Noen tanker om Tyskland

I forrige uke var jeg med på Berlinseminaret. Som en del av arrangørteamet i  Halogen, delvis som møteleder, og også som deltager. Vi arrangerte Berlinseminaret for første gang i fjor, som en slags europeisk versjon av Washingtonseminaret, i erkjennelsen av at Norge er stadig mer avhengig av prosesser og beslutinger tatt i EU og i Tyskland.

Det er trenger ikke være noe galt i å være innvevd i og avhengig av beslutinger tatt andre steder. Tvert imot er det en god ting at land som deler verdier og holdninger også samarbeider tett om handel, energi, forsvar og sikkerhet. Det er også en god ting, ikke minst for små land, å unngå en alles kamp mot alle. Men skal det gå bra, krever det at vi forstår og har kunnskap om de vi blir mer avhenige av, slik reklamen for Berlinseminaret slo fast på forhånd:

"Jobber du med eksport, sikkerhet og forsvar, eller miljø, klima og energi? Trenger du innsikt om geopolitikk, ny-populisme og cybersikkerhet? Bruk fire dager i Berlin sammen med andre høykompetente deltakere. Kom hjem med kunnskaper om det som skjer i Europa, og spesielt Tyskland akkurat nå. Berlinseminaret er for deg som er interessert i politikk, handel, kultur og trender. Vi skal ta deg med på baksiden og innsiden av beslutningsprosessene, den fargerike Berlin-kulturen og la deg møte mennesker og beslutningstakere som påvirker oss hver eneste dag."

Både det mangfoldige programmet og delegasjonen fra norsk næringsliv og samfunsliv levde opp til forhåndsreklamen. Og det er imponerende hvordan man stiller opp med innledere og samtalepartnere på høyt nivå fra tysk offenlig sektor, nærings- og samfunnsliv når en norsk delegasjon kommer på besøk. Tyskland samarbeider med mange land, men det er ikke tull at de er veldig opptatt av å pleie nære forbindelser med Norge.

Så må det også nevnes at stemningen ikke er direkte euroforisk i Tyskland for tiden, hverken når det gjelder den sikkherhetspolitiske situasjonen, den økonomiske utviklingen eller den innenrikspolitiske utviklingen, med tre delstatsvalg nå i september der ekstreme partier til høyre og til venstre ble valgets vinnere. Om nøyaktig et år er det et nasjonalt valg i Tyskland, der dagens regjering kan gå på et braknederlag. Allerede i høst er det et valg i USA som kan føre til et enda større behov for at Tyskland tar en tydeligere lederolle i Europa, noe de har vært tilbakeholdne med å gjøre, og ikke gleder seg over, men erkjenner at de må ta.

Noen forhold jeg synes kom veldig tydelig frem i løpet av uken, og som jeg tenker vi gjør lurt å ta inn over oss i Norge, er at:

• Man kan ikke forstå Tyskland uten å forstå delstatenes rolle og betydning innenfor det føderale styret. Vi besøkte Hamburgs "ambassade" i Berlin der de er svært bevisste på egne interesser. Og veldig orientert mot Nordsjøen og Norden. For norsk næringsliv er det viktig å forstå både hvilke muligheter og hvilke utfordinger for politiske beslutnignprosesser som ligger i å ha sterke delstater,
• EUs, og ikke minst Ursula von der Leyens posisjon, er blitt sterkere enn før. Vi hadde et svært god samtale om energi, miljø og og sikkerhetspolitikk på EU kommisjonens representasjon i Berlin, i et bygg de deler med EU-parlamentets representasjon. Norsk utenforskap i EU gjør det ikke lettere for oss, men det gjør det ekstra viktig å et godt samarbeid med Tyskland og andre EU-medlemmer vi har felles interesser med.
• Det vi har lært å kjenne som "det grønne skiftet" og "new green deal" endret på retorikken, og også på innretningen, Det handler om vekst og arbeidsplasser også, og er langt sterkere koblet sammen med behovet for innovasjon, omstilling og økonomisk vekst. Bekymringen for at Europa blir frakjørt av Kina og USA er sterk. Europa trenger industrielle lokomotiver inenfor fremvoksende næringer. Problemt er at det ikke noe ønske om å en skadelig subsidiekonkurranse som alle risikerer å tape på. 
• Forsvar og sikkerhet vil legge beslag på en større del av offentlige budsjetter fremover. Samtidig er det behov for å investere i infrastruktur for fornybar energiproduksjon i form av rørsystemer for hydrogen- og CO2-transport. Det er også store velferdsutfordringer som må løses. Kampen om budsjettene bli mer tilspisset og behovet for flere felleseuropeiske satsninger, blant annet innenfor forsvarssystemer, øker. Det gir både muligheter og utfordringer for norsk industri.

