Norsk suksess i EUs forsvarsfond

Det europeiske forsvarsfondet EDF får en stadig viktigere rolle i forskning og innovasjon for forsvarsformål. Vekst i forsvarsbudsjerttene, en rask teknologiutvikling med droner, autonomi og KI, og et ønske om flere europeiske fellesprosjekter, gjør at EDFs strategiske betydning er blitt større. Det har også mulightene for forsvarsindustri, anvendte forskningsinstitutter og næringsliv som har relevante bidrag innenfor EUs prioriteringer.

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) har en gladsak på nettsidene sine om hvordan norske bedrifter gjør det svært godt i tildelingene fra EDF. Selv om Norge ikke medlem i EU, er vi med i EDF på samme måte vi også er med i EUs generelle forskningsprogram Horisont Europa, og digitalprogrammet DIGITAL. I den siste tildelingen av 12 milliarder kroner fordelt på 57 prosjekter, er det Norske aktører med i 16 av disse prosjektene. FFI skriver at:

"Totalt deltar 19 norske aktører i 16 ulike prosjekter i denne runden. Dette inkluderer alt fra store lokomotiv som Kongsberg Defence & Aerospace, som er med i hele sju prosjekter, sentrale forskningsmiljøer som Sintef og Norsk Regnesentral, og mindre teknologibedrifter. Denne bredden er viktig for Norge og for FFI. At flere viktige aktører fra industri og forskning lykkes i EDF, styrker det norske «forsvarstriangelet» – bestående av myndigheter, industri og forskning – slik at Norge får maksimalt utbytte av de milliardene som nå investeres i europeisk sikkerhet."

Anerkjennelse av norske spissmiljøer 

Det å nå opp med mange deltakere og i mange prosjekter i slike internasjonale tildelinger er en viktig anerkjenelser av at norske forskningsmiljøer og bedrifter. Våre kompetansemiljøer innenfor forsvarsindustri er helt i front når det gjelder utvikling av fremtidens militære kapasiteter, også når det gjelder cyberforsvar, droner, robotikk og KI. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) er med på to prosjekter selv. Sintef Ocean, Norsk Regnesentral og NTNU er andre forskningsmiljøer som er tildelt prosjekter.

Store forsvarsleverandører som Kongsberg Defence & Aerospace (KDA), Kongsberg Maritime, NFM og Teleplan Globe er blant de som er inne i prosjekter som har nådd opp, men også noen mindre norske spissmiljøer er med. Og jeg synes naturligvis at det er særlig gledelig at Halogen er blant de mindre leverandørerne som har nått opp i konkurransen, med et samarbeidsprosjekt som heter MIDAS, om anvendelse av kunstig intelligens på en sikker måte. FFI skriver at:

"Innenfor kunstig intelligens og fremtidens teknologi skal Norsk Regnesentral utvikle sikre språkmodeller for forsvaret i LLM Secret, mens Halogen skal jobbe med MIDAS-prosjektet for å lage smarte og trygge grensesnitt for AI-dialog."

Inneværende programperiode i EFD går mot slutten, og jeg antar at neste periode fra 2028 vil øke de felleseuropeiske satningene på å styrke Europas forvarsevne gjennom forskning, innovasjon og teknologiutvikling ytterligere. I alt brukes det rundt 90 milliarder kroner for perioden 2021–2027, med et klart om å redusere fragmenteringen av det europeiske markedet og gjøre europeisk industri mer konkurransedyktig gjennom samarbeid. 

Mye har skjedd siden dagens EDF-periode ble besluttet, og den sikkerhetspoliktiske situasjonen er blitt langt mer krevende, både på grunn av Russland og USA. Noe som gjør at EDF, eller en etterfølger av EDF, vil ha enda større strategisk betydning, både for europeisk forvarssamarbied og som en del av EUs felles industri- og konkurranseevnepolitikk. Her er en artikkel som sier litt om denne prosessen og arbeidet som må gjøres for å få på plass en nytt flerårig EU-budsjett.

Donald Trump, Europa og Grønland

Helgens The Economist oppsummerer forrige ukens meningsutvekslinger i Davos, og hva de kan bety for den videre utviklingen i forholdet mellom USA og Europa. Denne gangen truet Europa med mottiltak mot amerikansk toll og maktbruk. Det fikk børskursene til å falle, og Trump rygget tilbake. 

Det er ikke sikkert det blir like enkelt neste gang. Lederartikkelen i The Economist, med overskriften "The true danger posed by Donald Trump", oppsummerer det slik:

"The moral is that, to get America’s president to retreat, you have to convince him that you will impose a price on him. In most of their dealings with Mr Trump, European leaders have treated him with sycophancy truffled by the odd, muted objection. This time, they were more assertive and it worked.

That is where the good news ends. At Davos Mr Trump talked about owning Greenland—which means that he could yet seek leverage by reviving tariffs or even the threat to use force. Even if he doesn’t and America and Denmark successfully negotiate a revised treaty that remains short of sovereignty, Europeans should heed the language in his speech. It betrayed an ominous contempt for Europe and for the value to America of the transatlantic alliance as it works today."

Grønland eller Europa?

Er hovdproblemet at Donald Trump vil ha Grønland eller er han først og fremst så misfornøyd med Europa at han vil gjøre hva som helst for å plage og skade EU og europeiske land? Grønland var ikke viktig nok til å bli nevnt i den nye sikkerhetsstrategien USA har produsert, med den såkalte "Donroe-doktrinen", og det meste USA antyder at de ønsker å gjøre mer av på Grønland (blant annet militærbaser og mineraler), er fullt mulig å få til uten noen militær eller økonomisk konflikt med verken Danmark eller Europa, skriver The Economist. 

Så det handler nok mest om Europa, men for å helgardere har The Economist skrevet lange artikler både om Grønlands rolle og betydning når det gjelder militær aktivitet (veldig liten) og utvinning av mineraler (veldig liten), og en artikkel om hva det vil bety for sikkerheten om USA og Europa sklir fra hverandre og ikke stole på hverandre eller samarbeide med hverandre om infrastruktur, teknologi eller militære anskaffelser.

For å ta det siste først: Den allerede nevnte lederartikkelen analyserer og spekulere i hva det kommer til å koste, og hva det vil bety for sikkerheten globalt, i USA og i Europa, og vi sklir lengre fra hverandre. Det er ikke bare Europa som vil tape på det. I motsetning til det Donald Trump ser ut til å tro, er det først og fremst Kina og Russland som tjener på et mer konfliktfult mellom USA og Europa, og en situasjon der USAs adminsitrasjon arbeider for å sette europeiske land opp mot hvandre. For USA vil det kunne være svært skadelig å føre en politikk der de ikke kan stole på sine allierte.

Europa som irritasjonsmoment for Trump

I en litt lengre breifing med tittelen "Donald Trump’s expansionist itch has undermined global security" (bak betalingsmur), går The Economist videre når det gjelder å beskrive hvordan EUs mottiltak er innrettet når det er snakk om økonomiske motreaksjoner fra USA eller andre land. Det ble ikke nødvendig denne gangen, men det er jo ikke akkurat slik at uenigheten mellom Europa og USA er over. Brått blir det en ny situasjon som kan utløse kraftige virkemidler på  begge sider. The Economist skriver at:

"Some European leaders wanted to go much further. France’s president, Emmanuel Macron, suggested that the EU invoke its most powerful economic weapon, the anti-coercion instrument (ACI). This mechanism, which has never been used, would have allowed the EU not simply to adopt matching tariffs in response to America’s, but to resort to completely different forms of retaliation, from cancelling banking licences to restricting exports of the machines used to make advanced computer chips (a business in which ASML of the Netherlands has a monopoly)."

Denne artikkelen trekker også frem hvordan USA i dag er avhengige av tilgang til andre lands baser, blant annet tyske og britiske, for å utøve sin militære makt i ulike deler av verden, enten det er i Venezuela eller i Midt-Østen. Å erstatte disse avtalene med andre måter å håndtere tilgang til forsyninger og infrasturktur vil være både vanskelig og dyrt, og det vil ta lang tid å få disse alternativene på plass. 

Grønland

En egen lengre artikkel gjør et dypdykk i hva Grønland betyr for USA, og hvor totalt ulogisk Donald Trumps politikk er. Artikkelen heter "Donald Trump’s grab for Greenland makes no sense" og går blant annet gjennom hvor mye drift av Grønland koster, med Danmarks generøse velferdsordninger, hvor mye drift av flere militærbaser vil kunne koste, og hvor dyrt og krevende mineralutvinning er i Arktis generelt, og på Grønland spesielt. Det er jo stort sett slik at både baser og gruver har stengt ned de siste årene og ikke åpnet opp. Selv den siste tidens apetitt på sjeldne jordmetaller har gitt beskjedne resultater på Grønland. The Economist skriver:

"Yet the odds of a mining bonanza are low. Glaciers cover about 80% of the island, making exploration and development of mines costly and difficult. Greenland’s transport infrastructure is meagre: no two towns are connected by road, limiting mining to coastal areas accessible by ship. During the 20th century no fewer than 18 mines shut down, often because of high costs or logistical problems. Today the island has just two working mines. Nalunaq is a gold mine that was shut in 2014 and reopened in 2024 because of a surge in the bullion price. The other, White Mountain, produces anorthosite, an input for fibreglass and paint. It has faced all manner of challenges."

Og:

"Perhaps the closest comparable construction project to building a new Arctic base is the Mary River mine, for which the transport infrastructure alone cost $1.25bn. One American official reckons it would cost $20bn-30bn to build and maintain five bases in Greenland. Add to that the roughly $10bn in present-value terms it would cost to continue Denmark’s generous payments to the population over the next 30 years, taking ownership of Greenland looks like a decidedly poor financial deal. These costs, although unnecessary, would be affordable for an economy as big as America’s, but the harm a takeover would do to America’s security and standing in the world would be incalculable. The closer you look at what Mr Trump no doubt views as the property deal of the century, the more it seems like many of his hotel and casino projects in the 1990s and 2000s: flashy at first glance, but so laden with debt and hidden costs that they soon became fiascos"

I følge The Economist er det slik at det er ganske stor russisk og kinesisk aktivitet i luften og på sjøen i Arktis, men at dette i all hovedsak foregår rundt Alaska og i veldig liten grad rundt Grønland. På lang sikt kan klimaendringene åpne muligheter for nye sjøruter for varetransport i Arktis, og kanskje også økt aktivitet på land. Kanskje er dt også slik at knapphet på mineraler vil gjøre Grønland mer attraktivt for investeringer, men det er mange steder i verden som fremstår som betydelig enklere når det gjelder vær, natur og logistikk. Den lave og nedadgående aktiviteten der i dag kan tyde på at det ikke er noen store satsinger rett rund hjørnet.

