne når det gjelder denne type dataformidling er Hannah Ritchie (egen hjemmeside her), som er seniorforsker på Oxford Universitys Martin School der hun er tilknyttet the Oxford Martin Programme on Global Development. Men viktigst i denne sammenheng er at hun er sjefsforsker ved den enorge datadelingstjenesten Our World in Data, som har tatt mål av seg til å samle og dele alle disse datane om de viktigste utviklingstrekkene i verden:

"Poverty, disease, hunger, climate change, war, existential risks, and inequality: The world faces many great and terrifying problems. It is these large problems that our work at Our World in Data focuses on. Thanks to the work of thousands of researchers around the world who dedicate their lives to it, we often have a good understanding of how it is possible to make progress against the large problems we are facing. The world has the resources to do much better and reduce the suffering in the world."

Hannah Richie har også skrevet en god bok om dette som heter "Not the End of the World - How We Can Be the First Generation to Build a Sustainable Planet", som kom i januar i år. Den må jeg lese ferdig først, før jeg etter planen skal om den her på bloggen. Hun skriver også sammen med flere andre på bloggen "Sustainability by numbers"

Det er lett å være pessimist om dagen, både når det gjelder sikkerhetspolitikk, økonomi, demokratiets tilstand, tap av natur og klimaendringer. Men det betyr ikke at alt var bedre før eller at alt som er viktig har utviklet seg i negativ retning. Ja, på de aller fleste områder er det slik at ting er langt bedre i dag enn for både 200, 100 og 50 år siden. Og som Hannah Richies boktittel slår fast kan dagens bederasjon bli det første som gjør planeten bærekraftig.

Et eksempel på dette, ogs om man kan finne på Our World in Data, er en graf som viser utviklingen i barnedødelighet i ulike land. Jeg har klippet inn et skjerbilde derfra øverst i denne posten. Her er en lenke til kilden. Grafen viser barnedødelighet målt ved andelen barn i ulike land som dør før de fyller fem år, før og nå. I India og Kina døde 25-30 prosent av barne før de fylte fem år i 1950, i Norge 3,3 prosent. I dag ligger på ikke bare Kina, men også India under nivået Norge var på i 1950. Mens Kina og USA er på omtrent samme nivå i dag, omkring 0,6 prosent.