Det som uansett er helt sikkert er at behovet for innsikt i hva som skjer i Tyskland og i EU i hvert fall ikke blir mindre i tiden som kommer.At Berlinseminaret vil komme tilbake i nye utgaver, til glede for de som trenger et hyggelig og nytting kunnskapsløft, er temmelig sikkert.

Ketil Stokkan: Brandenburger Tor

Nei, det var ikke Ketil Stokkans sang som sørget for at Berlinmuren ble åpnet på kvelden 9. november 1989, for 32 år siden i dag. Men han sang om Brandenburger Tor i den europeiske finalen i Melodi Grand Prix i 1990, noen få måneder etter at muren falt. Publikum var imidlertid ikke veldig imponert og Norge kom sist av de 22 deltagerlandene, sammen med Finland. Italia vant (og har ikke vunnet igjen før Måneskinn vant i 2021). 

Når Ketil Stokkan ikke fikk betalt med masse sympatistemmer fra Tyskland og andre land fordi han sang om den store begivenheten som samlet Europa, kan det nok ha med å gjøre at ganske mange dette året hadde sanger som på en eller annen måte tok opp dette med å rive murer og åpne hjerter, Dessuten hadde jo også selveste David Hasselhoff tatt på seg æren for å åpne muren med sangen "Looking for Freedom".

 Men i dag, i anledning årsdagen for den fantastiske kvelden i 1989 passer det bra å trekke frem denne musikkvideoversjonen av "Brandenburger Tor" - utstyrt med historiske bilder av Berlinmuren:

Günter Schabowskis pressekonferanse 9. november og Berlinmurens fall

I november 1989 lå de kommunistiske regimene i Sentral og Øst-Europa i respirator. Økonomiene var i krise, teknologisk var de helt akterutseilt og USAs modernisering av forvaret under Ronald Reagan tydeliggjorde hvor langt i bakleksen de var kommet. Dessuten slo samholdet i øst sprekker da Ungarn begynte å gjennomføre liberale økonomiske reformer og opphevet utreisebegrensningene. De klippet ned grensegjerdene mot Østerrike sommeren 1989, noe mange øst-tyskere benyttet seg av til å flykte.

Men det at et regime og en hel ideologi er dødssykt betyr ikke at det vil gi opp uten kamp. Tvert imot skaper det en ekstremt farlig situasjon dersom de som klamrer seg til makten ikke ser noen andre alternativer enn å fortsette å klamre seg fast, og vet at alt er tapt om de gir fra seg maktmidlene som hele regimet bygger på, som bruk av vold når de blir utfordret eller ved å la folk reise ut av landet. Og hva ville skje dersom innbyggerne ga blaffen i truslene og presset på ved grensestasjonene, og krevde å få dra? Ville folk bli skutt på? Ville Berlin oppleve et blodbad, som i Ungarn i 1956 og Tsjekkoslovakia i 1968?

Hele verden var opptatt av dette høsten 1989 og fulgte intenst med på dramaet fra dag til dag. Så skjedde det noe på en pressekonferanse kl 18:53 den 9. november som satte alt dette på spissen og skapte en av de mest spesielle og minneverdige kveldene de siste tiårene. Helt brått ble Europa forandret for alltid. Den ufrivillige hovedpersonen i dramaet den kvelden var pressetalsmannen i sentralkomiteen i kommunistpartiet, Günter Schabowski, som hadde forberedt seg for dårlig til kveldens pressekonferanse.

Her er en åtte minutter lang video fra YouTube som beskriver bakgrunnen for det som skjedde, og dramaet som fulgte, for nøyaktig 30 år siden i kveld:

Mannen som åpnet muren

I kveld er det 26 år siden Berlinmuren ble åpnet. Det ville vel skjedd uansett, kanskje i løpet av noen uker eller måneder, for østblokken hadde alvorlige krisesymptomer, men akkurat den kvelden det skjedde kom det brått og som et resultat av en kaotisk pressekonferanse. Jeg blogget om denne legendariske pressekonferansen her i fjor. Der kan man også se videoklippet der Günter Schabowski kløner det til og misforstår det som står på en papirlapp han har fått fra statsministeren.