Mark Carneys tale i Davos

Canadas statsminister Mark Carney holdt en helt glimrende tale i Davos denne uken, den beste jeg har hørt på vedlig lenge. Men hva er det som gjør denne talen så god?

 

Mark Carney tale er blitt hyllet av mange, på begge sider av Atlanteren fordi den setter ord på hva det er som er det problematiske i den nye geopolitiske verdensordenen. Han nevner ikke Trump ved navn, og knapt nok USA, men beskriver systemegenskaper ved gode og dårlige internasjonale økonomiske, politiske og sikkerhetsfremmende systemer.

Flere mener at denne talen vil bli stående som en tidsmarkør, både for i form av erkjennelsen av at den gamle ordenen ikke kommer tilbake. Men forhåpentligvis også oppstarten på en ny fase der det ikke er alengang og isolasjon, og heller ikke underdanighet under noen få stormakter som gjelder, men en tidsmarkør for når en del likesinnende land startet det vanskelige arbeidet med å finne veien nye måter å ivareta liberale, demokratiske og frihandelsvennlige verdier. Ikke en nostalgisk lengten etter det som var, men en langsiktig byggeprosess for å bygge noe nytt og enda bedre.

Innholdet i talen treffer så utrolig presist når det gjelder hva den vestlige verdens mellomstore og små land har blitt viklet inn i av problemer, og hvordan veien til å vikle seg ut av disse problemene må se ut. Talen beskriver, veldig overordnet naturligvis, prinsippene for en farbar vei til en ny og bedre verdensorden. Jeg tenker at det i hvert fall er fire ting i dette det er viktig å løfte frem:

1. Vaclav Havel og keiserens nye klær

Det første og mest opplagte er Mark Carneys elegante måte å bruke Vaclav Havel til å trekke en parallell til et stort og dysfunksjonelt regime som levde i selvfornektelse, den kommunistiske østblokken. Ingen der ville ta beslastningen det var å si høyt  det alle visste, at keiseren ikke hadde  klær. Det er fryktelig ubehagelig å være den som foreteller sannheten når man er den eneste som gjør det. Men når noen andre gjør det først så det lettere, og ikke lenger mulig å late som ting er i orden.

Nå tror jeg kanskje ikke at Donald Trump har lest eller forstått verken Vaclav Havels politikk eller hans forfatterskap, men det har selvfølgelig Mark Carney gjort, og mange andre som besøker Davos i januar hvert åt. Det å bruke kommunismens ganske plutselige og fredelige kollaps, fordi ingen lenger trodde på det den hevdet var sant, er jo ikke så dumt for en canadier som besøker Europa:

"In 1978, the Czech dissident Václav Havel, later president, wrote an essay called The Power of the Powerless, and in it, he asked a simple question: how did the communist system sustain itself? And his answer began with a greengrocer.

Every morning, this shopkeeper places a sign in his window: ‘Workers of the world unite’. He doesn't believe it, no-one does, but he places a sign anyway to avoid trouble, to signal compliance, to get along. And because every shopkeeper on every street does the same, the system persist – not through violence alone, but through the participation of ordinary people in rituals they privately know to be false.

Havel called this “living within a lie”. The system's power comes not from its truth, but from everyone's willingness to perform as if it were true, and its fragility comes from the same source. When even one person stops performing, when the greengrocer removes his sign, the illusion begins to crack. Friends, it is time for companies and countries to take their signs down."

Toppmøtet i Davos ble et slikt øyeblikk der flere meldte seg på innsatsen for å ta ned disse plakatene og si hva de egentlig mener om tingenes tilstand. De nordiske statsministrene og utenriksministrene bidro sterkt til dette, både når det gjelder Grønland og fredsprisen, mens britenes finansminister Rachel Reeves var i en paneldiskusjon med Trumps handelsminister Howard Lutcnick der hun forklarer han at internasjonal handel og arbeidsdeling faktisk skaper verdi, både for de som kjøper og for de som selger varer og tjenester.

2. Det gamle regelbaserte systemets har brutt sammen

Det andre Carney formulerer så elegant er hvordan det å ha et regelbasert internasjonalt bygget på samarbeid er mye lurere enn å ikke ha et slikt system, selv om det ofte kunne oppleves som asymmetrisk, og selv om det noen ganger har vært slik at de store hadde mer makt enn de små. Men prinsippet om at alle skulle behandles likt, og at det har vært insitusjoner og organisasjoner som skulle passe på dette, har gitt de små muligheter og handlingsrom de ikke har i det gangsterlignende regimet som har tatt over:

"This bargain no longer works. Let me be direct. We are in the midst of a rupture, not a transition. Over the past two decades, a series of crises in finance, health, energy and geopolitics have laid bare the risks of extreme global integration. But more recently, great powers have begun using economic integration as weapons, tariffs as leverage, financial infrastructure as coercion, supply chains as vulnerabilities to be exploited."

"You cannot live within the lie of mutual benefit through integration, when integration becomes the source of your subordination. The multilateral institutions on which the middle powers have relied – the WTO, the UN, the COP – the architecture, the very architecture of collective problem solving are under threat. And as a result, many countries are drawing the same conclusions that they must develop greater strategic autonomy, in energy, food, critical minerals, in finance and supply chains. And this impulse is understandable. A country that can't feed itself, fuel itself or defend itself, has few options. When the rules no longer protect you, you must protect yourself."

 3. Det er ikke lurt å skade sine venner

Det tredje Mark Carney beskriver på en presis måte er hvorfor det ikke lønner seg i lengden å skade og plage sine beste venner, selv om de er mindre og svakere og man kan vinne små seire underveis. Den transaksjonelle måten å forholde seg til andre kan kanskje virke fristende når man er sterk og ikke spesielt opptatt av juridiske eller moralske grenser, eller av historiske bånd, men det som gjør det mulig å hente ut transaksjonelle gevinster forvitrer over tid. Transaksjonene blir mindre og mindre verdt. Gevinsten avtar fordi landene som alltid taper på transaksjonene vil måtte finne andre og bedre strategier, og andre venner. 

Ikke alt har vært perfekt med det internasjonale regelbaserte systemet. Det har vært vært lettere å være stor og sterk enn liten og svak. Men det har fungert såpass godt å samarbeide med sterkeste innenfor et internasjonalt system av verdier, rettigheter og regler, med tilhørende samarbeidsorganisasjoner og allianser, at fordelene har vært langt større enn ulempene. Når ting blir snu opp ned, og det er fare for at det nettopp er disse avhengigheten som medfører skade, kan de ikke overleve over tid. De må byttes ut med noe bedre.

"But let's be clear eyed about where this leads. A world of fortresses will be poorer, more fragile and less sustainable. And there is another truth. If great powers abandon even the pretense of rules and values for the unhindered pursuit of their power and interests, the gains from transactionalism will become harder to replicate. Hegemons cannot continually monetize their relationships.

"Allies will diversify to hedge against uncertainty. They'll buy insurance, increase options in order to rebuild sovereignty – sovereignty that was once grounded in rules, but will increasingly be anchored in the ability to withstand pressure. (...) Collective investments in resilience are cheaper than everyone building their own fortresses. Shared standards reduce fragmentations. Complementarities are positive sum. And the question for middle powers like Canada is not whether to adapt to the new reality – we must. The question is whether we adapt by simply building higher walls, or whether we can do something more ambitious.

Det er flere eksempler på at dette har begynt å skje praksis. På handelsavtaleområdet, som Carney trekker frem i talen, velger mange land å diversifisere hvem man handler med. Når det gjelder forsvarssamarbeid, og strategier for innkjøp av forsvarsmateriell, er det et forsterket samarbeid mellom europeiske land, et samarbeid Canada ønsker å koble seg tettere på. Og vi ser naturligvis dette skjer på det digitale området, der avhengighet av noen få plattformselskaper, og man i realiteten må velge mellom USA og Kina, framstår som veldig mye mer risikabelt enn tidligere. Da er det naturligvis slik at man må finne sammen for å utforske alternative strategier, for økt resiliens og redusert risko.

4. De mellomstore demokratiene må vise vei

En verden med nye festninger og nye handelshindringer vil være fattigere, mer usikker og mindre bærekraftig, i følge Carney, og han lover at Canada vil ta et medansvar for å verden gjør det som er nødvendig for å bygge noe sammen som beskytter mot de nye truslene og usikkerhetene. Det bør ikke være høyere murer og mer nasjonal alenegang, men være en felles investering i å beskytte oss sammen. Hvis vi ikke setter oss sammen rundt bordet, og selv tar ansvar for å gjøre noe, er det noen andre som sitter ved bordet, og vi blir deres måltid, sa Mark Carney:

"Argue, the middle powers must act together, because if we're not at the table, we're on the menu. But I'd also say that great powers, great powers can afford for now to go it alone. They have the market size, the military capacity and the leverage to dictate terms. Middle powers do not. But when we only negotiate bilaterally with a hegemon, we negotiate from weakness. We accept what's offered. We compete with each other to be the most accommodating.

 This is not sovereignty. It's the performance of sovereignty while accepting subordination. In a world of great power rivalry, the countries in between have a choice – compete with each other for favour, or to combine to create a third path with impact. We shouldn't allow the rise of hard power to blind us to the fact that the power of legitimacy, integrity and rules will remain strong, if we choose to wield them together."

Og avslutningsvis sa han noe viktig om å erkjenne at den gamle måten å gjøre ting på ikke kommer tilbake. Når veien videre ikke er veien tilbake, må ambisjonen være å skape noe enda bedre:

"We know the old order is not coming back. We shouldn’t mourn it. Nostalgia is not a strategy, but we believe that from the fracture we can build something bigger, better, stronger, more just. This is the task of the middle powers, the countries that have the most to lose from a world of fortresses and the most to gain from genuine co-operation. The powerful have their power. But we have something too: the capacity to stop pretending, to name realities, to build our strength at home and to act together."

Canadas statsminister er konkret på mye av det Canada selv er i gang med jobben med reposisjonere seg når det gjelder handel og sikkerhtssamarbeid, for å redusere risko. Han var også konkret på elementer i dette: samarbeid med Norden om sikkerhet og ressurser i Arktis, med blant annet Europa, India og Sør-Amerika om nye handelsavtaler, og med EU om innkjøp av forsvarsmateriell. Det han foreløpig ikke kan være like konkret på er hvordan den institusjonelle delen av et slikt revitalisert samarbeid skal se ut, og hvilke land som skal være med på hva, og hvordan. Nettopp fordi dette er noe mange land få finne ut av sammen, og som ikke kan dikteres av et enkelt land, eller i bilaterale avtaler mellom supermakter. 