For noen dager siden døde Günter Schabowski, 86 år gammel, og The Economist mener at han har gjort seg fortjent til en nekrolog. Det er tross alt ikke så mange som kan ta æren for å ha åpnet Berlinmuren Der skriver de dette om det lille ordet "sofort" som endte den kalde krigen den kvelden:

"The Politburo had discussed travel the day before; he was out of the room. But Egon Krenz, the new party leader, had thrust a note into his hand before the press conference—just like a shopping list, clucked Irina—on which were scrawled four points, the fourth blazoned with a big red arrow. He had put it in his briefcase after a skim-read of it, and now had to work it out publicly with everyone listening. Uncharacteristically, the swaggerer began to stammer. “We have decided today…um…to implement a regulation that allows every citizen of the German Democratic Republic…um…to…um…leave East Germany by any of the border crossings.” The question came: “When?” And he answered, scratching his head and shuffling papers, “Sofort”. Immediately."

Egentlig var det ikke meningen at noe skulle skje før neste dag, og da på organisert øst-tysk vis ved at folk skulle stille seg i køer på dertil egnede kontorer og søke om å få reise, for så å få rett stempel i sine identitetspapirer. Da kunne man hatt en viss kontroll på utreisene. På dette tidspunktet rømte allerede 500 om dagen fra DDR til vesten, via Tsjekkoslovakia inn i Østerrike, men tanken på at man skulle åpne Berlinmuren helt var nokså fremmed. Men plutselig skjedde det bare. Forstod Schabowski hva han hadde gjort med en gang? Han dro i hvert fall ned til den grenseovergangen som ble åpnet først for å se på. The Economist skriver:

"On the night of November 9th he went to the border crossing at Bornholmer Strasse, the first to open. For once he was unnoticed. Honecker’s hundred-year Wall was being merrily smashed down. Among the jubilant crowds, some in their nightclothes, vodka was being passed round with chunks of the Wall replacing ice; shards of it were flying through the air. And the thought must have crossed the mind of das grosses Maul, even if, for once, unspoken: Did I do this?"

Günter Schabowskis pressekonferanse

Det er i kveld 25 år siden Berlinmuren falt. Det var en veldig spesiell kveld, og del av en helt surrealistisk politisk høst. Det var heller ikke tilfeldig at Berlinmurens fall 9. november ble utløst av en historisk blunder på en pressekonferanse der politbyråmedlem Günter Schabowski, som tilhørte et regime som ikke pleide å ha pressekonferanser, svarte feil på et spørsmål fra en journalist:



Akkurat hvordan man opplever dette klippet tror jeg er veldig avhengig av når man er født. For mine barn og andre som har vokst opp etter 1989, i en tid der landene i sentral- og øst-Europa er med i EU, tror jeg langt på vei det er umulig å forstå hvor spesielt Øst Europa egentlig var. De historiske bildene av et delt Berlin ser ganske rare ut, men det er vanskelig å forstå hvorfor litt surr på et svar på et spørsmål på en pressekonferansen skulle forandre hele Europa. Jeg synes konteksten er godt forklart i denne historiefilmen om murens fall på YouTube, i fem korte deler, der pressekonferansen er tema på slutten av del fire.

Vi som vokste opp med den kalde krigen forstod denne kvelden at noe irreversibelt hadde skjedd og et Europa aldri kunne bli som før. Vi hadde vokst opp med et delt og fastfrosset Europa som det normale, Alle maktmidler kunne brukes mot folket i øst hvis de demonstrerte eller stilte kritiske spørsmål. Folk levde i frykt for at naboer var angivere. I 1989 hadde riktignok dette systemet vist noen svakheter, og vi trodde vel at det ikke ville vare evig, men med det maktapparatet som stod bak var det heller ikke lett å tro på noen rask demontering av kommunismen.

Så skjedde plutselig alt på en gang i 1989. Ungarerne klippet ned piggtrådsperringene på grensen mot Østerrike, det ble gjennomført delvis frie valg i Polen, der Solidaritet vant 160 av de 161 plassene som var mulig å vinne, øst-tyskerne fikk ikke dra til Ungarn på ferie og dro i stedet til Praha der de klatret over gjerdet til den vest-tyske ambassaden, og fikk lov til å reise til vest. Og Vaclav Havel ledet fløyelsrevolusjonen i Tsjekkoslovakia til en spektakulær fredelig og demokratisk seier. Felles for alt sammen var at det maktapparatet alle hadde vært så redde for ble mer og mer komisk for hver dag de nølte med å slå tilbake.