Tre videohøydepunkter fra NHOs årskonferanse 2026

Torbjørn Røe Isaksen kalte det en gang "konferanseutsatt sektor". De som tilhører sektoren som er særlig utsatt for mange konferanseinvitasjoner har sin travleste uke denne uken. Selv var jeg på BI på tirsdag og hørte nobelprisvinner James Robinson forelese for akademikere, forvaltning og næringsliv om "Why Nations fail". Bra foredrag og fin møteplass.

Mange andre brukte tirsdagen til å delte på "Nord i Sør", "Næring i Nordvest" og andre markeringer av regionale fortrinnn der poenget er å besøke Oslo og få fram sin egen regions betydning, særlig utfordringer og kanskje også behov for virkemidler og infrastruktur. Også Trøndelag, Sørlandet og Vestland kan man oppsøke i ulike konferanshoteller i Oslo. Ja, til og med de som ikke er tilreisende, men er er fra før, har sitt lokale arrangement, NHO Viken og Oslos regionale årskonferanse. En drøm for alle som er glade i konferanser, og dessuten fint for hotellnæringen.

Men det store høydepunktet denne første hele uken i januar hvert eneste år er naturligvis NHOs årskonferanse. En konferanse som blir stadig større, og nå er blitt så stor at den for flere år siden flyttet fra Operaen til Oslo Spektrum, og nå har flyttet ut av byden og til det store messeområdet på Lillestrøm.

Selv var jeg ikke der i år. Man kan jo ikke være fysisk til stede på andres konferanser hver dag heller. når man har kunder og prosjekter. Men det fine med NHOs årskonferanse er at den kan oppleves uten å være der. Den strømmes live ,men man kan også se på høydepunktene i etterkant på YouTube. Det er både en egen nyhetsside om innleggene, og en egen side på Youtube med video av de ulike innslagene. Det er en effektiv måte å få med seg det viktigste, og også en fin måte å se innslagene på nytt for de som var så opptatta av mingling at de ikke fikk med seg alt som skjedde på scenen. 

Mine tre på topp

Kvaliteten på innlegg og innledere er særdeles høy på en årskonferanse i NHO, og det er flere spesielt inviterte som ikke er de vanlige innlederne og politkerne som man kan høre på mange andre konferanser. NHO prioriter en herlig blanding av internasjonale ledere og eksperter, og noen norske gründere og ledere man ikke ser på en scene så ofte, som forteller sine unike historier om hva de driver med og hvordan det er å drive bedrift i Norge. 

Jeg skal løfte frem tre jeg la spesielt merke til. Den først er Havguard-grunder Emilie Åsberg som har tatt doktorgrad på NTNU, og var på vei mot en akademisk forskerkarriere, men i stedet har blitt gründer i Lofoten. En teknologiutvikling som skulle beskytte østersproduksjon i havbruksnæringen ble videreutviklet til en en undervanns kommunikasjonsteknologi som kan finne ubåter under isen i Arktis. Nå er bedriften med i et NATO-program som videreutviklikler dennne undervannteknnologien. Hør den fascinerende fortellingen her:

 

Andre høydepunkt for meg var gründeren Avtar Jasser som blir intervjuet av Anne Lindmo. Han kom til Norge fra India som 18 åring og lærte norsk samtidig som han studerte til å bli sivilingeniør på NTNU. Han var i noen år i Hammerfest, men ble etterhver leder i gründerselskapet CatalystOne, som holdet på å gå med i dragsuget etter dot.com-tiden, men som i dat er et HR-teknologiselskap med 250 ansatte i fire land. Han er veldig opptatt å understreke av vi har det veldig bra i Norge, og ikke klage, men kommer med noen klare advarsler om at vi ikke er så attraktive for næringsliv og gründere som vi burde være.

 

Norge i Europa, og Europa i verden

Det tredje videoklippet jeg vil trekke frem løfter blikket til det nordiske og europeiske nivået, er opptatt av hvordan vi skal hevde oss bedre i konkurransen med USA og Kina. Vi må gjøre mer sammen, sier Digital Europes leder Cecilia Bonefeld-Dahl, som kommer fra Danmark, men leder en interesseorganisasjon for 45 000 europeiske bedrifter. Hun er både tydelig og ærlig om Europas utfordringer, og fremhever at digital suverenitet i møte med amerikanske plattformselskaper og kinesisk og russiske trusler, handler om å gjøre mer sammen i Europa, og ikke mer hver for oss. Vi kan ikke vinne på alenegang og vi kan ikke slutte å handle med USA heller, men lykkes ved å være like gode eller bedre enn de vi samarbeider og samhandler med.

 

Så kunne det vært et viktig videoklipp til her. Foredraget til James Robinson om hva som kjennetegner land som lykke, og de som ikke lykkes, og hvordan sammenhengen mellom inkluderende politikk og demokrati, og et inkluderende økonomisk system, var verdt å få med seg live. Inkludert hans analyser av Taiwan-modellen, der man i stedet for å prøve å utkonkurrere alle andre, velger å samarbeidet med alle andre og har fabrikker som setter sammen de avanserte produktene andre designer, og på den måten får en posisjon som den alle andre blir avhengige av.

Jeg antar at når James Robinsons innlegg ikke er på Youtube så er det fordi han har sine egne kanaler som NHO må respektere, og ikke kan legge ut video. Da får jeg i stedet anbefale hans utmerkede bok "Why Nations Fail", som han skrev sammen med Darron Acemoglu for litt over 10 år siden. De ga ut oppfølgeren "The Narrow Corrdor - States, Societies, and the Fate of Liberty" i 2019, og vant Nobels minnepris i økonomi sammen i 2024. Jeg tenker at de bøkene er enda mer aktuelle i dag enn de var da de kom ut.

En rar og skremmende strategi

For noen dager siden lanserte USA et nytt utenrikspolitisk dokument kalt "National Security Strategy - of the United States of America". Skjønt, noen egentlig lansering var det vel ikke, plutselig var dokumentet der, og det har tatt litt tid før det har blitt oppdaget og kommentert.

Innholdet er såpass bisart og potensielt farlig, i hvert fall hvis adminsitrasjonen mener det de sier, at det i normale tider ville utløst umiddelbare og kraftige politiske reaksjoner. Men vi lever ikke i normale tider. Vi lever i en tid der vi ikke lenger blir overrasket over noen ting, og i hvert fall ikke av at USAs øveste ledelse ikke lenger beskriver Russland som en trussel, men tvert imot forteller om et Europa som er i sivilisatorisk forfall.

I følge sikkerhetsstrategien skyldes dette europeiske lederes tilslutning til liberale verdier verdier og et regelstyrt internasjonalt system der de avgir suverenitet til internasjonale organisasjoner, noe som ikke er i tråd med USAs interesser og verdier. Det vi bør lure på nå er om USA vil vende tilbake til utgangspunktet, og at dette er en ulykkelig parentes. USA var tross alt arkitekten bak den gamle verdensordenen der demokratier står opp for hverandre og vi praktiserer regelstyrt frihandel, fordi vi oppnå gevinster sammen på den måten. Frem til ganske nylig mente også USA at Russland er det støste trusselen og at det er i USAs intersse at Europa samarbeider mer, og ikke mindre.

Vi vet ikke om vi kommer tilbake dit. Selv om Trumps retorikk, og ensidige opptatthet av egeninteresse er ekstrem, kan det jo hende at også fremtidige administrasjoner vil vektlegge annerledes enn det vi har vært vant til i både handelspolitikken, sikkerhetspolitikken og investeringer i utvikling i andre land. Det er ikke sikkert USA kommer tilbake dit vi var.

America first

Hva er det så dette dokumentet på 33 luftige og ganske lettleste sider egentlig sier? Spesielt opptatt av tradisjonelle utenrikspolitske virkemidler er det strengt tatt ikke i det hele tatt, det meste handler om hva som gir USA makt og innflytelse. Først i dokumentet er det et forord skrevet av Donal Trump selv, der han slår fast at han personlig har reddet USA fra katastrofe og elendighet ("catastrophy and disaster"), og er godt i gang med å skape fred og stablilitet i verden. Ingen regjering i historien har gjennomført en så stor snuoperasjon på så kort tid, i følge Trump, 

Deretter forklarer strategien hva en strategi er: Den skal etablerer en tydelig forbindelse mellom mål og virkemidler. Den tar utgangspunkt i og beskriver hva som er ønskelig for USA, og forklarer deretter hvilke virkemidler og verktøy som skal brukes av USA for å komme dit. Denne prosessen krever at man besvarer tre spørsmål:

The questions before us now are: 1) What should the United States want? 2) What are our available means to get it? and 3) How can we connect ends and means into a viable National Security Strategy?

Enkelt og logisk. Men hva er det USA vil? I kapitlet om "What should the United States want" kommer det tydelig frem at USAs strategi ikke handler om hva som er bra for verden som helhet, og hvordan USA kan bidra, bare om hva som er bra for USAs egeninteresser. Det er en lang liste over områder der USA må være overlegne alle andre: militær styrke, industri, infrastruktur, grensekontroll, forskning og energi. Så nevnes riktignok også "soft power" som noe USA er utstyrt med, men i strategien handler dette mest om å ha en så sterk kultur at den kan påvirke andre land. USA skal rett og slett dyrke sin egen historie og egen storhet som et virkemiddel for å sikre sin egen fremtid og ha innflytelse over andre:

"Finally, we want the restoration and reinvigoration of American spiritual and cultural health, without which long-term security is impossible. We want an America that cherishes its past glories and its heroes, and that looks forward to a new golden age."

What Do We Want In and From the World?

Deretter følger en kort tekst på side 5 om " What Do We Want In and From the World?" som beskriver hva USA forventer og forlanger fra alle andre land i verden. USA skal forlange samarbeid mot migrasjon til USA og mot kriminalitet som rammer USA, men også hele den vestlige halvkule ellers. De vil motarbeide fientlige utenlandske eierskap på den vestlige halvkule og særlig eiermakt som kan fortstyrre eller true forsyningskjeder. Strategien viser til til "Monroe-doktrinen" fra 1823, og noe den beskriver som "The Trump Corollary", som jeg antar er et trumpiansk tillegg til Monroe. 