Men vi visste jo ikke på forhånd hva som ville skje, Om regimet i DDR ville sette inn tanks mot demonstranter i Leipzig eller skyte mot folk som presset seg over grensen om kvelden 9. november, Günter Schabowskis fomling på pressekonferansen og det at folk plutselig kunne gå over til vest,var et slikt irreversibelt øyeblikk der alle forstod at nå er det ikke lenger noen vei tilbake.

Bruce Springsteen og Berlinmuren

Nei, det var ikke Ketil Stokkans Grand Prix-låt "Brandenburger Tor" som gjorde at Berlinmuren falt. Det er heller ikke sannsynlig at David Hasselhoff fra Baywatch leverte noe avgjørende bidrag, selv om hans låt "Looking for Freedom" toppet listene i åtte uker i Vest Tyskland i 1989 og han selv mener han hadde en ikke ubetydelig rolle i begivenhetene. Og Hasselhoff fikk æren av å synge sangen sin ved Brandenburger Tor på nyttårsaften 1989, ikledd en ganske spesiell blinkende jakke.

Skal man peke på en artist som virkelig bidro til å påvirke stemningen i Øst-Tyskland forut for murens fall mener jeg Bruce Springsteen er personen som fortjener oppmerksomhet. Hva de tenkte på i ledelsen i det gamle DDR er ikke greit å si, men Springsteen ble invitert til Øst Berlin sommeren 1988, og bortimot 300 000 publikummere møtte opp til en totimers konsert.

Denne konserten er temaet i boken "Rocking The Wall: Bruce Springsteen: The Untold Story of a Concert in East Berlin That Changed the World" av Eric Kirschbaum. Jeg har ikke fått lest den enda, men den kan jo virkelig være verdt å kikke på nå som vi markerer at det er nøyaktig 25 år siden Berlinmuren falt. Og både Rolling Stone og The Guardian har skrevet positive anmeldelser. The Guardian minner også om hvilken problematiske rolle rock- og popmusikk spilte i det stadig dårligere forholdet befolkningen fikk til sine øst-europeiske ledere:.

"Among the 80 pages of files Kirschbaum dug up from the Stasi archives was evidence that the concert was part of a leadership-sanctioned campaign to assuage the country's youth. "They were still reeling from incidents in 1987 when police used truncheons and electric stun guns to beat back East Berliners who, hungry for some of the fun the west was enjoying, had pressed themselves as close to the Berlin Wall as possible to listen to concerts by the likes of David Bowie and the Eurythmics that were being held just metres away from them in West Berlin. A year later, before Springsteen's gig, thousands of troops lined the wall to keep East Germans at bay as Pink Floyd and Michael Jackson played in the west. The decision to site the Springsteen concert far from the wall, in the depths of East Berlin, was a strategic one, to prevent huge crowds gathering at the border and – intoxicated by rebellion – sparking an impromptu revolution."

Det er neppe noen overdrivelse å si at Springsteens legendariske konsert virket helt motsatt av det DDRs myndigheter hadde håpet. På konserten spilte Springsteen 32 låter, blant annet "Born in the USA", og ikke minst Bob Dylans "Chimes of  Freedom", der han innledet med en kort tale om frihet. på litt knotete, men fullt forståelig tysk. Og det sier jo noe om den spesielle stemningen på den tiden at flere i publikum har tatt med seg hjemmelagede amerikanske flagg på en konsert som ble overført i øst-tysk TV.

Da muren plutselig falt

US State Department har meget fortjenestefullt laget en nedlastbar bok med bilder og artikler om Berlinmurens fall 9. november 1989, om hvilken enorm global historisk begivenhet det var. I boken skriver flere internasjonale størrelser, blant annet den polske demokratiforkjemperen og senere redaktøren, Adam Michnik:

"In 1989 nobody anticipated the fall of the communist regime — no one in the world. When U.S. President RonaldReagan (1981-1989) called in West Berlin, “Mr. Gorbachev, tear down this wall!” people took it as an echo of Cold War rhetoric and not as a realistic political project. And yet, the Wall was torn down."