Utenfor den vestlige halvkule skal USA bidra til å gjenreise Europas sivilisatorisek selvbevissthet og vestlige identitet. De skal forhindre at noen av USAs fiender får dominere i Midt-Østen. Det vil også sikre at det er USAs teknologi som driver verden framover, særlig innen bioteknologi, kvantedatamaskinger og KI.

Det på følgende kapitlet gjør ingen forsøk på å late som om dette ikke handler om makt, og har fått overskriften:  "What are America's available means to get what we want?" Ingen diplomatiske og verdibaserte formuleringer der, men man går rett på sak og svarer på hvordan man får det man vil ha. Listen over hva USA har for å tvinge igjennom sin vilje inkluderer verdens største og mest innovative økonomi, verdens ledende finanssystem og kapitalmarkeder, verdens mest avanserte teknologisektor, verdens sterkeste militære styrker, et nettverk av alliansepartenere, en fordelaktig geografi, kulturell inflytelse, og mot og patriotisme, for å nevne det viktigste.

Dessuten nevnes det positive i "President Trumps robust domestic agenda", som inkluderer skatteletter, deregulering og satsing på energisektoren. Nå er riktignok et nettverk av allierte nevnt i en enkelt setning som en styrke, men ikke noe sted er det noen erkjennelser om at styrke og resiliens i en farligere verden er avhengig av et godt forhold til andre land der man har tillit til herandre og respekt for hverandre, samhandler økonomisk og om å løse felles utfordringer og står opp for andre når det er kriser. Her er alt binært. Man vinner eller man taper. Det er eiendomsinvestorens nullsumlogikk som gjelder, uten noen erkjennelse av at man skaper merverdi når man samarbeider og samhandler med andre land.

Prinsipper

I et siste kapittel kalt "Strategy" går det helt over styr. Her er det delkapitler om "Priciples", "Priorites" og "The Regions" Det slås fast at Trump er hevet over ideologer og det listes opp land han har oppnådd fred den siste tiden. Det slås tydelig fast at USA er motstander av internasjonale organisasjoner fordi internasjonal politikk og handel skal foregå mellom suverende stater, og ikke via internasjonalt forpliktende samarbeid som fastsetter spilleregler, eller står i veien for noens selvråderett og maktutøvelse. Det argumenteres for toll og mot frihandel, for å beskytte amerikanske arbeidere mot konkurranse fra andre land arbeidere. 

Dokumentet avsluttes med å gå igjennom verdens regioner, og slå fast hva USAs interesser og prioriteringer er der. Det er i omtalen av Europa dokumentet er på sitt aller mest bisarre, for Trump har funnet ut at europeere flest egentlig er enig med han om at Ukraina ikke skal støttes, NATO ikke skal vokse og EU burde oppløses. Dokumentet slår på den ene side fast at den transatlantiske alliansen er helt sentral for USAs fremtid, men på den annen side er det ikke en allianse med dagens europeiske ledere som skal støttes, men en allianse med noen politikere som i fremtiden vil stanse migrasjon, gjenreise nasjonalstatene, legge ned EU, og gjøre som USA sier. 

Jeg har sans for utenrikspolitiske strategier som er realistiske i den forstand at de er opptatt av å beskrive et lands egenintersser og ikke gir inntrykk av at alt handler om idealisme. Stater har naturligvis interesser de skal forvare, både sikkerhetsmessige, økonomiske og verdimessige. Problemet med USAs strategi er todelt. Det ene er at den mangler en erkjennelse av at en rekke viktig mål bare kan oppnås i samarbeid med andre. Ja, det er faktisk bra at man er avhengig av andre hvis det er på den måten at det gir felles gevinster, og når denne anvhengigheten reduserer faren for konflikt og krig. 

Det andre problemet er at i den grad strategier erkjenner at USA har noen venner i det hele tatt, så der det autoritære og illiberale stater som motarbeider demokrati og rettssikkerhet, og mye annet som kreves for å bygge en bedre fremtid for både velferd og verdiskaping.

Reaksjoner i USA og mot USA

Kommentarene fra det liberale, demokratiske og frihanselsvennlige USA er som forventet svært krasse. Thomas Wright i The Atlanic bruker artikkelen "A Strategy That Ignores the Real Threats" til å sammenligne USAs nye sikkerhetsstrategi med den franske Maignot-linjen før andre verdenskrig, i den forstand at de ikke er i stand til å se hvor truslene kommer fra, og bygger forsvarslinene på helt feil steder.

"Contrary to its protestations about reining in America’s ambition after decades of overreach (what Secretary of Defense Pete Hegseth called “utopian idealism”), it does have a grand plan: The NSS is a blueprint for building an illiberal international order, in which the U.S. can assert dominance unilaterally, strike deals with revisionist powers such as China and Russia, and work patiently to support right-wing populist parties in Europe in overthrowing centrist establishments. One might call it dystopian idealism."

New York Times Madrid-utsending Jason Horowitz skrev i artikkelen "Trump Has Long Disdained Europe’s Elites. Now, It’s Official", at:

"A new White House policy document formalizes President Trump’s long-held contempt for Europe’s leaders. It made clear that the continent now stands at a strategic crossroads. The Trump administration has not exactly kept its low regard for Europe secret. President Trump has long portrayed European allies as freeloaders that fail to pay enough for their own security and argued that the European Union was “formed to screw the United States.” Now, that hostility is official White House policy."

A dog's breakfast

Jeg må ta med reaksjonen fra The Economist også, som alltid er stødige i sine analyser av verdier, makt og interesser. De slår fast i artikkelen "Donald Trump’s bleak, incoherent foreign-policy strategy" at strategien er et historsk brudd med det USA har bygget opp etter andre verdenskrig: 

"For the most part, the new NSS rejects the decades-old insight that a common set of values are what cement America’s alliances. It declares that it is “not grounded in traditional, political ideology” but is motivated by “what works for America”. Instead, it embraces what it calls “flexible realism”. That means being “pragmatic without being ‘pragmatist’, realistic without being ‘realist’, principled without being ‘idealistic’, muscular without being ‘hawkish’, and restrained without being ‘dovish’.”

If that sounds like a dog’s breakfast, that is because it is. Shorn of the enlightened values that have long anchored foreign policy, America First becomes a naked assertion of power that owes more to the 19th century than the world that America built after the second world war. And that leads to a document riven by contradictions."

Standpunktene som er formulert i den nye nasjonale sikkerhtsstrategien er, som sagt, ikke veldig overraskende, men det er litt rart og nytt å se denne "dystopiske idealismen", eller kanskje "dystopiske egoismen", så klart formulert og utilslørt som her. Europeiske ledere flest velger å trekke på skuldrene, og fortsetter å hevde at USA er vår viktigste allierte selv om det ikke høres sånn ut. De kan jo ha rett. Forhåpentligvis blir det igjen slik at en normalitet vender tilbake i amerikansk politikk, og verdens største demokrati tar lederrollen. 

Men kan vi regne med at det blir slik? Slik ting utvikler seg nå tror jeg vi må forberede oss på at ingenting er sikkert. Europa er nødt til å ta et større ansvar for egen fremtid og Norge er derfor mer avhengig av våre europeiske allierte enn noen gang.

En stortingsmelding om forskningssystemet

Hva er egentlig en stortingsmelding om "forskningssystemet"? Eller "systemmeldingen" som den kalles blant de mest innvidde i sektoren, virkemiddelapparatet og interesseorganisasjonene. Navnet høres jo spennende ut for oss om er opptatt av sammheng og systemer, ogs særlig når målet er mer kunnskap, innovasjon og omstilling. 

Etter å ha lest stortingsmeldingen som kom for en uke siden om "Sikker kunnskap i en usikker verden" er jeg fortsatt ikke helt sikker på hva en systemmelding er. Uinteressant er den slett ikke, men jeg tror det kunne vært gjort enda mer for å få frem forskningsystemets betydning for resten av samfunnet, hvorfor dette blir stadig viktigere og hva som må gjøres fremover for å at forskningen skal få rammebetingelsene som trengs for å få det til.

Stortingsmeldingen evner ikke helt å beskrive hvordan forskningssystemet skal utvikles og forbedres. Det er synd, for utfordringene vi står i når det gjelder miljø og klima, mangelfull produktivitetsvekst og lav innovasjonstakt i næringslivet, en ny og mer truende sikkerhetspolitisk situasjon, og rask utvikling av nye muliggjørende teknologier, gjør det helt nødvendig å tenke igjennom om både systemet og virkemidlene for forskning og kunnskapsproduksjon er gode nok.

Forkningens utførere og betalere

En ting som er bra i denne meldingen er beskrivselsene av tall og fakta og forskning, slik det alltid er med forskningsfeltet. Det finnes både god statistikk om forskning og god forskning på forskning, som stadig oppdateres. Kapittel 2 som er en slags "fakta om forskningssystemet" åpner slik:

"I Norge jobber om lag 97 000 mennesker med forskning og utviklingsarbeid, fordelt på i hovedsak fire forskningsutførende sektorer: universitets- og høyskolesektoren, instituttsektoren, næringslivet og helseforetakene.1 Disse sektorene har vokst frem og utviklet seg over lang tid i et gjensidig vekselforhold med hverandre, med politiske myndigheter og med skiftende samfunnsbehov og i samspill med internasjonale partnere og globale trender."

Det vi blir minnet om er at Norge ligger relativt lavt når det gjelder forskningsinnsats som andel av BNP sammenlignet med våre nordiske og nord-europeiske naboer, mens vi ligger en del høyere når det gjelder forskningsinnsats pr innbygger. Mens offentlig sektors forskningsinnsats ligger omkring samme nivå som i andre sammenlignbare land, så er næringslivets forskningsinnsats lavere enn i landene rundt oss. Det kan henge sammen med at næringsstrukturen vår er mye mer kapitalintensiv og råvarebasert enn nabolandene våre, mens når man sammenligner bransje for bransje, er norsk næringsliv som andre.

Så kan man slå seg til ro med at forskningsinnsatse er så stor som den skal være, eller man kan se på forsknings og innovasjonssystemet som et redskap for å utvikle en mer forsknings- og kunnskpasintensiv næringsstruktur, enten ved å omstille dagens dominerende næringer, eller ved å bruke forskning og innovasjonssatsinger til å vri næringslivet i mer kunnskapsintensiv retning, spesielt ved å skape bedre rammebetinselser for kunnskaps- og forskningsinstensive tjenestenæringer. Men i hvor stor grad vi i Norge skal ha slike ambisjoner, sier denne stortingsmeldingen lite om.

Et mer innovativt og produktivt næringsliv

Et eksempel på at et problem blir erkjent, men der det ikke beskrives noen ny retning, er utviklingen av den anvendte forskningsinstituttsektoren, og spesielt den næringslivsrettede delen. I underkant av 20 prosent av forskningen i Norge utføres av instituttsektoren. Det har de siste årene vært en synkende trend når det gjelder oppdrag fra næringslivet, mens næringslivets egen forskning øker. Historisk har den norske anvendte instituttsektoren spilt en viktig rolle for mange næringer, og vært langt tettere koblet på næringslivet enn universitetene har vært. Instituttene har også lykkes godt med søknar om og mobilisering til EU-forskningsprosjekter. Men særlig nedgangen i olje- og gassnæringens forskning slår ut negativt, mens en del andre industrinæringer som forsker mye i andre land, er små i Norge:

"At de samlede kostnadene til innkjøpt FoU fra forskningsinstituttene har hatt en nedgang skyldes derfor først og fremst endringer i FoUaktiviteten i næringene som er tilknyttet utvinning av olje og gass. Næringslivet ellers kjøper omtrent like mye FoU fra instituttsektoren i 2022 som i 2013. Instituttene har med andre ord ikke klart å hente inn tapte inntekter fra petroleumsnæringer."

Næringslivet utførte selv forskning og utviklingsarbeid (FoU) for omkring 47 mrd. kroner i 2023, noe som utgjør omkring halvparten av Norges samlede FoU-innsatsf. Dette betyr at næringslivet er den største FoU-sektoren i Norge, og på høyde med universitetene, instituttene og helseforetakene til sammen. Men dette nivået som andel av BNP er som sagt lavere enn det som er vanlig i landene rundt oss. Hvorfor ikke bruke denne systemmeldingen som en slags Draghi-rapport som roper opp om at kvalitet og kapasitet innenfor forskning og innovasjon er helt sentralt for den fremtidige konkurransekraften? En rapport som foreslår konkrete systemforbedrende tiltak, og en oppskrift på hvordan Norge skal klare seg i et Europa som skal hevde seg bedre i konkurranse med USA og Kina? Det har vi dessverre ikke fått

Det kanskje aller viktigeste spørsmålet som burde besvares i en stortingsmelding som dette er hva vi skal gjøre for at det skal bli mer lønnsomt for næringslivet for å forske mer? Hva gjør vi for å mobilisere til økt deltagelse i EUs forsknings og innovasjonsprogrammer? Hva gjør vi for å få flere norske bedrifter til å ta ledende roller i EU-forskning og bli bedre ved å samarbeide med de beste? Hva gjør vi for å mobilisere flere bedrifter og flere bransjer til å forske mer? Hva gjør vi for å øke forskningen i kommunesektoren og for å mobilisere kommunenes til å samarbeide tettere med det kunnskaps- og teknologiintensive næringslivet? Her er det nokså stille når det gjelder tiltak i stortingsmeldingen.

Ikke langtidsplan, men systemforbedring

Det finnes en norsk langtidsplan for forskning og høyere utdanning som sier noe om forskningens samfunnsmessige mål og om forskningstemaer som skal prioriteres i årene som kommer. Ulike programmer og prosjekter, både næringsrettede og offentlig-sekorrettede omtales også i andre domumenter og strategier. Det er sånn sett andre ting en systemmelding må handle om, for eksempel systemegenskaper og forbedringsmuligheter i det norske forsknings- og innovasjonssystemet, og hvordan det henger sammen med tilgrensende virkemidler og med de norske omstillings- og innovasjonsbehovene i stort.

Men i denne stortingsmeldingen er det dessverre lite beskrivelser av sammenhengen mellom forskningssystemet og andre næringsrettede innovasjonsvirkemidler, av sammenhengen mellom forskningssystemet og kommunesektorens store utfordringer, med eldreomsorgstjenester eller med å å ta tak i utfordringer knyttet til ungt utenforskap. Det er heller ingen analyse eller drøfting av om viktige sider ved dagens forskningssystem er innrettet for å løse fremtidens utfordringer bedre. Ikke noe om strukturen, innretningen av virkemidlene eller antall aktører i det offentlig finansierte forskningssysemet er riktig. Noen steder blir det riktignok pekt på konkrete utfordringer det må jobbes med, for eksempel hvordan den nevnte anvendte forskningssektoren skal innrettes, hvordan det skal gjøre mer attraktivt å bruke private penger på forskning, eller hvordan næringsrettede forskningsvirkemidler skal innrettes for å oppnå mer, men det er ingen konkrete tiltak på disse områdene.

Forskningens digitalsering

I stedet for å gå dypere i å beskrive forskningssystemets rolle i å løse store samfunnsutfordringer, som helse og omsorg, klima og miljø eller vedvarende utenforskap, har meldingen i stedet to kapitler som løfter frem noen andre temaer som ikke tidligere er blitt tatt inn i brede dokumenter om forskningsstrategier. Det er to viktige temaer som er blitt stadig mer sentrale i det siste, som riktignok ikke helt har funnet sin kobling til systemperspektivene ellers i stortingsmeldingen, men som i hvert fall beskrives og drøftes i hvert sitt kapittel. Så må de rett og slett jobbes videre med når det gjelder konkretisering.

Det ene temaet er digitalisering. Kapittel 3 heter "Et forskningssystem rustet for det digitale skiftet", og er blitt en slags sekkepost for en del ulike ting som har med forskning og digitalising å gjøre. Det handler om forskning kyttet til kunstig intelligens og kvanteteknologi, områder der det er viktig at Norge ikke blir hengende etter. Men det handler også om forskningsmiljøenes tilgang til teknologisk infrastruktur i form av datakraft og prosesseringskapasitet. Og det handler om intrastruktur for tilgang til dataene man trenger for å forske mer og bedre. En del av forskningsinfrastrukturen er også å ha et lovverk som sikrer personvern, sikkerhet og et godt etisk rammeverk, noe som i hvert fall drøftes, i hvertfall i forbindelse med kunstig intelligens.

Sikkerhet og forskning

Det andre temaet som løftes frem, i kapittel 4 i meldingen, er statssikkerhe og samfunnssikkerhet, og hvordan forskningssystemet er en del av et trusselbilde som ser ganske annerledes ut enn for noen år siden. Også i dette kapitlet er det flere temaer som drøftes samtidig, blant annet teknologisk infrastruktur for å skjerme ting som ikke kan deles, håndtering av hvilke forskere som kan og ikke kan ha tilgang til ulike ting, men det er også drøftinger av viktigheten av å hindre at forskningens åpne, demokratiske og kunnskapssøkende metoder, prinsipper og verdier blir satt under press. 

Kapitlet går ganske grunnleggende til verks når det gjelder å beskrive roller, organisering og lovverk når det gjelder sikkerhet i stort. Et slags grunnkurs i samfunnsikkerhet og beredskap, og hvordan dette slår inn hos forskningsaktørene, som det er erkjennes er ganske er ganske umodne når det gjelder ting som sikkerhetslov, samfunnssikkerhetsinstruks, grunnleggende nasjonale funksjoner, eksportkontrollregelverk og håndtering av gradert informasjon. En viktig faktor som bidrar til at utfordringen vil øke er at det er et ønske om at det mobiliseres bredere innenfor forsningsmiljøene når det gjelder forsvarsrelatert forskning. Meldingen sier:

"Regjeringens langtidsplan for forsvarssektoren slår videre fast at flere FoU-midler skal lyses ut på konkurransebaserte arenaer. I dag finnes det ingen etablerte ordninger for konkurranseutsetting av midler til forskning som er skjermet eller gradert. Regjeringen vil utrede hvordan Forskningsrådets virkemidler kan utvikles for å kunne omfatte også utlysning av midler til skjermet og gradert FoU."

Og:

"Flere forskningsinstitutter er imidlertid ikke underlagt sikkerhetsloven. Blant disse er det flere sterke fagmiljøer som er relevante for forsvar, sikkerhet og beredskap, og som har uttrykt ønske om å delta i skjermet og gradert forskning. Det ansvarlige departementet kan fatte vedtak om at disse underlegges sikkerhetsloven. (...) Et annet alternativ for virksomheter som ikke er underlagt sikkerhetsloven, er å benytte systemet for sikkerhetsgraderte anskaffelser, med sikkerhetsavtaler og eventuell leverandørklarering. Samtlige alternativer stiller strenge krav om et forsvarlig sikkerhetsnivå. 

For virksomhetene som ønsker å ta del i gradert forskning kan det være krevende å vite hvordan man skal gå frem. Dette gjelder enten virksomhetene er underlagt sikkerhetsloven eller ikke. Regjeringen ønsker å gjøre det lettere for sivile virksomheter å delta i skjermet og gradert FoU, og vil se nærmere på mulige mekanismer som kan bistå med dette, inkludert utrede om det behov for å utvikle egne verktøy for rådgivning."

Dette er bare noe av alt det som trekkes frem som ganske utfordrendde for å få til et godt samspill mellom FoU-miljøene og forsvaret. Sikkre kommunikasjonskanaler og sikre måter å håndtere data er et annet. Og naturligvis hvordan man håndterer rekruttering og hvem som skal ha tilgang til hva, i ganske internasjonale forskningsmiljøer, i en ny sikkerhetespolitisk situasjon. Også her har stortingsmeldingen langt flere problemer enn svar, men det er bra temaet blir løftet i en stortingsmelding..

Nye trussel- og risikovurderinger fra myndighetene

Tre statlige sikkerhetsmyndigheter har kommet med nye og oppdaterte trussel- og risikovurderinger. Det er nok slik at de blir bedre av å være dagsaktuelle, og med dagens krevende omgivelser og trusselbide er det i hvert fall ikke vanskelig å være konkret og aktuell om hva som truer Norge.

Forsvarsminister Tore O. Sandvik (Ap) og justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen (Ap) innledet på pressekonferansen 5. februar, dagen etter at begge var utnevnt til nye statsråder. På en nyhetssak hos Regjeringen.no kan man lese både innleggende deres og om de tre rapportene som ble presentert. Det er lenker der til alle tre rapporter, som er fra Etteretningstjenesten, Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM).

Kanskje kunne de tre rapportene vært gitt ut som en felles rapport. Selv om de tre etatene har tre litt ulike ansvarsområder og roller, er det i stor grad de samme ytre begivenhetene og endringer i risikobildet de omtaler. Når de i senere år de har kommet så langt at de presenterer rapportene sammen, på samme pressearrangement, er det ikke mye som skal til for å gjøre de tre rapportene til en felles. Men det får komme når det kommer, det viktige er at det er sammenheng og konsistens på tvers.