Michnik har helt rett. Noe av det mest spesielle ved det som skjedde var at absolutt ingen var i stand til å forutse det, selv ikke samme uke eller samme dag. Det kom vanvittig brått da det kom. En grunn til dette var at muren var blitt en del av hele vårt mentale verdensbilde, i den forstand at vi som opplevde delingen av Europa ikke kunne se hvordan delingen realistisk skulle fjernes. I hvert fall ikke i overskuelig fremtid eller på en fredelig måte.

Alle så at Øst-Europa var både undertrykkende, humørløst og i et økonomisk forfall i møtet med ny informasjonsteknologi, men det var umulig å tro at ting ville rakne så raskt. På samme måte som det i dag er vanskelig å forklare de under 30 hvordan et Europa med Berlinmur føltes og så ut, var det umulig for oss som vokste opp med et delt Europa å skjønne hvordan et Europa uten Sovjetunionen, Øst Europa og Berlinmuren kunne oppstå. Mange snakket om en tilnærming mellom øst og vest i Europa. Men at den ene siden skulle forsvinne var ikke innenfor det mulige.

Jeg er heldigvis gammel nok til å ha sett hvor utrolig trist det var i øst, og har gått over fra det dengang innestengte Kreuzberg i Vest-Berlin via Checkpoint Charlie til Øst-Berlin på dagsvisum (med tvangsveksling til øst-tyske mark til en absurd valutakurs). På en interrail var jeg innom et litt liberalisert Budapest midt på 80-tallet og møtte DDR-ungdom som fikk lov til å reise til Ungarn på ferie, men ikke lenger. Og som absolutt ikke hadde lyst til å snakke om hvordan de hadde det hjemme. Hele systemet var bygget på frykt og alle var livredde for at noen skulle sladre.

Hva var det så som gjorde at muren falt? Hvem skal vi takke? Jeg vil foreslå tre kandidater. Den første og mest opplagte er Mikhail Gorbatsjov, leder i Sovjetunionen. Tidligere hadde Sovjetunionen alltid slått ned forsøk på å få til større selvstendighet i Øst Europa, I Ungarn i 1956, Tsjekkoslovakia i 1968 og i Polen i 1981. Men Gorbatsjov nektet å gripe inn. Og konsekvensen var at hele Øst Europa og til slutt Sovjetunionen selv kollapset. Gorbatsjov ble ikke noen helt hjemme i Russland, det blir man ikke av å gi bort et helt imperium. Men det er han som skal ha hovedæren for at folk våget seg ut i gatene. Og for at ingen skjøt dem.

Den andre vi skal takke er Ungarns regjering. Ved å klippe vekk piggtråden på grensen mot Østerrike 20. juni 1989 satt Ungarn i gang en kjede av begivenheter som malte de øst-tyske og tsjekkiske makthaverne inne i et hjørne. Befolkningen i Øst-Tyskland (men ikke like mange fra det litt mer frie Ungarn) forsvant bakveien ut av landet. Folk skjønte at regjeringen i Øst Tyskland plutselig var på defensiven og demonstrasjonene over hele Øst Europa tiltok i styrke. Og bare noen dager etter Berlinmurens fall skjedde Fløyelsrevolusjonen i Praha.

Den tredje vi må takke er Ronald Reagan som i 1987 ba Gorbatsjov rive Berlinmuren. Reagan ble sett på som en krigshisser av vest-europeisk venstreside fordi han ville knuse Øst Europa gjennom militær og økonomisk overlegenhet. Venstresiden i vest snakket om en "tredje vei" mellom øst og vest, og likte Gorbatsjov men ikke Reagan. Men Gorbatsjov forstod at han måtte forholde seg til Reagan. Og det var Ronald Reagans strategi som lykkes. Øst Europa var etter hvert så økonomisk og teknologisk underlegne at de ikke hadde råd til å være med på kappløpet mot vesten lenger. Man måtte samarbeide, innføre demokrati og markedsøkonomi, og la folk reise i stedet for å stenge dem inne.

1989 var et utrolig begivenhetsrikt år. Det var noen forvarsler om at mye kunne gå galt, da protestene ble stått ned på Tiananmen i juni. Og maktovertakelsen i Romania rett før jul var uhyggelig. I årene etter ble det skutt ved TV-tårnet i Vilnjus og det ble krig i Krotatia og Bosnia. Ikke alle de gamle makthaverne ville gi seg uten kamp. Men det spesielle i 1989, som overrasket absolutt alle, var hvor raskt og hvor fredelig endringene skjedde.