Etteretningstjenesten og PSTs rapporter

Det er uansett grunn til å minne om hva de tre statlige etatene som presenterer trussel- og risikovurderingene har ansvar for. Etteretningstjenesten er en etat underlagt Forsvarsjefen og Forsvaret. E-tjenestens hovedoppgaver er å varsle om ytre trusler mot Norge og prioriterte norske interesser, støtte Forsvaret og forsvarsallianser Norge deltar i, og understøtte politiske beslutningsprosesser med informasjon av spesiell interesse for norsk utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitikk. Deres ugraderte rapport heter "Fokus 2025".

Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er Norges innenlands etterretnings- og sikkerhetstjeneste, underlagt justis- og beredskapsministeren. PST har som oppgave å forebygge og etterforske alvorlig kriminalitet mot nasjonens sikkerhet. Som ledd i dette skal tjenesten identifisere og vurdere trusler knyttet til etterretning, sabotasje, spredning av masseødeleggelsesvåpen, terror og ekstremisme. Vurderingene skal bidra i utformingen av politikk og støtte politiske beslutningsprosesser. Deres ugraderte rapport heter Nasjonal trusselvurdering 2025.

Disse rapportene er blitt langt mer tydelige om hvor de største truslene mot sikkerhet og trygghet i Norge kommer fra enn de var for noen år siden. I Etteretningstjenestens rapport handler det mest om utviklingen i Russland, i Kina, og forholdet mellom Russland og Kina. Det er interessante analyser av hvordan krigen i Russland tærer på Russlands økonomi over tid og hvor mye viktigere Kina er for Russland, økonomisk og militært, enn Russland er for Kina. Mens Russland er under press ressursmessig, økonomisk og militært, er Kina blitt ledende på noen fremvoksende teknologiområder.

Rapporten beskriver også hvordan sankjoner og eksportkontrollregelverk blir omgått ved hjelp av tredjeland. Det er en omtale av hvordan utfordringsbildet når det gjelder beskyttelse av samfunnskritisk infrastruktur under vann ser ut, riktignok ikke spesielt konkret når det gjelder ansvar og roller. På slutten er det analyser av oppbygging av ny kjernevåpenkapasitet etter hvert som gamle nedrusningsavtaler faller bort, og det er en analyse av hvordan pågående konflikter i Midt Østen og Afrika bygger opp under økt polariering og er i ferd med å legge til rette for voksende terrorisme.

PSTs nasjonale trusselvurdering er også mest opptatt av Russland og Kina, men her er oppmerksomheten særlig rettet mot hva det betyr for statlig etterretningsvirksomhet, påvirkning og sabotasje i Norge. Her er det en gjennomgang av trusselutsatte teknologiområder og av ulike metoder fremmede staters etteretningstjenestesr bruker mot mål i Norge. Rapporten beskriver statlige cyberoperasjoner, gjerne gjennomført ved bruk av andre aktører, rekruttering av menneskelige informanter, etteretning ved bruk av sivile fartøyer, påvirkningsoperasjoner, sikkerhetstruende økonomiske virkemidler og transnasjonal undertrykkelse, det vil si trusler fra andre stater mot enkeltpersoner i Norge. Rapporten har også en oppdatert gjennomgang av terrortrusselen mot Norge fra ulike ekstreme ideologiske bevegelser.

NSMs Risko 2025

Den tredje rapporten er fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) Deres rolle er å være Norges direktorat for forebyggende sikkerhet med ansvar for å bedre Norges evne til å beskytte seg mot spionasje, sabotasje, terror og sammensatte trusler. Gjennom rådgivning, tilsyn, testing, forskning og utvikling bidrar NSM til at virksomheter sikrer sivil og militær informasjon, systemer, objekter og infrastruktur med betydning for nasjonal sikkerhet. I Risiko 2025, NSMs årlige risikovurdering, er målet å gi norske virksomheter bedre forutsetninger for å se eget sikkerhetsarbeid i en større sammenheng. Rapporten beskriver sårbarheter trusselaktørene forsøker å utnytte og tiltak for å redusere risikoen for at de lykkes

Selv om alle tre rappoerter har hevet seg og blitt stadig mer interessante, og dessverre stadig mer dagsaktuelle, de siste årene, tror jeg Nasjonal sikkerhetsmyndighets (NSM) har hevet seg aller mest. Det er mulig jeg overdriver litt, men jeg synes å huske at deres rapport tidligere var en litt sytete rapport som klaget over at andre ikke gjorde jobben sin, særlig når det gjaldt digital sikkerhet, og at de ikke hadde nok ressurser til å gjøre jobben, men at de egentlig ikke hadde så mye å komme med av konkrete analyser, innsikt eller råd. Den var rett og slett ikke på høyde med de to andre trusselvurderingene. Det har heldigvis endret seg de siste årene. 

I årets Risko 2025 har NSM valgt å presenterer en viktig og interessant meny av trussel- og risikovurderinger som også får frem bredden og kompleksiteten i utfordringene vi møter, og som NSM må forholde seg til. Rapporten er innom:

• Påvirkning og desinformasjon i forbindelse med valg.
• Tiltak for å redusere risikoen for sabotasje.
• Sikring mot insidevirksomhet i samfunnsviktige virksomehter.
• Sikring mot misbruk av nettverkstilkoblede elektroniske sensorer, blant annet innvendige og utvendige kameraer og mikrofoner i kjøretøy.
• Avhengigheter av satelittbaserte tjenester og hvordan disrupsjon av signaler kan gjøre skade.
• Sikkehet i forbindelse med forsvarets anskaffelsesprosesser
• Utenlandske investeringer i lokalsamfunn og infrastruktur, der Kirkenes havn er nevnt spesielt.

Digitale leverandørkjeder

Siste del av NSMs trussel- og risikovurderinger handler om digital sikkerhet og sårbarhet, det området jeg tror de fleste forbinder med NSM. Her synes jeg at deler av det NSM presenterer er litt mindre treffsikkert når det gjelder innsikt og anvendbarhet enn jeg skulle ønske. Det er fint at NSM beskriver ulike typer digitale angrep vi kan bli utsatt for, som løsepengevirus, nulldagssårbarheter og angriper-i-midten, der angriper kommer seg mellom offer og en tjeneste, og på den måten får lurt til seg informasjon. Det står noen linjer om hvordan kunstig intelligens er en økende  trussel, at mobiltelefoner og mobile enheter utgjør en viktig sårbarhet. Nyttige påminnelser alt sammen.

NSM minner oss om at det er kommet en ny digitalsikkerhetslov som implementerer NIS-1 direktivet fra EU i norsk lov. Når det gjelder behovet for et oppdatert lovverk som kan bidra til å bekjempe digitale trusler og angep er dette litt flokete landskapet med overlappende lovverk også tema i Totalberedskapsmeldingen, Det hadde ikke gjort noe om NSM kom med noen klarere meldninger om at det er blitt et stort problem at Norge henger langt etter EU når det gjelder oppdatert lovverk og gjerne også noen råd om hvordan vi innretter en ryddeprosess når det gjelder forholdet mellom disse lovverkene og anbefalinger om rydding i roller og anvar når det gjelder digital sikkerhet. Eller er det noen andre som skal komme med disse anbefalingene?

En gammel kjepphest jeg har er behovet for å beskrive hvordan et digitalt økosystem, digitale leverandørkjeder og digitale avhengigheter ser ut konkret. Jeg tror NSM kan gjøre mer enn å skrive at virksomheter skal: 

• "Kartlegg egne avhengigheter. Skaff oversikt over hvilke leverandørkjeder virksomheten er en del av, enten som kunde eller leverandør." 
• "Gjennomfør risikoreduserende tiltak for å redusere sikkerhetsrisikoen knyttet til leverandørkjeder."

Det er ingenting galt i dette, eller andre tiltak de anbefaler, tvert imot. Men hvordan ser en digital leverandørkjede egentlig ut? Her kunne det kanskje være en ide å beskrive det visuelt? Hva med å lage noen veiledere og eksempler på hvordan man kan gå frem når man skal lage en slik kartlegging, og hva kan bidra til at den blir forståelig for flere enn teknologene? For eksempel politikere og ledere? Er det flyten av dataene mellom ulike aktører og systemer som er viktig å få frem? Er det eierskapet til selskapene som står bak? Eller er det oversikten over komponenter i systemetne som kan utgjøre kritiske sårbarheter det er viktig å avdekke i en slik overikt? Eller kanskje alt på en gang? 

Jeg tror det blir stadig viktigere å få denne type informasjonen frem i en form som selv styrer og ledelser som ikke er digitale sikkerhetsspesialister kan forstå og handle på bakgrunn av. NSM kan gå foran og vise oss hvordan det kan gjøres.

Totalberedskapsmeldingen

Regjeringen la forrige fredag frem en Totalberedskapsmelding, et dokument som handler om hvordan vi skal forberede samfunnet bedre på alvorlig krise og krig. Stortingsmeldingen er en oppfølging av Totalberedskapskommisjonens rapport "Nå er det alvor - Rustet for en usikker framtid", som kom i 2023.

Er dette en god Stortingsmelding, gitt temaets alvorlighetsgrad og store kompleksitet, på tvers av sektorer, forvaltningsnivåer, offentlig-privat-frivillig og landegrenser? Den er i hvert fall langt bedre enn den temmelig slagordpregede og proteksjonistiske stortingsmeldingen om "Nasjonal kontroll og digital motstandskraft for å ivareta nasjonal sikkerhet" (jeg blogget om den her) fra 2022, som åpenbart kom før regjeringen hadde satt seg ordentlig inn i utfordringsbildet, eller avklart egne prioriteringer og strategier.

Den nye Stortingsmeldingen holder et høyere nivå og henviser naturligvis ganske mye til både Forsvarskommisjonen, Totalberedskapskommisjonen, Langtidsplanen for Forsvaret, sikkerhetsmyndighetenes risikovurderinger og NATOs og EUs ulike analyser og strategier. Vi vet at vi på en del områder ikke er så godt rustet for å møte alvorlige kriser, sammensatte trusler og cyberangrep  som vi burde være, og at årsakene til dette skyldes ting som mangelfull koordinering på tvers av sektorer, mellom myndigheter og næringsliv, og uklarheter i roller og ansvar når vi skal beskytte oss mot og respondere på sammensatte trusler. 

Tiltakslister

Det er slike ting denne stortingsmeldingen skal svare på. Det konkrete som skal gjøres er som vanlig i slike dokumenter forulert som korte strekpunkter som begynner med foruleringen "Regjeringen vil...". Nå er det riktignok ikke alle disse punktene som beskriver noe som skal endres, ofte er det noe som skal vurderes eller utredes, eller en prosesss som tar sikte på en endring som skal igangsettes om en stund, men det er i hvert fall her man finner det mest operative i en stortingsmelding. I denne meldingen er det slike tiltak under flere av kapitlene, og mye handler om organisering og lovverk som skal tydeliggjøres. Noen av mest sentrale av disse er at "Regjeringen vil...:

• etablere en felles rådsstruktur for beredskapsplanlegging og tilstandsvurderinger på nasjonalt nivå for å sikre kontinuitet og systematikk i beredskapsarbeidet i sivile sektorer. Næringslivet og frivillige organisasjoner skal integreres i den nye strukturen.
• utarbeide en langtidsplan for sivil beredskap og motstandskraft, herunder politiet.
• foreslå en ny lov som setter krav til grunnsikring for virksomheter og se på tilhørende regelverk som samfunnssikkerhetsinstruksen, sektorlovgivning og sikkerhetsloven. 
• utarbeide en nasjonal sikkerhetsstrategi.
• stille tydelige krav til tverrsektorielt beredskapssamarbeid.
• at det i etatsstyringen skal legges vekt på å gi føringer for arbeidet med sikkerhet og beredskap.
• forsterke involveringen av og samarbeidet med privat næringsliv om sikkerhet og beredskap."

Ikke bare tenke det og ville det, men også gjøre det

Disse punktene virker fornuftige gitt de endringene vi har i utfordrings- og trusslbildet. Men nå er det ikke lenger helt nytt at vi opplever flere sammensatte trusler og behov for mer tverrektorielt samarbeid, og bedre sammarbeid mellom offentlige beredskapsorganisasjone og privat sektor. Det er jo nettopp det både Totalberedskapskommisjonen, Forvarskommisjonen og de ulike overordnede risikovurderingene fra PST, E-tjenesten, NSM, DSB og andre har fortalt oss lenge. 

Når det gjelder en mer helhetlig organisering av beredskapen er det de konkrete handlingene for å møte mer sammensatte trusler vi trenger, ikke enda flere erklæringer om at det skal samarbeides mer og bedre. Nå er det etablering av de strukturene, ansvarsområdene og rollene som beskytter oss bedre som bør være neste skritt. Men dessverre virker det som om denne totalberedskapsmeldingen er noen hakk mindre konkret om hva vil skal gjøre enn det Totalberedskapskommisjonen foreslo, eller rapporten som ble laget av DSB etter ekstremværet "Hans".

Pedagogisk krevende helhet

Mangelen på fremdrift når det gjelder å komme i gang er den viktigste svakheten som denne stortingsmeldingen ikke svarer ut. Min andre store innvending mot den nye meldingen er at den i for liten grad tydeliggjør den ansvarsmessige og lovmessige helheten, hvordan endringne påvirker dagens roller og ansvarsområder, hvordan huller i ansvar løses med nye  strukturer, og hvordan overlapp og dobbeltarbeid unngås.

Til høyre er det en figur fra side 41 i meldingen og som søker å forklare hvordan totalberedskapsarbeidet er organisert "vertikalt" og "horisontalt", fra regjeringen og helt ned til kommuner og innbyggere, på tvers av myndighetsorganer, sektorer og sivilsamfunn på alle nivåer. Dette er et godt forstøk på å lage en pedagogisk beskrivelse av hva begrepet "helhetlig" beredskapsorganisering er snakk om.

Men det blir med denne ene fargerike figuren. Gode visualiseringer og gode fortellermessige beskrivelser og eksemplifiseringer kunne vært benyttet mye mer. Når man lager en stortingsmelding der hele poenget er å forklare hvor komplekst og sammensatt trusselbildet er, og hvor helhetlig og sammensatt organiseringen for planlegge, øve og respondere på dette er, hvorfor bruker man ikke bedre og mer pedagogiske måter å formidle dette på?

Lov- og ansvarskompleksiteter

Dette behovet for bedre forklaringer av og endringer i roller og ansvarsområder er blant annet veldig relevant for innretningen av det lovverket som regulerer virksomheters plikter og ansvar når det gjelder forebyggende sikkerhet. Her sier regjeringen at den planlegger å foreslå en ny lov om krav til grunnsikring i virksomheter som er viktige for at samfunnet fungerer, dels for å oppfylle EØS-forpliktelser, og dels som en anledning til å fylle noen andre hull. Regjeringen skriver:

"Evnen til å opprettholde kontinuitet i kritiske samfunnsfunksjoner, som kraft, helse, elektronisk kommunikasjon og digitale tjenester, er viktig for motstandskraften. Regjeringen vil foreslå en sektorovergripende lov som skal stille felles krav til grunnsikring hos virksomheter som er viktige for at samfunnet fungerer i fred, krise og krig. Sikringen skal blant annet bidra til at virksomhetene kan opprettholde sin aktivitet selv om alvorlige uønskede hendelser og kriser inntreffer."

Disse EØS-forpliktelsene i NIS2-direktivet og CER-direktivet, som omtales i stortingsmeldingen, er EU-direktiver som er med på å begrunne behovet for Norge trenger en ny lov om grunnsikring av virksomheter som ivaretar samfunnskritiske funksjoner. De er et langt stykke på vei overlappende med det som er sikkerehetslovens nedslagsfelt og formål, noe regjeringen også beskriver:

"Direktivene deler samfunnet inn i samfunnsområder. Disse samfunnsområdene overlapper i stor grad med tilsvarende inndelinger i rammeverket for kritiske samfunnsfunksjoner, grunnleggende nasjonale funksjoner etter sikkerhetsloven og NATOs grunnleggende forventninger."

Nå er det ikke helt uvanlig at nedskagsfeltet for lover overlapper, særlig når det gjelder særlig viktige samfunnshensyn som skal ivaretas. Det vil ofte være både generell lovgivning, som alle må følge, og særlig regler for ulike sektorer, som noen aktører er forpliktet av, for eksempel energiaktører eller finansnæringen. Problemet oppstår når flere lovverk og direktiver overlapper hverandre. men sier forskjellige ting om ansvar, plikter og rapportering, eller bruker ulike begreper og definisjoner.

Et nøkkelavsnittt i stortingsmeldingen (underkapittel 3.3) beskriver hvorfor og hvordan Regjeringen vil igangsette et lovarbeid som blant annet skal avklare nedslagsfeltet for en ny lov om grunnsikring, utover det som ligger i EU-direktivene, herunder hvordan ulike deler av offentlig sektor, inkludert kommunene, skal omfattes av forpliktelsene. Og som ikke det var nok varsler regjeringen at den skal gjennomgå samfunnssikkerhetsinstruksen, et annet regelverk som gjelder for departementene, og som griper inn på flere av de samme sikkerhetskritiske områdene:

"Regjeringen vil, som en del av arbeidet med implementering av direktivene, også gjennomgå samfunnssikkerhetsinstruksen. Grensesnittet mellom den nye loven og sikkerhetsloven, samt forholdet til relevant sektorregelverk, vil bli vurdert. En slik vurdering er viktig for å unngå uhensiktsmessig dobbeltregulering, og eventuelle andre uklarheter, mellom den nye sektorovergripende loven og gjeldende sikkerhets- og beredskapslovverk i ulike sektorer. Slike uklarheter kan vanskeliggjøre god og enhetlig implementering og oppfølging av krav til virksomheter som det er kritisk for samfunnet at fungerer. Det utfordrer også et effektivt tilsyn og tilgjengelig veiledning. En helhetlig tilnærming til sikkerhetsog beredskapslovverk vil bidra til forenkling av beredskapsarbeidet i de ulike sektorene"

Bra. En slik helhetlig gjennomgang burde sikkert vært tenkt på for lenge siden, og EU fant ikke på disse direktivene nettopp, men det er helt på sin plass å beskrive og ta tak i problemene uklare og og uvklarte nedslagsfelt, ansvarsområder og roller fører med seg. Men hvorfor ikke ha noen gode pedagogiske beskrivelser, gjerne med visualiseringer og eksempler? I en stortingsmelding om å skape mer sammenheng og innrette et mer helhetlig beredskapsarbeid er det jo akkurat det vi trenger for å legge grunnlaget for en bedre felles virkelighetsoppfatning, på tvers av sektorer og virksomheter. Slik blir det også mye lettere komme videre til en gjennomføringsfase. 

Opplagsverk og kunnskapsgrunnlag

Stortingsmeldingen er fra kapittel 4 (fra side 52) og og utover mer beskrivende når det gjelder dagens mange aktører, organisering og ansvarsområder i norsk beredskap, fra verdensrommet til havbunnen, og veldig mye mellom. Aktørbildet er mangfoldig, og manges ulike virksomheters roller og betydning er beskrevet. Det er både beskrivelser at de sentrale aktørene, og viktige grenseplater mellom dem, som sivil-militært, offentlig-privat, offentlig-frivilling, og på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer. 

Det er også omtale av kritiske suksessfaktorer som bedre kompetansetilgang, behov for forskning og innovasjon, frivillighetens bidrag, planlegging og organisering av forsyningssikkerhet, redningsarbeid, støtte til forsvarets behov i en krigssituasjon, og veldig mye annet. Dette fungerer også som et lite oppslagsverk der det er mulig å hente ut kunnskap om hvordan dette økosystemet ser ut, og det er også er et bra kunnskapsgrunnlag  ha med seg når man skal finne ut hvor det er størst behov for å forsterke eller endre innsatsen.

Digitale leverandørkjeder

Skal jeg peke på to områder som hadde fortjent en bedre utfordringsbeskrivelse enn det som ligger i denne stortingsmeldingen er det de digitale sikkerhets og beredskapsutfordringene, og samarbeidet mellom myndigheter og næringsliv. Når de gjelder det digitale er stortingsmeldingen fortsatt på det nokså abstrakte og lett proteksjonistiske nivået som har kjennetegnet tidligere beskrivelser fra regjeringen, og som kanskje tyder på at man ikke er så veldig interesset i å sette seg inn i hvordan komplekse internasjonale leverandørkjeder ser ut eller hva som kan gjøres? Veldig lite av det som er omtalt i regjeringens nye digitaliseringsstrategi om digital sikkerhet har funnet veien inn her, og det er heller ikke veldig mye omtale av arbeidet med områder både Riksrevisjonen og sikkerhetsmyndighetene har pekte på som kritiske sårbarheter tidligere. 

Meldingen har ingen gode forklaringer på hvordan sårbare digitale verdikjeder ser ut, hvordan vi skal utvikle digitale systemer som i større grad kan lagdele tilgangen til ulike typer informasjon, hvordan dette forholder seg til det lovrevisjonsarbeidet som skal foregå, eller hvordan sektorenes og næringslivets egenberedskap mot digitale trusler skal innrettes. Bør vi for eksempel organisere oss slik at vi har cyberresponsmiljøer mot digitale trusler i alle sektorer, eller er vil det være å spre kompetanseressursene for tynt utover? En stortingsmelding som har som formål å beskrive hvordan vi skal møte sammensatte trusler på en bedre måte burde vært langt mer konkret på det digitale trusselbildet.

Næringslivets sikkerhet og beredskap

Omtalen av næringslivets mangesidige roller er også litt mangelfull. Næringslivet er riktignok nevnt veldig mange ganger, og på alle mulige nivåer som bidragsyter i ulike beredskapsfora, fra det veldig nasjonale til det helt lokale. Problemet er at det ikke er sagt noe mer konkret om hvoran dette skal skje, når det skal skje og hvem som har ansvaret for å få det på plass. Hva vil det si at næringslivet skal være representert? Hvem skal ta den rollen og sørge for at det ikke bare foregår i lukkede rom, men tilfører hele næringsivet verdifull informasjon og kunnskap, og mulighet til å påvirke og medvirke? Og hvilke sektorer skal ha egne sektorstrukturer? Hvem skal støtte opp om næringslivets medvirkning i regionene og i kommunene slik at det ikke blir tidstyver, men bidrar til en verdiøkende helhet?

Det er heller ikke veldig konkrete føringer for hvordan informasjonsutvekslig mellom næringsliv og myndighetsaktører skal utvikles videre, verken når det gjelder behovet for å kommunisere bredt om trusselbildet, eller når det gjelder de smalere behovene for å dele den type informasjon som bare noen nøkkelaktører kan ha tilgang til. Det er noe som også må følges opp. 

(Disclaimer: Og når det gjelder dette siste er det viktig å gjøre oppmerksom på at Halogen, meg selv inkludert, på oppdrag fra Næringslivets sikkerhetsråd (NSR) arbeider med å beskrive udekkede behov i grenseflaten mellom myndigheter og næringsliv. Arbeidet tar sikte på å bekrive konkrete og verdiøkende tjenester og støtte til samhandling. Meldingen er ikke veldig konkret på hva myndighetene vil kunne bidra med for å dekke behovet, noe som gjør det ekstra viktig at næringslivet er tydelige på hva de kan bidra med og hva dette krever av myndighetene).

Mario Draghis rapport om Europas konkurranseevne

Det står dårlig til med europeisk næringslivs konkurranseevne, og det går i feil retning. Sammenlignet med USA og Kina er Europa i ferd med å tape terreng, særlig når det gjelder fremvoksende digitale teknologier og grønne fremtidsteknologier.

Dette er hovedbudskapet i Mario Draghis rapport fra september om utviklingen i Europas konkurranseposisjon. Det er flere gode grunner til å fordype seg i analysene i denne rapporten. Den er prisverdig klar og tydelig på hvor langt etter Europa har havnet. Det er sjelden regjeringer er så ærlige om hvor svak utviklingen er i landene de styrer og EU er i hvert fall ikke spesielt kjent for å snakke i klartekst. Mario Draghis rapport er et befriende unntak.

Rapporten består av to hoveddeler, en del A som på engelsk heter "The future of European competitiveness - A competitiveness strategy for Europe" på litt under 70 sider med analyse og strategibeskrivelse, og en lengre og bredere del B med undertittelen "In-depth analysis and recommendations". 

I del B finner man sektoranalyser av konkurransevnen i 10 næringslivssektorer, inkludert energi, forsvarsindustri, flere digitale digitale industrier, transport, legemidler, romfart, automotive og råvarer. Den ser også på tverrgående konkurransefaktorer som kapitaltilgang, forskning og innovasjon, konkurransepolitikk og kompetansetilgang. Denne delen er på 330 sider og har grundige og gode analyser av hvor Europa befinner ser innenfor alle områdene. Gode grafer og visualiseringer er det i begge. Lenke til en samleside med begge rapportene er her.

Dyster diagnose

Mario Draghi har et godt utgangspunkt for å ta denne jobben. Han var sjef i EUs sentralbank i mange år, mellom 2011 og 2019, og var etter dette statsminister i Italia, som en samlende, teknokratisk kandidat, uavhengig av partipolitikken, i 2021 og 2022. Det var i en periode der partiene ikke klarte å finne ut av det med hverandre, og trengte noen utenfra, en tilstand som varte frem til Georgia Meloni trakk støtten og fikk utløset et nyvalg som hun selv vant. 

Da Draghi presenterte rapporten sin for EU-parlamentet holdt han en tale med en diagnose som vektla blant annet disse bekymringsverdige forholdene ved dagens Europa:

"The starting point is that Europe is facing a world undergoing dramatic change. World trade is slowing, geopolitics is fracturing and technological change is accelerating. It is a world where long-established business models are being challenged and where some key economic dependencies are suddenly turning into geopolitical vulnerabilities. Of all the major economies, Europe is the most exposed to these shifts. We are the most open: our trade-to-GDP ratio exceeds 50%, compared with 37% in China and 27% in the United States. We are the most dependent: we rely on a handful of suppliers for critical raw materials and import over 80% of our digital technology. We have the highest energy prices: EU companies face electricity prices that are 2-3 times higher than those in the United States and in China.

We are severely lagging behind in new technologies: only four of the world’s top 50 tech companies are European. And we are the least ready to defend ourselves: only ten Member States spend more than or equal to 2% of GDP on defence, in line with NATO commitments. In this setting, we are all anxious about the future of Europe. My concern is not that we will suddenly find ourselves poor and subservient to others. We still have many strengths in Europe. It is that, over time, we will inexorably become less prosperous, less equal, less secure and, as a result, less free to choose our destiny."

Tre strategiske innsatsområder

Rapporten peker på tre områder den kaller strategiske innsatsområder for å snu den negative utviklingen, og som det er særlig viktig at Europa å lykkes med. Den første av disse strategiske innsatsområdene er å lukke innovasjonsgapet til USA og Kina. I sin tale til EU-parlamentet nevnte Draghi flere eksempler på hvordan forsknings- og innovasjonsdynamikk og fornyelse av bransjestrukturer i USA og EU har utviklet seg svært ulikt de siste tiårene. Han sa at:

"The core problem in Europe is that new companies with new technologies are not rising in our economy. In fact, there is no EU company with a market capitalisation over EUR 100 billion that has been set up from scratch in the last fifty years. All six US companies with valuations above EUR 1 trillion have been created in that period of time. This lack of dynamism does not reflect lack ideas or lack of ambition. Europe is full of talented researchers and entrepreneurs. It is because innovation often lacks synergies, and because we are failing to translate ideas into commercial success. Innovative companies that want to scale up in Europe are hindered at every stage by the lack of a Single Market and an integrated capital market, stopping the cycle of innovation in its tracks."

Det andre strategiske innsatsområdet handler om å være ledende på fornybar energi og på de industrielle mulighetene som ligger i avkarbonisering, sirkularitet og grønn omstilling. Ikke en grønn omstilling som er i konflikt med gode rammebetingelser for næringslivsvekst, men grønn omstilling som en driver av fremvoksende industrier som har mulighet til å bli globalt ledende. Rapporten er også tydelig på at store investeringer i energisektoren, i både infrastruktur og i grønn energiproduksjon, er nødvendig for at Europa skal ha lavere og mer konkurransedyktige, energipriser. I dag er både strømpriser og naturgasspriser langt høyere i Europa.

Det tredje området rapporten trekker frem som spesielt viktig for Europa i tiden som kommer, og der det også kan gå svært galt om vi ikke lykkes, er investeringer i forsvars og sikkerhetssektoren i vid forstand og gode rammebetingelser for næringsliv som kan utnytte mulighetene som ligger der. En del av dette satsingsområdet er behovet for å redusere Europas store avhengighet av tilgang til strategiske varer og komponenter fra andre land utenfor Europa. Rapporten formulerer behovet slik:

"For Europe to remain free, we must be more independent. We must have more secure supply chains for critical raw materials and technologies. We must increase production capacity at home in strategic sectors. And we must expand our industrial capacity in defence and space."

Rapporten nevner også forsvars- og sikkerhetsindustrien som et område som egner seg godt for mer strategisk samarbeid på tvers av landene  i EU, men der dette har vært vanskelig å få til i prasis når nasjonale forsvarsbedrifter skal beskyttes mot konkurranse. En konsekvens av dette som er nevnt i rapporten er at det i EUs medlemsland finnes 12 ulike stridsvogner i de militære styrkene, mens det i USA bare produseres en stridsvogntype. Både kostnadshensyn, kvalitetshensyn og ikke minst hensynet til forsvarsevnen, taler vel for at vedlikehold og drift av 12 forskjellige stridsvogner ikke er optimalt.

Faren for skadelig proteksjonisme

Analysene av nåsituasjonen i Draghi-rapporten har fått mye jubel. Noen av forslagene i rapporten er mer kontroversielle. Blant de mindre kontroversielle forslagene er tiltak for å redusere byråkrati og rapporteringsbyrder for næringslivet, og å korte ned på de mange og langvarige lovgivningsprosessene. Det er også interessante, men noe mer kontroversielle forslag om å investere langt mer i felles infrastruktur og i felles forsknings- og innovasjonssatsinger på felleseuropeisk nivå. Og mest kontroversielle er forslagene om å finansiere slike store satsinger med felleseuropeisk lånefinansiering.

Så skal det også nevnes at Mario Draghi selv ikke argumenterer for store subsidier eller at myndighetene skal "plukke vinnere" i næringslivet, slik vi ser Kina gjøre. Selv om noen av Draghis tiltaksforslag fremstår som i strid med den tradisjonelle skepsisen til statsstøtte i EU, argumenterte han selv i EU-parlamentet for at dette er "defensivt" begrunnet, ikke en tro på at subsidier og statsstøtte er en bærekraftig strategi på lang sikt:

"To be clear: this should not be read by anyone as a call for blanket protectionism. Our priority is to do everything possible to make all partners comply with the WTO rules, including those who presently do not. Although some of the proposals in the report will require negotiations, they are generally aligned with the spirit of those rules. Insofar as we use trade measures, they should be careful, defensive and especially designed only to level the playing field. We should clearly distinguish between innovation abroad – which is good for Europe – and State-sponsored competition, which harms our workers. The proposals should also not be seen as a programme for defending national champions or “picking winners”, like some of the failed industrial policies of the past."